Sonett 48, av William Shakespeare – How careful was I when I took my way

Etter å ha lekt seg litt i de foregående sonettene er Shakespeare i nummer 48 tilbake i tungt alvor. Den elskende poeten er atskilt fra sin elskede, og det er tyngre enn at noen ordlek kan gi varig lindring som det ble forsøkt i sonett 46 og 47. I sonett 48 viser det seg at det er poeten selv som har måttet ta ut på reise, og underveis på den reisen, lurer han på alt som kan skje med hans elskede skjønne ungdom.

Sonnet 48

How careful was I when I took my way,
Each trifle under truest bars to thrust,
That to my use it might unused stay
From hands of falsehood, in sure wards of trust!
But thou, to whom my jewels trifles are,
Most worthy comfort, now my greatest grief,
Thou best of dearest, and mine only care,
Art left the prey of every vulgar thief.
Thee have I not lock’d up in any chest,
Save where thou art not, though I feel thou art,
Within the gentle closure of my breast,
From whence at pleasure thou mayst come and part;
And even thence thou wilt be stol’n I fear,
For truth proves thievish for a prize so dear.

Min oversettelse

Hvor forsiktig var jeg når jeg la i vei
Hver småting er låst forsvarlig bort
Slik til mitt bruk kan det ubrukt stå
Under sikker bevoktning fra falske hender.
Men du, til hvem mine juveler er bagateller
Mest verdifulle komfort, nå min største sorg
Du den beste av det kjæreste, og det eneste som bryr meg
Er latt igjen som bytte til hver en simpel tyv
Deg har jeg ikke låst ned i noe skrin,
Bortsett fra hvor du ikke er, men som jeg føler du er
Med den milde grense av mitt bryst
Fra hvor du kan komme og gå som du vil
Og selv fra der er jeg redd du vil bli stjålet
For ærlighet er kjeltring for så gjev en pris.

Kommentar til oversettelsen

I denne sonetten kunne trifle godt oversettes med «bagatellmessig sak». Meningen i linje 2 er at han har sikret alle de små og bagatellmessige verdigjenstandene sine, de er under truest bars, her betyr det «låst bort i sikkerhet». Hands of falsehood  blir direkte oversatt «tyver». Ordstillingen i oversettelsen er kanskje litt klønete, men det er den også i originalen.

Most worthy comfort blir direkte oversatt noe sånt som «mest verdige/verdifulle komfort», i stedet for «komfort» kan man også sette «glede» eller til og med nesten «gjenstand». Meningen er klar. Gjenstandene er bagateller, mens den skjønne ungdom er den mest verdifulle eiendelen av dem alle. Vulgar må ikke oversettes med «vulgær», men med «simpel».

Closure eller enclosure betyr «lukning; lukke; slutning» eller «innhengning; inngjerdning; inneslutning», og det det er snakk om i linje 10, er innenfor den elskedes bryst, altså innenfor grensene for hva han kan føle. Det kan også ligge en betydning her av «innenfor grensene av hva jeg kan omfavne». Whence betyr «hvorfra», at pleasure betyr i linje 12 «som du vil» eller «etter forgodtbefinnende» og part betyr i samme  linje 12 «forlate». Meningen er at den elskede kan komme og gå som han vil innenfor og ut av den elskendes bryst, eller hans omfavnelse.

Thence betyr «derfra, derav». Truth er her ikke så mye bare sannheten, som også true, eller «tro», det vil si «trofast». Man kan også oversette med «ærlighet», som jeg har gjort. Ingen norske ord dekker imidlertid fullgodt den engelske betydningen. Meningen i konklusjonen er at den elskende verdsetter den elskede så høyt, at han aldri kan være trygg for at han ikke vil bli tatt fra ham, fordi selv ærlige og trofaste mennesker kan bli kjeltringer for å oppnå noe så kjært, høyt eller verdifullt som denne skjønne elskling.

Kommentar til sonetten

I denne sonetten mener jeg man spesielt må merke seg overgangen i linj 5-8, hvor lidelsen over fraværet stiger nydelig frem. Det er akkurat som om følelsene bare velter frem med ordet thou, som om den elskende poeten da straks begynner å tenke på sin elskede, og ikke lenger klarer å holde igjen. Den elskede er selvfølgelig mye mer verdt enn alle juveler og verdisaker, og derfor er det nå så grusomt at dette også er den verdisaken den elskende slik han føler det kan være minst trygg på. Han er overbevist om at alle vil verdsette den elskede like høyt som ham selv, og at mange, mange vil forsøke å ta ham fra ham. Tanken på at noen kan lykkes, er nå blitt hans største bekymring. Og derfor er den elskede – som en gang var hans største glede – nå blitt hans største sorg.

Det er en vakker sammenligning i linjene 9 – 12, hvor den elskede forsikrer om at den elskende ikke er nedlåst i noe skrin som de andre verdisakene, bortsett fra det skrin som er innenfor hans bryst, altså «hjerteskrinet». Dette skrinet vil alltid være åpent for ham.

Men den elskende skjønner så godt at den elskede ikke egentlig er der, selv om han aldri så mye føler det. Og han konkluderer med at ingen kan være så ærlige, at de ikke kan gjøre seg til kjeltring for så gjev en pris som denne vakre elskede.

Denne sonetten står naken og ukunstlet som et direkte og umiddelbart uttrykk for hvordan det føles å kunne miste en høyt elsket man er atskilt fra. Det er en inderlig vakker sonett.

 

Sonett 45, av William Shakespeare

Sonett 45 henger direkte sammen med den foregående. I nummer 44 var jord og vann representanter for kroppen, her er luft og ild representanter for tanken.

Sonnet 45

The other two, slight air, and purging fire
Are both with thee, wherever I abide;
The first my thought, the other my desire,
These present-absent with swift motion slide.
For when these quicker elements are gone
In tender embassy of love to thee,
My life, being made of four, with two alone
Sinks down to death, oppress’d with melancholy;
Until life’s composition be recured
By those swift messengers return’d from thee,
Who even but now come back again, assured
Of thy fair health, recounting it to me:
This told, I joy; but then no longer glad,
I send them back again, and straight grow sad.

Min oversettelse

De andre to, den løse luft og rensende ild,
Er begge med deg, hvor enn jeg er
Den første er min tanke, den andre mitt begjær
De til stede og borte med raske bevegelser
For når disse kvikkere elementene er vekk
I øm ambassade av kjærlighet til deg
Mitt liv, som var laget av fire, med to alene
Synker ned til døden, tynget med melankoli
Til livets sammensetning er gjenopprettet
Med disse hurtige budbringere vendt tilbake fra deg
Som i akkurat dette øyeblikk kommer tilbake med forsikringer
Om din fagre helse, og oppregner den til meg
Dette fortalt, jeg gleder meg, men så ikke lenger glad
Jeg sender dem tilbake, og blir straks igjen trist.

Kommentar til oversettelsen

Første fire linjer trekker litt i betydningen til enkelte ord. Slight betyr vanligvis «så vidt» eller «lite», mens purge betyr «rense» og «lutre». Ideen skal være at luften mangler substans, den er umulig å gripe, den er bare slight. At ilden rensker opp i det den brenner er en gammel. Jeg oversetter slight og purging med «løs» og «rensende», der sistnevnte etter min mening står seg godt, og førstnevnte trenger en liten kommentar. Helst skal det jo også passe inn i linje tre, der luften blir sammenlignet med tanken, og ilden med begjæret. Da er det med luften min oversettelse gjør seg best.  Abide kunne i gammel engelsk bety bo, og det er det som er meningen her. Present-absent kan ikke settes så elegant sammen med norske «tilstede-borte». Det ligger også en tolkning i om det skal bety at de er tilstede og borte på en gang, eller om de skifter mellom å være til stede og borte. Min norske oversettelse av linje 4 er gjort enkel og prosaisk, men holder også åpent for tolkningsmulighetene i originalen.

Quicker (= «kvikkere, hurtigere, raskere») referer tilbake til sonett 44, der poeten skrev om jord og vann, som rett nok kan virke langsommere enn ild og luft. Linje 6 er en liten nøtt. Min hovedkilde skriver at ideen til Shakespeare var rollen ambassadørene spilte i samtiden, da de kunne bringe løfter om kjærlighet til konger og fyrster langt unna. Forklaringen virker plausibel nok, men språklig er det dristig, for det står vitterlig ikke embassadors, men embassy. Jeg følger den samme dristighet helt direkte i min oversettelse.  Oppressed blir i kunnskapsforlagets ordbok oversatt med «trykke, trykke ned, tynge på, undertrykke, knuge, overvelde». Being made of four viser til de fire elementene, der han nå har to igjen, jord og vann, og med dem synker ned i døden.

Linje 11 og 12 henger sammen, assured (= forsikret) står sammen med of thy fair health, det er dette han har fått visshet om. Jeg oversetter slik at dette kommer klarere frem. Recounting betyr her noe sånt som «reoppregner» eller «forteller opp igjen». Jeg oversetter slik at counting (= «regner, teller») kommer med.

Konklusjonen i linje 13 og 14 er at når den elskende får disse oppregnelsene fra ild og luft (= tanken), så gleder han seg. Men det varer ikke lenge før han på ny må sende tankene av gårde, og på synker ned i den melankoli som tynger ham til døden i linje 8.

Kommentar til sonetten

Sonetten benytter seg av ideen om at alt i verden består av de fire elementene ild, luft, jord og vann. Den henger tett sammen med den foregående, der jord og vann stod for kroppen, og lar her ild og luft stå for tanken. Kroppen er tvunget til atskillelse, og lider fryktelig under det. Men tanken er som ild og luft, og kan lett bevege seg over store avstander. Problemet er at når tanken er sendt bort, blir kroppen igjen desto enda mer ulykkelig. Tyngden til disse elementene senker den elskede ned i døden, ned i melankolien i linje 8. Det varer imidlertid bare til de to budbringerne, ild og luft, kommer tilbake med beretninger om den elskede. Da blir de fire elemtene gjenforent, og en elskende kan glede seg for et øyeblikk. Det skjer akkurat i det han får oppregningen om at alt står bra til med den elskede, så lenge varer gleden. Men så må tankene ut på flukt igjen, og melankolien starter på ny. Sånn er livet til den elskende.

Det er mye stoff og tunge ideer presset sammen i denne sonetten og den foregående. Shakespeare velger et svært krevende uttrykk for atskillelsen. Savnet er så sterkt, at den elskende blir splittet i tanker og kropp, de to er ikke lenger én. Tankene er hele tiden hos den elskede, men det gjør kroppen som er igjen og ikke kan være det bunnløst ulykkelig. Gjennom å bruke de fire elementene og knytte jord og vann til kropp, ild og luft til tanke, får Shakespeare ytterligere frem denne splittelsen. Men det fungerer bare om leseren er med på ideen.

Sonett 44, av William Shakespeare – If the dull substance of my flesh were thought

En vakker sonett som skildrer atskillelse denne lørdagen. Den elskende poeten sammenligner seg tankenes verden og den fysiske verden, og foretrekker den første, fordi han der på et øyeblikk kan krosse tid og rom og være med den elskede når han vil. Den fysiske verden har ikke noe å tilby, annet enn den jord og vann som hindrer den frie bevegelse, og som sorgen og tårene består i.

Sonetten henger også sammen med den neste, der de to siste elementene – ild og luft – blir brukt som representanter for tanken.

Sonnet 44

If the dull substance of my flesh were thought,
Injurious distance should not stop my way;
For then despite of space I would be brought,
From limits far remote, where thou dost stay.
No matter then although my foot did stand
Upon the farthest earth remov’d from thee;
For nimble thought can jump both sea and land,
As soon as think the place where he would be.
But, ah! thought kills me that I am not thought,
To leap large lengths of miles when thou art gone,
But that so much of earth and water wrought,
I must attend time’s leisure with my moan;
Receiving nought by elements so slow
But heavy tears, badges of either’s woe.

Min oversettelse

Hvis den tunge substansen av mitt kjøtt var tanker,
Skulle ingen skadelig distanse stoppe meg,
For trass i rom ville jeg da bli brakt
Fra grenser i det fjerne, hvor du befinner deg
Det spilte ingen rolle selv om min fot da stod
I det fjerneste land langt borte fra deg.
For kvikke tanken kan springe over sjø og land
Så snart som det tar å tenke det sted han vil være.
Men, ah! tanken dreper meg at jeg ikke er tanke
Til å bestige store lengder av mil når du er borte.
Men enn så mye gjort av jord og vann,
Må jeg overvære med min klage tidens gang.
Jeg mottar ingenting av elementer så langsomme
Annet enn tunge tårer, gjort av hver vår sorg.

Kommentar til oversettelsen

Dull har mange forskjellige betydninger, hvorav min oversettelse «tung» ikke er oppgitt i kunnskapsforlagets blå ordbok. Det er imidlertid denne oversettelsen som passer best med ideen til linjen, kjøttet (flesh) eller kanskje også «kjødet», er en tung substans, som ikke beveger seg like lett og fritt som tanken. Injurious betyr «ødeleggende» eller «skadelig», og det er den store distansen mellom den elskende og den elskede som er ødeleggende. From limits far remote (= «fra grenser langt borte») er enkel engelsk, men det er ikke så enkelt å oversette det noenlunde poetisk. Språklig, eller grammatisk, henger linje 1-4 litt merkelig sammen. Meningen er at om den elskendes kjøtt var tanker, så ville han øyeblikkelig bli brakt til det stedet der den elskede er.

No matter i linje 5 spiller på betydningen matter = «materie». Removed betyr selvfølgelig «fjernet» eller «flyttet vekk», men ideen kommer like tydelig frem med «langt borte fra deg».  Nimble blir i kunnskapsforlagets blå ordbok oversatt til «lett, rapp, rask, kvik, sprek». Ideen i linje 5-8 er selvsagt at for tanken spiller det ingen rolle med fysiske avstander. Tiden det tar å tenke det sted han vil være, er tiden det tar å komme seg dit.

Linje 9 – 12 bringer den elskede tilbake til realitetene. Han er slett ikke tanke, han er kropp gjort av jord og vann, og jorden og vannet er bundet av tiden og rommet. De kan ikke bevege seg så fritt og lett som tanken. Og elegant står det i linje 9 at tanken på dette dreper ham, altså tanken på at han ikke er tanke.

Naught i linje 13 er forkortelse for nothing = ingenting. Either’s woe er sorgen både til den elskede og den elskende. Meningen i konklusjonen er de elementene som jeg-et her består av, jord og vann, er så langsomme at de ikke er i stand til å bevege seg dit den elskede er, og ikke har annet å tilby enn tårene han gråter. Tårene skyldes både hans egen sorg, og tanken på den elskede.

Kommentar til sonetten

Det er et kjent og mye brukt motiv at om den fysiske atskillelsen er uovervinnelig, så kan to elskede alltid være med hverandre i tankene. I denne sonetten blir det gjort alvor at denne nærheten aldri kan bli noen erstatning, de seks siste linjene veier tyngre enn de 8 første. Sonetten må leses sammen med den neste, der Shakespeare skriver om det samme motivet , men med utgangspunkt i de andre elementene, ild og luft.

Sonett 27, av William Shakespeare – Weary with toil, I haste me to my bed

Tiden er inne for et høydepunkt blant sonettene til William Shakespeare. Sonett 27 innleder en ny gruppe på 4 sonetter, frem til nummer 30, hvor stemningen er roligere og mer ettertenksom. Tankene går også mer inn på den elskende selv, på poeten, og hvordan han føler seg i kjærligheten til den skjønne elskede. Det er et poeng i disse fire sonettene at den elskede ikke er til stede, den elskende er alene, og får således rikelig anledning til meditativ tenking. Dette er også et typisk motiv i mange andre klassiske sonetter, og klassiske dikt, og det er et tema som aldri vil bli uttømt. Elskende vil alltid fortsette å gi uttrykk for sine tanker til en elsket som ikke er til stede.

Denne sonetten, nummer 27, er en sonett som passer å leses om kvelden, når den man elsker er langt unna. Den passer kanskje ekstra godt hvis forholdet til den elskede er uavklart, hvis man har en del ting å tenke gjennom. Denne sonetten gir med forunderlig ro uttrykk for den stemning og de tanker man kan ha da. Jeg ville gjerne hvis jeg hadde kontroll over lesningen deres, lesere, satt i gang en metronom på sakte fart, og lest sonetten langsomt og uungåelig gjennom, tikk – – – takk, tikk – – – takk…

Sonnet 27

Weary with toil, I haste me to my bed,
The dear repose for limbs with travail tired;
But then begins a journey in my head
To work my mind, when body’s work’s expired:
For then my thoughts–from far where I abide–
Intend a zealous pilgrimage to thee,
And keep my drooping eyelids open wide,
Looking on darkness which the blind do see:
Save that my soul’s imaginary sight
Presents thy shadow to my sightless view,
Which, like a jewel hung in ghastly night,
Makes black night beauteous, and her old face new.
Lo! thus, by day my limbs, by night my mind,
For thee, and for myself, no quiet find.

Min oversettelse

Sliten av strev, jeg skynder meg i seng
Den kjære hvile for lemmer slitne av reise
Men så begynner en reise i mitt hode
Å virke med sinnet, når kroppens virke går ut
For da har mine tanker – fra fjernt hvor jeg er –
Til hensikt en nidkjær pilgrimsferd til deg
Og jeg holder mine hengende øyelokk vidåpne
Ser på det mørket som blinde kan se
Foruten min sjels imaginære syn
Viser din skygge til mitt synsløse blikk
Som, lik en juvel hengt i uhyggelig natt
Gjør svart natt fager, og hennes gamle ansikt nytt
Se så! Om dagen mine lemmer,om natten mitt sinne
For deg, og for meg, ingen ro vil finne.

Kommentar til oversettelsen

Oversettelsen gikk sammen med resten av posten gjennom en liten revidering desember 2018. Ved å bruke også Oxford-utgaven av Shakespeares sonetter ble jeg oppmerksom på et problem i ordvalget for moderne engelsk, sammenlignet med det som står i førsteutgaven av sonettene, Quarto fra 1609. Det dreier seg om ordet ‘trauaill’, som kan være enten travel (reise) eller travail (slit). Nettsiden Shakespeare sonnets gjør ikke noe poeng av dette, og bruker travel helt uproblematisk. Engelsk Wikipedia har travail, mens Shakespeare-appen min bruker travel. Ellers ser det på nettet ut til å være flittig bruk av begge deler. På meg ser det ut til at tradisjonen har vært å bruke travel, men Oxford-utgaven, som er fra 2002, setter inn travail. Begge deler gir mening. I originalen står det altså trauaill, et ord som ikke lenger blir brukt. Det er ganske åpenbart at Shakespeare bruker ordet i et ordspill, og det er dette som er argumentet for Oxford-utgaven å sette inn ordet fra originalen (Q’s form has been retained). I oversettelsen har jeg forsøkt å få med både «reisen» og «slitet». Her er også at det hadde vært fint å kunne oversette travel og journey med forskjellige ord, på norsk blir reise brukt for begge, men det er tydelige nyanseforskjeller på engelsk. Travel er generell reise, men journey er lenger og mer omstendelig, og gjerne i overført betyding. Jeg oversetter work med virke, de to ordene har jo samme opphav, og det passer med det senere «kroppens virke». I gjendiktningen bruker jeg arbeid.

Abide kan fra gammelt av oversettes med «bo», og det er nok det som er meningen her. Zealous pilgrimage kan ikke forstås skikkelig uten at man forestiller seg hva en nidkjær pilgrimsreise innebar på Shakespears tid, det var månedsvis på reisefot, hver dag med ny overnatting på mer eller mindre ukjent sted, hver dag på vandring til fots eller med hest og kjerre. Merk også at adjektivet Zealous (hengiven, dedikert) på Shakespeares tid ble flittig brukt om religiøs hengivenhet, passende for en pilegrimsferd.

Uttrykket sightless view gir en utfordring på norsk, siden vi egentlig ikke skiller mellom sight og view, og oversetter begge med syn. Sightless er også lydlig et mye vakrere ord enn synsløs, men jeg har ikke noe bedre å komme opp med. Ordlisten foreslår «blind» eller «usett». «Blikk» for view er også en nødløsning. I linje 12 viser her (hennes) tilbake til natten, ser det ut for, det er nattens gamle ansikt som blir nytt, ikke den man ser for seg. Denne siste kvartetten var den vanskeligste i gjendiktningen.

Det lille ordet lo! blir sjelden brukt, og er en liten nøtt. Kunnskapsforlagets blå ordbok oversetter med «se!» (det blir  alltid brukt med utropstegn), Dr. Ledger viser også til at det har en mildt forsterkende betydning.  På norsk blir det nok riktig å oversette Lo! thus med «se så!», som jeg har gjort. Jeg har tatt meg den frihet å oversette mind med «sinne» i linje 13, for å få litt finere rytme.

Siden denne sonetten har et ordvalgsproblem i moderne engelsk, har jeg lagt inn originalen fra Quarto 1609 under gloselisten. Merk at «original» for Shakespeare som regel må i gåseøyne, det er ikke noen original å slå seg til ro med. Også de første trykte utgavene av tekstene hans inneholder feil, og tvilstilfeller, og det er ikke sikkert Shakespeare selv gikk god for dem. Det gir dog et innblikk i hva som har skjedd, i overgangen fra denne til moderne engelsk, og videre til norsk og andre språk. Ordet det dreier seg om er altså trauail, i linje 2.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no. Der er det kunnskapsforlagets blå ordbøker som blir brukt.

toil 1. hardt arbeid, slit, strev, mas, møye, anstrengelse 2.  (gammeldags) kamp, strid
trauaill –> travel 1. reisingdet å reise (..) travail 1. slit og strevmøyemas 2. pinesmerte 3. (fødsels)veer
journey (spesielt til lands og overført) reise
repose (litterært) 1. hvile, fred, søvn 2. harmoni, sinnsro
expire 1.gå ut, forfalle, opphøre, utløpe 2. puste ut, ekspirere 3. utånde, trekke sitt siste sukk, 4. (litterært) slukne
abide 1.  (om regel, bestemmelse) overholde 2. utstå (i nektende og spørrende setninger) 3 . (litterært) avvente, vente (på) 4. (litterært) vedbli, forbli 5. (litterært) oppholde seg, ha opphold, bo
zealous nidkjær, full av brennende iver, brennende, glødende
drooping 1. hengende, synkende, lutende 2. vissen, svak, matt 3. nedstemt, nedslått, motløs
eyelid øyelokk
sightless 1. blind 2. (poetisk) usynlig, usett
ghastly 1. fæl, uhyggelig, redselsfull, ekkel, skummel 2. (hverdagslig) grusom, forferdelig 3. svært dårlig 4. spøkelsesaktig, likblek

Originalen, Quarto 1609

WEary with toyle,I haſt me to my bed ,
The deare repoſe for lims with trauail tired,
But then begins a iourny in my head
To worke my mind,when boddies work’s expired.
For then my thoughts(from far where I abide)
Intend a zelous pilgrimage to thee,
And keepe my drooping eye-lids open wide,
Looking on darknes which the blind doe ſee.
Saue that my ſoules imaginary ſight
Preſents their ſhaddoe to my ſightles view,
Which like a iewell(hunge in gaſtlynight)
Makes blacke night beautious,and her old face new.
Loe thus by day my lims,by night my mind,
For thee,and for my ſelfe,noe quiet finde.

Hentet fra; http://www.shakespeares-sonnets.com/sonnet/27. Faksmile finnes på: https://en.wikipedia.org/wiki/Sonnet_27#/media/File:Sonnet_27_1609.jpg

Kommentar til sonetten

Denne sonetten er én jeg personlig liker veldig godt. Det er noe gjenkjennelig med den, hvordan man etter dagens slit og strev skal gå til sengs, og så går tankene til den man elsker, et annet sted. Den setter svært godt denne stemningen, der man er sliten og trett, men likevel ikke vil kunne finne fred.

Sonetten sammenligner altså den anstrengende reisen den elskende poeten foretar om dagen, med den langt mer anstrengende sjelelige reisen som foregår om natten. Eller, avhengig av hvordan man oppfatter ordet trauail, i Quarto 1609, om det dreier seg om en reise (travel) eller slit (travail). Poenget forblir det samme. Om natten er det bare kroppen som blir sliten, om kvelden er det sinnet som ikke får hvile.

Som vanlig består denne sonetten av tre deler, før den avsluttende konklusjonen til slutt. De tre delene kalles kvartetter, siden de har fire linjer, og konklusjonen kalles kuplett, siden den består av to. I den første kvartetten settes premisset, den elskende går til sengs, for å avslutte dagens reise, og begynne nattens. I kvartett to blir tanken utviklet, med hvordan han har planer om en pilegrimsreise til den elskede. Pilegrimsreise blir brukt om steder som er hellige, og den hengivne pilegrim lar seg aldri rokke for å nå frem til sitt mål.

Siste halvdel av kvartett to, og den siste av de tre kvartettene, forsøker å forklare hvordan han likevel ser for seg den elskede, tross at han befinner seg i natten, i mørket, og at den elskede er langt unna. Han ser skyggen (shadow) av den elskede. Skyggen står gjerne i kontrast til substans, der substansen er tingen, skyggen er tanken om tingen. Her kan nok kanskje også tankene gå til Platons idelære, der skyggen er representasjonen av ideen, det fullkomne. Videre i sonetten blir skyggen sammenlignet med en juvel, som her den henger i natten, foran den elskedes åsyn, i tankene hans, gjør hele natten vakker og skjønn (beauteous). Det er poeten som får det fantastiske frem ved sin elskede, selv skyggen, tanken, er nok til å få svart natt ny og vakker. Tenk da på hva den elskede selv kan gjøre! Dette er et kjent og mye brukt virkemiddel, der man tar for seg en liten del av tingen, og fremhever det til noe fantastisk.

I første versjon av denne kommentaren skrev jeg også at det er bemerkelsesverdig hvordan en slik uro som man finner i sonetten, blir så rolig presentert. Det er en uro som den elskende liksom er fullt ut forsonet med. Dette er livet han har. Dette er sånn det er. Det kan også leses slik, at han er så sliten, at han ikke orker å kave og uroe seg mer, fordi den han elsker ikke er der. Det er den stille lengselen, etter noe som er langt unna, og som man elsker høyt. Da finner man ikke hvile om natten heller, da får man ikke fred, verken i kropp eller sinn.

Olia, Bach, Tog Simferopol - Kiev, 2009

Min gjendiktning

I gjendiktningen har jeg forsøkt så godt det lar seg gjøre å beholde rimene, den femfotede jamben og meningsinnholdet, samtidig som resultatet skal være forståelig på norsk. Det er sjelden mulig å få det helt i orden,

Sonett 27

Og trøtt av strev, går hastig jeg i seng
Den kjære ro for kroppen reisetrett
Men så begynner hodets reise, tenk
Arbeide mitt sinn, når kroppens strev er lett
Da har min tanke – fra stedet mitt –
Tenkt en nidkjær pilgrimsferd til deg
Og mine matte øyne åpnes vidt’
Å se det mørket blinde ser i vei.
Foruten sjelens imaginære syn
Fremviser skyggen din mitt blinde blikk
Liksom i grøsset natt juvelen fin
Gjør svart natt fager, nytt hennes ansikt
Se så! Ved dag min kropp, ved natt mitt sinn
For deg, og for meg selv, ei ro vil finn’.

ES2018