Sonett 4, av William Shakespeare

Forrige: Sonnet 3 (Look in thy glass and tell the face thou viewest)

Den fjerde sonetten til Shakespeare er vanskelig å oversette selv til Shakespeare å være. Det handler om at naturen gir skjønnheten som en gave, det er en arv som går fra generasjon til generasjon. Så lenge den som får gaven leverer den videre er naturen generøs. Men det er ikke meningen at noen skal beholde gaven de har fått for alltid. Naturen gir ingenting, den låner bort. Man får bare ha sin skjønnhet en kort periode, og må selv sørge for å la den gå videre.

Det er derfor gjerrig gjort av ungdommen å bare bruke skjønnheten på seg selv. Han må også glede andre med den gjennom å få etterkommere.

Sonnet 4

Unthrifty loveliness, why dost thou spend
Upon thy self thy beauty’s legacy?
Nature’s bequest gives nothing, but doth lend,
And being frank she lends to those are free:
Then, beauteous niggard, why dost thou abuse
The bounteous largess given thee to give?
Profitless usurer, why dost thou use
So great a sum of sums, yet canst not live?
For having traffic with thy self alone,
Thou of thy self thy sweet self dost deceive:
Then how when nature calls thee to be gone,
What acceptable audit canst thou leave?
Thy unused beauty must be tombed with thee,
Which, used, lives th’ executor to be.

Min oversettelse

Ødsle elskelighet, hvorfor bruker du
bare på deg selv din skjønnhets arv?
Naturens testament gir ingenting bort, men låner ut
Og er generøs, hun låner til til dem som er fri
Så, vakre knark, hvorfor misbruker du
Den rause gave, gitt deg for å gi?
Profittløse utbytter, hvorfor bruker du
Så stor en sum av summer, og kan likevel ikke leve?
Du holder bare på med deg selv.
Og gjør deg (med det) ditt skjønne selv, bedrag
Så hva når naturen kaller deg bort
Hvilken gyldig rettelse kan du la være tilbake
Din ubrukte skjønnhet må bli gravlagt med deg
Som, brukt, lever for å være eksekutøren av den.

Kommentar til oversettelsen

Untrifty betyr den som ikke sparer, altså som ødsler (thrifty betyr «sparsommelig»). Å oversette loveliness med elskelighet er kanskje litt anstrengt, men hva ellers? Frank betyr også på engelsk «fri og frank», ikke i tjeneste eller slaveri, men det kan også bety «generøs», «frimodig», som de fleste kommentarer jeg har sett mener det skal være her.  Både legacy og bequest kan oversettes med «testamentarisk gave», eller kanskje også legat. Med being frank referes det tilbake til naturen, og det betyr noe sånt som at naturen er generøs, ærlig, liberal og til og med fri, den har ikke noe å skjule. Hele setningen er at naturen låner ut, med en opplagt forventing om å få noe igjen for det. Den låner til noen som er like fri og åpenhjertige som den selv, og som også vil gi rikelig tilbake for det.

Derfor kommer spørsmålet om hvorfor han misbruker denne gaven som naturen har gitt, og lar være å levere noe tilbake (altså, lar være å få etterkommere). Han blir derfor en utbytter som ikke tjener penger, han tjener verken penger selv, eller andre, og han bruker all summen som er samlet opp i ham (alle mennesker som til slutt har blitt til ham), til ingenting. Bare til seg selv. Derfor kan han heller ikke leve videre. Og med det gjør han både seg selv og skjønnheten sin bedrag, de forventer at han skal levere den videre, han gjør ikke det. Når han da en gang dør, vil ingen acceptable audit være igjen. Audit blir oversatt til «ettersyn», «rettelse» og «revisjon» og slikt noe, og det kan være litt uklart hvilken konkret mening Shakespeare har lagt til akkurat dette ordet. Det er i alle fall etterkommeren det er snakk om, det er han som vil være «rettelsen», eller opprettelsen av feilen ved at denne skjønnheten ble tatt bort.

Siste to setninger er fine, men henger vanskelig sammen, særlig på norsk. At den ubrukte skjønnheten må bli gravlagt med den som har den, skulle være klart nok. Den siste setningens «som» viser tilbake på skjønnheten, som altså nå blir brukt, og lever for å være eksekutøren av den skjønnheten som var ubrukt.

Kommentar til sonetten

I likhet med de tre første er dette en sonnet som vil ha den skjønne ungdommen til å få etterkommere, slik at skjønnheten kan leve videre. Argumentene blir denne gangen tatt fra kapitalens verden, med metaforer som «utbytter», «låner», «testamente», «legat» og flere andre uttrykk. Ord som sløse, ødsle, generøs, raus og knark passer også til pengeverdenen. Det er også forgjengeligheten og det evige som blir satt opp mot hverandre. Og det er en lengsel om at en så skjønn ungdom, skulle leve evig. Det er denne lengselen bare ungdommen selv kan oppfylle, og det blir satt frem som meget egoistisk av ham, å ikke oppfylle den.

Skjønnheten er en gave. Men når slik en flott gave er gitt, forventes det at den som har fått den, også skal gi noe tilbake.

Neste: Sonnet 5 (Those hours, that with gentle work did frame)

Reklamer

Sonett 3, av William Shakespeare

Forrige: Sonnet 2 (When fity winters shall besige thy brow)

I dag følger den tredje sonneten til William Shakespeare. Den fortsetter tematikken om at den unge skjønnheten må få seg en etterkommer. Sonetten veksler mellom ømme og krasse argumenter, fra at han er bildet på hans makre mor i hennes strålende april, til at han om han ikke gir en ny mor denne muligheten, så vil han dø og det vakre bildet vil dø med ham.

Sonnet 3

Look in thy glass and tell the face thou viewest
Now is the time that face should form another;
Whose fresh repair if now thou not renewest,
Thou dost beguile the world, unbless some mother.
For where is she so fair whose unear’d womb
Disdains the tillage of thy husbandry?
Or who is he so fond will be the tomb
Of his self-love, to stop posterity?
Thou art thy mother’s glass and she in thee
Calls back the lovely April of her prime;
So thou through windows of thine age shalt see,
Despite of wrinkles this thy golden time.
But if thou live, remember’d not to be,
Die single and thine image dies with thee.

Min oversettelse

Se deg i speilet og si til ansiktet du ser
Tiden er inne for det ansiktet å forme et annet
Som er ordnet friskt, om du nå ikke fornyer det
Så bedrar du verden, gjør ulykke mot en mor
For hvor er hun, så skjønn, at hennes ubrukte livmor
Avslår fruktbarheten av ditt jordbruk
Eller hvem er han så dum at han vil bli graven
til sin selv-godhethet, og hindre etterkommere?
Du er speilbildet av din mor, og hun er i deg.
Kaller tilbake den skjønne april av hennes beste år
Så du gjennom din alders vindu skal se
Tross rynker denne din gyldne tid
Men hvis du lever for ikke å bli husket
Skal du dø alene, og ditt bilde dør med deg.

Kommentar til oversettelsen

Glass er speil. Beguile er «bedra» eller «jukse». Unbless er nok ikke et ord som er i vanlig bruk, men som går bedre på engelsk enn tilsvarende på norsk «av-velsigne», altså ta bort en velsignelse som tidligere er gitt.

Unear’d er også en slik litt uvanlig sammensetning, som unbless. Her har det med earth å gjøre, så det blir jord som ikke er brukt. Den kan være usådd, upløyd eller altså bare ubrukt. Tillage er å kultivere land  eller land som er kultivert, jordbruksland, dyrket mark.  Husbandry er handlingen å «kultivere land», «drive jordbruk» eller «forvalte en gård», slike ting. Ordet spiller nok kanskje også på det for oss utlendinger sikkert mer kjente substantivet husband, «ektemann». Som verb betyr også dette ordet å «drive jordbruk», eller «kultivere land eller dyr». Fond betyr her «dum», «idiotisk» eller til og med «gal, sprø».

Age kan bety «alder» eller «tid», her er det nok den første som gjelder. April er vårmåneden, da alt er som friskest. Prime er av prima, nummer 1, førsteklasses. På engelsk blir det ofte brukt som «høydepunkt», «på sitt beste». Meningen i linje 11 og 12 er at skjønnheten når han blir gammel tross rynkene han da vil ha, skal se skjønnheten i barnet sitt, om han har noen. Det kan også tolkes til å være rynker på synsnerven, det som gjør eller det man trodde gjorde at gamle ser uskarpt. Uansett vil barnet være klart og fint, og skjønt.

Image i siste linje kan være konkret et barn i hans bilde, barnet er bildet av ham. Meningen i de to siste linjene er at om målet til den skjønne er ikke å bli husket, så skal han la være å gifte seg og få barn, slik at bildet eller minnet om hans skjønnhet – selve skjønnheten – dør med ham.

Kommentar til sonetten

Den første linjen i sonetten er bydende. Den skjønne ungdom skal se seg i speilet, og der si at nå er tiden til å skape et til av dette ansiktet. Det må gjøres mens den skjønne er ung og vakker, for det er da han blir forlokket av bildet han ser i speilet. Det med bilde blir også hentet opp senere i sonetten, det er flere ting enn speilet som kan gi et bilde av noe.

Argumentasjonen videre nedover er også strengt formandende, som den kan være fra en gammel til en ung mann. Den gamle sier den unge vil ta fra en potensiell mor gleden ved å være mor med hans barn, i verste fall vil hennes livmor bli tom. På engelsk rimer livmor (womb) med grav (tomb), og vi får rimord som står i sterk kontrast med hverandre. Den unge skjønnhet må velge, livet eller graven.

Vi ser også at teksten i disse linjene er svært seksuelt orientert, med pløying av livmor og forvaltning av kvinnen som var det forvaltning av jordbruk. Det er imidlertid en sammenligning som holder, siden hensikten nettopp er fruktbarheten. Den unge skjønnheten skal få barn med en kvinne, og argumentasjonen går på at ingen kvinne vil si nei til å få barn med en som ham.

Den skjønne ungdommen er imidlertid gjenstridig, og ser ikke ut til å ville gi verden denne etterkommeren den elskende poeten ønsker av ham. I tredje kvartett henter poeten derfor opp enda et argument, han viser til at den skjønne ungdommen selv hadde en mor, og skjønnheten hun hadde er nå synlig i ham. Denne gleden kan han nå gi en annen kvinne. Vi ser at tema og motiv danner et hele, både bildet og moren er brukt tidligere, og blir nå brukt på en annen måte. I første linje måtte han bruke speilet for å se bildet sitt, han kan også velge å se det ved å få et barn.

Dette siste bildet vil imidlertid være sterkere enn speilbildet. For når ungdommen blir gammel, så vil speilbildet forandre seg, ansiktet bli rynkete, og skjønnheten forsvinne. Da er det bare gjennom eventuelle barn han kan se den skjønnheten han en gang hadde.

Neste: Sonnet 4 (Unthrifty loveliness, why dost thou spend)

Sonett 1, av William Shakespeare

Lørdagen vil være dagen for en virkelig klassiker, og gjerne en syklus. Og jeg velger da å begynne med den største klassikeren av dem alle. Jeg oppfører meg gjerne både som en modernist og postmodernist i livet, og kan tale varmt både om romantikken og realismen. Men skal jeg velge en periode og uttale meg dønn ærlig, vil jeg si at jeg er et renessansemenneske, det er her vi finner den største kunsten. Og renessansekunstneren når det kommer til tekst, er engelskmannen William Shakespeare. Han er uovertruffen når det kommer til teater, hans dramatikk overgår alle andres, men han har også poesi som står for seg selv i verdenslitteraturen.

Jeg tenker selvfølgelig på sonettene, eller «Sonnets», som det heter på engelsk. Ordet kommer av det italienske «»Sonetto», som betyr liten sang. De er skrevet på en streng verseform, med tre grupper på fire verselinjer, og en siste gruppe på to. Firegruppene blir kalt kvadrupler, og har rimformen ABAB, altså første og tredje, andre og fjerde linje rimer. De to avslutninglinjene rimer også, og står gjerne som en konklusjon på det de 12 første linjene har tatt opp. Hver linje har også 10 stavelser i jambisk form. Denne rytmen er usedvanlig høystemt og vakker, og kler renessansens rene og klare kunst. De er skrevet i en tid der livsvisdommen kunne presenteres uten ironi, hvor det var lov til å skrive skjønt. Og ingen skrev på den tiden skjønnere enn Shakespeare.

Motivkretsen og temaene er de sentrallyriske  og klassiske. Det handler om livet og døden, naturen og kunsten, skjønnhet og kjærlighet, om hvorfor alt er forgjengelig og hva vi kan gjøre med det, livets meningsløshet og hva mening vi likevel kan finne. Det tar også med kunstens meningsløshet, og det umulige i å få fange livets og naturens skjønnhet i ord. Dette er tidløs lyrikk.

Språket er vanskelig. Det er skrevet i et engelsk som ikke hadde noen fastsatt grammatikk, og Shakespeare kunne derfor forme setninger nokså som han ville for å få dem til å passe med rytmen og tonen. Shakespeare hadde også et enormt ordforråd, og mange av ordene han bruker, finner man ikke mange andre steder. Mange av ordene har også gått naturlig ut av språket, etter 400 års språkutvikling i England. For oss som ikke har engelsk som morsmål, blir det enda vanskeligere. I tillegg er språket rikt på metaforer og symboler, noen av dem ikke umiddelbart tilgjengelige for språkbrukere av i dag.

Shakespeare skrev 154 slike sonetter. De 126 første er tilegnet en ung, mannlig skjønnhet. Nummer 127 til 152 er tilegnet en ung, kvinnelig skjønnhet. Og de to siste står litt utenom. Siden året har 52 uker, vil jeg presentere nr 1-52 her på bloggen. Jeg gjør ikke noe utvalg, og velger ikke ut de beste og mest klassiske, det har nok av andre gjort. De skinner og er vakre alle sammen.

Den første sonetten slår an tonen. Det handler om skjønnheten og forgjengeligheten.

Sonett 1

From fairest creatures we desire increase,
That thereby beauty’s rose might never die,
But as the riper should by time decease,
His tender heir might bear his memory:
But thou, contracted to thine own bright eyes,
Feed’st thy light’st flame with self-substantial fuel,
Making a famine where abundance lies,
Thyself thy foe, to thy sweet self too cruel.
Thou that art now the world’s fresh ornament
And only herald to the gaudy spring,
Within thine own bud buriest thy content
And, tender churl, makest waste in niggarding.
Pity the world, or else this glutton be,
To eat the world’s due, by the grave and thee.

Min oversettelse

Fra de vakreste skapninger ønsker vi økning
Slik at skjønnhetens rose aldri skal dø
Men når de eldre med tiden faller bort
Kan hans ømme arving bære hans minne
Men du, bundet til dine egne lyse øyne
Fyller lysets flamme med næring fra deg selv
Og lager hungersnød der det er overflod
Du er selv din egen fiende, for ond for din egen skjønnhet.
Du som nå er verdens friske pynt
Og bare en budbruinger for den prangende vår
Inni din egen spire begraver du din lykke
Og,dumme tosk, lager sløseri med å være gjerrig
Forbarm deg over verden, eller vær denne grådige
Som spiser hva verden skal ha, med graven og deg.

Kommentar til oversettelsen

Increase har direkte betydning «økning», meningen i sonetten er imidlertid å produsere et avkom, reproduksjon. Ideen er at et såkorn kan gi enorme avlinger, kan bli mye mer, øke voldsomt. Det er viktig at det da er det beste kornet som reproduseres. Det er den beste oksen som blir avlsokse, de mest vellykkede dyrene i naturen som får reprodusere seg. Riper er fra adjektivet ripe som betyr moden, her opptrer det som substantiv i betydningen den eldre, mer modne. I sonetten menes her de eldre rosene, den eldre skjønnhet. Decease betyr dø, ofte brukt som en omskriving, altså «gå bort». Meningen i de fire første linjene er at vi ønsker mer av det som er vakkert, slik at det skjønne ikke dør. Når de som hadde skjønnheten blir gamle og dør, skal minnet – altså skjønnheten – bæres videre i de neste generasjoner. Linje 4 kan også tolkes helt konkret, at minnet er barnet, og å bære barnet er å bære minnet.

Contracted i linje 5 er litt problematisk. Det betyr «betrodd til», eller «bundet til», «engasjert i». Det nærliggende er å tro det skal bety at den elskede ungdom er for opptatt av sine egne, vakre øyne, til at han kan bruke tiden til å finne seg en kvinne og få seg et barn til å bære skjønnheten videre. Her og i den neste linjen ringer det av Ovids Narsius. Self-substantial fuel er næring til en brann som gir ny næring fra seg selv, det tar næringen fra det den selv består av. Det ligger i dette at det som brenner til slutt vil brenne opp. Abundance betyr «overflod» eller «rikelig». Meningen i den midterste av de tre kvartettene er at den skjønne ungdom er så opptatt av seg selv, at han ikke merker at skjønnheten vil dø ut, slik at der det før var overflod av skjønnheten vil det nå bli tørke. Han er sin egen fiende, for ond – med det at han ikke vil fornye skjønnheten – til å besitte det skjønne han har.

Herald er «budbringer», som man sikkert vet. Her ligger det også en mening om at den skjønne ikke er selve våren, bare den som varsler dens komme. Gaudy er et ord som jeg ikke kan huske å ha sett andre steder enn her. Det betyr «skinnende», «prangende», «briljant», «spraglet», «grell», alt sammen litt overdrevet, slik at vi kunne sagt «skrikende». Jeg oversetter med «prangende», selv om det kanskje har mer positive konnotasjoner enn ordet i originalen. Bud er spire. Content er litt problematisk, det betyr egentlig «tilfredshet», som man vet, men her kan det også ha meningen «lykke». Eller kanskje kan det tolkes på en helt annen måte, og være «innhold» eller til og med «substans». Churl er et ord som gjerne blir brukt om folk av lav status, «tamp» eller «ramp», ofte fra landlige omgivelser, «bondsk» . Sammensetningen med tender, et ord som er ganske godt kjent også for oss som ikke har engelsk som morsmål, og som vanligvis blir brukt ømt og kjærlig, gjør at også churl kanskje skal oppfattes kjærlig, en slags Ole Brumsk «Dumme lille bjørn».  Niggard har blitt et problematisk ord i våre dager, på grunn av et ord det ligner på, men ikke har noe å gjøre med. Niggard betyr en som er «gjerrig» eller «smålig», niggarding blir «å være gjerrig». Makest waste trenge ikke bare være «lage sløsing», waste kan også være søppel eller gi assosisasjoner til ørkenlandskap, i motsetning til overfloden av korn man kan se for seg med increase i linje 1.

Glutton er en storeter, storspiser. Det er også dødssynden å være grådig. Meningen i de to siste linjene er at den elskede ungdom skulle la være å være så grådig at han ikke vil ta fra verden det verden kan få ved at han formerer seg. Hvis ikke forsvinner det med at han og hans skjønnhet blir lagt i graven.

Kommentar til sonetten

Dette er den første av 154 sonetter, og følgelig er det lett å gi den spesiell betydning. Den skal slå an tonen, sette tematikk og innlede motiv og virkemidler som vil gå igjen i de resterende 153. Den har tematisk slektskap med de 17 første, med det at den tar opp ungdommens skjønnhet som bare kan leve videre gjennom etterkommere. I livet er det ungdommen som er vakrest, men ungdommen vil alltid forsvinne med tiden og skjønheten vil forsvinne med den. Gjennom de 154 sonettene forsøker poeten mange strategier for å kunne leve med dette problemet, eller kanskje til og med å overvinne det.

I de første 17 sonetttene er strategien å overføre skjønnheten til nestet generasjon. Den vakre ungdom må lage en etterkommer, så vil skjønnheten leve videre gjennom denne. Første linje i denne første sonetten går rett inn i denne tematikken, From fairest creatures we desire increase. Jeg er personlig svak for den første setningen i alle mulige verk, og her i Shakespeare er det vakkert at den første setningen i en av verdens skjønneste diktsamlinger starter med at vi ønsker mer av det som er vakkert. Vi ønsker flere slike setninger, flere slike sonetter.

Nå skal man være forsiktig med å legge altfor mye inn i rekkefølgen på sonettene. Man kan ikke engang være sikker på om det er Shakespeare som har laget den, eller om han hadde et ord med i laget om utgivelsen i det hele tatt. I denne enkeltsonetten handler setningen om forøkningen av livet på jorden, om frøet som blir til flere, slik jeg skrev i kommentaren til oversettelsen, som også er en kommentar til språket. Der skrev jeg ikke at Rose er det enkleste symbol på skjønnhet, the beauty’s rose er selve essensen av skjønnhet, kan man si. Vi ønsker selvfølgelig ikke at den skal dø. Og det trenger den ikke, hvis den reproduserer seg.

Når man går fra første til andre kvartett, fra linje 1-4 til 5-8, så er det klart at den som har skjønnheten skulle ønske å ta vare på den. Den skjønne ungdom, som poeten henvender seg til, er imidlertid så opptatt med seg selv og sitt eget at han glemmer å oppfylle dette så selvsagte kravet. Med bildet av flammen som brenner på sin egen kropp, at det ikke kommer til noe utenfra som kan holde flammen levende, så får Shakespeare at dette er noe som haster. Man bør reprodusere skjønnheten mens det ennå er mye igjen av den. Likeledes er det et sterkt bilde at den skjønne ved å la være å sørge for reproduksjonen, lager sult der det skulle være overflod. Her er sult – famine – et ord som står godt i sammenheng til det som gir næring – fuel – til flammen. Det passer også godt sammen at vi kan få overflod, increase, abundance, mye av skjønnheten, men vi får i stedet tørke og ingenting. På grunn av dette er den skjønne ungdom sin egen – og egentlig oss alles – verste fiende. Ingen andre ville tillate en så stor skam, å gjøre ende på slik en skjønnhet. Det er bare den skjønne selv som kan være så ond. Og med det er han for ond for sin egen skjønnhet.

Tredje kvartett med linjene 9-12 er mildere stemt i kritikken. Man skal huske at poeten er forelsket, ønsket om at den skjønne skal gifte seg og få barn skal etter min mening oppfattes genuint. Ungdommen er nå verdens dekor, pynten i verden, det som kaster glans over den og gjør den vakker. Men setningen om at han bare er budbringeren for våren som skal komme, indikerer kanskje at våren ligger i de fremtidige etterkommerne. Det er den som er det spirende liv og det virkelige liv, kanskje. Uansett risikerer vi her at våren ikke blir noe av, siden substansen i frøet, det som er i stand til å bringe livet og skjønnheten videre, det ligger fremdeles begravet nedi der. Det blir ikke brukt. Dermed sløser den vakre ungdommen med en enormt stor gave som er gitt ham, og han gjør det ved å være gjerrig. Han vil ikke dele den med noen, og med det sløser han den bort.

For alt som hittil er sagt er det bare en mulig konklusjon i sonetten. Den skjønne må ta til vettet, han må forbarme seg over verden. Han kan ikke være så grådig at han tar fra verden det verden skal ha, og det er gleden over alle etterkommerne han kan gi. Om ikke den skjønne ungdom går med på dette, vil han ta det med seg i graven. Da vil det alt sammen forsvinne med ham.

De neste 16 sonettene forsøker på andre måter å overtale den skjønne til å gifte seg og få barn.

Min gjendiktning

Fra det som er vakkert ønsker vi mer
Slik at det skjønne aldri vil svinne
Men når den eldes og dør som det skjer
Kan den’ ømme arving bære hans minne
Men du, bundet til dine egne øyne blå
Mater lysets flamme rett fra deg selv
Og lager nød der en gang rikdom lå
Din fiende, er du, for deg, så grell.
Du er nå for verden den friske glans
Og budbringeren for prangende vår
I din spire er begravd din substans
Tosk, lager sløsing der gjerrighet rår
Forbarm deg, eller vær glupsk som ei gav
Men åt  fra verden med deg og din grav.

 

Neste: Sonnet 2 (When fity winters shall besige thy brow)