Sonett 154, av William Shakespeare – The little Love-god lying once asleep

Dette er den siste av Shakespeares sonetter. Og med postingen av den, avslutter jeg ti års arbeid med å få oversatt, kommentert og gjengitt alle Shakespeares 154 sonetter. Det vil si, jeg avslutter ikke arbeidet, med mange av dem er det ennå nok å gjøre. Men alle sonettene har nå en post og en lenke, et arbeid denne bloggen er alene om i Norge. Det finnes andre nettsider som skriver om sonettene, men ingen er i nærheten av å gjøre det så detaljert, og denne bloggen er den eneste som har både oversettelser og kommentar. Heller ikke i bokutgivelser er vi bortskjemte med det i Norge. Sonettene blir oversatt, og gjendiktet, men sjelden komplett, og ytterst sjelden med forklaringer på hva som står i originalen og hva som står i gjendiktningen.

De to siste sonettene skiller seg helt ut fra de 152 første. De fremstår nærmest som en epilog, eller en uavhengig kommentar, eller som å være skrevet for helt andre anledninger og med helt andre formål. Når de nå likevel er med, så passer de på en måte godt. De danner en slags avslutning. Det hadde kanskje vært vanskelig å la en avslutning til den skjønne ungdom eller den mørkhårede kvinnen, bære tyngden av å være en konklusjon. Konklusjonen som står i denne sonetten, passer derimot godt. Kjærligheten og lidenskapen kan varme opp vann, kan varme opp hva som helst, mens vann kan ikke kjøle den, ingenting kan kjøle den.

Sonnet 154

The little Love-god lying once asleep,
Laid by his side his heart-inflaming brand,
Whilst many nymphs that vowed chaste life to keep
Came tripping by; but in her maiden hand
The fairest votary took up that fire
Which many legions of true hearts had warmed;
And so the General of hot desire
Was, sleeping, by a virgin hand disarmed.
This brand she quenched in a cool well by,
Which from Love’s fire took heat perpetual,
Growing a bath and healthful remedy,
For men diseased; but I, my mistress’ thrall,
Came there for cure and this by that I prove,
Love’s fire heats water, water cools not love.

Min oversettelse

Sonett 154

Den lille kjærlighetsguden lå en gang og sov,
Lagt ved hans side hans hjerte-antennende fakkel,
Mens mange nymfer som sverget å holde på kyskheten
Kom trippende forbi; men i hennes jomfru hånd
Den fineste edsvorne tok opp flammen
Som hadde varmet opp mange legioner av sanne hjerter;
Og så var generalen av heftig lidenskap
Sovende, avvæpnet med en jomfruhånd .
Fakkelen slokket hun i en kjølig vannkilde like ved,
Som fra Kjærlighetens flamme tok evig hete,
Og ble til et bad med helberedende virkning,
For sykdsomsrammede menn; men jeg, min elskerinnes trell,
Kom dit for å bli kurert og ved det beviser jeg,
Elskovens flamme varmer opp vann, vann kjøler ikke kjærligheten.

Kommentar til språket og oversettelsen

Som jeg flere steder refererer er denne sonetten tett på den forrige, nummer 153, og gjenforteller den samme historien.

I det siste har jeg begynt å oversette love med elskov i stadig flere av sonettene. Det vanligere ordet, kjærlighet, er ikke helt dekkende, synes jeg, med det at lidenskapen da ikke er ordentlig med. Her, for sonett 154, går jeg for kjærlighet. Som i forrige sonett er kjærlighetsguden (Love-God) Cupido. Linje 2 har de samme vanskeligheter på engelsk som på norsk. Fakkelen som setter fyr i hjerter (= gjør dem forelsket) er et av Cupidos attributter, en av de tingene som kjennetegner ham. Det vanligste attributtet hans er pil og bue. Nymfene i linje 3 er jomfruene til Diana, sjekk kommentarer i forrige sonett. Diana var en gudinne som skulle passe på kyskheten både for seg selv, og for kvinner generelt. Nymfene hennes hjalp henne med det. Arbeidet deres vil bli lettere, om de får has på fakkelen til Cupido. Strengt tatt er nymfer i gresk mytologi vakre, unge kvinner som streifer omkring i skog og mark, men i sammenhengen her kan det vanskelig være disse Shakespeare har tenkt på. Særlig siden de skal vokte kyskheten, mens nymfene generelt sørget for fruktbarhet. I linje 4 står det også at det er fra hennes jomfru hånd (her maiden hand).

Votary (løftebundet, innviet) er en som er bundet av en ed, her en jomfru bundet av løftet om renhet. Merk at dette er det eneste stedet hos Shakespeare hankjønnsformen er brukt om en kvinne, ellers er det votaress. Det er vanskelig å finne et enkelt norsk ord å oversette med. Det norske ordet innviet er mer knyttet til en seremoni, enn til et løfte. Og ordet løftebundet er litt svakt, mens edsvoren kanskje er mer knyttet til å sverge på å utføre en oppgave, enn det en votary er. Uansett er det denne jomfruen til Diana som er denne edsvorne. Legion er et ord brukt både på norsk og engelsk om et stort antall. Det er også navnet på en romersk militær enhet, og dette bildet sitter i når man på Shakespeares tid tenkte seg legioner av engler og djevler i himmel og helvete. Det er fakkelen som har varmet hjertene, og ikke omvendt, selv om setningsstrukturen med varmet etter objektet i en leddsetning kan få det til å se ut litt forvrirende. Jeg har stokket om på rekkefølgen i oversettelsen i forhold til originalen, for å gjøre dette klart. I neste linje er det generel av heftig lidenskap (General of hot desire), noe som tar opp igjen det militære bildet. Denne generalen er den sovende Cupido. Også her i linje 7 og 8 har jeg omplassert leddene i setningen sånn at meningen skal bli klar.

At hun kastet fakkelen i en vannkilde like ved, og dermed kjølte den av, så vi i sonett 153. Jeg oversetter quenched (bråkjølet) med slokket, sånn at det skal bli tydelig hva som skjer for dem som bare vil lese oversettelsen, og ikke alle forklaringene. Kjærlighetens – eller lidenskapens – flamme (Love’s fire) er her konkret fakkelen til Cupido, den varmer opp vannet i kilden den er kastet i. Det er det som gjør at den får evigvarende varme (heat perpetual), også denne referansen er med i nummer 153, der varmen er dateless (datoløs (= uten ende)). Det samme gjelder at varmebadet har helsefremmende virkning, ideen om varme bad stod sterkere i fortiden enn nå, som et sted for å ivareta og forbedre helsen. Jeg har strukket oversettelsen litt, der i linje 11, men meningen er helt korrekt, selv om ordene ikke er det.

Avslutningen av sonetten er ikke helt godt gjort, siden setningen med konklusjonen begynner midt i linje 12, og ikke i de to avsluttende. Sånn blir det at det som hører sammen, ikke er satt sammen, og rimene får formell mer enn forsterkende virkning (gode rim skal skape eller vise frem en forbindelse mellom ordene som rimer, her rimer perpetual på thrall, meningsløst, siden perpetual har å gjøre med varmen i kildebadet, linjene 9-12, mens thrall er om jeg-personen som introduseres her helt til slutt, og kun har å gjøre med linjene 13-14). Siden han ikke blir kurert i dette varmebadet, noe vi så tydelig i sonett 153, betyr det at vannet ikke kan kjølne den sterke lidenskapen, kjærligheten, mens vi altså har tydelig sett at kjærlighetens flamme er i stand til å varme opp vannet.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no.

inflame 1. eggepirreprovoserehisse opptirre 2. (også overført) (an)tennesette fyr påfå til å flamme oppfyre opp 3. (medisin) bli betentgjøre betentinflammerehovne (opp) 4. bli opphisset 5. (også overført) ta fyr 6. (om situasjon) puste til ildenforverre
brand 1. sortslag(s)merkevaremerke 2. (overført) stempelskamplett 3. svijernsvimerke 4. (poetisk) sverdglavinfakkel 5. brannbrent ved 6. (botanikk, plantesykdom) brannsot
chaste 1. kyskrenærbar 2. (overført) strengtuktet 3. (overført) enkelren
votary 1. (religion) innvieten som har avlagt et religiøst løfte 2. dyrkertilbeder(Guds) tjener 3. (overført) ivrig tilhengerentusiastisk utøverivrig forkjemper
quenched bråkjølt
well 1. brønn 2. lyssjakt, luftsjakt 3. heisesjakt 4. senkebrønn, kum, kammer 5. reservoar, beholder 6. petreoleumsteknologi, olje- og gassutvinning, offshore brønn, borebrønn 7. oppkomme, kilde, ile 8. halvlederteknikk sluk
remedy 1.  (medisinlegemiddellegerådbehandling 2. (bote)middel(hjelpe)råd 3.  (jusrettslig tvangsmiddelrettsmiddelkompensasjonavhjelp  (myntpressingtillatt avviktoleranse
thrall (også overført) 1. slavetrell 2. trelldomslaveri

Kommentar til sonetten

For de som vil vite mer om kildestoffet til disse to siste sonettene, anbefaler jeg omtalen av sonett 153 på nettsiden Shakespeare-sonnets. Der står det at det er basert på et dikt i en gresk antologi tilskrevet Marcianus Scholasticus. I boken Shakespeare’s sonnets: With three hundred years of commenatry, står følgende om epigrammet:

Marcianus’s epigram (in [James] Hutton’s translation [1940-41, 386]) is as follows: ‘Beneath these plane threes, detained by gentle slumber, Love slept, having put his torch in the care of the Nymphs; but the Nymphs said one to another: «Why wait? Would that together with this we could quench the fire in the hearts of men.» But the torch set fire even to the water, and with hot water thenceforth the LoveNymphs fill the bath.’

Det blir spekulert om disse sonettene ble skrevet før eller etter de øvrige, noe vi selvfølgelig aldri vil få svar på. I alle fall er de mer som andre sonetter fra Shakespeares samtid, og skiller ikke Shakespeare ut som noe helt spesielt, noe de andre sonettene hans virkelig gjør. Der er det kjærlighet, lidenskap, lengsel og begjær i mange forskjellige faser og kulører, både evig og personlig, slik at de har allmenn gyldighet og også kan relateres til personlig. Mange av de beste sonettene leses utmerket godt isolert for seg, og slik er det nok de aller fleste møter sonettene til Shakespeare i dag, de leser eller hører om de mest kjente. Som syklus stiller de vel så mange spørsmål som de gir svar. Og de gir næring til evigvarende forskning, om hvem den skjønne ungdom i de første 126 sonettene var, og hvem den mørkhårede kvinnen fra sonettene 127-152 kan ha vært.

For meg har det vært å bli kjent med dem på en måte jeg aldri kunne ha tenkt meg, med å skrive om hver og én, fra de 52 første i bloggens åpningsår, 2009, til 12 i året frem til i dag, da en av verdenslitteraturens største sonettsamlinger avsluttes med en uhøytidelig og lite spesiell sonett, nummer 154. Hver av delene i samlingen har hatt en slik utilfredsstillende avslutning, nummer 126 for den skjønne ungdom, og enda mer nummer 152 for den mørkhårede kvinnen. På en merkelig måte skaper disse to merkelige siste en slags avrunding, og det passer jo på sett og vis som en kommentar til alle de andre, at ingenting er i stand til å slokke kjærlighetens flamme, at den bare vil varme opp vannet den blir kastet i, og at det ikke finnes noen kur for det å være forelsket. Det er gammel visdom, gammel allerede da Marcianus Scholasticus samlet ideen i sitt lille dikt år 500 etter kristus. Så gikk det nye 1000 år før Shakespeare tok opp motivet, og avsluttet sin sonettsamling. Etter nye 500 år, skriver jeg om dem begge, her.

Ut året vil det lørdager bli postet andre sonetter og lyriske tekster av Shakespeare, hentet fra stykkene hans og løse tekster. Jeg har ikke bestemt meg for hvilke jeg vil ha med, ennå. Det finnes ytterst få, om noen, dikt og tekster av Shakespeare som ikke hører til i sonettsamlingen eller i et teaterstykke, og det som finnes er av litt tvilsomt opphav. Mange av stykkene til Shakespeare er som kjent skrevet på vers, på blankvers, så der er det mye det går an å hente ut, og presentere som et dikt. I utgivelsen lyrikk gjennom 4000 er det flere eksempler på det, enn på at sonettene er oversatt. Det finnes også en og annen sonett i noen av stykkene, men dette er i de stykkene som regnes som tidlige, og sonettene der holder en annen og lavere standard enn de som er med i de 154 sonettene som ble utgitt sammen i Quarto.

Jeg vil også bruke tiden på å forbedre de sonettene som allerede er postet. Mange av dem er ennå uferdige, og noen er knapt nok påbegynt. I det minste skal alle ha en oversettelse å stole på, litt kommentarer om hva som står og hvordan jeg har tenkt, og en kort presentasjon først og kommentar etterpå. Så er det noen som får et omfang utover det også, med utfyllende kommentarer, og kanskje også en gjendiktning

Min gjendiktning

Gjendiktningen er gjort veldig, veldig fritt, denne gangen. Uhøytidelig som origianlen. Ikke en gang sonettformen er beholdt, eller noen som helst form.

Cupido lå en gang og sov,
Ved hans side flammen lå,
Da ble flammen nymfers rov
Som kyskhet hadde sverget på
Den fine jomfru tok den brann
Som hjerter hadde varmet opp;
Og så var lidenskapens sjefstyrann
Av jomfruhånd blitt ført til stopp.
Ild slokket i en kilde kald,
Som så evig vil bli varmet vel,
Og bli et bad kurere skal,
Syke menn; som jeg, min kjæres trell,
Jeg kom for kur og viste med det,
Cupidos ild kan varme vann, vann kjøler ikke kjærlighet ned.

ES2018

Sonett 153, av William Shakespeare – Cupid laid by his brand and fell asleep

Dette er Shakespeares nest siste sonett. I den og den neste forlater han å skrive om den skjønne ungdom og den mørkhårede damen. Disse to skiller seg helt ut, og er mest en morsom og uhøytidelig historie om hvordan kjærlighetsguden Cupido blir seg frastjålet elskovsfakkelen sin av en av Dianas jomfruer, og at hun forsøker å slokke den i et vann. Det er basert på et dikt i en gresk antologi tilegnet Marcianus Scholasticus fra det femte århundret etter Kristus, skriver nettsiden Shakespeare sonnets. Shakespeare legger i denne sonetten til at vannet ikke klarer å slokke fakkelen, og at det i stedet blir til et sydende bad, som kanskje kan ha kurerende virkning. I alle fall vil han forsøke selv å finne lindring for sine egne lidelser, forårsaket av kjærligheten og lidenskapen, men at en sånn lindring bare kan finnes i elskerinnens øye.

Sonnet 153

Cupid laid by his brand and fell asleep:
A maid of Dian’s this advantage found,
And his love-kindling fire did quickly steep
In a cold valley-fountain of that ground;
Which borrowed from this holy fire of Love,
A dateless lively heat, still to endure,
And grew a seething bath, which yet men prove
Against strange maladies a sovereign cure.
But at my mistress’ eye Love’s brand new-fired,
The boy for trial needs would touch my breast;
I, sick withal, the help of bath desired,
And thither hied, a sad distempered guest,
But found no cure, the bath for my help lies
Where Cupid got new fire; my mistress’ eyes.

Min oversettelse

Sonett 153

Cupido lå ved sin fakkel og falt i søvn:
En jomfru av Diana fant denne fordelen,
Og hans elskovstennende ild ble hurtig søkkvåt
I en kald fjellkilde i området;
Den lånte fra hans hellige ild av elsk,
En tidløs livfull varme, som ennå skulle vare,
Og ble til et sydende bad, som man ennå kan bevise
Virker mot merkelige lidelser med en suveren kur.
Men ved min elskerinnes øye ble elsken tent på ny,
Gutten for en test vil berøre mitt bryst;
Jeg, syk av alt, ønsket hjelp av bad,
Og hurtig dit bort, en trist gjest i ulage,
Men fant ingen kur, badet for hjelpen jeg trenger ligger
Der Cupido fikk ny flamme; min elskerinnes øyne.

Kommentar til språket og oversettelsen

Som i så mange av Shakespeares sonetter og skuespill er det mulig å lese inn ganske saftig seksuell betydning. I denne sonetten er det elskovens ild, som kanskje kan være en kjønnssykdom, elskerinnens øye som også kan være hennes kjønnsåpning, og berøre brystet (touch) som også kan ha en mening av å infisere, smitte. Det er standard symboler, og når man først åpner for å lese på denne måten, så ser man at det gir mening, men det er ikke sånn at det er nødvendig å lese inn disse betydningene for å få noe ut av sonetten.

Brand brukt her, er fakkel. Fakkel er en av kjærlighetsguden Cupidos attributter, en av gjenstandene han ofte avbildes med og som dermed karakteriserer ham. Tanken er at han bruker denne fakkelen til å tenne lidenskapen i folk. Mest kjent og mest brukt av attributtene til Cupido, er buen og pilene, som han skyter med i blinde og gjør folk forelsket. Diana var en gudinne for jakt, og for månen og for fødsel, og hun var kjent for sin kyskhet og sin beskyttelse av kvinner. Hun var omgitt av jomfruer, og det var en av disse som fant denne fordelaktige situasjonen (this advantage). Siden Diana og hennes jomfru skal passe på sin egen og andre kvinners kyskhet, er det bra om de får tatt fra Cupido elskovsflammen hans. Det gjør denne jomfruen i de to neste linjene, hun tar fakkelen fra den sovende Cupido, og dypper den i vannet til en kald fjellkilde (cold  valley-fountain) som lå der. At vannet i kilden også er kaldt, passer godt, så det kan slokke den varme flammen.

Den engelske originalen begynner andre kvartett med relativpronomenet which (som), som skal vise tilbake til fjellkilden (valley-fountain). På norsk går ikke denne bruken av relativsponomenet, vi vil ha det umiddelbart etter ordet det viser til. Her må vi bruke påpekende pronomen, «den». Så det er fjellkilden som får varme fra Cupidos fakkel, når den blir kastet uti. Oversettelsen av ordet love (kjærlighet, forelskelse, elskov) er en sak nesten hver gang det blir brukt i Shakespeares sonetter. Den vanlige oversettelsen når ordet blir brukt som substantiv, er kjærlighet, men jeg oversetter stadig med elsk, der det er passionate love, altså lidenskap. Her skulle det være opplagt. Dateless (uten dato, uten «date», tidløs) er et ord Shakespeare bruker også i sonett 30. Her er det nok meningen at den ikke skal være rammet av tiden, at den er tidløs, alltid vil vare ved. Fra denne blandingen av fjellkilde og elskovsfakkel blir det et sydende bad (seething bath) med kurerende egenskaper (a sovereign cure) mot rare sykdommer (strange maladies). I linje 7 står which yet men prove (som ennå menn (be)viser), der bruken av prove (bevise) går litt i retning av «bekrefte», disse mennene kan ennå i dag bekrefte at det sydende vannet hjelper mot lidelsene deres. Uttrykket sovereign cure («suveren kur») er standard, det er en kur eller medisiner som virker suverent. De rare sykdommene (strange maladies) kan kanskje leses som kjønnssykdommer, men man er kanskje på tryggere grunn om man bare tenker seg alle slags rare lidelser som kan følge av å være forelsket, eller til og med andre ting.. Sonetten er herlig lite spesifikk, her.

Linje 9 sier at fakkelen til Cupido ble tent på ny (new-fired) i øynene til sonettskriverens elskerinne (my mistress eyes). Bildet er velkjent, øynene til forelskede mennesker kan funkle ganske godt, og de kan antagelig tenne opp igjen en sloknet fakkel til kjærlighetsguden. Det går an å spekulere om my mistress er den mørkhårede damen i de foregående sonettene, men det er ikke noe som tilsier at det må være det. Gutten i linje 10 er Cupido, trial (rettslig behandling, prøve) blir her brukt i betydningen «test». Fakkelen til Cupido skal testes ved å la den berøre brystet til sonettskriveren. Så først blir den tent i øynene til elskerinnen, så blir den testet i brystet til poeten. I linje 11 mangler litt pronomen og artikler. Jeg-personen er syk av det hele (sick withal), syk av hele historien, og han ønsker hjelp av et bad, eller av badet. Jeg må nok si jeg leser det som om det er snakk om badet i linje 7, det sydende bad av fjellkilden og Cupids fakkel, eller et helberedende bad. Det er imidlertid omdiskutert. Uansett setter han kursen mot dette badet, trist (sad) og i dårlig balanse, i ulage (distempered).

Så er konklusjonen at denne kuren ikke hjelper ham. Den eneste kuren som kan hjelpe, ligger i hans elskerinnes øyne, der Cupids flamme ble tent på ny.

Gloseliste

Glosene er som alltid slått opp på Ordnett.no, der kunnskapsforlagets blår ordbøker ligger til grunn.

brand 1. sortslag(s)merkevaremerke 2. (overført) stempelskamplett 3. svijernsvimerke 4. (poetisk) sverdglavinfakkel 5. brannbrent ved 6. (botanikk, plantesykdom) brannsot
kindling 1. antenningopptenning 2. opptenningsvedtørrved
steep 1. legge i bløt 2. (la) stå og trekke 3. trekke (ut)vanne ut 4. (om lutefisk) lute (ut) 5. dyppefuktebløte (ut) 6. (bryggeri) støpestøpsette 7. (overført) gjennombløtegjennomsyre
fountain 1. (drikke)fontenespringvann 2. kaskade 3. (overført) kildevelloppkomme 4. (poetisk) kildebrønn 5. beholderreservoar
dateless 1. udatertuten dato 2. (hverdagslig) uten partner 3. tidløssom ikke blir foreldetsom ikke blir gammeldags 4. (poetisk) eldgammel
seething -> seethe 1. sydekokeskumme 2. (gammeldags, matlaging) koke 3. (overført) sydemyldrekokeboble
malady 1. sykdom 2. sykeonde 3. lidelse
trial 1. (jus) rettslig behandlingrettergangprosessrettssakdomsforhandlingprosedyre 2. prøveprøvingforsøkeksperiment 3. prøvekjøringprøveturprøving 4. prøvelse 5. (sport) uttakingskampforsøk, trial (ofte i motorsport og hesteveddeløp)
thither (gammeldags, litterært) der bortdit (bort)derhen
hie (gammeldags, poetisk eller spøkefullt) skynde seghasteile
distempered (gammeldags) (som er) i dårlig humør(som er) i ulage

Kommentar til sonetten

De to siste sonettene til Shakespeare er atskilt fra de andre, og fremstår nesten som en slags epilog. Det er ikke uvanlig å ende høytidelige og følelsesladde sonettsekvenser på denne måten, flere andre i Shakespeares samtid gjorde det.

Fra linje 9 og ut blir sonetten personlig. Der kommer et personlig pronomen inn, my (min), og henter sagnstoffet inn jeg-personens liv og samtid. Det knytter også denne avsluttende sonetten opp mot de foregående om den mørkhårede kvinnen (dark lady), siden det nå igjen handler om my mistress (min elskerinne).

Min gjendiktning

Cupido ved sin fakkel lå og sov:
Dianas jomfru denne fordel fant,
Hans elskovs ild ble dermed hurtig våt
I en fjellkilde på denne kant
Den lånte fra hans hellig’ ild,
En tidløs varme, som ennå held
Og ble et sydende bad, å bevise vil
Mot rar en liding kur så vel.
Men ved henn’s øye ble elsken tent,
Gutten for en test vil røre mitt bryst;
Jeg, syk av alt, ønsket av bad litt hjelp,
Og hurtig dit en gjest så mutt og trist,
Men ingen kur fant jeg, den vil vær’
Der Cupido fikk flamme; i øyet der.

ES2018

Sonett 151, av William Shakespeare – Love is too young to know what conscience is,

Dette er sonett 151 i samlingen til William Shakespeare, første gang utgitt i Quarto 1609, og uten nærmere forklaringer enn sonettene selv, og det som står på tittelbladet av dem. Det er den nest siste av de ordinære sonettene, de som er skrevet til en elsket person. De to siste er litt humoristisk om kjærligheten selv, med motiv fra klassisk mytologi, og fremstår litt atskilt fra de andre, nesten som en epilog eller uhøytidelig kommentar. De 152 første sonettene er seriøse, og behandler alle former og faser og fasetter av kjærligheten, kjærligheten i alle dens stemninger og stadier.  Sonett 151 hører til de omdiskuterte, med det at den ser ut til å inneholde påstander som går litt til ytterpunktene hva det er mulig å tenke og mene, og med det at den lest på en bestemt måte blir veldig direkte i det seksuelle uttrykket. I det går den langt over grensene for hva som var vanlig på Shakespeares tid, og over alle grenser for hva som var ansett for sømmelig i sonettdiktningen.

Sonnet 151

Love is too young to know what conscience is,
Yet who knows not conscience is born of love?
Then, gentle cheater, urge not my amiss,
Lest guilty of my faults thy sweet self prove:
For, thou betraying me, I do betray
My nobler part to my gross body’s treason;
My soul doth tell my body that he may
Triumph in love; flesh stays no farther reason,
But rising at thy name doth point out thee,
As his triumphant prize. Proud of this pride,
He is contented thy poor drudge to be,
To stand in thy affairs, fall by thy side.
No want of conscience hold it that I call
Her love, for whose dear love I rise and fall.

Min oversettelse

Sonett 151

Kjærligheten er for ung til å vite hva samvittighet er,
Men hvem vet ikke at samvittighet er født av kjærlighet?
Så. milde bedrager, press ikke på mot det jeg gjorde galt,
Om ikke du selv viser deg skyldig i mine feil:
For, i det du bedrar meg, bedrar jeg
Min edlere del til min grove kropps forræderi;
Min sjel sier til kroppen at han kan
Triumfere i kjærlighet; kjøttet trenger ingen videre grunn,
Men ved å reise seg ved ditt navn peker han ut deg,
Som sin triumferende pris. Stolt av denne stolthet,
Er han tilfreds med å være din stakkars trell,
Å stå i dine affærer, falle ved din side.
Ingen hold det for å være mangel på samvittighet at jeg kaller
Henne kjærlighet, for hvems dyrebare elskov jeg reiser meg og faller.

Kommentar til oversettelsen

Ordet love og oversettelsen av det er et gjennomgangstema i norsk oversettelse av sonettene. Her, i denne sonetten, er kjærligheten både personifisert, som Cupido, det latinske navn på kjærlighetsguden Eros, og den generelle tilstanden av kjærlighet. Conscience er samvittighet, her det å vite forskjellen mellom rett og galt (hva som gir god og dårlig samvittighet), men det engelske ordet inneholder også lyden av det franske con, på engelsk cunt, det obskøne ordet for kvinnens kjønnsorgan. Kanskje er dette å lese mye inn i ordbruken, men når man først gjør det, gir det god mening, for ung til å kjenne den fysiske delen av erotisk kjærlighet. Denne bruken av con-, som et ordspill på cunt, var utbredt på Shakespeares tid, og særlig av ham selv, i stykkene han skrev. En slik mening passer også utmerket i det som står i resten av sonetten, også når ordet conscience er brukt. Ordet cheater betyr selvfølgelig svindler, bedrager, særlig en som jukser i spill, men det har også en tidligere mening av en som ivaretok kongens hjemfalne gods (escheats), en som sørget for og administrerte at det som skulle tilfalle kongen, tilfalt ham. Det er lett å se hvordan en slik mening av ordet utvikler seg til å bety «svindler». Bruken av cheater i denne sonetten passer kanskje bedre til den tidligere betydningen, «en som administrerer gods», slik at gentle cheater, blir den som behandler meg ganske mildt, ganske forsiktig. Med glidning over i «den som svindler meg ganske mildt». Urge er på vei inn i norsk som et engelsk fremmedord nå om dagen, men det føles ennå litt tidlig å bruke det i en oversettelse av Shakespeares sonetter. Her, i dette tilfellet, er det også aktuelt med en full omskriving, siden urge not my amiss her betyr noe i retning av «ikke beskyld meg for noe galt». Det er omdiskutert hva denne synden, feilen er for noe, hva som konkret ligger i sonettskriverens my amiss, men den diskusjonen går ikke jeg inn i. Linje 3 og 4 er lett omskrevet for å gi en klar mening på norsk. Det er en detalj for spesielt interesserte, at stavemåten i originalen (Quarto) er least, en stavemåte som åpner for en ganske motsatt lesning, nemlig at den sonetten er tilegnet er «minst (mulig) skyldig i disse feilene sonettskriveren har gjort».

Linje 5 og 6 setter opp en ganske komplisert tanke, en litt spesiell beskyldning. Sonettskriveren beskylder henne han skriver sonetten til, for å være skyld i den feilen han har gjort. Han sier her, at fordi du bedro meg, hva nå dette bedraget består i, så vil jeg også bedra mine egne, noble tanker med min kropps lyst. Så han sier at han i hodet vet hva han bør gjøre, men fordi hun har bedratt ham, klarer han ikke å stå i mot det kroppen driver ham til. Hun blir dermed på en måte beskyldt for dobbelt bedrag, først mot ham, og så med det at han deretter gjør bedrag mot henne. Siden det er så lite konkret hva feilen og bedraget er for noe, er det vanskelig å holde på denne tanken. Et naturlig og nærliggende forslag er at hun har vist interesse for andre menn, kanskje også noe mer enn bare interesse, og så har han tilsvarende vist interesse for andre han også. I konflikten mellom hode og kropp, mann og kvinn, ligger også en konflikt mellom fornuft og følelser. Fornuften sier en ting, man vet det er riktig, følelsene noe annet, og man handler irrasjonelt. My nobler part er sjelen, my gross body kroppen. Flesh er kjøtt, jeg er av den generasjon der man ennå snakket om kjødets lyst, og for meg gir det riktigere assosiasjoner enn «kjøttet». Dette er smak og behag. I hvert fall sier linje 7 og 8 at tanken tillater kroppen å følge sine lyster, og «triumfere i kjærlighet», eller erobre kvinnen han lyster, og flere unnskyldninger trenger ikke kroppen.

Uttrykket rising by thy name (reiser seg ved ditt navn) er en ganske opplagt hentydning til penis, som reiser seg bare han (den) hører navnet på denne kvinnen. Oxford-utgaven av sonettene nevner ikke dette som dobbelt betydning en gang, dette er betydningen: The penis is like a soldier who springs to attention at the mention of the mistress’s name. Den trenger jeg ikke å oversette. Point out thee (peker ut deg) er hva sverdet gjør på slagmarken, peker ut motstanderen å slåss mot. Her er det penis som peker ut, stikker ut, sitt trofé å erobre. Sammenhengen mellom engelske point og prick, norsk peke og stikke, med mer, er opplagt. Proud of this pride er perfekt på engelsk, med alliterasjon og lydlikhet, og mange dobbelte betydninger av pride, helt umulig å få over til norsk. Noen av meningene er godt dekket av ordet stolthet, men å være stolt av stolthet er pleonasme, det er å si det samme en gang til, smør på flesk. Men de andre mulige oversettelsene av ordet pride får ikke med den seksuelle og militære dobbeltbetydningen, det er stolthet over prisen, erobringen, seg selv i oppreist tilstand, og en god del mer, så i dette tilfellet synes jeg pleonasmen må bli stående. Ordene stand (stå) og fall (falle, dø) i linje 12 følger opp dobbeltbetydningene, for penis og for soldaten. Soldaten kjemper din (hennes, den utkårede) sak, og faller ved din side. Å bruke stå for ereksjon er mer vanlig på norsk enn engelsk, å falle er det den gjør når akten er over, ved hennes side.

Konklusjonen har jeg omskrevet litt for å gjøre den forståelig. I originalen holder dobbeltbetydningen av conscience, brukt gjennom hele sonetten. På den ene siden er det altså ikke å kalle det mangel på samvitighet, at han kaller henne kjærlighet. Han er villig til å dø for henne, som en soldat. På den annen side skal det ikke kalles mangel på kvinnens kjønnsorgan, cunt, at jeg kaller henne kjærlighet/elskov. Oxford-utgaven er også her veldig direkte, det er ikke det at jeg er jomfru og ikke kjenner cunts, jeg vet hva cunt er, og dermed også hva kjærlighet/elskov er. I oversettelsen har jeg ikke gjort noe forsøk på å få med den betydningen, men i gjendiktningen har jeg oversatt med hode, og da er den dobbelte betydningen mulig.

Gloseliste

Glosene er slått opp på ordnett.no. Ordet amiss er i sonetten brukt som substantiv, men står i ordboken bare oppført som adjektiv og som adverb. Derfor setter jeg opp begge. Se også hva jeg skriver i kommentaren til oversettelsen.

conscience samvittighet
cheater (også cheat) svindlerbedragerjuksemakerfalskspiller
urge 1. pressedriveskynde påspore 2. (prøve å) overtalebe inntrengendeanmode 3. ivre foranbefale 4. fremholdeunderstrekebetone 5. (om bevis og unnskyldning e.l.) fremføreforeleggehenvise til
amiss adj. feilfeilslåttuheldig amiss adv. feili veienfeilslått
betray 1. forråde 2. svikesvikte 3. røpeavsløre 4. bedra 5. forføre (og svikte)
gross 1. grovsimpelufinvulgær 2. grovutilgiveligkrass 3. (slang) ekkelkvalmsnusketeslibrig 4. frodigtett 5. fetsattoppsvulmettykk 6. brutto-total 7. (om sanser) sløv
pride 1. stolthetselvfølelse 2. hovmodovermot 3. glansprakt 4. flokk
contented fornøydtilfreds
drudge arbeidstrellslaveperson som strever og sliter for andre

Kommentar til sonetten

Det er typisk for Shakespeares sonetter at to og tre betydninger holdes parallelt gjennom teksten, slik at den kommuniserer på flere plan. Her er det den av dyrebar pliktfølelse i kjærligheten, at han stiller opp for henne som en soldat, beredt å utføre alle soldatens plikter, inkludert å falle og dø. Samtidig er det en veldig grovt seksuell betydning som også holdes, nemlig at det er det mannlige kjønnsorganet som vet hvor det kvinnelige er, og reiser seg og faller med det.

Min gjendiktning

For å beholde den seksuelle dobbeltbetydningen av conscience har jeg oversatt med hode. Se kommentarer under språk og innhold.

Sonett 151

For ung er elskov om hva hodet er,
Men hvem vet ei at den av det er født?
Så. milde svindler, press ikke der,
Om ei du selv i samme feil er støtt:
I det du meg bedrar, bedrar jeg meg
Min edle sjel den grove kropp sitt svik
Min sjel til kroppen sier legg i vei
Triumf i elsk; all grunn som trengs – blir slik ,
Men pek’ til deg ved reisning i ditt navn ,
Som triumfen sin, så stolt av stor en pris,
Tilfreds å trelle stakkar deg til gavn,
Å stå i dine ting, og falle a-vis.
Ei mangel på hode hold det at jeg kaller
Hun kjær, for elsk jeg reiser meg og faller.

ES2018

For om gjendiktningene og hvordan jeg tenker rundt dem, se kommentarer om gjendiktning under Bloggen eller Shakespeares sonetter (meny øverst).

Kilder

Jeg pleier ikke å oppgi kilder for enkeltposter, men i arbeidet med denne sonetten har jeg vært svært godt hjulpet av nettsiden Shakespeare Sonnets, og Oxford-utgaven av Shakespeares sonetter og dikt, der særlig nettsiden skriver omfattende hva dette er for noe. De har også lenke til en artikkel av Thomas Merriam, om bruken av begrepet conscience i Shakespeares tekster, der den mulige dobbeltbetydningen blir grundig gjort rede for.

Sonett 148, av William Shakespeare – O me! what eyes hath Love put in my head,

Året går mot slutten, og jeg har anledning til å poste en av de sterkeste sonettene til Shakespeare for å avslutte det. Det er i gruppen på fire fra 147 til 150, der sonettskriveren ser ut til å være i et slags delirium i sin lidenskap til den mørkhårede kvinne han skriver om.

Det er en ganske komplisert sonett det tar tid å gjøre ferdig. Oversettelsen og kommentarene til den skal være nokså i orden, men det er arbeid som gjenstår i resten av presentasjonen.

Sonnet 148

O me! what eyes hath love put in my head,
Which have no correspondence with true sight;
Or, if they have, where is my judgment fled,
That censures falsely what they see aright?
If that be fair whereon my false eyes dote,
What means the world to say it is not so?
If it be not, then love doth well denote
Love’s eye is not so true as all men’s: no,
How can it? O! how can Love’s eye be true,
That is so vexed with watching and with tears?
No marvel then, though I mistake my view;
The sun itself sees not, till heaven clears.
O cunning Love! with tears thou keep’st me blind,
Lest eyes well-seeing thy foul faults should find.

Min oversettelse

Sonett 148

Akk, hvilke øyne har elskoven satt i hodet mitt,
Som ikke har noe samsvar med det sanne syn;
Eller, hvis det er samsvar, hvor har da min dømmekraft tatt veien,
Som bedømmer falskt hva de ser som riktig?
Hvis det er slik at det var fint, det mine falske øyne forguder,
Hva mener verden med å si det ikke er så?
Hvis det ikke er sånn, så betegner elsken det godt
Elskens øye er ikke så sant som alle menns: nei,
Hvordan kan det? Å! Hvordan kan elskovens øye være sant,
Når det er så irritert over å våke og med tårer?
Det er ikke så rart, altså, enda jeg tar feil i mitt syn;
Solen selv ser ikke, før himmelen klarner opp.
O kunnige elsk! Med tårer holder du meg blind,
Om ikke øyne som ser skulle finne dine skjendige feil.

Kommentar til språket og oversettelsen

De fleste sonettene til Shakespeare er vanskelige å oversette til god norsk, men denne sonetten har noen ekstra vanskeligheter. Ordet love (kjærlighet, elske) forekommer 5 ganger. De to første gangene er det med liten bokstav, de tre siste med stor, men den tredje (midterste) gangen står ordet først i en linje, der alle ord får stor bokstav uansett. Når det står med stor bokstav, er det personifisert, til kjærlighetsguden Cupido. Denne guden er blind, noe som passer godt til innholdet i sonetten, der mye handler om øyne og å se, i kjærlighet/elsk og uten. Det norske ordet kjærlighet er mye mer knyttet til den filosofiske ideen, og mindre til lidenskapen. Det engelske ordet love dekker begge deler, og kan referere både til ideen (kjærlighet) og til aktiviteten (å elske). Når man skal velge ord å oversette med, blir man ofte satt på et umulig valg. Og i denne sonetten mer enn ellers. Jeg har forsøkt å oversette så det blir forståelig norsk, samtidig som mest mulig av originalen er beholdt.

Sonettten begynner med et utrop, O me! («Å meg»), utropstegnet er der også i Quarto, det nærmeste vi kommer en original, der det står OMe!. Vi har ikke dette utropet på norsk, men min oversettelse med akk skulle fungere godt nok. Det er ingen semantisk betydning i utropet, det er et uttrykk for mismot og misnøye. Quarto har også liten bokstav i ordet love (kjærlighet), men mange redaktører, inkludert nettsiden Shakespeare-sonnets, anser det som en trykkfeil, og personifiserer med stor bokstav. Den blinde kjærlighetsguden Cupid passer godt til en del av innholdet i sonetten. Jeg oversetter correspondence (korrespondanse, overensstemmelse, samsvar) med samsvar, det norske ordet som lettest får frem mening: øynene elskingen setter i hodet på den elskende, gjør at han ikke ser tingene som de egentlig er (true sight – sant syn). Linje 3 spør hva hvis det øyene ser har samsvar med det sanne syn, hvor har så dømmekraften flyktet hen? I linje 4 står det at dømmekraften dømmer på en falsk måte det øynene ser er riktig. Falsely er adverb, og sier noe om verbet, måten han dømmer på. Så det går ikke å oversette med «dømmer falskt». Jeg prøver med omskrivingen «bedømmer falskt» for å få falskt brukt som adverb, beskrive verb, og ikke som adjektiv, at det er tingen han bedømmer som er falsk.

I andre kvartett bygges det opp et slags retorisk resonnement, basert på de logiske antagelsene hva hvis det er sant, hva hvis det ikke er sant. Sonettskriveren spør hva hvis det er sant det mine øyne ser, at du er pen (fair), hvordan kan verden da mene noe annet. Og hva hvis det ikke er sant, hvordan blir det da. Betydningen av ordet fair har jeg skrevet mye om i arbeidet med sonettene. Det tilsvarende norske ordet er «fager», og i ordet ligger en idé av å være lys, god, rettferdig og vakker. Særlig det at det engelske ordet fair kan bety en lyshåret er det kanskje ikke så mange som er oppmerksom på her i Norge. Som alltid er det Shakespeare-words som er stedet å oppsøke, om man vil ha en oversikt over Shakesepares vidstrakte bruk av dette ordet. Ordet dote er litt mer sjelden, Shakespeare-words har oversikt over bruken av det ordet også, jeg har satt det opp i ordlisten, det er ordet som betegner blind forelskelse, det å være helt omtåket i sin beundring av noe. Meningen i linjene 5 og 6 skulle kunne komme greit frem i oversettelsen min, det er altså slik at han retorisk spør at hvis det er slik at hans øyne ser rett når de holder noe som fint, som også er det, hvordan kan da resten av verden mene noe annet? Det er koblet opp mot det som står i de fire første linjene, der han lurer på om han forelskede øyne gjør at han ser noe feil. Nå spør han altså, at det han ser som veldig fint, også er det, hvordan kan det da være feil? I linje 7 og 8 blir den motsatte antagelsen satt frem, hva hvis det ikke er sant. det som kjærligheten betegner (denote), da er det slik at kjærligheten selv bekrefter at den gjør blind. Det den elskene ser, er ikke det samme som alle andre ser. Disse to linjene kan også tolkes på litt andre måter, men ikke noe vesentlig. Alle menns: nei (all mens: no), er den spesielle vendingen som blir brukt for å illustrere at alle andre ikke er enig i det den elskende ser. Quarto har også kolon etter menns, sånn at det det kan se ut som direkte tale. Love’s eye kan også være kvinnens genitalia. En tredje mulighet er at uttalen er lik som Love’s aye, kjærlighetens bifall. Om sonetten blir lest høyt, er det godt mulig å oppfatte det slik. Det er ikke uvanlig hos Shakespeare at det på denne måten ligger tre muligheter for tolking oppå hverandre, og at alle gir god mening, også når man går dem nærmere etter i sømmene.

I linje 9 går det helt utmerket, om love’s eye er kvinnens genitalia, hvordan kan den være tro? Nettstedet Shakespeare-sonnets er stedet å oppsøke for mer om dette. Der står også videre referanser. Omskrevet til vanlig norsk med grunnbetydningen blir det hvordan kan kjærlighetens øye være nøyaktig eller trofast, hvordan kan det se tingene som de er. Ordet vexed er brukt i betydningen irritert, som en sykdom eller en betennelse kan irritere. I ordlisten er vexed satt opp som adjektiv, men det er også partisippet av verbet to vex, der ergre og å irritere er hovedbetydningen, pine og plage betydning 4. Så det er kjærlighetens øye som er plaget av å se på det som skjer, og å gråte over det. Dermed kan det ikke se skikkelig (true). Watching er den aktive presensformen på engelsk, den bruker vi ikke på norsk på denne måten, så vi må omskrive. Kommentatorene mener at watching her skal bety å være oppe sent (staying up late), og de pleier å ha rett. Jeg tar med den syvende og gammeldagse betydningen av verbet watch i gloselisten, for å illustrere. Det norske ordet «våke» skulle være dekkende. Marvel er under, men vendingen no marvel then oversettes bedre med «det er ikke så rart, altså». Forbindelsen med ordet though (enda, selv om, om enn) er kanskje litt vrien, det skal være noe i retning at «det er ikke så rart altså, selv om jeg tar feil». Linje 12 sier at heller ikke solen ser, før den bryter gjennom skyene.

O cunning Love har flere slibrige ordspill, igjen er Shakespeare-sonnets stedet å sjekke dem opp. Kort kan jeg si det gjelder O som kvinners Oh, lyden de lager, cunning er listig og kunnig også i seksualakten, i tillegg til at det grove ordet cunt ligger inni der. Love står skrevet med stor bokstav, så det kan være den blinde kjærlighetsguden, men det er også følelsen av kjærlighet og objektet for den. Det engelske ordet Love dekker alt, med mer. Foul brukt som adjektiv har som man ser av gloselisten mange betydninger. Brukt som substantiv og verb har det ytterligere.

Gloseliste

Glosene er slått opp på ordnett.no, som igjen bruker kunnskapsforlagets blå ordbøker. Oppslagsordene står i fet skrift.

aright (dialekt) rettriktig
dote (up)on forgudedyrketilbeelskevære svak for (dote gå i barndommenvære litt fjollete)
denote 1. betegneangi 2. tyde påindikere
vexed 1. ergerligirritertarg 2. (om spørsmål) omstridtomdiskutert
watch 7. (gammeldagsvåkevære våkenholde seg våken
marvel 1. underunderverkvidunder 2. (gammeldags) gåte
cunning 1. slulistigutspekulert 2. (amer., hverdagslig) søtdeilignettgod 3. (gammeldags) dyktigflink
foul 1. (om lukt og smak) avskyeligfælekkel 2. (om humør e.l.) dårligelendig 3. moralsk avskyeligskjendig 4. (sport) regelstridigugyldigutenforgaluærlig 5. (om vær, vei, sjø e.l.) vanskeligfarlig 6. tilskitnetforurenset 7. tilstoppettilgrodd 8. (om mat) råtten 9. (om manuskript e.l.) full av feilfull av rettelser 10. (om tau e.l.) ugreifloket 11. (sjelden) stygg

Kommentar til sonetten

Det er en komplisert sonett, der mye av det viktige i tolkningen av den står under kommentaren til språket og oversettelsen.

Sonett 137, av William Shakespeare – Thou blind fool, Love, what dost thou to mine eyes,

Vi vet merkelig lite om Willaim Shakespeares liv. Vi vet han ble døpt 25. april, 1564, og at han ble gravlagt 25. april, 1616. Der har vi dokumentene. Vi vet også at han døde 23. april, men vi kan bare anta at fødselsdagen hans også var på den dagen. Det antar vi, siden det pleide å gå et par dager fra fødsel til dåp i datidens England. Han ble far for første gang veldig ung, 18 år gammel, og med en ti år eldre elskerinne han så raskt måtte gifte seg med, Anne Hathaway. De fikk siden flere barn, også tvillinger. Det ene barnet, Hamnet, døde da han var 11 år gammel. Hvordan ekteskapet var, og hva William og Anne egentlig følte for hverandre, aner vi ikke, men det går an å spekulere og å tolke og å gjette. For en person hvis tekster er så utstudert og kjente som de er for Shakespeare, så er det klart det hadde vært godt å vite noe litt mer håndfast.

Sonettene til Shakespeare ble skrevet på 1590-tallet, mens Shakespeare var godt gift og hadde flere barn. Av hva vi vet, oppholdt Shakespeare seg i London, hvor han jobbet med teatertruppen han var med i. Han gjorde det bra, og kunne betale faren, John Shakespeare, ut av pengeproblemer, og kjøpe ham en coat of arms (våpenskjold). Han kunne også kjøpe seg en herregård i Stratford-upon-Avon, a mansion, kalt New Place. Det var i 1597, så det året vet vi at Shakespeare var innom hjemstedet sitt.

Hvor mange sonetter han da hadde skrevet, og til hvem de var, vet vi ikke. Vi vet ikke om kona, Anne Hathaway, var mørk, som kvinnen tilegnet disse sonettene skal være. Vi vet ikke om Anne Hathway kjente til om disse sonettene ble skrevet, om hun var sjalu, eller om de noe med det virkelige livet til Shakespeare å gjøre i det hele tatt. Om de har det, er det umulig å finne ut av, siden de er skrevet dunkelt og lite konkret, uten håndfaste hendelser eller kjennetegn å hekte  dem til, og kilder som kunne sagt noe sikkert om saken, er tapt. De som liker å lese dikt og andre litterære verk opp mot forfatterens liv, og forsøke å leve seg inn i dem og forstå dem på den måten, får finne seg en annen forfatter en Shakespeare. Hos ham, mer enn for noen annen, står tekstene for seg selv. De leses best uavhengig av forfatteren, og hans biografi.

I denne sonetten er det hva lidenskapen gjør med det øyet ser og det hjertet føler som er temaet, særlig når man frykter den man føler for er bedragersk og også har andre elskere. Det er et tema Shakespeare brukte mye, både i sonettene og i teaterstykkene sine. Det gjør ikke at man kan slutte at dette var noe som plaget ham i livet hans, noe man heller ikke trenger for å sette pris på tekstene.

Sonnet 137

Thou blind fool, Love, what dost thou to mine eyes,
That they behold, and see not what they see?
They know what beauty is, see where it lies,
Yet what the best is take the worst to be.
If eyes, corrupt by over-partial looks,
Be anchored in the bay where all men ride,
Why of eyes’ falsehood hast thou forged hooks,
Whereto the judgment of my heart is tied?
Why should my heart think that a several plot,
Which my heart knows the wide world’s common place?
Or mine eyes, seeing this, say this is not,
To put fair truth upon so foul a face?
In things right true my heart and eyes have erred,
And to this false plague are they now transferred.

Min oversettelse

Sonnet 137

Du blinde tosk, Cupido, hva gjør du med mine øyne,
Som de betrakter, og ser ikke hva de ser?
At de vet hva skjønnhet er, ser hvor det ligger|lyver,
Men tar likevel det verste som det beste.
Hvis øyne, fordervet av partiske blikk,
Forankret i bukta hvor alle menn rir,
Hvorfor har du smidd kroker av øynenes falskhet,
Hvortil mitt hjertes dom er festet?
Hvorfor skulle hjerte tenke at privat eit jord
Som mitt hjerte vet er felles land?
Eller mine øyne, som ser dette, sier dette er ikke,
Å sette den fine sannhet til et fordervet fjes?
I sanne ting har mitt hjerte og øyne tatt feil,
Og er nå forflyttet til denne falske plagen.

Kommentar til språket og oversettelsen

Jeg prøvde først å oversette love i linje 1 med «å elske», men bestemte meg for at det ikke gikk. Jeg må personifisere det, og bruker da Cupido, guden for kjærlighet i klassisk mytologi. Han er til overmål blind, så det passer med «den blinde tosk». På den annen side er ikke Cupido godt kjent av dagens lesere, og hans navn vil kanskje gjøre sonetten litt fremmed. Det er dumt, særlig når den fremmedheten – eller den guden – ikke en gang er til stede i originalen. Derfor – å elske. I forbindelse med den blinde Cupido, som også blir kalt tosk, så er å si at den vanlige oppfattelsen da, som nå, er at det er forelskelsen som gjør en til en tosk, ikke forelskelsen selv som er det.  Linje 3 har et typisk Shakespearsk ordspill, lies kan både bety «ligger», og «lyver», og det er laget slik at det passer perfekt med begge (what beauty is, where it lies – hva skjønnhet er, hvor den ligger|hvor den lyver). Det første er kanskje mer naturlig å tolke det til og oversette det med, lies (lyver) passer godt med betydningen og temaene i resten av sonetten. Jeg prøver med begge i oversettelsen, litt uvanlig. I gjendiktningen er det en omskriving. I fjerde linje er det byttet på den naturlige ordrekkefølgen. Det gjør at rimene går opp, men det blir litt krøkkete. Det skal være take the worst to be the best, eller tar det verste for å være det beste. Lidenskapene kan altså få én til å gjøre noe man vet er dumt.

Corrupt er korrupt, som verb «å bestikke», men har på engelsk kanskje mer underbetydninger enn det har på norsk. Jeg har satt dem opp i gloselisten. For overpartial må jeg også henvise til gloselisten, hvor det er Oxford-utgaven av engelsk til engelsk som gir en tilfredsstillende løsning, med betydningen som på norsk kunne vært «partisk». Så blikkene er partiske, de er inhabile, favoriserer den ene siden. Looks kan for øvrig være både hennes blikk til ham, og hans blikk til henne. Så hans øyne kan være vunnet over med de forførende blikkene fra henne, i så fall betydning 3 i Oxford-utgaven, eller de er korurmpert av hans egne, partiske blikk mot henne. Linje 6 har en sterk seksuell dobbeltbetydning, med skipene forankret i bukta, og engelskmennene har et uttrykk to ride at anchor, som er det skipene gjør, når de vugger frem og tilbake, med ankeret i havbunnen. Men å ri har jo også den seksuelle betydningen, forsterket med formuleringen where all men ride. Og det er fremdeles øynene, fra linje 5, som er subjektet i setningen, så det er øynene som er forankret i bukta eller rommet eller stedet (bay), hvor alle menn rir. Mer trenger ikke jeg å si.  Linje 7 er vanskelig, siden det ikke går an å være sikker på hvem sine øyne det er snakk om, er det hennes, eller hans? Krokene i forged hooks, kan være ankerne i linjen over, eller fiskekroker å hekte noen på. Forged er som man ser av gloselisten, svindlet eller forfalsket. Så gjennom øynenes falskhet har hun smidd kroker, og til disse krokene er det altså at hjertets vurdering er hektet. Det vil si at det er øynene – eller det man ser – som bestemmer hva man skal føle. Øynene har synet, hjertet følelsene.

A several plot i linje 9 er et privat stykke land, eller separate, individually owned piece of land, som Cambrigde-utgaven av sonettene skriver. Common place kan nesten oversettes med «fellesarealer», det er «felles land», landområder alle kunne bruke. Når det er snakk om en dame som er «felles land», kan man tenke sitt. I linje 9 er hun privat land, altså hans, i linje 10, felles, altså allemannseie. Det er hjertet til den forelskede sonettskriveren som ikke kan avgjøre dette. Man kan også si at øynene forfører hjertet til å tro at hun er sann, hun er hans, men at hjertet innerst inne vet at det ikke er sånn. Denne konflikten er tydeligere og mer utdypet i andre tekster av Shakespeare, vel å merke, i de senere teaterstykkene hans og kanskje aller mest i Othello. Jeg oversetter med jord i linje 9 og land i linje 10 for å unngå samme ord i to linjer etter hverandre. Engelskmennene har uttrykket to set a good face to a bad matter, eller «gjøre gode miner til slett spill», som vi sier på norsk. Det er denne betydningen ordet put har i linje 11, en omskriving kunne være å late som om noe er bra, som ikke er det. Linje 11 og 12 er øynenes versjon, øynene ser det hjertet føler, og sier dette er ikke å sette noe pent og sant på noe som er stygt og falskt, altså øynene forteller ham at han ikke blir ført bak lyset. Selv om han vet at han blir det, eller kanskje man skulle si føler at han vet. Sonetten uttrykker også kvaler.

Things right true er forsterkende, det er ting som utvilsomt er riktig. This false plague er en omskriving, en metafor, det forferdelige i den bedragerske kvinne og det å ta feil om henne hele tiden. Transferred skal egentlig være transformed, altså omformet. Konklusjonen er altså at hjertet og øynene har tatt feil i ting som er sant, og dermed er endt opp i denne pesten å lide under den falske kvinnen.

Gloser

Glosene er slått opp på Ordnett.no.

behold (gammeldags, eller litterært) se (på), skue; uttrykk behold! se!

corrupt 1. bestikke 2. forderve moralsk, depravere, gjøre depravert 3. demoralisere, korrumpere, virke skadelig, ødelegge 4.  (IT) ødelegge, skade 5.  (språkvitenskap, om tekst) forvrenge, forvanske, korrumpere 6.  (gammeldags) råtne, skjemmes, bli bedervet 7.  (gammeldags) infisere, smitte, besmitte

over-partial -> partial 1. delvis, del 2. ufullstendig 3. begrenset, limitiert 4. matematikk partiell – Men Oxford utgaven har flere betydninger: partial 1 existing only in part; incomplete: 2 favouring one side in a dispute above the other; biased: 3 (partial to) having a liking for:

forged -> forge 1. smi, hamre ut 2. utforme, skape 3, smøre sammen, finne på, fabrikkere 4. forfalske, imitere, etterligne

several 1. flere, atskillige 2. enkelt, særskilt, respektiv 3. (jus e.l.) solidarisk

Kommentar til sonetten

Sonetten tar opp temaet å bli bedratt. Bedratt av egne sanser (øynene), egne følelser (hjertet) og av henne. Sonettskriveren kan i denne sonetten ikke fatte hvordan han lar seg lure, når han selv vet hva dette egentlig er for noe. Han stiller seg spørsmålet om det er øynene eller hjertet som mest har skylden, om det er øynene som lar seg forføre av at hun er så pen, eller om det er hjertet som lurer ham til å ta bedømmelse av henne og situasjonen. Som han skriver, hjertet får ham til å tro at hun er hans (several plot), mens det egentlig vet hun også er sammen med andre (common place). Billedbruken er ganske seksuell, med bukta, ankeret i bunnen og menn som  rir, og også dette med privat eid land og felles grunn, eller hvordan several plot og common place blir valgt oversatt.

Typisk Shakespeare er det å bruke et virkelig komprimert språk. Reglene for grammatikk og setningsbygging blir strukket, slik at ordene kan ringe på mange flere måter enn sin opprinnelige betydning. Typisk er det lag på lag med tolkningsmuligheter, det gir mening på flere nivåer, tekstene kan leses på flere ulike måter. Noen ganger er det tilsiktet, og mesterlig gjort, andre ganger kan det være i drøyeste laget og bli bare uklart. Denne sonetten har litt av begge deler. Noen steder er det en forvansking, andre steder utvidet betydning. Man kan spørre seg om det er tilsiktet eller tilfeldig at det er uklart hvems blikk som fofører, for eksempel. Mens sånn han får til at ordet lies betyr både ligger og lyver i linje 3, er mesterens arbeid. Linjene er skåret til slik at det blir perfekt betydning på begge tolkingsmåter, samtidig som dette er hva sonetten handler om også. Skjønnheten er der, og skjønnheten lyver. Den forelskede sonettskriveren kan ikke finne ut av det.

Derfor gir det også mening med paradokset at øynene ikke hva de ser. Det øynene tror de ser, er ikke hva som er. Konflikten mellom hjerte og øyne er behandlet også i sonettene 46 og 47, men der på en litt annen måte. Der er det nesten som en kappelek, hvem som skal ha retten til den skjønne, hvem som måler og bedømmer ham best. Der er det også kjærlighet i harmoni, til en skjønn ungdom sonettskriveren elsker og beundrer, mens her i nummer 137 handler det om en kvinne som ikke er ham tro. På siden Shakespeare-sonnets står det mer om dette, og om det uvanlige i å skrive sonetter til en kvinne uten å være flatterende til henne.

Min gjendiktning

Som alltid i gjendiktningene er det ikke mulig å få med alle ordene og meningene fra originalen, men antall stavelser og rimene skal være noenlunde på plass.

Sonnet 137

Blinde Eros, hva har du med meg gjort,
At mine øyne ikke ser hva de ser?
De kjenner skjønnhet, hvor den er gjemt bort,
Men tar det beste for det verste mer.
Om øyne, korrupte partiske blikk,
Forankret i bukt hvor alle menn rir,
Hvorfor av øyers løgn har du krokers stikk,
Hvor mitt hjertes dom så godt festet blir?
Hvorfor tenker hjertet privat eid land
Som mitt hjerte vet er folks felles grunn?
Øyne som ser sier går ikke an,
Å sette sannhet oppå ansikt dumt?
Sant har mitt øye og hjerte feilet,
Til den falske pest er de nå peilet.

ES2017