Gamle dikt: Jeg står og lager lyder, men orda går i ball

Dette er et dikt som kanskje passer i bryllup, om man vil lese opp et litt morsomt dikt om kjærlighet der. Det er skrevet 3. desember 1995, en dag jeg åpenbart har vært på fest, og skrevet dikt etterpå, for det er godt humør i tekstene og tegning ved siden av. Jeg har tidligere postet et annet dikt jeg skrev denne dagen, diktet jeg skrev rett før dette, Jeg har så mange ord som jeg gjerne ville si, begynner det, og er i samme stilen. Nei, det er moro å ha det gøy. Og det er ikke så farlig hva man sier, så lenge man kommer ut av det når man sier det!

Jeg står og lager lyder, men orda går i ball
Ordene de kommer ut, men ikke som de skal
Du står der og venter, med utålmodighet
Jeg står der og lurer på, er dette kjærlighet?

ES1995

Lykke, av Inger Hagerup

Jeg vet ikke hvordan været og dagen har vært over det ganske land. Her hos oss i Rogaland har det i hvert fall vært en kald solskinnsdag. Det har vært skyer og vind, og selvfølgelig litt regn også, en kort byge, men stort sett mulig for solen å skinne gjennom skydekket og forsøke å overbevise oss og plantene om at våren virkelig er på vei. Snøklokkene blomstrer allerede, krokusen står i knopp, og de første spirer gjør seg klare på løvtrærne. Det er fortsatt mars, men det går ikke an å snakke om vinter lenger. Nå kommer våren.

Jeg vil derfor litt for tidlig poste et vakkert dikt for vakkert vær. Det er noe av det deiligste som er skrevet, og kan gjøre hvem som helst som skjønner det varm av lykke. Lykke er også tittelen på diktet. Det er skrevet av Inger Hagerup, og utgitt da hun var 30 år. Det var hun i 1945. Krigen var nettopp slutt, og det gir jo en noe annen bakgrunn til diktet og den tiden det sannsynligvis er skrevet. Jeg leser det imidlertid ikke som noe krigsdikt, eller som noe som er eget for den gang da. Dette diktet er allmenngyldig. I riktig gode drømmer, tenker jeg at det også kunne gjelde for tusen og to tusen år siden, at det alltid har vært slik. Men ingen har så vakkert og så enkelt gitt uttrykk for det, som Inger Hagerup her gjør.

Lykke

Hva lykke er?
– Gå på en gressgrodd setervei
i tynne, tynne sommerklær,
klø sine ferske myggstikk
med doven ettertenksomhet
og være ung og meget rik
på uopplevet kjærlighet
Å få et florlett spindelvev
som kjærtegn over munn og kinn
og tenke litt på vær og vind.
Be prestekravene om råd
og kanskje ja – og kanskje nei –
han elsker – elsker ikke meg.

Men ennå ikke kjenne deg.

Fra Videre, 1945

Min kommentar

Dette er et dikt der Inger Hagerup ikke er så bundet av rytmen og rimene som hun pleier å være. Diktet er fritt, og det passer jo til stemningen, for her er det en ung og meget fri jente som er hovedpersonen. Det er imidlertid noen rim og nestenrim allikevel, de faller meget elegant på plass. Endingen -ei i linje 2 blir hentet opp i de to siste linjene i hovedstrofen, første del av diktet, og avslutningsstrofen som står alene. Stikk rimer omtrent på rik, det er ikke så nøye. Diktet slentrer av gårde.

Hva lykke er? spør det innledningsvis. At lykke er plassert i midten og ikke til slutt er passende for rytmen, trykktung, tung, lett, tung, etter det er det naturlig å stoppe opp og ta en pause. Det er også slik spørsmålet blir stilt når svaret er opplagt. Når man må gjenta spørsmålet, fordi man må forsikre seg om at man hørte riktig, så enkelt er det.

Så begynner liksom diktet å å, gå på en gressgrodd setervei. Herfra går diktet helt frem til mål, i en rytme som passer å leses langsomt, som slentrer, ordene kommer som de faller seg inn. Det er som å rusle nedover seterveien, se seg om, gå litt fortere og langsommere ettersom det passer. Ha all tid i verden. Gressgrodd setervei er også veldig billedskapende, alle har vi sett en og gått på en. Vi ser fargen av grønt, kjenner lukten av gress.

I tynne, tynne sommerklær er setning av musikk. Hagerup bruker ofte virkemiddelet å gjenta ord for rytmens skyld, alltid med mesterskap. Det er også en sanselig sammensetning, tynne sommerklær er luftige, vi kan formelig føle den svale luften som blåser mot huden. Sammensetningen er også smått erotisk.

Kanskje er det noe med hvordan jeg som mann leser diktet. Men det er nå en gang slik at naken kvinnehud gjør noe med oss, den gjør veldig mye med oss, og en selvbevisst ung kvinne som Inger Hagerup må selvfølgelig være oppmerksom på dette. Hun klør sine ferske myggstikk/ med doven ettertenksomhet. Det er originalt og kraftfullt skrevet. Å klø myggstikk er å hengi seg til nytelsen. Det er veldig godt når det står på, men man får jo svi litt for det etterpå. Det registrerer hun med doven ettertenksomhet. Jeg synes det er sterk erotisk kraft i dette, en kjernesunn ung kvinne, lettkledd i sommervarmen. Ordet doven senker også ned farten man leser diktet i.

Å være rik på uopplevet kjærlighet er en veldig artig formulering. Det er også tilnærmingen man skal ha til det. Hun er ung, hun er fri, og det meste av kjærligheten ligger foran henne. Det er lykke å tenke på dette. Og hun gjør det altså mens hun klør sine myggstikk, dovent ettertenksomt. Hun vil selvfølgelig ta den kjærlighetens nytelse som blir gitt henne.

Her er det florlette spindelvev (og ingen manns munn eller hånd) som gir kjærtegn over munn og kinn, hun tar det lettsindig, tenker på vær og vind. Igjen er det sikkert forskjell på hvordan menn og kvinner leser diktet. Kvinner kan identifisere seg med henne, for oss menn er hun sunn og frisk og attraktiv.

Siste del av diktet viser at hun slett ikke er naiv. Hun er fullt klar over effekten hun har på menn, og hun nyter mulighetene det gir henne. Igjen dette lettsindige, det er prestekragene som blir spurt om råd, elsker, elsker ikke. Det er pirrende. Jeg elsker henne, det er i hvert fall sikkert, og legger kvinnen jeg har lov til å elske inn i hennes bilde, min unge, vakre kone.

Og så avslutter Hagerup med den ekstra strofen, Men ennå ikke kjenne deg, som henter opp rimet fra andre linje og fra de to siste linjene i strofen over. Den smetter på plass. Det er ennå ingen konkret jenta i diktet har i tankene, alt er muligheter og forventninger. Det er dette som er lykken.

Det er herlig formidlet i dette nydelige diktet.

Sonett 18, av William Shakespeare – Shall I compare thee to a summer’s day?

I dag er vi kommet frem til sonnet 18, kanskje den mest berømte av dem alle. Jeg skal prøve å gi min egen tolkning litt uavhengig av alle andre tolkninger som ligger ute på nettet, og legge vekt på hva jeg får ut av diktet.

Først må jeg skrive litt om plasseringen. Dette er dikt nummer 18, det første som ikke handler om at den skjønne ungdom må få seg en etterkommer. Man kan dermed sette dette diktet opp mot de første 17, hvor dette på en måte annulerer alt som har stått i den. For her er det ikke snakk om noe etterkommer i det hele tatt, den skjønne skal leve evig i diktet.

Norsk gress

Sonnet 18

Shall I compare thee to a summer’s day?
Thou art more lovely and more temperate:
Rough winds do shake the darling buds of May,
And summer’s lease hath all too short a date:
Sometime too hot the eye of heaven shines,
And often is his gold complexion dimm’d;
And every fair from fair sometime declines,
By chance or nature’s changing course untrimm’d;
But thy eternal summer shall not fade
Nor lose possession of that fair thou owest;
Nor shall Death brag thou wander’st in his shade,
When in eternal lines to time thou growest:
So long as men can breathe or eyes can see,
So long lives this and this gives life to thee.

Plommetre blomst

Min oversettelse

Skal jeg sammenligne deg med en sommers dag?
Du er bare deiligere og mildere
Harde vinder kan ryste de høyt elskede knopper i mai
Og sommerens tid er lånt oss altfor kort.
Av og til skinner himmelens øye for varmt
Og ofte er dens gylne utseende matt
Og alt skjønt fra skjønt vil i blant gå bort.
Tilfeldig, eller utrimmet ved naturens skiftende kurs
Men din evige sommer skal ikke svinne
Eller miste herredømmet over det skjønne du eier
Heller ikke skal døden få skryte av at du vandrer i hans skyggge.
Når du i evige linjer skal vokse.
Så lenge som menn kan puste og øyne kan se
Så lenge lever dette og dette gir liv til deg.

Kommentar til språket og oversettelsen

Oversettelsen, gjendiktningen og disse kommentarene er blitt forbedret siden innlegget først ble postet. Ennå gjenstår litt arbeid å gjøre.

Det er oppgitt på min kjære hovedkilde at mai måned på Shakespeares tid var å regne som en sommermåned, som følge av at de brukte en kalender som var i utakt med årstidene. Jeg er imidlertid ikke sikker på hvilken kalender han mener. Den julianske kalender var på den tiden omtrent et dusin dager for tidlig ute. For egen del gir det god mening å snakke om mai også nå, siden det er da alt spirer og gror, og det i denne verselinjen er snakk om skudd (darling buds). Summers lease has all to short a date, betyr direkte noe sånt som at «sommerens låneperiode har altfor kort forfallsdato», men det blir for upoetisk selv i en ord for ord oversettelse som min.

Det er ikke riktig å oversette complexion med glans, nærmere ville være «utseende». Så jeg har i den nye versjonen av oversettelsen bytttet de to om, men beholdt glans i gjendiktningen. Det engelske ordet untrimmed viser den nylig tillagte gloselisten betyr «ubeskåret» eller «utrimmt». Oxford-utgaven av Shakespeares samlede sonetter og dikt sier det skal være frattatt sin eleganse (trimness, elegance), strippet for sin dekorasjon (ornament). Så følger eksempler med bruk av sammensetningen untrimmed bride, der meningen skal være at bruden ikke er klar til å møte sin brudgom. Jeg oversetter med utrimmet, selv om denne bruken av ordet er enda mindre innarbeidet på norsk, enn på engelsk. Meningen er «ikke klar», «ikke forberedt», «ikke trimmet». Og det som konkret kan føre til at skjønnheten går bort, blir utrimmet, er at tiden går, og den unge blir eldre.

Jeg skal legge til lignende kommentarer for linjene 9 til 12 og for konklusjonen også. Det blir senere.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no.

bud 1. (botanikk) knoppskuddøye 2. (amer., slang, kortform for buddy) kameratkompis
lease 1. leieforpaktningforpaktningsforholdfestebygsling 2. leiekontraktleieavtalebygselbrev 3. leieperiodeleietid 4. (overført) frist
complexion 1. ansiktsfargehudteint 2. (overført) utseende 3. pregkarakter 4. (fysiologi, gammeldags) kroppens og sinnets natur (som resultat av sammensetningen av de fire legemsvæskene)
dimmed 1. dempet, matt 2. grå 3. dimmet

untrimmed ubeskåret, utrimmet
possession 1. (konkreteiendomeiendel 2. eieeiendomeierskapbesittelse 3. overtakelse (av eiendom) 4. (politiskbesittelsekoloni 5. (militærvesenbesettelse 6. besettelsedet å være besatt 7. (sportbesittelse av spilletbesittelse av ballen/puckenkontroll over ballen/pucken 8. selvbeherskelse 9. (hverdagslig) narkotikabesittelse

Kommentar til sonetten

Dette er Shakespeares suverent mest kjente sonett. Også her på bloggen er denne sonetten betydelig bedre besøkt enn de andre. Så jeg skal forsøke å bygge posten litt ut, og gjøre den mer utfyllende. Ennå henger igjen rester av det jeg skrev da både denne posten og resten av bloggen var ganske ny.  Siden har jeg fått tilgang på mer informasjon, og lært mer. Med det tiden vil jeg også få renskrevet det.

Shakespeare bruker et velkjent retorisk grep, der han sammenligner med noe som er positivt, og konkluderer med at dette positive slett ikke er så bra, som det han selv har å komme med. Her er det sommeren, den beste av årstidene, da alt står i flor, og alt er varmt og godt, som sammenlignes med den skjønne ungdommen poeten har lagt sin elsk til. Selv om sonetten ikke snakker fint om sommeren, er det en gjennomgående, positiv stemning i diktet, og det er liksom underforstått at den skjønne er bedre enn sommeren på sitt beste. Han er bedre enn alt. De første 8 linjene handler om sommeren, de 6 siste om den unge skjønnheten i forhold til denne. Ulikt de 17 første sonettene, er det i denne sonetten ikke snakk om at ungdommens skjønnhet skal svinne hen. Dikteren legger liksom sine beskyttende vers rundt ham, han skal bli ivaretatt i dem. Den siste linjen før konklusjonen er betegnende: «When in eternal lines to time thou growest».  De evige linjer kan vanskelig tolkes som annet enn verselinjene poeten selv skriver, og så gode som de er, er profetien selvoppfyllende.

En liten, nydelig detalj, er i de to siste linjene. For det første er det en effektiv bruk av gjentakelse, So long, er innledningsordene i begge de to siste linjene. Det skaper en sammenheng, så lenge menn kan puste og øyne se, så lenge lever dette diktet (og gir liv til deg, thee, den elskede). Det er også et effektivt innrim i siste linje, lives rimer på gives, og det skaper en sammenheng mellom ordene. Det er også en retorisk figur, med å bytte på ordene, lives this, this gives. This er naturligvis denne sonetten, og så lenge den lever (lives), så gir (gives) den. Dette er et godt eksempel på at oppsettet av ordene forsterker innholdet i dem, gjennom gjentakelse og rim.

Min gjendiktning

Gjendiktningen er ikke den samme som jeg hadde først. Etter å ha jobbet noen år med sonetter og andre dikt, har jeg skjønt at den jambiske versefoten med 5 par lette og tunge stavelser må følges, og at to trykklette stavelser etter hverandre må unngås så langt det er mulig. Skal det være en ekstra trykklett stavelse, må den være til slutt, slik som i linjene 9 – 12. Første stavelse skal være lett, så det leses skal JEG og tung DØD i linje 1 og 11. Ellers skal denne gjendiktningen nå være i orden.

Skal jeg en sommer ligne med deg?
Så er du deilig, du er meg mer mild
En vind kan ryste vårens skudd i mai
Vår sommer er oss kun kort tid lånt til.
For varmt det hender er solens skinn
Og ofte glansen gyllen dempet ned
Fra skjønt det skjønne kan skrumpe inn
Tilfeldig, eller ei, det farer av sted
Men din evige sommer skal ei svinne
Ei miste det skjønne som du eier
Tung død skal aldri slukke ditt minne.
I evige vers du vokser til seier.
Så lenge menn kan puste, øyne se
Så lever dette – gir deg liv med det.