Gamle dikt: Du er et kapittel jeg har lest og lagt bort

Mai 1995 var en uvanlig produktiv måned når det kom til diktskriving. Jeg kunne like godt skrevet at mai 1995 var en vanlig produktiv måned diktskriving. Jeg har alltid skrevet mange dikt i mai, særlig i ungdomsårene. Da var mai forbundet med eksamen, og med oppbrudd, for etter eksamen var det sommerferie, og vi reiste alle hver til vårt. To måneder uten damene man gikk og håpet på var katastrofe, tiden sluttet når sommerferien begynte, det var ikke å tenke på at det kom en tid også etter den. Ugjenkallelig, det er hva tingene er.

Før jeg begynte å lese bøker var jeg sørgelig lite påvirket av andre enn min egen måte å skrive dikt på. Friheten var alt, teknikken var ingenting. Men jeg hørte svært mye musikk, jeg skrev alle diktene mine til musikk. Det er lett for meg å se hvilken sang jeg har hatt på ørene her: Most of the time, av Bob Dylan.

Du er et kapittel jeg har lest og lagt bort

Skal jeg lese det mer? Det har jeg jo gjort.

Over er over, og ferdig med det.

Gå, du, og søk lykken et annt sted.

Var vi forelsket? Vel, det har jeg glemt

Jeg tenker ikke på det omtrent.

ES1995

Reklamer

Gamle dikt: Dagen går så sent mot kveld

Vente. Skje. Det er de to tingene som gjelder når man er 21 år, og i sin fulle ungdom. Festfyrverkeriet av et første halvår 1995, det kom til april, hvor det for andre studenter enn jeg, også ble viktig med eksamen. Litt roet tingene seg. Men jeg roet meg jo ikke. Jeg ventet. Eller skjedde.

Dagen går så sent mot kveld

Jeg kan ikke sove nå

Vil gå til sengs allikevel

Det er morgendag jeg venter på.

ES1995

Gamle dikt: Så gikk det galt som på forhånd var spådd

Det var et heidundrende år, sånn jeg husker det nå, 18 år etter. Optimismen bare sprengte ut av kroppen, vandrende energibomber var vi, var jeg. Men allerede 5. mars, så må det ha skjedd et eller annet, for da var det plutselig en samling dikt om hvor avsluttet alt var og hvor galt alt sammen hadde gått. Det er en fin alder, 21 år, da alt er definitivt og endelig.

Så gikk det galt som på forhånd var spådd

Hva må egentlig til før målet blir nådd

Sjansene kommer, haglende tett

Fælt det går galt når det virker så lett

Muligheter finnes, og snart kommer flere

Jeg sitter stille og lar dem passere.

ES1995

(Sjarmerende var «haglende» skrevet med to g-er, «hagglende«, sånn skal det være i triste dikt)

Gamle dikt: Jeg tenker på deg selv når jeg ikke vil

Å, som jeg var forelsket, den gang tilbake i 1995, da jeg var 21 år, og alle damer var vakre som livet vi levde. Året før hadde jeg avsluttet militæret, vært inntørket, ikke sett andre damer enn de som bodde i området. Her var jeg student, intelligente og unge damer fra hele landet. Hvor skulle jeg snu meg, hvor skulle jeg se. Det var rent for mange, for meg, og det er jo ganske sant, for jeg klarte ikke å bestemme meg.

Du er så pen at jeg blir nervøs.

Våren 1995 var det særlig to som fikk temmelig mange dikt, dette er til den ene av dem.

Jeg tenker på deg selv når jeg ikke vil

Vil roe meg ned, men får det ikke til

Er allerede fornøyd, for jeg har fått til å si

Noe det virket som om du fant trivelig

Jeg drømmer om mer, men det er nok farlig

Da blir jeg så glad at det er ikke forsvarlig.

ES1995

 

Gamle dikt: Livet er som en tallerken med grøt

1995. 21 år. Racerbil. Ikke at jeg hadde en slik bil, men at jeg var en selv. Det er av de beste år i mitt liv, superår. Særlig om våren, da jeg studerte matematikk uten egentlig å ville noe med det, mitt liv var fart. Mitt liv var fest. Jeg var 21 år, student i Bergen, bodde på studenthybel 25 meter fra fakultetet jeg studerte på. Gikk stadig hjem fra lesesalen for å spille gitar, omtrent som man går ut for å ta en røyk. Bare at jeg gikk ikke tilbake igjen. Hver tirsdag var møter og vin med en studentorganisasjon, hver torsdag møte og klubb og arrangement med en annen. Jeg var med på alt, hverdag og helg, hele året. Jeg var 21 år og racerbil.

I år skal jeg poste diktene jeg skrev dette superåret i mitt liv. Det første et konkret bruksdikt, skrive dikt, og så gjøre det.

Livet er som en tallerken med grøt

Først i midten, ved smørøyet, så er den søt

Det gode kommer til den som venter

Lykken kommer til den som henter

Kloke ord, bør bruke dem selv

Jeg tror jeg besøker lykken i kveld.

ES1995

Gamle dikt: Hei, stopp der et øyeblikk, mrs. magi

Det er kanskje galt å trenge inn i en ung manns kjærlighetshistorie. Kanskje er det greiere når denne mannen er jeg selv, som jeg var for 18 år siden. Den gang var jeg 20 år. Jeg hadde nettopp kommet til Bergen for å studere, og blitt overveldet av den nye verden med studiner og fritid. Jeg husker godt hvem jeg tenkte på og prøvde på og håpet på den høsten, 1994, men det vil aldri komme seg ut på internett eller noen andre steder. Diktene, derimot, de kan godt postes.

Hei, stopp der et øyeblikk, mrs. Magi

Jeg er interessert i å vite, har du litt tid?

Jeg har et spørsmål jeg gjerne vil stille

Bli med meg, det er fint om du ville

Selvfølgelig skal du få tenke en stund

Jeg gjør ikke annet enn venting i grunn.

ES1994