Meget snill og ærlig synes hun (Tanto gentile e tanto onesta pare), av Dante Alighieri

Denne posten er skrevet i februar, 2017, for så å bli tilbakepostet.

*

I 1943 gav Gunnar Stenersens forlag ut en bok med tittelen Fra Dante til D’Annunzio: Italienske sonetter i norsk gjendiktning av Kristen Gundelach. Den ligger på nasjonalbibliotekets nettsider, det er der jeg har lest den, og det er dit lenken går. Jeg sjekket en del bøker med italienske dikt i norske gjendiktninger og oversettelser, for å skaffe meg en oversikt over hvilke dikt jeg burde poste, når jeg nå skal lappe sammen en del hull i bloggens tidligere år. Gundelachs oversettelser utmerket seg ved å fungere slett ikke verst på norsk, langt bedre enn andre som har prøvd seg på å oversette italiensk. Oversettelsene til Magnus Ulleland og Sigmund Skard kan bli ganske tunge, om enn de to nok kanskje er mer samvittighetsfulle i forholdet til originalen. Gundelach skjærer igjennom, får rimmønsteret til å gå opp, og gjendikter nesten vel så mye til sin egen stil, som til originalens. Den konklusjonen kommer jeg til etter å ha lest omtalen av ham på norsk biografisk leksikon. Det var interessant lesning, om en person jeg ikke kjente fra før.

Nå er det ikke oversetteren Gundelach som er poenget, men originalen, Dante Alighieri (1265 – 1321). Av ham har jeg postet et dikt før, I øynene bærer min kvinne kjærlighet, det er det diktet av Dante jeg liker best. Hos Gundelach blir det oversatt slik:

Min dames blikk er Amors tilholdssted
så hvor hun ser blir verden god og fager.
Menn snur sig etter henne alle dager
og han hun hilser får ei hjertes fred.

Han bever og blir blek, slår øiet ned
og sine synder han med sukk beklager.
Hovmod og hat hun med sitt nærvær jager.
Hjelp mig, o kvinner, med min sang, syng med!

All hjertets godhet springer opp av dvale
i den som hører henne til sig tale.
Han som først møtte henne, sæl er han!

Og når hun smiler bitte lite grann -!?
– Min Gud! — slikt kan ei fattes–! hvor fins ord -?
så søtt er underet og så nytt på jord.

Det er nødrim som ikke står noe tilbake for de jeg bruker i mine gjendiktninger her på bloggen! Min post om dette diktet er omfattende, og selv om oversettelsen er klønete, strekker det til sammen med ordforklaringene til å vise at Gundelach tar seg friheter. Tegnsettingen der på slutten, den er helt hans egen, og det samme er stemningen han maner frem. Diktskriveren mister jo helt kontrollen! Det gjør aldri Dante.

Dantes hovedverk er selvfølgelig Divina Commedia. Den jobbet jeg med en god stund på Helt grei litteratur, men det arbeidet har ligget stille noen år, nå. Det er svært tidkrevende, og som familiemann i vanlig arbeid, har jeg ikke den tiden. Jeg prioriterer andre ting.

På nettsidene til Princeton Dante procjet, som jeg bruker til å hente mitt stoff om Dante, så står diktene – eller rimene (Rime) – under minor works. Det er mindre arbeider. Jeg har lest litt av forskningen om Divina Commedia, og i forbindelse med satte jeg meg inn i en god del om Dante og hans samtid, men det meste av det er ute av hodet igjen nå. Om Dantes øvrige arbeider vet jeg ikke så mye mer enn det jeg har lest der på Princeton, verkene selv, og det at de sannsynligvis ble skrevet mellom 1283 og 1308. Jeg kan prøve meg å gjette på at disse tekstene hans er litt enkle. De bruker den vanskelige sonetteformen, rimmønsteret er komplisert, men billedbruken er vel ganske enkel, og det er ikke slik at de kommuniserer på flere nivåer, slik verdenslitteraturens beste sonetter gjør, og som Dante selv gjør på nesten guddommelig vis i sin egen guddommelige kommedie. De er litt forførende, disse rimeriene til ære for den vakre kvinnen, de holder ikke igjen, og fremhever henne gjennom kraftige overdrivelser. Det er den teknikken han bruker i I øynene bærer min kvinne kjærlighet, og det er den han bruker her, i Tanto gentile e tane onesta pare….

XXII

Tanto gentile e tanto onesta pare
___la donna mia quand’ella altrui saluta,
___ch’ogne lingua deven tremando muta,
___e li occhi no l’ardiscon di guardare.
___Ella si va, sentendosi laudare,
___benignamente d’umiltà vestuta;
___e par che sia una cosa venuta
___da cielo in terra a miracol mostrare.
Mostrasi sì piacente a chi la mira,
___che dà per li occhi una dolcezza al core,
___che ‘ntender no la può chi no la prova:
___e par che de la sua labbia si mova
___un spirito soave pien d’amore,
___che va dicendo a l’anima: Sospira.

Jeg følger oppsettet og nummereringen til Princeton Dante Project. Dante satte selv ikke noe nummer på diktene sine.  WordPress tillater ikke innskudd på linjene, i alle fall får ikke jeg det til, derfor har jeg laget til en liten strek __ for å markere.

Min oversettelse

Oppsettet i oversettelsen følger det Gundelach bruker, og som er (eller var) vanlig i norske oversettelser av sonetter. Linjer som hører sammen blir gruppert, slik at det her blir to med fire og to med tre, til sammen 14 vers. Men sammenhengen er jo ikke så tydelig i dette diktet her, så det kunne like godt vært delt inn i 8 + 6, eller kanskje også på andre måter. Utgaven til Princeton er nok tettest til originalen.

XXII

Meget snill og ærlig synes hun å være
min kvinne, når hun hilser på andre,
slik at hver én tunge må skjelve stum,
og øynene drister man seg ikke til å se på.

Når hun går, hører hun seg priset,
verdig kledd i ydmykhet;
og ser ut til å være en sak kommet
fra himmelen til jorden for å vise et mirakel.

Hun viser seg slik behagelig for de som ser henne,
slik at det fra øyne går en stor sødme til hjertet,
som det ikke går an å forstå for de som ikke prøver henne:

og det ser ut som av hennes lepper beveger det seg
en elskverdig ånd full av kjærlighet,
som om hun stadig sa til sjelen: sukk.

Kommentar til språket og oversettelsen

Jeg har lagt meg til å oversette med omskriving, heller enn å få alle ordene i sin rette ordklasse. For italiensk gjelder det særlig verbende, der de bruker flere tider enn vi pleier å gjøre på norsk. Hva som er gjort, vil komme frem av denne kommentaren. Om bedre italienskkyndige enn jeg, ser feil, er rettelser velkomne.

Tanto betyr «meget», eller mye av en ting. Så i første linje er det mye av snillhet (gentile) og mye av ærlighet (onesta). Min oversettelse skal fungere på norsk. I linje to oversetter jeg altrui saluta med «hilser på andre», av gloselisten kommer det frem hva altrui kan bety. Linje tre har tremando (av tremare, «å skjelve») i den mye brukte formen gerundium, på norsk «skjelvende». Formen er imidlertid ikke så mye brukt på norsk, og i den senere tid har jeg kommet til at det da er mest riktig å skrive om, mens jeg de første årene var tro til formene i originalen. I linje fire er øynene (l’occhi) objekt, og det er tredje person flertall (på norsk: de) som ikke våger (l’ardiscon) seg til å se på dem (di guardare). Av den italienske wikipediasiden til diktet kommer det frem at den nå vanlige flertallsformen gli, den gang kunne gjengis med li. Så da går det med li occhi og li ardiscono, der det egentlig, i moderne italiensk, skulle være gli occhi og gli ardiscono.

Ella er den gamle og litterære formen for «hun», si va er presens tredje person refleksiv av andare (å gå), refleksivformen på norsk ville blitt «går seg». Tanken er, slik jeg forstår den, at hun går med seg selv. Sentendosi laudare inneholder nok en gerundium, og nok en refleksiv, sentendosi blir direkte oversatt «hørende seg». Hun hører altså ros og pris, hvor enn hun går. Formen benignamente er partisipp av benignare, «å verdiges», et verb vanligvis brukt i refleksiv, benignarsi. På norsk kan man kanskje få til noe tilsvarende med «verdiget seg», eller satt inn i linjen: «verdiget seg kledd i ydmykhet» (d’umiltà vestuta). Den italienske wikipedia-siden har omskrevet med bevenola «velvillig», for å sette diktet om til moderne italiensk, altså: «velvillig kledd i ydmykhet». Jeg tror ikke jeg er så helt på ville veier med min løsning, men jeg er ingen ekspert på italiensk, og enda mindre på middelalderens italiensk. I linje sju er formuleringen e par che sia una cosa venuta, der sia er konjunktiv (av essere å være), en form som uttrykker tro, håp og usikkerhet, det som er er mulig, og ikke er faktisk (indikativ). Konkjunktiv blir ikke brukt på norsk, og jeg gjør ingen forsøk på å få det inn. Det lille ordet par er tredje person presens av pare, «synes», una cosa er «en sak», og venuta betyr «kommet» (av venire, «å komme»). Sistelinjen i det som hos meg er strofe 2, linje 8 i originalen, har ganske mange betydningsbærende ord, halvparten av dem er substantiv eller verb. Ordrett skal da cielo in terra a miracol mostrare være «fra himmelen i jorden til mirakel demonstrere». Linjen henger sammen med linje 7, slik at det synes som hun er kommet fra himmelen til jorden for å demonstrere et mirakel, eller vise hvordan et mirakel ser ut.

Mostrasi sì er refleksiv av mostrare, «vise, fremlegge», refleksiv «vise seg», ordet etterpå er en litterær variant av cosi, «slik». Piacente er en noe sjelden partisippform av det veldig vanlige verbet piacere, «å behage», tilsvarende partisipp på norsk er «behaget». Meningen i linjen er at hun viser seg behagelig for de som ser henne, eller bare at det er behagelig, tilfredsstillende å se på henne. Dette behaget går fra øynene til hjertet, den klassiske veien i den gamle, klassiske litteraturen, der øyet ser og hjertet føler. Ordet dolcezza er forsterkning av dolce, altså en stor søthet, stor sødme. Min norske oversettelse har en del omskriving her, og tillegg av ord underforstått i originalen, for å få frem meningen tydelig. På norsk kan de se mye ut å ha ser henne, prøve henne i linjene 9 og 11, på italiensk er objektet mer diskret satt foran, la mira, la prova. La er her «hun» i objektsform, altså henne.

Til slutt har vi den vanlige vanskeligheten med å oversette italiensk amore og engelsk love til norsk er alltid litt vanskelig. Det norske ordet, kjærlighet, er veldig lite poetisk, med mange stavelser og en vanskelig metrikk. Det er ikke for ingenting dette ordet er lite brukt i norsk lyrikk, uten sammenligning mye mindre enn tilsvarende ord på italiensk og engelsk, og andre språk. Det gjør oversettelse av utenlandske dikt der ordet er brukt alltid vanskelig. Man har alternativene elsk eller elskov, eller så må man omskrive. Her ligger også at det norske ordet kjærlighet, nok kanskje er litt mer filosofisk enn det engelske love og det italienske amore, det norske ordet har ikke så mye av lidenskapen til den engelske og italienske varianten. Ordboken oversetter amore med «kjærlighet, hengivenhet». Man skulle nok kanskje hatt et ord for begge deler å sette inn i nest siste linje, der. Slutten er che va dicendo a l’anima, med formen va dicendo, der formen dicendo er gerundium, en form som vanligvis blir brukt sammen med verbet stare, «å stå» (sto dicendo – snakkende). Her blir det brukt med å gå, va dicendo. Jeg har oversatt og omskrevet med stadig, for å få frem at denne handlingen er aktiv, kontinuerlig.

Gloser

Glosene er slått opp i kunnskapsforlagets blå ordbok, om ikke annet er oppgitt. Oppslagsord står i fet skrift.

altrui en annens, nestens, fremmed

muta – hunkjønn-> muto stum

ardiscon -> ardire våge, driste seg til

ella litt. hun

sentendosi – refleksiv, gerundium -> sentire høre, føle, fornemme, sanse, smake, lukte; få vite; tro, mene; anerkjenne; dømme, verdsette; refl. befinne seg; sentirsela di være i stand til å; ha mot til å

laudare rose, prise

mira -> mirare betrakte; sikte; fig. ta sikte på

benignamente – partisipp -> benignare verdiges, være så verdig å; nedlate seg til å

vestuta -> vestuto kledd (engelsk dressed), napolitansk dialekt, skriver Wiktionary.

mostrare vise; utstille, fremlegge

4. litt. cosi (slik)

‘ntender -> intendere forstå, høre, mene; ha til hensikt, i sinne; vende

soave søt, mild, blid, yndig, elskverdig

anima sjel; det innvendige

Sospira -> sospirare sukke; lengte etter

Kommentar til diktet

Mye er usikkert med Dante, som med så mange av middelalderens skrivende menn. Man vet han er født i 1265, at han hadde en del politiske verv fra 1295, at han sympatiserte med de pavetro guelferne, men av guelferne var han blant den moderate, hvite fraksjonen, slik at han ble landsforsvist på begynnelsen av 1300-tallet, da de svarte guelferne tok makten. Det var i løpet av denne landsforvisningen han skrev Divina Commedia.

I 1283 er Dante 18 år gammel. Han sender da en sonett til Guido Cavacanti, en av tidens mest kjente diktere, som Store norske leksikon skriver, og det er derfor Princeton antar diktet jeg i dag poster er skrevet en gang etter 1283. Om det er skrevet tidligere, ville også Dante vært veldig, veldig ung. Det kan det være han er, for enda så forførende diktet er, så har det noen mangler. Starten er: Tanto gentile e tanto onesta pare. Det er en linje som ikke blir avsluttet, den henger i luften. Rimet pare blir hentet opp i guardare – laudare – mostrare, linjene 4, 5 og 8. Kanskje er det sånn det må være. Her er i alle fall ikke så mye som store norske leksikon skriver en sonett skal inneholde, ikke som man finner dem hos Petrarca. Petrarca (1304 – 1374) er jo også noe senere enn Dante, og utvikler sonettformen til mesterskap.

På den annen side er denne måten å dikte på i tiden banebrytende. Dante skriver i det som kalles Il Dolce stil novo, eller «Den søte nye stil». Det var en stil som utviklet seg i Firenze fra 1280-tallet, nettopp på den tiden Dante selv begynte å skrive. Det skulle handle om kjærlighet (amore), og det skulle være mildt, nobelt (gentilezza), slik det så til de grader er i diktet til Dante. Videre gjaldt det om å skrive om en kvinne, lode, prise og rose henne. Også det er godt oppfylt. Så var det å bruke omskrivninger, sammenligninger og metaforer, gjøre det litt komplisert og ettertenksomt, noe som også er oppfylt her hos Dante. Skjønnheten og ærbarheten til kvinnen lar seg ikke beskrive med vanlige ord, man kan ikke bare si at hun er «pen» og «elskverdig», hun må gjøres til noe helt enestående, til noe uoppnåelig og uforståelig. I dette diktet får Dante det til at hun er noe himmelsk, noe som ikke har så mye med oss på jorden, men at hun likevel er her, og så beskriver han effekten det gjør på oss vanlige mennesker. Tungen blir stum, ord strekker ikke til, og øynene drister seg ikke til å se på henne.

Nøkkelen ligger også i avslutningen på første halvdel, de åtte første linjene, der det står at hun er kommet fra himmelen til jorden for å vise et mirakel. Andre halvdel, de seks siste linjene, skal egentlig bryte litt med de åtte første, eller sette frem saken på en ny måte. Her er det vel heller mer av det samme. Eller, det går an å skrive at de seks siste linjene er beskrivelsen av hvordan dette mirakelet virker. De som ser henne, opplever naturligvis stort behag, men de får også en veldig sødme sendt ned fra øynene til hjertet, fra sansene til følelsene, og denne følelsen kan ingen forstå som selv ikke har prøvd å se henne. Ergo: hun er enestående, det finnes ikke hennes make. Denne ånden er også fylt av kjærlighet, overfylt, noe man skjønner når leppene hennes beveger seg, altså når hun snakker. Da er det som om hun sier, til sjelene, at de må sukke, i en betydning av sukke hvor det også er underforstått å lengte.

I dette sukket ligger så mangt.

Min gjendiktning

Jeg skal begynne å ha gjendiktning på de utenlandske diktene. Målet er å ikke være verre enn Gundelach, og de andre pionerene som oversatte utenlandske dikt på første halvdel av 1900-tallet! Det er mye lettere når man kan gi litt slipp på originalen, og la sin egen stil skinne gjennom. Rimene skal være a – b – b- a – a – b – b – a,  c – d – e – e – d – c, så det er ganske heftig.

XXII

Snill og ærlig synes hun å være
min kvinne når andre hun hilse ville,
slik at hver en tunge må skjelve stille,
og hennes øyne tør man ikke se nære.

Når hun går så føler hun prisen å bære,
verdig kledd i ydmykhet milde;
hun ser ut til å være kommet fra en kilde
i himmelen til jorden et mirakel å lære.

Hun viser seg skjønn for den som får se,
som fra øynene en søthet til hjertet ned,
som ingen forstår som ei får erfare:

det synes som av leppene beveger seg bare
en ånd fullt til randen av kjærlighet
som om hun kommanderte sjelen å sukke med.

ES2017

I øynene bærer min kvinne kjærlighet, av Dante Alighieri

I år har jeg bestemt meg for å hente frem noen italienske dikt igjen. De vil komme den femte søndagen de månedene det er fem søndager i. Den første er altså nå i mai, og jeg vil poste et dikt av middelalderpoeten Dante Alighieri (1265 – 1321).

En del av motivasjonen er at jeg i år har jobbet en del med Divina Commedia, som jeg poster om jevnlig en tirsdag i måneden på Helt grei litteratur. Hittil har jeg der kommet til Canto V i Inferno, postet 3. mai, Canto VI kommer tirsdag 7. juni. Første tirsdag i måneden er en sang fra dette verket, er regelen. Canto V er for øvrig sangen med de vellystige (lussuriosi), med den berømte samtalen med Francesca og Paolo, som har blitt overrasket i akten og drept av Paolos bror, Francescas mann. Det var en berømt sladderhistorie i den italienske middelalderen, og har blitt det for alltid siden på grunn av Dante og hans guddommelige komedie. Canto VI er sangen med de grådige (golosi) som i Inferno blir hardt straffet mot alle fem sanser.

Divina Commedia er overveldende i sin språkføring, iderikdom og handlingsfylde, det er et verk som står helt for seg selv i verdenslitteraturen. Men Dante skrev også dikt før han begynte på dette verket i 1308, og det er i hvert fall for meg litt vanskelig å tenke på at det er den samme dikteren som opptrer. Noen kunstnere har en jevn utvikling til sitt mesterskap, andre ser ut som de har produsert stor kunst hele sitt liv, de debuterer liksom som mestere, og atter andre når sitt mesterskap nokså plutselig. Ingen er mer representativ enn Dante for den siste kategorien. Tekstene hans ville selvfølgelig blitt bevart og studert også om han ikke var forfatteren av Divina Commedia, men da bare av forskere og spesielt interesserte. Det er bare det at han siden skrev Divina Commedia som gjør at for eksempel jeg har funnet frem til de tidlige tekstene hans.

Alle tekstene til Dante ligger fritt tilgjengelig på nettet (Jeg har hentet min tekst fra Princeton, der diktet er nr 17 i samlingen «Rime» under «Minor works»). Mange av dem er også oversatt til engels, det gjelder også de tidlige diktene hans. Jeg har sett gjennom mange av dem på jakt etter diktet jeg poster i dag. De handler svært mange av dem om kjærligheten (amore), både som idè, og om kjærligheten til en navngitt kvinne. Diktet jeg poster er represenativt også med det at det er ikke lagt inn noen egentlig følelse i det, det er abstrakt skrevet, følelsene er holdt fullstendig under kontroll. Her er ingen ustyrlige lidenskaper. For en poet som siden skal skrive Den guddommelige komedien, med alt som der skjer med de vellystige (i lussuriosi), skulle dette kanskje bare mangle.

Diktet er en sonett hentet fra den gruppen som klassifiseres Rim (Rime), en samling tekster skrevet på rim. Denne sonetten hører inn under Rime delle Vita Nuova, eller rim hentet fra Vita Nuvoa. Dette er en bok som ble utgitt i 1295, med tekster skrevet i årene før, noen kanskje så tidlig som 1283, da Dante var 18 år. Samlingen inneholder 25 sonetter (sonetti), 1 ballade og 5 canzoner (canzoni) (én av dem uferdig) fordelt over 42 kapitler. Mellom diktene er det også en prosatekst som kommenterer diktene, og binder dem sammen. Dette diktet er nummer 17 i den samlingen.

Ne li occhi porta la mia donna Amore

Ne li occhi porta la mia donna Amore
per che si fa gentil ciò ch’ella mira;
ov’ella passa, ogn’om ver lei si gira,
e cui saluta fa tremar lo core,

sì che, bassando il viso, tutto smore,
e d’ogni suo difetto allor sospira:
fugge dinanzi a lei superbia ed ira.
Aiutatemi, donne, farle onore.

Ogne dolcezza, ogne pensero umile
nasce nel core a chi parlar la sente,
ond’è laudato chi prima la vide.

Quel ch’ella par quando un poco sorride,
non si pò dicer né tenere a mente,
sì è novo miracolo e gentile.

Min oversettelse

I øynene bærer min kvinne Kjærlighet

I øynene bærer min kvinne Kjærlighet
Fordi hun gjør snilt det som hun ser på
Enhver vil snu seg der hun passerer
Og den hun hilser får skjelvende hjerte

Slik at når han senker ansiktet er det helt bleknet
Og til hver av sine feil vil han sukke:
Sinne og overmot flykter for henne.
Hjelp meg, kvinner, å gjøre henne ære.

Hver mildhet, hver ydmyk tanke
født i hjertet til den hun taler til, hører henne,
hvorfra er priset den som ser henne først.

Den som hun smiler til lite grann
Kan verken beskrive det eller holde det i minnet
Det er et nytt og mildt mirakel.

Kommentar til oversettelsen og språket

Jeg har i en oppussing februar 2017 forbedret oversettelsen, lagt til en gloseliste og skrevet en gjendiktning. I den forbedrede oversettelsen har jeg lagt vekt på å få diktet mer lesbart på norsk, og for å få til det endret en del tider på noen verb og omskrevet noen linjer.

Smorire er et sjeldent verb som betyr «å blekne», mens smore ikke er oppgitt i Kunnskapsforlagets blå ordbok. Det passer imidlertid godt at det er et slags partisipp av dette verbet som er brukt, og at den som ser denne skjønne kvinnen, senker ansiktet, blek. Ordet basando står i gerundium, på norsk ville det blitt «senkende». Dette er et eksempel på at jeg har omskrevet litt, og endret på verbtidene. Difetto er «feil» eller «defekt», sospira er «sukk», så han sukker altså over alle feilene sine, etter først å ha senket sitt bleke ansikt etter at hun har hilst på ham. Fuggire er «å flykte», fugge er tredje persons presens, og viser tilbake på hver av de to subjektene i setningen, hovmot (superbia) og sinne (ira). Jeg setter subjektene først i min norske oversettelse.

Dolce er «søt, blid, mild; kjær, elskelig», -ezza er et suffiks som gjør ordet til et substantiv. Det kan være litt vanskelig å holde oversikten hvilke setningsledd som hører til hvor nedover her. Det er altså ydmykhet (umille) og mildhet (dolcezza) som blir født i hjertet til den som hører denne kvinnen tale, og de – altså ydmykheten og mildheten – hører henne. Hun taler direkte til ydmykheten og mildheten, og om dette ikke fantes i hjertene til dem hun snakker til fra før, så sørger hun for at de blir født der når hun taler til dem. Ydmykhet og mildhet var noen av de fremste idealene i den kristne middlalderen. Onde betyr «hvorfor, hvorfra; for at», altså en kausal binding mellom setningsleddene. Vi ser vi har et slags språklig virkemidddel her, med «chi … la sente«, «chi … la vide» (hvem … som hører henne, hvem … som ser henne). Kanskje har det også mening at det er bokstavrim i ordet i mellom, parlar – prima (snakke – først, før), det styrker i hvert fall sammenhengen mellom de to.

Oversettelsen av de tre siste linjene er gjort ganske prosaisk. Jeg har gjort min oversettelse mer muntlig enn originalen ved å oversette un poco (lite grann) med «en smule». Her har jeg også tatt en snarvei gjennom en vanskelighet, ved å ignorere ordene par quando i setningen.  Meningen i de siste tre linjene er at den som får se hennes smil, om enn bare litt, den vil ikke kunne beskrive det eller holde det fast i minnet, for dette er et mirakel, og det lar seg ikke beskrive eller feste på sinnet.

Gloser

Glosene er slått opp i kunnskapsforlagets blå ordbok.

smore – ? -> Smorire å blekne

Difetto feil, defekt

Sospira -> sospirare sukke; lengte etter

fugge -> fuggire flykte

superbia hovmot

ira sinne

4. litt. cosi (slik)

Onde hvorfor, hvorfra; for at

Kommentar til diktet

Rimmønsteret i denne sonetten er komplisert:, a-b-b-a-a-b-b-a og c-d-e-e-d-c. Det skal godt gjøres å få det oversatt til et av de germanske språkene fra det rimvennlige italienske. Det er på en måte delt i to, med de første åtte linjene formet som et slags spørsmål, og de seks siste som et slags svar på dette spørsmålet. Her i dette tilfellet er det poeten som henvender seg til kvinnene for hjelp i å skildre denne kvinnen som bærer kjærligheten i øynene, og de seks siste kan kanskje leses som kvinnenes tilsvar. Det kan kanskje også være musene Dante her henvender seg til, uten at jeg lenger husker om dette er en tanke jeg har spunnet frem selv, eller funnet i en troverdig kilde. For meg, nå, gir det vel så god mening at han hevender seg til kvinnene. Det er jo også det som står: Aiutatemi, donne, farle onore (hjelp meg, kvinner, å gjøre henne ære).

Vi ser at mange av teknikkene som blir brukt for å beskrive kvinnen har overlevd helt frem til i dag. Kvinnen som beskrives er konkret, det er Beatrice, den samme Beatrice som opptrer i Dantes Guddommelige komedie, og som Dante gjennom livet hadde et opphøyet forhold til. I denne forbindelen må det kanskje nevnes at Beatrice døde i 1291, fire år før denne samlingen ble utgitt, og lenge før Divina Commedia ble påbegynt. Her, i dagens sonett, er kvinnen imidlertid nesten mer representert som en idè, enn som et levende vesen. Det er noe opphøyet, utilnærmelig over henne,, slik hun går rundt og får alle hun hilser på til å senke ansiktet i fortvilelse over sine feil. Det er skrevet mange slike dikt på ulike gutterom i årenes løp. Vi kan si det slik at det er en teknikk som opphøyer henne ved å redusere seg selv. Kontrasten mellom kvinnen som går der (legg merke til at det omtrent ikke er adjektiv som beskriver henne, det blir ikke engang sagt at hun er skjønn!), og alle som senker blikkene og har skjelvende hjerte, fremhever henne.

Ideen om at den virkelig store skjønnheten og herligheten ikke lar seg beskrive i ord, er også en klassiker. Det hører nesten med til sjangeren at poeten skal nedvurdere seg selv og sine egne, ringe evner i det å beskrive den elskedes nesten overjordiske egenskaper. Dante bruker en litt annen vri, med at det er ikke nettopp poeten, ham selv, som føler seg underlegen, men alle. alle som ser henne, ser smilet, og som ikke vil være i stand til å beskrive det eller huske det. Det er et mirakel som ikke lar seg beskrive, enda så stort talent man hadde hatt. Man ser igjen at Dante setter det lille opp mot det store, det lille smilet opp mot det store mirakel. Denne kvinnen med kjærlighet gjemmer jo på større mirakler enn et lite smil, men det sier diktet ingenting om, og er heller ikke middelalderdiktenes sak.

Da jeg gav meg i gang med å jobbe med dette diktet tenkte jeg at man kan ta hvilke som helst 14 linjer fra Dantes komedie, og de vil være bedre enn dette diktet. Men jeg ser det er ikke så enkelt. Riktignok bruker Dante kjente og klassiske virkemidler som allerede den gang var velbrukt, men det er mildt og vakkert uttrykk, og diktet har en merkelig evne til å vokse ved flere gangers lesninger. Det samme gjelder Dantes øvrige diktning, utenom Divina Commedia. Mot Divina Commedia kommer det meste til kort, det kommuniserer på så mange nivåer og er så formfullendt og suverent gjort at det savner sidestykke, men disse kjærlighetsdiktene fra Vita Nuova og andre steder er ikke bare «mindre arbeider» som det flere steder blir omtalt som (Dante kalte selv Vita Nuova for «den lille boken min» (libelio). Det vil si, det er kanskje mindre arbeider – men kun for en gigant som Dante.

Eller som man vil formulere det her på bloggen: Det er helt greit dikt.

Min gjendiktning

Gjendiktningen er forsøkt lagt til februar 2017, da jeg hadde en mild oppussing av denne posten i forbindelse med arbeidet med et annet av Dantes dikt fra samme uoffisielle samling. Tilfeldigvis har jeg der samme rim i linjene 1 – 4 – 5 – 8, litt uheldig.

I øynene bærer min kvinne det kjære

I øynene bærer min kvinne det kjære
For hun gjør mildt det hun betrakter
Der hun passerer snur man seg atter
Den hun hilser får skjelvende hjerte

Så man senker sitt ansikt, blekt vil det være
Og sukker til hver av sine tåpelige fakter:
Sinne og overmot må til andre trakter.
Hjelp meg, kvinner, å gjøre henne ære.

Hver sødme, hver ydmyk tanke milde
født i hjertet til den som hører hun tale,
han som først ser henne, hvor han er priset!

Den som hun smiler til om aldri så lite
Kan ikke beskrive og vil huske det gale
Det er et nytt mirakel, hende ville.

ES2017