Til Foraaret, av Henrik Wergeland

Dette er et av de mest følelsesladde diktene som er skrevet på norsk. Det skal ikke tolkes sterilt, ved å telle strofer og verselinjer, dette diktet er ikke laget for noen kjølig analyse. Her ropes det ut, fortvilet, med tre utropstegn i første linje. Det er skrevet på dødsleiet, der Henrik Wergeland (1808 – 1845) skrev noen av sine sterkeste dikt. Her hen henvender han seg til våren, selve livskraften, den som varsler om sommeren som skal komme, hvem kan vel skjønne dettte bedre enn den romantiske dikteren Wergeland? Likevel bærer våren dette året ikke med seg noe liv til ham, for ham venter døden, enda han bare er 37 år gammel, og fortvilelsen og angsten i dette er mye å føle på og enda mer å uttrykke. Derfor tar diktergeniet Wergeland i bruk sine sterkeste virkemidler. Her blir ikke holdt igjen, her tvinges ikke ordene inn i noen bestemt rytme, her er det som om det får fritt utløp alt.

Leser man diktet nærmere ser man at det likevel ikke er et utbrudd i kaos Wergeland har skrevet. Det er motiv og tema som går igjen, som det har gjort det i hele hans karriere, og som det gjorde det i den romantiske perioden han så sterkt var en del av. Det er en hyllest til naturen og til livet, der våren i årssyklusen er årstiden som setter det hele i gang. Det er på denne tiden livet skapes og oppstår. Det blir desto mer smertefullt for dikteren som elsker denne årstiden hvor liv blir til, at han selv skal dø.

Når dere nå leser diktet, kan dere legge merke til hvordan Wergeland sammenligner naturens levende liv med ting som ikke er levende. Overalt kommer det levende bedre ut, enda verdigjenstander som smaragd og gull og perler blir regnet som mer kostbart. Legg også merke til hvordan diktet er fylt opp av religiøse motiver. Foråret blir tilbedt, som man tilber en Gud eller en Helgen. Det er noe langt mer enn den milde kjærligheten til en som bare er glad i den vakre våren. Det er hengivelse med ønske om frelse, som man vanligvis finner det i religionen.

Vi kan også finne konkrete eksempler på bibelske motiv, med svalen som kommer hjem som den fortapte sønn (om enn sammenligningen med den opprinnelige historien om den fortapte sønn ikke holder, og ikke er ment å holde), og som nå spiller rollen som forårets senebud, slik engelen Gabriel varsler Kristus. Ordet «vitne» (vidn) som går igjen gjennom diktet er også et begrep vi finner i Bibelen.

I diktet står det om det gamle treet dikteren dyrker som Guddom, og som han deretter sammenligner med de ærverdige patriarker fra det gamle testamentet. Det er Israels stamfedre, som det gamle treet da blir stamfar til alle vårens barn. Se hvordan dette treet i likhet med alle andre vårens barn skal be for den syke dikter som ligger og skal dø.

Det er et svært gripende dikt, og veldig spesielt å tenke på at Wergeland skrev det da han var 37 år. Ett år yngre enn jeg. Å måtte dø mens man ennå er ung og vital, mens man står midt i det, det er skremmende når det gjelder andre og umulig når det er en selv. Det blir sjelden sterkere uttrykt enn i dette diktet til Wergeland. Den mest vitale dikter vi har hatt.

Til Foraaret

  O Foraar ! Foraar ! red mig !
Ingen har elsket dig ømmere end jeg.

Dit første Græs er mig meer værd end en Smaragd.
Jeg kalder dine Anemoner Aarets Pryd,
skjøndt jeg nok veed, at Roserne ville komme.

Ofte slyngede de Fyrige sig efter mig.
Det var som at være elsket af Princesser.
Men jeg flygtede: Anemonen, Foraarets Datter, havde min Tro.

O vidn da, Anemone, som jeg fyrigen har knælet for !
Vidner, foragtede Løvetand og Leerfivel,
at jeg har agtet eder meer end Guld, fordi I ere Foraarets Børn!

Vidn, Svale, at jeg gjorde Gjæstebud for dig som for et
hjemkommet fortabt Barn, fordi du var Foraarets Sendebud.

Søg disse Skyers Herre og bed, at de ikke længer maae ryste
Naale
ned i mit Bryst fra deres kolde blaae Aabninger.

Vidn, gamle Træ, hvem jeg har dyrket som en Guddom
og hvis Knopper jeg hvert Foraar har talt ivrigere end Perler !

Vidn Du, som jeg saa ofte har omfavnet
med en Sønnesønssøns Ærbødighed for sin Oldefader.
Ah ja, hvor tidt har jeg ikke ønsket at være en ung Løn
af din udødelige Rod og at blande min Krone med din !

Ja, Gamle, vidn for mig! Du vil blive troet.
Du er jo ærværdig som en Patriark !
Bed for mig, skal jeg øse Viin paa dine Rødder
og læge dine Ar med Kys.

Din Krone maa alt være i sit fagreste Lysgrønt,
dine Blade alt suse derude.

O Foraar ! den Gamle raaber for mig, skjøndt han er hæs.
Han rækker sine Arme mod Himlen, og Anemonerne,
dine blaaøjede Børn, knæle og bede at du skal
redde mig – mig, der elsker dig saa ømt.

Ordforklaringer

Mig er gammel skrivemåte for meg, det skal uttales meg. Foraar er våren, eller foråret.

Anemoner er en planteslekt i soleiefamilien skriver store norske leksikon. Den vanligste anemonen er hvitveis.

Hvitveis, fotografert i Vaksdal, ved Bergen

De Fyrige i strofe 3 er de som er ildfulle. Ordet kommer av det nedertyske vurich, avledet av vur, som betyr «ild». I overført betydning betyr det full av liv, livlig, på en måte «i fyr». Hvem som er de fyrige kan kanskje være litt uklart. Det kan være anemonene fra strofe 2, men da blir slutten på strofe 3 vanskelig å forstå, da han flykter nettopp fordi anemonen hadde hans tro. Kanskje kan det da være rosene, eller så kan det være noe som ikke er nevnt i diktet, noe som bare er fyrig.

Vidn i strofe 4 er «vitne», knæle er selvfølgelig knele, løvetann er en veldig kjent blomst, mens leirfivel heter der jeg kommer fra Hestehov. Både løvetann og hestehov blir gjerne regnet som ugress.

Gjestebud er stor fest man holder når det kommer gjester.

Naale eller «nåler» som i strofe 6 blir drysset (rystet) ned over dikterens bryst er nok den stikkende smerten i brystet tuberkolosen gir ham. Nåler er jo ellers barnålene på trærne, her er det snakk om andre typer nåler. Disse skyers herre som innleder strofen, er nok vår herre og Gud, himmelen og jordens skaper. Han er herren over skyene. Det er også bare han som kan gjøre noe med den stikkende smerten i brystet. Den kan ikke våren gjøre noe med. De kalde blaa aapninger eller «de kalde blå åpninger» er litt uklart for meg. Det samme gjelder hvem de er, de som ikke må ryste Naale ned i mit Bryst. Kanskje har det noe med medisinene å gjøre? Kanskje er det trekk fra kalde, åpne vindu? Jeg skal være forsiktig med å spekulere. Ordene står i diktet som de står.

Patriark i strofe 9 er betegnelsen for Israels stamfedre i kristen tro, Abraham, Isak og Jacob. Den gamle i denne strofen viser tilbake på det gamle treet i strofe 7, som for dikteren altså er like ærverdig som en av disse i kristendommen svært ærverdige patriarkene. Det grenser også kanskje litt til patriarkenes rolle som noen som har et spesielt nært forhold til Gud, når dikteren ber det gamle treet om å be for ham. Frasen å helle vin på dine rødder har vel kanskje også noen bibelske konnotasjoner. Jeg skal ikke uttale meg helt sikkert, men jeg mener læge dine Ar skal bety «lege dine arr», altså «lege dine sår» – med kyss. Det er sånn Jesus og hellige menn leget sår og skader.

I siste strofen er den gamle fortsatt treet, som nå med sin gamle, hese stemme roper for dikteren til foråret (våren), som nå nesten har blitt en slags guddommelig makt. Treet er han som strekker sine armer, altså greinene, mot himmelen. Anemonene er dine – altså vårens – blåøyde barn (selv om de viltvoksende anemoner i Norge er hvitveis og gulsymre, hvite og gule blomster – det er imidlertid flere blomster som er beslektet med eller ligner på anemoner som er blå (blåveis og blåklokke), og det blir også dyrket blå anemoner i Norge, om de ikke vokser vilt), og de kneler og ber (slik disse blomstene gjerne bøyer seg under tyngden fra kronen, særlig blåklokkene) for at for at foråret skal redde ham. Foråret tar på en måte plassen til Kristus.

Kommentar til diktet

Starten på diktet inneholder en kort, vokativ opptakt i ordet O, og så 3 x 2 trykktunge stavelser. Det er også gjentakelse, foraar, foraar, og det påfølgende redd meg, blir uttalt med akkurat samme trykk, som også dette var en gjentakelse. Det er foråret som skal redde jeg-personen i diktet, det blir påkallet med et høytidelig O, og det klikker helt sammen i rytmen også. Utropet «redd meg» tar utropet «foraar»ets plass. Det er en svært sterk start.

Samtidig er starten ukunstlet og direkte. Det ser ut som diktet bare sprenger ut av dikteren, som om det ikke går an å holde igjen ordene. Ingen har elsket deg ømmere enn jeg. Det er en rytme som ikke i det hele tatt henger sammen med den trykktunge førstelinjen. Det er en linje det er fristende å lese fort, særlig slutten ømmere enn jeg. Den står i en sterk kontrast til starten, den markerer en helt fri rytme. Dette er ikke kunst bundet fast i regler, dette er følelser som sprenger seg frem. Se også hva setningen sier, se hvor subjektiv den er: Ingen har elsket deg ømmere enn jeg. Dikteren sier det er han i hele verden og verdenshistorien som har elsket våren ømmest. Det er svært, svært inderlig.

I andre strofe begynner sammenligningene å komme. Vårens første gress blir sammenlignet med smaragd. Det fortsetter med de sterke følelser som ikke vil la seg kue av fornuften, gresset er jo noe av det vanligste vi har, mens smaragd er en sjelden edelsten. Men gresset er levende, og smaragden er det ikke, noe som gjør diktet usigelig trist, siden dikteren av det skal dø. Han som elsker det levende så høyt, at ingen kostbar edelsten kan måle seg. Vi har kanskje også en tankeassosisasjon å legge merke til, ettersom både gresset og smaragden er grønn.

Videre er anemonene årets pryd, selv om han visste at også rosene ville komme. Anemoner, eller soleier, er pene blomster som kommer tidlig på året. Rosene går for å være enda skjønnere, og de kommer senere. Dikteren kan ikke holde seg fra å kalle anemonene «årets pryd» likevel, enda han vet skjønnheten vil bli overgått.

Rose hvit

Dette bildet av en hvit rose er tatt av min avdøde far.

I strofe fire har dikteren på ny et høytidelig, vokativt utbrudd, denne gangen til anemonene. De skal vitne, sammen med løvetann og hestehov, om at dikteren virkelig har elsket våren. Vi ser her enda et eksempel på at det som for folk flest kanskje er hverdagsplanter og ugress, det er for dikteren smaragd og gull. Det er fordi de er barn av våren, våren som er spiren til liv. På nytt står livsgleden i vond kontrast til dikteren som skal dø.

Svalen i strofe 5 og 6 er vårens sendebud. Den blir tatt i mot som det bortkomne barn, i Bibelen fortalt som lignelsen om faren som var så glad over å få sin sønn hjem igjen, selv om han ikke akkurat hadde gjort en god gjerning ute. Sånn er det i lignelsen også med Gud, som vil bli glad for enhver som vender tilbake til ham, uansett hvilke synder som er begått mens han eller hun har vært borte. Svalen er også en trekkfugl som kommer hjem om våren.

Svalen får til oppgave å fly opp til skyenes herre, for å få ham til å ta bort dikterens smerte, den fysiske smerten fra tuberkolosen. Det er en påminnelse for leseren om den fysiske smerten den syke også lider. Det er ikke bare det at han skal dø. Det gjør vondt i tillegg. Fysisk vondt. Svalen som flyr må være den rette til å få gjort noe med dette.

Fra strofe sju og ut til slutten er det det gamle treet dikteren henvender seg til. Det er på ny inderlig og ømt, slik ingen har elsket våren ømmere enn denne dikteren. Treet er «som en guddom», en sammenligning som knapt blir større, og som også tjener som et av mange religiøse motiv i diktet. Knoppene på treet blir talt ivrigere enn perler. På my er liv viktigere enn ting, uansett hvor kostbare tingene er. Vi har også et assosisasjonssprang, som det grønne gresset og den grønne smaragden, her i de små, runde knoppene og de små, runde perlene.

Det er mye å si om strofe 8. Dikteren er ærbødig glad i det gamle treet, og har omfavnet det som man omfavner sin oldefar. Ønsket om å være «en ung lønn fra din udødelige rot», kan nesten leses som et ønske om å ta enda mer inderlig del i vårens livsglede, at han selv skal være en del av den. At han selv er en etterkommer av treet og av naturen. Ønsket om å «blande min krone med din» kan også leses som et uttrykk for dette.

Strofe 9 er en av de mest religiøse, der dikteren likestiller det gamle lønnetreet med de gamle patriarkene, stamfaren til alle israelitter i følge testamentene. Det er en øm strofe, som kanskje begynner litt roligere enn de andre. Han ber den gamle lønn vitne, han vil bli trodd, våren må tro på ham som har levd så lenge. Det er en setning uten utropstegn. Men i utbruddet «Du er jo ærverdig som en patriark» er utropstegnet på plass igjen. Det er også en setning som smeller inn, med trykktung mannlig utgang etter raske og lette stavelser foran. så er det som om dikteren bryter løs igjen, Slutten på strofen er drømmende, kanskje drømmende uten håp, om å strø om seg med vin og kyss, og la det gamle treet be for ham.

   Ja, Gamle, vidn for mig! Du vil blive troet.
  Du er jo ærværdig som en Patriark !
  Bed for mig, skal jeg øse Viin paa dine Rødder
  og læge dine Ar med Kys.

Deretter følger den nest siste strofen, og den som har mest kontakt med virkeligheten. De andre strofene er jo veldig følelsesladde og intense. Det er denne tiende også, men det den sier er en helt reell forestilling om våren:

Din Krone maa alt være i sit fagreste Lysgrønt,
  dine Blade alt suse derude.

Håpet er lysegrønt, men det gjelder ikke her. Her er det trekronen som er på sitt fagreste lysegrønne, som den er på denne tiden i mai, og bladene suser i vinden.

I den avsluttende ellevte strofen er fortvilelsen der på ny, og nå på sitt sterkeste. Det er som om fornemmelsen om den vanlige våren, den grønne og levende, langt unna den forsterkede og poetiske våren dikteren så inderlig skildrer, at det alt sammen er der ute helt virkelig, denne fornemmelsen gjør liksom at dikteren samler sine siste krefter til et siste fortvilet utbrudd. Nå er den gamle hes, som dikteren også er det, og han løfter sine hender opp mot himmelen. Det gamle lønnetreet er helt personifisert. Det samme gjelder anemonene, de blåøyde barn, som kneler og ber om at det herlige foraaret skal redde meg, meg, det blir gjentatt, og står der så nakent og alene, meg som elsker deg så ømt.

Men det hjalp ikke, og det visste Wergeland utmerket godt. Han døde 12. juli 1845, omtrent en måned etter at han skrev dette diktet. Hvert år siden har våren blomstret på samme måte. Og diktet har blitt lest til alle årets tider. Det er et sterkt vitnesbyrd fra en som intenst følte livet, og derfor forferdelig også følte det meningsløse i at man må dø fra det når man elsker det så ømt.

 Ingen har elsket dig ømmere end jeg.

Det er en av de vakreste setningene jeg vet.

Weinachten, av Joseph von Eichendorff

Til jul fikk jeg endelig en ordentlig tysk ordbok i gave, og med den i hånd, gav jeg meg i kast med dette julediktet til Joseph von Eichendorff (1788 – 1857) og gjorde et skikkelig arbeid med det. Men til min store skrekk og ergrelse viste det seg i dag at arbeidet var omtrent forgjeves, da hele posten var sporløst forsvunnet. Alt var tapt. Også skrekken og ergrelsen er forgjeves, posten kommer ikke tilbake av den grunn. Det er bare å hente ordboken frem på ny, og gjøre arbeidet en gang til.

Årsaken til at posten forsvant er at jeg arbeider på forskjellige datamaskiner. Jeg laget utkastet til postene på min søsters Mac, altså denne posten og posten med et tysk dikt fra i fjor jul, men fullførte diktet til Eichendorff på mine foreldres gamle, stasjonære PC. Da var fjorårets dikt fra Grillparzer vekk, og da jeg postet dette med min søsters Mac, der det fremdeles lå, forsvant diktet til Eichendorff. Så kan man lure på om det er WordPress, Macen eller PCen som har skylden. Kanskje er det til og med jeg. I alle fall er det jeg som må ordne opp, og det har jeg tenkt å gjøre.

I fjor romjul postet jeg altså diktet Weinachten, av Franz Grillparzer. Det ser ut til å kunne innlede en tradisjon med tyske juledikt i romjulen. Årsaken er at jeg poster norske, russiske, engelske og tyske dikt om søndagene, det tyske alltid den fjerde søndagen i måneden. Og siden den fjerde søndagen i desember måned gjerne faller i romjulen, ble det i år som i fjor naturlig å velge et lite juledikt. Med til den historien hører også at i fjor gikk søndagen rett og slett forbi meg. Jeg glemte hele postingen. Så postingen av fjorårets juledikt skjedde altså denne julen her, ett år senere. Kanskje var det derfor jeg ble straffet med at det beste arbeidet mitt forsvant. Men nå skal vi altså la dette ligge.

Eichendorff er en tysk poet jeg har postet fra før. 25. oktober 2009 postet jeg Den ensomme, der jeg også skrev en kort introduksjon om poeten. For den som ikke vil lete seg tilbake, kan jeg her gjenta at han hører til den romantiske tradisjonen, hvor han i Tyskland blir regnet som en av de store. I Den ensomme er det naturen og skoges lyder som er utgangspunktet for diktet, jeg ser nå at mitt arbeid med diktet etterlater en del tilbake å ønske, så jeg skal ikke si så mye mer om det. Det gjelder forresten de fleste av de tyske diktene jeg har postet. Så ordboken vil komme godt med.

Her i Weinachten er det byen som i hvert fall til å begynne med er åstedet for dikterens tankevandring. Norske lyrikkinteresserte vil sikkert kjenne igjen likheter med diktet Storbynatt, av vår egen Rudolf Nilsen. Også dette diktet er spunnet rundt en poet som vandrer gjennom bygatene. Vi ser også fellesskapet mellom romantikken og modernismen, og skjønner hvorfor det lenge ble holdt på å kalle sistnevnte periode Ny-romantikken her i Norge.

Men den tyske originalromantikeren velger en litt annen utgang på diktet sitt, enn Nilsen gjør i Storbynatt. Utgangspunktet er også forskjellig. Der Nilsen på en måte forsøker å trekke romantikernes naturdiktning inn i byen, i det som ganske sikkert er hans mest leste dikt, tar Eichendorff utgangspunkt i julefeiringen, og bruker det til å uttrykke tanker han også uttrykker i andre dikt.

Weihnachten

Markt und Straßen stehn verlassen
still erleuchtet jedes Haus
sinnend geh ich durch die Gassen
alles sieht so festlich aus.

An den Fenstern haben Frauen
buntes Spielzeug fromm geschmückt
tausend Kindlein steh’n und schauen
sind so wunderstill beglückt.

Und ich wandre aus den Mauern
bis hinaus ins freie Feld
hehres Glänzen, heil’ges Schauen
wie so weit und still die Welt!

Sterne hoch die Kreise schlingen
aus des Schnee’s Einsamkeit
steigt’s wie wunderbares Singen
Oh du gnadenreiche Zeit!

Min oversettelse

Weihnachten

Marked og gater står forlatte
Fremdeles lyser hvert ett hus
Tankefullt går jeg gjennom gatene
Alt ser så festlig ut.

I vinduene har damer
fromt pyntet kulørt leketøy
tusen barn står og stirrer
de er så understille lykkelige.

Og jeg vandrer bort fra muren
Ut dit til det frie området
Høye glans, hellige stråler
Hvor enn så vid og likevel verden!

Stjerner høyt kretsene slynger
Ut av snøens ensomhet
Stiger som vidunderlige sanger
O du nådige tid!

Kommentar til oversettelsen

Jeg gjorde en gjennomarbeidet oversettelse i første utkast, og skal nå rekonstruere (noe av) den. Jeg så også under arbeidet med diktet, at jeg kanskje ikke var helt kvalifisert til å gi meg i kast med det, selv om det er et ganske enkelt dikt.

Sinnend betyr» ettertenksom, grublende».

Bunt betyr «broket, kulørt, (fler)farget, flekket; blandet, mangfoldig». Spielzeug betyr «leketøy».

Feld har omtrent samme betydning på tysk, som det har på norsk. Det betyr felt, eller «område». Meningen i strofe 3 er at dikterjeget forlater murene, og går ut i det fri. Samme hvor langt han går, er han fremdeles i verden. Dette gjelder også metaforisk. Samme hvor langt han lar tankene vandre, vil fremdeles verden omfatte dem. De positive utropene i linje 3 i strofen klinger ikke så godt, når de blir sunget alene.

Jeg strevde en del med å oversette strofe 4 og å kommentere den, og orker ikke gjøre det samme arbeidet på ny akkurat i dag. Det er ut av snøens ensomhet vidunderlige sanger stiger, men slik jeg leser diktet, er det ikke klart om det er den direkte mening av nådig juletid dikteren vil ha frem. Kanskje er det akkurat denne tiden, kanskje er det alle tider som er nådige. Mine tyskkunnskaper legger også begrensninger på denne tolkningen.

Kommentar til diktet

Diktet er lagt til julekvelden, men inneholder lite av den tradisjonelle julestemningen. Og det den inneholder, blir ikke brukt på den vanlige måten. Diktet begynner med at det lyriske jeg går rundt i gatene på et tidspunkt da alt er stengt og forlatt for julen. Det lyser fremdeles i vinduene. Vi ser hvordan stemningen veksler fra linje til linje, først er det negativt og forlatt, så er det positivt og lys i hvert ett hus, så er det at han går ettertenksomt, eller til og med grublende, så er det setningen at alt ser festlig ut. Strofe 2 har bare det positive, alt er pyntet til jul. Oppmerksomheten mot tingene som uttrykker julestemningen, i stedet for stemningen selv, gjør kanskje at vi også her skjønner at vi har ikke med den vanlige julegleden å gjøre.

Fra strofe 3 forlater dikterjeget murene, og går metaforisk ut i det fri. Vi kan godt lese dette som den romantiske søken etter frihet, om å la sjelen klinge med naturen, og ikke med menneskene med sin julepynt. Til slutt påkaller dikteren den «nådige tid», som i vidunderlige sanger stiger mot stjernene. Jeg får imidlertid ikke til å lese dette diktet udelt positivt.

I løpet av 2011 vil mitt arbeid med tyske dikt bli bedre. Da vil også kanskje noen av feilene fra tidligere postede dikt bli rettet opp.