Sonett 5, av William Shakespeare

Forrige: Sonnet 4 (Unthrifty loveliness, why dost thou spend)

Vi er i dag kommet frem til sonett numer 5 av William Shakespeare. Den er også krevende å komme inn i, men vakker når man først tar seg bryet med å gjøre det.  Den skal leses i sammenheng med den neste, som her på bloggen kommer neste lørdag, men som selvfølgelig kan finnes mange andre steder på nettet og aller best her.  Andre kilder jeg bruker mye er den samlede utgaven av Shakespeares verker, fra Norton forlag, og en samling med russiske kommentarer og oversettelser.

Siden jeg begynte arbeidet med sonettene har jeg også skaffet meg Oxfords Complete Sonnets and Poems av Shakespeare, og Cambridiges store Critical companion til Shakespeare. Om det enda er problemer med tolkningen og lesningen bruker jeg internett, først og fremst bøker funnet på Google Books.

Sonnet 5

Those hours, that with gentle work did frame
The lovely gaze where every eye doth dwell,
Will play the tyrants to the very same
And that unfair which fairly doth excel;
For never-resting time leads summer on
To hideous winter, and confounds him there;
Sap checked with frost, and lusty leaves quite gone,
Beauty o’er-snowed and bareness every where:
Then were not summer’s distillation left,
A liquid prisoner pent in walls of glass,
Beauty’s effect with beauty were bereft,
Nor it, nor no remembrance what it was:
But flowers distill’d, though they with winter meet,
Leese but their show; their substance still lives sweet.

Min oversettelse til norsk

De timer som så kjærlig fikk laget
Det deilige syn hvor på alle øyne hviler
Vil spille rollen som tyranner mot det samme
Og gjøre uskjønt det som utmerker seg i skjønnhet.
For de aldri hvilende timer leder sommeren hen
Til den grufulle vinter, og paralyserer den der.
Sevje hindret av frost, og yppig løv ganske borte
Skjønnheten er snødd ned, og det er bart overalt
Hvis det da ikke var noe destilert sommer igjen
Som en fengslet væske holdt  i vegger av glass
Ville skjønnhetens virkning med skjønheten selv være røvet
Og verken den, eller minnet om hva den var.
Men de destilerte blomster, selv i møte med vinteren
La bare snøen gå, og essensen lever fremdeles godt.

Kommentar til oversettelsen

Those hours (De timer, eller tiden)  er subjekt i de fire første verselinjene. Det er tiden som har «laget», eller «rammet inn» (frame) det deilige syn – som altså helt konkret er den skjønne ungdommen Shakespeare skriver til. Det er alle hans forfedre som har gjort ham. Unfair er her et verb, og betyr å gjøre stygg, eller helt presis å gjøre noe fint til ikke å være fint lenger. Tiden er også her den skyldige. Så timene vil oppføre seg som hensynsløse tyranner, og gjøre stygt det som utmerker seg (excel) i skjønnhet.Det engelske ordet fairly kan også stå som adverb, det utmerker seg da skjønt, Lydene i fair og fairly er lette, og gir assosisasjoner til rosenes blade, mens det tilsvarende norske jeg har brukt, «skjønn», er hardt med ‘ø’ og dobbelkonsonant. Det skjønne i ungdommen vil være skjønnest mens han er ung, og det er kun da det vil komme til sin rett, men det vil også ligge i ham når han med tiden blir gammel.

Hidious er «gyselig, grufull, heslig», confound betyr «å gjøre målløs (av forvirring)». , men det handler om at vinteren overtar for sommeren, og ødelegger det som var i den. At sevjen (sap) er checked with frost betyr at det er frosten som «tar seg av» sevjen, som man krysser av «checked» på et skjema der noe er kontrollert. Det er også check som man sjakker en konge i sjakk, man holder noe i sjakk. Det vil si at man hindrer det i å bevege seg. I overført betydning er vinteren alderen og døden, som tar knekken på den skjønne sommer, og den skjønne ungdom.

Summers destilation blir ikke så godt oversatt med «sommerens destilasjon», vi snakker vel i Norge om konsentrert væske enn om destilert væske, uten at jeg skal si jeg er noen kjemiker. Det er ideen om den destilerte væske som blir til parfyme, for eksempel fra en rose. Det er denne væsken som er igjen av sommeren, og den er holdt fanget i vegger av glass – som er snøen og vinteren. Og om det ikke fantes noe igjen av denne destilerte væsken, så ville skjønnheten være borte som også minnet om den snart vil være det. I overført betydning betyr det hvordan det vil gå om ungdommen ikke får etterkommere. Det er ingen som husker skjønnheten i slekter som har dødd ut. Den tredje kvartetten stopper ganske brått hos meg, men det gjør den også i originalen. «Verken den eller minnet om den ville være», er setningen skrevet ut.

«Destilerte blomster» gir igjen denne ideen til parfymen fra en rose. «Lease but the snow«, er egentlig «release«, eller noen skriver også lose, uansett betyr det at snøen skal løse på fangenskapet den holder den destilerte væsken i. Når det skjer, vil substansen, eller essensen av skjønnheten – og ungdommen – fortsatt leve.

Kommentar til sonetten

Sonetten er vakrere enn jeg greier å få det frem i oversettelsen. Jeg har skrevet litt om det i kommentaren til oversettelsen, men å lese det her blir tungvint, mens det i sonetten flyter lett og greit. Det vil si, forståelsen av den er krevende, men når den er oppnådd, faller det alt lett som roseblader på plass.

Første kvartett er generell. Her er det tiden som alltid vil gjøre det skjønne uskjønt, et tema som går igjen i svært mange av sonettene. Tiden er den fryktelige kraften som ødelegger alt som er vakkert. Det er en formidabel motstander. Men det er også den samme tiden som skaper skjønnheten, alt som eksisterer er formet av tiden.

I andre kvartett er det årstidene som beskrives. Her bringer tiden kloden fra sommer til vinter, fra skjønnhet og liv til ødemark og død. Alt det som utgjorde sommeren blir ødelagt av vinteren, frosten holder det hele i sjakk, ingenting får prøve seg. Skjønnheten er oversnødd, og det er barhet overalt, som det kan oversettes i åttende linje. Dette er eksempel på det som ble introdusert i første kvartett. Tiden er både skaperen og ødeleggeren av skjønnhet.

Tredje kvartett introduserer at om det ikke midt oppi all kulden og intetheten var et lite konsentrat av sommeren igjen, så ville vinteren være fullstendig og for alltid. Det er en væske holdt i et fengsel av glass. Da kan den ikke slippe ut, som det som får blomster til å gro heller ikke kan fungere i frost. Slik er både skjønnheten og virkningen av den stjålet og holdt i fangenskap av vinteren. Rosen kan verken lage sine blader eller produsere nye, for eksempel. Skjønnhetne ville være borte, og det samme ville minnet om den.

Så kommer konklusjonen, med at det som utgjør essensen i blomstene holder seg i live også i møte med vinteren. Så snart snøen går, vil det blomstre akkurat som før, og skjønnheten vil vise seg på ny.

Merk for øvrig i denne sonetten hvor mange ustemte lyder sonetten er fylt av, det er mye ‘s’ og ‘t’, det er som om den er laget for å bli hvisket. Og det passer godt til det myke, lette stoffet som en rose består av. Det er så lett at man ødelegger det, ved å berøre det. Og konklusjonen kan ikke leses langsomt nok, med s-er og e-er og i-er, med minnet om med vinteren «meet», så vil den harde (også i ordet – «winter») vinteren lease but their snow, og en vanskelig gramatikalsk referanse, men en nydelig lydlig : their substanse still lives sweet!

Blomst

Neste: Sonnet 6 (Then let not winter’s ragged hand deface)

Sonett 1, av William Shakespeare

Lørdagen vil være dagen for en virkelig klassiker, og gjerne en syklus. Og jeg velger da å begynne med den største klassikeren av dem alle. Jeg oppfører meg gjerne både som en modernist og postmodernist i livet, og kan tale varmt både om romantikken og realismen. Men skal jeg velge en periode og uttale meg dønn ærlig, vil jeg si at jeg er et renessansemenneske, det er her vi finner den største kunsten. Og renessansekunstneren når det kommer til tekst, er engelskmannen William Shakespeare. Han er uovertruffen når det kommer til teater, hans dramatikk overgår alle andres, men han har også poesi som står for seg selv i verdenslitteraturen.

Jeg tenker selvfølgelig på sonettene, eller «Sonnets», som det heter på engelsk. Ordet kommer av det italienske «»Sonetto», som betyr liten sang. De er skrevet på en streng verseform, med tre grupper på fire verselinjer, og en siste gruppe på to. Firegruppene blir kalt kvadrupler, og har rimformen ABAB, altså første og tredje, andre og fjerde linje rimer. De to avslutninglinjene rimer også, og står gjerne som en konklusjon på det de 12 første linjene har tatt opp. Hver linje har også 10 stavelser i jambisk form. Denne rytmen er usedvanlig høystemt og vakker, og kler renessansens rene og klare kunst. De er skrevet i en tid der livsvisdommen kunne presenteres uten ironi, hvor det var lov til å skrive skjønt. Og ingen skrev på den tiden skjønnere enn Shakespeare.

Motivkretsen og temaene er de sentrallyriske  og klassiske. Det handler om livet og døden, naturen og kunsten, skjønnhet og kjærlighet, om hvorfor alt er forgjengelig og hva vi kan gjøre med det, livets meningsløshet og hva mening vi likevel kan finne. Det tar også med kunstens meningsløshet, og det umulige i å få fange livets og naturens skjønnhet i ord. Dette er tidløs lyrikk.

Språket er vanskelig. Det er skrevet i et engelsk som ikke hadde noen fastsatt grammatikk, og Shakespeare kunne derfor forme setninger nokså som han ville for å få dem til å passe med rytmen og tonen. Shakespeare hadde også et enormt ordforråd, og mange av ordene han bruker, finner man ikke mange andre steder. Mange av ordene har også gått naturlig ut av språket, etter 400 års språkutvikling i England. For oss som ikke har engelsk som morsmål, blir det enda vanskeligere. I tillegg er språket rikt på metaforer og symboler, noen av dem ikke umiddelbart tilgjengelige for språkbrukere av i dag.

Shakespeare skrev 154 slike sonetter. De 126 første er tilegnet en ung, mannlig skjønnhet. Nummer 127 til 152 er tilegnet en ung, kvinnelig skjønnhet. Og de to siste står litt utenom. Siden året har 52 uker, vil jeg presentere nr 1-52 her på bloggen. Jeg gjør ikke noe utvalg, og velger ikke ut de beste og mest klassiske, det har nok av andre gjort. De skinner og er vakre alle sammen.

Den første sonetten slår an tonen. Det handler om skjønnheten og forgjengeligheten.

Sonett 1

From fairest creatures we desire increase,
That thereby beauty’s rose might never die,
But as the riper should by time decease,
His tender heir might bear his memory:
But thou, contracted to thine own bright eyes,
Feed’st thy light’st flame with self-substantial fuel,
Making a famine where abundance lies,
Thyself thy foe, to thy sweet self too cruel.
Thou that art now the world’s fresh ornament
And only herald to the gaudy spring,
Within thine own bud buriest thy content
And, tender churl, makest waste in niggarding.
Pity the world, or else this glutton be,
To eat the world’s due, by the grave and thee.

Min oversettelse

Fra de vakreste skapninger ønsker vi økning
Slik at skjønnhetens rose aldri skal dø
Men når de eldre med tiden faller bort
Kan hans ømme arving bære hans minne
Men du, bundet til dine egne lyse øyne
Fyller lysets flamme med næring fra deg selv
Og lager hungersnød der det er overflod
Du er selv din egen fiende, for ond for din egen skjønnhet.
Du som nå er verdens friske pynt
Og bare en budbruinger for den prangende vår
Inni din egen spire begraver du din lykke
Og,dumme tosk, lager sløseri med å være gjerrig
Forbarm deg over verden, eller vær denne grådige
Som spiser hva verden skal ha, med graven og deg.

Min oversettelse

Fra det som er vakkert ønsker vi mer
Slik at det skjønne aldri vil svinne
Men når den eldes og dør som det skjer
Kan den’ ømme arving bære hans minne
Men du, bundet til dine egne øyne blå
Mater lysets flamme rett fra deg selv
Og lager nød der ellers rikdommen lå
Din fiende, er du, for deg, for slem.
Du er nå for verden den friske glans
Og budbringeren for prangende vår
I din spire er begravd din substans
Tosk, lager sløsing der gjerrighet rår
Forbarm deg , eller vær glupsk som ei gav
Men åt  fra verden med deg og din grav.

Kommentar til oversettelsen

Increase har direkte betydning «økning», meningen i sonetten er imidlertid å produsere et avkom, reproduksjon. Ideen er at et såkorn kan gi enorme avlinger, kan bli mye mer, øke voldsomt. Det er viktig at det da er det beste kornet som reproduseres. Det er den beste oksen som blir avlsokse, de mest vellykkede dyrene i naturen som får reprodusere seg. Riper er fra adjektivet ripe som betyr moden, her opptrer det som substantiv i betydningen den eldre, mer modne. I sonetten menes her de eldre rosene, den eldre skjønnhet. Decease betyr dø, ofte brukt som en omskriving, altså «gå bort». Meningen i de fire første linjene er at vi ønsker mer av det som er vakkert, slik at det skjønne ikke dør. Når de som hadde skjønnheten blir gamle og dør, skal minnet – altså skjønnheten – bæres videre i de neste generasjoner. Linje 4 kan også tolkes helt konkret, at minnet er barnet, og å bære barnet er å bære minnet.

Contracted i linje 5 er litt problematisk. Det betyr «betrodd til», eller «bundet til», «engasjert i». Det nærliggende er å tro det skal bety at den elskede ungdom er for opptatt av sine egne, vakre øyne, til at han kan bruke tiden til å finne seg en kvinne og få seg et barn til å bære skjønnheten videre. Her og i den neste linjen ringer det av Ovids Narsius. Self-substantial fuel er næring til en brann som gir ny næring fra seg selv, det tar næringen fra det den selv består av. Det ligger i dette at det som brenner til slutt vil brenne opp. Abundance betyr «overflod» eller «rikelig». Meningen i den midterste av de tre kvartettene er at den skjønne ungdom er så opptatt av seg selv, at han ikke merker at skjønnheten vil dø ut, slik at der det før var overflod av skjønnheten vil det nå bli tørke. Han er sin egen fiende, for ond – med det at han ikke vil fornye skjønnheten – til å besitte det skjønne han har.

Herald er «budbringer», som man sikkert vet. Her ligger det også en mening om at den skjønne ikke er selve våren, bare den som varsler dens komme. Gaudy er et ord som jeg ikke kan huske å ha sett andre steder enn her. Det betyr «skinnende», «prangende», «briljant», «spraglet», «grell», alt sammen litt overdrevet, slik at vi kunne sagt «skrikende». Jeg oversetter med «prangende», selv om det kanskje har mer positive konnotasjoner enn ordet i originalen. Bud er spire. Content er litt problematisk, det betyr egentlig «tilfredshet», som man vet, men her kan det også ha meningen «lykke». Eller kanskje kan det tolkes på en helt annen måte, og være «innhold» eller til og med «substans». Churl er et ord som gjerne blir brukt om folk av lav status, «tamp» eller «ramp», ofte fra landlige omgivelser, «bondsk» . Sammensetningen med tender, et ord som er ganske godt kjent også for oss som ikke har engelsk som morsmål, og som vanligvis blir brukt ømt og kjærlig, gjør at også churl kanskje skal oppfattes kjærlig, en slags Ole Brumsk «Dumme lille bjørn».  Niggard har blitt et problematisk ord i våre dager, på grunn av et ord det ligner på, men ikke har noe å gjøre med. Niggard betyr en som er «gjerrig» eller «smålig», niggarding blir «å være gjerrig». Makest waste trenge ikke bare være «lage sløsing», waste kan også være søppel eller gi assosisasjoner til ørkenlandskap, i motsetning til overfloden av korn man kan se for seg med increase i linje 1.

Glutton er en storeter, storspiser. Det er også dødssynden å være grådig. Meningen i de to siste linjene er at den elskede ungdom skulle la være å være så grådig at han ikke vil ta fra verden det verden kan få ved at han formerer seg. Hvis ikke forsvinner det med at han og hans skjønnhet blir lagt i graven.

Kommentar til sonetten

Dette er den første av 154 sonetter, og følgelig er det lett å gi den spesiell betydning. Den skal slå an tonen, sette tematikk og innlede motiv og virkemidler som vil gå igjen i de resterende 153. Den har tematisk slektskap med de 17 første, med det at den tar opp ungdommens skjønnhet som bare kan leve videre gjennom etterkommere. I livet er det ungdommen som er vakrest, men ungdommen vil alltid forsvinne med tiden og skjønheten vil forsvinne med den. Gjennom de 154 sonettene forsøker poeten mange strategier for å kunne leve med dette problemet, eller kanskje til og med å overvinne det.

I de første 17 sonetttene er strategien å overføre skjønnheten til nestet generasjon. Den vakre ungdom må lage en etterkommer, så vil skjønnheten leve videre gjennom denne. Første linje i denne første sonetten går rett inn i denne tematikken, From fairest creatures we desire increase. Jeg er personlig svak for den første setningen i alle mulige verk, og her i Shakespeare er det vakkert at den første setningen i en av verdens skjønneste diktsamlinger starter med at vi ønsker mer av det som er vakkert. Vi ønsker flere slike setninger, flere slike sonetter.

Nå skal man være forsiktig med å legge altfor mye inn i rekkefølgen på sonettene. Man kan ikke engang være sikker på om det er Shakespeare som har laget den, eller om han hadde et ord med i laget om utgivelsen i det hele tatt. I denne enkeltsonetten handler setningen om forøkningen av livet på jorden, om frøet som blir til flere, slik jeg skrev i kommentaren til oversettelsen, som også er en kommentar til språket. Der skrev jeg ikke at Rose er det enkleste symbol på skjønnhet, the beauty’s rose er selve essensen av skjønnhet, kan man si. Vi ønsker selvfølgelig ikke at den skal dø. Og det trenger den ikke, hvis den reproduserer seg.

Når man går fra første til andre kvartett, fra linje 1-4 til 5-8, så er det klart at den som har skjønnheten skulle ønske å ta vare på den. Den skjønne ungdom, som poeten henvender seg til, er imidlertid så opptatt med seg selv og sitt eget at han glemmer å oppfylle dette så selvsagte kravet. Med bildet av flammen som brenner på sin egen kropp, at det ikke kommer til noe utenfra som kan holde flammen levende, så får Shakespeare at dette er noe som haster. Man bør reprodusere skjønnheten mens det ennå er mye igjen av den. Likeledes er det et sterkt bilde at den skjønne ved å la være å sørge for reproduksjonen, lager sult der det skulle være overflod. Her er sult – famine – et ord som står godt i sammenheng til det som gir næring – fuel – til flammen. Det passer også godt sammen at vi kan få overflod, increase, abundance, mye av skjønnheten, men vi får i stedet tørke og ingenting. På grunn av dette er den skjønne ungdom sin egen – og egentlig oss alles – verste fiende. Ingen andre ville tillate en så stor skam, å gjøre ende på slik en skjønnhet. Det er bare den skjønne selv som kan være så ond. Og med det er han for ond for sin egen skjønnhet.

Tredje kvartett med linjene 9-12 er mildere stemt i kritikken. Man skal huske at poeten er forelsket, ønsket om at den skjønne skal gifte seg og få barn skal etter min mening oppfattes genuint. Ungdommen er nå verdens dekor, pynten i verden, det som kaster glans over den og gjør den vakker. Men setningen om at han bare er budbringeren for våren som skal komme, indikerer kanskje at våren ligger i de fremtidige etterkommerne. Det er den som er det spirende liv og det virkelige liv, kanskje. Uansett risikerer vi her at våren ikke blir noe av, siden substansen i frøet, det som er i stand til å bringe livet og skjønnheten videre, det ligger fremdeles begravet nedi der. Det blir ikke brukt. Dermed sløser den vakre ungdommen med en enormt stor gave som er gitt ham, og han gjør det ved å være gjerrig. Han vil ikke dele den med noen, og med det sløser han den bort.

For alt som hittil er sagt er det bare en mulig konklusjon i sonetten. Den skjønne må ta til vettet, han må forbarme seg over verden. Han kan ikke være så grådig at han tar fra verden det verden skal ha, og det er gleden over alle etterkommerne han kan gi. Om ikke den skjønne ungdom går med på dette, vil han ta det med seg i graven. Da vil det alt sammen forsvinne med ham.

De neste 16 sonettene forsøker på andre måter å overtale den skjønne til å gifte seg og få barn.

Neste: Sonnet 2 (When fity winters shall besige thy brow)