Eg åtte ikkje kjærleik, av Tor Jonsson

I dag er det på dagen 67 år siden Tor Jonsson sovnet stille inn på sykehuset i Oslo, etter å selv ha tatt sitt eget liv. Søndag 14. januar 1951, klokken 0505, sovnet han inn. Selvmordsmetoden hans var piller, de helte han inn i seg utpå morgenkvisten torsdag 11. januar. Det var forfatteren Tarjei Vesaas som fant ham. Jonsson hadde tatt inn hos Vesaas noen dager før. men hadde gått igjen før natten, noe som gjorde Vesaas urolig. Det var kjent i miljøet at Jonsson slet med selvmordstanker. De fant ham ute på Ingjerstrand, der han bodde. Ved siden av ham lå en lapp med dette diktet.

Eg åtte ikkje kjærleik

Eg åtte ikkje kjærleik
men tala pent med englemunn
og alle mine tome ord
gjer stygg mi levestund.

Eg såg det vonde koma
og visste kva det galdt
men åtte ikkje kjærleik
og difor sveik eg alt.

Eg brann for alle arme
og stod i broderring,
men åtte ikkje kjærleik
og difor er eg ingen ting.

Eg åtte ikkje kjærleik
og difor er eg jord.
Men kanskje finst eit rike
der einast kjærleik gror.

Gjev meg svolt og svide,
gjev meg einsemd på ei øy.
Den som elskar han skal sigre
over døden med å døy.

Døden går i verda
skapar dagen om til natt.
Der skal døden overvinnast
kjærleik einast leva att.

Gjev meg gull og grøde
gjev meg meire enn eg treng.
Ein gong skal eg døy i einsemd,
lik ein fugl med broten veng.

1951

Form og innhold

I et sterkt dikt som dette er det nesten godt å begynne med det formelle. Diktet har 7 strofer, hver på fire linjer. Linjene 2 og 4 rimer, og det er trykktung utgang på rimlinjene. Bortsett fra i strofe 1 og delvis 3 er det enstavelsesord, i strofe 1 er det englemunn – levestund, i strofe 3 broderring – ingenting. Rimordene slutter stort sett på konsonant, men med unntak i strofe 5 øy – døy og delvis 4, der r-en i jord-gror er lite hørlig. Tradisjonelt kalles dette mannlig og kvinnelig utgang, trykktung konsonant og trykklett vokal.

Innholdet skulle ikke være så vanskelig å få med seg. Jeg skiller denne gang mellom ordforklaringer, der jeg skrive hva ordene betyr, og noen tolkninger, der jeg skriver hva Tor Jonsson har ment. Det første skal være udiskutabelt, ordenes betydning finner man i oppslagsverk og kjenner selv, mens tolkning av metaforer og hva Jonsson har ment alltid vil være åpent for diskusjon. Jeg liker ikke å lukke tolkningen av dikt, så selv om jeg skriver konkrete betydninger av konkrete ord, så kan det hende diktet gir mening også med andre lesninger av disse ordene.

Ordet åtte er eide, slik at åtte ikkje kjærleik blir «eide ikke kjærlighet». Den vendingen går igjen i mange av strofene, og er også et sentralt tema i Jonssons øvrige liv og diktning. Arme i strofe 3 er fattige og stakkarslige, så når han brann for alle arme, så brant han for de som ikke hadde det så bra her i verden. Einast i strofe 4 er kanskje best omskrevet med «bare», slik at einast kjærleik gror blir «bare kjærlighet gror». Ordet har sammenheng med «eneste», men blir som man ser brukt litt annerledes, på bokmål må man skrive om «kjærlighet er det eneste som gror». Svolt er «sult», svide er samme ord som «å svi», her brukt som substantiv. Assosiasjoner jeg får er svi i betydningen gjøre vondt, og svidd, altså et landskap eller noe som er svidd av, helt uttørket og utarmet. Einsemd er ensomhet, sigre er seire, om noen skulle være i tvil om det. I strofe 6 er einast en gang til, tydeligere i betydningen «eneste». Grøde er avling.

Å tale pent med englemunn vil si å tale fint og sant. Englene er uskyldige, de er guds budbringere, de kan ikke gjøre noe vondt og de kan heller ikke si noe vondt eller usant. Om man snakker med englemunn, sier man nok kanskje ikke det man egentlig tenker, for mennesketankene er nok ofte styggere enn det som blir sagt. I alle fall legger Tor Jonsson det frem slik at det var det for ham, her. Det vonde i strofe 2 tror jeg er en eufemisme for døden, selvmordet. Jonsson visste at dette kunne bli en veldig mulig utgang på livet han levde, og nå som han har bestemt seg for å gjøre det, så har han dekning for å skrive at han har sett dette komme. Broderringen i strofe 3 får være opp til hver enkelt å tolke, når man står i ring med sine brødre – i overført betydning – så er man med i et fellesskap. Jeg vil nok lese det i sammenheng med at han brant for de fattige, og står i ring med andre som gjorde det. Tor Jonsson var selv en fattig, og kan derfor også si at han stod i ring med sine egne brødre. Men avslutningen på den strofen sier at han til tross for dette er ingenting, når han ikke eide kjærlighet. Det er sterke ord, og et uttrykk for en særs mørk sinnsstemning, den han begår selvmordet i.

og difor er eg jord, skriver Jonsson i strofe 4. Jord kan være mye. Det er det vi til slutt ender opp som, når legemet råtner vekk etter døden, men det er også materialet planer og liv vokser i. Jonsson skriver det direkte, jeg er jord, så det skal være et uttrykk for hvordan han føler seg nå mens han ennå er i live, vil jeg si. Men man skal heller ikke overanstrenge seg i lesingen og tolkingen. Vel så viktig er at ordet er satt i rim med gror, og at det er kjærlighet som skal gro. Det er vanskelig å lese dette som annet enn håp, håp om et kjærlighetsrike som skal finnes et sted. Det kommer ikke frem om Jonsson selv vil være en del av dette kjærlighetsriket.

I strofe 5 må nok svolt og svide leses som et bilde om vanskelighetene han ber om, slik også ensomhet på en øy skal være et bilde på en svært sterk ensomhet. Så forsøker han seg med en kraftig påstand, den som elsker skal seire over døden med å dø, noe som nok er ment å være en liten provokasjon, en påstand å diskutere. Både hva som er meningen med den, og om det er sant. For meg er det vanskelig å lese det annerledes enn at Tor Jonsson vil gjøre døden til en seier, og at det skal være en seier over døden, men utover det vil jeg være forsiktig med å ene noe mer. Kanskje kan man rive seg med til dristige meninger, som at kjærlighet overvinner alt, og det å elske er sterkere enn døden, men man skal jo være litt forsiktig, for det er den manglende kjærligheten som driver Jonsson i døden. Det er også vanskelig å tolke Jonsson bokstavlig, for hvordan kan man seire over døden med å dø?

Strofe 6 utdyper litt, med døden som går omkring og gjør dag om til natt, altså lys om til mørke, liv om til død. Men så skal Døden overvinnes, og kjærligheten være det eneste som finnes igjen. På ny er det klart at kjærligheten skal være sterkere enn døden. Hvorvidt Jonsson klarer å overbevise med denne meningen er fremdeles diskutabelt. Det er en fin tanke, og det er lett å bli begeistret i den, men det er en tanke som ikke overlever godt når den blir kritisk prøvd. Og i Jonssons dikt er det mer i form av en håp eller en drøm, eller et ønske, enn noe som han virkelig tror på, vil jeg si. Det kan også være uttrykk for et ønske om ikke å etterlate seg bare dysterhet, men selv i dødsdiktet vise lys og håp. Her er det leserne som kan tenke og bedømme.

Avslutningsstrofen passer i et dikt som kanskje ikke er helt i balanse, som heller ikke dikteren er det i det det blir skrevet. Strofe 5 og 6 er strofene der kjærligheten er sterkere enn døden, i strofe 7 er på ny ensomheten håpløs. Strofe 7 leses godt mot strofe 5 også med det at i 5 er det sult og svie som skal gis ham, i strofe 7 er det gull og grøde, i strofe 5 ensomhet, i strofe 7 mer enn han trenger. Likevel er det strofe 5 som ender i en slags seier, mens strofe 7 ender i håpløs ensomhet. En fulg med brukket vinge er selvfølgelig en fugl som ikke kan fly. Da er det ikke mye fugl igjen. Sammenligningen bryter imidlertid litt med resten av diktet, og med Tor Jonssons øvrige diktning. Det er her en detalj å merke at han sier at han dør i ensomhet/ lik en fugl med brukket vinge, han sier ikke at han er det. Han sier at han dør på samme måte som en fugl med brukket vinge ville gjort det.

Kommentar til diktet

Diktet ble skrevet i 1951, kort tid før Tor Jonsson tok livet sitt. Det kom imidlertid ikke med i den posthume diktsamlingen, Ei dagbok for mitt hjarte, som ble utgitt senere samme år, og heller ikke i Tekster i samling, utgitt i 1956. Først i 1975 ble det utgitt, da Inger Heiberg satt sammen en ny utgave av Tekster i samling. Dette er det Ingar Sletten Kolloen som skriver, i sin omfattende biografi, Berre kjærleik og død, utgitt i 1999. Han skriver forsiktig om hvorfor diktet ikke ble utgitt tidligere, enda andre dikt Jonsson hadde etterlatt seg ble det, også dikt han ikke selv hadde gjort klar for sin siste samling. Kolloen skriver at de som satt sammen denne samlingen, Kjetil Ljøstad, Rolv Thesen, Bjarte Birkeland og Halldis Moren Vesaas, var forsiktige med å utlevere dikteren og hans omgangskrets. Han tar imidlertid ikke i bruk ordene at diktet er for sterkt, at det er noe med det som gjør at de første som satt sammen diktsamlinger av Jonsson,  ikke ville at dette diktet skulle bli kjent. Derimot skriver han at det neppe er diktets kvalitet som gjør at det er utelatt, han insinuerer sterkt at det er andre grunner.

Jeg som skriver blogg trenger ikke være så forsiktig med å legge frem egne meninger, jeg tenker at diktet er for sterkt og personlig, slik at folk som kjente Tor Jonsson personlig ikke ville ha det knyttet til ham. Nå, så lenge etterpå, er Tor Jonsson mer blitt et navn i litteraturhistorien, enn et menneske som nylig har levd, og det er ikke lenger det behovet for å beskytte ham og hans nærmeste. Det er mulig å behandle diktet mer som tekst, enn som et svært personlig testamente, noe det opprinnelig var.

Senterstrofen er nummer 4. Det er tre strofer før, og tre etter. De tre strofene før er svært, svært dystre og negative. De er skrevet av et menneske uten håp, og det i ordets rette forstand, for han er nå i ferd med å skulle ta sitt eget liv. Alle disse tre første strofene har vendingen åtte ikkje kjærleik, og alle tre har ganske ekstreme konsekvenser av hva det vil si. I første strofe heter det at det gjorde stygg min levestund han i andre at han svek alt og i tredje at han derfor er ingen ting. Det er vanskelig å tro at Jonsson selv kan ha ment det, det er et uttrykk for mørket, fortvilelsen og depresjonen han har havnet i, i virkeligheten svek ikke Jonsson noe og han var ganske mye. Og han hadde en vakker levestund som mange finner inspirasjon i, og har noe å hente fra. Når han skriver at han ikke eide kjærlighet, så er det nok en kvinnes gjensidige kjærlighet han har i tankene, for det lyktes ikke Jonsson i å oppnå. Men han er likevel stor kjærlighet til del, både i samtiden og ettertiden. Han var også en mester i å uttrykke denne kjærligheten i ord, og til å uttrykke lengselen etter den, mens han altså føler han føler han sviktet når det gjaldt å få erfare den. På grunn av det anser han hele sitt liv og hele sin eksistens null verdt. Ganske sterkt.

Så er det midtstrofen, der det blir uttrykt et håp om at det skal finnes et rike, der kjærligheten gror. I samme strofe blir det skrevet på ny at dikteren ikke eide kjærlighet, og derfor er jord. Som jeg skrev i gjennomgangen av innholdet, er jord det blomster og planter kan gro i. Her er det kjærligheten som skal gro, og det kunne kanskje gått an å koble det til at dikteren skal være denne kjærligheten gror i, men det er jo da litt vanskelig at han nettopp har skrevet at han selv ikke eier kjærlighet, og det er derfor han er jord. Skal bildet bli fylt ut på denne måten, må det være slik at kjærlighet gror der kjærlighet ikke finnes. Med litt hjelp fra velviljen kan man anstrenge seg til å lese at kjærlighetens rike gror ut av Tor Jonssons tekster og minne. Det er en vakker tanke, men det er ikke helt den som er uttrykt, synes jeg. I bildet med at dikteren er jord, er det vel heller egenskapen ved jord som en død ting dikteren ser seg som, siden han ikke eide kjærligheten. Da er det ikke liv igjen. Men, de velvillige kan altså kanskje trekke det til at ut i fra denne livløse jorden, så skal det gro et kjærlighets rike. Naturligvis går det også an å lese midtstrofen som to atskilte utsagn, det ene at dikteren er jord, det andre at det finnes et rike der kjærligheten gror, og at disse to ikke har noe med hverandre å gjøre. Det går videre da an å knytte første del av strofen til første del av diktet, der alt er dødt og håpløst, mens andre del knyttes til resten, der det finnes litt liv og håp.

Strofe 5 og 7 starter begge som sagt med vendingen gje meg, satt sammen som en kontrast mellom lite og mye. Der det blir gitt lite, i strofe 5, skal den som får det likevel seire, om han bare elsker. Som i strofe 4 er det ikke helt klar sammenheng mellom de to første og de to siste linjene i strofen. Først står det gje meg, altså jeg-personen, dikteren, så står det den som elsker, brukt som en generell vending. Det blir ikke sagt at jeg-personen er den som elsker, og det blir heller ikke sagt at det er han som skal være den som seirer over døden med å dø. Det er bare nærliggende å tro at det er sånn det skal leses. I strofe 7 er det første person begge steder, meg og eg, og ingen tvil om at dikteren snakker om seg selv. Ved siden av å være en kontrast til strofe 5, er det også en kontrast mellom starten og slutten av strofen. Først at han får så mye, så at han dør i ensomhet, som en fugl med brukket vinge. Lest sammen med strofe 5, som strofen er knyttet til, blir det slik at om man får lite, men elsker, så vil man likevel seire, selv over døden, og selv med å dø, mens om man får mye, mer enn man trenger, så hjelper ikke det, dikteren vil likevel dø i ensomhet. Man kan lese det til at det er fordi han ikke elsker, ikke eide kjærligheten, og derfor ikke kan gjøre nytte av noen ting som han får.

Mellom disse to strofene er strofe 6. Man kan gjøre seg tanker om at det ville blitt et helt annet dikt og et helt annet budskap, om diktet hadde sluttet her. Sistelinjene er Der skal døden overvinnast/ kjærleik einast leva att. Det er en setning å gå inn i døden med. Tor Jonsson slutter imidlertid ikke her, og går inn i døden med linjene Ein gong skal eg døy i einsemd,/ lik ein fugl med broten veng. Igjen er å si at det er kraftfulle saker, og forståelig at folk som kjente Jonsson ville være forsiktige med å la dette bli et minne knyttet til ham. Strofe 6 har riktignok et oppløftende avslutningsbudskap, men man må jobbe litt for å knytte det til resten. Første del av strofen er Døden går i verda/ skapar dagen om til natt, og så kommer linje 3 i strofen med et der, en stedsbetegnelse. Det gir vanskelig mening om dette stedet skal være der døden går i verden og skaper dagen til natt, altså første del av strofeen. Derimot blir det forståelig om det kan vise tilbake til kjærlighetens rike i senterstrofen, nummer 4.

Samlet sett er diktet kanskje litt forvirret, usammenhengende og vanskelig å få full mening fra. Det er imidlertid ikke et dikt skrevet for å være i balanse, det skal ikke uttrykke tankene til et menneske som har det helt fint, dette er diktet til et menneske på randen av selvmordet. Slik blir det uhyggelig sterkt. Som jeg har forsøkt å vise og som alle lett kan si, er det heller ikke slik at dette bare er rot og rør, diktet har også betydelige litterære kvaliteter. Det er mange sammenhenger som ligger gjemt, og det åpner seg mer mening med nærmere og gjentatt lesning. Noen av sammenhengene og noe av meningen går ikke helt opp, synes jeg, men dette er det urimelig å forlange av et sånt dikt, synes jeg.

Jeg skrev også litt om selvmordet i Norsk kjærleiksong, og har skrevet om den siste samlingen Ei dagbok for mitt hjarte i Helt grei litteratur. Der står det mer om bakgrunnen for selvmordet, og om Tor Jonssons liv.

Reklamer

Tag mig. — Håll mig. — Smek mig sakta, av Harriet Löwenhjelm

Det er eksamenstid for meg, og jeg har ikke så god tid til å lete opp gode dikt, eller sette seg så grundig inn i dem. Men jeg vil poste et lite dikt av den svenske forfatteren Harriet Löwenhjelm, en forfatter jeg kjente dårlig, og før i dag ikke kjente i det hele tatt. Enkle søk på Google, svensk Wikipedia og den aldeles ypperlige svenske litteraturbanken – kunne vi bare fått noe lignende på norsk – har ført meg frem til henne, og til dette diktet.

Det er skrevet på hennes dødsleie, i 1918, men først utgitt ni år senere. Löwenhjelm utgav ingen dikt i sin levetid, hun regnet seg heller som billedkunstner, men fullførte aldri utdannelsen sin ved kunstakedemiet i Stockholm, og ved Valans konstskola. Den mest utfyllende biografien jeg har funnet åpent på nettet er på sidene til Harriet Löwenhjelm-selskapet, og den mest kortfattede og presise er på sidene til Litteraturbanken. Jeg har ikke brukt mye tid på å bla meg gjennom noen av dem, eller søke ytterligere informasjon andre steder.

Löwenhjelm er født i Helsingfors, i en adelig familie, som det også skulle fremgå av navnet. Hun er altså finlandssvensk, som en av mine store favoritter, Edith Södergran, og hun døde – som henne – av tuberkolose. Det var også omtrent på samme tid, begge var født på slutten av 1800-tallet, levde og virket gjennom første verdenskrig, og døde kort tid etter. De var også farget av noen av de samme inntrykk, men måten de skrev på og veien de gikk, var vesensforskjellig.

Diktet jeg skal poste og kommentere litt i dag går inn i tradisjonen med dikt skrevet på dødsleiet. Vi kjenner den tradisjonen godt her i Norge, med vår egen kanskje aller største dikter, Henrik Wergeland, som skrev flere av sine aller mest kjente og sterkeste dikt mens han lå for døden våren 1841, altfor ung. Diktene til Löwenhjelm ligner litt på hans, men de er skrevet i en annen tid, der sentimentaliteten ikke lenger hadde gode kår, og rim og streng oppbygning og de tradisjonelle lyriske virkemidler heller ikke karakteriserte tiden.

Hos meg har sentimentaliteten imidlertid alltid gode kår, når det er skikkelig gjort, og uttrykker en følelse som er ekte. Jeg synes dette er et gripende dikt, skrevet av en som har et ganske naturlig forhold til det å dø, med en veldig menneskelig frykt, og et veldig menneskelig ønske om nærhet og ikke å dø i ensomhet. Jeg synes det er helt fint å skrive dette i rene ord, og i det vakre, svenske språket med det jeg hører som en nydelig, vâr kvinnelig røst, kanskje en stemme svak av tuberkolose, så blir det for meg ganske sterkt.

Tag mig. — Håll mig. — Smek mig sakta

Tag mig. — Håll mig. — Smek mig sakta.
Famna mig varligt en liten stund.
Gråt ett grand — för så trista fakta.
Se mig med ömhet sova en blund.
Gå ej från mig. — Du vill ju stanna,
stanna tills själv jag måste gå.
Lägg din älskade hand på min panna.
Än en liten stund är vi två.

I natt skall jag dö. — Det flämtar en låga.
Det sitter en vän och håller min hand.
I natt skall jag dö. — Vem, vem skall jag fråga,
vart jag skall resa — till vilket land?
I natt skall jag dö. — Och hur skall jag våga?

I morgon finns det en ömkansvärd
och bittert hjälplös stackars kropp,
som bäres ut på sin sista färd
att slukas av jorden opp.

1918

Gjennomgang av språk, form og innhold

Jeg har ikke tid til å gjøre dette skikkelig, så det blir bare litt skissemessig. Diktet består av tre strofer, første er 8 linjer, andre er 5, og den siste er 4. Det går stort sett i kryssrim, men andre strofe – midtstrofen – skiller seg ut, med å ha en siste linje til slutt, en som rimer med linjene 1 og 3. Det her bryter mønsteret, og i tradisjonell diktlesing er dette da noe som skal tiltrekke seg oppmerksomheten. Den ekstra setningen som bryter mønsteret er:

I natt skall jag dö. — Och hur skall jag våga?

Og det passer jo ganske bra at det er nettopp denne som skal skille seg ut, all den tid den veldig klart uttrykker diktets tema. Diktskriveren – jeg-personen – skal dø, og hun stiller spørsmålet om hvordan hun skal våge det. Diktet er skrevet for å uttrykke og sette ord på disse vanskelige følelsene.

Jeg vil også ha med at første strofe har 8 linjer, men i strukturen er det sånn at det like godt kunne vært satt opp i to strofer på 4. Mønsteret med kryssrim vil bli fulgt. Enten man leser det så eller så, er det her ønsket om menneskelig kontakt som blir uttrykt. Dikteren bønnfaller en ikke-navngitt person, en du-person, til å ta henne, holde henne og stryke henne, til å holde varsomt rundt henne en liten stund. Hun ber også om at denne du-personen skal gråte litt, over det enkle fakta at hun (diktskriveren) nå skal dø, og at hun skal se henne med ømhet.Alt dette er et sterkt uttrykt ønske om menneskelig kontakt, om ikke å dø alene.

I de neste fire linjene blir det enda sterkere, i det dikteren bønnfaller den andre om at hun (eller han) ikke må gå. Det er ganske hundløst, som de sier, ganske forsvarsløst, det er et blottlagt ønske om at jeg trenger deg, og det er vel vitende at akkurat nå har jeg ingenting å gi. Det er bare du må være her, for min skyld. Ønsket om menneskelig kontakt er nå veldig konkret, hånden på pannen, og så det sterke ønsket om at enda en liten stund, er vi to. I dette ligger det både at så lenge den andre personen er der, så er de to, og i det at når hun (dikteren) nå snart skal dø, så vil de for alvor ikke være to lenger.

Midtstrofen henvender seg ikke til denne andre, men er mer generell, nesten sett utenfra, analytisk. Det er situasjonen som beskrives, fakta som konstateres, i natt skal jeg dø, en venn holder min hånd. Dødsfrykten blir uttrykt gjennom spørsmålet hvem skal jeg spørre hvor jeg skal hen, altså hva er det som skjer etter døden. Vennen som er der, kan ikke hjelpe med det. Det er heller ingen som kan hjelpe i spørsmålet hvordan den døende dikteren skal våge spranget fra livet, til døden.

Tredje strofe er om begravelsen, om hvordan de jordiske restene skal begraves og forsvinne. Det står at denne kroppen fortjener medlidenhet, at den er bittert hjelpeøs og stakkars. Så slutter det med at den bæres ut på sin siste ferd, merk at dette er ikke den samme ferden jeg-et i midtstrofen skal på, hva som skjer med jeg-et er ikke klart, men kroppen skal begraves og slukes opp av jorden.

Gloser

Merk at jeg er ingen autoritet i svensk. Jeg har søkt disse glosene opp så godt jeg kan, alltid med utgangspunkt i Svenska akademiens ordbok, og så eventuelt andre kilder, men mine norske oversettelser og forklaringer til glosene er mine egne, og de er ikke kvalitetssikret.

Smek-> smeka stryke, berøre forsiktig

flämtar -> flämta puste raskt, i hurtige åndedrag. Det kan også bety «blinke, glimte, gnistre».

låga ild, lue (flåmtar en låga «blinker en ild»

ömkansvärd «verd medlidenhet», «som fortjener medlidenhet»

Kommentar til diktet

Det er et kort, lite dikt, der dødsangsten i starten ikke får noen fullgod ro av å snu om fra jeg-et til kroppen til slutt. Det er et mye brukt grep i litteraturen å snakke om forråtnelsen, at de jordiske etterlatenskapene skal forsvinne, men her blir det også sagt at kroppen som skal begraves og forsvinne, fortjener medlidenhet og at den er bitter. Den sterkeste strofen synes jeg er den første, der dødsangsten og ønsket om nærhet får fritt utløp. Der den døende poeten ser seg selv og situasjonen utenfra, og når hun ser frem til hva som skal komme med begravelsen og forråtnelsen, er ikke diktet like sterkt, synes jeg.

Men det er en smakssak. Diktet blir selvfølgelig forsterket av at situasjonen er reell, Harriet Löwenhjelm ligger og skal dø i det hun skriver diktet, og synes dette er så viktig å få sagt, at hun bruker noen av sine siste, dyrebare minutter til å få skrevet det ned. 8 år senere blir det utgitt i bokform, og nesten hundre år etter det igjen, blir det postet av meg her på denne bloggen. Så ordene hennes har kraft i seg til å bli husket, og gjennom dem blir også hun husket, Harriet Löwenhjelm, en finlansvensk kunstner og poet.

Så stig da i meg, einsemd, av Tor Jonsson

Et vakkert dikt i dag. Det er skrevet av Tor Jonsson, og er et av hans aller siste. Han døde tragisk, tok sitt eget liv, og derfor er det vanskelig å lese dette diktet annet enn som et avskjedsdikt. Det gjøravslutningslinjne desto sterkere, «einsemda stormar mot si grense», «mitt liv var draum» og helt til slutt «Men livet skal eg aldri, aldri misse -«.

Tor Jonsson er en av de norske poetene jeg liker aller, aller best. Jeg giftet meg da jeg var 35, Tor Jonsson var 34 år da han døde. Jeg har ingen problemer med å relatere meg til ensomheten han skildrer i dette diktet, og kjærligheten han lengter etter i så mange av de andre. Hans skrivestil er alltid dempet, nesten innadvendt, han er ikke en som vil vise seg frem eller imponere med sin skrivekunst. Han gav ikke ut så mange diktsamlinger, ikke så mange bøker, og han livnærte seg som journalist. Mange av artiklene, essayene og kommentarene hans ble publisert i samlingen Nesler, som kom ut i 1950, året før hans død. Diktsamlinga Ei dagbok for mitt hjarte kom ut posthumt i 1951, Jonsson tok livet sitt allerede 11. januar det året. Fra før har han bare skrevet diktsamlingen Mogning i mørket. Den kom ut i 1943, midt under krigen.

Så det er en liten samling dikt Tor Jonsson etterlater seg. I det hele tatt en liten produksjon. Kort liv. I tillegg til de to diktsamlingene jeg har nevnt finnes Berg ved blått vatn (1946) og Jarnnetter (1948). Jeg er ikke sikker på hvor mange tidligere upubliserte dikt som finnes i de mange «dikt i samling» som siden er utgitt av ham. Det er ikke så mye i andre sjangere heller, han debuterte med fortellingen Et lite minne i 1932, og vant en pris for skuespillet Siste stikk, i 1950 (amatørskuespill, en enakter). Man leser alt han skrev i løpet av et par dager. Hans venn, Sparre Olsen, skriver i forordet til Tor Jonsson-minne at «på nokre sentimeter i bokhylla får du plass til alt han er skrive» og at «nokon meterdikter var han ikkje», men at «kunst ikkje [skal] vurderast i med mål og vekt» og at Jonsson ruvar i «kvalitet, ikkje i kvantitet».

Allikevel er det dedikert en hel nettside om ham. Diktene vekker en enorm gjenklang, mange har et dikt av ham som favorittdikt, eller et dikt de går rundt og husker på og kan litt av. Diktet som kjennes best under førstelinjene Nærast er du når du er borte, har mange av oss et sterkt forhold til. Den dedikerte Jonssonsiden har en samling tekster, kjærlighetsdikt, av ham, der vakre Norsk kjærleikssong har hedersplassen. Der blir han og hun sammenlignet med grana og bjørka, molda og såkornet, berget (grått og nakent) og tjernet (der himmelen speiler seg). Det slutter typisk Jonsson Evig, evig er du mi, som om han skrive det i ord og få det sant som ikke var det. Det er også karakteristisk – og fullt forståelig – at en som så dårlig fikk oppleve kjærligheten mellom mann og kvinne er den som er blant de aller, aller beste til å uttrykke den. Jonssons kjærlighetsdikt rager i norsk litteratur, få får det varere, og vakrere enn ham.

Sånn er det også når han skriver om ensomheten, her i et av sine aller siste dikt. Ivar Havnevik skriver i Dikt i Norge (kan kjøpes på nettet eller i bokhandler) om Jonsson og diktet

Tor Jonssons særpreg som lyriuker er evnen til å konkretisere følelser. De blir gjerne fremstilt i et synsbilde, skarpt i konturene og uttrykt i rytmesikre vers, med et ordvalg som ikke holder mye tilbake. Mange av diktene i den posthumt utgitte Ei dagbok for mitt hjarte (1951) står som fast modellerte følelser, om noe slikt kan tenkes, en nedtrykthet som både er hemningsløs og fullt ut kunstnerisk kontrollert, i innfridde varsler om død:

 

Så stig da i meg, einsemd

Så stig da i meg, einsemd,
storm mitt jordlivs siste skanse
og øyd min tæringsdraum om lykke her.
Du avgrunnssvimre jord,
ver du ei onnor verd,
gjev all din løyndom
i denne gjennomlyste morgonstund,
i denne timen føre dødsens store dag
når einsemdrøyster ropar meg attende
til atterføding or ein annan grunn.

No stormar all mi einsemd mot si grense.
Mitt liv var draum forutan dagklar visse
og difor eig eg ikkje jorda meir. –
Men livet skal eg aldri, aldri misse.

Fra Ei dagbok for mitt hjarte, 1951

Språk og ordforklaringer

Noen ord trenger kanskje en forklaring for noen.

tæringsdraum -> tæring betyr å bruke opp, du tærer på noe du har, og bruker det da med en klar tanke at om at dette går mot slutten, snart har du ikke mer igjen. Tæring er også det gamle ordet for tuberkolose.

avgrunnssvimre avgrunnssvimle, norsk ordbok skriver svimre har sammenheng med svimle, det er fra norrønn svimra, som er nettopp å svimle.

onnor annen (onnor verd annen verden)

løyndom hemmelighet

einsemsrøyster ensomhetsrøster, eller ensomhetsstemmer

atterføding gjenfødelse

Kommentar til diktet

Diktene og bildene til Jonsson er vanligvis veldig enkle. Man trenger liten veiledning for å forstå hva ordene betyr, og hva meningen i verselinjene og setningene er for noe. Det er ingen anstrengt forvanskning for å få det i en lyrisk, poetisk form. Det står rett frem, grammatisk riktig, naturlig språk, ukunstlet. Sånn er det også her.

Rimene er ganske fine. Ved første øyekast og gjennomlesning er man knapt oppmerksom på at de er der, de kommer utvalgt og fritt, følger ikke noe fast mønster, og det gir ikke mening å sette opp noe rimskjema. Men ved å se på ordene som rimer, ser man det er en fin forbindelse mellom dem. Det er lykke her og onnor verd, i linjene 3 og 5, morgenstund og annan grunn i 7 og 10, og til sist (dagklar) visse og (aldri, aldri) misse. Det er nesten overflødig å forklare hva disse rimene betyr, hver leser kan selv gjøre seg opp sin tanke og mening. Min tanke er at diktet er skrevet som en avskjed til livet, drømmen om lykke her på jorden blir satt opp mot en annen verden (riktignok er den «onnor verd» i linje 5 nettopp den avgrunnssvimre jord, altså nettopp jorden vi lever på, men det blir da en annen verden for ham som er et annet sted, altså i døden). Likeledes er det med morgenstund (på denne jorden, livet) og ein annan grunn (en annen verden, døden).

Rimet dagklar visse og aldri, aldri misse i avslutningen gir en avklart ro dikteren vel egentlig ikke har, men som han likevel her uttrykker. I sammenhengen, og i meldingen Jonsson ønsker å gi ettertiden, er roen og forsoningen der. Det står at ensomheten stormar mot si grense, mot døden, og at livet (mitt liv – hans liv) var en drøm bortsett fra en dagklar visse, vissheten er klar som dagen, utvilsom (kanskje går det også an å lese linjen som om livet manglet den dagklare vissheten, at foruten betyr uten, fri for – nynorsk ordliste har fire forskjellige betydninger av ordet -, en slik lesning passer godt til meningen den står i, at mangelen på klar visshet (og at livet var drøm) gjør at han ikke lenger eier jorden – difor eig eg ikkje jorda meir, men det gir da ikke så god mening for rimet). Satt sammen med at livet skal jeg aldri, aldri miste gir det god mening, en dagklar visshet om at hva som enn skjer skal han aldri miste livet. Det går også an å tolke det dithen at Jonsson vil leve videre, tross selvmordet, og kanskje til og med at han har en tanke om å leve videre gjennom diktene sine. Noe han gjør.

Feinschmeckere kan bruke ordet epanalepsis, eller latinske geminato, om virkemiddelet i siste linje, fordoblingen (eller gjentakelsen) av ordet aldri, «livet skal eg aldri, aldri misse». Det er et retorisk grep, mye brukt av Jonsson (berømt i Norsk kjærleikssong: evig, evig er du mi). Gjentakelsen forsterker meningen av ordet, selvfølelig – og det er ikke tilfeldig ordet som gjentas er et nøkkelord, i mine to eksempler «aldri» og «evig», to sterke ord i seg selv, de trenger knapt en forsterkning, men får det likevel -, og gir også et brudd i rytmen, noe som ytterligere henleder oppmerksomheten nettopp mot det som står der. I begge eksemplene er det uttrykt et brennende ønske (et annet eksempel fra Jonsson er nettopp for det eg skal brenne og brenne, hentet fra Til ein namnlaus), et ønske man ikke kan ønske sterkt nok, en veldig sterk lengsel. Det blir spesielt å drepe denne lengselen ved å sette et fremmedord på det, og kalle det epanalepsis.

Kanskje passer det kanskje å hente opp igjen starten av det aller første diktet i den første samlingen Jonsson utgav. Det diktet heter Ordet, og det begynner slik:

Kva hjelp det å syngje

som elv i det aude?

Kva hjelp det å kyngje [ringe, slå]

med klokker for daude?

 

Slik er det en forbindelse mellom hans første dikt i hans første samling, og hans siste dikt i hans siste. Det begynner med fånytta i å ringe klokker for daude, og slutter med livet skal eg aldri, aldri misse.

Tre dikt fra hospitalet, av Henrik Wergeland

I 1844 blir Henrik Wergeland syk. Fra 2. mai det året er han sengeliggende, men opprettholder en ganske utrolig produksjon. Det er virkelig den store dikter som vil få realisert mest mulig før hans lys brenner ut. Friske folk har lov til å la seg inspirere. Det er en lungesykdom som blir verre og verre han har, ny medisinsk forskning antyder lungekreft med spredning, om enn det er vanskelig å diagnotisere en pasient man ikke har tilgang til. Wergeland ble i alle fall året etter – i 1845 – lagt inn på det nybygde Rikshospitalet i Grubbegaten, for øvrig på samme tomt som høyblokken til regjeringsbygget. Han var uhelbredelig syk, og ble på rikshospitalet bare noen dager. Heller ikke der stoppet hans skaperkraft, og han skrev tre ganske spesielle dikt jeg her vil poste alle sammen på en gang. Så mye må Wergeland fortjene.

De to første diktene heter Paa Hospitalet, om Natten og Anden nat paa Hospitalet, det er to pussige dikt der døden nesten blir gjort om til en spøk. Det tredje diktet er Mulig Forvexling, der spøken blir gjort fullkommen, men som også skaper en spenning i den lille samlingen og gjør at den ikke er så likefrem å tolke. Wergeland beholdt det dikteriske overskuddet like til det siste.

Paa Hospitalet, om Natten

Igjennem det store Fønster
Fuldmaanen stirrer ind.
«Ak, ligger du der, min Elsker,
vel blegere end mit Skin?»

«Jeg gik forbi din Hytte;
paa Arnen var ei Glød,
paa Væggen stod Uhret stille,
i Vinduet Rosen død.

Nu gaar jeg til Stjernehaven.
Der falder Dugg saa sval.
Jeg den din Feber bringer
i mine Horns Pokal.

Nu gaar jeg til fjerne Høje,
hvor Evighedsblommer gro.
Fyldt er med Livsenshonning
Nektariets Gyldensko.

Jeg gaar til Drømmenes Rige;
jeg fanger et Par saa smukt.
De skulle med Vifter jage
din Pandes Sved paa Flugt.

Om fireogtyve Timer,
imellem Eet og To,
du kan igjen mig vente
med Helsebod og Ro.»

Mens Maanen har sin Sanger
frelst med sin Panacee,
om Hospitalet siges,
der Underværker skee.

Saa gaar det til i Verden,
saa skiftes Æren ud.
Den kalder sig Bjørnens Skytte,
som kjøber kun dens Hud.

1845

Anden Nat paa Hospitalet

Ad hvad jeg vil fortælle
vil lærde Doktor lee.
De Folk i Maanen Maanen
og intet Andet see.

En himmelsk Nonnes Aasyn
den Syge seer uden Spøg,
en himmelsk barmhjertig Søster,
som gjør ham et Besøg.

Precis som det var lovet
gik Maanen igjen forbi.
Den bar saa deilig en Guldkurv
med hvide Roser i.

Hun kasted dem indad Vindvet;
de spredtes paa Gulv og Seng.
Af Dugg end Kvistene glittred,
hver liig en Sølverstreng.

Saa reent de Roser lyste,
ak, at min Haand saa hvid
blev sort, som om den havde
i Graven alt lagt en Tid.

Min himmelske Nonne hvisked:
«i Rosernes Blegheds Skjær
Du Skjønhedens egen Farve
og Himmelens Aanders seer.

Den skal Du dig udkaare,
ja med en Ridders Mod;
for mine hvide Roser
udslukke de rødes Blod.

Udslukke dem paa Kinden
og paa din Læbe med.
Naar Du er bleg som min Rose,
da har din Smerte Fred.»

1845

Kommentar til diktene

Det er to fantasifulle dikt der døden blir gjort til en lek. Denne leken blir fullkommen med det siste diktet i den lille trilogien.

Mulig forvexling (Mor Sæther)

 

Beholder Maanen, Poeter!

Dens Væsen er mig for flaut.
Min Maane er gamle Moer Sæther

i hendes snehvide Skaut.
Paa selve Rigshospitalet

jeg saae hende hver en Nat.
Hun kom igjennem Portalet

i Skikkelse af en Kat.
Den Portner sig klø’de bag Øre:

«Det var da en underlig Puus.»
Man Væsen af Katte bør gjøre

i Bygninger fulde af Muus.
Men under mit Vindu kommen,

flux skiftede Katten Ham.
Der stod i Skaut og i Kaabe

en pyntelig gammel Madam.
Ad Vinduets Glar hun længe

som Maanen stirred ind,
saa Begge jeg forvexlet

har vist i Febersind.
Hun nærmer sig, Hun nærmer sig

som Maaneskinnet stilt.
Hvem sidder der? Nu kan jeg kun

fortælle Resten vildt.
Saa skinner ei Aftenstjernen,

ei Mars’es Karneol,
som Lægedraaberne funkled

i Tryllerskens Phiol.
Der sad Hun som af Fosfor,

i Natdragt hvid som Sne;
dog lyste mod den Phiolen

som Ild mod Lysetræ.
Der sad Hun som Lapmarks-Uglen,

den hvide med guldguult Blik;
dog lyste mod det Phiolen,

ja med et Iisblinks Stik.
Jeg tømmer et Primulabæger,

en Aurikel med Nektarsaft
til Ære for gamle Moer Sæther

og hendes Phioles Kraft.
Jeg trende Draaber smagte,

og deraf Følgen blev
de tre Minutters Helse,

hvori jeg dette skrev.

Til Foraaret, av Henrik Wergeland

Dette er et av de mest følelsesladde diktene som er skrevet på norsk. Det skal ikke tolkes sterilt, ved å telle strofer og verselinjer, dette diktet er ikke laget for noen kjølig analyse. Her ropes det ut, fortvilet, med tre utropstegn i første linje. Det er skrevet på dødsleiet, der Henrik Wergeland (1808 – 1845) skrev noen av sine sterkeste dikt. Her hen henvender han seg til våren, selve livskraften, den som varsler om sommeren som skal komme, hvem kan vel skjønne dettte bedre enn den romantiske dikteren Wergeland? Likevel bærer våren dette året ikke med seg noe liv til ham, for ham venter døden, enda han bare er 37 år gammel, og fortvilelsen og angsten i dette er mye å føle på og enda mer å uttrykke. Derfor tar diktergeniet Wergeland i bruk sine sterkeste virkemidler. Her blir ikke holdt igjen, her tvinges ikke ordene inn i noen bestemt rytme, her er det som om det får fritt utløp alt.

Leser man diktet nærmere ser man at det likevel ikke er et utbrudd i kaos Wergeland har skrevet. Det er motiv og tema som går igjen, som det har gjort det i hele hans karriere, og som det gjorde det i den romantiske perioden han så sterkt var en del av. Det er en hyllest til naturen og til livet, der våren i årssyklusen er årstiden som setter det hele i gang. Det er på denne tiden livet skapes og oppstår. Det blir desto mer smertefullt for dikteren som elsker denne årstiden hvor liv blir til, at han selv skal dø.

Når dere nå leser diktet, kan dere legge merke til hvordan Wergeland sammenligner naturens levende liv med ting som ikke er levende. Overalt kommer det levende bedre ut, enda verdigjenstander som smaragd og gull og perler blir regnet som mer kostbart. Legg også merke til hvordan diktet er fylt opp av religiøse motiver. Foråret blir tilbedt, som man tilber en Gud eller en Helgen. Det er noe langt mer enn den milde kjærligheten til en som bare er glad i den vakre våren. Det er hengivelse med ønske om frelse, som man vanligvis finner det i religionen.

Vi kan også finne konkrete eksempler på bibelske motiv, med svalen som kommer hjem som den fortapte sønn (om enn sammenligningen med den opprinnelige historien om den fortapte sønn ikke holder, og ikke er ment å holde), og som nå spiller rollen som forårets senebud, slik engelen Gabriel varsler Kristus. Ordet «vitne» (vidn) som går igjen gjennom diktet er også et begrep vi finner i Bibelen.

I diktet står det om det gamle treet dikteren dyrker som Guddom, og som han deretter sammenligner med de ærverdige patriarker fra det gamle testamentet. Det er Israels stamfedre, som det gamle treet da blir stamfar til alle vårens barn. Se hvordan dette treet i likhet med alle andre vårens barn skal be for den syke dikter som ligger og skal dø.

Det er et svært gripende dikt, og veldig spesielt å tenke på at Wergeland skrev det da han var 37 år. Ett år yngre enn jeg. Å måtte dø mens man ennå er ung og vital, mens man står midt i det, det er skremmende når det gjelder andre og umulig når det er en selv. Det blir sjelden sterkere uttrykt enn i dette diktet til Wergeland. Den mest vitale dikter vi har hatt.

Til Foraaret

  O Foraar ! Foraar ! red mig !
  Ingen har elsket dig ømmere end jeg.
 
  Dit første Græs er mig meer værd end en Smaragd.
  Jeg kalder dine Anemoner Aarets Pryd,
  skjøndt jeg nok veed, at Roserne ville komme.
 
  Ofte slyngede de Fyrige sig efter mig.
  Det var som at være elsket af Princesser.
  Men jeg flygtede: Anemonen, Foraarets Datter, havde min Tro.
 
  O vidn da, Anemone, som jeg fyrigen har knælet for !
  Vidner, foragtede Løvetand og Leerfivel,
  at jeg har agtet eder meer end Guld, fordi I ere Foraarets Børn!
 
  Vidn, Svale, at jeg gjorde Gjæstebud for dig som for et
  hjemkommet fortabt Barn, fordi du var Foraarets Sendebud.
 
  Søg disse Skyers Herre og bed, at de ikke længer maae ryste
  Naale
  ned i mit Bryst fra deres kolde blaae Aabninger.
 
  Vidn, gamle Træ, hvem jeg har dyrket som en Guddom
  og hvis Knopper jeg hvert Foraar har talt ivrigere end Perler !
 
  Vidn Du, som jeg saa ofte har omfavnet
  med en Sønnesønssøns Ærbødighed for sin Oldefader.
  Ah ja, hvor tidt har jeg ikke ønsket at være en ung Løn
  af din udødelige Rod og at blande min Krone med din !
 
  Ja, Gamle, vidn for mig! Du vil blive troet.
  Du er jo ærværdig som en Patriark !
  Bed for mig, skal jeg øse Viin paa dine Rødder
  og læge dine Ar med Kys.
 
  Din Krone maa alt være i sit fagreste Lysgrønt,
  dine Blade alt suse derude.
 
  O Foraar ! den Gamle raaber for mig, skjøndt han er hæs.
  Han rækker sine Arme mod Himlen, og Anemonerne,
  dine blaaøjede Børn, knæle og bede at du skal
  redde mig – mig, der elsker dig saa ømt.

Ordforklaringer

Jeg har skrevet det mange andre steder også, men jeg kan godt gjenta det her for de som kun leser dette diktet på bloggen.

Mig er gammel skrivemåte for meg, det skal uttales meg. Foraar er våren, eller foråret.

Anemoner er en planteslekt i soleiefamilien skriver store norske leksikon. Den vanligste anemonen er hvitveis.

Hvitveis, fotografert i Vaksdal, ved Bergen

De Fyrige i strofe 3 er de som er ildfulle. Ordet kommer av det nedertyske vurich, avledet av vur, som betyr «ild». I overført betydning betyr det full av liv, livlig, på en måte «i fyr». Hvem som er de fyrige kan kanskje være litt uklart. Det kan være anemonene fra strofe 2, men da blir slutten på strofe 3 vanskelig å forstå, da han flykter nettopp fordi anemonen hadde hans tro. Kanskje kan det da være rosene, eller så kan det være noe som ikke er nevnt i diktet, noe som bare er fyrig.

Vidn i strofe 4 er «vitne», knæle er selvfølgelig knele, løvetann er en veldig kjent blomst, mens leirfivel heter der jeg kommer fra Hestehov. Både løvetann og hestehov blir gjerne regnet som ugress.

Gjestebud er stor fest man holder når det kommer gjester.

Naale eller «nåler» som i strofe 6 blir drysset (rystet) ned over dikterens bryst er nok den stikkende smerten i brystet tuberkolosen gir ham. Nåler er jo ellers barnålene på trærne, her er det snakk om andre typer nåler. Disse skyers herre som innleder strofen, er nok vår herre og Gud, himmelen og jordens skaper.Han er herren over skyene. Det er også bare han som kan gjøre noe med den stikkende smerten i brystet. Den kan ikke våren gjøre noe med. De kalde blaa aapninger eller «de kalde blå åpninger» er litt uklart for meg, men tankene går til himmelen, kald og blå. Tolkningen halter dog litt siden dikteren ber om at de i flertall ikke må ryste Naale ned i mit Bryst. Hvem disse de er har jeg ikke noen god forståelse av.

Patriark i strofe 9 er betegnelsen for Israels stamfedre i kristen tro, Abraham, Isak og Jacob. Den gamle i denne strofen viser tilbake på det gamle treet i strofe 7, som for dikteren altså er like ærverdig som en av disse i kristendommen svært ærverdige patriarkene. Det grenser også kanskje litt til patriarkenes rolle som noen som har et spesielt nært forhold til Gud, når dikteren ber det gamle treet om å be for ham. Frasen å helle vin på dine rødder har vel kanskje også noen bibelske konnotasjoner. Jeg skal ikke uttale meg helt sikkert, men jeg mener læge dine Ar skal bety «lege dine arr», altså «lege dine sår» – med kyss. Det er sånn Jesus og hellige menn leget sår og skader.

I siste strofen er den gamle fortsatt treet, som nå med sin gamle, hese stemme roper for dikteren til foråret (våren), som nå nesten har blitt en slags guddommelig makt. Treet er han som strekker sine armer, altså greinene, mot himmelen. Anemonene er dine – altså vårens – blåøyde barn (selv om de viltvoksende anemoner i Norge er hvitveis og gulsymre, hvite og gule blomster – det er imidlertid flere blomster som er beslektet med eller ligner på anemoner som er blå (blåveis og blåklokke), og det blir også dyrket blå anemoner i Norge, om de ikke vokser vilt), og de kneler og ber (slik disse blomstene gjerne bøyer seg under tyngden fra kronen, særlig blåklokkene) for at for at foråret skal redde ham. Foråret tar på en måte plassen til Kristus.

Kommentar til diktet

Starten på diktet inneholder en kort, vokativ opptakt i ordet O, og så 3 x 2 trykktunge stavelser. Det er også gjentakelse, foraar, foraar, og det påfølgende redd meg, blir uttalt med akkurat samme trykk, som også dette var en gjentakelse. Det er foråret som skal redde jeg-personen i diktet, det blir påkallet med et høytidelig O, og det klikker helt sammen i rytmen også. Utropet «redd meg» tar utropet «foraar»ets plass. Det er en svært sterk start.

Samtidig er starten ukunstlet og direkte. Det ser ut som diktet bare sprenger ut av dikteren, som om det ikke går an å holde igjen ordene. Ingen har elsket deg ømmere enn jeg. Det er en rytme som ikke i det hele tatt henger sammen med den trykktunge førstelinjen. Det er en linje det er fristende å lese fort, særlig slutten ømmere enn jeg. Den står i en sterk kontrast til starten, den markerer en helt fri rytme. Dette er ikke kunst bundet fast i regler, dette er følelser som sprenger seg frem. Se også hva setningen sier, se hvor subjektiv den er: Ingen har elsket deg ømmere enn jeg. Dikteren sier det er han i hele verden og verdenshistorien som har elsket våren ømmest. Det er svært, svært inderlig.

I andre strofe begynner sammenligningene å komme. Vårens første gress blir sammenlignet med smaragd. Det fortsetter med de sterke følelser som ikke vil la seg kue av fornuften, gresset er jo noe av det vanligste vi har, mens smaragd er en sjelden edelsten. Men gresset er levende, og smaragden er det ikke, noe som gjør diktet usigelig trist, siden dikteren av det skal dø. Han som elsker det levende så høyt, at ingen kostbar edelsten kan måle seg. Vi har kanskje også en tankeassosisasjon å legge merke til, ettersom både gresset og smaragden er grønn.

Videre er anemonene årets pryd, selv om han visste at også rosene ville komme. Anemoner, eller soleier, er pene blomster som kommer tidlig på året. Rosene går for å være enda skjønnere, og de kommer senere. Dikteren kan ikke holde seg fra å kalle anemonene «årets pryd» likevel, enda han vet skjønnheten vil bli overgått.

Rose hvit

Dette bildet av en hvit rose er tatt av min avdøde far.

I strofe fire har dikteren på ny et høytidelig, vokativt utbrudd, denne gangen til anemonene. De skal vitne, sammen med løvetann og hestehov, om at dikteren virkelig har elsket våren. Vi ser her enda et eksempel på at det som for folk flest kanskje er hverdagsplanter og ugress, det er for dikteren smaragd og gull. Det er fordi de er barn av våren, våren som er spiren til liv. På nytt står livsgleden i vond kontrast til dikteren som skal dø.

Svalen i strofe 5 og 6 er vårens sendebud. Den blir tatt i mot som det bortkomne barn, i Bibelen fortalt som lignelsen om faren som var så glad over å få sin sønn hjem igjen, selv om han ikke akkurat hadde gjort en god gjerning ute. Sånn er det i lignelsen også med Gud, som vil bli glad for enhver som vender tilbake til ham, uansett hvilke synder som er begått mens han eller hun har vært borte. Svalen er også en trekkfugl som kommer hjem om våren.

Svalen får til oppgave å fly opp til skyenes herre, for å få ham til å ta bort dikterens smerte, den fysiske smerten fra tuberkolosen. Det er en påminnelse for leseren om den fysiske smerten den syke også lider. Det er ikke bare det at han skal dø. Det gjør vondt i tillegg. Fysisk vondt. Svalen som flyr må være den rette til å få gjort noe med dette.

Fra strofe sju og ut til slutten er det det gamle treet dikteren henvender seg til. Det er på ny inderlig og ømt, slik ingen har elsket våren ømmere enn denne dikteren. Treet er «som en guddom», en sammenligning som knapt blir større, og som også tjener som et av mange religiøse motiv i diktet. Knoppene på treet blir talt ivrigere enn perler. På my er liv viktigere enn ting, uansett hvor kostbare tingene er. Vi har også et assosisasjonssprang, som det grønne gresset og den grønne smaragden, her i de små, runde knoppene og de små, runde perlene.

Det er mye å si om strofe 8. Dikteren er ærbødig glad i det gamle treet, og har omfavnet det som man omfavner sin oldefar. Ønsket om å være «en ung lønn fra din udødelige rot», kan nesten leses som et ønske om å ta enda mer inderlig del i vårens livsglede, at han selv skal være en del av den. At han selv er en etterkommer av treet og av naturen. Ønsket om å «blande min krone med din» kan også leses som et uttrykk for dette.

Strofe 9 er en av de mest religiøse, der dikteren likestiller det gamle lønnetreet med de gamle patriarkene, stamfaren til alle israelitter i følge testamentene. Det er en øm strofe, som kanskje begynner litt roligere enn de andre. Han ber den gamle lønn vitne, han vil bli trodd, våren må tro på ham som har levd så lenge. Det er en setning uten utropstegn. Men i utbruddet «Du er jo ærverdig som en patriark» er utropstegnet på plass igjen. Det er også en setning som smeller inn, med trykktung mannlig utgang etter raske og lette stavelser foran. så er det som om dikteren bryter løs igjen, Slutten på strofen er drømmende, kanskje drømmende uten håp, om å strø om seg med vin og kyss, og la det gamle treet be for ham.

   Ja, Gamle, vidn for mig! Du vil blive troet.
  Du er jo ærværdig som en Patriark !
  Bed for mig, skal jeg øse Viin paa dine Rødder
  og læge dine Ar med Kys.

Deretter følger den nest siste strofen, og den som har mest kontakt med virkeligheten. De andre strofene er jo veldig følelsesladde og intense. Det er denne tiende også, men det den sier er en helt reell forestilling om våren:

Din Krone maa alt være i sit fagreste Lysgrønt,
  dine Blade alt suse derude.

Håpet er lysegrønt, men det gjelder ikke her. Her er det trekronen som er på sitt fagreste lysegrønne, som den er på denne tiden i mai, og bladene suser i vinden.

I den avsluttende ellevte strofen er fortvilelsen der på ny, og nå på sitt sterkeste. Det er som om fornemmelsen om den vanlige våren, den grønne og levende, langt unna den forsterkede og poetiske våren dikteren så inderlig skildrer, at det alt sammen er der ute helt virkelig, denne fornemmelsen gjør liksom at dikteren samler sine siste krefter til et siste fortvilet utbrudd. Nå er den gamle hes, som dikteren også er det, og han løfter sine hender opp mot himmelen. Det gamle lønnetreet er helt personifisert. Det samme gjelder anemonene, de blåøyde barn, som kneler og ber om at det herlige foraaret skal redde meg, meg, det blir gjentatt, og står der så nakent og alene, meg som elsker deg så ømt.

Men det hjalp ikke, og det visste Wergeland utmerket godt. Han døde 12. juli 1845, omtrent en måned etter at han skrev dette diktet. Hvert år siden har våren blomstret på samme måte. Og diktet har blitt lest til alle årets tider. Det er et sterkt vitnesbyrd fra en som intenst følte livet, og derfor forferdelig også følte det meningsløse i at man må dø fra det når man elsker det så ømt.

 Ingen har elsket dig ømmere end jeg.

Det er en av de vakreste setningene jeg vet.

Da -, av Halldis Moren Vesaas

Dette diktet lå lenge uferdig her på bloggen. Det vil si, diktet lå ferdig som Halldis Moren Vesaas (1907 – 1995) skrev det, men jeg hadde ikke skrevet noen presentasjon av det. Nå, over fem år etter, i forbindelse med at jeg poster et annet dikt av Moren Vesaas, henter jeg det opp igjen og gjør det ferdig.

I samleutgaven Å vere i livet, – Halldis Moren Vesaas’ beste, utgitt av Det Norske samlaget i 1999, og med et forord av Moren Vesaas’ datter Guri Vesaas, blir det oppgitt at dette diktet hører til en samling løse dit først trykket i en samling utgitt av den norske bokklubben i 1965, og som heter Ord over grind. En slik samling kan jeg imidlertid ikke finne på Nasjonalbibliotekets ypperlige nettsider, tilgjengelige og rikholdige nå i 2017, men ikke kjent av meg i 2012, da jeg postet diktet første gang. Jeg finner imidlertid diktet plassert også i en annen samling, utgitt av Aschehoug i 1998, og bygd på en annen samling fra 1977, der alle Morens Vesaas’ dikt skal være med. Der er diktet plassert i samlingen I ein annan skog, utgitt i 1955, men diktet finnes altså ikke i denne samlingen (for sikkerhets skyld blir diktet passert i en samling fra 1957, når det blir utgitt i Lyrikkboken, 1971, så dette diktet har levd et omflakkende liv, og det er ikke så enkelt å si kort og greit når det først ble trykket, og når det ble skrevet).  Det er dog ganske på det rene at diktet hadde passet i den samlingen, der vi finner flere av Moren Vesaas’ aller mest kjente dikt, og som hun skrev når hun var helt på høyden av sitt forfatterskap.

Et eller annet må ha gjort at hun valgte å ta diktet bort fra samlingen, den gang i 1955, og noe annet at hun fant plass til det, i 1977, og fremover. Jeg skulle kjent bedre til forskningen og detaljene om Moren Vesaas’ forfatterskap for å uttale meg, så jeg lar dette ligge, og går over til selve diktet.

Det er skrevet med kryssrim, men uten at linje 1 og 3 rimer, slik mange dikt ble på 1950-tallet, noe det ser ut til at man nå har glemt, så mange dikt på fri og modernistisk form som blir presentert og gjengitt fra de årene. Mange diktere, også de som blir plassert i modernismen, holdt seg til ganske tradisjonelle former, om enn innholdet kunne være litt modernistisk. Moren Vesaas er litt utenfor de litterære stilretningene, synes jeg, hun er langtfra noen teoretiker. Hun skriver om livet, og bruker den måten å skrive på som best får frem det hun vil si om det å være i live.

Her, i dette diktet, er det ikke så mye livet, men døden det handler om. Og for meg, blir det døden som en del av livet. Det at vi en gang skal dø setter det vi gjør og er opptatt av mens vi lever, i et annet lys. Alt vi er så brennende opptatt av, og som er så viktig for oss, vil en gang forsvinne for oss, og vi for det. Diktet begynner med at poeten sier hun skal være ferdig budd (forberedt) da døden (du, den mørke vogn) kjører frem, altså at hun skal være klar til å dø når døden kommer. Kanskje er det litt tidlig å gjøre seg sånne tanker om døden, når en er i 40-årene, som Moren Vesaas var da hun skrev diktet, og kanskje har det noe å gjøre med at hun ikke tok diktet med i samlingen hun gav ut på den tiden. På sitt vis er jo diktet ganske dystert, der Moren Vesaas jo ellers ganske ofte er en lys og livsglad dikter, en poet som omfavner livet og samholdet mellom mennesker. Da er det kanskje ikke så bra å snakke sånn om døden, kan hun ha ment, men det vet jeg altså ikke.

Jeg tok diktet med fordi det er et av seks dikt av Moren Vesaas som finnes i Lyrikkboken, utgitt av den norske bokklubben i 1971, og med Ivar Hanevik som redaktør. Som det vil komme frem i kommenaterene under, er det litt spesielt, og det finnes nok kanskje grunner til at Moren Vesaas ikke ville utgi det da hun skrev det, men at det knapt 15 år senere blir funnet verdig en plass blant bare seks dikt av henne. Det var også verdig ett av bare fire dikt av henne, her på bloggen. Så et visst inntrykk, gir det altså.

Da –

Jeg eg skal vera ferdig og budd
den kvelden da du køyrer fram,
du mørke vogn som skal hente alt mitt,
all uro, saknad, skam.

Bunden er eg i kjøt og blod
til alt eg aldri blir fri
før eg har høyrt dine tunge hjul
fram til min dørstokk gli.

Da skal alt som stod seg mot eld,
mot syre, mot møll og rust,
løftast umerkeleg opp med meg
på karmen som lett, grå dust,

og førast med meg så langt av stad
bort ifrå tid og rom
at sjølv mitt namn blir ein avlagt ham
som ligg att i vegkanten, tom.

Første gang trykket i 1965, skrevet før 1955.

Gjennomgang av språk, form og innhold

Diktet består av fire strofer av lik lengde, fire verselinjer i hver. Formen er ikke så streng, med det at lengden på verselinjene varierer ganske fritt, det samme gjør rytmen og takten i versene. Strofene og versene er også delvis frie med det at det ikke er fast hvordan setninger begynner og slutter i dem. I de to første strofene er alle fire versene en eneste setning, mens i de to siste fortsetter setningen fra det ene verset til det andre. Rimene er faste, med rim i linje 2 og 4, og alltid trykktunge enstavelsesord, men med noen som ender på konsonant, noen på vokal. Her er ikke noe fast mønster. Men det er et mønster at enden på hver linje er trykktung, og det passer vel også ganske godt med det tunge innholdet i diktet, og på innholdet i ordene. Utgangen på hvert vers, er markert.

Vi må kanskje ta med at det er en ekstra effekt i den siste strofen, der i tredje linje namn rimer litt på ham, og vi får et slags innrim, med ord som også i diktet har en tett forbindelse med hverandre (navnet blir hamen). Konsonanten i disse enstavede ordene er også den samme som i rimordene i linje 2 og 4, der rom – tom, mot altså namn – ham. Siden dette er slutten på en lang setning, får vi her mye som er holdt oppe og holdt sammen, før vi får den utløsende avslutningen i ordet tom. Dette blir kanskje litt teknisk, men vi kan si alt det som står før det siste kommaet blir balansert opp mot det ene ordet – tom. Rytmen i versene gjør også at lesingen farer av gårde, bortsett fra ordet vegkanten som vel ikke passer inn, og vi får en pause før det utløsende ordet – tom. Dette ordet bærer mye vekt, og det er jo vel også nettopp hensikten. Alt som har vært i livet, er etterpå – tomt.

Som alltid hos Moren Vesaas er det et enkelt og lettfattelig språk. Kanskje er det i dag ikke alle som vet at møll er et skadedyr, som fortærer dødt plante- og dyremateriale, inkludert tekstiler. Så når hun i tredje skriver at hun skal stå seg mot eld (ild)/ mot syre, mot møll og rust, så er det å stå seg mot ulike former for nedbrytning. Karm er vinduskarm eller dørkarm, men jeg skal ikke driste meg til å foreslå hvorfor det nettopp er til karmen disse tingene skal løftes. Dust er støv, eller støvpartikler. En ham er et slangeskinn, så et avlagt ham, er et brukt ham (skinn) slangen har skiftet, og som nå altså ligger tom igjen i veikanten, som det står i diktet.

Første strofer sier at jeg-personen i diktet skal være forberedt når den mørke vognen (=likvognen) kjører frem for å hente henne. Da skal alt hennes ta bort, all uro, sorg og skam, som hun skriver. I andre strofe står det at hun med kjøttet og blodet – altså kroppen – er bundet til alt hun aldri blir fri fra, altså alt hun har i livet, frem til døden i form av denne mørke likvognen kommer for å hente henne. Så er det strofe tre, der det står at når døden kommer vil alt som i livet holdt seg mot naturens nedbrytningsmekanismer, løftes opp til karmen, som det står, umerkelig, som lett støv. Derfra skal det i strofe 4 føres vekk, fra tid og rom, fra denne verden, slik at til og med navnet hennes skal bli som et brukt slangeskinn, liggende tomt igjen i veikanten. Alt skal altså være vekke.

Kommentar til diktet

Dikt og tekster om døden virker alltid sterkt når det er skikkelig gjort. Her i dette diktet er det et alvor, som gjør det opplagt at man tar diktet alvorlig. Dette er dype tanker om døden. Her er også den klassiske ideen om at døden er den endelige frigjører, som tar oss bort fra uroen, savnet og skammen man kjenner i livet. Disse ordene er Moren Vesaas’, men poenget med at døden tar oss bort fra det som er vondt og vanskelig i livet, den er gammel og velkjent. Moren Vesaas bruker en mørk vogn som symbol på døden, og lar denne kjøre opp for å hente henne, en gang i fremtiden. Hun sier hun skal være klar, når den kommer, men når hun sier det, betyr det kanskje allerede at hun begynner å bli klar. I alle fall at dette er noe hun går rundt og tenker på. Hun har en tidlig dødslengsel, i 40-årene, over 40 år før døden virkelig kommer og henter henne. Det er mye levd liv mellom disse tankene, og selve døden, halvparten av livet hennes.

Akkurat i det Moren Vesaas skriver dette diktet, tidlig en gang på 50-tallet, utgir også ektemannen hennes, Tarjei Vesaas sin prisbelønnede novellesamling, Vindane. Også der er tanker som kretser om døden, og hvordan livet forgår og reproduserer seg selv. Så dette må være noe de to må ha snakket om.

Samtidig er diktet kanskje litt i overkant kraftfullt, der mot slutten. Hun skriver at alt skal føres av sted, slik at til og med navnet hennes blir et tomt skinn, et tomt skall. Meningen er klar, men bildet går vel ikke helt opp? Navnet var i bruk mens hun levde, slik slangen brukte hamen når den hadde den på, men det er vel kanskje noe som skurrer når navnet blir liggende igjen, slik slangeskinnet blir det, når slangen finner seg et nytt? Dessuten er jo navnet til Moren Vesaas godt husket, også gjennom dette diktet. Det er slett ikke tomt.

Disse innvendingene er spikking av fliser, og smak og behag. Noen vil like det, andre vil ikke. Haldis Moren har skrevet et dikt om å se frem mot døden mens man ennå er midt i livet, og det må vel sies at det er et ganske avklaret syn hun gir. Døden er for henne ingen frykt, her er ingen angst, det er rolig konstatering av faktum. Døden vil komme, og jeg vil være beredt. Hun og alt med henne vil bli erstattet av tomhet, hun skal sørge for å være forberedt når den tid kommer. Jeg holder på at Moren Vesaas’ var en livsens dikter, som selv når hun skriver om døden, har livet som det viktige. Hun vil ikke søke døden, og heller ikke søke å unngå den. Hun vil være klar når den kommer. Sånn er det når Moren Vesaas skriver om døden, og slik tror jeg også hun døde.

 

To earthward, av Robert Frost

I dag skal vi presentere et nytt dikt av Robert Frost (1874 – 1963). Fra før har jeg postet The road not taken, av Robert Frost, og i dag skal jeg ta for meg et av hans andre svært kjente og svært betydningstunge dikt, To earthward, eller jordvendt, som jeg har valgt å kalle det min norske oversettelse. Det er kanskje litt lite taktisk å ta for seg et så stort og alvorlig dikt nå som jeg har så liten tid om dagen, men jeg har aldri kunnet la ting som det hindre meg. Som så ofte før blir det først postet noen utkastversjoner, og så gjelder det å håpe at ingen av dem blir liggende, men at jeg kommer meg tilbake til diktet og får redigert posten skikkelig.

Diktet er tradisjonelt oppbygget med fire verselinjer og rim i 1 og 3, 2 og 4, men utenom dette er diktet både i form og innhold mer fremover- enn bakoverpekende. Det handler om en mann som ser seg tilbake over et levd liv, og gjør seg noen tanker om hva som har vært – livet, og hva som skal komme – døden. Enkle søk på internett gir en rekke kommentarer og analyser på engelsk, enkle søk på biblioteket gir bedre kommentarer og analyser både på norsk og engelsk, her på denne siden kommer min egen analyse om min lesning av diktet.

To earthward

Love at the lips was touch
As sweet as I could bear;
And once that seemed too much;
I lived on air

That crossed me from sweet things,
The flow of – was it musk
From hidden grapevine springs
Down hill at dusk?

I had the swirl and ache
From sprays of honeysuckle
That when they’re gathered shake
Dew on the knuckle.

I craved strong sweets, but those
Seemed strong when I was young;
The petal of the rose
It was that stung

Now no joy but lacks salt
That is not dashed with pain
And weariness and fault;
I crave the stain

Of tears, the aftermark
Of almost too much love,
The sweet of bitter bark
And burning clove.

When stiff and sore and scarred
I take away my hand
From leaning on it hard
In grass and sand,

The hurt is not enough:
I long for weight and strength
To feel the earth as rough
To all my length

Min oversettelse

Vendt mot jorden

En gang var leppenes berøring
Det sterkeste jeg kunne klare;
Og en gang syntes det for mye;
Jeg levde på luft

Som krysset meg fra søte ting,
Flyten av – var det musk
Fra gjemte vinrankers løvsprett
Nedover i tussmørket?

Jeg hadde virvelen og smerten
Fra sprut av vivendel
Som når de samlet risting
Dugg på knoken.

Jeg krevde sterk søthet, men ikke
Så sterke ut når jeg var ung;
Bladet til rosen
Var stikket

Nå er det ingen glede som mangler salt
Som ikke er dekket med smerte
Og trøtthet og feil;
Jeg higer etter flekken.

Av tårer, ettermerket
Av nesten for mye kjærlighet,
Søtheten av bitter bark
Og brennende nellik.

Når stiv og sår og arret
Jeg fjerner min hånd
Fra det å lene meg på den hardt
I gress og sand,

Smerten er ikke nok:
Jeg lengtet etter tyngde og styrke
Til å føle jorden så røff
Til hele min lengde

Kommentar til oversettelsen

Jeg har fått slått opp de fleste av ordene det kan være tvil om, men jeg har fortsatt ikke fått til sammenhengen mellom dem overalt. Så oversettelsen min skaper nok ennå større forvirring enn klarhet. Men med ordoversettelsene mine og den engelske originalen til hjelp, skulle det kunne gå an å i det minste gjøre seg opp en mening om meningen.

Tittelen i diktet er To earthward i ett ord. Earth betyr selvfølgelig jord, både i betydningen jordkloden – altså planeten, – og i betydningen jord på bakken eller jordbunn, som det også langt på vei gjør på norsk. Ward som sammensetningsord blir brukt i betydningen «vendt mot, henimot» som i det mer brukte seawards. Her er det altså «Earthtward», altså vendt mot jorden.

Meningen i første strofes to første verselinjer er at kysset på leppene var den største lyst han kunne tåle, men hvordan få dette til lett og elegant på to linjer på norsk?

Musk betyr «moskus» i følge ordboken, men det er unektelig litt rart hvis det skal bety det her. Her er det heller snakk om en duft som minner om duften dette dyret utstøter, og som blir brukt i parfyme. Interesserte kan selv sjekke opp ved videre søk på internett. Grapevine betyr «vinranke». Spring har flere betydninger, deriblant «løvsprett, vår; skudd, plante».

Swirl betyr «virvle av sted, snurre; vindsel, spole; virvar, virvel, virveldans». Honeysuckle er blomsten «vivendel» eller «kaprifolium». Shake betyr «riste», som vi vet, men også «sjokkere, skake opp; vibrere, dirre, rokke, svekke; skjelve, vakle; slå triller; risting, rystelse, støt». Knuckle er «knoke; skank (på kalv); kjøttknoke; ledd; banke, slå med knokene». Min oversettelse av strofe 3 gir foreløpig ikke klar mening.

Petal er «kronblad», og er et ord som også er brukt i flere dikt. Kanskje mest berømt i diktet til Ezra Pound, som også er postet her på bloggen.

Dash har to betydninger i kunnskapsforlagets blå ordbok, den ene som verb, den andre som substantiv: 1. «splintre, knuse, slå i knas; daske til; slynge, kyle; skvette, stenke; tilintetgjøre; styrte av sted; kaste seg» 2. «støt, slag, klask; skvet; tilsetning, iblanding». I diktet er det selvsagt verbet som er brukt. Crave betyr «kreve, forlange», men også «hige etter».

Stain er «farge, beise, flekke, vanære; farge, beis, flekk, anstrøk, skam». Bark kan bety mye forskjellig, først «bark, barkskip»,

Burning clove har selvsagt ordspill til «Burning love» på engelsk, noe som like selvsagt ikke kommer frem i min norske oversettelse av strofe 6. Clove betyr «kryddernellik, nellik» eller «kløft av løk».

Strofe 7 har nokså grei betydning.

For moderne lesere ligger et nært ordspill i The hurt is not enough med «the world is not enough«, jeg er imidlertid ikke sikker på hvor gammelt uttrykket er, og om det er brukt med hensikt. Jeg oversetter videre «weight» med tyngde, i stedet for vekt. Det er kanskje litt vel direkte å oversette rough med «røff», men jeg har nå en gang gjort det. Meningen i siste strofe er at han lengter etter graven.

Min kommentar

Dette diktet har i likhet med de fleste dikt med denne tematikken stor virkning på meg. Jeg har ikke nå tid til å gå i detaljer, men det er noe med dette med en aldrende mann som ser seg tilbake, og ser på det som har vært i lys av det som nå er. Første halvdel av diktet foregår i ungdommen, der alt er en virvel, sanseinntrykkene er sterke, og man skjønner ikke særlig hva som skjer før det er over. I diktet blir dette kraftfullt markert nøyaktig halvveis, der det ikke bare er et tematisk brudd, men også et rytmebrudd (i ordet stung).

I andre halvdel av diktet er det bitterheten som dominerer. Det er noen vakre og kraftfulle bilder som blir brukt til å uttrykke denne bitterheten, og det som vanskelig kan tolkes til å være annet enn dødslengselen. Diktet konkluderer med – eller man kan saktens diskutere hva diktet konkluderer med, den diskusjonen har ikke jeg tid til å ta nå – med at smerten ved å leve ikke er nok, man må også ha med seg døden.

Det er synd å måtte avslutte arbeidet med et så flott dikt så halvferdig, men jeg hadde satt av en viss tid til å ordne med det, og den tiden er nå utbrukt.