Venner, av Sigbjørn Obstfelder

I måneden desember skal vi ta for oss Sigbjørn Obstfelder (1866 – 1900). Det er vår kanskje største poet, selv om han bare var aktiv en kort periode, og bare fikk utgitt en eneste diktsamling. Fra den har jeg tidligere postet to dikt, Jeg ser og Genre. Det første er et av de sterkeste og mest kjente diktene som er skrevet på norsk, det andre et vakkert kjærlighetsdikt om forholdet mellom mann og kvinne, slik det kan bli sett i 1890-talls diktningen. Obstfelder er også min norske favorittpoet, om enn dette forholdet mellom oss var sterkere i mine yngre dager, enn nå. Delvis gjennom arbeidet med bloggen har jeg sett at det er mange foruten ham som har skrevet vakkert, og delvis er det slik at det blir med de første favorittdiktene med Obstfelder. Det er «Jeg ser» som lyser alene, «Genre» og prosadiktet «Byen» treffer gjerne unge studenter, på jakt etter en mening i eksistensen. I de øvrige diktene til Obstfelder er disse tingene ikke like klart og sterkt uttrykk, og det var jo heller ikke så mye han fikk skrevet.

Når det er sagt, så er det få norske diktsamlinger som kommer opp mot Obstfelders samling Digte som kom i 1893 (lenken fører til dokumentasjonsprosjektet til universitet i Oslo, der denne samlingen og andre tekster av Obstfelder er lagt ut).  Obstfelder har da vært mer eller mindre litterært aktiv siden slutten av 1880-tallet, der han skrev og fikk produsert tekster for gymnasavis, og også skrev tekster han ikke viste frem. I 1889 fikk han sin første utgivelse, Heimskringla, som var en parodisk tekst for studentersamfunnet (jeg har ikke lest den). I 1890 skrev han diktet jeg poster i dag, «Venner», som også er åpningsdiktet i diktsamlingen hans.

Det er et svært optimistisk dikt, skrevet mens han oppholder seg i Amerika, der han besøker broren Herman, og forsøker å få seg arbeid som ingeniør. I diktet ser han seg tilbake på studenttiden, og alle de givende samtalene han hadde der. Jeg ser en kanskje uventet referanse, i Bob Dylans sangtekst Bob Dylan’s dream (lenken leder til teksten til sangen på Dylans offisielle nettside). Sangen er fra platen The freewheelin’ Bob Dylan, som Dylan gav ut i 1963, da han var 22 år. Obstfelder var 24 da han skrev sin tekst. Begge lengter de tilbake til en ungdomstid, der de kunne sitte gjennom nettene og snakke om hva som helst, og hvor skjønt det var, og hvordan de lengter tilbake. Det er virkelig en av Dylans vakreste tekster, så man skulle ta seg tid til å studere den, og lytte til sangen, som også er veldig fin. Og de som fra før kjenner Dylan og denne sangen hans godt, kan ta seg tid til å lese dette diktet av vår egen Obstfelder, og se at det er et visst fellesskap mellom dem.

VENNER

Bare en liden vise om du og jeg,
eller om dagene, som gik dengang,
nætterne, –
værelset med det kjælne tusmørke,
lampen, – den indiske buddha, –
Jacobsens byste i solhjørnet,
Wagnerportrætet!

Vi sad sammen i røgskyer,
vi drømte sammen om livet.
Den rigere sjæl, som fremtiden fængsled,
havde jeg,
det gladere hjerte, den varmere puls
havde du.

Du kom til at skjønne,
hvordan jeg var, ja, hvordan jeg var,
ikke mit blod kunde bruse,
men min sjæls blade,
å, min sjæls blade, de kunde visne.
Så sad vi sammen i drømskyer
og sligt stort, fagert syn, –
syn,
livsundren!

Livet!
En i uendelige baner sig slyngende stråle,
gjennem alle væsner, gjennem alle kloder,
en uendelig, – tonende -, ildspiral, –
som vi ikke kan se begyndelsen på,
og ikke enden på,
og ånd risler i,
og sole drypper af,
– sole i lyshav, sole i tankehav, –
en uendelig, – tonende -, ildspiral,
ude fra det kolde, ude fra det tomme,
ind mod det varmere,
ind mod det varmeste,
ind mod Gud –
Lyset!

Sfærer svinger, bølger bæver,
– der, hvor den ene er,
var den anden, –
livceller svæver,
hæver sig,
synker.

Ja, nætterne var lange og lyse.
Der var såmeget at tale om,
der var såmeget vakkert til –
solglød, vi længedes mod,
kvinder, vi vilde ofre vort blod.
Nætterne var så lange og lyse!

Men hav og tid skilte os,
og Vestens nætter er mørke.
Mangengang, når jeg våger og mindes,
er det, som det rører sig i det golde hotelrum:
Ansigtslinjer flakker i solhjørnet,
Jacobsens,
Buddha dukker frem af mørket…

Tror du,
tror du, at venner mødes på nye kloder?

fra Digte, 1893

Kommentar til diktet

Vi kan begynne med å ta en titt på åpningsstrofen. Det består bare av en eneste setning, satt nedover linjene, med komma, bindestrek og innskudd, som om han kommer på ting etter hvert som han skriver. Det skal være Bare en liden vise om du og jeg, ikke store greiene, ikke noe høytidelig, forresten ikke om du og jeg, men om dagene, som den gang var, eller aller helst nettene, og så videre. Det er tankeassosisasjoner som utspiller seg. Når dikteren skriver ordet nætterne, så kommer han liksom på hvordan det så ut disse nettene, med lampen som lyste i tussmørket, og Buddha-figuren, en byste av Jacobsen (hvem nå dette kan være9, og Wagnerportrettet – med utropstegn! Så slutter strofen, med noe helt annet enn det den har begynt med.

Dette skiller seg helt ut fra all tidligere, tradisjonell diktning. Det er skrevet i 1890, året romanen Sult av Knut Hamsun ble utgitt, og vi får en markert ny retning i litteraturen vår. Obstfelder blir en helt sentral poet i denne retningen, den mest sentrale av dem alle, men han får ikke så mye glede av det i sin levetid. Det er godt gjort å skrive noe så radikalt nytt i så ung alder, og uten at man har vært i nærheten av å få etablert seg som forfatter. De fleste liker helst å begynne med å kopiere andre. Obstfelder begynner med å se ut som han har helt andre mål enn hva våre tidligere poeter har hatt, det gjelder ikke lenger om de samme tingene.

Så kommer strofene to og tre, som er satt litt inn som et innskudd i teksten. Fremdeles ser det ut som rytmen er helt tilfeldig, ordene valgt som de faller seg, rim er ikke tenkt på. Vi satt sammen i røykskyer, / vi drømte sammen om livet, det er slik vi snakker, det er slik ordene kommer når vi tenker. Det er stemningsskildring, som om Obstfelder virkelig ser for seg hvordan de satt og røykte, og drømte om livet og om fremtiden. Det er viktigere  å få sagt dette, enn å få satt det inn i noe dikt. Først deretter kommer de smått manipulerte linjene, der formen får forrang for innholdet. Var det virkelig prosa, virkelig en tankerekke, skulle det nå stått: jeg hadde den rikere sjel som fengslet fremtiden, du hadde det gladere hjerte med den varmere pulsen. Obstfelder stokker om på ordene, og setter også havde jeg, (…) havde du på egne linjer, og manipulerer med det trykket på dem. Vi kan også få med at Obstfelder viser selvinnsikt her. Som den fremtidige poet har han en rik sjel, men det glade hjerte hadde han aldri.

Strofe fire lukkes inne av to ord som står alene: Livet! og Lyset! Begge utstyrt med utropstegn. Her er Obstfelders fantasi i fri flukt. Kanskje kan vi si vi her ser optimismen til en ung dikter som ser en helt ny vei, helt nye muligheter i diktningen og i livet selv, muligheter ingen har tenkt på, og som det nå er fritt frem å utnytte. Obstfelder utdannet seg til ingeniør (om enn han aldri tok eksamen), og jeg mener vi her også kan se litt fra den den gang nymoderne fysikken. Det var nettopp på denne tiden man forsøkte å måle lysfarten for første gang, Maxwell hadde kommet opp med sine ligninger, snart skulle man si at fremtidens fysikk ville bestå av å finne flere desimaler i kjente størrelser. Samtidig er her også den poetiske, ny-romantiske mystisme, den som åpner for alt, der det ikke er noen begynnelse og ende, der ånd[en] risler i, og solen drypper af. Det må være dette som kalles frie vers, på alle tenkelige måter. I en visjonær utblåsning går man så ut av det tomme og kolde, og inn mot varmen, som er Gud, og lyset. Dette kan vanskelig leses som den kristne Guden, men et mystisk Gud, en erstatning for Gud, en ny-romantisk eller modernistisk Gud, en Gud man selv velger. For unge Obstfelder ser det her ut til å være begeistringens Gud.

Stofe fem følger opp dette mystiske, med en sjelefellesskap som bryter ned de fysiske størrelsene tid og rom. Der den ene er, er også den andre, eller var den andre, som det er formulert i diktet. Det er – slik jeg leser det – et åndelig fellesskap som teller like mye som det fysiske. Jeg mener det er ment å være gåtefullt, begeistret. Når livcellene svever, og i de to siste linjene hæver sig, / synker, så er det som om det er en organisme som puster. Det kan være selve verdensaltet, brystet som går opp og ned. Fantasi, religion, mystisme og virkelighet går i ett. Den ene verden er ikke virkeligere eller viktiere enn den andre.

I strofe seks har vi virkemidler som gjør det lett for den som skal analysere diktet, tydelige og fine. Det er en setning som lukker strofen sammen, åpner og ender den, nætterne var lange og lyse. I mellom dem er en ny tankerekke, formulert som en setning. De hadde mye å tale om, det var mye vakkert – og så fortsetter tankeassosisasjonene, hva som var vakkert (merk også hvordan diktet er fylt av positive, begeistrede ord). Det er solgløden, kanskje en liten opphenting av noe av det som ble sagt i strofe 4, og så er det vi længedes mot, som både kan vise tilbake til denne solgløden som allerede er nevnt, eller til det som nevnes i neste linje, kvinner. Vi vilde ofre vårt blod, står det så, enten for kvinnene, eller for noe annet, eller for alt. På ny står det at nettene var lange og lyse, med forsterket betydning.

Og så kommer den første forsiktige strofen, nummer sju. Nå har hav og tid skilt oss (Obstfelder skriver her kanskje konkret, han er i Amerika, i Vesten), og nettene er mørke der i vest, der han er. Han er nå ensom og alene, begeistringen gjelder ikke lenger. Her er for øvrig Obstfelder i samme stemning, som Dylan er i hele sin sang, nevnt i innledningen. Frem til nå har assosisasjonene og fantasien hatt fritt spill, nå er det så vidt han våger seg, kanskje er det noe som rører seg, i det golde hotellrommet. Nå er også ordvalget kaldt og trist. Men i slutten av denne strofen vokser det frem noe, ansiktslinjer som flakker i solhjørnet (på ny solen), bysten av Jacobsem, og Buddha frem fra mørket.

At Buddha nevnes gir en fin overgang til den lille avslutningsstrofen. Buddhismen er en religion full av mystisme, her er det også gode muligheter for liv etter døden. Og poeten våger spørsmålet:

Tror du,
tror du, at venner mødes på nye kloder?

Dette ringer også frem til Obstfelders egen Jeg ser, jeg ser, / jeg er på feil klode, måten å avslutte de to diktene minner om hverandre. Her i dette diktet, Venner, ligger det et ønske om å møtes igjen, på en eller annen mystisk måte. Hvor fantastisk diktet har vært, fantastisk i betydningen mirakler kan skje, så ligger det også i avslutningen et visst håp om at mirakelet kan skje enda en gang. Selv om Obstfelder er et Atlanterhav fra sine gamle venner, så kan de kanskje møtes igjen, en eller annen gang, på en eller annen klode.

Avsked, av Edith Södergran

Det er en ekstra søndag denne måneden, da skal jeg poste et dikt fra et av de andre skandinaviske landene. Denne gangen blir det en svensk, eller rettere sagt finlandsvensk kvinne, den store Edith Södergran (1892 – 1923). Hun har skrevet mange vakre og kjente dikt det er fristende å poste, det er bare å fråtse i diktene hennes som er lagt ut flere steder på nettet.

Edith Södergran er i sannhet en fascinerende karakter. Hun er altså finlandsvensk, med finlandsvenske foreldre, men hun er født i den russiske byen St. Petersburg i 1892. Hun var eneste barn i søskenflokken, men begge foreldrene hadde avdøde barn fra tidligere ekteskap, det vil si, morens avdøde barn var født utenfor ekteskap. Særlig moren kom fra gode kår, men familien slet likevel økonomisk, fordi faren hadde vanskelig for å få seg stabil jobb med stabil inntekt. Familien flyttet til Raivola, på Karelen i datidens Finland, snart etter fødselen, men hun i årene 1902 – 1908 gikk på tysk pikeskole (under den tyske hovedskolen) i St. Petersburg.

Her ser vi hvor kort det er fra Raivola til St. Petersburg, knappe tre mil. Dagens finske grense er ende noen mil i nordvest. De nye grensene ble til etter vinterkrigen, og er vel langt på vei et ran mot Finland.

I 1910 fikk Södergan påvist tuberkolose, den sykdommen som til slutt skulle ta livet av henne. Hun måtte på grunn av dette avbryte skolegangen 16 år gammel, og i stedet tilbringe årene 1911 – 1914 ved et sanitorium i Sveits. Det er i denne perioden første verdenskrig bryter ut. Byen hun hadde sin skolegang i, St. Petersburg, er som man vet helt sentral i begivenhetene som ledet opp til den. Det var her den russiske tsar Nikolai II måtte besvare brevene fra Wilhelm II av Tyskland, om hvordan man skulle håndtere konflikten mellom Serbia og Østerrike-Ungarn. Skolen Södergran gikk på lå like overfor vinterpalasset, der tsaren bodde. Hun kom veldig tett på begivenhetene.

Det er altså store ting som påvirker henne på det personlige plan (tuberkolosen, de urolige familieforholdene) og fra den verden hun lever i (urolighetene i St. Petersburg, verdenskrigen). Kunstnerisk kunne hun nok ha fått mange påvirkninger fra tiden i St. Petersburg, da denne perioden var uvanlig livlig i russisk kunst, men som purung skoleelev er det nok begrenset hvor mye hun fikk med seg av det. Da var det kanskje vel så viktig at hun fikk kommet seg ut i verden, og sett alle menneskene på sanatoriet i Sveits. Disse sanatoriene kunne være de reneste intellektuelle symposiene.

Kort etter oppholdet i Sveits utgav Södergran sin første diktsamling, Digter (1916), hvor vårt dikt i dag er hentet fra. Samlingen fikk ingen stor oppmerksomhet da den kom ut, som ingen av Södergrans dikt eller diktsamlinger ble lagt merke til. Det er først etter hennes død hun har vokst seg stor.

Således passer vårt dikt, Avsked (Avskjed), godt inn. Hun er maksimalt 24 år da hun skriver det. I verden er det krig. I kroppen hennes har tuberkolosesykdommen allerede herjet. Hun kan vanskelig ha forhåpninger om et lykkelig liv, med den bakgrunnen og de fremtidsutsiktene hun har. Derfor tar hun avskjed, ubemerket, som hun føler seg og forblir, og for aldri mer å komme tilbake.

Avsked

Egensinnigt och kallt blev mitt hjärta
sen jag började längta efter dina smekningar.
Mina systrar hava ännu icke märkt
att jag icke mera ser på dem…
Jag talar aldrig mer med någon…
Jag vet ej huru ofta
jag kysser den lilla kattungen som sover vid mitt bröst.
Gärna ville jag hava en smula ledsamt,
men mitt hjärta är lyckligt och skrattar åt allt.

Mina systrar, jag gör, vad jag aldrig har velat,
mina systrar, hållen mig tillbaka –
jag vill icke gå bort från eder.
När jag sluter mina ögon, står han framför mig,
jag har många tankar för honom och inga för alla de andra.

– – – – – – – – – – – – – – – – – –

Mitt liv har blivit hotfullt som en ovädershimmel,
mitt liv har blivit falskt som ett speglande vatten,
mitt liv går på en lina högt uppe i luften:
jag vågar icke se det.
Alla önskningar, jag hade i går,
sloka som de lägsta bladen på palmens stjälk,
alla böner, jag sände i går,
äro överflödiga och obesvarade.
Alla mina ord har jag tagit tillbaka,
och allt vad jag ägde har jag skänkt åt de fattiga,
som önskade mig lycka.
När jag riktigt tänker,
har jag ingenting kvar utav mig själv än mitt svarta hår,
mina två långa flätor, som glida som ormar.
Mina läppar hava blivit glödande kol,
jag minns ej mer, när de började brinna…
Förfärlig var den stora branden som lade min ungdom i aska.
Ack, det oundvikliga skall ske som ett svärdshugg –
jag går utan avsked och obemärkt,
jag går helt och kommer aldrig åter.

Fra Digter, 1916

Kommentar til språket

Jeg mener de skandinaviske språkene ikke trenger oversettes. Vi skal lese hverandre i original. Det krever imidlertid litt arbeid med enkelte særegne ord i hvert av språkene. Jeg har satt opp noen av ordene som kan være vanskelige under, med en liten forklaring til hvert av dem.

En smekning er en lett og øm berøring med hånden, «kjærlig berøring» ville vi kanskje sagt på norsk. Märkt er «merket», huru ofta er «hvor ofte» og ledsam er «sørgmodig» eller «trist».

Å vela er det samme som «å tvile». Å hålla er selvfølgelig «å holde», hållen blir en slags «holdt», et partisipp, søsterne har holdt henne tilbake.  Svenskkyndige må gjerne rette meg, om min tolkning her er feil.

Hotfull er «truende» eller «skremmende», satt sammen av hot, som betyr «trussel», og –full. Ovädershimmel er «uværshimmel», første linje i siste strofe blir altså på norsk «Mitt liv har blitt truende som en uværshimmel. Sloka er «å henge slapt», de lägsta er de laveste, og stjälk er «stilk». Det er poetens ønsker som henger slapt som bladene på en palme, de strutter ikke etter å bli oppfylt. Mine två långa flätor er «mine to lange fletter», de glir som ormer (glida som ormar). Leppene er blitt glødende kull (Mina läppar hava blivit glödande kol), poeten minnes ikke når de begynte å brenne (började brinna). Förfärlig er «forderdelig», det oundvikliga «det uunvikelige» eller «uunngåelige». Til slutt ender det med at det lyriske jeg går ubemerket (obemärkt), og kommer aldri tilbake (åter).

Kommentar til diktet

100 år etter det er skrevet er det ikke lenger sjokkerende å lese dette diktet. Det er sånn man skriver dikt, nå for tiden, en rekke setninger med sterkt uttrykk, mer eller mindre løsrevet fra hverandre. Den gang var denne formen radikal. Modernismen hadde langt fra satt seg, selv om den blomstret i Europas kulturelle sentere, deriblant det St. Petersburg, der hun vokste opp. Hos oss i Norge hadde vi hatt Sigbjørn Obstfelder, men man trenger ikke være altfor trenet for å se at modernismen i Södergrans diktning hadde kommet lenger, enn den var hos Obstfelder. Obstfelder ser mer utover, han kommuniserer med verden. Dette diktet til Södergran ser bare ut til å ville sette ord på dikterens egne følelser, for dikterens egen del. Det er dikt som lukker seg selv igjen.

Den intense ensomheten i dette diktet peker mer fremover mot Gunvor Hofmo enn bakover mot Sigbjørn Obstfelder. Les de første linjene:

Egensindig og kaldt ble mitt hjerte
siden jeg begynte å lengte etter din kjærlige berøring.

Avvisningen er fullstendig allerede fra starten. Det er når hun begynte å lengte etter den kjærlige berøringen, etter kjærligheten, at hjertet ble kaldt. Her er ikke håp om at hun skal så mye som lengte etter slike berøringer igjen, med det vil hjertet bare bli kaldere.

Videre i første strofe går det i at hun ikke lenger deltar i samvær med sine søstre. Hun ser ikke på dem, snakker ikke med dem, eller med noen. Og de har ennå ikke merket det. Det er naturlig å lese at hun mener sine kvinnelige medsøstre, og ikke sine kjødelige søstre (hun har heller ikke noen), i disse linjene. De skriver ut en fullstendig og ugjennomtrengelig ensomhet. Hun har en liten kattunge ved sitt bryst hun kysser på. En katt kommuniserer ikke, gir ikke menneskelig kjærlighet, om enn den er aldri så søt og fin. Linjene kan leses direkte, eller i overført betydning. Uansett er det dette dyret, dette kosedyret, og ikke andre mennesker, hun gir sin oppmerksomhet.

Siste linje i første strofe kan vi kanskje tilskrive et ungt temperament. Hun vil være trist og lei, men hjertet ler (skrattar) av alt. Hun går altså ikke inn i det triste i ensomheten sin. Med det står hun i ungdommelig, provoserende opposisjon til verden. Det er ikke synd på meg! Vis meg ingen oppmerksomhet! Fuck off, som vi ville sagt det i dag.

Slik kan diktet leses på et overordnet plan. Det kan også leses mer direkte, der dikteren henvender seg til elskeren som har forsmådd henne. Dette gjør diktet mindre avvisende. Da er det denne elskeren som har gjort at hun har begynt å ignorere sine medsøstre, venninne sine. Det er det i protest mot ham at hun har det bra og kysser katten, til ham har hun behovet for å si at hun er lykkelig og at hjertet ler. Det egensindige hjertet i første linje blir da egoistisk, fordi hun i ønsket om den kjærlige berøring, setter alle andre hensyn til side.

Strofe nummer 2 er ganske kryptisk. Den gjør lesning nummer 1 vanskelig å opprettholde, men går an å forstå på bakgrunn av at dette er et dikt om en konkret mann. Her vil hun ikke forlate sine medsøstre. Likevel er dette mannen hun ser når hun lukker sine øyne, hun tenker mye på ham, og ikke noe på alle andre. I lesning nummer 1 er det vanskelig å forklare hvem denne mannen skal være. Hvordan kan hun ønske seg og være i intens ensomhet, når hun har en mann som hun tenker på så sterkt at han fyller sinnet hennes hver gang hun lukker øynene?

Siste strofe passer bedre til den første lesningen med den intense ensomheten. Her har Södergran noe av den distansen til sitt eget jeg, sitt liv og sin kropp, som skal bli karakteristisk for det videre forfatterskapet. Hennes liv er truende som uværshimmelen, et litt spesielt bilde, uværsskyer er mørke og tunge og trykkende, og henger over oss, truende med regn og kaldt. Det er vanskelig å se hvordan livet kan henge og være truende på samme måte. Det speilende vann livet er falskt som, viser ikke tingene som de er, bare bildene av det. Til sist er livet høyt oppe på en line, der jeg’et står nede på bakken, engstelig for at livet skal falle ned. Her har vi veldig konkret distanse mellom jeg’et og livet, et konkret bilde på den moderne fremmedfølelsen. Dikteren våger ikke engang å se på det.

Videre kommer motiv og tanker som skal dominere det tjuende århundre. Her er ikke lenger ønsker og håp, de har mistet sin kraft, henger slappe som palmeblad. Ordene har ingen virkning, de vil det dikteriske jeg’et bare ta tilbake. Hva hjelper vel ord? Ord må alltid ha en mening, og man kan ikke sette mening på det meningsløse. Denne tanken er ikke helt klart uttrykt i Södergrans dikt, men det antyder en lesning i den retning. At dikteren har sjenket sine eiendeler til de fattige som ville gjøre henne lykkelig, det må man kanskje sette på den ungdommelige konto. Det er vakkert skrevet, men er ikke så lett å se hva det skal bety. Det hører heller ikke helt hjemme i et sterkt dikt som dette, etter denne leserens smak.

Til sist kommer avslutningen som nok er dette diktets sterkeste del. Her reduserer Södergran jeg’et til kropp, og bare en del av kroppen: de to mørke flettene. Det er det eneste jeg’et har igjen av seg selv. Kanskje ser det da rart ut at dette jeg’et også har lepper som gløder som kull, som har begynt å brenne, og det ingen steder står at de har sluttet. Det står i konrast til linjene under, der ungdommen – med de sterke og levende følelser – er brent til aske. Og aske brenner ikke lenger.

Så gjenstår bare avskjeden. Den skal skje som et sverdslag. Denne formuleringen virker som om dikteren forventer å bli hogget ut av livet, det skjer brått og plutselig. Denne kraftformuleringen, bare ordet svärdshugg, har jo en god del kraft i seg, med to trykktunge stavelser og kraftige konsonanter (plosiver, for den som vil ha presise betegnelser), står i kontrast med den langt mykere avslutningen. Der forvinner hun bare.

 

 

Til dig, av Olaf Bull

I 1909 gav den da ukjente Olaf Jacob Martin Luther Bull (1883 – 1933) – Olaf Bull – ut sin første samling dikt, kalt Digte. Første dikt i denne samlingen var et ordentlig vårdikt, et kjærlighetsdikt med våren som motiv og symbol, og sommer i alle kommende år som ønske til slutt. Det er et flott dikt å starte debutsamlingen sin med, for diktet kan jo i seg selv være denne spirende kjærlighetsvåren som ønsker og lover slik om sommer. Det er også et flott dikt å poste her i dag, søndag 3. april, med våren i anmarsj utenfor vinduene våre og i livene våre, og med mye god sommer og kjærlighet foran oss!

Den lystige innledningen passer kanskje godt til diktet vi skal presentere i dag, men det passer nok ikke fullt så godt for forfatteren bak det. Olaf Bull var en seriøs dikter, som nok kan bli vel kunstnerisk og utilgjengelig for de fleste i mange av sine dikt. Han strevde med de store, lyriske tema, om kunsten og livet, evigheten og forgjengeligheten, og forsøkte å gi det uttrykk i mange lange og krevende dikt, der man skal kjenne referansene godt for å henge med. Det er dikt for lærde, og for kjennere. Men så hender det også at han slår til med noen dikt som blir allemannseie, som Til dig, vi poster i dag, og Metope som ble postet i mars 2009.

Så er det til diktet. Det passer til menn eller kvinner i alle aldre, som er eller har vært forelskede, og kan om man ønsker det litt like godt leses fra en som ser forover, som en som ser bakover (selv om det siste nok er det riktigste). Det er ikke mange norske dikt som behandler våren og den forelskede kjærligheten så godt som dette diktet her, og da gjenstår vel ikke stort mer å forlange? Det er til deg! min kjæreste! kun deg!

Til dig

Til dig, du kjæreste, kun dig,
min deilige vaar, min ungdom,
mit følge paa somrens vei -!

Husker du foraarets tid dér,
hvor veien kom gjennem parken
under de solblaa trær?

Det bugned og sprak i ru mark,
og stammerne drak av solen
gjennem den brustne bark!

Du bar med et trodsigt og blankt smil
din herlige dronningkappe,
overgydt av April!

Dit haar var en skinnende ung fest,
hvor blomsterne slang og svinget
slig som de kunde det best — —

Da syntes vi begge, vor blaa vaar
burde jo ha som sommer
alle de kommende aar!

fra Digte (1909)

Kommentar til språket

Jeg har hentet denne versjonen fra Dikt.org. Vi skulle ikke ha noen vanskeligheter verken med å lese eller forstå diktet. For den som ikke skulle være klar over det, skal dig leses «deg», akkurat som man ville gjort det i dag. Det gjør at ordet rimer helt på vei, i første strofe.  Ellers ser vi det blir brukt gjentagelser  som virkemiddel i første strofe. Tredje strofe har lydmalende ord og rim i bruken av rak (lest med kort ‘a’, uttalt ‘rakk’) og ark (også med kort ‘a’), det er lyden av den brustne bark som sprekker. Fjerde strofe har lang vokallyd i smil, et ord man ikke kan uttale uten å gjøre det om man gjør i-lyden lang nok. Denne strofen har også et herlig rim med smil mot april, i det egentlig dristige uttrykket overgyldt av April. Den dikteren henvender seg er forgyllet av april måned, vårmåneden.

I siste strofe er verbtiden betydningsfull. Hele diktet er skrevet i fortid, som fra en som ser seg tilbake, men her blir fortiden syntes brukt om hva de trodde den gang, og at den burde ha sommer kommende år, ikke at den bør ha det. Det kan tyde på at forholdet allerede er slutt, eller i alle fall at det ikke er det samme lenger. Se for øvrig kommentarer lenger nede.

Kommentar til diktet

Jeg skrev i innledningen at dette passer for forelskede kvinner og menn i alle aldre, men går man inn og ser nærmere på det, er det nok lettest å holde en tolkning der det er en mann som henvender seg til en kvinne, og ser seg tilbake på deres livs første vår. Jeg skal komme tilbake til hvorfor, men først si litt om årstidene som motiv i lyrikken.

Vekslingen mellom vår, sommer, høst og vinter er livets gang. Det representterer en syklus der livet skapes, lever, eldes og dør. Våren er det livgivende, da våkner blomster og trær etter å ha ligget døde gjennom vinteren. Fuglene kommer tilbake, synger og er glade. Det er forelskelsens tid, og også i naturen er våren en typisk parringstid. Det er en tid med glede, solen kommer, det blir varmere og lysere, symbolikken fungerer på mange plan. Sommeren er tiden da alt er på høyden. Alt som våren har lovet, blir oppfylt om sommeren. Dagene er på sitt lengste, lyseste og varmeste, de forelskede lever sammen i kjærlighet, og planter og dyr har rikelig med næring å forsyne seg fra. Litterært sett er det kanskje den mest uinteressante tiden. Der våren er forelskelsen, er sommeren ekteskapet. Mange romaner, dikt og fortellinger stopper med det, de fikk hverandre. Det er ikke om sommeren utviklingen skjer. Høsten er tiden forfallet skjer. Naturen blomstrer av, trærne mister sine blader, de friske grønnfargene forsvinner, fuglene begynner å reise sørover. Det blir også kaldere, surere, mer regn og vind. Hvis man fortsetter forelskelse – kjærlighet – ekteskap analogien, er det her forholdet begynner å få sine problemer. «Livets høst» er et uttrykk, da går det nedover. Om vinteren er alt dødt, nedfrosset. Snø og is dekker landskapet. Dagene er mørke, korte og kalde. Alt ligger og venter på en ny vår.

Her i diktet til Olaf Bull er det en slik vårlig kjærlighet dikteren henvender seg til. Det er et par tegn i diktet som tyder på at dette er en kjærlighet fra fortiden. I strofe 1 blir det sagt min ungdom, et uttrykk ungdommen selv ikke pleier å bruke, husker du, i strofe 2 blir heller ikke så ofte brukt av dem som ikke er gamle nok til å mimre. Hele diktet er også skrevet i fortid. Diktet er utgitt i 1909, så når Bull er født i 1883 må han være maksimum 26 år da han skriver diktet. Nå er jeg generelt tilhenger av å lese poesi uten å være så altfor opptatt av forfatterbiografiene, teksten skal tale for seg selv, og det vil jeg også la den gjøre her. Men om det ikke er en gammel eller til og med middelaldrende mann som ser tilbake,  så har diktet tross sine mange livsglade utbrudd også en sår tone, det er noe som tyder på at vårens løfter allerede ikke er oppfylt. Slik kan det leses, eller det kan leses som at den sansende jeg-personen i diktet tross sin lykkerus, egentlig ikke har noen tro på at lykken vil vare. Verbtiden i siste strofe er tegn på dette, som jeg skrev litt om under kommentarer til språket.

Diktet til Olaf Bull er altså på overflaten et vårlystig, livsglad forelskelsens dikt, men ved en litt nærmere lesning, ser man at dikteren selv ikke helt har troen på at dette vil vare, og at diktet således kanskje ikke er så optimistisk som det først ser ut. Det kan også leses som en lengsel etter at denne livsgleden og forelskelsen skal bli oppfylt, og at den ikke skal ta slutt, selv om man nok vet at det ligger i livets betingelser at det ikke vil skje.