Jæren. Dette landskapet som ingen har skildret bedre enn jærdikteren selv, og jærdikteren er Arne Garborg. Det er ingen over, ingen ved siden og ingen i nærheten. Han er jærdikteren som rager også i vår nasjonale litteratur, og som skrev om tema som jevnt overgikk de tema den jevne jærbu er interessert i. Han var en moderne dikter i sin samtid, han var ikke bare en del av utviklingen, på mange måter kan man si at han stod for den. Han skrev om det de alle mest opplyste, lesende og tenkende i hovedstaden var opptatt av, han var opptatt av strømningene som kom fra utlandet, fra Europa, og han ville det nye. Men han skrev om det som en som kom dit fra Jæren. Det er en enorm prestasjon, når man tenker på at Jæren står for det landlige, konservative og trauste, mens litteraturen den gang var byen, det radikale og på mange måter det ville. De verdiene som for Jærbuen ikke bare var hellige, de var selvsagte, naturgitt som to armer å pløye jorden med, disse verdiene ville kulturelitene i storbyene ha bort. Og Garborg var vel så mye med i denne kultureliten, som han var i jærtradisjonen han var oppvokst i. Eller man det kanskje like godt si at han stod utenfor begge tradisjoner.
Det første, norske diktet som ble postet her på bloggen er innledningsdiktet til Haugtussa, Til deg du hei. Det er postet 4. januar 2009. Nå, to år etter, kommer et annet av diktene i syklusen: Mot soleglad, eller kanskje mer kjent med åpningslinjene: Det stig av Hav eit alveland. Alle sanne jærbuer kjenner disse linjene, og får sine assosisasjoner når han eller hun hører dem. Mange har vel også fått dem automatisk inn i hodet, når man går langs jærstrendene, eller i jærlandskapet, og ser utover det vidstrakte land som alltid ender i havet. Fullt så mange kjenner kanskje ikke hele diktet, og enda færre kjenner sammenhengen det er satt inn i. Man vet nok at det hører til Haugtussa, og Haugtussa har man nok kanskje lest en gang for lenge siden, og der stopper det.
Jeg er også blant dem som liker best å lese diktene med de berømte skildringene av jærlandskapet i Haugtussa løsrevet fra historien de er satt inn i. Det vil jeg også gjøre denne gang, selv om det altså er Haugtussas hovedperson, Veslemøy, som er observatøren i diktet og som inntrykkene virker på, og at hennes forhistorie er med å forklare hvorfor hun opplever dem som hun gjør. Diktene kan leses slik at naturen er symbol på Veslemøys sjelstilstand, og skildringen av den en skildring av Veslemøys sjel. Her i «Mot soleglad» blir det da skildringen av en ny lengsel, til dette hemmelighetsfulle, vakre alvelandet som kan tolkes videre enn at det får plass i en setning. Diktet kan imidlertid godt leses uten en slik tolkning, eller noen som helst lærd tolkning, det står utmerket på egen ben, og det er nok også derfor det lever så godt på Jæren, også blant dem som ikke ellers er noe særlig interessert i dikt og litteratur. Dette er dikt av typen man skal lese og nyte, og forsøke å huske, heller enn forsøke å tolke.
MOT SOLEGLAD
Det stig av Hav eit Alveland
med Tind og Mo;
det kviler klaart mot Himmelrand
i kveldsblaa Ro.
Eg saag det tidt som sveipt i Eim
bak Havdis graa;
det er ein huld, ein heilag Heim,
me ei kan naa.
Ho søv, den fine Tinderad
i Draume-bann;
men so ei Stund ved Soleglad
ho kjem i Brand.
Når dagen sig som Eld og Blod
i Blaae-Myr,
det logar opp med Glim og Glo
og Æventyr.
Det brenn i Brè og skjelv og skin
med Gullan-Bragd,
og Lufti glø’r i Glans av Vin,
Sylv og Smaragd.
Men av han døyr, den bleike Brand,
som slokna Glod,
og klaart som før ligg Alveland
i kveldsblaa Ro.
Eg lengta tidt på trøytte Veg
der ut til Fred;
men Lande fyrst kan syne seg
når Sol gjeng ned.
Kommentar til språket
Jeg ville gjerne finne en versjon som ligger tettest opp til Garborgs original, og valgte versjonen fra Garborg-sidene til dokumentasjonsprosjektet til universitetet i Oslo. Det er flere versjoner som bytter ut «aa» med «å» som er en ren rettskrivningsregel, uttalen skal være den samme. Selv om diktet er skrevet på Garborgs landsmål, som siden har gått gjennom atskillige reformer og rettskrivningsendringer, skulle det ikke være noen problem å forstå for dem som behersker norsk. Samme hvilken dialekt man behersker det i. Jeg tar likevel med noen små oversettelser til moderne norsk noen ord det kanskje kan være litt tvil om.
Rand er «kant», himmelranden er «horisonten». Eim er «damp, dunst» eller «snev». Huld er «skjult, gjemt». Tinderad er en rad av tinder, altså «fjelltinder» eller «fjelltopper». Bann i draume-bann tror jeg skal være «bånd», altså «bundet av drømmer» eller med «et bånd av drømmer», og dette båndet kan godt være skyene som lett legger seg om fjelltoppene som et bånd. Soleglad er «solnedgang». Brand er «brann», både i strofe 3 og 6. Loge opp er å «flamme opp». Glim er «skinn» eller «glans» eller «glimt», og slikt noe. Gullan er «gyllen», mens Bragd har en gammel betydning av «strålende syn» eller «noe som lyser» – Gulland-bragd blir «gyllent lys». Gjeng er «å gå», som enhver Rogalanding vet.
Kommentar til diktet
Diktet går majestetisk frem i firefotede jamber i hver strofes linje 1 og 3, med avrbudd av en lang, vokalisk utgang i linjene 2 til 4. Det er bare strofe 3 og 5 som er unntak for dette, der vokalen er kort og utgangen trykktung også i linjene 2 og 4 (henholdsvis bann – Brand, Bragd – Smaragd). Det er formsikkert skrevet, som alle diktene i Haugtussa er det. Men nå skulle vi altså la Haugtussa ligge, og se på diktet når det står for seg selv.
I første linje er det som om både landet og diktet stiger opp av havet. Den rolige avbrytningen med tind og mo i linje 2 gir også lydlig tid til å hvile ut etter det mektige synet. Mo rimer også på ro i linje 4, det er et mektig bilde som blir malt frem, med landet som hever seg, hviler seg på himmelranden, og finner ro. Veien fra hav til himmel er med på å understreke stigningen. Første strofe er en hel, liten symfoni av stigning og ro.
Andre strofe har at dette synet som jeg-personen ser her, er et syn hun ofte ser. Det er skjult i eim og dis, grått, noe som indikerer at det ikke er et helt vanlig land dette. Den som vil lese diktet som en ren hyllest til jærnaturen kommer ikke helt i mål. Men også på Jæren kan landskapet være trolsk når solen står lavt og konturene skjuler seg i disen. Dette er et land man aldri kan nå. Diktet lar altså fantasien spille videre når de andre sansene ikke har mer å tilby.
I tredje strofe er det naturskildring igjen, nå av fjelltoppene som rager over skyene, drømmebåndet sitt, og dette begynner å skinne (som om det brenner) når kveldssolen gir det sitt røde lys. Vi ser på ny at ordet drøm blir brukt, fantasien vil alltid spille med i beskrivelsen av landskapet, det er som en slags pirrende lengsel av at det skal skjule noe.
Fjerde strofe har både stigningen og senkningen. Det siste først, der dagen går ned i blå-myr. Vi har her kanskje en liten kontrast mellom den røde ilden og det røde blodet, og den blå myren, blå som naturen ofte blir i kveldslyset. Det er ellers en ganske kraftig sammenligning Garborg her gjør, dagen siger som ild og blod, kanskje er det heller slik at ilden slokker ut i møtet med myren, at dagen går over er det i alle fall det skal bety. Og da stiger altså det nye landet opp, kraftfullt som flammer , skinnende og lysende, det er eventyret. På ny er det fantasien som overtar.
Strofe fem har en fargerik og til og med smakfull skildring av hva som videre skjer. Vi har ny kontrast i brenn i Bré, breen brenner ikke, men den kan skinne som i brann, og det gir et flott bokstavrim, før den nye sammensetningen med skjelv og skin kommer. Det er treffsikre beskrivelser av lyset som skinner med Gulland-bragd. Dette er en av de to strofene med kort vokal i linje 2, og bråstoppen fungerer her flott. Her er det ikke den mo og ro som var i linje 1, her er det full aktivitet, bragd – smaragd! At luften gløder i en glans av vin er en saftig fargebeskrivelse, det er så man kan få smaken av vin i munnen, før strofen slutter med den siste sammenligningen, sølv og smaragd.
I strofe 6 avsluttes dette lysspillet. Brannen dør, og de rolige rimordene blir på ny hentet frem, Glod – ro. Legg også merke til hvor lett og fint linje 3 flyter på tungen i denne strofen, bare ordet Alveland er som en estetisk nytelse.
Den 7 og avsluttende strofen har på ny det personlige pronomen Eg, det er en observatør som observerer dette, og denne personen er Veslemøy. Hun lengter ut til dette alvelandet, og hun har sine grunner til det. Diktet kan også leses uten denne bakgrunnshistorien, som jeg har forsøkt å vise. Da kan Eg være meg, Garborg selv eller en hvilken som helst person, som også kan ha et ønske om å hvile seg noen ganger, og ønske seg bort til et bedre sted. Diktet holder imidlertid på det hemmelighetsfulle i dette, det er et land som viser seg først når solen går ned, altså omtrent samtidig som det blir borte igjen.
Dette er Alvelandet som det egentlig skal være. Hver jærbu og nordmann og verdensborger står selvsagt fritt til å velge seg sitt eget alveland, og gjøre seg sine egen assosisasjoner når man står foran solnedgangen eller i et annet trolsk landskap. Garborg har gitt oss alle de ordene vi trenger.
Helt grei poesi 