Gamle dikt: Gi alt du har, jeg klarer alt

Juli 1993 var jeg den 19 årige Eivind Salen. Denne 19 åringen hadde nettopp avsluttet gymnaset, og hadde bestemt seg for å gjøre seg ferdig med militæret, før han begynte med utdannelsen på universitet. For å få noe ut av militæret, bestemte han seg for å søke USK, eller «utskrevet sersjant kurs», det vil si å ta vanlig førstegangstjeneste, og så ende opp som sersjant, eller noe sånt. Men som også den senere Eivind Salen har hatt problemer med, så skjedde også her noe feil med papirene og søknadene, slik at han uventet endte opp på befalsskole i stedet. Overgangen var enorm for den unge og upregede sjelen, og han bevarte sine tanker for ettertiden gjennom dikt som dette.

Vi lever på en vanskelig jord

Jeg er så liten, motstanden stor

Er det mulig, en eneste mann

Det er så hardt, kan det gå an?

Saker er klar, universet har talt

Gi alt du har, jeg klarer alt.

ES, 1993

Reklamer

Gamle dikt: Ute i skogen, et lite barn…

Da jeg skrev diktene mine på 6 linjer tilbake i gutteårene, så var det alltid slik at jeg skrev dem på en post it lapp med logo fra et legemiddelfirma, at hele diktet skulle få plass på lappen, og at jeg skulle skrive diktet ferdig mens jeg hørte på en sang på CD-spilleren. Hvis jeg ikke klarte å skrive diktet ferdig, la jeg det fra meg, og ventet til jeg hørte denne sangen igjen, eller jeg klarte – og det hendte langt sjeldnere – å skrive diktet ferdig til en annen sang. Jeg skrev med kulepenn, og ville jeg skifte ut ord eller redigere diktet, så strøk jeg ut det jeg ikke ville ha, og skrev på på nytt. Uansett skulle ikke mer enn den ene post it lappen fylles, det var svært, svært sjelden jeg hentet frem en ny lapp for å skrive diktet på ny, finere.

Da vi var russ tilbake i 1993 hørte vi mye på sangen Cats in the craddle, som den gang hadde kommet i en ny coverversjon fra den helt uforglemmelige gruppen «Ugly kid Joe». Og vi likte den så godt, at vi til og med hentet frem den langt fra forglemmelige versjon til Finn Kalvik, vuggesang, het den vel der. Jeg kjøpte CD-plate av Ugly Kid Joe på grunn av denne sangen, og i løpet av de par tre minuttene sangen varer, skrev jeg dette evige diktet her:

Ute i skogen et lite barn

Med pil og bue og fiskegarn

Han er så uskyldig, og vet så lite

Men han er jo et barn, og kan ikke vite

Først spenner han buen, som William Tell

Så kaster han garnet, og fanger seg selv.

ES1993

Gamle dikt: Man er ikke den samme som den i går…

Det er en feil i systemet at det ikke fantes internett og blogger og alle mulighetene for å få sine ting publisert, den gang tilbake i 1993, hvor den unge Eivind Salen gikk omkring og levde på verden. Det hadde vært midt i blinken for ham, han var laget for det, men muilgheten fantes ikke for ham, så alt han skrev og alt han gjorde, ble bare publisert for ham selv. Og han selv tok det på største alvor, det vet jeg, og også når jeg nå 16 år etterpå henter ham frem igjen gjør jeg det i alvor og respekt, og i den kjærlighet til tankene hans, som han hadde til dem selv.

Man er ikke den samme som den i går

Det er det ikke alle som forstår

Folk svetter rundt som dumme nek

Faller og kravler som usle krek

Springer og hopper og kjemper om gull

Alt er jo egentlig tull.

ES, 1993

Gamle dikt: Plager, problemer, en byrde så tung…

Første onsdag i måneden er det tid for et dikt av den 19 år gamle skoleeleven, Eivind Salen. Han skrev jo samvittighetsfullt for skrivebordsskuffen, temmelig overbevist om at diktene en gang med tiden skulle bli oppdaget, og 16 år senere blir de det, av den 16 år eldre Eivind Salen. Det passer godt. Han kunne aldri se for seg at diktene skulle bli trykket i en bok, det kan jeg aldri tenke meg falt ham inn, det hadde heller ikke tatt seg ut. Disse diktene er laget for internett, og det er en feil med tiden at internett og blogger og youtube og det hele ikke fantest da Eivind Salen var 19 år på jorden, jeg får bare rette opp feilen med å trykke noe av produksjonen hans nå.

Og i dag er tiden kommet til et følsomt dikt han skrev i april 1993, i ferd med å gå inn i sine siste måneder som skoleelv i norsk skole. For meg  – som er en 35 årig utgave av samme person – er det kostelig å lese diktene opp igjen nå. Og til dette diktet, er det bare for meg å si til den 19-årige (og allerede gamle) utgaven av meg, at det går bra, min unge venn, du kommer til å få den glade tiden tilbake.

Plager, problemer, en byrde så tung

Jeg lengter tilbake til da jeg var ung

Da var jeg vellykket, da hadde jeg sjans

I sannhet var livet en annen dans

Kunne jeg bare få tilbake tiden da

Jeg visste hva det betydde, å være glad.

ES1993

Gamle dikt: Det er stille, det er natt…

Det er første onsdag i måneden, og tid for å slippe til den 19 årige Eivind Salen som er i ferd med å avslutte sin ungdomstid og gå inn i den ukjente tilværelsen som kalles livet. Hans liv har bestått av 6 år på Ganddal barneskole, 3 år på Høyland ungdomsskole og 3 år på Sandnes videregående skole. Årene før det har han ikke så mange minner fra, selv om de også har vært der, å ja! det har de. Akkurat i mars 1993 avsluttet han et krevende filmprosjekt som han hadde jobbet med i særemnet, og som hadde tatt det meste av tiden hans i tiden før det ble ferdig. Etterpå kom refleksjonene, ikke bare om filmen, men om livet og det hele, slik det fortonet seg for en 19 årig i ferd med å avslutte livet han kjenner.

Det er stille, det er natt

Du er alene, og forlatt

Da er tiden inne

Til å la alle tanker svinne

Tilbake til lyse dager

Da livet var uten klager.

ES, 1993