Ferdaminne frå sommaren 1985, av Halldis Moren Vesaas

Et av de kjekkeste kjærlighetsdiktene jeg vet er skrevet av Halldis Moren Vesaas (1907 – 1995) da hun var langt oppi årene. Sterke tekster om kjærlighet hører gjerne ungdommen til, der hele livet står på spill, og hormonene bruser for å forsterke det som ikke trenger å forsterkes. I alderdommen er livet levd, det er bare solnedgangen igjen, og den kan som alle solnedganger være vakker, men man kommer ikke unna at dagen – og livet – går mot slutten. Hormonene er svakere, som alle krefter i kroppen er det. Desto morsommere er det når Moren Vesaas skriver et dikt av ren kåtskap, om å stjele seg til kyss, og løpe unna så ingen ser det!

Diktet heter Ferdaminne frå sommaren 1985, og er hentet fra samlingen Livshus, utgitt i 1995, året Moren Vesaas døde. Jeg skal ikke være den som forsøker å sette ord på følelsene det gir å kalle en samling Livshus, når den blir gitt ut året man dør, men Moren Vesaas’ dikt handler mer enn de flestes om å være i live, være til stede i livet, og kjenne livet strømme gjennom kroppen. Hun skriver også mer enn de fleste om det å være i live sammen med andre, hun har mange dikt om det å nå frem til andre, ha felleskap, å gå over metaforiske stengsler som andres grinder og å besøke nabogården, noen av de aller, aller mest kjente diktene hennes handler om dette. Og de mest kjente diktene av henne, er også noen av de aller mest kjente diktene i Norge, noe jeg selv kan bekrefte med å vise til at få diktere er i nærheten av besøkstallene postene med dikt av Moren Vesaas får. Hennes livshus er åpent, hun vil gjerne ha gjester inn, og ennå er det nok av lesere som gjerne vil inn og besøke henne gjennom tekstene hennes.

Her er en ny sjanse,  og et dikt man virkelig kan lære av og bli optimistisk av, dagen er ikke slutt selv om man ser solnedgangen!

Ferdaminne frå sommaren 1985

Vi har fått rom i 2. etasje.
Da er det vel ingen vits
i å ta heisen?

Sei ikkje det.
Vi tar alltid heisen,
opp og ned.

Innestengde i den vesle boksen
blir vi med eitt
så inderleg to-eine
at vi alltid må kysse kvarandre
så snart heisen set seg i gang.

Korleis det er inni deg
den blunken det varer
veit eg ikkje.
Men inni meg boblar kvar gong
ei lita spenning:

Rekk vi det?
Rekk vi det før heisen stansar
og vi må ut?

Og jammen rekk vi det
gong etter gong etter gong.

Vi tar alltid heisen.

Fra Livshus, 1985

Gjennomgang av språk, form og innhold

Et dikt som dette er lettfattelig, og man ødelegger det bare om man skriver for mye om det. Antall vers og strofer er helt irrelevant, synes jeg, alskens virkemidler virker best med at de er fraværende. Poenget er å få frem den dirrende spenningen, og hastverket, med å rekke et kyss før heisen når opp til andre etasje. Det er som om poeten ikke har tid til å jobbe med ordene, her er ingen streng form og redigering, så diktet er mer ordrikt enn man pleier å finne det i dikt. Ordene er også enkle og lettfattlige, fullstendig dagligdagse. Det gjelder også der språket er billedlig, som i blunken (øyeblikket) det varer og spenningen som bobler, alle og envher er i stand til å si og å forstå at det bobler inni én, når én er forelsket. Det er en stopp i diktet med spørsmålet rekk vi det, i strofe 5, et spørsmål som blir gjentatt og utdypet med flere ord like etter? Det er også en teknikk som holder på spenningen. Rekker de å kysse før heisen er oppe?

Selvfølgelig rekker det. Derfor tar de alltid heisen. Selv om de bare bor i andre etasje.

Kanskje må vi også ta med at den vesle boksen i linje 3 er en omskriving av heisen, en fremmedgjøringsteknikk som gjør at man skal se for seg de to i heisen, og dessuten bare helt vanlig, godt språk, med at man ikke skal gjenta samme ord (heisen) så ofte og så tett på enannen i samme tekst. Ordet to-eine i samme strofe er kanskje litt poetisk, i alle fall litt sjelden. Det er oppgitt i nynorsk ordbok, som to uten nærvær av tredjemann, noe som ikke skulle være så altfor vanskelig å forstå. Jeg for min del forbinder det med en slags å være alene, bare med to. Her har nynorsk et flott ord bokmål ikke har, men som jeg godt synes bokmål kan stjele om de har bruk for det. Når vi snakker, bruker vi vel kanskje «alene med to», eller «han (hun) og jeg var alene», altså en omskriving. Hos Moren Vesaas blir det riktig flott, med at de blir inderlig to-eine, inderlig, som jeg synes er et mykt og ømt ord, og som vender seg innover. Det er at de er så inderlig alene sammen, som gjør at de bare må kysse hverandre. På ny skal jeg vokte meg for å bli for analytisk, i et dikt som forstås best umiddelbart, men det handler for meg om å sette fornuften til side, og la følselsene styre.

Det er ikke nødvendig å ta heisen når man bor bare i andre etasje. De gjør det selvfølgelig likevel, hele tiden. Og når de er inni den, så må de bare kysse, for de er så inderlig sammen, der inne.

Kommentar til diktet

Ferdaminne frå 1985 er en tittel som bringer tankene til et mer kjent ferdaminne skrevet av Olavsson Vinje, og for sumaren 1860. Der er også det kjente diktet Ved Rondane (No ser eg atter slike fjell og dalar), høytidelig og høytidsstemt, og del av Norges nasjonallitteratur. Når Moren Vesaas legger sin tittel så tett på den, så blir det fin humor, med det smått pompøse minnet til Vinje, og det helt lette minnet til Moren Vesaas. Litteraturen og litteraturhistorien handler jo litt også om hva det er verdt å skrive dikt om, i nasjonalromantikken Vinje var en del av, så var det den storslåtte naturen og menneskets plass i det. Ferdaminnene til Vesaas er små turer opp og ned heisen der de bor, det synes hun det er verdt å skrive dikt om. For de litteraturhistorisk interesserte er jo dette godt passende med postmodernismen, der høyt og lavt ble blandet, og alt var lov. Det var også en tid der leken hadde større plass enn alvoret, stikk i strid med sånn det var i nasjonalromantikken.

Nok om det.

Dette diktet er for folk flest, som har vært forelsket, og i alle aldre. Her skal man ikke henge seg opp i litterære referanser og i litteraturhistoriske perioder, jeg synes ikke engang biografien og at Moren Vesaas det året er nyforelsket er noe å henge seg opp i. Det passer veldig godt for meg at det er gamle folk i 70-årene det handler om, den delen av biografien vil jeg gjerne ha med, det er jo også en fin opplysning å komme med, om man går gjennom diktet for folk som leser det for første gang. Noe av spenningen med å være forelsket er at det skal være litt ulovlig, man skal gjøre litt ting andre ikke skal få vite, man skal ha en egen verden og hemmeligheter med den man er forelsket i. Den spenningen fanger diktet helt ypperlig, og det er det som er poenget med diktet. Alt annet er å snakke rundt det.

Så det har ikke jeg tenkt å gjøre mer.

Gamle dikt: Det har vært tider, ting har hendt

Ingenting er som når man som litt eldre ser gjennom selvransakelsen til seg selv litt yngre. November 1997 snart  24 år gammel gjorde Eivind Salen denne selvransakelsen her, som jeg fortsatt 14 år eldre lett skriver under på.

Det har vært tider, ting har hendt
Jeg riktig så gjerne lot skje.
Men når det kommer til ting som ikke har hendt
Så ønsket jeg også det
.

ES1997