En pause (i all evighet)

I natt sovnet vi som vanlig alle tre sammen, kona, barnet og jeg. Vi er ikke så nøye på det, ikke som det var da jeg selv vokste opp, og vi barna måtte ligge i egen seng, om det ikke var noe spesielt. Med vårt barn er det alltid noe spesielt. Jeg har så intenst lyst til å ta vare på øyeblikkene med henne, at de skal vare for alltid. Uansett hvor lange dager jeg har hatt på jobb og hvor sliten jeg måtte være, er det barnet med meg, og ut, eller å leke. Jeg vil ikke miste et sekund.

 

En pause (i all evighet)

Er det noen som husker ordet

en kassett?

 

Det fantes en knapp

pause

 

.

 

Det gikk an å stoppe

bildet dirret

lyden.

 

I mitt liv

er det noe jeg vet

jeg ønsker

et dirrende pausende

i evighet.

ES2016

Helt nye dikt

Bærheim, golfbane, morgen, Rogaland, Sandnes

Slutten kunne også vært slik:

I mitt liv

er det noe jeg vet

jeg ønsker

en dirrende pause

i evighet.

Lied der Mignon (Nun wer die Sehnsucht kennt), av Johann W. von Goethe

I skuddår poster jeg dikt hver søndag. I 2012 var det bare norske dikt, i 2016 gikk det på rundgang, en dikter fikk hver sin måned med fire eller fem søndager å poste dikt fra. Måneden mars var for Goethe. Opprinnelig postet jeg fem Lieder av ham: Nähe des Geliebten (Nær den elskede), Wanderer’s Nachtlied (Vandrerens nattsang), Nachtgedanken (Nattanker) og Meerstille (Havstille). Fra 2019 og utover skal jeg imidlertid poste samtlige Lieder av Goethe, og deretter samtlige ballader, sonetter og det som kalles Vermischte Gedichte (blandede dikt). Så diktene jeg først postet mars 2016, vil bli flyttet til den plassen de skal være i Lied-samlingen.

I stedet skal jeg mars 2016 poste andre dikt av Goethe. Innleggene vil bli skrevet første halvdel av 2019, og tilbakedatert. Først ut er et dikt fra romanen Wilhelm Meister, diktet som sikkert er mest kjent etter førstelinjen Nun wer die Sehnsucht kennt (bare den som lengselen kjenner). Dette er et dikt, eller en Lied, mange store komponister har tonsatt, sånn som Franz Schubert, Robert Schumann, Ludwig van Beethoven. Det er et kort dikt, men usedvanlig effektfullt

Lied der Mignon

Nur wer die Sehnsucht kennt
Weiß, was ich leide!
Allein und abgetrennt
Von aller Freude,
Seh ich ans Firmament
Nach jener Seite.
Ach! der mich liebt und kennt,
Ist in der Weite.
Es schwindelt mir, es brennt
Mein Eingeweide.
Nur wer die Sehnsucht kennt
Weiß, was ich leide!

Entstanden bis 1785, Erstdruck 1795/96

Mignons sang

Bare den som lengselen kjenner
Vet hva jeg lider!
Alene og atskilt
Fra alle gleder,
Ser jeg på himmelhvelvet
Til alle sider.
Akk! den som elsker og kjenner meg,
Er langt unna.
Det gjør meg svimmel, det brenner
Mitt indre.
Bare den som kjenner lengselen
Vet hva jeg lider!

Språk, form og innhold

Teksten foreligger i litt ulike versjoner, om den skal være en sangtekst, eller om det er det opprinnelige diktet. I romanen står alle linjene etter hverandre, slik jeg har postet det her, mens når det står som Lied-tekst, blir det delt opp i to strofer. Så trenger komponisten bare lage en melodi, som sangeren synger to ganger. Inndelingen er naturligvis mellom Nach jener Seite og Ach! der mich liebt und kennt. Personlig foretrekker jeg denne strofeinndelingen.

Uansett er det konsekvent de samme linjene og oppbyningen av linjene. Rimet er det samme, kennt-trennt-ment-kennt-brennt-kennt, leide-Freude-Seite-Weite-Weide-leide. Takten ser ut til å være Tung-lett-lett, tung-lett-tung og tung-lett-lett, tung, vekselsvis. Det vil si tre tunge stavelser i oddetallslinjene, to trykktunge i linjene med partall. Linjene 1, 3, 5, 7, 9 og 11 har trykktung utgang, 2, 4, 6, 8, 10 og 12 har trykklett. Det er rytmebrudd i linje 9, Es schwindelt mir, es brennt, der takten er jambisk. Ellers starter linjene med en daktyl, trykktung stavelse fulgt av to lette. Det passer godt med et rytmebrudd akkurat i denne linjen, det er eneste stedet han beskriver i rene ord hvordan det føles.

Rytmen og takten er viktig i dette diktet, og er med på å gi det kraften det har. Det er monotont, vuggende, slik ensomheten og lengselen også er det. Den ene variasjonen i rytmen, i linje 9, er etterlengtet, men det linjen sier, er ikke noe oppløftende. Så blir starten av dikten gjentatt, i samme monotonien. Tam-ta-ta,tam-ta-tam/ tam-ta-ta-tam-ta, med fet skrift på den viktige andre trykktunge stavelse i oddetallslinjene. Den takten bremser også tempoet man leser, den veier tungt.

Språklig er det ingen vanskeligheter i diktet. Det er vanlige, enkle ord, satt sammen på en vanlig, enkel måte, Firmament er himmelvelvet, navnet man brukte den tiden man virkelig trodde det var en kuppel, var et hvelv. Jeg oversatte med himmelhvelvet, som er et mer kjent norsk ord. I gjendiktningen bruker jeg firmament for å få rimet til å gå opp.

Innholdet er at diktets jeg-person, Mignon selv, beskriver hvordan han har det. Han sier at det kan bare den forstå, som selv lengter. Videre sier han hvordan han ser på himmelhvelvet, og uttrykker ensomheten på den måten, og han sier også at de som kjenner ham og elsker ham er langt unna. Deretter kommer ord på følelsene, han blir svimmel og det brenner ham i hans, så sterkt som han lengter, og til slutt blir det gjentatt at dette kan bare den forstå, som selv lengselen kjenner.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no. For Firmament har jeg også brukt bokmålsordboka på nett, for en norsk forklaring.

abtrennen (sv. tr.) løsne, ta av; sprette av; skjære av; skille fra, dele av;
Sehnsucht die, -/; lengsel.
das Firmament -(e)s/-e firmament ((fra latin ‘støtte, feste’) himmelhvelv (som ble oppfattet som en fast kuppel) Norsk ordbok)
Seite die, -/-n; side, kant (nach allen Seiten/Richtungen til alle sider, i alle retninger)
Weite die, -/-n; utstrekning, vidde, bredde, avstand (in die Weite ziehen dra ut i den vide verden.)
schwindeln (sv. itr.) 1. bli svimmel; mir schwindelt jeg blir svimmel. 2. lyve; das ist alles geschwindelt det er løgn alt sammen.
Eingeweide das, -s/-; innvoller; det indre.

Kommentar

Diktet avslutter 11 kapittel i romanen Wilhelm Meisters Lehrjahre (1796). Dessverre har jeg ikke fått lest denne romanen ennå, så jeg kjenner ikke boken annet enn av omtale, og jeg kjenner bare Mignon gjennom Goethes mange dikt om ham. Så jeg må se på diktet som et selvstendig dikt, på egne ben, og ikke som hva det også var ment som, et uttrykk for sinnsstemningen til en karakter i en roman.

I ungdomstiden min og godt ut i forlengslen av den, var jeg selv svært, svært opptatt av lengsel, og det å lengte. Jeg vil nok si jeg ganske godt visste hva lengsel var, og dermed kunne vite hvordan Mignon lider. Enda så mange dikt og ord og tekster jeg pøste ut, fant jeg aldri denne formuleringen: kun den som kjenner lengselen, vet hva jeg lider. Det er nydelig formulert, selv i vanlig prosa. Her i diktet er det skrevet ut i poesi, der det får tillagt effekt av rytme og rim. På norsk ser man selv hvordan det går, i min oversettelse og gjendiktning, på tysk er det ganske kraftfullt.

Det synes i alle fall jeg. Og det syntes også komponister som Schubert, Schumann, Beethoven og Tsjaikovskij, komponister som virkelig visste hva det ville si å lengte, og som virkelig ble grepet av dette enkle, lille diktet. Som Goethe ikke gav ut som et selvstendig dikt, men la inn i en karakter i en roman, en karakter som skrev dikt for moro skyld og for å sette ord på sine følelser. Han setter nok ord på mange andre sine følelser også.

Min gjendiktning

Min gjendiktning er ikke spesielt god. Skulle det vært ordentlig gjort, måtte nesten hele teksten skrives om, sånn som Lev Mai (1822-1882) gjorde med den russiske versjonen Pjotr Tsjaikvoskij satte musikk til. Jeg har mer eller mindre bare tvunget de tyske ordene inn i norske, og kuttet endelser der jeg må. Ganske konsekvent er det gjort i endelsene av verb i presens i oddetallslinjene.

Mignons sang

Kun den som lengsel kjenn’
Vet hva jeg lider!
Ensom og innadvendt
Fra alle gleder,
Ser jeg på firmament’
Til alle sider.

Akk! den meg elsk’ og kjenn’,
Er i det vide.
Det svimler meg, det brenn’
Mitt eget indre.
Kun den som lengsel kjenn’
Vet hva jeg lider!

ES2019

Videre i mars 2016 vil jeg poste dikt fra Antiker Form sich nährend, An Personen, An Kunst og til slutt fra det som kalles Parabolisch. Kategoriene er fra Goethe, Sämtliche Werke, som bygger på samleutgaven Goethe selv var med å lage og gi ut i 1829.

[Uten tittel]

Dette er et dikt som er skrevet uten tittel, og som jeg vil skal bli stående uten tittel. Det er skrevet lørdag 2. mai, står det i notatet mitt, og så står det ikke mer. Det trenger det heller ikke gjøre. Resten sier diktet.

 

*

Solen går
Sakte
Over himmelen
Tiden går
Med
Jeg sitter og ser på
Sitter og ser
I hodet er ingenting
Ingenting
Mer.

Diktsamling Nr. 124

ES2015

 

Gråten sprenger bak ansiktet mitt

Dette diktet er skikkelig. Dette er som dikt skal være.

Gråten sprenger bak ansiktet mitt

Jeg gikk i butikken i dag
Det var slik en sommerdag
Naturen, livet og jeg, var liksom
vakre i lag
Jeg gikk i butikken, kjøpte litt brød
flørtet med jenta bak disken
uten at det trenger rime så mye
Jeg er ikke i rytme og harmoni med alt
slik det kunne se ut som i begynnelsen
av diktet, der jeg skrev det galt
For jeg har noe som kanskje vil overraske dere litt
Gråten sprenger bak ansiktet mitt
Og straks jeg fra butikken kommer hjem
Vil gråten sprenge seg frem
Og jeg vil sette på høy musikk
Og vrenge fortvilelsen ut av livet mitt!
Spør ikke om jeg har det bra
Jeg vil brøle løgnen – ja!
Jeg vil ikke ha hjelp, ingen skal vite
Medfølelsen deres hjelper så lite
Ingen skal tro det handler om meg
Spør du svarer jeg enkelt – nei
Jeg er glad som en sommerdag
i harmoni med alt
Tror du jeg vil gråte, tror du ganske galt
Jeg har ingen gråt som vil trenge seg frem
Jeg har et lykkelig liv, i et lykkelig hjem.

Nr. 8

ES2013