Sonett 133, av William Shakespeare – Beshrew that heart that makes my heart to groan

I sonett 134 er det en til som er forelsket i den mørke damen sonettene fra 127 har handlet om. Muligens er dette den skjønne ungdom de første 126 sonettene handler om, sonettene leses kanskje best slik, men om det har dekning i virkeligheten eller om det var dette Shakespeare mente, er umulig å vite. I hvert fall blir det for forfatteren av denne sonetten veldig vond, siden han er glad i dem alle tre, og det umulige forholdet gjør at alle lider. I en elegant vending og tanke blir det så for skribenten at lidelsen for ham må ganges med tre, siden han tar opp i seg også de andre tres lidelser.

Denne sonetten er beslektet med nr. 40 (Take all my loves, my love, yea take them all), 41 (Those pretty wrongs that liberty commits) og 42 (That thou hast her it is not all my grief).

Sonnet 134

Beshrew that heart that makes my heart to groan
For that deep wound it gives my friend and me!
Is’t not enough to torture me alone,
But slave to slavery my sweet’st friend must be?
Me from myself thy cruel eye hath taken,
And my next self thou harder hast engrossed:
Of him, myself, and thee I am forsaken;
A torment thrice three-fold thus to be crossed.
Prison my heart in thy steel bosom’s ward,
But then my friend’s heart let my poor heart bail;
Whoe’er keeps me, let my heart be his guard;
Thou canst not then use rigour in my jail:
And yet thou wilt; for I, being pent in thee,
Perforce am thine, and all that is in me.

Min oversettelse

Skam det hjerte som får mitt til å stønne
For det dype sår det gir meg og min venn
Er ikke nok til bare å torturere meg
Men også min venn må være slave til slaveriet?
Ditt slemme blikk har tatt meg fra meg selv
Og mitt annet jeg har du tatt mer og mer av
Av ham, av meg og deg er jeg forlatt
En pine tre ganger tre så å bli krosset
Fengsle mitt hjerte i ditt stålbrysts celle
Men så min venns hjerte, la mitt stakkars hjerte fri
Hvem som enn holder meg, la mitt hjerte være hans vakt
Du kan ikke da bruke strenghet i mitt fengsel
Og likevel vil du, for jeg er fengslet i deg.
Derfor er din, og alt som er i meg

Kommentar til språket og oversettelsen

Oversettelsen er ennå ikke helt gjennomarbeidet. Etter hvert som jeg glatter den ut forsøker jeg å gjøre den leselig på norsk.

Ordet Beshrew er i følge Oxfordutgaven av The complete sonnets and poems en mild forbannelse hos Shakespeare, ShakespearesWords har som vanlig full oversikt over hvor ordet ellers er brukt hos ham. Min norske «skam til» er også mildt, i motsetning til oversettelsen jeg prøvde først, «forbannet». Formuleringen slave to slavery (slave til slaveriet) fordobler dominansen den søte venn er under, ikke bare en slave, men slave til slaveriet forelskelsen gir. Første fire linjer betyr i enkel norsk at poeten (mildt) fordømmer den mørke damen som har gjort både ham selv og hans (mannlige) forelskelse forelsket i henne. Han spør om det ikke er nok at bare han skal tortureres av forelskelsens lidenskap, om det også skal ramme vennen.

Cruel eye oversatte jeg først med «onde øye», men siden det heller er evil eye, så skiftet jeg det til det mildere «slemme øye». Det er også vel så mye «blikk» som «øye», som er mening her. Den mørke damens blikk har tatt fra den forelskede poeten kontrollen over seg selv. «Min neste selv» – my next self – er den skjønne ungdom, eller den andre som har blitt forelsket i den mørke damen. De to står så nær hverandre, han og vennen, at vennen blir akkurat som hans annet jeg. Jeg oversetter med «annet jeg» for om mulig å få denne meningen frem direkte i teksten. Ordet og oversettelsen av engrossed har fått en litt lengre forklaring i glosene. Min oversettelse (tatt mer og mer av) får frem meningen «å gjøre noe større», som jo er den egentlige og opprinnelige meningen av dette ordet. Så det skulle være ganske greit, selv om det selvsagt er en forenkling. Å si i neste linje at poeten er forlatt av seg selv (myself) spiller på dette at vennen er som han selv, det er hans annet jeg.

Jeg har ennå ikke fått det skikkelig i min tekst. Vendingen thrice three-fold er ikke løst skikkelig.

Gloser

Glosene er slått opp på FreeDictionary, der ikke annet er oppgitt.

Beshrew Fordømme, forbanne. Defenisjonen til FreeDictionary er To invoke evil upon; curse.

groan stønne, bære seg

engrossed Her strekker ikke FreeDictionary til, de oversetter med «oppslukt, fordypet seg i». Oxfordutgaven av sonettene skriver at denne betydningen av ordet ikke kommer før på 1680-tallet, nesten 100 år etter sonettene ble skrevet og lenge etter Shakespeare døde. De skriver videre at ordet opprinnelig betyr å skrive (navn og andre ting) i store bokstaver i lovdokumenter, altså en bestemt variant av å forstørre. Her er det germanske betydninger vi nordmenn også godt vil skjønne, sånn som å bli engrossed ved å spise for mye, som vi vel ennå kan si litt spøkefullt. Shakespeare bruker det i betydningen søke å etablere monopol (ved å samle opp, monopolisere). Den andre gangen han bruker ordet er i All’s well that ends well, akt 2 linje 65, der det er grevinnen (countess) som sier det til Helena.

bosom bryst, barm, skjød

ward kan bety ganske mye, som FreeDictioanry skriver. Nettsiden Shakespeareswords skriver ganske enkelt det er en fengselscelle.

bail kausjon; løslate mot kausjon

pent står ikke i fri dictionary, men Shakespearswords skriver det er fengslet.

Kommentar til sonetten

Tross det kompliserte forholdet mellom de tre og lidelsene poeten påberoper seg er stiltonen i sonetten avklaret i tonen. Besvergelsene og følelsesutbruddene er i forhold til for eksempel sonette 129 temmelig milde, stemningen er aldri fortvilet, og konklusjonen har også en slags hengiven ro over seg.

And yet thou wilt; for I, being pent in thee,
Perforce am thine, and all that is in me.

 

Sonett 123, av William Shakespeare – No, Time, thou shalt not boast that I do change:

Det er kanskje passende at jeg nærmer meg å være ajour med sonettene samtidig som sonettene til den skjønne ungdom nærmer seg slutten. Fra nummer 127 er sonettene tilegnet den mørkhårede damen (the dark lady), der har jeg postet for alle frem til 140, om enn de fleste i uferdige versjoner. Jeg sitter altså i april 2017 og skriver dette, det er påskeaften, og kanskje passende å tenke over de helt store tema. Mens jeg skriver dette hører jeg passende Bachs Matteuspasjon, dirigert av Helmuth Rilling, Hanssler complete edition. I de siste sonettene tilegnet den skjønne ungdom, han jeg gjentatte ganger har skrevet om, og hver gang har holdt frem som det viktigste at ingen vet hvem han er, og ingen kan finne det ut. Shakespeare har ikke etterlatt seg noen spor, annet enn sonettene selv, og de er så lite konkrete at det eneste man egentlig har å spekulere fra, er tilegnelsen i utgaven publisert av Thomas Thorpe i 1609, der THE.ONLIE.BEGETTER.OF.THESE.INSUING.SONNETS. er Mr.W.H. Punktumene og de store bokstavene er fra originalen, kursiven er min. Initialene W.H. er han sonettene er tilegnet, og man går derfor ut fra at det også er han poeten henvender seg til i de 126 første sonettene. Alle med initialer W.H. i Shakespeares samtid er prøvd som kandidat, i tillegg til mange som ikke har hatt dem, men ingen av teoriene kan bli bekreftet eller avkreftet.

Derfor leser ikke jeg sonettene biografisk. For meg er det poeten eller sonettskriveren som er den elskende, og den skjønne ungdom som er den elskede, og de to kan like godt være oppdiktede ideal, som to virkelige mennesker med vanlige liv. De to, den elskende og den elskede, er som de nedfeller seg i sonettene, det er alt vi vet om dem, og alt vi trenger å vite.

Her, i sonett 123, vender poeten seg tilbake til de evige tema, etter å ha balet litt med mer hverdagslige problemer i sonett 122, og strevd med manglende trofasthet i sonettene 117 til 121. Han henvender seg til Tiden selv, Tiden personifisert med stor bokstav, og setter sin egen kjærlighet til den skjønne ungdom opp mot Tidens gang. Han hevder Tiden er foranderlig, eller at med Tidens gang blir tingene som skjer, verkene som blir bygget og bragdene som blir gjort, alt blir forandret og oppfatningen av det blir forandret. Det er ikke til å stole på, det er ikke til å bli stående og beundre, det er gamle ting i ny kledning, som vi i våre korte liv likevel vil sette pris på, og liksom vil late som er det vi egentlig ønsket. I alt dette ubestandige og foranderlige er det noe sonettskriveren sverger på vil vare evig, og det er hans egen sannhet, hans egen trofasthet.

Sonnet 123

No! Time, thou shalt not boast that I do change.
Thy pyramids built up with newer might
To me are nothing novel, nothing strange;
They are but dressings of a former sight.
Our dates are brief, and therefore we admire
What thou dost foist upon us that is old,
And rather make them born to our desire
Than think that we before have heard them told.
Thy registers and thee I both defy,
Not wond’ring at the present, nor the past,
For thy records, and what we see, doth lie,
Made more or less by thy continual haste.
This I do vow and this shall ever be:
I will be true despite thy scythe and thee.

Min oversettelse

Sonett 123

Nei! Tid, du skal ikke skryte av at jeg endres:
Dine obelisker bygget opp med nyere velde
Er ikke noe nytt for meg, ikke noe rart
De er ikke annet enn kledning av et tidligere syn.
Våre dager er korte, og derfor beundrer vi
Hva gammelt du lurer inn i oss;
Og gjør det født til våre ønsker
Heller enn å tenke at dette har vi hørt før.
Dine protokoller og deg trosser jeg begge.
Uten å undres over verken nåtiden eller fortiden,
For dine minner og hva vi ser i dem, de lyver,
Gjort mer eller mindre av din kontinuerlige hast.
Dette sverger jeg skal for alltid være;
Jeg vil bli sann, tross din ljå og deg.

Kommentar til språket og oversettelsen

I de første uktastene inneholder oversettelsen alltid feil. Her må også med at sonetten florerer i litt ulike utgaver, nettsiden Shakespeare-sonnets har ikke utropstegn etter No (nei) i første linje, quarto-utgaven av 1609 har det, og Oxford-utgaven av Complete sonnets and poems skriver at dette er ett av bare fem eksempler på utropstegn i denne førsteutgaven, og altså noe ganske spesielt. Redaktøren av Shakespeare-sonnets forklarer ikke hvorfor han har tatt det bort.

Time står med stor bokstav, så han henvender seg til Tiden som en person. Tiden har evnen til å endre og ødelegge, her forsikrer den elskende poeten altså at det ikke vil skje med ham. På engelsk er change (endre, forandre, skifte) ikke transitivt, så det trengs ikke spesifiseres hva som skal endres. På norsk må med endre meg eller forandre meg, noe som gir en idé om at sonettskriveren skal forandre seg, og bli litt annerledes. Det er altså Kjærligheten hans som er bestandig, det er den som ikke skal forandres. Jeg prøver nå i en revidert versjon å la endres stå i stedet for «endre meg». Pyramidene (pyramids) på Shakespeares tid trengte ikke være bare pyramider, ordet ble også brukt om obelisker og om tårn, og om støttepilarer. Det skriver både Oxford-utgaven av sonettene og nettsiden Shakespeare sonnets, i tillegg til ShakespeareWords. Kanskje skulle det vært oversatt med et annet ord enn pyramide, for å vise at det nok ikke er de egyptiske pyramidene det er snakk om. Uansett er de nå i Tidens eie, thy pyramids, kanskje forstått som om det er pyramidene (og andre store prosjekter) bygget i løpet av tidens gang, og som det nå er Tiden som bærer videre. Oversettelsesteknisk er det spørsmål om hvordan man skal oversette might, i denne sammenhengen, jeg finner «velde» å være mest dekkende. Kanskje må jeg også ha med her at det har vært spekulert i hva newer might (nyere velde) skal være, om sonetten kanskje refererer til noen nyere pyramider, eller tårn eller søyler, og ikke til de gamle egyptiske. Det kan også være en referanse til samtidens ambisjoner om å bygge pyramidene på ny, eller til å signalisere ambisjoner ved å ville bygge pyramidene, i direkte eller overført betydning, kanskje litt sånn som Jens Stoltenbergs nå herostratisk berømte månelanding. For meg er det ikke så viktig å tvinge mening inn i hvert ord, den overordnede meningen er veldig klar, her handler det om å sette egen kjærlighet i sammenheng med store og varige prosjekter. Om man ser til nybygging av pyramidene, så passer det godt til å være ny kledning av gamle syn, det gamle på en ny måte, ikke noe nytt under solen.

I andre kvartett er poenget at vårt liv er kort, og at vi derfor setter pris på hva som kommer inn i det av ting som har vært før, for oss vil det uansett være nytt. To foist something/someone (up)on someone er «å prakke noe(n) på noen», skriver ordboken, det er tiden som lurer det inn i oss, smugler det inn, og får det til å se nytt ut, selv om det egentlig er gammelt. I våre korte liv synes vi det er greit, det passer våre ønsker (born to our desire), og det er ikke så farlig at dette er noe vi har hørt eller lest om.

Med register i linje 9 menes offisielle nedtegnelser, eller officially written records, som Oxford-utgaven av sonettene skriver. Poeten henvender seg i denne kvartetten til Tiden selv, og det er Tidens offisielle nedtegnelser, tidens protokoller, poeten trosser, som han også trosser Tiden selv. Ordet register har samme mening som record, i linje 11, der er det også tidens nedtegnelser, protokoller og arkiv det dreier seg om. Merk at ordet record for å være tro mot den jambiske rytmen skal ha trykket på andre stavelse, reCORDS. Med Not wond’ring at the present, nor the past menes at poeten ikke undrer seg eller forundrer seg over hva som har skjedd, eller som nå skjer, han blir ikke brakt ut av likevekt, lar seg ikke imponere. For han vet at tingene ikke er som de ser ut, slik det står i linje 11, thy records, and what we see, doth lie, «dine nedtegnelser og hva vi ser (i dem), lyver». Her kan vi kanskje ta med i forbifarten at verbet doth blir brukt i pural, selv om det strengt tatt er singular, tilsvarende does. Linje 12 har en forklaring på hvorfor vi ikke kan stole på hva som står i Tidens protokoller, hvorfor de lyver, det er fordi Tiden går med en slik fart (thy continual haste), at hva som skjer blir gjort mer, eller mindre (made more or less). Så tiden er ustadig, mens poetens kjærlighet til den skjønne ungdom, er evig.

Det er dette som står i den siste kupletten, konklusjonen. Sonettskriveren sverger han vil forbli sann (true), tross tidens og dens ljå (I will be true despite thy scythe and thee). Med sann menes trofast, altså trofast i kjærligheten til den skjønne ungdom, men også det at sonettskriveren vil snakke sant. I linje 13 kan den andre this (dette) referere til selve sonetten, beslektet med slik det er brukt i berømte sonett 18, men det kan også referere til utsagnet han kommer med.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no, der de bruker Kunnskapsforlagets blå ordbok og Oxford dictionary of English language.

foist smugle (inn), ta inn i smug
defy trosse, gjøre motstand
scythe ljå

Kommentar til sonetten

I denne og de andre siste sonettene tilegnet den skjønne ungdom vender vi altså tilbake til de evige og opphøyde tema, etter at poeten har strevd med å forklare ubestandighet og utroskap i sin egen kjærlighet til den skjønne. Nå er det tvert i mot at kjærligheten er bestandig og urokkelig, og at den og sonnetskriveren forblir sann, samme hva Tiden forsøker å gjøre med den.

Formelen for Shakespeares elisabethianske (eller engelske) sonetter er tre kvartetter med fire linjer først, og så en tolinjet kuplett til slutt. Hver av kvartettene inneholder et bilde eller en tanke, og de tre kvartettene er variasjoner av denne tanken. Så kommer konklusjonen, som enten er en oppsummering og en spissing av de tolv første linjene, eller en tanke som står i motsetning til dem. Skal det stå som en motsetning, som det delvis gjør i denne sonetten, så er det en ganske sterk disbalanse i argumentasjonen, siden første «halvdel» får 12 linjer, og konklusjonen bare får 2. I de italienske sonettene perfeksjonert av Petrarca er styrkeforholdet 8 linjer først, og så 6 linjer til slutt. Da får man en ordentlig motsetning, og to tanker som kan møte hverandre og konkurrere.

Ideen i de tre første kvartettene i sonett 123 er at ingenting i Tiden egentlig er nytt. Først er det pyramidene som ikke er noe nytt og merkelig, bare ny kledning av gamle syn. Så er det livet som er kort, og vi derfor tror det er nytt og ønsket, det Tiden lurer i oss, og som egentlig er gammelt, og noe vi har hørt før. I tredje kvartett er det en viss utvikling, med at poeten proklamerer at han forakter Tiden og dens protokoller, for hva vi ser i den og dem er løgn, forstørret eller forminsket av tidens gang. Mot dette setter han sin egen kjærlighet, som vil forbli sann, og som den er, til tross for Tiden og dens ljå, den ljåen som ellers hogger ned alt.

At Tiden farer frem med ljå er et bilde Shakespeare også ellers har brukt i sonettene sine. Det er begge de to som har med tiden å gjøre, nummer 12 (And nothing ‘gainst Time’s scythe can make defence – og ingenting kan mot Tidens ljå forsvare seg) med de 12 månedene i året, og nummer 60 (And nothing stands but for his scythe to mow – Og ingenting står mot hans ljå å slå) med de 60 sekundene i et minutt, og 60 minutt i en time. I tillegg er det brukt i nummer 100 (So thou prevent’st his scythe and crooked knife – Så du hindrer hans ljå og krokete kniv). Som man ser er det alltid brukt på denne måten, nesten som ljåen er et attributt til tiden. På norsk er det Døden som er mannen med ljåen, men også Tiden personifisert er ofte også utstyrt med en ljå og et timeglass.

Det andre bildet Shakespeare bruker er pyramid (pyramide, obelisk, pillar), et ord Shakespeare bruker to andre steder, begge i Two noble kinsmen, som han skrev sammen med John Fletcher, og som derfor står litt utenom Shakespeares øvrige tekster. Også der er det ikke de gamle egyptiske pyramidene som skal bygges, men nye og ambisiøse, slik at pyramidene blir en slags metafor for noe stort og praktfullt, noe ambisiøst. For poeten i denne sonetten vil det imidlertid aldri bli noe stort og forunderlig over dem, bare varianter over ting han har sett før. Også når han snakker om registerne (registers) og protokollene (records), ting som har hendt, så er det noe som ikke imponerer ham. Kritikken går i at det er ikke helt hva det gir seg ut for, det er varianter av ting man har sett før, det er ikke sant og ekte. Mot dette setter poeten sin kjærlighet, her uttrykt gjennom poeten selv (I will be true – Jeg vil forbli sann), som noe som ikke vil endre seg, og som ikke vil se ut som noe annet enn det det er.

Denne sonetten begynner med No, Nei, i første linje. Den neste sonetten, nummer 124, har No som første ord i linje 5, mens nummer 125 har no som start i linje 9. Nektelsesordet innleder altså hver av de tre kvartettene nedover. Man skulle, som Shakespeare-sonnets skriver, da vente at nei innledet konklusjonen i sonett 126, men i den sonetten er det ingen konklusjon, den har bare 12 linjer.

Min gjendiktning

Forrige sonett, nr 122, gjendiktet jeg så det skulle være trykktung utgang i hver linje. Det er noe formen krever, men som er vanskelig på norsk, siden det praktisk talt krever at hver linje må slutte med et enstavelsesord. De aller fleste norske ord med to stavelser har trykket på første stavelse, i alle bøyninger av substantiv og verb er det slik, bøyningsendelsen er alltid trykksvak (unntak kan være siste ‘e’ i bestemt flertall substantiv, den kan tvinges til å være trykksterk, som i linje 7 i gjendiktningen min). Så å tvinge inn denne regelen gir ganske store begrensninger for hvordan linjene må settes opp. Og resten av linjen får jeg ikke til å følge jambene. Norsk er ikke laget for å skrive sonetter på denne formen, og det kan godt hende gjendiktningene ville blitt bedre ved ikke å følge reglene så strengt. Uansett er disse gjendiktningene mest ment som litt uhøytidelige øvelser for meg selv, sonettene leses som all poesi best i original, oversettelsene og gjendiktningene fungerer helst som en forklaring, en inngangsport.

Sonett 123

Nei! Tid, skryt ei at jeg meg endres snart:
Dine søyler bygget med nyhets makt
Er ei for meg verken nytt eller rart
Kun kledning av en tidlig’re prakt.
Vårt liv er kort, så beundrer vi det
Du lurer i oss som gammelt er;
Og gjør det heller født til ønskene
Enn tenke vi har vel hørt før det der.
Dine registre og deg trosser jeg.
Uten å undres over verken nå eller før,
For hva som står og hva vi ser, er feil
Gjort mer, gjort mindre av farten du gjør.
Hva evig vil være sverger jeg på;
Forblir jeg sann, tross deg og tross din ljå.

 

Sonett 1, av William Shakespeare – From fairest creatures we desire increase

Lørdagen vil være dagen for en virkelig klassiker, og gjerne en syklus. Og jeg velger da å begynne med den største klassikeren av dem alle. Jeg oppfører meg gjerne både som en modernist og postmodernist i livet, og kan tale varmt både om romantikken og realismen. Men skal jeg velge en periode og uttale meg dønn ærlig, vil jeg si at jeg er et renessansemenneske, det er her vi finner den største kunsten. Og renessansekunstneren når det kommer til tekst, er engelskmannen William Shakespeare. Han er uovertruffen når det kommer til teater, hans dramatikk overgår alle andres, men han har også poesi som står for seg selv i verdenslitteraturen.

Jeg tenker selvfølgelig på sonettene, eller «Sonnets», som det heter på engelsk. Ordet kommer av det italienske «»Sonetto», som betyr liten sang. De er skrevet på en streng verseform, med tre grupper på fire verselinjer, og en siste gruppe på to. Firegruppene blir kalt kvadrupler, og har rimformen ABAB, altså første og tredje, andre og fjerde linje rimer. De to avslutninglinjene rimer også, og står gjerne som en konklusjon på det de 12 første linjene har tatt opp. Hver linje har også 10 stavelser i jambisk form. Denne rytmen er usedvanlig høystemt og vakker, og kler renessansens rene og klare kunst. De er skrevet i en tid der livsvisdommen kunne presenteres uten ironi, hvor det var lov til å skrive skjønt. Og ingen skrev på den tiden skjønnere enn Shakespeare.

Motivkretsen og temaene er de sentrallyriske  og klassiske. Det handler om livet og døden, naturen og kunsten, skjønnhet og kjærlighet, om hvorfor alt er forgjengelig og hva vi kan gjøre med det, livets meningsløshet og hva mening vi likevel kan finne. Det tar også med kunstens meningsløshet, og det umulige i å få fange livets og naturens skjønnhet i ord. Dette er tidløs lyrikk.

Språket er vanskelig. Det er skrevet i et engelsk som ikke hadde noen fastsatt grammatikk, og Shakespeare kunne derfor forme setninger nokså som han ville for å få dem til å passe med rytmen og tonen. Shakespeare hadde også et enormt ordforråd, og mange av ordene han bruker, finner man ikke mange andre steder. Mange av ordene har også gått naturlig ut av språket, etter 400 års språkutvikling i England. For oss som ikke har engelsk som morsmål, blir det enda vanskeligere. I tillegg er språket rikt på metaforer og symboler, noen av dem ikke umiddelbart tilgjengelige for språkbrukere av i dag.

Shakespeare skrev 154 slike sonetter. De 126 første er tilegnet en ung, mannlig skjønnhet. Nummer 127 til 152 er tilegnet en ung, kvinnelig skjønnhet. Og de to siste står litt utenom. Siden året har 52 uker, vil jeg presentere nr 1-52 her på bloggen. Jeg gjør ikke noe utvalg, og velger ikke ut de beste og mest klassiske, det har nok av andre gjort. De skinner og er vakre alle sammen.

Den første sonetten slår an tonen. Det handler om skjønnheten og forgjengeligheten.

Sonett 1

From fairest creatures we desire increase,
That thereby beauty’s rose might never die,
But as the riper should by time decease,
His tender heir might bear his memory:
But thou, contracted to thine own bright eyes,
Feed’st thy light’st flame with self-substantial fuel,
Making a famine where abundance lies,
Thyself thy foe, to thy sweet self too cruel.
Thou that art now the world’s fresh ornament
And only herald to the gaudy spring,
Within thine own bud buriest thy content
And, tender churl, makest waste in niggarding.
Pity the world, or else this glutton be,
To eat the world’s due, by the grave and thee.

Min oversettelse

Fra de vakreste skapninger ønsker vi økning
Slik at skjønnhetens rose aldri skal dø
Men når de eldre med tiden faller bort
Kan hans ømme arving bære hans minne
Men du, bundet til dine egne lyse øyne
Fyller lysets flamme med næring fra deg selv
Og lager hungersnød der det er overflod
Du er selv din egen fiende, for ond for din egen skjønnhet.
Du som nå er verdens friske pynt
Og bare en budbruinger for den prangende vår
Inni din egen spire begraver du din lykke
Og, dumme tosk, som sløser med å være gjerrig
Forbarm deg over verden, eller vær denne grådige
Som spiser hva verden skal ha, med graven og deg.

Kommentar til oversettelsen

Increase har direkte betydning «økning», meningen i sonetten er imidlertid å produsere et avkom, reproduksjon. Ideen er at et såkorn kan gi enorme avlinger, kan bli mye mer, øke voldsomt. Det er viktig at det da er det beste kornet som reproduseres. Det er den beste oksen som blir avlsokse, de mest vellykkede dyrene i naturen som får reprodusere seg. Riper er fra adjektivet ripe som betyr moden, her opptrer det som substantiv i betydningen den eldre, mer modne. I sonetten menes her de eldre rosene, den eldre skjønnhet. Decease betyr dø, ofte brukt som en omskriving, altså «gå bort». Meningen i de fire første linjene er at vi ønsker mer av det som er vakkert, slik at det skjønne ikke dør. Når de som hadde skjønnheten blir gamle og dør, skal minnet – altså skjønnheten – bæres videre i de neste generasjoner. Linje 4 kan også tolkes helt konkret, at minnet er barnet, og å bære barnet er å bære minnet.

Contracted i linje 5 er litt problematisk. Det betyr «betrodd til», eller «bundet til», «engasjert i». Det nærliggende er å tro det skal bety at den elskede ungdom er for opptatt av sine egne, vakre øyne, til at han kan bruke tiden til å finne seg en kvinne og få seg et barn til å bære skjønnheten videre. Her og i den neste linjen ringer det av Ovids Narsius. Self-substantial fuel er næring til en brann som gir ny næring fra seg selv, det tar næringen fra det den selv består av. Det ligger i dette at det som brenner til slutt vil brenne opp. Abundance betyr «overflod» eller «rikelig». Meningen i den midterste av de tre kvartettene er at den skjønne ungdom er så opptatt av seg selv, at han ikke merker at skjønnheten vil dø ut, slik at der det før var overflod av skjønnheten vil det nå bli tørke. Han er sin egen fiende, for ond – med det at han ikke vil fornye skjønnheten – til å besitte det skjønne han har.

Herald er «budbringer», som man sikkert vet. Her ligger det også en mening om at den skjønne ikke er selve våren, bare den som varsler dens komme. Gaudy er et ord som jeg ikke kan huske å ha sett andre steder enn her. Det betyr «skinnende», «prangende», «briljant», «spraglet», «grell», alt sammen litt overdrevet, slik at vi kunne sagt «skrikende». Jeg oversetter med «prangende», selv om det kanskje har mer positive konnotasjoner enn ordet i originalen. Bud er spire. Content er litt problematisk, det betyr egentlig «tilfredshet», som man vet, men her kan det også ha meningen «lykke». Eller kanskje kan det tolkes på en helt annen måte, og være «innhold» eller til og med «substans». Churl er et ord som gjerne blir brukt om folk av lav status, «tamp» eller «ramp», ofte fra landlige omgivelser, «bondsk» . Sammensetningen med tender, et ord som er ganske godt kjent også for oss som ikke har engelsk som morsmål, og som vanligvis blir brukt ømt og kjærlig, gjør at også churl kanskje skal oppfattes kjærlig, en slags Ole Brumsk «Dumme lille bjørn».  Niggard har blitt et problematisk ord i våre dager, på grunn av et ord det ligner på, men ikke har noe å gjøre med. Niggard betyr en som er «gjerrig» eller «smålig», niggarding blir «å være gjerrig». Makest waste trenge ikke bare være «lage sløsing», waste kan også være søppel eller gi assosisasjoner til ørkenlandskap, i motsetning til overfloden av korn man kan se for seg med increase i linje 1.

Glutton er en storeter, storspiser. Det er også dødssynden å være grådig. Meningen i de to siste linjene er at den elskede ungdom skulle la være å være så grådig at han ikke vil ta fra verden det verden kan få ved at han formerer seg. Hvis ikke forsvinner det med at han og hans skjønnhet blir lagt i graven.

Kommentar til sonetten

Dette er den første av 154 sonetter, og følgelig er det lett å gi den spesiell betydning. Den skal slå an tonen, sette tematikk og innlede motiv og virkemidler som vil gå igjen i de resterende 153. Den har tematisk slektskap med de 17 første, med det at den tar opp ungdommens skjønnhet som bare kan leve videre gjennom etterkommere. I livet er det ungdommen som er vakrest, men ungdommen vil alltid forsvinne med tiden og skjønheten vil forsvinne med den. Gjennom de 154 sonettene forsøker poeten mange strategier for å kunne leve med dette problemet, eller kanskje til og med å overvinne det.

I de første 17 sonetttene er strategien å overføre skjønnheten til nestet generasjon. Den vakre ungdom må lage en etterkommer, så vil skjønnheten leve videre gjennom denne. Første linje i denne første sonetten går rett inn i denne tematikken, From fairest creatures we desire increase. Jeg er personlig svak for den første setningen i alle mulige verk, og her i Shakespeare er det vakkert at den første setningen i en av verdens skjønneste diktsamlinger starter med at vi ønsker mer av det som er vakkert. Vi ønsker flere slike setninger, flere slike sonetter.

Nå skal man være forsiktig med å legge altfor mye inn i rekkefølgen på sonettene. Man kan ikke engang være sikker på om det er Shakespeare som har laget den, eller om han hadde et ord med i laget om utgivelsen i det hele tatt. I denne enkeltsonetten handler setningen om forøkningen av livet på jorden, om frøet som blir til flere, slik jeg skrev i kommentaren til oversettelsen, som også er en kommentar til språket. Der skrev jeg ikke at Rose er det enkleste symbol på skjønnhet, the beauty’s rose er selve essensen av skjønnhet, kan man si. Vi ønsker selvfølgelig ikke at den skal dø. Og det trenger den ikke, hvis den reproduserer seg.

Når man går fra første til andre kvartett, fra linje 1-4 til 5-8, så er det klart at den som har skjønnheten skulle ønske å ta vare på den. Den skjønne ungdom, som poeten henvender seg til, er imidlertid så opptatt med seg selv og sitt eget at han glemmer å oppfylle dette så selvsagte kravet. Med bildet av flammen som brenner på sin egen kropp, at det ikke kommer til noe utenfra som kan holde flammen levende, så får Shakespeare at dette er noe som haster. Man bør reprodusere skjønnheten mens det ennå er mye igjen av den. Likeledes er det et sterkt bilde at den skjønne ved å la være å sørge for reproduksjonen, lager sult der det skulle være overflod. Her er sult – famine – et ord som står godt i sammenheng til det som gir næring – fuel – til flammen. Det passer også godt sammen at vi kan få overflod, increase, abundance, mye av skjønnheten, men vi får i stedet tørke og ingenting. På grunn av dette er den skjønne ungdom sin egen – og egentlig oss alles – verste fiende. Ingen andre ville tillate en så stor skam, å gjøre ende på slik en skjønnhet. Det er bare den skjønne selv som kan være så ond. Og med det er han for ond for sin egen skjønnhet.

Tredje kvartett med linjene 9-12 er mildere stemt i kritikken. Man skal huske at poeten er forelsket, ønsket om at den skjønne skal gifte seg og få barn skal etter min mening oppfattes genuint. Ungdommen er nå verdens dekor, pynten i verden, det som kaster glans over den og gjør den vakker. Men setningen om at han bare er budbringeren for våren som skal komme, indikerer kanskje at våren ligger i de fremtidige etterkommerne. Det er den som er det spirende liv og det virkelige liv, kanskje. Uansett risikerer vi her at våren ikke blir noe av, siden substansen i frøet, det som er i stand til å bringe livet og skjønnheten videre, det ligger fremdeles begravet nedi der. Det blir ikke brukt. Dermed sløser den vakre ungdommen med en enormt stor gave som er gitt ham, og han gjør det ved å være gjerrig. Han vil ikke dele den med noen, og med det sløser han den bort.

For alt som hittil er sagt er det bare en mulig konklusjon i sonetten. Den skjønne må ta til vettet, han må forbarme seg over verden. Han kan ikke være så grådig at han tar fra verden det verden skal ha, og det er gleden over alle etterkommerne han kan gi. Om ikke den skjønne ungdom går med på dette, vil han ta det med seg i graven. Da vil det alt sammen forsvinne med ham.

De neste 16 sonettene forsøker på andre måter å overtale den skjønne til å gifte seg og få barn.

Min gjendiktning

Fra det som er vakkert ønsker vi mer
Slik at det skjønne aldri vil svinne
Men når den eldes og dør som det skjer
Kan den’ ømme arving bære hans minne
Men du, bundet til dine egne øyne blå
Mater lysets flamme rett fra deg selv
Og lager nød der en gang rikdom lå
Din fiende, er du, for deg, så grell.
Du er nå for verden den friske glans
Og budbringeren for prangende vår
I din spire er begravd din substans
Tosk, lager sløsing der gjerrighet rår
Forbarm deg, eller vær glupsk som ei gav
Men åt  fra verden med deg og din grav.

Neste: Sonnet 2 (When fity winters shall besige thy brow)