Hver sin Skæbne (Sorrig og glæde de vandre tilhaabe), av Thomas Kingo

Thomas Kingo (1634-1703) er dansken som er med i norsk litteraturtradisjon akkurat som om han var norsk. Han er født i Slangerup i Nordsjælland, bodde hele sitt liv i Danmark, og døde i Odense. Faren, Hans Thomas Kingo, var skotsk, født i Crail, men flyttet to år gammel til Helsingør, og bosatte seg der. Navnet Kingo er også skotsk, av Kinghorn. Moren, Karen Sørensdatter, var dansk, datter av Søren, som det fremgår av navnet.

Foreldrene var på ingen måte velhavende, på ingen måte fine folk. Faren var vever, altså håndverker. Sin utdannelse fikk Kingo ved latinskolen i Fredriksborg, og Köbenhavns universitet, hvor han studerte teologi. På den måten ble Kingo prest, en ordentlig klassereise, fra små og enkle kår.

Thomas Kingo var aktiv i perioden som kalles barokken. Og han er nok kanskje den av våre dansk-norske diktere som er mest karakteristisk for perioden. Fra før har jeg postet fantastiske Sang XI (Keed av Vierden, kier av Himmelen), det som kunne vært et programdikt for barokken vår. Barokken var tungrodd og oppstyltet overalt hvor den forekom, men den ble noe eget oppe hos oss i det kalde og mørke nord. Protestantiske og nøysomme som vi var, fikk vi ingen praktfulle, barokke kirkebygg, og vi har heller ingen barokk musikk å snakke om. Det er dikt, og de er skrevet av prester og dypt troende, det er en kolossal kontrast mellom jodens jammerdal og himmelens herlighet. Og jordens jammerdal trenger ikke forvirres av morsom og fartsfylt diktning, underholdning er et blindspor, her er det alvoret og ikke noe annet enn alvoret.

Etter at jeg har undersøkt litt, ser jeg at få steder har postet diktet i sin helhet, og i sin opprinnelige form. På meg ser det ut til at utgaven fra Dansk salmebog ligger til grunn, det er den som er gjengitt flest steder, og det er den Wikipedia bruker, men diktet finnes også i andre versjoner. Det er ikke bare stavemåten som er forskjellig. Den nyere versjonen har 7 strofer i stedet for 8, og det er stokket om på sammensetningen av strofene også. Jeg har ikke greid å nøste meg opp i hvor denne omstokkingen kommer fra, men jeg poster her i innlegget begge versjoner. Først den som finnes i salmeboken, og som de fleste bruker, så den som ligger nærmest originalen. Det er den første jeg vil bruke til å arbeide med. Det er den som er mest brukt i dag, og for å si det som det er, ser denne versjonen også ut til å være bedre enn den gamle.

Hver har sin Skæbne

Sorrig og Glæde de vandre tilhaabe,
Lykke, Ulykke de gange paa Rad,
Medgang og Modgang hin anden tilraabe,
Soelskin og Skyer de følgis og ad.
Jorderiigs Guld
Er prægtig Muld,
Himlen er Ene af Salighed fuld.

Kroner og scepter i demantspil lege,
leg er dog ikke den kongelig dragt.
Tusinde byrder i kronerne veje,
tusindfold omhu i scepterets magt.
Kongernes bo
er skøn uro,
Himlen alene gør salig og fro.

Alle ting har sin foranderlig lykke,
alle kan finde sin sorrig i barm.
Tit er et bryst under dyrebart smykke
opfyldt af sorrig og hemmelig harm.
Alle har sit,
stort eller lidt,
Himlen alene for sorgen er kvit.

Vælde og visdom og timelig ære,
styrke og ungdom i blomstrende år
højt over andre kan Hovedet bære,
Falder dog af og i Tiden forgår.
Alle ting må
Enden opnå,
Himmelens Salighed Ene skal stå.

Dejligste Roser har stindeste Torne,
Skønneste Blomster sin tærende Gift,
Under en Rosenkind Hjertet kan forne
For dog at Skæbnen så sælsom er skift!
I Våde-vand
Flyder vort Land,
Himlen har Ene lyksaligheds Stand.

Angest skal avle en varende Glæde,
Kvide skal vinde sin Tot ud af Ten.
Armod skal prydes i rigeste Klæde,
Svaghed skal rejses på sundeste Ben.
Avind skal stå
Fængslet i Vrå,
Himlen kan Ene alt dette formå.

Lad da min Lod og min Lykke kun falde,
Hvordan min GUd og min HErre han vil,
Lad ikkun Avind udøse sin Galde,
Lad kun og Verden fulddrive sit Spil!
Sorrig skal dø,
Lystigheds Frø
Blomstre på Himle-lyksaligheds Ø!

fra Åndeligt sjunge-kor, 1681

Språk og innhold

Thomas Kingo skrev dansk som de gjorde det på slutten av 1600-tallet. Det var en tid der det var litt løse regler for rettskrivingen, og der ingen var helt konsekvente for hvordan ord skulle staves. I årenes løp har den opprinnelige teksten gått gjennom noen moderniseringer, slik at salmen som den foreligger i salmeboka og som jeg langt på vei har gjengitt den her, ikke har samme rettskriving som originalen. Det er ingen enkel tilgjengelig oversikt over hvordan de som har modernisert den opprinnelige teksten har tenkt, og det foreligger ingen tekstkritisk utgave som jeg har sett, i alle fall. Det kostet meg en del arbeid å finne ut av dette her, og ble meg gjennom forskjellige utgaver av teksten på nasjonalbibliotekets utmerkede nettsider. Her på bloggen landet jeg på en slags mellomløsning, med å bruke utgaven i salmeboka, bare med store bokstaver i substativ og ved starten av linjene, slik det var vanlig å gjøre det på Kingos tid. Så har jeg lagt ved en originalutgave lenger nede, i form av sånn teksten ser ut i Danske salmer: Kingo, Brorson, Grundtvig, Ingemann i utvalg, Cappelen forlag, 1960. Som man vil se er skriftbildet vesensforskjellig fra den vanlige salmeutgaven, men det dreier seg bare om forskjellige stavemåte for samme innhold.

Selv om salmeutgaven av teksten er modernisert, er det nok mye som kan virke fremmed. I alle fall for norske lesere. Generelt er det som moderne norsk bokmål, med æ for e i mange tilfeller, ld, nd for ll, nd, bløte konsonanter b, d, g for våre harde p, t, k og få dobbeltkonsonanter. Rettskrivingsreformene på 1900-tallet gjorde at norsk rettskriving er tettere til norsk talespråk, mens man kan gå ut fra at Kingos rettskriving var tett til hans eget talespråk. I utgaven lagt ut nederst ser vi hvordan den var.

Av vanskelige og halvvanskelige ord er tilhobe «i hop» eller «i sammen», gange er gå, hinanden tilråbe er å rope til hverandre og muld er mold, eller jord. Strofe 1 setter en rekke motsetninger mot hverandre, sorg og glede, lykke og ulykke, medgang og motgang, skolskinn og skyer, alle disse motsetningene vandrer med deg i livet. Det som på jorden ser ut som gull, er bare verdiløs mold. Det er himmelen som er full av salighet.

I andre strofe er scepter staven kongen har som et myndighetstegn, billedsøk på Google er veien å gå for de som ikke vet hva det er. Demant er en sideform av diamant, og lege er å leke, så første linje sier at kronen og scepteret til kongen leker i diamantspill. Den kongelige drakt er imidlertid ikke en lek, i linje to. Innholdet i strofe to er at tross all pynten, er kongens situasjon full av bekymringer og uro, og ikke noe å drømme etter. Det er himmelen som er salig og fro (glad, munter).

Tit er ofte i linje 3 i strofe 3. Der står det ellers at alt er lykke som kan forandre seg, alle har sorg i sitt bryst (barm). Ofte (Tit) er det altså sorg og hemmelig harm (sinne) under brystet som bærer et smykke. På nytt er det ikke pynten og staffasjen som er livet, det er hva man føler inni som er det ekte. Alle har sitt å bære (av sorger og bekymringer), stort eller lite. Det er bare i himmelen sorgen ikke finnes (Himlen alene for sorgen er kvit -> er kvitt sorgen).

I strofe 4 er timelig «for kort tid, for en stund» og forgå er å gå under, bli til intet, dø. Dermed er strofe 4 makt (velde) og visdom bare er ære for en tid, og at styrken og ungdommen i de blomstrende årene, vil falle og forgå ettersom man blir eldre. Alle ting på jorden må ha sin ende, det er bare himmelens salighet som vil vare (skal stå).

Stind er stinn i strofe 5, og stinn er sånn vi i dag bruker i betydningen «fullstappet» i uttrykk som «stinn brakke, stinn av penger». Det kan også bety «tykk og stiv». Forne er i linje 3 brukt som verb, ser det ut til. Som substantiv er en forne gress som er visnet på rot, gress fra året før. Som adjektiv er forn «tidligere», i forne dager. Men det er nok det å visne og å hentæres som er poenget, her. Sælsom er selsom, spesiell og forunderlig. De deiligste rosene har også de stinneste – tykkeste – tornene, de skjønneste blomstene har tærende gift. Under et rosekinn kan et hjerte råtne på rot, jeg tror det er dette det må bety, kinnene er røde og friske, men hjertet er i ferd med å råtne. På det ytre ser alt fint ut, i det indre er det råttent. Videre står det at skjebnen skifter på forunderlige måter (så sælsomt er skift). Vårt land flyter i våte vann, det er bare himmelen som har lykksalighetens stand. Særlig det første der skal nok leses i litt overført betydning. Det er livene våre som er landet, og som flyter i våte vann, altså er omskiftlige.

I strofe 6 er det en vanskelighet med kvide skal vinde sin tot ud af ten. Kvide, originalt skrevet Qvide, er sorg, smerte, bekymring, etter norrøn kvíða. Dette er et ord Kingo bruker flere steder, også i lange Sorrig og Elendighed. Å vinde er ikke å vinne, men å vinde, også på moderne norsk. Det vil si å rulle eller vikle garn opp på en vinde. Ordet er beslektet med å vende, og det gir også mening å tenke at det er å tvinne. Så er det tot ud af ten., eller Tott udaf Teen, som det er skrevet originalt. Den originale skrivemåten hjelper, for Tott er ganske sikkert ordet vi bruker i hårtott, en sammenfiltret mengde tråder eller trevler. Enda bedre passer det om det er norske tått, et ord som ser ut til å være veldig beslektet og som vi vel uttaler helt likt. Tått er hver av de trådene et rep er tvunnet av. Ten, eller Teen, tror jeg må være teine, en pinne hvor garnet vikles rundt. Dansk tén er en del av spinnerokken. Så da passer det at sorgen skal tvinne tåtten ut av teinen, det er et bilde som henger sammen. Armod er fattigdom, avind eller avund er misunnelse, vrå er en (mørk) krok i et rom. Hva som står her er at angsten skal avle (føde, særlig om dyr) en varig (varende) glede, at bekymringen skal vinde tråden ut av teinen, eller få spunnet den ferdig,. Fattigdom (armod) skal pynte (pryde) de rikeste klær, svakhet skal bli reist på de sunneste bein. Misunnelse (avind) skal stå i en mørk krok (vrå) i fengselet. Himmelen er det eneste (ene) som kan klare alt dette (dette formå).

Strofe 7 er den siste i versjonen som blir brukt i salmeboken.. Der er lod «lodd», den del som tilfaller noen ved deling eller skifte, eller i overført betydning som tilfaller en i livet. Ordet tilsvarer norrønt hlutr, og må ikke forveksles med et lodd i et lotteri, eller et lodd som metallklump å veie med. Disse formene for lodd er intetkjønn, mens lodd i denne betydningen brukt i diktet er hankjønn. Det er samme som i uttrykket min lodd i livet, og jeg må ta min lodd. Ikkun er en sammentrekning av ikke uden, det er ordet som blir til vårt «kun». Galde, eller galle, er væsken som utskilles fra leveren. Det er et uttrykk for sinne. Så siste strofe sier at la min skjebne og lykke falle akkurat som Gud vil. Misunnelse (avind) kan bare utøse sin galle, være så sint han vil, verden kan bare drive med sitt spill. Sorgen skal dø, lystighetens frø skal spire på himmelens ø (øy). Hva som skjer på jorden betyr ikke noe for ham. Han vil være lykkelig for all ettertid i himmelen.

For å gjøre det helt systematisk tar jeg også med den sammensatte strofen fra originalen. Første del er strofe 6, siste del er strofe 8. I utgaven i salmeboken er første del av strofe 6 tatt bort, mens siste del er lagt til det som i originalen er strofe 8. Det som avslutter strofe 6 i originalen (eller det jeg kaller originalen), avslutter hele diktet i utgaven i salmeboken. Det som avslutter strofe 8 og hele diktet i originalen, er ikke med i salmeutgaven. Bemøye er et ord som finnes i moderne norsk, å bemøye seg er å anstrenge seg. Agt er akt, eller handling, og å være forsagt er å være redd og engstelig. De fire første linjene i originalens strofe 6 sier at vel, så vil jeg aldri anstrenge meg, om ikke verden går etter handlingene mine. Jeg vil ikke bli bøyd av noen bekymring, og jeg vil ikke bli forsagt i hjertet av noen ting. Avslutningen i originalen er – mildt omskrevet – Tidenes Bom/ Bliver dog tom/ Himlen skal kjøre allting herom. Det er forståelig at hvem det enn er som har redigert diktet, har valgt å sette den lykksalige ø fra strofe 6 som avslutning i stedet. Bom er stopp, eller rettere stang eller stokk til å stoppe med. Så her er det slik jeg leser det at tidens bom blir tom, stoppen i tiden skal ikke gjelde, himmelen skal kjøre alle ting. Det gjelder ved døden, for dem som blir frelst, da gjelder ikke tiden og dens ende, da gjelder himmelen og evigheten.

Form

Diktet har åtte strofer i originalversjonen, syv strofer i salmeboken. Hver av strofene har syv linjer. De er fordelt med først fire med kryssrim, og så tre med ytterligere rim. Formelen er AbAbccc, der stor bokstav betyr trykklett siste stavelse i linjen. Versefoten er daktylisk, som vil si at en trykktung stavelse blir fulgt av to trykklette. Dette er konsekvent gjennom hele diktet, alle strofer og i alle linjer. Også de linjene som er kortere. Dette er et kjennetegn ved barokken, der strofe- og verseformen er svært streng, og det ikke tillates unntak fra regelen. Linjene 1-4 og 7 har fire trykktunge stavelser, mens linjene 5 og 6 har bare to.

Jeg viser fordelingen med hvordan det ser ut i strofe 1. Trykktunge stavelser er markert med fet skrift. Merk hvordan det konsekvent følger to trykklette stavelser etter den trykktunge, overalt i diktet. Merk også hvordan de trykktunge stavelsene er de meningsfulle, og at et raskt blikk på de viser meningen i diktet.

Sorrig og Glæde de vandre tilhaabe,
Lykke, Ulykke de gange paa Rad,
Medgang og Modgang hin anden tilraabe,
Soelskin og Skyer de følgis og ad.
Jorderiigs Guld
Er prægtig Muld,
Himlen er Ene af Salighed fuld.

En lignende strofeform er brukt i diktet Den første omfavnelse, av Henrik Wergeland. Der er det imidlertid åtte linjer, og de fire siste linjene har 2, 4, 2 og 3 trykktunge stavelser. Ellers er strofeformen svært barokk, og i Norge av kjente dikt og diktere bare brukt av Petter Dass (Undfangen af den Hellig-Aand) og Thomas Kingo (Hyrden til sin Hyrdinne).

Virkemidler

Barokkens virkemidler er de sterke og overlessede. Det skal være mye av alt, og det skal være sterkt. I arkitekturen og musikken kan det virke overveldende, det er kolossalt med inntrykk, og hjernen må streve litt for å orientere seg. Særlig i barokk arkitektur er det lett å henrive seg, det er en stilart mange synes er pen å se på. I litteraturen kan den samme hangen til å pøse på med sterke effekter virke litt tung. Barokke dikt er alltid lange, de maler og kverner om det samme, og det er svært, svært ofte kontrasten mellom elendigheten på jorden og herligheten i himmelen det går i.

Formen er et virkemiddel. Den skal også virke overveldende, med sine mange strofer, mange linjer og mange rim. Alle strofene er bygget opp på samme måte. Først de fire lange linjene med kryssrim, der det er en eller annen vanskelighet eller forgjengelighet på jorden som blir beskrevet. Ofte går det i at noe som kan se bra ut på overflaten, slett ikke er det, egentlig. Så følger to raske linjer med bare to trykktunge stavelser, der det er en eller annen kjapp oppsummering (Jorderigs guld – er prægtig muld, Kongernes bo – er skøn uro, Alle har sidt – stort eller lidt, Alle ting må – enden oppnå, strofe 2 – 5), og så er det den lange hovedkonklusjonen at Gud og himmelen og frelsen løser alt. Denne siste linjen skal gjelde som en veldig forløsning, problemene i de seks første linjene gjelder ikke.

Kontrasten mellom den mildt sagt problemfrie himmelen og det mildt sagt vanskelige jordelivet er gjennomgående i diktet, og i det meste av barokkens diktning. Begge deler blir forsterket, hvor vanskelig det er på jorden, og hvor godt det er i himmelen. Valget skal være enkelt.

Diktet er også fullt av motsetninger satt sammen. Første strofe er et godt eksempel, der sorg og glede, lykke og ulykke, medgang og motgang, solskinn og skyer, vandrer sammen. Linjene illustrerer også barokkens hang til å overlesse, man gir seg ikke før poenget er banket inn, og vel så det. Motsetningene kommer også i uttrykk som prægtig muld, eller prektig mold, som det heter i dag. Man kan også kalle det en motsetning, og en kontrast, hvordan lykken og velstanden som det ser ut til å være på overflaten, står i motsetning og kontrast til hvordan det ser ut på innsiden. Det samme gjelder når den deiligste rose har tykkeste torn, og de skjønneste blomstene har tærende gift. Skjønnheten og smerten står i motsetning til hverandre, og blir satt opp mot hverandre. I strofe 6, i utgaven i salmeboken, er det en annen type motsetning, der angsten skal avle glede, fattigdom som skal pyntes i rike klær, og svakhet skal stå på sunne ben. Her er det bevegelse og forandring, det smertefulle skal bli til det gledelige, fattig skal bli rik, svak bli sunn. Her beskrives hva som vil skje, når man går fra jordelivet til himmerik.

Kommentar

Det ble litt å rydde opp i, med det at diktet fantes i flere utgaver, og jeg måtte redigere og omarbeide og legge til nytt, da jeg fant ut at dette ikke var gjort konsekvent. Dette arbeidet tok ganske mye tid.

For de som synes barokk diktning kan bli litt tungt og treigt, uansett hva man sier om kontraster og sterke virkemidler og herlig himmel mot miserabel jord, så kan jeg ta med en episode fra Kingos eget liv. Man ser ham gjerne for seg som en barokk prest, tung i kroppen og dyster til sinns, bare lengtende til livet etter døden.

Det var urolige tider i verden, disse årene, også oppe hos oss i nord. Mellom 1560 og 1660 var det stadige kriger mellom Sverige og Danmark, eller Danmark-Norge, om man insisterer på å ha det norske navnet med. Svergie kom til å gå vinnende ut av disse krigene, og ende opp med å være den dominerende makten i Østersjøen for noen århundre, og Danmark skulle ende opp med å bli satt veldig ettertrykkelig på plass.

Enda en krig bryter ut i 1658, samme år som Thomas Kingo fullfører presteutdannelsen sin, og begynner som huslærer hos Lene Rud, på Vebygaard, Vest-Sjælland. På Sjælland er det på denne tiden svenske tropper, som dreper, brenner og herjer. En svensk underoffiser kommer inn til gården, der Kingo er huslærer, og også en slags ordensvakt. Svensken går inn i stallen for å stjele en hest, men den senere presten og salnedikteren Thomas Kingo er parat, trekker sverdet, og det oppstår en fektekamp. Kingo vinner denne kampen, og får svensken i bakken, men benåder ham, og lar ham gå. Senere kommer svensken tilbake til gården med en pistol, og skyter Kingo gjennom munnen. Arret bar han på hele livet. Både i direkte og overført betydning. Hele livet bar han på et svenskehat, som gjorde at han for eksempel så bort fra svenske salmer, da han satte sammen en nordisk salmebok. Den dag i dag er den svenske og danske salmeboken klart atskilt, med bare en håndfull salmer med i begge.

I en sekulær tid som vår er ikke det religiøse budskapet i salmene og de andre tekstene til Kingo og de andre barokkdikterne så viktig lenger. Den oppdragende virkning de er ment å skulle ha, gjelder ikke lenger, og de kan heller ikke fungere som noen inspirasjon til å leve våre liv her på jorden på den riktige måten. Det er dette som er hovedbudskapet, Gud og frelsen er det eneste som teller, man må ikke forledes og forføres av jordlivets fristelser. Det er bare et tomt skall. Det vil aldri bli noen ekte og varig glede ut av det, det er det som er poenget med denne salmen, Hver har sin skjebne, som den heter. Sorg og glede vandrer til hope, som den er bedre kjent som. Hver har sin skjebne, men i Himmelen blir skjebnen felles og herlig. På jorden vandrer sorgen og gleden sammen, i Himmelen er sorgen tatt bort. Den troende skal ikke glemme å tenke på dette, og ikke fristes av det verdslige livets tant og fjas, og midlertidig rikdom og kortvarige nytelser.

Diktet forteller oss veldig mye om en tenkemåte vi i dag har forlatt. Likevel har det verdi, vil jeg si, både med at vi lærer hvor vi kommer fra og hva folk har tenkt før oss. Dessuten trengs ingen religiøs begrunnelse for at pynt og rikdom er midlertidige verdier, det går an å søke noe mer. Ved å skrive som dette, beveger jeg meg bort fra diktet, og over i min personlige mening. Den er det sikkert ikke så mange som er interessert i. Men salmen til Kingo, og hva man kan få ut av den, burde folk være litt interessert i, for det åpner oss en verden vi ikke kjenner så godt i dag.

Diktet i original

Jeg har skrevet inn utgaven som det foreligger i Danske salmer : Kingo, Brorson, Grundtvig, Ingemann : i utvalg, Cappelen forlag, Oslo, 1960. Det er den som for meg virker til å ligge tettest på originalutgaven fra 1681.

Hver sin Skæbne

Sorrig og Glæde de vandre tilhaabe,
Lykke, Ulykke de gange paa Rad,
Medgang og Modgang hin anden tilraabe,
Soelskin og Skyer de følgis og ad.
Jorderiigs Guld
Er prægtig Muld,
Himlen er Ene af Salighed fuld.

Krone og Scepter i Demant-spill lege,
Leeg er dog ikke dend kongelig Dragt!
Tusinde Byrder i Kronerne hvege,
Tusindfold Omhu i Scepterets Magt!
Kongernis Boe
Er skiøn Uroe!
Himlen allene giør salig og froe!

Alle Ting hâr sin foranderlig Lykke!
Alle kand finde sin Sorrig i Barm!
Tiit ere Bryst, under dyrebar Smykke,
Fulde av Sorrig og hemmelig Harm!
Alle hâr sit,
Stort eller Lit
Himlen allene for Sorgen er qvit!

Velde og Vijßdom og timelig Ære,
Styrke og Ungdom i blomstrende Aar,
Høyt over andre kand Hovedet bære,
Falder dog af og i Tjden forgaar!
Alle Ting maa
Enden opnaa,
Himmelens Salighed Ene skal staa!

Deyligste Roser hâr stindeste Toorne,
Skiønneste Blomster sin tærende Gift,
Under en Rosen-kind Hiertet kand foorne,
For dog at Skæbnen saa sælsom et skift!
I Vaade-vand
Flyder vort Land,
Himlen hâr Ene Lyksaligheds Stand.

Vel da! saa vil jeg mig aldrig bemøye
Om ikke Verden gaar efter min Agt!
Ingen Bekymring skal kunde mig bøye,
Intet skal giøre mitt Hierte forsagt!
Sorrig skal døe
Lystigheds Føre
Blomstris paa Himle-Lyksaligheds Øe!

Angist skal aule en varende Glæde
Qvide skal vinde sin Tott udaf Teen!
Armod skal prydis i rjgste Klæde,
Svaghed skal reysis paa sundeste Been!
Avind skal staa
Fengsled i Vraae,
Himlend kand Ene alt dette formaa!

Lad da min Lod og min Lykke kun falde
Hvordan min GUd og min HErre hand vill,
Lad ikkun Avind udøse sin Galde,
Lad kun og Verden fulddrive sit spill!
Tjdernis Bom
Bliver dog tom
Himlen skal kiøre altingest her-om!


Den første omfavnelse, av Henrik Wergeland

I dag er det en forbausende varm og solrik maidag, og passende å legge ut et kanskje forbausende elskovsvarmt dikt av Henrik Wergeland. Det heter Den første omfavnelse, og er fra samlingen Poesier, utgitt i 1838. Jeg ser det også er andre som har skrevet kommentarer til diktet og lagt det ut på nettet, blant annet finnes det på nettstedet Wergeland 2008 en kort analyse av Jørgen Sejersted og Erik Vassenden. Diktet er gitt som eksamensoppgave i den videregående skolen, så elevanalyser finnes det også mange av. Her på denne bloggen venter som vanlig en annen type kommentar, forhåpentligvis mindre forsknings- og skoleaktig. Dette er ment å være et levende dikt om en virkelig opplevelse, et forsøk på å skildre hvordan den første omfavnelse føles i det den oppleves.

Det er dristig å forsøke å fange dette i ord. Mange har dog forsøkt, og i populærmusikken er det et hovedtema, da alltid med en tøylesløs vilje til å beskrive av hvor «fantastic» og «unforgetable» det er, og så etterpå hvor smertefult det er at det nå er slutt. Det er tekster mange kjenner seg igjen i, og lever seg inn i, og man trenger kanskje ikke så avanserte ord for å få formidlet denne følelsen. Man kjenner den. Måten Wergeland skriver på, virker heller litt fremmed, og gjør noe vanskelig å forstå, som egentlig er ganske lett.

Forhåpentligvis går det an å veilede nye lesere sånn at de får noe ut av Wergelands gamle tekst også. Han tilhørte en annen tid, med en annen måte å uttrykke seg på. Han har også noen ganske andre kunstneriske ambisjoner, enn våre dagers sangtekstforfattere. Han nøyer seg ikke med enkle ord og adjektiv, ikke bare «fantastisk», «supert», «ubeskrivelig», «herlig», men nesten som en analyse av denne fantastiske følelsen, en mer fullstendig beskrivelse, ment å være både levende og nøyaktig på en gang. Det er veldig gjennomtenkt, men fremstår som spontant og umiddelbart, det er litt avansert, men det er for at vi skal stoppe opp og undre, ikke bare hengi oss til stemningen, men også tenke litt i gjennom hva dette er for noe.

Det vil vise seg at det er en veldig undring, kraftige skildringer og dristige sammenligninger Wergeland legger opp til, med utstrakt bruk av religiøse motiv slik at den første omfavnelse grenser over i å være en religiøs opplevelse.

DEN FØRSTE OMFAVNELSE

Kommer nu Sorger! knuger mit Bryst,
at det ei sprænges af jublende Lyst!
Himmel! med Uheld, Helved! med Qvaler
tæmmer dets Bølger! Thi der har hun hvilt!
Fiendenag
aabne dets Aarer! din Piilodd kun svaler.
Thi ved dets Slag
har hun jo zittret og smilt.

Sorgen har tabt sin Tyngde og Magt,
hvor hendes yndige Aasyn har lagt.
Sank hun den ned i sit svømmende Øje?
Drak hun dens Gift med sin Mund? Thi jeg saae
Vemodets Smiil
bævende Skygger om Læben at bøje;
dunklere blaa
sværmede Øjnenes Ild.

Du har forsont, uskyldige Brud,
Sjelen med Verden, Blodet med Gud:
Dengang din hellige Pande du sænkte,
straalreen som Naadens skinnende Lin,
over mit Bryst,
borttog du Synden, den taarebestænkte.
Nu er mit Sind
reent som et Tempel og lyst.

Rødmende Uskyld speilte Du ind,
Brud, i mit Bryst med jomfruelig Kind.
Hviftet af himmelske Due fornemmed
jeg i den Lok, som omsvævede mig.
Hil mig, min Geist,
forhen dæmonisk, for Himmelen fremmed,
er nu ved Dig,
Elskede, hellig gjenreist!

Der, hvor din Læbe rørte mit Bryst,
indenfor blev det glorielyst.
Kjærlighedshymner derinde fremsprunge
under dit sandsløse, drømmende Kys.
Sødmen deri
drak Fantasien med glødende Tunge.
Styrke og Lys
skjænkte det Ømheds Geni.

Dengang du laa ved mit Hjerte, min Brud,
var det som Blomster sprang derifra ud:
Blomster, som levte, drømte og tænkte.
Mandel og Abild ei vajer saa fuld.
Solen sit Blod
ikke saa rigt over Roserne sprængte.
Sjelen sit Muld
drømmende saligt forlod.

Fjern dig, min Sjel, du mørkblaa Seraf!
Eller en Stund i mit Blod dig begrav!
Herskende lad det rulle saa længe!
Nerven lad aabne sin zittrende Mund!
Samling berøvt
høre du opfyldt med tonende Strenge
Brystet, hvor Hun
hvilede elskovsbedøvt.

Poesier, 1838

En gjennomgang av språk, form og innhold

Form

Formen er fast, 7 strofer med 8 verselinjer. Rimmønsteret er aaBcdBcd, små bokstaver er trykktung utgang, store bokstaver trykklett og med vokal. Halvard Lie skriver i sin verselære fra 1967 at denne strofeformen er Wergelands egen, kun brukt én gang senere, og da av Wildenwey i diktet «Den evige Gud» (Kjærlighed – enn er du virkelig til). Formen har slektskap med Thomas Kingos salme Sorrig og Glæde de vandre tilhobe. Lie, som tilhører en tid hvor man ennå kunne ha følelsle for verserytmen på en helt annen måte enn i dag, vil så ha det til at det er Kingos ord som ringer i Wergelands bevissthet, når han lar sin grenseløse lykke bli oppveiet av en tilsvarende grenseløs ulykke. Denne måten å tenke rytme på er nok i dag fremmed for folk flest. Om det brer om seg opp også i de akademiske lag, vil det svekke vår evne til å lese eldre tekster. Så er det opp til hver enkelt om dette er en bekymring, eller ikke.

Også jeg må jobbe litt for å finne den nøyaktige versefoten i diktet. Den er litt avansert, og den varierer fra linje til linje. Dog er den identisk i alle strofene. Hver av de fire første linjene har 4 takter, det vil si 4 trykktunge stavelser. De kommer slik: tung-lett-lett, tung-lett(-lett), tung-lett-lett, tung. Jeg har satt den ene lette stavelsen i parentes, for det er ikke alltid den er med, og i første linje i første strofe er den ikke det: Kommer nu Sorger! knuger mit Bryst, de trykktunge stavelsene er markert med fet skrift. Denne versefoten kalles daktyl, og den er daktylisk selv om ikke alle verseføttene opfyller takten. Det er enkelte tostavede, eller disyllabiske, takter i diktet.

Deretter følger et vers med 2 takter, Fiendenag, i første strofe, tung-lett-lett-tung, så et med 4 igjen, et nytt med 2, og til sist 3. Siden diktet til Kingo er nevnt, «Sorrig og Glæde vandre tilhobe», kan jeg kanskje ta med at strofene i det diktet har 7 linjer, og de 3 siste har 2, 2 og 4 antall takter. Så helt likt med Wergeland er det ikke. Diktet til Kingo er imidlertid daktyllisk, som hos Wergeland, det går i tung-lett-lett hele veien, og det finnes ikke bortfall av stavelser, slik det forekommer hos Wergeland. Merk at også de totaktede og tretaktede versene er daktylliske, tung-lett-lett, og at sluttakten kommer utenom. Hos Wergeland er siste takt enten tung, som i linjene 1, 2, 4, 5 og 8, eller tung-lett, som i linjene 4 og 6 (Qvaler – svaler).

Ordforklaringer

I 1838 skrev vi på norsk ennå substantiv med små bokstaver. Wergelands språk er dansk, lenge før alt som er av rettskrivingsreformer på 1900-tallet. Så her er det aa for «å» (aabne -> åpne), ld for ll (uheld – uhell), myke konsonanter for harde b, d, g i stedet for p, t, k, qv for kv (qvaler -> kvaler) og æ for e. For å nevne noe. Det er også eksempler på at lang vokal skrives som to påfølgende vokaler, phiiler (piler) og smiil (smil). Med litt trening ser man lett gjennom det, og kjenner igjen de vanlige norske ordene. Stort sett skal de også uttales sånn som vi uttaler dem i dag.

Litt ekstra forklaring trenger kanskje ordet Piilodd, det er pilspiss. Så når det står din Piilodd kun svaler, betyr det at pilspissen som egentlig skulle stikke meg, egentlig bare gjør meg godt, den svaler. Å svale er å kjøle noe som er for varmt, også kanskje et ømt sår. Zittret med z er det vanlige norske ordet sitre, det vil si å skjelve eller å dirre. Thi betyr «for» eller «fordi», gjerne i litt høytidelig språk. Åsyn i strofe 2 er ansikt, gjerne i bibelsk språk. I strofe 3 må vi til dansk for å finne ordet bestænkt, i taarebestænkte, det er å skvette dråper på, «å stenke», eller «å dynke», på norsk. Lin i samme strofe, er et (tøy)stoff utvinnet av linplanten. Linklede skulle etter folketroen ha beskyttende eller helberedende kraft, så det ble ofte brukt i brudebunader eller andre steder slik kraft var nødvendig. Her er jeg vel og merke ingen ekspert, jeg skriver hva jeg leser meg til.

I strofe 4 står Due med stor bokstav, det skal altså være et substantiv. Jeg har ikke noe bedre forslag enn fuglen, men ut i fra sammenhengen skulle det i så fall stått i flertall, med -r, og jeg kan ikke uten hjelp forklare hva det er, og hvorfor det står som det står. Jeg lurer også på om ikke Lok i strofe 4, må være planten. I så fall er det en bregne av storburknefamilien, som Store norske leksikon skriver. Geist i samme strofe, er ånd. Nærmere forklaringer om sammenhengen der, står i gjennomgangen av innholdet i diktet.

I strofe 5 er hymne religiøs lovsang, en høystemt hyllest til Gud.

Abild i strofe 6 er et gammelt, dansk ord for epletre. Med mandel menes også treet, og ikke kjernen i frukten, det som vi oftest i dagligtalen forbinder med ordet mandel, og den som vi legger i grøten på julaften. Verbet å sprenge, sprængte, er brukt litt uvanlig i denne strofen, enten i poetens forsøk på å utvide og berike ordenes betydning, leseren kan selv assosiere og oppfatte hva det vil si at solen sprenger over rosene, solstrålene sprenger over dem, eller så er i samme betydning som i sammensetningene gråsprengt, rødsprengt, altså å stenke. Sjekk gjerne betydningene av sprenge på nettsidene til norsk ordbok. Muld er mold, eller jord.

Seraf er en type engel, de står omtalt i Jesaja kapittel 6, i Bibelen, og de befinner seg helt oppe ved Guds trone i himmelen.

Innhold

Selv når ordene er forståelige er det ikke alltid innholdet i dem er så enkelt når de blir satt sammen. Dette diktet kan være vanskelig å trenge gjennom for noen og enhver. Jeg har løst det etter beste evne, men uten hjelp vil jeg ikke kunne garantere at alt som står er riktig. Om dere ser noe som er feil eller misvisende, eller en åpenbar tolkning jeg ikke har sett, så setter jeg pris på å få beskjed om det i en kommentar eller en mail.

I de to første linjene i første strofe er det en motsetning, først med sorgene som kommer, så at det knuger (presser på) brystet, men deretter at det vil sprenges av jublende lyst. Motsetningene fortsetter med Himmel og Helvete, litt rart, kanskje at himmel er satt sammen med «uhell», men sånn er det det står. I alle fall er både Himmel med uhell og helvete med kvaler i stand til å temme dets bølger. Her viser dets tilbake på brystet, og bølgene er en metafor på de følelsesmessige svigningene. Det er fordi hun har hvilt der, og hun, er kvinnen han er forelsket i, og har hatt den første omfavnelse med. Videre er det fiendenag som åpner årene dets, det er blodårene det er snakk om, og når de er åpne, kan blodet strømme. Nøyaktig hva dette skal bety, skal jeg ikke gå god for, men jeg leser det som Wergelands (typiske) ekstatiske skriving, at det er ingenting som biter på ham, naget fra fiendene har heller motsatt virking. Med pilodd tenker jeg det er pilspissen fra fiendenaget, altså at stikkene fra fiener ikke kan gjøre ham vondt, de svaler ham bare. Her må vi også ha i tankene at det er i brystet hjertet befinner seg, det er der hun har hvilt, og det er dit blodet strømmer. Det ser vi tydelig når det står dets slag, det er slagene til hjertet i brystet, og det er der hun har sitret og smilt.

I strofe 2 er det en gammatikalsk feil, da verbet å legge (legger – la – har lagt) er transitivt, og krever objekt. Her brukes det uten objekt, som det intransitive parverbet å ligge (ligger – lå – har ligget). Min språkfølelse sier hennes yndige åsyn må ha lagt noe, men linjen slutter med et punktum, og setningen har ikke noe objekt. Wergeland var fri og eksperimentell og grensesprengende, men denne type feil er så sjelden at jeg lurer på om det kanskje er jeg som har misforstått noe. I alle fall gir linjene god mening, sorgen taper tyngden og makten sin, der hennes ansikt har vært. Sorgen får ikke noe tak der hun har vært. Så følger spekulasjoner om hvordan hun tok fra sorgen makten dens, om det var ved å synke den i det svømmende øyet, eller drikke giften dens med munnen. Her er det mulig å lese inn dristige erotiske skildringer, linjene gir bedre mening om man gjør det, her er det den seksuelle omfavnelse det gjelder. Deretter følger en lang setning, over flere linjer, Thi jeg saae/ Vemodets Smiil/ bævende Skygger om Læben at bøje;/ dunklere blaa/ sværmede Øjnenes Ild. Ordet thi (for, fordi) tilsier en forbindelse mellom denne delen av strofen, og den første, en type forbindelse i hvert fall jeg assosierermed Bibelen og andre religiøse tekster, særlig med dette høytidelige ordet thi. Den lange setningen i seg selv sier «for jeg så vemodets smil, bevende skygger om leppen å bøye, dunklere blå, svermet øynenes ild». Også den setningen er litt vanskelig å trenge inn i. Professorene Jørgen Sejersted og Eirik Vassenden antyder i Lyrikhåndboken (101 dikt og tolkninger) at det er den falne jomfrus vemod det er snakk om. Det gir god mening, først er det akten, så er det kvinnen etterpå.

I strofe 3 blir kvinnen gjort til brud, en uskyldig brud, og hun skal ha forsonet sjelen med verden og blodet med Gud. Også her er Wergeland dristig og utfordrende i billedspråket, å forsone skal jo bety å få enighet eller kompromiss mellom motsetninger, her er det sjelen – mennesket – med verden – omgivelsene. Så det er gjennom kvinnen og den første omfavnelse mannen blir forsonet med verden rundt seg. Enda mer enn i dag var sjelen på Wergelands tid brukt for tankene og følelsene til et menneske, det innvendige, den man egentlig er. Kroppen er det utvendige. Blodet er det som renner rundt i kroppen, det skal forsones med Gud, med det religiøse. Også det er gjennom kvinnen, bruden. Så går det antagelig an å lese konkret, hun senker pannen på hans bryst, strålende som nådens skinnende lin, og med det tok hun bort den tårefylte synden. Billedlig er det velsignelsen, hun frelser ham fra synden, tar bort naget og kvalene. Det er veldig lett å lese det religiøst, men det skulle ikke være nødvendig for å gi diktet mening. Også ikke-troende kan være plaget av synden, om enn på en annen måte. Sinnet er etterpå rent som et tempel, tempelet er stedet religiøse handlinger foregår, selvfølgelig rent og hellig.

Strofe 4 er midtstrofen. Der speiler bruden den rødmende uskylden inn i brystet hans. Igjen er brystet der hjertet her, og uskylden er for dem som ikke har syndet. Det er sterke religiøse motiv, enda en gang. Linjene 3 og 4 i denne strofen er jeg usikker på, men jeg har ikke noe bedre forslag at det er fuglen due og planten bregne Due og Lok betyr, sånn at han spør hvilke av de himmelske duer, er det jeg fornemmer i bregneplantene om meg. Her må jeg vite mer for å kunne gi nærmere forklaring. De fire siste linjene i denne strofen er imidlertid greie. Han hilser sin ånd, sin geist, som før var demonisk, og fremmed for himmelen, men nå er gjenreist igjen, ved henne, dig. Ånd var et veldig viktig begrep på denne tiden, det stod veldig sentralt i romantikken, og det er ikke helt lett i enkle ord forklare hva det er. Det har med tanken, sinnet, personligheten å gjøre, det er i kristen tro det med guddommelige med mennesket, og det har tett sammenheng med sjelen.

I strofe 5 er det ikke pannen, men leppen, som rører brystet. Det blir innenfor glorielyst, glorien er stråleglansen rundt en hellig person gjengitt i kristen kunst. Så er det kjærlighetshymner som springer frem, lovsanger til kjærligheten, og jeg leser sandsløse, drømmende kyss til å være sansesløse, drømmende kyss. Skal man lese mer i det, så er sanseløse og drømmende liksom utenfor tid og rom, det er en annen type virkelighet, men man skal alltid være forsiktig med å legge sin egen konkrete mening inn i det som står åpent i teksten. Setningsstrukturen i de fire siste linjene er forvansket. Først er det fantasien som med glødende tunge drikker sødmen deri, videre mening med det er åpent for tolkning, og det er en tolking jeg ikke vil lukke. Så er det usikkert om det er Styrke og Lys eller Ømheds geni som er subjekt, om det er styrken og lyser som skjenker ømheds geni, eller om det er omvendt. Det er i hvert fall indirekte objekt, til hvem. Og sånn jeg leser det, er det samme mystikk og vanskelighet i hva det inneholder, som i hva som er deri. Det mest nærliggende er at det er omfavnelsen. Oppfattelsen av geni var for øvrig annerledes i Wergelands tid, enn det er i dag. Det er noe helt enestående. Jeg kan kanskje legge inn en referanse til Pusjkins skjønnhetens geni, skrevet på samme tid.

Strofe 6 er selv til Wergeland å være svært fortettet med sterke og utrykksfulle skildringer og sammenligninger. Jeg vil si hjertet her er ment fysisk, så når hun ligger ved hjertet, ligger hun på brystet hans. Det sprang blomster derfra ut, blomster er liv og farger og skjønnhet, her kan de til og med «leve, drømme og tenke». Det følger en sammenligning det skal være underforstått hva blir sammenlignet med, blomstrende frukttrær (mandeltre – mandel og epletre – abild) vaier ikke så fullt, som det nå vaier i ham, etter den første omfavnelse. Blodet bruser, er ord som ellers ofte blir brukt for å beskrive denne følelsen. Så følger et dristig og uvanlig bilde, med ordene solen sitt blod, og at det ikke så rigt over Roserne sprængte. Det er et fortettet bilde, med mye innhold pakket inn i få ord. Metaforene er blandet sammen, solen kan være solen selv eller et bilde på noe, blodet kan være solstrålene, eller mannens blod. Ordet blod er i alle fall fysisk og kroppslig, det er det som renner rundt og gir liv i kroppen, hva det tilsvarende skal være i solen, overlater Wergeland til oss. Jeg føler nesten jeg gjør bildet svakere, ved å skrive for mye om det. Det er ment å være dristig og utfordrende og vanskelig. Ambisjonsnivået er skyhøyt. Roser er blomsten, ofte tenkt som den vakreste blomsten, og ofte brukt som symbol på kvinnen eller det vakre. Så når solen sitt blod sprenger rikt og rosene, så er det assosiativt, mange måter å lese det på. Straks man velger én, utelukker man de andre, og gjør innholdet fattigere. Det samme gjelder slutten, med sjelen sitt muld, som drømmende saligt forlod. Heller ikke denne linjen er riktig grammatisk. Verbet forlot er transitivt, og skal ha objekt. Her står det ikke noe om hva som ble forlatt. Det er nesten som Shakespeare i sonettene sine, hvordan Wergeland her tøyer språket.

I strofe 7 blir sjelen sammenlignet med en mørkeblå seraf, en engel av høyeste rang. Formen er fjern deg, der så deg blir skiftet ut med min sjel, så med du mørkeblå Seraf, deg – min sjel – og – du mørkeblå Seraf er det samme.  Sjelen er også bevisstheten, mennesket i kroppen, det som utgjør jeg, så det er sterkt uttrykt å be den om å fjerne seg. Befalingen kan uttrykke et ønske om på en måte å forsvinne fra seg selv, glemme seg selv, og være i noe annet, i omfavnelsen. På ny synes jeg bare det gjør diktet fattigere, å skrive for konkret hva det skal bety. At sjelen blir sammenlignet med en seraf, kan være et bilde på hvor mye sjelen er verdt, hvor mye den betyr. Den er som en seraf for ham, men nå vil han ha den vekk, og være i dette andre. Igjen og igjen vil jeg minne om at dette er bare en av mange mulige lesninger. I linje 2 blir den samme sjelen bedt om å begrave seg i bloet, som et alternativ. Setningsstrukturen er forvansket, begrav deg en stund i mitt blod, er den naturlige rekkefølgen på ordene. Deg viser til sjelen i linjen over. Linjene 3 og 4 vil jeg si beskriver den konkrete omfavnelsen, særlig linje 3, også her er det forvanskinger, fortettinger og utfordringer. Det står ikke noe om hva som er herskende, i linje 3, om det er handlingen, hun eller noe annet. Nerven er strengen som formidler følelser fra kroppen til hjernen, det som får oss til å kjenne fornemmelser på kroppen. Dette har vært vel kjent i årtusener, og mye brukt i litteraturen. Her skal den åpne sin sitrende munn, et bilde som ikke er så mye brukt, jeg kjenner ingen andre tilfeller. Jeg vil ikke spekulere i hva det skal bety, annet enn at det nok er ment å være intenst.

Jeg håper å få denne posten ferdig i løpet av dagen. Det gjenstår litt i gjennomgangen, og så er det kommentaren.

Kommentar til diktet

Alt ved dette diktet er komplisert, ambisiøst og utfordrende. Wergeland gjør det ikke lett, verken for seg selv eller for leseren. Formen på diktet er streng, vanskelig og ganske unik.

Noen ytterligere kommentarer har jeg ikke rukket ennå. Diktet er fylt av religiøse ord og religiøse motiver.