Fredmans epistel N:o 81: Märk hur’ vår skugga, av Carl Michael Bellman

Dette er en blogg for tekster, ikke musikk, og selv om lyrikken opprinnelig var forbundet med musikkinstrumentet lyre, og poesien er den mest musikalske av de litterære hovedsjangrene, så er denne bloggen stort sett fri for sangtekster og viser. Men hvordan skal man da få plass til Carl Michael Bellman – en av de største svenske og skandinaviske poeter, og en av store i verdenslitteraturen når det kommer til visediktning og lyrikk skrevet i opplysningstiden. Kanskje kan man si Bellman kombinerer klassisismens strenge formkrav med en skikkelig løsluppenhet i innholdet, kanskje blir man i overkant akademisk ved å snakke om formkrav og klssisisme når det gjelder Bellman. Det er noe umiddelbart i tekstene til Bellman, som treffer uten krav til forkunnskaper, og som fremdeles treffer og betyr noe for folk, den dag i dag.

Carl Michael Bellman ble født i 1740, i Stockholm, og han døde samme sted i 1795. Han kom fra en god familie, høyere borgerklasse, men familien ble rammet av økonomiske vanskeligheter, og unge Bellman begynte å vanke i miljøer der det var en god del drikk og forlystelser. Her utmerket Bellman seg som en utmerket dikter av drikkeviser, og han prøvde seg også litt i andre sjangre. Jeg kan ikke dette så godt, det er nok av sider på nettet skrevet av folk som kan det skikkelig (sidene jeg har brukt er Bellman.net, Store norske leksikon og Den svenske litteraturbanken). I hvert fall fikk Bellman en plass ved hoffet til Gustav 3 i 1776, med kongelig pensjon og den økonomiske tryggheten som med det følger med.

Jeg har som så mange, mange andre mitt møte med Bellman gjennom tolkningene til Cornelis Vreeswijk. Der er musikken en uløseslig del av det, og det blir aldri vakrere enn i Märk hur’ vår skugga, men nå er det altså teksten som skal få oppmerksomheten, og hva det er med den som er banebrytende og eget. Det er også en god del i teksten som skal forklares, også gjort meget bra på Bellman.net sine sider om denne epistelen. Det er også nødvendig å sette epistelen noe mer inn i en sammenheng.

Her støtter jeg meg veldig på artikkelen på Store norske leksikon. En epistel er et brev, eller en forsendelse, ordet er gresk, og har også sammenheng med apostel, sendebud. De mest berømte epistlene er nok Paulus’ brev i det nye testamentet. Bellman parodierer disse brevene i de første av epistlene, de som ble skrevet i perioden 1768 til 1770, altså før han hadde sikret seg plass hos kong Gustav 3 og før Gustav 3 hadde kommet til makten i 1772. Paulus’ brev går til menighetene rundt om i det kristne landet, og de er fulle av råd om hvordan man skal oppføre seg, tolke Jesu’ ord og organisere kirkelivet. Paulus er den romerske Saulus, som starter med å forfølge kristne, og siden ser lyset og blir omvendt, til å bli et av forbildene i den kristne tro, en sann helgen. Bellman legger sine epistler i munnen på Fredman, en vellykket urmaker og forretningsmann som lykken snudde for, så sterkt at han han havnet på gaten og ble dranker. Han døde i 1867, godt kjent og sikkert mye diskutert i Stockholm, og nå altså foreviggjort gjennom epistlene Bellmann skriver i hans navn. Kontrasten mellom Paulus og Fredman er enorm, og den komiske virkningen er tilsiktet. Paulus oppfordrer til den gode moral, til å elske hverandre og være kjærlige i Kritus, sånne opphøyde ting, mens Fredman går til det lave; hans råd er klart: man skal drikke og more seg.

Sant va dä, ingen dricker; drick käre Bröder; Skåder
glasenom på bordenom i Krogenom; betraktom Stopenom på
hyllomen inom Skåpdörrenom; märker huru det glänsande
tennstopet, som Cajsa Stina står där och håller, liksom talar
til dig: Hej kära Själ! fukta din aska. Friliga, kära Systrar,
Friliga mina Bröder: veten J huru det kommer mig före? Jo
det kommer mig så före, som ingen kan komma sig före förr
än vi ta oss en klunk. Hur sa? Hva ba? Gutår kära Själ!

Epistel N:o 1

Og i nummrer 2,

–  –  Supa, dricka,
Och ha sin flicka,
Är hvad Sancte Fredman lär.

Epistel N:o 2

Denne sjangerblandingen, parodieringen og blandingen av høyt og lavt var veldig populært i tiden. Bellman var en pioner, og en mester i dette, og utforsket særlig blandingen mellom Bibelparodien og drikkevisen. Det er så høyt og så lavt som man kommer, det er oppskriften på klassisk komikk, sette tingene på feil plass, kle drankeren i kongens klær, vise adelsmannen frem i underbuksene, eller alludere til Bibelen og kombinere med hor og drikk, det er sikker suksess når det gjøres skikkelig. Vår egen Holberg var ekspert, det samme franskmennenes Molliere. Vi ser at Bellman gjør tapre Fredman til en helgen også, Sancte Fredman, står det, hans lære er å supe (dra inn i munnen, drikke, svelge) og drikke, og ha si jente (flicka).

I fase to av epistlene dukker fader Moviz opp på arenaen. Disse epistlene er skrevet mellom 1770 og 1772, og nå blir det humoristiske, løsslupne fra de første epistlene noe nedtonet. Fremdeles er det å drikke og ha det lystig det handler om, men den helt harmløse moroa og harselasen fra den første delen blir oppgitt. Alle karakterene Bellman skriver om er ekte mennesker, fra Stockholm i hans egen samtid. Felles for dem er at det ikke gikk så bra, forsøkene på karriere ble litt så som så, og de pleide å ende på kneipene etter en eller annen form for personlig ulykke. Moviz var sønn av en kroholder, og prøvde seg i litt forskjellige karrierer og utdanningsveier, før han endte opp i hæren, i det som het feltartelleriets sappørregiment (sappørsoldatene (av fransk sapeur) hadde oppgaver i beleiringsstrid, de skulle grave skyttergraver og løpegraver, blant annet, om noe i dag skulle tilsvare denne våpengrenen, måtte det være en form for ingeniørsoldat). Han drev det så langt som til å bli undersappør, noe som neppe var noe særlig, etter fjorten års tjeneste. Han får giftet seg, og får tre sønner, men kona dør i 1752, hvorpå han gifter seg på ny med en annen, samme år. De virkelige problemene for ham begynner i 1763, da han skader hendene i tjeneste, og får avskjed med pensjon. Så starter en karriere som dranker og spellemann, fast gjest på kroer og baller, og innehaver også av sin egen kro, som det nok var hustruen som tok seg mest av. Alt dette har jeg fra personkarakteristikkene på Bellmann.net.

Epistel N:o 30 har dødens tyngde, som også den vi skal behandle i dag har det.

Drick ur ditt glas, se Döden på dig väntar,
Slipar sitt svärd, och vid din tröskel står.
Blif ej förskräckt, han blott på grafdörn gläntar,
Slår den igen, kanske än på et år.
Movitz, din Lungsot den drar dig i grafven.
–  –  –  Knäpp nu Octaven;
Stäm dina strängar, sjung om lifvets Vår. :||

Dette er siste spor på Vreeswijks CD Moviz, Moviz, med sanger av Bellman.  Moviz ligger for døden med lungsot (tuberkolose), men det er ennå kamp om drikk og vellyst, ønsket om ennå synge om livets vår, ennå more seg og være glad. Det er Bacchus, vinguden, som vokter over ham, og det er til ham de ber om hjelp, til han de skåler. Ønsket er at Moviz skal stemme i i skålen enda en gang, flere ganger, det er hele tiden oppfordring om det, til den døende Moviz. Det slutter også med ordet skål: Skull’ du åstunda/, ânnu en fälsup? Vill du dö? – Nej, guttår! Det er gripende trist med noen av de samme virkemidlene som i Märk hur’ vår skugga, det går rett i hjertet på meg i alle fall. Men helt historisk riktig er jo denne teksten ikke. Den er datert til 3. september, 1771. Moviz døde i 1779, 60 år gammel.

Den siste fasen av epistlene er den som tok lengst tid å skrive. Det var også på denne tiden Bellman fikk en mer fast stilling, og orden på livet sitt, med hustru og solid inntekt. Han er etablert og anerkjent. Tekstene blir litt dypere, personskildringene rikere, det er ikke lenger bare karakterer og stereotyper, det er ikke alt sammen bare for å lage en morsom og festlig effekt. Store norske leksikon skriver utviklingen gikk fra enklere emner og improvisasjonskunst, til «et mer bevisst klassistisk ideal».

Märk hur’ vår skugga er den nest siste spistelen.  Den er antagelig skrevet på slutten av 1780-tallet, eller i 1790. Fredmans epistler ble utgitt i 1790, så det må ha vært like før. Sangen er tillegnet Dr. Anders Blad (1748 – 1834), uten at det skal tillegges så mye vekt. Dr. Blad var en personlig venn av Bellmann, om dette er det også skrevet på Bellman.net. Epistelen er satt til graven til Grälmakar Löfbergs hustru, den skal være diktet der. Grälmaker er kanskje best oversatt med «bråkmaker», gräl er «krangel» eller «bråk», etter hva jeg har funnet ut. Det moderne uttrykket for sterbhuset er «dødsboet», og Danto er et sukkebruk (nedlagt 1769) og senere brennevinsbrenneri (åpnet 1776) ved Årstadviken i Stockholm. Mot slutten av epistelen står det «Hon från Danto bommen skildes i dag», bommen er en tollbom hvor avgiften ble betalt av de som reiste over isen ved Årstadviken vinterstid. Mer enn det har ikke jeg klart å finne ut, verken om Löfberg eller hustruen hans, eller ytterligere om bakgrunnen for denne nydelige epistelen, og det ser ikke ut til at nettstedene jeg har oppsøkt har vært så opptatt av det heller. Gravleggingen foregår ved Maria kirkegården i Stockholm. Charon, eller Kharon, som vinker fra sin brusende elv, i strofe 1, er udyret som ror døde mennesker over elven Akheron, til dødsriket.

Og så er det å la Bellmanns ord tale for seg selv.

Fredmans epistel N:o 81

Til Grälmakar Löfberg i Sterbhuset vid Danto bommen,
diktad vid Grafven.

Dedicerad til Doctor BLAD.

Märk hur’ vår skugga, märk Movitz Mon Frere!
Innom et mörker sig slutar,
Hur Guld och Purpur i Skåfveln, den där,
Byts til grus och klutar.
Vinkar Charon från sin brusande älf,
Och tre gånger sen Dödgräfvaren sjelf,
Mer du din drufva ej kryster.
Därföre Movitz kom hjelp mig och hvälf
Grafsten öfver vår Syster.

* * *

Ach längtansvärda och bortskymda skjul,
Under de susande grenar,
Där Tid och Döden en skönhet och ful
Til et stoft förenar!
Til dig aldrig Afund sökt någon stig,
Lyckan, eljest uti flygten så vig,
Aldrig kring Grifterna ilar.
Ovän där väpnad, hvad synes väl dig?
Bryter fromt sina pilar.

* * *

Lillklockan klämtar til Storklockans dön,
Löfvad står Cantorn i porten;
Och vid de skrålande Gåssarnas bön,
Helgar denna orten.
Vägen opp til Templets griftprydda stad
Trampas mellan Rosors gulnade blad,
Multnade Plankor och Bårar;
Til dess den långa och svartklädda rad,
Djupt sig bugar med tårar.

* * *

Så gick til hvila, från Slagsmål och Bal,
Grälmakar Löfberg, din maka;
Där, dit åt gräset långhalsig och smal,
Du än glor tilbaka.
Hon från Danto bommen skildes i dag,
Och med Hänne alla lustiga lag;
Hvem skall nu Flaskan befalla.
Torstig var hon och uttorstig är jag;
Vi ä torstiga alla.

1790

Kommentar til språket

Her benytter jeg forklaringene til Bellmann.net, der de finnes, og ellers svenske ordbøker på nettet (særlig svenske akademiets ordbok: www.saob.se). Jeg er ingen ekspert på svensk, særlig ikke fra denne tiden, så jeg setter pris på om mer kyndige gjør meg oppmerksom på feil jeg eventuelt har begått.

Märk hur’ vår skugga, er den berømte første linje, og blir ofte brukt som navn på epistelen. Märk er av å merke, hur‘ er noe i retning av vårt norske «hvordan», og skugga er riktignok vår «skygge», men her ment som «kropp» eller «form». «Merk hvordan skyggen vår, Moviz min bror, slutter seg inni et mørke», kan de to første linjene omskrives til norsk. De to neste linjene blir i enkel norsk: Hvordan gull og purpur i skuffelen, den der/ blir til grus og kluter. Meningen er at det som var vakkert og verdifullt, billedlig representert med gull og purpur, nå i «dødens skuffel» blir til stygt og verdiløst, grus og kluter. Slik tolker jeg det. Charon som vinker fra sin brusende elv, er på norsk vanligvis skrevet Kharon, han fører i klassisk gresk mytologi de døde over elven Akheron til dødsriket. Dante skriver for øvrig om ham i Canto III, i Inferno, i sin guddommelige komedie, noe det går an å lese om på Helt grei litteratur. Dödgräfvaren som vinker tre ganger i linjen under, er han som står for selve begravelsen, «begraveren» eller «gravleggeren», kanskje, jeg vet ikke om vi nå har et eget norsk ord for dette. Mer du din drufva ej kryster er litt vanskelig å nøste opp i, drufva er drue, kryster er kujon, og drue er nok en billedlig omskriving av vin, men så er det hva dette mer i starten skal bety. Alle tolkningene jeg kan komme på blir anstrengt og gjetning, så jeg tror jeg lar den ligge. Forslag og rettledning mottas med takk. Avslutningslinjene i første strofe er imidlertid greie, Moviz (se forklaring i innledningen om hvem han er) skal komme og hjelpe til med å sette opp en gravstein for den døde (søster er ikke ment bokstavlig, selvsagt).

Längtansvärda er et vakkert og poetisk ord, linjen Ach längtansvärda och bortskymda skjul synger seg selv, men nøyaktig hva det betyr skal jeg være litt forsiktig med å uttale meg om. Längtan er «lengsel», värda er «verdt», så jeg får det til å bli noe i retning av «lengselsverdig», men har liksom en følelse av at noe skurrer med det. Skymda i «bortskymda» får jeg til å bli partisipp av skymma «å mørkne», eller «dekke for», så bortskymda skjul blir vel da noe i retning av «bortgjemte» eller «bortdekkede» skjul. Hele setningen i de to første linjene blir da sånn cirka: Akk, lengselsverdige og bortgjemte skjul/ under de susende grener. De to neste linjene (som også består av én setning) uttrykker at på dette stedet forener tiden og døden skjønnhet (skönhet) og stygghet (ful) til støv (stoft). Det er kraftfult og riktig sagt, i døden blir alt stygt og skjønt med tiden til støv. Lyckan, eller lykken, som i linjen under uti flyckten (uti flukten) ejlers (ellers) er så vig, det vil si «smidig» og «spenstig», likevel aldri iler rundt grifterna (gravene). Så om lykken kan finnes mange steder, dens flukt er veldig lett og rørlig, så finnes den aldri ved graven til et elsket menneske. De to siste linjene i denne strofen er litt vanskelige. Det er ikke så lett å vite hva som er subjektet i den siste linjen, hvem som «fromt bryter sine piler», og linjen over er heller ikke så enkel. Ovän er «uvenn», men kan det virkelig være «uvenn som væpnedes, hva synes vel deg?» Jeg får ikke det helt til å stemme. Er det uvennen som fromt bryter sine piler, i en slags overført betydning, han gleder seg i din ulykke? Jeg er ikke så sikker på denne, og tar gjerne i mot hjelp.

«Den lille klokken ringer til den store klokkens drønn» er betydningen i første linje i strofe 3, men hva konkret Lillklockan og Storklockan er, skal jeg være forsiktig med å uttale meg om. Da måtte jeg nok visst mer om svensk begravelsespraksis på denne tiden, om det ble ringt med flere klokker, eller om kanskje Storklockan er ment i overført betydning, om det er livets klokke eller dødsklokken som drønner, og overdøver den lille kirkeklokken. Cantorn er kantoren, kirkemusikeren, og at han står Löfvad, betyr at han står pyntet med begravelsesbuketten. Jeg tror Gåssarna er flertall tilsvarende norske «gosse», som nynorsk ordbok forklarer med «ung mann, gild kar», og som de legger til er jamfør svensk «gossse – gutt». Så det er de skrålende karene som helliger dette stedet (helgar denne orten). Tempelet er ikke noe tempel, men kirken, og da altså Maria-kirken i Stockholm. Den griftprydda staden er den pyntede gravplassen (grift – grav, prydda – prydet, pyntet, stad – plass) . Veien opp dit går (trapmast – trampes) mellom rosers gulnede blad, altså det er visnende roseblad på begge sider av veien, og de råtne (multnade) plankene (plankar) og kistene (bårar) kan være de allerede nedgravde kistene på begge sider, disse vil jo råtne. Den långa och svartklädda rad er det lange, svartkledde gravfølget. Det er dette følget som bøyer seg dypt i tårer. Merk at her er det et skifte fra geografisk lengde til lengde i tid, det er veien opp til gravplassen som trampes mellom roser og de råtnende plankene – sted, til følget oppløses i tårer – tid.

Først i siste strofe blir det avslørt ordentlig hvem det er som gravlegges. Så gick til hvila, från Slagsmål och Bal,/ Grälmakar Löfberg, din maka; «Så gikk til hvile» er standardformulering ved dødsfall, en eufemisme, og at hun gikk til hvilke fra slagsmål og ball (Bal), sier noe om det livet hun levde. At Löfberg har Grälmakar, bråkmaker, nesten som en tittel, er vel ment litt kjærlig, litt koselig. Dette er tolkning, og ikke forklaring av ordbruken. I hvert fall henvender epistelen på dette stedet direkte til ham, og sier at dit fra gresset langhalset og smalt, / så glor du tilbake (Där, dit åt gräset långhalsig och smal,/ Du än glor tilbaka). Grälmakar Löfberg er nok til stede når hustruen begraves. Danto bommen er en bom ved Årstadviken i Stockholm, det er ved denne bommen huset deres lå, og det er en ny omskriving å si at hun skiltes fra denne bommen, når det egentlig er livet hun skiltes fra. Det fortsetter med «Och med hänne alle lustige lag», som betyr «og med henne alle lystige lag», selvfølgelig. Jeg har alltid tenkt at det vil si at med hennes død, så ender også alle lystige lag, at det aldri vil bli igjen som før. Befalla ser det ut kan bety en del forskjellige ting, på akademiets svenske ordbok, og på wiktionary. Jeg tror noe av det nærmeste man kommer enkel norsk av Hvem skall nu Flaskan befalla, vil bli noe sånt som «hvem skal nå ta seg av flasken»? Jeg har alltid sett henne for meg som en slags vertinne, en som sørget for at det alltid var noe å drikke for folket. De siste linjene er uimotståelig vakre, synes jeg, spesielt når de blir sunget, og de betyr «tørst var hun, uttørstig (tørst uten ende) er jeg, vi er tørste alle». Tørst er direkte, tørst på drikk, men også den utvidede betydningen av å være tørst, å tørste etter noe, virkelig, virkelig ønske det. Her uttrykker det også savnet, vi er alle tørste, nå som hun er vekk.

Torstig var hon och uttorstig är jag;
Vi ä torstiga alla.

Gloseliste

Jeg har laget en liten gloseliste også, så det skal gå raskt å finne frem. I tillegg til Bellman.net og Saor.se har jeg her hatt nytte av Svensk Wiktionary. Listen hadde hatt godt av litt korrektur, for en del av ordene inneholder element av litt kvalifisert gjetning.

Grälmakar bråkmaker, kranglefant

Mon frere fr. min bror

Drufva -> druva drue

Kryster – dansk -> feiging, kujon

längtansvärda – sammensatt: längtan lengsel, värd verd -> «lengselsverdig», «verdt å lengte etter» (tror jeg)

Afund misunnelse

ejlest ellers, annerledes

vig spenstig, smidig, rørlig

grifterna -> grift grav

Ovän uvenn, fiende

dön drønn

Löfvad prydet med begravelsesbuketten

Cantorn -> Kantor kirkemusiker

gåssarnas – gåsse -> gosse ung mann, gild kar

ort sted (fra tysk)

Multnade råtnede  -> murka råtne

Kommentar til epistelen

Akkurat nå hører jeg epistelen i Sven-Bertil Taubes versjon. Det er en sangtekst, ment for å synges. Og det er som sang epistelen er uimotståelig. Det er enkle akkorder, man trenger ikke være stor kunstner for å få det til på gitar eller piano. Å tolke teksten uten melodien blir litt feil, de to hører sammen, så her legger jeg bare litt ut om hvordan epistelen er skrevet. Hvem som har skrevet melodien er ukjent, om det er Bellman selv, eller om han baserer seg på en eldre melodi han omskriver litt. Store deler av livet har jeg hatt stor glede av denne sangen, uten å skjønne nøyaktig hva som blir sunget, eller nøyaktig hva det som synges betyr. Det er stemningen i sangen som er hovedsaken, og vissheten om at det er et elsket og savnet menneske som begraves, og at nå står de alle så tørste så tørste igjen.

Som tekst vil jeg si epistelen er ganske avansert skrevet. Det er et avansert og konsekvent rimmønster: aBaBccDcD, der små bokstaver har trykktung utgang, som ordet mann (det blir av og til kalt mannlig utgang), store bokstaver har trykklett, som ordet kvinne (av og til kalt kvinnelig utgang). Antall stavelser i linjene er 10-8-10-8-10-10-8-10-7, alle linjene med 10 stavelser har mannlig utgang, alle linjene med 8 eller 7, har kvinnelig. Den siste linjen har 7, noe som – særlig når den synges – gir følelsen at den dras ut, det går langsomt i den, det som står der er viktig. Under har jeg samlet dem:

Grafsten öfver vår Syster.

Bryter fromt sina pilar.

Djupt sig bugar med tårar.

Vi ä torstiga alla.

Sånn er det i de klassiske tekstene, mønsteret går skikkelig opp. Det man forventer skal være der, er der. Alle disse sistelinjene ringer tungt, og tyngst kanskje aller mest siste ordet.

Hver strofe er liksom delt i to. Det blir understreket med melodien, men er tydelig også i teksten. De første fire linjene er del 1, de fem siste del 2. De fire første går langsomt. I den første og den tredje er trykket lett-lett-lett-tung-lett, lett-tung-lett, lett-tung, i de trykktunge stavelsene stopper det skikkelig opp. I den andre og den fjerde er det gjennomført firefotet troké, tung-lett, tung-lett, tung-lett, tung-lett. Denne variasjonen har en umiskjennelig effekt i akkurat denne epistelen, jeg ser for meg gravfølget som aldri går helt taktfast, med rytmebruddene som hører en gravferd til, om enn dette kanskje er å lese og føle for mye inn i det.

I andre del av strofene er de trykket i linjene med ti linjer fordelt: tung-lett, tung-lett, lett-lett-tung, lett-lett-tung. Igjen er det følelse av bråstopp i de tunge stavelsene, særlig i den siste som ender linjene. Syvende linje er gjennomført trokeisk, som linjene to og fire, mens siste linje hopper over en stavelse, og bryter mønsteret med tung-lett, tung-lett, lett, lett-tung. Det er en trykktung stavelse som mangler. Igjen er det kanskje å lese vel mye inn i det, at denne mangelen er den døde, at det er noe som mangler i hele livet, men det er ikke å lese for mye inn at dette rytmebruddet har en effekt, også hos dem som ikke legger merke til det.

Når det gjelder innholdet i epistelen er det velkjente motiver og bilder Bellmann benytter seg av i epistelen. Her er det veksling mellom det konkrete (rosene og de råtne plankene) og det billedlige (gull og purpur), veksling mellom hva dikteren observerer der ved graven, og tankene han gjør seg om det som skjer. Bildet om at døden gjør alle like er vel kjent og vel brukt, her er det uttrykt gjennom gullet og purpuret som alt blir til grus og kluter, hvordan det skjønne og stygge alt blir til støv. Det er motiv fra gammel gresk mytologi, med Kharon som står klar ved dødselven, straks fulgt av det konkrete bildet om gravleggeren som også står og vinker. Denne vekslingen er gjennomført gjennom hele epistelen.

Bellman gjør et ekstra grep med å legge epistelen i munnen på Fredman. Det er Fredmans epistel som synges. Fredman var selv en dranker, en fallert urmaker og forretningsmann, en som selv hadde sine sorger og ulykker å bære på, også før dette ekstra dødsfallet. Dette er et grep visesangtradisjonen har vært flink til å utnytte, med Cornelis Vreeswijk og Tom Waits (om han dog bare måtelig kan kalles visesanger) er eksempel på. Når man ikke synger som seg selv, men gjennom en annen, får man et ekstra lag mellom følelsene, og kan gjøre det sterkere, uten at det blir patetisk. Særlig har Tom Waits fått dette til i mange av sine sanger. Her også, hos Bellman, for over to hundre år siden, gir det ekstra tyngde til slutten uttørstig är jag, Fredman er jo virkelig tørst, ulykken for ham kan godt være uten ende.

Resultatet er en gravsang som fungerer på mange nivåer. Det er fantasifigurer, basert på virkelige personer, som nå kjenner på sin veldige sorg over at en av dem ikke lenger er i blant dem. Denne sorgen treffer jo noen og enhver av oss, når noen dør fra livene våre. Store deler av epistelen er tung og sann, og en reell beskrivelse av det å dø og bli gravlagt. Men noen av delene går jo også litt over i det komiske, som med det at det avslutter med hvem det nå er som skal håndtere flasken? Hvordan skal de nå få drukket sammen? Denne sorgen og bekymringen er jo litt søt, mot det som ellers er sagt i teksten, men den er høyst reell for den det angår. Sluttlinjene forener med ordet tørst, som både fungerer som den reelle tørsten, tørsten på alkohol for en alkoholiker, men også tørsten på et liv som ikke lenger er der, tørsten på noe man vil ha, men ikke kan få. Sånn ringer sluttlinjene smertelig kraftfullt:

Torstig var hon och uttorstig är jag;
Vi ä torstiga alla.

Tørst var hun, urtørst er jeg, vi er alle tørste. Vi er alle tørste.

Advertisements

Så stig da i meg, einsemd, av Tor Jonsson

Et vakkert dikt i dag. Det er skrevet av Tor Jonsson, og er et av hans aller siste. Han døde tragisk, tok sitt eget liv, og derfor er det vanskelig å lese dette diktet annet enn som et avskjedsdikt. Det gjøravslutningslinjne desto sterkere, «einsemda stormar mot si grense», «mitt liv var draum» og helt til slutt «Men livet skal eg aldri, aldri misse -«.

Tor Jonsson er en av de norske poetene jeg liker aller, aller best. Jeg giftet meg da jeg var 35, Tor Jonsson var 34 år da han døde. Jeg har ingen problemer med å relatere meg til ensomheten han skildrer i dette diktet, og kjærligheten han lengter etter i så mange av de andre. Hans skrivestil er alltid dempet, nesten innadvendt, han er ikke en som vil vise seg frem eller imponere med sin skrivekunst. Han gav ikke ut så mange diktsamlinger, ikke så mange bøker, og han livnærte seg som journalist. Mange av artiklene, essayene og kommentarene hans ble publisert i samlingen Nesler, som kom ut i 1950, året før hans død. Diktsamlinga Ei dagbok for mitt hjarte kom ut posthumt i 1951, Jonsson tok livet sitt allerede 11. januar det året. Fra før har han bare skrevet diktsamlingen Mogning i mørket. Den kom ut i 1943, midt under krigen.

Så det er en liten samling dikt Tor Jonsson etterlater seg. I det hele tatt en liten produksjon. Kort liv. I tillegg til de to diktsamlingene jeg har nevnt finnes Berg ved blått vatn (1946) og Jarnnetter (1948). Jeg er ikke sikker på hvor mange tidligere upubliserte dikt som finnes i de mange «dikt i samling» som siden er utgitt av ham. Det er ikke så mye i andre sjangere heller, han debuterte med fortellingen Et lite minne i 1932, og vant en pris for skuespillet Siste stikk, i 1950 (amatørskuespill, en enakter). Man leser alt han skrev i løpet av et par dager. Hans venn, Sparre Olsen, skriver i forordet til Tor Jonsson-minne at «på nokre sentimeter i bokhylla får du plass til alt han er skrive» og at «nokon meterdikter var han ikkje», men at «kunst ikkje [skal] vurderast i med mål og vekt» og at Jonsson ruvar i «kvalitet, ikkje i kvantitet».

Allikevel er det dedikert en hel nettside om ham. Diktene vekker en enorm gjenklang, mange har et dikt av ham som favorittdikt, eller et dikt de går rundt og husker på og kan litt av. Diktet som kjennes best under førstelinjene Nærast er du når du er borte, har mange av oss et sterkt forhold til. Den dedikerte Jonssonsiden har en samling tekster, kjærlighetsdikt, av ham, der vakre Norsk kjærleikssong har hedersplassen. Der blir han og hun sammenlignet med grana og bjørka, molda og såkornet, berget (grått og nakent) og tjernet (der himmelen speiler seg). Det slutter typisk Jonsson Evig, evig er du mi, som om han skrive det i ord og få det sant som ikke var det. Det er også karakteristisk – og fullt forståelig – at en som så dårlig fikk oppleve kjærligheten mellom mann og kvinne er den som er blant de aller, aller beste til å uttrykke den. Jonssons kjærlighetsdikt rager i norsk litteratur, få får det varere, og vakrere enn ham.

Sånn er det også når han skriver om ensomheten, her i et av sine aller siste dikt. Ivar Havnevik skriver i Dikt i Norge (kan kjøpes på nettet eller i bokhandler) om Jonsson og diktet

Tor Jonssons særpreg som lyriuker er evnen til å konkretisere følelser. De blir gjerne fremstilt i et synsbilde, skarpt i konturene og uttrykt i rytmesikre vers, med et ordvalg som ikke holder mye tilbake. Mange av diktene i den posthumt utgitte Ei dagbok for mitt hjarte (1951) står som fast modellerte følelser, om noe slikt kan tenkes, en nedtrykthet som både er hemningsløs og fullt ut kunstnerisk kontrollert, i innfridde varsler om død:

 

Så stig da i meg, einsemd

Så stig da i meg, einsemd,
storm mitt jordlivs siste skanse
og øyd min tæringsdraum om lykke her.
Du avgrunnssvimre jord,
ver du ei onnor verd,
gjev all din løyndom
i denne gjennomlyste morgonstund,
i denne timen føre dødsens store dag
når einsemdrøyster ropar meg attende
til atterføding or ein annan grunn.

No stormar all mi einsemd mot si grense.
Mitt liv var draum forutan dagklar visse
og difor eig eg ikkje jorda meir. –
Men livet skal eg aldri, aldri misse.

Fra Ei dagbok for mitt hjarte, 1951

Språk og ordforklaringer

Noen ord trenger kanskje en forklaring for noen.

tæringsdraum -> tæring betyr å bruke opp, du tærer på noe du har, og bruker det da med en klar tanke at om at dette går mot slutten, snart har du ikke mer igjen. Tæring er også det gamle ordet for tuberkolose.

avgrunnssvimre avgrunnssvimle, norsk ordbok skriver svimre har sammenheng med svimle, det er fra norrønn svimra, som er nettopp å svimle.

onnor annen (onnor verd annen verden)

løyndom hemmelighet

einsemsrøyster ensomhetsrøster, eller ensomhetsstemmer

atterføding gjenfødelse

Kommentar til diktet

Diktene og bildene til Jonsson er vanligvis veldig enkle. Man trenger liten veiledning for å forstå hva ordene betyr, og hva meningen i verselinjene og setningene er for noe. Det er ingen anstrengt forvanskning for å få det i en lyrisk, poetisk form. Det står rett frem, grammatisk riktig, naturlig språk, ukunstlet. Sånn er det også her.

Rimene er ganske fine. Ved første øyekast og gjennomlesning er man knapt oppmerksom på at de er der, de kommer utvalgt og fritt, følger ikke noe fast mønster, og det gir ikke mening å sette opp noe rimskjema. Men ved å se på ordene som rimer, ser man det er en fin forbindelse mellom dem. Det er lykke her og onnor verd, i linjene 3 og 5, morgenstund og annan grunn i 7 og 10, og til sist (dagklar) visse og (aldri, aldri) misse. Det er nesten overflødig å forklare hva disse rimene betyr, hver leser kan selv gjøre seg opp sin tanke og mening. Min tanke er at diktet er skrevet som en avskjed til livet, drømmen om lykke her på jorden blir satt opp mot en annen verden (riktignok er den «onnor verd» i linje 5 nettopp den avgrunnssvimre jord, altså nettopp jorden vi lever på, men det blir da en annen verden for ham som er et annet sted, altså i døden). Likeledes er det med morgenstund (på denne jorden, livet) og ein annan grunn (en annen verden, døden).

Rimet dagklar visse og aldri, aldri misse i avslutningen gir en avklart ro dikteren vel egentlig ikke har, men som han likevel her uttrykker. I sammenhengen, og i meldingen Jonsson ønsker å gi ettertiden, er roen og forsoningen der. Det står at ensomheten stormar mot si grense, mot døden, og at livet (mitt liv – hans liv) var en drøm bortsett fra en dagklar visse, vissheten er klar som dagen, utvilsom (kanskje går det også an å lese linjen som om livet manglet den dagklare vissheten, at foruten betyr uten, fri for – nynorsk ordliste har fire forskjellige betydninger av ordet -, en slik lesning passer godt til meningen den står i, at mangelen på klar visshet (og at livet var drøm) gjør at han ikke lenger eier jorden – difor eig eg ikkje jorda meir, men det gir da ikke så god mening for rimet). Satt sammen med at livet skal jeg aldri, aldri miste gir det god mening, en dagklar visshet om at hva som enn skjer skal han aldri miste livet. Det går også an å tolke det dithen at Jonsson vil leve videre, tross selvmordet, og kanskje til og med at han har en tanke om å leve videre gjennom diktene sine. Noe han gjør.

Feinschmeckere kan bruke ordet epanalepsis, eller latinske geminato, om virkemiddelet i siste linje, fordoblingen (eller gjentakelsen) av ordet aldri, «livet skal eg aldri, aldri misse». Det er et retorisk grep, mye brukt av Jonsson (berømt i Norsk kjærleikssong: evig, evig er du mi). Gjentakelsen forsterker meningen av ordet, selvfølelig – og det er ikke tilfeldig ordet som gjentas er et nøkkelord, i mine to eksempler «aldri» og «evig», to sterke ord i seg selv, de trenger knapt en forsterkning, men får det likevel -, og gir også et brudd i rytmen, noe som ytterligere henleder oppmerksomheten nettopp mot det som står der. I begge eksemplene er det uttrykt et brennende ønske (et annet eksempel fra Jonsson er nettopp for det eg skal brenne og brenne, hentet fra Til ein namnlaus), et ønske man ikke kan ønske sterkt nok, en veldig sterk lengsel. Det blir spesielt å drepe denne lengselen ved å sette et fremmedord på det, og kalle det epanalepsis.

Kanskje passer det kanskje å hente opp igjen starten av det aller første diktet i den første samlingen Jonsson utgav. Det diktet heter Ordet, og det begynner slik:

Kva hjelp det å syngje

som elv i det aude?

Kva hjelp det å kyngje [ringe, slå]

med klokker for daude?

 

Slik er det en forbindelse mellom hans første dikt i hans første samling, og hans siste dikt i hans siste. Det begynner med fånytta i å ringe klokker for daude, og slutter med livet skal eg aldri, aldri misse.

Da -, av Halldis Moren Vesaas

Dette diktet lå lenge uferdig her på bloggen. Det vil si, diktet lå ferdig som Halldis Moren Vesaas (1907 – 1995) skrev det, men jeg hadde ikke skrevet noen presentasjon av det. Nå, over fem år etter, i forbindelse med at jeg poster et annet dikt av Moren Vesaas, henter jeg det opp igjen og gjør det ferdig.

I samleutgaven Å vere i livet, – Halldis Moren Vesaas’ beste, utgitt av Det Norske samlaget i 1999, og med et forord av Moren Vesaas’ datter Guri Vesaas, blir det oppgitt at dette diktet hører til en samling løse dit først trykket i en samling utgitt av den norske bokklubben i 1965, og som heter Ord over grind. En slik samling kan jeg imidlertid ikke finne på Nasjonalbibliotekets ypperlige nettsider, tilgjengelige og rikholdige nå i 2017, men ikke kjent av meg i 2012, da jeg postet diktet første gang. Jeg finner imidlertid diktet plassert også i en annen samling, utgitt av Aschehoug i 1998, og bygd på en annen samling fra 1977, der alle Morens Vesaas’ dikt skal være med. Der er diktet plassert i samlingen I ein annan skog, utgitt i 1955, men diktet finnes altså ikke i denne samlingen (for sikkerhets skyld blir diktet passert i en samling fra 1957, når det blir utgitt i Lyrikkboken, 1971, så dette diktet har levd et omflakkende liv, og det er ikke så enkelt å si kort og greit når det først ble trykket, og når det ble skrevet).  Det er dog ganske på det rene at diktet hadde passet i den samlingen, der vi finner flere av Moren Vesaas’ aller mest kjente dikt, og som hun skrev når hun var helt på høyden av sitt forfatterskap.

Et eller annet må ha gjort at hun valgte å ta diktet bort fra samlingen, den gang i 1955, og noe annet at hun fant plass til det, i 1977, og fremover. Jeg skulle kjent bedre til forskningen og detaljene om Moren Vesaas’ forfatterskap for å uttale meg, så jeg lar dette ligge, og går over til selve diktet.

Det er skrevet med kryssrim, men uten at linje 1 og 3 rimer, slik mange dikt ble på 1950-tallet, noe det ser ut til at man nå har glemt, så mange dikt på fri og modernistisk form som blir presentert og gjengitt fra de årene. Mange diktere, også de som blir plassert i modernismen, holdt seg til ganske tradisjonelle former, om enn innholdet kunne være litt modernistisk. Moren Vesaas er litt utenfor de litterære stilretningene, synes jeg, hun er langtfra noen teoretiker. Hun skriver om livet, og bruker den måten å skrive på som best får frem det hun vil si om det å være i live.

Her, i dette diktet, er det ikke så mye livet, men døden det handler om. Og for meg, blir det døden som en del av livet. Det at vi en gang skal dø setter det vi gjør og er opptatt av mens vi lever, i et annet lys. Alt vi er så brennende opptatt av, og som er så viktig for oss, vil en gang forsvinne for oss, og vi for det. Diktet begynner med at poeten sier hun skal være ferdig budd (forberedt) da døden (du, den mørke vogn) kjører frem, altså at hun skal være klar til å dø når døden kommer. Kanskje er det litt tidlig å gjøre seg sånne tanker om døden, når en er i 40-årene, som Moren Vesaas var da hun skrev diktet, og kanskje har det noe å gjøre med at hun ikke tok diktet med i samlingen hun gav ut på den tiden. På sitt vis er jo diktet ganske dystert, der Moren Vesaas jo ellers ganske ofte er en lys og livsglad dikter, en poet som omfavner livet og samholdet mellom mennesker. Da er det kanskje ikke så bra å snakke sånn om døden, kan hun ha ment, men det vet jeg altså ikke.

Jeg tok diktet med fordi det er et av seks dikt av Moren Vesaas som finnes i Lyrikkboken, utgitt av den norske bokklubben i 1971, og med Ivar Hanevik som redaktør. Som det vil komme frem i kommenaterene under, er det litt spesielt, og det finnes nok kanskje grunner til at Moren Vesaas ikke ville utgi det da hun skrev det, men at det knapt 15 år senere blir funnet verdig en plass blant bare seks dikt av henne. Det var også verdig ett av bare fire dikt av henne, her på bloggen. Så et visst inntrykk, gir det altså.

Da –

Jeg eg skal vera ferdig og budd
den kvelden da du køyrer fram,
du mørke vogn som skal hente alt mitt,
all uro, saknad, skam.

Bunden er eg i kjøt og blod
til alt eg aldri blir fri
før eg har høyrt dine tunge hjul
fram til min dørstokk gli.

Da skal alt som stod seg mot eld,
mot syre, mot møll og rust,
løftast umerkeleg opp med meg
på karmen som lett, grå dust,

og førast med meg så langt av stad
bort ifrå tid og rom
at sjølv mitt namn blir ein avlagt ham
som ligg att i vegkanten, tom.

Første gang trykket i 1965, skrevet før 1955.

Gjennomgang av språk, form og innhold

Diktet består av fire strofer av lik lengde, fire verselinjer i hver. Formen er ikke så streng, med det at lengden på verselinjene varierer ganske fritt, det samme gjør rytmen og takten i versene. Strofene og versene er også delvis frie med det at det ikke er fast hvordan setninger begynner og slutter i dem. I de to første strofene er alle fire versene en eneste setning, mens i de to siste fortsetter setningen fra det ene verset til det andre. Rimene er faste, med rim i linje 2 og 4, og alltid trykktunge enstavelsesord, men med noen som ender på konsonant, noen på vokal. Her er ikke noe fast mønster. Men det er et mønster at enden på hver linje er trykktung, og det passer vel også ganske godt med det tunge innholdet i diktet, og på innholdet i ordene. Utgangen på hvert vers, er markert.

Vi må kanskje ta med at det er en ekstra effekt i den siste strofen, der i tredje linje namn rimer litt på ham, og vi får et slags innrim, med ord som også i diktet har en tett forbindelse med hverandre (navnet blir hamen). Konsonanten i disse enstavede ordene er også den samme som i rimordene i linje 2 og 4, der rom – tom, mot altså namn – ham. Siden dette er slutten på en lang setning, får vi her mye som er holdt oppe og holdt sammen, før vi får den utløsende avslutningen i ordet tom. Dette blir kanskje litt teknisk, men vi kan si alt det som står før det siste kommaet blir balansert opp mot det ene ordet – tom. Rytmen i versene gjør også at lesingen farer av gårde, bortsett fra ordet vegkanten som vel ikke passer inn, og vi får en pause før det utløsende ordet – tom. Dette ordet bærer mye vekt, og det er jo vel også nettopp hensikten. Alt som har vært i livet, er etterpå – tomt.

Som alltid hos Moren Vesaas er det et enkelt og lettfattelig språk. Kanskje er det i dag ikke alle som vet at møll er et skadedyr, som fortærer dødt plante- og dyremateriale, inkludert tekstiler. Så når hun i tredje skriver at hun skal stå seg mot eld (ild)/ mot syre, mot møll og rust, så er det å stå seg mot ulike former for nedbrytning. Karm er vinduskarm eller dørkarm, men jeg skal ikke driste meg til å foreslå hvorfor det nettopp er til karmen disse tingene skal løftes. Dust er støv, eller støvpartikler. En ham er et slangeskinn, så et avlagt ham, er et brukt ham (skinn) slangen har skiftet, og som nå altså ligger tom igjen i veikanten, som det står i diktet.

Første strofer sier at jeg-personen i diktet skal være forberedt når den mørke vognen (=likvognen) kjører frem for å hente henne. Da skal alt hennes ta bort, all uro, sorg og skam, som hun skriver. I andre strofe står det at hun med kjøttet og blodet – altså kroppen – er bundet til alt hun aldri blir fri fra, altså alt hun har i livet, frem til døden i form av denne mørke likvognen kommer for å hente henne. Så er det strofe tre, der det står at når døden kommer vil alt som i livet holdt seg mot naturens nedbrytningsmekanismer, løftes opp til karmen, som det står, umerkelig, som lett støv. Derfra skal det i strofe 4 føres vekk, fra tid og rom, fra denne verden, slik at til og med navnet hennes skal bli som et brukt slangeskinn, liggende tomt igjen i veikanten. Alt skal altså være vekke.

Kommentar til diktet

Dikt og tekster om døden virker alltid sterkt når det er skikkelig gjort. Her i dette diktet er det et alvor, som gjør det opplagt at man tar diktet alvorlig. Dette er dype tanker om døden. Her er også den klassiske ideen om at døden er den endelige frigjører, som tar oss bort fra uroen, savnet og skammen man kjenner i livet. Disse ordene er Moren Vesaas’, men poenget med at døden tar oss bort fra det som er vondt og vanskelig i livet, den er gammel og velkjent. Moren Vesaas bruker en mørk vogn som symbol på døden, og lar denne kjøre opp for å hente henne, en gang i fremtiden. Hun sier hun skal være klar, når den kommer, men når hun sier det, betyr det kanskje allerede at hun begynner å bli klar. I alle fall at dette er noe hun går rundt og tenker på. Hun har en tidlig dødslengsel, i 40-årene, over 40 år før døden virkelig kommer og henter henne. Det er mye levd liv mellom disse tankene, og selve døden, halvparten av livet hennes.

Akkurat i det Moren Vesaas skriver dette diktet, tidlig en gang på 50-tallet, utgir også ektemannen hennes, Tarjei Vesaas sin prisbelønnede novellesamling, Vindane. Også der er tanker som kretser om døden, og hvordan livet forgår og reproduserer seg selv. Så dette må være noe de to må ha snakket om.

Samtidig er diktet kanskje litt i overkant kraftfullt, der mot slutten. Hun skriver at alt skal føres av sted, slik at til og med navnet hennes blir et tomt skinn, et tomt skall. Meningen er klar, men bildet går vel ikke helt opp? Navnet var i bruk mens hun levde, slik slangen brukte hamen når den hadde den på, men det er vel kanskje noe som skurrer når navnet blir liggende igjen, slik slangeskinnet blir det, når slangen finner seg et nytt? Dessuten er jo navnet til Moren Vesaas godt husket, også gjennom dette diktet. Det er slett ikke tomt.

Disse innvendingene er spikking av fliser, og smak og behag. Noen vil like det, andre vil ikke. Haldis Moren har skrevet et dikt om å se frem mot døden mens man ennå er midt i livet, og det må vel sies at det er et ganske avklaret syn hun gir. Døden er for henne ingen frykt, her er ingen angst, det er rolig konstatering av faktum. Døden vil komme, og jeg vil være beredt. Hun og alt med henne vil bli erstattet av tomhet, hun skal sørge for å være forberedt når den tid kommer. Jeg holder på at Moren Vesaas’ var en livsens dikter, som selv når hun skriver om døden, har livet som det viktige. Hun vil ikke søke døden, og heller ikke søke å unngå den. Hun vil være klar når den kommer. Sånn er det når Moren Vesaas skriver om døden, og slik tror jeg også hun døde.

 

Sonett 71, av William Shakespeare

Sonett nummer 71 er en uvanlig vakker og sørgmodig sonett, der poeten reduserer seg selv til støvet han vil bli etter han er død, og ber om at han ikke må bli husket om det gjør den elskede vondt. I lesningen av denne sonetten er jeg uenig i konklusjonene til min viktigste kilde til informasjon om sonettene, nettsiden Shakespeare-sonnets, der uttrykk som harsh, nasty og contradiction blir brukt for å beskrive sonetten.

Det siste er det lett å være enig i, for det er unektelig noe motsetningsfylt i å skrive et dikt som ber leseren glemme den som har skrevet det. Men det ligger i sjangeren, og slik jeg mener det skal være, må det gå an å uttrykke et genuint ønske om å bli glemt, om bare det å forsøke å uttrykke det gjør at man blir bedre husket, enn om man hadde holdt kjeft.

Kanskje er det bare jeg som er følsom, men jeg blir ganske grepet av dette diktet, som jeg kanskje leser mer oppriktig enn det er dekning for. Følelsen om å ønske å forsvinne uten at det skal gjøre vondt for dem jeg er glad i vekker gjenklang hos meg. Jeg kan til og med gå med på at det går an å skrive et dikt som ber om å bli lest, for så å bli kastet i søpla, og bli glemt for alltid. Lest på denne måten blir denne sonetten i hvert fall for meg veldig vakker, og det byr meg i mot å kalle den «harsk» eller «vemmelig».

Leserne får dømme selv.

Sonetten

No longer mourn for me when I am dead
Than you shall hear the surly sullen bell
Give warning to the world that I am fled
From this vile world with vilest worms to dwell:
Nay, if you read this line, remember not
The hand that writ it, for I love you so,
That I in your sweet thoughts would be forgot,
If thinking on me then should make you woe.
O! if, I say, you look upon this verse,
When I perhaps compounded am with clay,
Do not so much as my poor name rehearse;
But let your love even with my life decay;
Lest the wise world should look into your moan,
And mock you with me after I am gone.
Sørg ikke over meg når jeg er død
Da skal du høre dødsklokken
Advare verden om at jeg er flyktet
Fra denne råtne verden for å hvile med ekle marker:
Nei, hvis du leser denne linje, husk ikke
Den hånd som skrev den, for jeg elsker deg slik
At jeg i dine søte tanker heller vil bli glemt
Hvis det å tenke på meg skulle gjøre deg vondt.
Åh, hvis jeg sa, du ser på dette vers
Når jeg kanskje er blandet med leire
Nevn ikke så mye som mitt navn
Men la din kjærlighet forfalle likt med mitt liv
For at ikke den kloke verden se nærmere på din klage
Og håne deg med meg etter jeg er borte.

Kommentar til oversettelsen

Surly sullen bell kan oversettes med «dødsklokken». Hver for seg betyr ordene noe sånt som «dunkel, dyster klokke», med surly og sullen oppgitt å ha omtrent samme synonym (gloomy, dismal) på nettsiden Shakespearewords. Vile blir på Freedictonary oppgitt å bety «gemen, ekkel, råtten», når samme ord blir brukt to ganger til og med i samme linje, bør også oversettelsen ha det samme ordet. Jeg velger imidlertid å oversette først med råtne, så med ekle, siden ekkel på norsk mer er assosisert med små kryp, enn et ord man kan bruke for en hel verden. Meningen er at poeten nå er død, og da er det markene som spiser av ham og tar seg av forråtningsprosessen. Shakespeare bruker flere steder både i poesien og i teaterstykkene sine dette bildet på mennesket, livet og døden, at det alt sammen ender med at vi skal bli spist av mark, worms.

Meningen i linjene 5 – 8 skulle være ganske rett frem. Poeten vil heller bli glemt, enn at minnet om ham skal gjøre den elskede vondt.

Compound betyr «blandet med», eller egentlig «sammensatt med», altså et ord som brukes om noe som er satt sammen av flere bestanddeler. Når jeg-personen i diktene er compounded with clay, så er han satt sammen med leire. Det skjer når han er død og begravet, og hans kroppslige legeme virkelig blir blandet med leire. Decay er et flott ord engelskmennene har, som må oversettes litt forskjellig etter hvordan det blir brukt. Det betyr «å reduseres, «å gå ned», «forfalle», «råtne» og «bli brutt ned», også i presise, vitenskaplige betegnelser innen fysikken og biologien. Meningen, slik jeg leser den, er at den elskedes kjærlighet til den elskende skal forfalle (eller brytes ned) slik den elskendes døde og råtnende legeme. Oxford-utgaven av Shakespeares sonetter har decay oversatt med die («dø») her.

Lest er i Freedictionary oversatt med «for at (ikke)», mens det der og andre steder er brukt synonym som for fear that (i frykt for). Look into har her en mening av «å undersøke nærmere», altså at den kloke verden (her brukt ironisk) skal bruke litt tid på å finne ut hva den elskede klager for. Meningen er at den elskede må glemme den elskende poeten så snart han er død, og gjerne før, og ikke ha ham i tankene sine, for det vil kunne gjøre ham til gjenstand for hån, så uverdig den elskede er ham. Dette er vel og merke den direkte meningen, og så kan man diskutere hvor troverdig det er å be om å bli glemt, i en sonett som garantert vil bli husket.

Kommentar til sonetten

En av teknikkene Shakespeare bruker her er å bruke menneskekroppen veldit materielt. Mennesket er på den ene siden en fantastisk skapning, intet levende vesen er i nærheten av vår hjernekapasitet, vi er helt overlegne alle dyr og alt annet vi kjenner, men vi er også en kropp av kjøtt og blod, og denne er det ingenting magisk med. Den forfaller som alt annet liv, og når den dør, så råtner den. I denne prosessen ligger vi i jorden, blandet med leire og spist på av mark. Etter en stund forsvinner vi, og blir som jorden vi ligger i. Da er det lite som minner om det fantastiske vi engang var. Når Shakespeare bruker denne teknikken på diktets jeg-person, som når han henvender seg til sin elskede, henleder oppmerksomheten nettopp mot det at han skal bli spist av mark og forvandlet til leire, så er det klart at det oppstår en svært selvutslettende effekt. Det er ikke slik man vil henvende seg til en man vil bli elsket av.

Jeg leser denne sonetten som skrevet av en som i en tung stund vil utslette seg selv, ikke bare fysisk fra jordens overflate, men også i minnet til dem som kjenner ham. Dette er også en del av kjærligheten, den er av og til håpløs. Jeg mener det er en urimelig kritikk å innvende at om det var så viktig å bli glemt, så burde man ikke skrive en så sterk sonett. Det er også urimelig å mene konklusjonen til slutt er uverdig det tunge temaet ellers i sonetten. Om den elskende virkelig skal dø, og om han virkelig ville bli glemt, så burde det være viktigere grunner for å ønske det, enn at den elskede vil bli hånet for sin sorg over ham. Jeg leser også dette som et uttrykk for den elskendes mindreverdighetskompleks. Han er ikke bare uverdig den elskedes kjærlighet og omtanke, han er også mulig gjenstand for hån fra hele verden. Det skal ikke den gode personen han elsker få unngjelde for. Det er alt sammen for meg rimelige følelser. Bare at her er de langt bedre uttrykt, enn det de aller fleste som går igjennom slike følelser er i stand til.

 

 

Todesfuge, av Paul Celan

Diktet i dag kunne godt få en advarsel. Det er noe av det sterkeste som noensinne er skrevet. Det er skrevet av en jøde skolert i tysk litteraturtradisjon, og det henter virkemidler derfra for å stå som et tilsvar mot Holocaust. Det er et mesterverk av ordkunst, og jeg skal forsøke en grundig gjennomgang for å gi det en verdig presentasjon. Formen på posten kommer til å avvike litt fra min vanlige, med forfatter, dikt og oversettelse, og kommentar til oversettelse og dikt, jeg vil også ha med litt om hva en fuge og dødsfuge er for noe. Innholdsfortegnelsen blir dermed som følger:

Forfatteren Paul Celan

Hva er en fuge?

Hvorfor dødsfuge?

Todesfuge – original

Dødsfuge – min oversettelse

Kommentar til oversettelsen

Kommentar til diktet

Forfatteren er Paul Celan (1920 – 1970). Navnet er et pseudonym, døpenavnet er Paul Antschel, og han ble født inn i en jødisk familie i Cernauti, Bukovina, den gang en del av Romania, men erobret av Sovjetunionen i 1940 og nå en del av Ukraina. Mellom 1941 og 1944 var området okkupert av Nazi-Tyskland. I likhet med all jødisk befolkning i Øst-Europa ble jødene i Bukovina først presset sammen i ghettoer, siden sendt til konsentrasjonsleire og utryddelsesleire. Familien Antschel slapp ikke unna, begge foreldrene til Celan ble drept,  mens Celan selv var i en konsentrasjonsleir i Romania inntil den ble befridd av sovjetiske styrker fra den røde arme i 1944.

Hver gang man skriver slike setninger burde man kjenne det ufattelige. Mennesker blir sendt i leire for å utryddes. Familien Antschel var en kultivert familie. Moren insisterte på å snakke tysk i heimen, siden dette var kulturspråket, og den tyske litteraturen og kunsten og kulturen var utmerket godt kjent i heimen. Det er et sjokk ikke til å komme over at det er folket fra denne kulturen som skal utrydde dem.

Paul Celan døde i 1970, han kastet seg i Seinen i slutten av april på en dator der han hadde skrevet i kalenderen «avgang Paul». Det er han som har skrevet selve mesterverket i Holocaustdiktningen, og Todesfuge er dette mesterverket.

Diktet er ikke så enkelt å forstå uten litt veiledning.

Hva er en fuge?

En fuge er regnet som noe av det vanskeligste og mest kompliserte innen komposisjon. Det er bare de aller beste komponister som mestrer denne teknikken, og den største av dem alle er også den som behersket fugen best. Det er Johan Sebastian Bach, som så ut til å kunne skrive fuger etter forgodtbefinnende. Selv ikke Wolfgang Amadeus Mozart har etterlatt seg mange fuger, og i de verkene han har gjort det, som i hans siste symfoni, så står verket som noe av det aller beste han har gjort. Det samme gjelder Ludvig van Beethoven, der fugen i avslutningen av tredje symfoni eller den store fugen i en av de siste strykerkvartettene hans står som høydepunkt både hos Beethoven og i musikkhistorien. Det er uimotståelig vakkert når det fungerer.

Jeg er selv ingen komponist, og kan selvsagt bare forklare dette rent overflatisk. Avansert komposisjon vil alltid gjøre bruk av kontrapunkt. Det vil si at ulike tema og motiv blir spilt samtidig, og farvelegger hverandre. Helt enkelt som hvem som helst kan forstå skjer dette i kanon, der man kan synge «jeg gikk en tur på stien» samtidig i to grupper, der gruppe to begynner etter «søkte skogens ro», og man får det noenlunde vakkert og harmonisk. Dette er kjent. Temaet er her helt identisk, annenstemmen synger nøyaktig det samme som førstestemmen, bare etter en liten pause. I fugen skjer no av det samme, bare at her er det ikke bare to stemmer, men opp til fire, og hver stemme varierer temaet akkurat bittelitt slik at det ikke blir monoton, men likevel er til å kjenne igjen. Det er altså fire stemmer som spiller av gårde hver sin melodi, der hvert punkt i melodien passer sammen både med det som kommer senere, og det som har vært, og samtidig kan varieres lite grann. Det er helt utrolig når det fungerer, som i for eksempel Toccata og fuge av Bach, der toccataen er den berømte kjenningsmelodien til «Det var en gang et menneske»,  og fugen har en uimotståelig melodilinje der man vet at for hver gang man får den, vil man få den fire ganger til fordi de andre stemmene også skal være med.

Jeg måtte lese forklaringen til fuge mange ganger mange forskjellige steder før jeg skjønte hva det var, og jeg måtte også høre svært mange eksempler før jeg virkelig var med på ideen. Men akkurat her i Todesfuge av Celan, kommer det godt frem i tekst, det er svært tydelig hva som skjer og at dette er fugeteknikk med ord, og man kan ut i fra den forstå hva fugen er for noe også i musikken.

Hvorfor en dødsfuge?

Det er flere grunner til at Celan velger dødsfugen. Den første er at den rammer tyskerne akkurat der det sårer dem mest. Tyskerne er et kulturfolk, og de drev det aldri lenger enn de gjorde det innenfor komposisjonen. Og innenfor komposisjonen er det fugen som står høyest, dette er tyskernes gave til resten av verden. Å kritisere dem for dette eller å bruke dette til å angripe dem, er som å bruke renessansemalerier for å ramme italienerne. Det blir ikke vondere enn dette.

Den andre grunnen er den makabre vanen tyskerne hadde med å la dødsdømte jøder spille musikk i konsentrasjonsleirene. Det ble spilt musikk til henrettelser, mens kolonner masjerte til gasskamrene, til festligheter i de tyske kaserner, og til alle andre anledninger tyskerne fant for godt. I det jødiske museet i Berlin kan man høre utdrag fra sangene som ble spilt, og de utmerker seg ved å stå i grell kontrast til hva som foregikk i leirene. Dette er lystige sanger i ompadur.

Den tredje grunnen er mer i en litterær og musikkhistorisk tradisjon, der «dødsdanser» eller «dances of death» alltid har fascinert mange kunstnere. Jeg holder denne grunnen som litt mindre viktig for Celan, siden hans dik står frem med så mye større alvor enn de andre dødsdansene. Denne dansen er nemlig ikke bare en lek. Det er dødsfugen.

Todesfuge

Schwarze Milch der Frühe wir trinken sie abends
wir trinken sie mittags und morgens wir trinken sie nachts
wir trinken und trinken
wir schaufeln ein Grab in den Lüften da liegt man nicht eng
Ein Mann wohnt im Haus der spielt mit den Schlangen der schreibt
der schreibt wenn es dunkelt nach Deutschland
dein goldenes Haar Margarete

er schreibt es und tritt vor das Haus und es blitzen die Sterne
er pfeift seine Rüden herbei
er pfeift seine Juden hervor läßt schaufeln ein Grab in der Erde
er befiehlt uns spielt auf nun zum Tanz

Schwarze Milch der Frühe wir trinken dich nachts
wir trinken dich morgens und mittags wir trinken dich abends
wir trinken und trinken
Ein Mann wohnt im Haus der spielt mit den Schlangen der schreibt
der schreibt wenn es dunkelt nach Deutschland
dein goldenes Haar Margarete
Dein aschenes Haar Sulamith

wir schaufeln ein Grab in den Lüften da liegt man nicht eng

Er ruft stecht tiefer ins Erdreich ihr einen ihr andern singet und spielt
er greift nach dem Eisen im Gurt er schwingts seine Augen sind blau
stecht tiefer die Spaten ihr einen ihr anderen spielt weiter zum Tanz auf

Schwarze Milch der Frühe wir trinken dich nachts
wir trinken dich mittags und morgens wir trinken dich abends
wir trinken und trinken
ein Mann wohnt im Haus dein goldenes Haar Margarete
dein aschenes Haar Sulamith er spielt mit den Schlangen

Er ruft spielt süßer den Tod der Tod ist ein Meister aus Deutschland
er ruft streicht dunkler die Geigen dann steigt ihr als Rauch in die Luft
dann habt ihr ein Grab in den Wolken da liegt man nicht eng

Schwarze Milch der Frühe wir trinken dich nachts
wir trinken dich mittags der Tod ist ein Meister aus Deutschland
wir trinken dich abends und morgens wir trinken und trinken
der Tod ist ein Meister aus Deutschland sein Auge ist blau
er trifft dich mit bleierner Kugel er trifft dich genau
ein Mann wohnt im Haus dein goldenes Haar Margarete
er hetzt seine Rüden auf uns er schenkt uns ein Grab in der Luft
er spielt mit den Schlangen und träumet der Tod ist ein Meister aus
Deutschland

dein goldenes Haar Margarete
dein aschenes Haar Sulamith

Min oversettelse

Dødsfuge

Svart morgenmelk vi drikker det om kvelden
vi driker det til middag og om morgenen vi drikker det om natten
vi drikker og drikker
vi skufler en grav i luften der ligger man ikke trangt
En mann bor i hus han leker med slangen han skriver
han skriver når det mørkner over Tyskland
ditt gylne hår Margarete

han skriver det og  trår ut av huset og det blinker i stjernene
han plystrer sine jakthunder hitover
han plystrer sine jøder frem la skufle en grav i jorden
han befaler oss spill opp til dans

Svart morgenmelk vi drikker deg om natten
vi drikker deg morgen og middag vi drikker deg om kvelden
vi drikker og drikker
En mann bor i huset han leker med slangen han skriver
han skriver når det er mørkner over Tyskland
ditt gylne hår Margarete
Ditt askehår Sulamith

vi skufler en grav i luften der ligger man ikke trangt

Han roper stikk dypere i jorden dere ene dere andre synger og spiller
han griper etter jernet i beltet han svinger hans øyne er blå
stikk spadene dypere dere ene dere andre spill videre opp til dans

Svart morgenmelk vi drikker deg om natten
vi drikker deg til middag og om morgenen vi drikker deg om kvelden
vi drikker og drikker
en mann bor i huset ditt gylne hår Margarete
ditt askehår Sulamith han leker med slangen

Han roper spill søtere døden er en mester fra Tyskland
han roper stryk mørkere strengene da stiger dere som røyk i luften
da har dere en grav i skyene der ligger man ikke trangt

Svart morgenmelk vi drikker deg om natten
vi drikker deg til middag døden er en mester fra Tyskland
vi drikker deg om kvelden og om morgenen vi drikker og drikker
døden er en mester fra Tyskland hans øyne er blå
han treffer deg med kuler av bly  han treffer deg sikkert
en mann bor i huset ditt gylne hår Margarete
han jager sine jakthunder mot oss ut og skjenker oss en grav i luften
han leker med slanger og drømmer at døden er en mester fra
Tyskland

ditt gylne hår Margarete
ditt askehår Sulamith

Kommentar til oversettelsen

I åpningen Schwarze Milch der Frühe må jeg nok innrømme jeg er påvirket av oversettelsen til Olav H. Hauge, som var mitt første møte med diktet, og der ordet «morgonmjølk» har satt seg fast i hukommelsen. Muligens ville jeg ellers oversette med «Svart melk av morgenen» eller noe sånt, i et forsøk på alltid å komme nærmest mulig originalen. Schaufelen kan sikkert også oversettes med «grave», men jeg likte ikke uttrykket «grave en grav», og velger derfor «skufle» i stedet. Det klinger også lydlig mer som på tysk, og er også idemessig i samsvar med originalen, siden likene i konsentrasjonsleiren ble skuflet sammen mer enn gravet ned.

Rüde betyr «stor hund» eller «jakthund». Hervor kan bety «frem, herut, ut» .

streicht kan bety «slag, rapp, hogg», streichen «stryke; gni; rive; smøre»

Kommentar til diktet

Det fryktelige med dette diktet er at det ikke trenger å leses symbolsk. Det kan leses helt konkret. Hva er den svarte melken som man drikker morgen, middag, kveld og natt? Det kan assosieres til mye, men bildet er tydelig og kraftfullt, melk er ikke svart, her er det noe aldeles galt. Og hvordan er det man skufler en grav i luften, der man ikke ligger trangt? Det er forferdelig direkte, spesielt når man tar i betraktning hvordan gravstedene i jødiske gettoer har vært opp gjennom årene. I dag kan man fortsatt se eksempel i Praha, der gravsteinene står så tett at noen av dem står oppå hverandre. Overfylte gettoer og brakker i konsentrasjonsleire får man også assosiasjoner til, jødene blir presset sammen så altfor tett, men i himmelen er det alltid god plass, og der går de jødiske liv opp i røyk. Asken tar ikke mye plass.

Det er en mann som bor i et hus, og leker med slangen. På ny er diktet svært assosisasjonsrikt, og åpner for mange tolkninger av hva slangen er for noe, og kanskje til og med hva huset er for noe. Denne mannen skriver når det blir mørkt over Tyskland, det er åpenbart i nazismens tid, i tiden for holocaust, og Celan introduserer enda et element som rammer midt i hjertet av den tyske høykulturen. Det er Margarete fra Goethes Faust, med de gylne lokker, nazismens ideal. Det er til å grøsse av.

Og på ny blir diktet helt konkret, mannen går ut og plystrer på jakthundene sine, hvorpå han like etter plystrer på jødene sine, samme verb og eiendomspronomen, samme forhold mellom herre og tjener, jødene blir satt til å grave graver i jorden, senere skal jakthundene bli brukt til å jage dem. Alt dette er introduksjoner til motiv som blir gjentatt med variasoner gjennom diktet, som i en fuge.

At jødene skal spille opp til dans blir også introdusert her i linje 11. Så blir hovedtemaet med den svarte melken gjentatt, før sidemotivet med mannen i huset kommer igjen, denne gangen skriver han også Sulamith med det askegrå hår.  Akkurat som i et motiv i en fuge blir et lite tillegg foreslått, en liten ting lagt til, og det skal være med videre gjennom verket. Sulamith står i kontrast til Margarete med det gylne håret, håret til Sulamith er aske, forårsaket selvsagt at tyskernes krematorium. Nå skufler jødene en grav i luften, så man ikke ligger så trangt, der det er plass til flere.

Legg også merke til at diktet ikke har et eneste punktum eller noen form for tegnsetting. Det er messende, og beveger seg hele tiden ubønnhørig videre. På ny kommer den svarte melken, «vi drikker den og drikker den», hva er den for noe? Leseren får ikke tid til å kontemplere så nøye, for de konkrete setninger kommer snart og overtar, han roper at de skal grave dypere og spille videre, det er nå to grupper, akkurat som det var i konsentrasjonsleirene. Og han griper sitt jern og svinger det, øynene er blå, på ny en tysk stolthet og viktig i den nazistiske propaganda.

Etter en ny runde gjennom hovedtemaene med den svarte morgenmelken og mannen som bor i huset, og leker med slangen, kommer en av de mest kjente og omdiskuterte setningene i diktet: der Tod ist ein Meister aus Deutschland.  Han leker med slangen, han roper spille døden søtere, og så følger linjen. Jeg tolker på ny setningen sammen med den tyske høykulturen, der Meistersinger von Nurnberg, den tyske mester, Goethe er mesteren, Bach er mesteren, nei, sier diktet, den tyske mester er døden. Det er i døden tyskeren har sitt mesterskap, det er i å arrangere død tyskeren har sin overlegenhet, det er dette han kan mer enn noen annen. Det er fryktelig sterkt skrevet. Og tyskeren står etter holocaust forsvarsløs tilbake.

Men dette er en fuge, og fugen går alltid videre. De skal stryke strengene mørkere, de skal stige som røyk i luften, som om diktet ikke allerede er direkte nok, dere skal få deres grav i skyene. At døden er en mester fra Tyskland sniker seg inn blant drikkingen av morgenmelken, først en gang, så en gang til, med en ekstra setning om at hans øyne er blå, som vakten som svingte jernet, som den nazistiske propaganda. Han skyter med kuler av bly og treffer garantert.

I en ordentlig fuge skal alle temaene til slutt veves sammen og gå opp i en høyere enhet før de slutter alle sammen samtidig. I det man kanskje kan kalle siste strofe i diktet skjer dette, alle temaene er med. Jakthundene er nå ute og jager, det er skjenket oss en grav i luften, den de selv har skuflet ut, han leker med slangen, og døden er en mester fra Tyskland. Det er selvsagt siste setning før avslutningen, på ny hamrende mot den vakre Margarete, på ny satt opp mot asken til Sulamith.

Dette diktet er ikke noe vanlig dikt. Det er protesten mot Auschwitz og den tyske kulturen som frembrakte holocaust, og det bruker virkemidlene fra den samme kulturen selv. Tyskerne er landet med diktere og tenkere, her blir akkurat det samme brukt som forsvar og angrep fra en jødisk kultur som også egentlig var en del av den tyske kulturen. Paul Celan ble oppdratt til å ha den tyske kulturen som forbilde, bare for å se at den drepte foreldrene hans, deriblant moren som var enda mer fanatisk opptatt av den tyske kulturen enn ham selv.

Hva som skjedde under andre verdenskrig er en katastrofe det ikke finnes ord for. Det er nesten uutholdelig når noen likevel prøver, og kommer så nær som Paul Celan gjør her. Diktet er helt forferdelig, selv for oss som ikke engang er tyskere.

Lament, av Edna St. Vincent Millay

I dag poster jeg et dikt av den amerikanske poeten Edna St. Vincent Millay (1892 – 1950). Hun ble født i Maine i 1892, i en familie som opplærte henne i selvstendighet og i å klare seg selv. Hun tok dem fullt ut på ordet, og satset på et kunstnerliv i Greenwich Village i New York. Der levde hun et liv som bohem, veldig, veldig fattig, og veldig, veldig lystig, i følge henne selv og denne kilden på American poets.

Det gjør at hun kanskje ikke fullt og helt kan identifisere seg med arbeiderkvinnen hun skriver om i diktet jeg skal poste i dag. Det følger oppforrige ukes russiske dikt som handlet om døden, men denne gangen er det ikke poetens egen død det skrives om. Og det er helt fritt for filosofiske ideer og tanker om døden som diktet til Nekrasov inneholdt, dette er fullt og helt hverdagslig og derfor meget, meget sterkt. Allerede før jeg mistet min egen far reagerte jeg på det, og hadde det som et av mine favorittdikt. Selv farløs blir det naturligvis bare enda sterkere.

Jeg vil for dette diktet ikke si mer innledningsvis, men i stedet gå rett til presentasjonen. 

Lament 

Listen, children:
Your father is dead.
From his old coats
I’ll make you little jackets;
I’ll make you little trousers
From his old pants.
There’ll be in his pockets
Things he used to put there,
Keys and pennies
Covered with tobacco;
Dan shall have the pennies
To save in his bank;
Anne shall have the keys
To make a pretty noise with.
Life must go on,
And the dead be forgotten;
Life must go on,
Though good men die;
Anne, eat your breakfast;
Dan, take your medicine;
Life must go on;
I forget just why.

Min oversettelse

Klage

Hør, barn:
Faren deres er død.
Fra hans gamle frakker
Skal jeg lage små jakker til dere;
Og jeg skal små bukser
Av det gamle undertøyet hans.
I lommene hans vil det være
Ting han pleide å legge der.
Nøkler og mynter
Dekkte med tobakk;
Dan skal ha pengene
Til å spare i banken hans;
Anne skal ha nøklene
Til å lage en fin lyd med.
Livet må gå videre,
Og den døde må bli glemt;
Livet må gå videre,
Selv om gode menn dør;
Anne, spis frokosten din;
Dan, ta medisinen din;
Livet må gå videre;
Jeg bare glemmer hvorfor.

Kommentar til oversettelsen

Diktet er stort sett enkelt og greit både å forstå og å oversette. Jeg har prøvd å beholde det svært enkle, hverdagslige prosaspråket også i oversettelsen.

Et lite problem oppstår i linje 5 og 6, der engelsk har to  ord for bukser «trousers» og «pants». Det siste blir helst brukt i betydningen «underbukser», men det blir håpløs rytme å avslutte linje fem med «bukser» og linje seks med «underbukser». Derfor prøver jeg «undertøy», og omskriver lite grann.

I avslutningen syntes jeg det ble bedre med «Jeg bare glemmer hvorfor» enn «Jeg glemmer bare hvorfor».

En annen norsk oversettelse er gjort av Sigmund Skard, og finnes i boken Framande dikt frå fire tusen år, utgitt på Det norske samlaget i 1995.  Han oversetter linje 11 og 12 med «Dan skal ha pengane/ og setja dei i banken». Jeg mener det må med at det er «his bank», Vincent Millay kunne like godt bruke «to save in the bank», hvis det var en hvilken som helst bank det gjaldt. Videre oversetter Skard linje 13 og 14 med «Anne skal ha nøklane/ dei klirrar så festleg». Jeg mener det må med at det er Anne som lager lyden. Disse to poengene får frem at barna er svært små, siden Dan har en lekebank å sette penger i, og Anne liker å lage lyder med nøkler. Disse fire linjene mener jeg viser hvor viktig det er å ha originalen også når man leser dikt i oversettelse. Mye går tapt i forsøket på å holde god flyt i oversettelsesspråket.

Kommentar til diktet

Det er vanskelig å skrive om dette diktet uten å redusere det. Det står så sterkt som det står. Jeg skal bare forsøke å gi noen ideer av hvordan man skal lese det, for å få utbytte av det.

Vincent Mullay hørte til modernistene, og da den grenen av en slags folkelig modernisme, der alt var lov, og man ikke skulle stille noen krav  til leserens kunskaper. Skillene mellom høy og lav skulle viskes ut, det hverdagslige skulle gå sammen med det opphøyde, eller kanskje til og med overta for det opphøyde. I dikt betyr det at tradisjonelle, vakre virkemidler som rim og rytme ble forkastet, og at høypoesiens tema, motiv og ordvalg ble skiftet ut med tema, motiv og ordvalg fra vanlige folks hverdag. Akkurat i dette diktet er temaet høyverdig, døden, men det er helt blandet sammen med det lave og hverdagslige, i det diktet handler om at en fattigkvinne snakker med barna sine etter at faren deres er død.

Den fryktelige sorgen blir aldri direkte uttrykt, og selv om diktet heter Lament = «klage», så finner man ikke en eneste klagende linje i det. Følelsen er fullt og helt holdt igjen. Dermed virker den desto sterkere på leseren, for leseren må skjønne at denne kvinnens nyttetenking og fornuftige snakk med barna ikke har noenting å gjøre med hvordan virkeligheten kommer til å bli, og hvordan hun egentlig føler seg.

Det er først helt på slutten det skinner igjennom, og da med det vanligvis optimistiske og positive life must go on, «livet må gå videre«. Her i diktet klinger det hult. Diktets jeg tror ikke på det selv, hun sier det bare. Hun sier det i akkurat samme tonefall og stemning som hun sier alt det andre, som Anne, eat your breakfast, Dan, take your medicine. Det blir gjentatt tre ganger, og her er ikke effekten av gjentakelsen at det virker sterkere, men tvert i mot at det blir tommere. Det er noe hun bare sier. Og i aller siste setning kommer den eneste lille antydning til direkte klage, det eneste stedet der hun sier det hun egentlig mener, I forget just why (= «Jeg glemmer bare hvorfor») . 

Kontrasten mellom den tunge hendelsen og det lette språket, den vonde situasjonen og det milde uttrykket, har i dette diktet en meget sterk virkning. Diktet holder igjen på følelser som i lengden ikke kan holdes igjen. Vi vet hva som venter denne tapre kvinnen, og hun vet det utmerket godt selv også. Hun har lært seg hva hun skal si og hva hun skal gjøre, «livet må gå videre», men hun tror ingenting på det og skjønner ikke hvorfor. Dette diktet må leses med forsiktighet. Det er et forferdelig sterkt uttrykk for tomheten man føler når man mister noen som har stått én nær.

Høststi Håbafjell

Snart er jeg det råtnedes rov…,av N. A. Nekrasov

Denne posten fikk en oppfriskning desember 2016. Det ble lagt til transkripsjon, gjendiktning og utvidede kommentar, samt en gloseliste. Jeg har også rettet litt på oversettelsen.

*

I dag presenterer jeg et dikt av Nikolaj Aleksejovitsj Nekrasov (1821  – 1877). Jeg var lenge sikker på at jeg ville ha et dikt av denne dikteren på den russiske plassen av oktoberdiktene her på bloggen. Det er jo for russerne en spesiell måned. Det er selve høstmåneden, og det er den måneden hvor de fikk sin revolusjon. Begge deler kunne godt markeres, og siden jeg i mitt sveip over den russiske poesien ikke har funnet noe ordentlig fint høstdikt å bruke på bloggen, har jeg måtte justere litt til en litt annen type dikt. Nekrasov passer uansett godt. Han var selv av rik og nobel adelsfamilie, men han hadde usedvanlig sterk følelse for den vanlige russiske bonde, og skildrer strabasene og urettferdigheten i en rekke dikt og dikteriske poem som har blitt klassikere i Russland.

Jeg vil før jeg kommer med selve diktet, komme med et lite sukk over forholdene på internett som det er i dag. Det er fritt frem for alle å legge ut hva de vil, og det er lettere enn noensinne å finne både tekster og bakgrunnsstoff om en hvilken som helst forfatter av noenlunde størrelse. Nekrasov er selvsagt ikke noe unntak, og jeg bruker både engelske og russiske søkeord og nettsider for å finne frem til det diktet jeg liker best, og har lyst å presentere. Denne gangen fant jeg på mange engelske nettsider et dikt som ble kalt Russian lament, oversatt av en Alice Stone Blackwell. Jeg har lagt ut lenken til originalkilden jeg tror svært mange andre sider på nettet direkte har kopiert, også tilsynelatene veldig skikkelige som dette forumet på noen Dostojevskij-sider, eller denne for meg hittil ukjente konkurrenten til Wikipedia. Selv om diktet var langt, tenkte jeg det ville være verdt slitet å oversette det til norsk, og jeg ville gjerne ha akkurat dette diktet på mine sider om russiske dikt.

Problemet var bare at jeg fant ikke den russiske originalen. Jeg forsøkte alle mulige inngangsord å søke etter, jeg søkte generelt på Nekrasovs dikt på russisk, jeg søkte spesielt på «lament og det russiske ordet Zjaloba, jeg fant også ord nedover diktet å oversette, og søkte med disse, men jeg fant aldri frem til et dikt som passet med det flotte jeg hadde på engelsk. I omfattende russiske lister med dikt av Nekrasov bladde jeg meg gjennom det meste, og jeg var til og med gjennom en side med det som så ut til å være et komplett verk av alt han hadde utgitt, der var det ingen tittel som for meg så ut til å kunne passe. De nærmeste klikke jeg på for å sjekke. Jeg brukte timer på å finne ut av det.

Løsningen er at Nekrasov ikke har noe dikt som heter noe i nærheten av Russian lament, eller «Russlands klage». Derimot har han et dikt som heter Размышления у парадного подъезда. Det betyr noe sånt som «tanker ved en avgang», eller «tanker ved dørstokken». Ved å klikke på det, trenger man ikke kunne et eneste ord russisk for å se at det ikke i det hele tatt ligner på «russian lament», det har ikke engang samme oppsett. Men det er herfra hele teksten til Alica Stone Blackwells «Russian lament» er hentet, og som riktig så mange engelske nettsider har benyttet seg av. Det er synd man med engelske søkeord ikke kommer frem til denne bloggen, for en oppklaring.

Diktet om tankene på dørstokken er for langt for meg å oversette, og jeg har derfor valgt et annet dikt mindre i tråd med det jeg ønsket for oktoberdiktet, men mer i tråd med min standard. Det er et dikt på fire strofer, skrevet tre år før Nekrasov dør, og er på mange måter selve dødsdiktet hans, selve hans testamente. Det er ingen lystig lesning, og det inneholder ikke noen optimistisk fremtidstro. Dette er et dødsdikt som behandler døden så tung og mørk som døden kan være.

Скоро стану добычею тленья.

 

Скоро стану добычею тленья.
Тяжело умирать, хорошо умереть;
Ничьего не прошу сожаленья,
Да и некому будет жалеть.

Я дворянскому нашему роду
Блеска лирой моей не стяжал;
Я настолько же чуждым народу
Умираю, как жить начинал.

Узы дружбы, союзов сердечных –
Всё порвалось: мне с детства судьба
Посылала врагов долговечных,
А друзей уносила борьба.

Песни вещие их не допеты,
Пали жертвою насилья, измен
В цвете лет; на меня их портреты
Укоризненно смотрят со стен.

1874

Skoro stanu dobytsjeiu tlenja

 

Skoro stanu dobytsjeiu tlenja.
Tjazjelo umirat, khorosjo umeret;
Nitsjevo ne prosju sosjalenja,
Da i nekomu budet zjalet.

Ja dvorjanskomu nasjemu rodu
Bleska liroj moej ne stjazjal;
Ja nastolko zje tjsuzjdym narodu
Umiraiu, kak zjit natsjinal.

Uzy druzjby, soiuzov serdetsjnykh –
Vsjo porvalos: mnje s detsva sudba
Posypala vragov dolgovetsjnykh,
A druzjej unosila borba.

Pesni vesjtsjie ikh ned dopety,
Pali zjertoviu nasilja, izmen
V tsvete let; na menja ikh portrety
Ukorozenno smotrjat so sten.

1874

Min oversettelse

Snart vil jeg bli det råtnedes rov

Snart vil jeg bli det råtnedes rov.
Det er tungt å dø, å være død er bra.
Jeg ber overhodet ikke om medlidenhet,
Og ingen vil synes synd på meg heller.

Jeg vant til vår adelsslekt
Ingen glans med min lyre;
Jeg dør like så fremmed for folket
Som jeg var da jeg begynte å leve.

Vennskapsbånd, forbundene av hjertene –
Er nå brutt: til meg har skjebnen fra barndommen av
Strødd over meg varige fiender
Mens venner har stiden revet bort.

Profetiske sanger ble ikke sunget ferdig,
De var nødt til å falle med et offer, av svikene
I årenes lys; så ser portrettene deres
bebreidende på meg fra veggene.

Kommentar til oversettelsen

Allerede tittelen er denne gangen temmelig problematisk. Скоро стану er greit, Скоро betyr «snart», og стану er 1. pers futurum av стать, som altså er perfektiv av «å stå». Som i engelsk,  italiensk og flere andre språk bruker russerne sitt стать = å stå i flere ulike og utvidede betydninger. Her betyr det «snart vil jeg være» eller «snart vil jeg bli». Den er grei, fortsettelsen er verre. добычею er en form av добыча, som kunnskapsforlagets blå ordbok oversetter med «1. utvinning», «2. produksjon», «3. bytte, rov» og «4. bytte, rov» i overført betydning. тленья er en form av тлеть som betyr «1. råtne, smuldre opp» og «2. ulme». Hvordan skal man da oversette det?

Første strofes andre linje gjør bruk av russernes system med perfektive og imperfektive verb på en måte som nesten er umulig å oversette ordentlig. умирать og умереть betyr begge «å dø», men det første er imperfektivt, det vil si at handlingen ikke er fullført. Det andre er perfektivt, det vil si at handlingen er utført. På russisk blir det bare en ørliten lydforskjell i det «å dø, være døende» og «det å ha dødd, være død». Det første er tungt, det andre er bra. På norsk blir det langt mindre elegant, og ser kanskje til og med litt rart ut i oversettelsen. Да и некому будет жалеть er også vanskelig. Да betyr selvsagt «ja», men russerne bruker ordet mer enn oss for å understreke eller forsterke mening, «ja, og til ingen vil komme medfølelse» kunne vært en mer direkte oversettelse. некому er dativ, og betyr «ingen», altså «til ingen». будет blir mest direkte oversatt med «vil være» og жалеть er «synes synd på, ha medynk/medfølelse med». Jeg er ikke sikker på hvordan dette best skal oversettes til norsk. Jeg er oversatte litt annerledes nå, i gjenoppfriskingen av posten, enn jeg hadde først.

2. дворянскому нашему роду er alt sammen dativsformer, der sammensetningen betyr «vår adelsslekt» og i dativsform «til vår adelsslekt». стяжать betyr «vinne, erhverve», altså i betydingen «vinne seg et navn», eller «vinne seg rikdom». Så står Блеска (glans) i genitiv og лирой моей (lyren min) i instrumental. Jeg må innrømme at jeg ikke helt skjønner hva den genitiven gjør der, om det ikke er slik at verbet стяжать ofte tar genitiv, lignende som det blir genitiv om russerne uttrykker ønske. Til slutt i strofen har jeg lagt til «jeg var» på norsk, selv om det ikke står i originalen. Som jeg mange ganger har vært inne på er russisk et poetisk språk, der det går an å si mye i få ord.

Узы дружбы betyr enkelt og greit «vennskapsbånd». Союзов сердечных er vrien å gi norsk ordlyd. союзов er genitiv flertall av союз, som betyr «union» eller «forbund» (gamle Sovjetunionen het på russisk Союз Совецких Социалистических Республик). Сердечный er en sammensetning med сердце som stamme, det betyr «hjerte», og сердечный kan bety «hjerte- (som en forstavelse), hjertelig» eller i overført betydning «varmhjertet, eller kjærlighets- (som en forstavelse). Endelsen -ых blir brukt i flertall både for akkusativ, genitiv og lokativ. Jeg går ut fra at det her er genitiv, og at ordet henger sammen med союзов, og at det på en eller måte er vennskapsbåndet som er «forbundet i hjertene». Jeg har beholdt flertallsending i min oversettelse av diktet, men jeg synes det ser rart ut, og kan ende med å endre det i en revidering. Порвалось er fortid i intetkjønn av det refleksive verbet порваться, som betyr «bli avbrutt». Посылала betyr «strødd», врагов er genitiv flertall av враг (= «fiende»), og долговечных betyr «varig; holdbar, solid» (her i genitiv flertall). уносила er fortid i hunnkjønn av уноси, som er imperfektivt parverb med det perfektive . Det har grunnbetydning «bære bort, føre bort», men blir brukt i flere varianter av «raske med seg, stjele, dra av gårde med, rive bort» og lignende.борьба (= «kamp, strid») er subjekt i denne siste setningen. друзей er genitiv flertall av друг, «venn». Strofe 3 har jeg endret litt i oversettelsen, nå i gjennomgangen på ny, for å gjøre betydningen enda klarere på norsk. Det er også nå hakket mer korrekt. Meningen i strofe 3 er at alle vennskapsbånd er brutt, og at dikteren gjennom livet stadig har fått nye fiender, mens vennene han har hatt, har forlatt ham.

Siste strofe er litt vanskelig å pusle sammen. Det er ikke så lett å se hvilke setninger som hører sammen, og hvilket ord som hører til hvor. допеты er partisipp flertall av verbet допеть, som betyr «å synge ferdig». Det er prefikset до-, som gir denne betydningen, det å «gjøre noe til endes». насилья er genitiv av насилие, «vold». Jeg tror dette også kan bety «tvang», å gjøre noe med vold er beslektet med å gjøre noe med tvang. жертвою er instrumental av жертвa, «offer». Så det må bli «med et offer». Deretter er измен genitiv flertall av изменa, «svik, forræderi, utroskap», og jeg er ikke så sikker om det hører til linjen foran eller linjen etter. Jeg ender opp med en linje som får det til å se ut som det er noen eller noe i flertall som var nødt til å falle, og at det er svikene som er årsaken. Jeg er ikke helt sikker på om det er riktig, men setningen blir klar på norsk, og gir mening. Mest sannsynlig er det da de aldri ferdigsungne, profetiske sangene som var nødt til å falle, tvunget til å falle. Så tror jeg kanskje det er et brutt, og det kommer ny mening fra linje 3. I årenes lys ser portrettene deres bebreidende på ham – meg – fra veggene. Dette kan være portretter av noen i tidligere strofer, for eksempel vennene striden førte bort. Eller det kan være portretter av slekten hans, portretter han virkelig hadde på veggene. Problemet kan også være om portretter er i direkte eller overført betydning, om de viser til noe i diktet eller i livet. Sånn jeg har oversatt nå, kommer uklarheten frem på norsk, som på russisk. Det kan være noe jeg ennå har oversett, men jeg har slått opp alle ordene og forsikret meg om at jeg har rett oversettelse og rett kasus, så det er eventuelt meningen som kommer ut av det det kan være problemer med.

Gloser

Glosene er slått opp i kunnskapsforlagets blå ordbok. Oppslagsordene står i fet skrift.

добычею -> добыча 1. utvinning  2. produksjon 3. bytte, rov 4. перен. bytte, rov

тленья -> тлеть 1. råtne, smuldre opp 2. ulme

сожаленья -> сожаление 1. beklagelse; savn; anger сожаления о сделанном angre over det noen har gjort 2. medlidenhet, medynk

роду -> род 1. ætt 2. ætt; slektledd; slekt 3. разг. (происхождение) вести свои род от stamme fra, føre slekten tilbake til 4. (сорт, вид) slags, sort 5. биол. slekt 6. грам. kjønn, genus

Блеска –genitiv singular -> блеск  1. glans, skinn 2. перен. glans, prakt, herlighet

лирой -instrumental-> лира муз. поэт. lyre

стяжать 1. vinne, erhverve 2. vinne;  ~ слава vinne berømmelse

Узы дружбы vennskapsbånd, Узы мн. bånd

Порвалось – fortid, intetkjønn -> порваться 1. 2. см. рваться revne, ryke, briste, slites over 2. (о сязах и т.п.) bli brutt, avbrutt 3. (прекратиться) bli avbrutt

долговечный varig, holdbar, solid

вещие -> вещий поэт. profetisk, vis

насилья -> насилие vold

измен -> изменa 1. (предательство) svik, forræderi 2. (слову, долгу) utroskap 3. (супружеская) utroskap, ekteskapsbrudd

Укоризненно -> Укоризненный bebreidende

Kommentar til diktet

Dette er testamentet der Nekrasov tre år før sin død bekjenner at han ikke har lyktes i noe av det han så som sin livsoppgave. Han skulle være en dikter for folket, men han ser ved sin død at situasjonen for folket ikke er stort annerledes enn den alltid hadde vært. Og han var heller ikke tatt til seg av folket, han var dem fremmed, følte han, her på slutten av sitt liv. Det er en bitter mann som dør.

I starten begynner det med klassiske virkemidler om døden, særlig mye brukt hos Shakespeare. Man skriver det fysiske forfallet, hva som vil skje med den døde kroppen, lagt i jorden og råtnet bort. Hos Shakespeare er det ofte makk som spiser av det, veldig flott i Hamlet, hvor det blir stilt i kontrast med alt det mennesket kan oppnå i live, hvor rikt det er, og så blir det mat for makk og kryp til slutt. Hos Nekrasov er det bare være det råtnedes rov (стану добычею тленья) . Det er hans måte å formulere at han vil dø på. Usentimentalt, kan man trygt si.

Resten av første strofe fyller ut denne starten. Dikteren klager over prosessen med å dø, når det er overstått vil det være bra. Det usentimentale fortsetter i at han ikke ber om medlidenhet, og at han ikke forventer noen medfølelse. Det er som sagt en bitter mann som død, en som vil gjøre døden til noe usentimentalt, noe det i likhet med livet vil være bra å bli ferdig med.

Strofe 2 er fire linjer om hvor mislykket han var – eller føler seg – i livet. Han kommer altså fra en rik adelslekt, en slekt som antagelig har vunnet mye ære og hatt viktige posisjoner i fortiden. Nekrasov satset alltid på diktningen, hvor ettertiden har gjort ham til den mest kjente av alle i slekten, men der og da vil han ikke føle det slik, der er det at diktskrivingen (min lyre (лирой моей)) ikke vant noen glans (блеска). Målet med diktningen var å nå ut til folket, noe også ettertiden har vist at han gjorde og fortsatt gjør, men han ikke følte han gjorde da. Han er fremmed for dem, like fremmed som han var da han ble født. Livet har altså ikke brakt ham noe nærmere, noe som var målet for hele diktningen hans. Slik har han altså mislykkes i forhold til slekten, som han ikke greide å hedre med diktningen (antagelig fikk han en del kritikk av familien, eller ble litt utstøtt), og folket, som han aldri greide å forstå og som heller ikke forsto ham.

I strofe 3 er det litt på det personlige plan. Jeg har ikke lest noen biografier om Nekrasov annet enn korte omtaler på nettet og der det har stått om ham, så jeg kjenner ikke livet hans godt, det aner meg bare at han fikk litt problemer med sine adelige venner og familie når han kritiserte dem så sterkt, og snakket så varmt om folket. Men med folket kunne han jo aldri bli noen riktig venn, der var bakgrunnen hans en hindring, han kunne aldri egentlig forstå hva det vil si å være født i og leve sitt liv i fattigdom. Det er noe annet å forestille seg, enn å gjøre. Forskjellen i interesser og utdannelse er også enorm, det er ikke mange – om det er noen – eksempler på dype vennskap mellom noen fra adelen og noen fra folket i Russland. Derfor – eller delvis derfor – skriver Nekrasov at vennskapsbånd er brutt (Узы дружбы (..) Всё порвалось), fiender er varige (Посылала врагов долговечных), venner blir revet bort av striden (друзей уносила борьба). Han har nok konkrete eksempler i tankene.

Til slutt er det siste strofe, nummer 4, som jeg ikke følte jeg klarte å trenge helt inn i. De profetiske sangene kan være diktene hans, det kan være varselet om et endret Russland, en endring Nekrasov nå, ved døden, ikke føler vil komme. Så er det denne vanskelige andrelinjen, her er det for mye jeg er usikker på til at jeg føler jeg kan begi meg ut på noe. Slik jeg har oversatt, så er det noe som er nødt til å falle, med et offer (жертвою), som det står, og det kan se ut som det er som følge av svikene, kanskje de samme svikene som gav fiender og rev bort venner i strofen, kanskje er det de profetiske sangene og det endrede Russland som ikke lar seg gjennomføre som følge av dette. Portrettene ser på ham fra veggene, han er omringet av blikkene.

I så fall er det et dypt tragisk og bittert dikt, som jeg har skrevet. Nekrasov går i døden, skal råtne bort, og forventer at ingen skal synes synd på ham for det. I livet oppnådde han ingenting, verken til ære for de han kom fra og slekten han ble født inn i, eller for folket han forsøkte å nærme seg. Livet gav ham også mange og varige fiender, og striden han var i rev også bort de vennene han hadde, vennene var altså ikke varige. De profetiske sangene om et nytt og bedre Russland han skrev så mye om, kunne det aldri bli noe av, de var nødt til å falle. Nå er han igjen blant blikkene, ikke av medfølelse, men av bebreidelse.

Min gjendiktning

Gjendiktningen var naturlig nok litt vanskelig, siden oversettelsen også var det. Det ble sånn cirka.

Snart vil jeg bli det råtnedes bytte

Snart vil jeg bli det råtnedes bytte.
Det er tungt å dø, å være død er bra.
Å be om beklagelse kan ingenting nytte,
Og medfølelse vil ingen ha.

Jeg kunne til vår noble ætt
Ingen glans med min lyre heve;
Jeg dør like fremmed for folket rett
Som jeg var da jeg begynte å leve.

Forbundet av hjertene vennskapsbånd brutt-
Fra barndommen av har skjebnen gjort
At jeg har fiender over meg som aldri tar slutt
Mens venner har striden revet bort.

Profetiske sanger ble ikke sunget til ende,
De falt med et offer, av mange svik
I årenes lys;  deres portretter kan hende
Ser bebreidende på meg fra veggene slik.