Sonett 65, av William Shakespeare

Forrige: Sonnet 64 (When I have seen by Time’s fell hand defac’d)

Godt nytt bloggår! Vi fortsetter på poesibloggen med egne dikt i ukedagene, og dikt fra verdenslitteraturen i helgene. Lørdager er satt av til sonettene til Shakespeare, der det fortsatt vil bli postet en i måneden, i år fra nummer 65 til 76. For å se postene om de andre sonettene er det bare trykke på  lenkekategorien til høyre, prøve en tags (da vil man komme også til andre bloggeres poster om emnet) eller rett og slett skrive hva man er ute etter inn i søkefeltet wordpress har latt meg sette opp.

I år har hovedkilden min for sonettene, The amazing web site of Shakespeare sonnets, skiftet utseende (og vel også navn, kan det se ut som, «amazing» er tatt bort). Dette er en gammel side som har ligget ute på nettet lenge. Jeg brukte den også ved andre gangs gjennomlesning av sonettene, det må ha vært på begynnelsen av 2000-tallet. Den ser friskere ut nå, men innholdet er viktigst, og det var og er, suberb. Jeg anbefaler den siden heller enn min egen.

Jeg har også funnet en annen ypperlig side for sonettene, og Shakespeares øvrige tekster. Den heter Shakespeareswords, og har glimrende menyer, samt alle Shakespeares tekster med ordforklaringer i margen. Man kan klikke på ordene, eller søke på dem, og få straks opp alle stedene Shakespeare har brukt dette ordet, eller denne formuleringen. Dette tok timevis med leting i tekster og hukommelse tidligere, nå er det her ved et tastetrykk. Det gjør også mitt arbeid lettere, da jeg med en gang kan se hvilke ord som er vanskelige i sonetten, og hva de betyr. Den siden anbefaler jeg også.

Så er det over til verket, sonett nummer 65 av William Shakespeare. Den omhandler et tema vi kjenner fra flere av sonettene. Det er Tidens ødeleggende kraft, her personifisert med stor forbokstav, og hva som skal til for å stå i mot dens virke. Her, som i så mange av de andre sonettene, er det sonetten selv som er det beste forsvarsmiddel. Den kan aldri Tiden få til å falme.

Sonnet 65, William Shakespeare

Since brass, nor stone, nor earth, nor boundless sea,
But sad mortality o’ersways their power,
How with this rage shall beauty hold a plea,
Whose action is no stronger than a flower?
O! how shall summer’s honey breath hold out,
Against the wrackful siege of battering days,
When rocks impregnable are not so stout,
Nor gates of steel so strong but Time decays?
O fearful meditation! where, alack,
Shall Time’s best jewel from Time’s chest lie hid?
Or what strong hand can hold his swift foot back?
Or who his spoil of beauty can forbid?
O! none, unless this miracle have might,
That in black ink my love may still shine bright.

Min oversettelse

Siden verken messing, stein, eller jord eller sjø,
Men trist dødelighet overstyrer deres kraft
Hvordan skal skjønnheten holde en sak mot dette raseriet
Hvis saksinnlegg ikke er sterkere enn en blomst?
Å! Hvordan skal sommerens honningpust holde ut
Mot den ødeleggende beleiring av hamrende dager,
Når uinntagelige steiner ikke er så standhaftige
Og heller ikke stålporter er så sterke mot Tidens forfall?
Å fryktsomme tanke! Hvor, akk,
Skal Tidens beste juvel fra Tidens bryst være gjemt?
Eller hvilken sterke hånd skal holde hans raske fot tilbake?
Eller hvem kan forby hans spill av skjønnhet?
Å! ingen, om ikke dette mirakel har makt
At i svart blekk skal min elskede skinne klart.

Kommentar til oversettelsen og språket

Selv i en prosaoversettelse blir første linje veldig klumpete i en norsk oversettelse om man vil ha med alt. Jeg har strøket ut Boundless, som kunne vært direkte oversatt med «ubundet», selv om «grenseløs» kanskje er et mer naturlig ord å bruke. Tanken er at sjøen ikke er bundet av noe. Konjunksjonen som binder sammen linje 1 og 2 er slett ikke enkel å få over i norsk. Det mangler noen ord som «… kan stå i mot», «har noe å stille opp med» eller noe sånt. Siden det ikke finnes noen slike ord i den engelske originalen, har jeg tatt det bort også på norsk, selv om det gjør sonetten litt vanskeligere å lese.  Oversway er ikke et ord som blir brukt i daglig tale, og det er ikke oppført i kunnskapsforlagets blå ordbok, men i sway betyr «svinge, svaie», og sammensetningen oversway betyr her noe sånt som «å overstyre, kontrollere». Vi har uttrykket To exercise sway over, som betyr «å styre over», i følge Oxford English dictonary, som jeg ikke har tilgang til selv, men som flere kommentatorer henvender seg til. Sjekk nærmere på Shakespeare sonnets. Plea betyr «rettssak; sakførsel; forsvar; påstand; unnskyldning; partsinnlegg; påskudd, bønn, oppfordring», to hold a plea «å holde en sak for retten», altså klare å forsvare en sak i retten, det vil si vinne saken. Action har selvfølgelig grunnbetydning «handling» eller «gjerning», men det blir også brukt – som her – om å en «prosess, klage» eller «søksmål», altså legal action. Meningen i de fire første linjene er at verken messing, stein, jord eller sjø kan stå i mot dødligheten, selv de er foranderlige. Hvordan kan da skjønnheten ha noe å stille opp, når den ikke er sterkere enn en blomst? Blomst står her i kontrast til de harde og solide tingene i linje 1, og man får lett assosiasjonene til en blomst som lett visner, lett visner, og i det hele tatt er skrøpelig. Men blomsten er skjønn, og med dette får vi også bildet av at skjønnheten lett visner, lett kan tråkkes ned, og i det hele tatt er skrøpelig. I hvert fall kan den ikke holde sin sak mot dødeligheten – som altså er tiden, når ikke en gang havet, jorden og steiner kan klare det.

De neste fire linjene er ikke så kompliserte som de fire første, selv om også disse trenger kommentatorhjelp. Sammenligningen går til krigen og slagmarken, stilt i kontrast til sommerens honningpust (summer’s honey breath). Det er en ødeleggende beleiring (wrackful siege), der dagene spiller rollen som rambukken som skal slå inn døren på middelalderborgen (battering days). Impregnable betyr «uinntakelig, uoverinnelig», i en litt anstrengt sammensetning med steiner (rocks). Det gir mening når man holder det opp mot kampen mot dødeligheten og tiden, der selv steiner blir foranderlige i tidens løp, om de er aldri så uinntakelige i seg selv. Spørsmålet er hvordan sommerens honningpust kan holde ut, når ikke engang steiner, eller som det kommer i neste linje, stålporter kan gjøre det (Nor gates of steel). Underveis har jeg plukket ut «standhaftig» som en av flere betydninger for stout. I denne kvartetten oversetter jeg but med «mot», som skal få frem den riktige meningen på norsk.

«Meditasjon» blir litt kunstig på norsk, så jeg oversetter meditation med «tanke». Ordene jewel («juvel») og chest («bryst») er greie, juvelen er den skjønne ungdommen disse sonettene er tilegnet, brystet er stedet juvelen kan bli oppbevart, som i et smykkeskrin. Jeg oversetter spoil med «spill», selv om «ødeleggelse» kanskje er en mer nærliggende å bruke, hvis det ikke var for at dette er brukt før i oversettelsen min for et annet ord, og at rytmen blir finere med «spill». Meningen skal være klar. Poeten spør hvor man kan gjemme unna denne skjønne ungdommen han elsker, så tiden ikke skal ødelegge ham og skjønnheten hans. Hvem kan stanse Tiden i hans raske marsj fremover, og hvordan han spiller bort så mye skjønnhet underveis.

Konklusjonen kommer i kupletten til slutt. Vi har i siste linje den vanlige konflikten om man skal oversette Love» med «kjærlighet» eller «elskede». Her virker det siste mest naturlig. Vi har et språklig virkemiddel i siste linje, der den elskede skal skinne i det svarte blekket. Det er riktig at blekk av og til kan være så svart at det liksom skinner, men det er også svart, fargen hvori alt forsvinner. Bright betyr som man vet på engelsk både «lys» og «klar», og mer til, og har også lydlig lyse toner som ikke kommer frem på norsk.

Kommentar til sonetten

Konflikten mellom den ødeleggende tiden og skjønnheten er et tilbakevendene tema i mange av sonettene. Den mest kjente er nummer 18, som kanskje også er den mest kjente av sonettene overhodet. Den er imidlertid harmonisk, lys og fin, som en sommerdag, mens denne her er mørkere som blekket den elskede skal skinne i. I nummer 18 blir den elskede sammenlignet med en sommerdag (Shall I compare you to a summer day), og det blir slik at den elskede er skjønnere. Han skal bevares i versene, for en sånn stor skjønnhet må bare bevares. Døden skal ikke få ham (Nor shall Death brag thou wander’st in his shade), det skal disse versene sørge for. Her i nummer 65 er det ikke direkte den elskede som det først blir skrevet om, men skjønnheten hans. Den blir sammenlignet med messing, stein og sjø, ikke fordi skjønnheten er skjønnere, som den naturligvis er, men fordi den er skjørere. Den vil gå tapt. I nummer 18 er skjønnheten så stor at den aldri må gå tapt, her i nummer 65 er utgangspunktet at alt vil gå tapt, særlig skjønnheten. Tiden er en stor fiende ingen kan holde seg mot. Sonetten har også flere utbruddsord, både linje 5, 9 og 13 begynner med O, linje 9 har også alack, alt sammen skal illustrere at poeten er følelsesmessig involvert. Det står ting på spill, og han risikrer å tape. I nummer 18 er det full kontroll fra start til mål. Der er den berømte avslutningskupletten:

So long as men can breathe or eyes can see,
So long lives this and this gives life to thee.

Det blir satt frem som en påstand fra en selvbevisst poet. Den står desto sterkere hvis man ser på de 17 forutgående sonettene, der det eneste håp for å bevare den elskedes skjønnhet er at han må få barn. I nummer 18 (og delvis nummer 17) er skjønnheten bevart i verselinjene. Poeten vet det.

Her i nummer 65 blir det bedt om et mirakel for å få dette til. Det er kun hvis dette mirakelet har makt, det mirakelet poeten ber om, at den elskede i svart blekk skal skinne klart (That in black ink my love may still shine bright). Det er en formidabel motstander mirakelet skal virke mot. Men siden sonetten er trykket og stadig blir lest, kan det se ut som mirakelet har lyktes.

Neste: Sonnet 66 (Tired with all these, for restful death I cry)

Sonett 63, av William Shakespeare

I denne sonett nummer 63 ser vi en poet som er ferdig med sjalusien i de forrige sonettene, og nå vender tilbake til bekymringene om tiden som en gang skal ødelegge den unge skjønnhet ved å gjøre ham gammel.

Sonnet 63, William Shakespeare

Against my love shall be as I am now,
With Time’s injurious hand crush’d and o’erworn;
When hours have drain’d his blood and fill’d his brow
With lines and wrinkles; when his youthful morn
Hath travell’d on to age’s steepy night;
And all those beauties whereof now he’s king
Are vanishing, or vanished out of sight,
Stealing away the treasure of his spring;
For such a time do I now fortify
Against confounding age’s cruel knife,
That he shall never cut from memory
My sweet love’s beauty, though my lover’s life:
His beauty shall in these black lines be seen,
And they shall live, and he in them still green.

Min oversettelse

Mot det at min elskede skal bli som jeg er nå,
Knuts og utbrukt av tidens skadelige hånd;
Når timer har tørket ut hans blod og fylt hans bryn
Med strekerog rynker; når hans ungdoms morgen
Til alderens bratte natt har reist videre
Og alle disse skjønne ting som han nå er konge over
Er i ferd med å forsvinne, eller er forsvunnet ut av syne
Stjeler bort skatten av hans ungdoms vår;
For slik en tid bygger jeg min befestning
Mot den ødeleggende alderens onde kniv
At han aldri skal fjerne fra minnet
Min søte elskedes skjønnhet, gjennom min elskers liv
Hans skjønnhet skal i disse svarte linjer være sett,
Og de skal leve, og han i dem i dem for alltid grønn.

Kommentar til oversettelsen og språket

Jeg har i denne oversettelsen gjort noen mindre endringer fra originalen for å gjøre meningen klarere.

Meningen i første fire linjer er at poeten sammenligner den unge skjønnhet med seg selv, altså det unge vakre, med det gamle uskjønne. Som vi ser tar poeten godt i når han beskriver seg selv i sin alderdom.

Steepy er ikke noe vanlig ord, det skal oppfattes med samme betydning som steep. Linje 6 er svært upoetisk oversatt for å få klar mening. I linje 7 kunne vært lagt til et «allerede» for å understreke hvor raskt det går fra tiden hvor man har skjønnheten som en selvfølge, til tiden hvor man er gammel og ikke har den lenger. Jeg la til «ungdom» i «hans ungdoms vår» for klarhetens skyld.

Meningen i de fire siste linjene er at poeten skal bygge et festningsverk for å kjempe imot tidens ødeleggelse av den elskedes skjønnhet. Merk at tiden her (og i flere andre av Shakespears sonetter) er personifisert. Ofte blir Tiden i sonettene fremstil som en mann som hogger rundt seg med ljå, og at ingen kan stå seg i mot denne nådeløse ljåen. I linje 12 skal man være oppmerksom på at love og lovers («elskede» og «elskers») kanskje og kanskje ikke hadde den følelsesmessige og fysiske forskjellen ordet har i dag, en «elsket» er en man elsker, mens en «elsker» er en man elsker med. Jeg kjenner ikke Shakespeare og litteraturen om ham så godt at jeg på noen måte har satt meg inn i diskusjonen rundt ham, men det skal lite til for å forestille seg om at akkurat denne setningen har skapt stor debatt, siden den unge skjønnhet er en mann som poeten selv. Kanskje er det vår tids moral som har skapt diskusjonen, eller som ønsker å insistere på at ordet lover må bety at det har vært et homoseksuelt forhold mellom poeten og den.

Konklusjonen er at denne sonetten representerer forsvaret poeten ønsker å sette opp mot Tiden som skal angripe og ødelegge den unge skjønnhet. Mot diktets linjer virker ikke Tidens kraft. Fargen svart skal selvfølgelig bli sett på som en kontrast til grønn, som død er en kontrast til liv, depresjon en kontrast til lykke. Merk at på engelsk er de siste ordene still green, som er det som ringer igjen etter at sonetten er lest ferdig. Det har sterk virkning, fordi man strengt tatt ikke trenger denne ekstra fullførelsen av diktet, det gir allerede full mening når linjene skal leve, og han i dem. Still green kommer som en vakker understrekelse, og den lange vokallyden i green er også med på å understreke at dette vil vare og vare. Det er det svarte som er vekk.

Kommentar til sonetten

Denne sonetten har samme tema som flere av de andre sonettene. Det handler om den unge skjønnhet som en gang skal bli gammel, men hvor skjønnheten skal leve videre, frisk og grønn, i verselinjene poeten har skrevet. Den er kanskje en av de mindre berømte av disse, men den inneholder mange av de samme kvalitetene, og for en som for eksempel er blitt glad i sonett nummer 18, er det ingen grunn til ikke å bli glad også i nummer 63.

Sonett 60, av William Shakespeare

Den seksitende sonetten til William Shakespeare er en av hans berømte. Noe av berømtheten ligger i kvaliteten på sonetten, den er meget kraftfull, noe i at det er sonett nummer 60, og den gjør bruk av dette poenget med at det er seksti minutter i en time. Slik er den beslektet med sonett 12, som gjør bruk av at det er tolv måneder i et år. Slektskapen ligger også i tematikken med tiden som går, og også med redskapet Tiden (med stor T) bruker for å ta med seg det som er blitt for gammelt i den: En ljå (eng schythe). Det er neppe tilfeldig at dette er samme redskap som blir brukt av Døden selv, eller Mannen med ljåen, som han også blir kalt. Men der det eneste forsvaret poeten ser mot Tidens herjinger i sonett 12 (og alle andre sonetter fra 1 – 17) er at den skjønne må få seg et avkom i sitt bilde, er det her i sonett 60 forsøkt med et annet forsvar mot det som gjør at all ting forgår. Pust gjerne ut og inn et par ganger før dere leser denne sonetten, så kommer dere kanskje inn i rytmen til bølgeskvulpene som en del av sonetten består av.

Sonnet 60, William Shakespeare

Like as the waves make towards the pebbled shore,
So do our minutes hasten to their end;
Each changing place with that which goes before,
In sequent toil all forwards do contend.
Nativity, once in the main of light,
Crawls to maturity, wherewith being crowned,
Crooked eclipses ‘gainst his glory fight,
And Time that gave doth now his gift confound.
Time doth transfix the flourish set on youth
And delves the parallels in beauty’s brow,
Feeds on the rarities of nature’s truth,
And nothing stands but for his scythe to mow:
And yet to times in hope, my verse shall stand
Praising thy worth, despite his cruel hand.

Min oversettelse

Slik som bølgene går mot den steinete strand,
Går også våre minutter hastig mot sin ende;
Hver bytter plass med det som går foran,
I rekkens slit kjemper alle seg fremover.
Fødsel, en gang i et hav av lys,
Kryper mot modenhet, hvor den blir kronet,
Ufullkomne elipser mot hans glamorøse kamp,
Og Tiden som gav tar sin gave tilbake.
Tiden gjennomborer prakten satt for ungdomen
Og graver gropene i skjønnhetens bryn,
Mater sjeldenhetene til naturens sannhet,
Og ingenting holder seg for hans ljå å slå:
Og likevel mot tiden i håp skal mine vers få stå
Priser din verd, mot hans onde hånd.

Kommentar til oversettelsen

Make towards blir brukt i en slags mening som «gjør/lager seg mot», min oversetter glatter over denne litt underlige bruken av make. Pebbles er slike småsteiner som man gjerne finner på steinete strender, og i sjøen. Sequent betyr «rekkefølge», eller noe som følger etter hverandre i tid, toil betyr «streve, slite», gjerne i forbindelse med bevegelse, og contend betyr «å kjempe mot, slåss, være stridbar» eller «hevde, påstå». På norsk er mitt forslag her i linje fire foreløpig litt klønete. De fire første linjene sammenligner tiden som går med bølger som skyller mot en strand. Den neste bølgen skifter plass med den forrige bølgen, det neste minuttet skifter plass med det forrige minuttet. Begge deler er noe som i et menneskelig perspektiv varer evig, selv om det i linje to blir sagt at våre minutter går mot en ende. Denne enden er døden.

Naivity blir i kunnskapsforlagets blå ordbok oversatt med «naivitet; naturlighet», men The amazing website of Shakespeare’s sonnets (TAWSS) oppgir at betydningen her skal være «fødsel», og i dette tilfellet stoler jeg mer på den. Shakespeare har også andre steder brukt ordet i betydningen «fødsel», som denne nettsiden også viser til: I hope good luck lies in odd numbers. Away I go. They say there is divinity in odd numbers, either in nativity, chance, or death. Away! MW.V.1.4-5. (MW.V står for Merry wives of Windsor, sitatet er sagt av Falstaff, og finnes i femte akts første linje) Merk at sitatet og analysen til sonetten frekt er stjålet flere steder på nettet, uten kildehenvisning. Forfatteren bak TAWSS er den som har gjort arbeidet. Samme side hjelper meg også i å oversette resten av linje fem i sonetten. Main har grunnbetydning «kraft, makt, styrke; hovedledning, hoveddel, hovedmasse; hovedsak», men kan i følge ordboken også bety «hav» og «verdenshav», som også TAWSS påpeker.På norsk har vi ikke like gode muligheter til å få med begge disse betydningene, der den ene flott spiller tilbake på bølgene som slår frem og tilbake mot stranden, så jeg velger foreløpig en løsning hvor havet kommer vel mye med i forhold til originalen. Crooked blir i kunnskapsforlagets ordbok oversatt med blant annet «kroket, skjev, fordreid» og «uærlig». Jeg velgeren oversettelse som ikke står, «ufullkommen», siden det er et ord som greit får frem at elipsene ikke er fullkomne, det er noe feil med dem. Confound betyr «blande sammen, forvirre» i følge ordboken,  mens Miriam Webster oppgir synonymene «Baffle» og «Frustrate», noe jeg mener ligger mer til «forbløffe». I min oversettelse er hele dette ordet fjernet Meningen i linje 5 til 8 er slik jeg oppfatter den, at et menneske blir født, og beveger seg sakte til modenhet, hvor det er på sitt mest fullkomne. Men tiden vil fortsette å gå, og ødelegge skjønnheten. I sonetten er tiden aktiv, som om det var den som både skapte skjønnheten, og ødela den. TAWSS oppgir at elipsene er banen til himmellegemene.

Transfix betyr «gjennombore, stikke, nagle fast» og flourish betyr nautrligvis «blomstre». Disse betydningene gir imidlertid ikke helt god mening i linje 9, så i stedet for «blomstre» har jeg brukt «prakt», og med «gjennombore» mener jeg også «drepe», slik man på engelsk kan «transfix someone with a sword».  Parallels betyr selvsagt «paralleller», men å «grave (delve = «grave, spa opp; granske») paralleller i brynene» blir uforståelig på norsk. Jeg har valgt en oversettelse mer direkte i tråd med hva som har ment, det er altså «groper» eller «rynker» i pannen som er (noenlunde) parallelle. TAWSS peker interessant på at hver gang youth eller truth er brukt i enden av en linje i sonettene til Shakespeare, så er det i rim med det andre ordet. Således kan nature’s truth være noe av det nærmeste Shakespeare kommer et nødrim, siden det er litt vanskelig å forklare hva som egentlig er naturens sannhet, særlig i sammenhengen med at det er dens sjeldenheter som her skal mates (på). Meningen i linje 9 til 12 er at tiden man kan nesten si valser over alt som befinner seg i den, ødelegger ungdommen og skjønnheten, lager furer i et vakkert ansikt, og lar ingenting være igjen etter at han (tiden er personifisert) har gått over med sin ljå.

Jeg oversetter cruel med «ond», ellers skal både oversettelsen og meningen i konklusjonen (linjene 13 og 14) være ganske uproblematisk.

Kommentar til sonetten

En blogg skal være personlig, og jeg vil gjerne gi en personlig kommentar. Tross vanskelighetene med å oversette den er dette en sonett jeg liker svært godt.Min smak er slik, at jeg liker dikt som tar opp det forgjengelige i livet, og forsøker å finne noe i det som kan være varig. Jeg vet ingen som gjør dette så vakkert som Shakespeare. I denne sonetten tar han også opp dette temaet, og bruker de første 12 linjene på å beskrive hvordan ingenting kan stå seg mot tidens veldige kraft. Det er svært mye mening lagt inn i disse første tolv linjene, svært mange finurlige og interessante sammenligninger. Tenk bare over sammenligningen mellom havbølgene og minuttene, går det an å se for seg at minuttene skyller frem og tilbake mens livet går fremover mot slutten? Legg også merke til hvordan hver metafor Shakespeare bruker kommer igjen flere steder i sonetten. Når han har nevnt bølgene og havet, kommer også bølgene og havet i ordvalget main of light, «hav av lys». Min norske oversettelse er ikke i nærheten av å få frem dette meningsveldet. Man må lese den engelske originalen igjen og igjen, gjerne med kommentarer, for å få med seg alt det er tenkt på i sonetten.

Tyngden i de tolv første linjene blir satt sammen med den enkle, men verdige konklusjonen i linje 13 og 14. Hva enn Tiden med stor T måtte finne på, så vil poetens vers bestå, og i dem er den elskedes skjønnhet beskrevet. Og det vil Tiden aldri kunne ødelegge.

Stoppe tiden

Dette diktet snubler liksom inn i noe som ikke er så verst. Kanskje vil jeg skrive en strofe til til det en gang? Det ser ut som det ikke er helt ferdig.

Stoppe tiden

Kunne jeg stoppe tiden
og skru den tilbake
noen dager
noen år
Kunne jeg få det til slik
at det ikke var den
men jeg
som går.

ES, Lyrikk05, Nr 11