Sonett 130, av William Shakespeare – My mistress’ eyes are nothing like the sun

I dag er det den berømte sonett nummer 130 jeg skal behandle her på bloggen. Den er skrevet til den mørkhårede kvinnen det handler om i sonettene fra 127 til 152, og er som de andre sonettene her lidenskapelig og nesten fysisk. Her er det ikke ordene som er hovedsaken, det er nesten som sonettskriveren forakter sine egne ord, det er kvinnen selv dette handler om og det sterke ønsket og den sterke driften etter å ha henne, fysisk. Samtidig er det også et spill, selvfølgelig, for om det fysiske virkelig var alt det handlet om, så ville det ikke være nødvendig å skrive disse sonettene i det hele tatt. Det blir dermed en slags retorisk lek med virkemidler, der sonettskriveren forakter dem som skriver dikt til sine kjære, samtidig som det er akkurat det han gjør selv. I sonett nummer 130 handler det også om at de andre som skriver dikt og sonetter bruker så høytravende sammenligninger at beskrivelsen av kvinnen det handler om blir løgnaktig, denne sonetten gjør narr av slike sammenligninger, og vil tilsynelatende holde seg til en jordnær, realistisk beskrivelse av kvinnen den begjærer. Samtidig avslutter den med at denne kvinnen likevel er så unik eller så sjelden (rare) som noen av disse andre kvinnene det skrives om, hun er noe helt for seg selv. Sånn får Shakespeare på en gang sagt at kvinnen han skriver om er både vanlig og uvanlig, han får både sagt at hun ikke er mer enn hun er, samtidig som hun er det. Han ser henne og seg selv utenfra og innenfra på en gang, i sedvanlig Shakespearesk suverenitet.

Sonnet 130

My mistress’ eyes are nothing like the sun;
Coral is far more red, than her lips red:
If snow be white, why then her breasts are dun;
If hairs be wires, black wires grow on her head.
I have seen roses damasked, red and white,
But no such roses see I in her cheeks;
And in some perfumes is there more delight
Than in the breath that from my mistress reeks.
I love to hear her speak, yet well I know
That music hath a far more pleasing sound:
I grant I never saw a goddess go,
My mistress, when she walks, treads on the ground:
And yet by heaven, I think my love as rare,
As any she belied with false compare.

Min oversettelse

Sonett 130

Min kjæres øyne er ikke som solen i det hele tatt
Korall er mye rødere enn leppene hennes
Hvis snø er hvit, hvorfor er hennes bryster gråbrune
Hvis hår er tråder, så gror det svarte tråder på hodet hennes
Jeg har sett roser rosa, røde og hvite
Men  ingen slike roser ser jeg på hennes kinn
Og i noen parfymer er det mer behag
Enn i pusten som oser fra min elskede
Jeg elsker å høre henne snakke, vet likevel
At musikk har en langt mer behagelig klang
Jeg kan forsikre jeg aldri så en guddinne gå
Når min elskede går, så går hun på bakken
Men i himmelens navn, likevel synes jeg min kjære er like spesiell
Som noen det blir løyet om med disse falske sammenligningene.

Kommentar til språket og oversettelsen

«Å unngå stavelser», det er hele tiden målet med oversettelser av strenge tifotede jamber til bokmål, det er så godt som umulig, og det blir aldri både riktig og elegant. Det er for mange grammatiske bøyninger som krever flere stavelser, og det går på bekostning av ord med betydningsinnhold. Så man er nødt til å kutte litt for å få både grammatikken og sonettformen riktig. Eller cirka riktig. Oversettelsen, som kommer først, skriver rett frem det som står i originalen.

Coral er korall, fargen er rød, og coral ble ofte brukt som epitet til lepper i sonetter og andre dikt i denne perioden. En epitet er et karakteriserende tillegg til et substantiv, ofte brukt som et fast uttrykk, og for å få rytmen til å gå opp, i klassisk diktning. Det er en slik bruk coral lips, «korallrøde lepper», har i mange sonettsekvenser. Shakespeare bruker det selv på denne måten i Lucrece, og lignende i Venus and Adonis (coral mouth). Mer om dette står det i kommentaren til sonetten. Ordet wire betyr tråd. På den tiden ble tråder laget av gull, jern, brass eller kopper, de var ikke svarte uten at de var skitnet til av noe. Derfor er det vel så oppsiktsvekkende at tråden er svart, som at det gror tråder på hodet hennes. Å sammenligne hår med tråder var helt vanlig. Om ordet dun lurer jeg på om det ikke har sammenheng med dyne i sandyne. Fargen er den samme, gråbrun, et billedsøk på Google gir mange hester i denne fargen. Det er omtrent som en norsk fjording, men den egentlige hesten i denne fargen har også svart man. Lys menneskehud kan minne om denne fargen. Både Oxford-utgaven av Complete Sonnets and Poems og nettsiden Shakespeare-sonnets.com nevner dingy brown (skittenbrun) som forklaring.

I have seen roses damasked, red and white, kan bety litt flere ting. Rosa Damascena, eller Damask rose, er en hybrid rose blandet av Rosa gallica og Rosa moschata. På norsk heter det damascenerrose. Fargen kan være forskellig, rød, hvit, rosa, eller blandet, men ofte er den rosa. I 1597 utgav botanikeren John Gerard en samling, Great Herball, eller, Generall Historie of Plantes, og i den blir damask, red and white betegnet som de tre grunnfargene i roser. Oxford-utgaven av sonettene mener imidlertid det er problematisk å snakke om damask som en farge, siden denne rosen består av flere farger. De mener det betyr at rosen er rød og hvit, altså en rose som er delvis hvit, delvis rød. Nettsidene Shakespeare-sonnets og ShakespeareWords mener imidlertid begge at dette er snakk om fargenyansen til damascenerrosen. I gloselisten har jeg lagt til oppslaget man får ved å søke etter damasked. Det går også an å søke på damask rose, og få a sweet-scented rose of an old variety, having pink or light red velvety petals which are used to make attar., fra Oxford Dictionary of English. Alt har å gjøre med Damaskus, hovedstaden. Det kan betegne stål, sverd, stoff og altså roser, herfra. Stoffet var av silke, lin eller bomull, og det er vevd etter bestemte mønster. Engelskmennene bruker ordet også som verb, å lage dette stoffet eller dette mønsteret. Å oversette dette til norsk er vanskelig. Å bruke ordet damascener, eller varianter av det, er fremmed og vanskelig, å oversette med rosa (fargen) er kanskje best, men da får man ikke med den betydningen Oxford-utgaven av sonettene mener er riktigst. Så her vil det alltid gå an å diskutere hva man velger. Jeg er, som man vil se, litt kreativ. I oversettelsen heller jeg mer til betydningen de mener er riktig i nettsidene, i gjendiktningen mer til Oxford-utgavens tolkning. For reeks (stinke, ose) er å merke at betydningen «stinke» ikke kommer før i det attende århundret, og derfor er anakronistisk her.

I linjene 11 og 12 er det sammenligningen om at gudinner (og vakre jenter) ikke trådte jorden, de berørte ikke bakken når de gikk, Shakespeare bruker selv dette i en variant i Venus og Adonis, 1028: The grass stoops not, she treads on it so light.

Gloser

Glosene er slått opp i Ordnett.no, der kunnskapsforlagets blå ordbøker ligger til grunn.

coral 1. korall 2. korallrødtkorallfarge
dun 1. gråbrun farge 2. forklaring: gråbrun hest med svart man 3.  (tidligere) hest 4. (sportsfiske) forklaring: gråbrun flue
wire 1. (metall)trådstreng 2. (lednings)trådkabel 3. (hesteveddeløp) mållinje 4. (hverdagslig) telegram 5. (musikk) (metall)streng 6. (jakt) snare (av metalltråd) 7. (sjøfart) bardunvaierståltrosse 8. avlyttingsutstyr 9. piggtrådgjerde
damask 1. damascere 2. veve i damaskmønsterdamask- eller mønsterveve 3. få til å rødmefarge lys rød
delight 1. gledefornøyelse(vel)behag 2. frydnytelse 3. henrykkelse
reek 1. (også overført) lukte (ille)stinkeose 2. damperykeose
belie 1. gi et galt inntrykk avstå i motsetning til 2. gjøre til skamme

Kommentar til sonetten

Man trenger ikke gå langt for å finne nøyaktig de sammenligningene Shakespeare her gjør narr av. Jeg bruker som vanlig gjennomgangen på Shakespeare Sonnets og Oxford-utgaven av Shakespeares samlede sonetter og dikt (redigert av Colin Burrow). Det er også nok av sider på engelsk som hjelper til i lesingen og med ordforklaringer og referanser, noe enhver som interesserer seg vil vite.

Å sammenligne øynene med solen gjør Shakespeare selv i sonett nummer 49, linje 6: And scarcely greet me with that sun, thine eye. Mer pompøst er det i Henry Constables Diana, som Collin Burrow skriver i Oxford-utgaven av sonettene:

No, no, I flatter not when I thee call

The sun, sith that the sun was never such;

But when the sun I compared thee to withall

Doubtless the sun I flattered to much.

Det er nesten så det er fristende å trekke inn vår moderne morsomhet at det ikke går an å si menneskene stammer i fra apene, fordi det vil fornærme apene.

Koraller var den gang svært, svært vanlig å sammenligne med lepper, Shakespeare gjør det selv i Venus and Adonis I, 542: The heavenly moisture, that sweet coral mouth. Det er rødfargen i korallene som er sammenligningsgrunnlaget, naturen har kanskje ikke så veldig mye annet rødt å by på, og den gang var det i hvert fall i England de røde korallene som var mest kjent. Selve ordet corals er også poetisk, eksotisk og fint,

Sånn går det nedover. Noen av forklaringene til sammenligningene har jeg lagt i ordforklaringene. Det er et veldig mye brukt virkemiddel å tenke seg noe som har veldig mye av en egenskap, noe karakteristisk, og så la det man beskriver være enda mer av det. Så om solen er lys og varm og god, så er hun det enda mer, roser er vakre, hun enda vakrere, parfymer dufter godt, hun dufter bedre, og så videre. Det er også mye brukt å se seg selv i forhold til andre diktere, for på den måten være den som stikker seg ut og være den som tilsynelatende driver med noe annet. I sonettene til Shakespeare er det karakteristisk at han lar objektet han beskriver være mer enn ordene han bruker til å beskrive det. Så samme hvor godt han får det til med ordene sine, så vil det han forsøker å beskrive være enda bedre, enda vakrere, enda skjønnere. Her blir grepet brukt på en litt annen måte. Poenget er ikke at den han beskriver er så fantastisk og har slike nesten guddommelige egenskaper og karakteristika, poenget er heller at hun er ganske så menneskelig, men at hun likevel for den som beskriver henne og elsker henne er noe helt eget. Sonettskriveren trenger derfor ikke de veldige og usanne sammenligningene, de beskriver henne ikke, han kan holde seg til det nøkterne som er sant, og som likevel er nok for ham til at han skal elske henne og at hun med det blir noe unikt for ham likevel.

Min gjendiktning

Sonett 130

Min kjæres øyne er slett ikke som solen
Og leppen mindre rød enn rød korall
Hvis snø er hvit, har hun mer hud som folen
Om hår er tråd, så gror det svart tråd, alt
Åh, jeg så rose vevd, i rød og hvit
Men slike roser har hun ei på kinn
Og noen parfymer dufter mer rikt
Enn pust som oser fra kjæresten min
Jeg elsker henne snakke, vet vel så
Musikk har langt mer behagelig klang
Jeg så ei gudinne i himmelen gå
Min kjære går på jorden dagen lang
Jeg syns dog hun er no’ mer for seg selv
Enn de det skrives falskt om likevel

ES2016-2018

Sonett 116, av William Shakespeare – Let me not to the marriage of true minds

Sonett 116 er en av Shakespeares mest berømte. Særlig er konklusjonen i de to sistelinjene godt kjent og mye brukt, If this be error and upon me proved,/ I never writ, nor no man ever loved. «Hvis jeg tar feil og det blir vist meg, så har jeg aldri skrevet noen ting og aldri har noen mann elsket». Det er bare en av mange måter å oversette disse sistelinjene på, og oversettelsen av denne sonetten er litt vanskeligere enn vanlig. Flere ord blir variert og gjentatt, ofte i samme linje og setning, som Love is not lovethe remover to remove og også alters the alteration. Det lar seg ikke gjøre å få dette overført til norsk med alt betydningsinnhold bevart. Problemene med å oversette det engelske ordet for kjærlighet, Love, er en gjenganger for de som skal oversette sonettene til Shakespeare. Jeg har skrevet om det mange ganger før. Det engelske ordet fungerer både som verb (handling, elske) og substantiv (tingen, kjærlighet), og det inneholder den fysiske delen av kjærligheten langt mer enn det norske. Så den lille frasen Love is not love kan på norsk oversettes med «elskov er ikke kjærlighet» eller «kjærlighet er ikke kjærlighet» eller «å elske er ikke å elske», den engelske originalen åpner for alt. Med the remover to remove og alters the alteration oppstår beslektede problemer. Her blir samme ord brukt som verb og substantiv. Særlig er remover to remove vanskelig, der har vi ikke noen god oversettelse på norsk.

Ikke desto mindre er denne sonetten et flott uttrykk for den evige og bestandige og sanne kjærligheten, den som ikke lar seg rokke og havne i tvil, den som ikke endrer seg med tiden. Den er en ledestjerne for alle oss vandrere på planeten, uttrykt gjennom every wandering bark (enhver omflakkende båt), den er det faste punkt (ever fixed mark) å orientere seg etter. Vi kjenner ikke dens sanne verdi, uansett hvor mye vi bruker, finnes det mer av den. Og den består til dommens dag.

Slik er sonetten lest og brukt i hundrevis av år, og det med rette. Man kan innvende at dette er en idyllisering. I den virkelige verden skifter følelsene og folk går fra hverandre, men det er ikke poenget. Når man gifter seg ,så går man inn i det nettopp for at det skal vare livet ut, til døden skiller én ad. Denne sonetten er et vakkert uttrykk for nettopp de tankene og følelsene som gjelder da, og det er derfor den egner seg så utmerket i bryllup.

Jeg vil også her ha med at jeg hører med til dem som mener at det er forelskelsen som er følelsene, den og de er foranderlige, mens kjærligheten kan vare. Den dreier seg om en holdning til livet og til andre mennesker, og det er man i stand til å velge. Det er dette som er å tro på kjærligheten, synes jeg, og da er det godt å ha en sånn vakker sonett som er så urokkelig. Den kan ikke være annet enn sann, kan den vel?

Hvis den ikke er det, så er det bare å se bort fra alt jeg har skrevet, og aldri har noen mann (eller kvinne) elsket.

Sonnet 116

Let me not to the marriage of true minds
Admit impediments. Love is not love
Which alters when it alteration finds,
Or bends with the remover to remove:
O, no! it is an ever-fixed mark,
That looks on tempests and is never shaken;
It is the star to every wandering bark,
Whose worth’s unknown, although his height be taken.
Love’s not Time’s fool, though rosy lips and cheeks
Within his bending sickle’s compass come;
Love alters not with his brief hours and weeks,
But bears it out even to the edge of doom.
If this be error and upon me proved,
I never writ, nor no man ever loved.

Min oversettelse

Sonett 116

La meg ikke til giftemålet av sanne sinn
Protestere. Kjærlighet er ikke kjærlighet
Som endrer seg når den endring finner
Eller bøyer seg for den vil ta den bort.
Å, nei! Den er et for alltid et fast merke
Som ser på stormer og aldri blir rystet
Den er ledesjernen til hvert omreisende skip
Hvis verdi er ukjent, selv om hans høyde blir målt
Kjærlighet er ikke tidens narr, selv om røde lepper og kinn
Kommer innenfor omkretsen av hans bøyde sigd
Kjærligheten endres ikke med hans korte timer og uker
Men holder ut helt til dommens dag
Hvis dette er feil og det blir meg bevist
Så har jeg aldri skrevet og aldri noen elsket.

Kommentar til språket og oversettelsen

True, som brukt i true minds, er sann i betydningen trofast, mer enn ikke løgn. At det blir brukt om ekteskap mellom minds, sinn, viser en slags åndelig form for ekteskap. Admit i linje to er brukt i betydningen acknowledge, innrømme, erkjenne, vedstå seg. Det sterke ordet impediment er brukt i the book of the common prayer,

‘I require and charge you (as you will answer at the dreadful day of judgement, when the secrets of all hearts shall be disclosed) that if either of you know any impediment,why ye may not lawfully be joined in matrimony, that ye confess it’.

Dette har jeg fra Oxford-utgaven av Shakespeares dikt og sonetter. Det kommer også frem av glosene at impediment kan bety nettopp det, et hinder for et ekteskap. Jeg oversetter derfor admit impediments bare med «protestere», for det er jo ekteskapet mellom de trofaste ånder (eller sinn) det protesteres mot. På enkel norsk er første setning: La meg ikke protestere mot giftemålet mellom sanne sinn», eller «… mot de sanne sinns ekteskap». Så kommer vanskeligheten Love is not love, der jeg har endt med å oversette tettest til originalen, «kjærlighet er ikke kjærlighet». Med en lett omskriving blir det: kjærlighet er ikke kjærlighet, hvis den endrer seg når den ene av partene endrer seg (alters when it alteration finds), eller gir etter hvis den ene av partene slutter å elske (bends with the remover to remove). Det er ikke åpenbart at det er dette som skal være betydningen, men det er dette som er blitt tolkningstradisjonen, gjengitt i Oxford-utgaven av sonettene og i andre kilder. Jeg har forøskt å gjøre min oversettelse litt lettere å få tak på enn originalen, heller enn å gjøre den ordrett. Merk også at sonetten kan endre litt karakter avhengig av hvordan man tolker true minds i linje 1. Sonetten er mye brukt som at det er sonettskriveren eller den som leser den opp, som går god for et ekteskap mellom to andre, men den kan også leses som om det er sonettskriveren som skriver om seg selv og sin elskede. Det kan da leses som en tilgivelse, over at den elskede har bedratt ham, om man leser den i sammenheng med de andre sonettene. Det kan også leses slik, som Oxford-utgaven påpeker, at det er ekteskapet mellom den elskede og en annen, og at sonettskriveren forholder seg litt bitter og nesten sarkastisk, med at den elskede skiftet sin kjærlighet, mens for sonettskriveren er den sanne kjærligheten noe bestandig.

«Merke», mark, i linje 5 er et landemerke, et fast punkt å orientere seg etter, eller navigere etter. Jeg har forsterket med «merkepunkt», for å gjøre dette klart. Bildet med å «se på stormer» og «aldri være rystet» er sånn det er ved merker på sjøen, for eksempel, som alltid holder seg over bølgene uansett hvilket uvær som er, og som aldri lar seg rokke. Bildet passer godt til kjærligheten, som også skal være urokkelig, og kunne se på det følelelsesmessige uværet som kan være. Det følger over i linje 6, der dette merket – kjærligheten – står i stormen og ser på den, og aldri lar seg ryste eller bevege. I linje 5 er det som et merke den er veiviser og holdepunkt, i linje 7 er det ledestjernen på himmelen, nå for det omreisende skip (wandering bark) mas passasjerene, menneskene. Så er det linje 8, litt vanskelig, der det står at verdien på den ikke er kjent, om enn høyden kan bli målt (taken). Jeg oversetter som i originalen, med hvis (whose) som relativt pronomen, og hans høyde for his hight. Begge viser tilbake på ledestjernen, som igjen er et bilde på Kjærligheten. Vendingen holder på sammenligningen med en stjerne, der man kan måle høyden på den, det vil si hvor høyt den står over horisonten, men dens sanne verdi kan vi ikke kjenne. For kjærligheten kjenner vi heller ikke den hele verdien. Det kan leses vakkert slik, at vi aldri kan teste fullt ut hva kjærligheten har å gi, det er alltid mer å ta av, der, det er ikke noen grenser.

I linje 9 er fool narr, en yrkestittel, så å si. Narren skulle underholde konge og adel, han skulle være vittig og morsom. Men forholdet mellom kongen og narren var selvsagt ikke i balanse, narren var helt underordnet, nesten som en slave eller trell. Slik er det nok bildet skal forstås, at kjærligheten ikke er tidens trell, den er uavhengig av den, og forandrer seg ikke. Det gjør riktignok røde lepper og kinn, et bilde på ungdommen og skjønnheten. Etter som man blir eldre, blekner man litt. I linje 10 valgte jeg å stokke om på ordene. Poenget er at de røde leppene og kinnene er sånt som er innenfor rekkevidden av tidens sigd, det er sånt som merkes av tidens tann. Bildet av at tiden har en ljå eller en sigd, og at den med det slår ned det den kommer over, det bildet er mye brukt. Særlig på Shakespeares tid, og det er en gjenganger i sonettene. At sigden er bøyd, bending, er naturlig. De som er usikre på hva en sigd er for noe, bør ta et billedsøk på nettet. Compass har en del andre betydninger enn bare «omkrets», som det fremgår av gloselisten. I linje 11 viser hans (his) tilbake på Tiden, ikke på Kjærligheten, eller noe annet. Det er noen nyanseproblemer i frasene bears it out og edge of doom i linje 12, men oversettelsene «holder ut» og «dommens dag» skulle være nær nok. Kanskje går det an å lese dommens dag også som slutten på menneskelivet, da det i gammel tro var slik at når man døde, stod man overfor dommen om frelse eller fortapelse. Jeg synes kanskje en slik lesning blir anstrengt, dommens dag er verdens ende, så lenge skal kjærligheten bestå. Men leser man sonetten for et brudepar, kan man godt lese det som at kjærligheten mellom dem skal bestå så lenge de lever.

Konklusjonen er berømt. Den sier at om det er feil det som står i sonetten, og det blir sonettskriveren bevist at det er feil, så har han aldri skrevet noe, og aldri noen mann elsket noen. Det er et sterkt utsagn, og skal understreke at det som står der er sant, og at det må være sant.

Gloser

Glosene er slått opp på ordnett.no. Der ligger Kunnskapsforlagets store blå ordbok til grunn. For noen av ordene er også Teknisk engelsk-norsk ordbok brukt, fra samme oppslagssted. Jeg har tatt med litt flere gloser enn vanlig, siden det er en så kjent og mye brukt sonett, og siden den har en del vanlige ord brukt på en kanskje litt uvanlig måte.

admit 1. slippe innla komme inn 2. ta innta imotopptaoppta som medlemgi adgang 3. innrømmevedgåerkjennetilstå 4. godta 5. rommeha plass til

impediment 1. hinder, hindring, hemsko 3. ekteskapshinder

alter 1. forandreendre 2. forandre segforandresbli annerledes 3. (spesielt amer. eller austr.) kastreresterilisere 4. sy omrette (klesplagg)

alteration 1. det å forandre 2. forandringendringomlegging 3. omsømretting (av klesplagg)

remover forklaring: person eller ting som fjerner eller flytter noe (Teknisk engelsk-norsk: remover 1. fjerningsmiddel, fjerner 2. flyttemann

mark 1. merkeflekkprikk 2. (kjenne)tegnkjennemerkeuttrykk (for)vitnesbyrd (om) 3. merkebumerke 4. tegnskilletegn 5. (ved flyging) landemerkesjømerke 6. (på en skala e.l.)  strekmerke(normal) standardinnstilling 7. karakterpoenganmerkning 8. (også overført) målblinksolar plexus (i boksing), skyteskiveoffer 9. (sport) startstedstartgrop 10. merkemodel (av fly e.l.) 11. (hverdagslig)  typestil 12. (historisk) allmenning

wandering 1. vandrendeomreisendeomflakkende 2. nomadisk 3. flakkendebuktende 4. forvilletbortløpen 5. usammenhengende

bark (poetisk) skipbåt, bark

sickle sigd ( skjæreredskap med krumt blad og kort skaft, Bokmålsordboka)

compass 1. kompass 2. (matematikk, tegning, også compasses eller a pair of compasses) passer 3. omkretsområdegrenseomfangspennvidderekkevidde

Kommentar til sonetten

Polyptoton er navnet på den retoriske figuren der et ord blir repetert i forskjellige varianter, eller stammen av et ord blir brukt i forskjellige bøyninger. En beslektet figur er antanaclasis, der samme ord blir brukt i forskjellige betydninger. Ingen av disse litterære termene er innarbeidet på norsk, vi kaller det vel helst gjentagelse, men det er altså en spesiell form form for gjentakelse det er snakk om. Shakespeare bruker det ofte, som den retoriske mester han er, og i denne sonetten går det igjen og igjen og igjen. Virkemiddelet er svært passende i denne sonetten, siden det handler om bestandighet og uforandlighet, og de foranderlige ordene blir brukt til å fremheve den elskende sonettskriverens bestandighet. Hans kjærlighet består, og forblir den samme.

Som eksempel på polyptoton er alters og alteration i linje 3, Which alters when it alteration finds, og remover og remove i linje 4, Or bends with the remover to remove.

Sonetten henger kanskje sammen med den forrige, nr. 115, avhengig av hvordan man tolker startlinjen marriage of true minds (giftemål mellom sanne sinn). Er dette mellom sonettskriveren og den skjønne ungdom han skriver til, eller er det mellom ungdommen og en annen? Om det er det første, noe som kanskje er mest sannsynlig, så er det en fortsettelse, om ikke, blir lesingen litt vanskelig og de kraftfulle erklæringene kanskje litt ironiske. Det kan også være at den elskede har vært utro, og at sonettskriveren vil vise at han står for en høyere form for kjærlighet, en som ikke skifter på denne måten.

Akkurat for denne sonetten synes jeg det blir dilldall å lese den i sammenheng med de andre, å forsøke å se det som om sonettskriveren uttrykker noe, eller Shakespeare uttrykker noe, og så se etter noe i sonettenes virkelighet, eller Shakespeares virkelighet, for å tolke noe annet inn i ordene, enn det som er deres opplagte mening. Denne sonetten gjør seg best på et idealisert plan. Dette er en hyllest til kjærligheten, og til troen på kjærligheten. Det synes jeg den skal få lov til å være.

Min gjendiktning

Dette er en vanskelig sonett å oversette, og enda verre å gjendikte. Her er et forsøk.

Sonett 116

La meg ei til de gifte sanne sinn
si mot. Kjær er ikke kjærlighet
Som endres når den endring finn’
Og bøyes den med som vil ta den vekk.
Å, nei! For alltid er den merket fast
Som ser an storm og alltid risting tålt
En ledesjerne for hver båt med mast
Verdi ei kjent om enn hans høyd’ blir målt
Den er ei tidens narr, om røde munn
Kan komme under hans sigds sitt slag.
Kjærleik forandres ei hver dag hver stund
Men holder ut helt til dommens dag
Hvis det er feil og meg dette blir testet
Har jeg aldri skrevet, aldri noen elsket

ES2018

Alternativ Linje 10: Og kinn kan komme under sigdens slag

Som alltid har jeg hatt god hjelp av nettsiden Shakespeare-sonnets og Oxford-utgaven av Shakepeares Sonnets and Poems. På siden Shakespeares sonetter er en oversikt over alle sonettene hans.

To hjerter, Hjerter, Hearts, True Love, Sann kjærlighet

Sonett 96, av William Shakespeare – Some say thy fault is youth, some wantonness

Dette er en av de mer berømte sonettene, som gjerne blir nevnt eller brukt som eksempel på Shakespeares sonettskrivingskunst. Den avslutter gruppen av sonetter, der poeten må forsvare den skjønne ungdommen han elsker for en dårlig handling denne må ha begått. Hva handlingen består i blir aldri sagt, men det antydes at det har med utroskap å gjøre, om den er fysisk eller psykisk. Så når det blir snakket om fault (feil, feiltrinn) i starten, så er det denne handlingen det gjelder. Det er den samme som blir beskrevet i sonett 95.

Disse sonettene handler om frykten ved å elske noen, og se at man står i fare for å miste ham eller henne, fordi vedkommende involverer seg med en annen.

Som så mange ganger før har jeg ikke tid til å presentere denne sonetten skikkelig, før senere.

Sonnet 96

Some say thy fault is youth, some wantonness;
Some say thy grace is youth and gentle sport;
Both grace and faults are lov’d of more and less:
Thou mak’st faults graces that to thee resort.
As on the finger of a throned queen
The basest jewel will be well esteem’d,
So are those errors that in thee are seen
To truths translated, and for true things deem’d.
How many lambs might the stern wolf betray,
If like a lamb he could his looks translate!
How many gazers mightst thou lead away,
If thou wouldst use the strength of all thy state!
But do not so; I love thee in such sort,
As, thou being mine, mine is thy good report.

Min oversettelse

Sonett 96

Noen sier din feil er ungdom, noen lettferdighet
Noen sier din ynde er ungdom og lett lek
Både ynde og feil er elsket av mer og mindre
Du gjør falske miner til din resort
Som på fingeren av dronning på tronen
Den laveste juvel vil bli høyt verdsatt
Slik er de feil som er sett i deg
Til sannheter oversatt og for sanne ting bedømt
Hvor mange lam kan den strenge ulv få lure
Hvis han til et lam kunne få sitt utseende oversatt
Hvor mange stirrende kunne du lede av sted
Hvis du kunne bruke styrken av alt du er
Men gjør ikke det, jeg elsker deg på en slik måte
At, som du er min, er også mitt det gode om deg.

Kommentar til språket og oversettelsen

Oversettelsen er veldig grov, og langt i fra gjennomarbeidet. Jeg kan ikke engang garantere den er riktig.

Begynnelsen av sonetten virker enkel, men inneholder litt vanskeligheter når man ser nøyere på den. De to første linjene er veldig beslektet, først med at feilen (fault) er ungdommen, så at ynden eller gratien (grace) er ungdommen. Gjentakelsen kan få én til å tro at alt dreier seg om det samme, men i første linjen er det sånn at noen sier feilen er youth (ungdom), noen (at den er) wantonness.  Dette er eneste gangen i sonettene Shakespeare bruker uttykket wantonness (dog er wanton og wantonly brukt, i nummer 54 og 97), så det er ikke opplagt hva man skal oversette det med. Så kommer at noen sier din grace (ynde) er ungdom, og (at den er) gentle sport. Engelsk og norsk sport er ikke helt det samme, ei heller sport i dag og på begynnelsen av 1600-tallet, da sonetten ble skrevet. I oversettelsen min skal nokså det samme som i den engelske originalen stå, men hvordan det skal oppfattes er ikke opplagt.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no.

fault 1. feilbristskavanklytemangel 2. feiltrinnforseelse 3. skyldfeil 4. (tennis e.l.) feil(serve) 5. (geologi) forkastning 6. (elektronikk) isolasjonsfeil

wantonness – av -> wanton 1. uprovosertmeningsløsformålsløs 2. lettferdiglidderlig 3. (gammeldags eller litterært) frodigyppig 4. (gammeldags eller litterært) lekenyrustyrliglivlig

grace 1. elegansesjarmyndegratie 2. gunstnådevelviljeyndest 3. elskverdighettaktanstandsømmelighet 4. (teologi) nåde 5. snevdragstrøk 6. nådehenstandfrist 7. dydgod egenskap 8. bordbønn 9. (mytologi) gratie 10. (musikk) forsiringfigur 11. forklaring: tillatelse til å melde seg opp til avsluttende eksamen

sport 1. sportidrettidrettsgren 2. lektidsfordrivfornøyelseatspredelse 3. levengjønap 4. noen som hånesnoen man ler av 5. offerfritt vilt (mht. latterliggjøring) 6. (hverdagslig, ofte i tiltale) real personskvær personingen dårlig taperen god sportsmannen som tåler en spøk 7. (biologi) avvikende individmutasjon 8. jaktfiske 9. (amer. hverdagslig) playboylevemann 10. (amer. hverdagslig) hasardspiller 11. (foreldet) flørt

resort (feriested) resort

Analyse (eller: Kommentar til sonetten)

Denne bloggen ville antagelig fått langt flere treff om jeg brukte ordet «analyse» i stedet for kommentar på min omtale av diktene. Mye av det jeg skriver er nyttig til bruk i en analyse, og ofte er det det jeg skriver i kommentaren som er det de som er på jakt etter en analyse ser etter, men jeg lar min akademiske redelighet gå foran ønsket om mange treff. Det er ikke noen analyse jeg skriver, det er en kommentar. Så da kaller jeg det det.

Denne gangen gjør jeg imidlertid et unntak. I omtalen av denne sonetten er det på sin plass med så mange litterære termer og faguttrykk, at det godt kan kalles en liten analyse, selv om den langt fra er fullstendig.

Sonetten starter med en anafor (gjentakelse av det første ordet i en setning eller setningsledd) og parison (gjentakelse av samme grammatiske struktur).

Sonett 73, av William Shakespeare

Det finnes verselinjer i dikt som går rett i hjertet på meg. Vi skolerte mennesker er trenet i å tenke distansert og analytisk til alt vi leser, vi lar alt gå gjennom et kritisk filter før vi eventuelt kan ta det inn over oss. Linje 4 i denne sonetten er en linje som for meg går rett igjennom dette filteret, som om det ikke var der. Jeg leser og føler setningen akkurat som den står, får den inn i meg akkurat som den var ment. Det er nakne kor, hvor tidligere de søte fugler sang. Det er ikke all verdens komplisert, men hvordan skal man få komplisert mening inn i bare 10 stavelser? Det er noe med stemningen i denne sonetten, som gjør at denne linjen treffer meg direkte.

Sonett nummer 73 er en av Shakespeares mest kjente. I gjennomganger der man gjør et utvalg av noen få, er dette gjerne en av dem.

I Sonett nummer 73 behandler Shakespeare alderdommen, og hvordan den til slutt med døden vil gjøre ende på kjærligheten. Det er en visshet som gjelder i alle liv, og det er tung sorg som ligger i dette. Her i denne sonetten får det et mektig uttrykk.

Sonnet 73

That time of year thou mayst in me behold
When yellow leaves, or none, or few, do hang
Upon those boughs which shake against the cold,
Bare ruined choirs, where late the sweet birds sang.
In me thou see’st the twilight of such day
As after sunset fadeth in the west;
Which by and by black night doth take away,
Death’s second self, that seals up all in rest.
In me thou see’st the glowing of such fire,
That on the ashes of his youth doth lie,
As the death-bed, whereon it must expire,
Consum’d with that which it was nourish’d by.
This thou perceiv’st, which makes thy love more strong,
To love that well, which thou must leave ere long.

Høstblader i jord, Blader i jord, Høst

Min oversettelse

På den tiden av året du kan skue i meg
Når løvet henger gult, sparsomt og få, eller ingen
Oppå greinen som skjelver mot kulden
Står igjen det nakne kor, hvor tidligere de søte fugler sang
I meg ser du skumringslyset av en slik dag
Som etter solnedgangen fader i vest
Og smått om senn den svarte natten tar av sted
Dødens andre selv, som forsegler alt i hvile
I meg ser du gloen av slik ild
Som på asken av hans ungdom ligger
Lik dødssengen hvorpå den må dø ut
Kvalt av det som gav den næring.
Dette ser du, som gjør din kjærlighet sterkere
Til å elske godt det du snart må forlate.

Min gjendiktning

Den tid av året som du skuer i meg
Da det gule løv ei, eller tynt der hang
På de kalde greiner som skjelver i vei
Kun ruiner der før søte fugler sang
I meg ser du skumring av slik en dag
Som med solens nedgang i vest et sted
Den svarte natt vil snart ta sine drag
Og dødens andre forsegle alt i fred
I meg ser du gloen av slik en ild
På asken av hans ungdom vil være
Som den dødsseng hvorpå dø ut han vil
Kvalt av det som gav hans flamme nære.
Når du skjønner dette kjærlig på topp
Vil du elske sterkt det du snart må gi opp.

Kommentar til oversettelsen

Behold er et ord som sikkert bør gjentas oversatt noen ganger, det er ikke mye brukt og ikke altfor kjent for dem som ikke har engelsk som morsmål. Det betyr altså «å se» eller «å beskue», og brukes når man ser noe der man må la inntrykkene synke lite grann. For eksempel når man beskuer et vakkert og stort landskap. Bough betyr «grein». Bare står her i betydningen «bar», i min oversettelse flertall «bare». Ruined betyr selvsagt «ruinert» eller «ødelagt», men jeg fikk ikke de riktige assosiasjoner med noen av de ordene og valgte i stedet å forsterke betydningen «bar» eller «naken». Choir er her kirkekoret, altså stedet helt øverst i kirken, og det er dette stedet som nå står tomt. Sjekk for øvrig nettsiden Shakespeare’s sonnets for kommentarer om hvordan bildet med ruinerte kirkekor passer med Henrik VIIIs brudd med den katolske kirke. Meningen i linje 4 er at det er høst, og høsten er den årstiden som er like før vinteren og døden. I overført betydning er det alderdommen.

På norsk har vi to ord for morgenlyset og kveldslyset når solen ennå ikke helt har kommet over horisonten, og jorden ikke tar i mot solstrålene direkte, men gjennom refleksjoner i atmosfæren. Om morgenen heter fenomenet demring, i overført betydning blir det brukt når det er noe som gryr eller er i emning. Kveldsfenomenet heter skumring, det blir i overført betydning brukt sjeldnere, men da om noe som nærmer seg sin avslutning. På engelsk er twillight ordet for begge deler, så i overført betydning kan det bli brukt både positivt og negativt, om dagen begynner eller avsluttes. Her nærmer dagen seg sin ende, derfor er det skumringslyset som må brukes i oversettelsen. Linje 8 er litt problematisk. Dødens andre selv har med søvn å gjøre, som det er når dag går mot natt og man skal sove. Døden blir av og til omtalt som den evige søvn. For meg blir imidlertid meningen litt klar, om denne linjen henger samen med linjen ovenfor, og det er den svarte natten som tar med seg dødens andre selv, altså søvnen, eller om linje 7 hører med linje 6, og den svarte natten tar med seg dagslyset. Den andre tolkningen passer best, synes jeg, men da blir linje 8 hengende litt i løse luften. Uansett blir meningen i den andre kvartetten er at dagen går mot natt, og at søvnen så overtar. Når livets dag går mot natt, er søvnen døden.

Expire er et ord som sjelden lar seg oversette godt i poesi. Det betyr utløpe, slutte å gjelde, opphøre å eksistere og slike ting. Jeg oversetter med det mer direkte «dø ut». Først prøvde jeg å oversette consumed med «konsumert», men det fungerte dårlig og jeg valte «kvalt» i stedet. Det går direkte på meningen i linjene. I siste kvartett fra linje 9 – 12 er den at poeten sammenligner seg med en ild som er i ferd med å dø ut. Nå ligger bare de siste glørne i asken, hvor de snart vil slokne og selv bli en del av asken, det som en gang var brenselet som gav ilden næring. I overført betydning blir det et kraftfullt og originalt bilde på kjærligheten, der kjærligheten er brennsstoffet som gir den levende næring, og som til slutt vil fortære flammen den brant med.

Percive betyr «sanse», «legge merke til» eller «oppfatte».Sonetten konkluderer med at når den elskede ungdom blir oppmerksom på dette, at den elskende gamle er i ferd med å brenne ut, så vil den unges kjærlighet bli sterkere. Konklusjonen kan nok like godt forstås som et uttrykt ønske, som en konstatering av faktum. Ønsket er at kjærligheten blir sterkere, når den ikke har lenge igjen.

Kommentar til sonneten

Det er et kjennetegn på stor poesi at språket blir pakket med mening. Den store poeten økonomiserer med ordene, og klarer å få mening på mange nivå selv i noen ganske få setninger. Slik får poeten sagt det man ellers måtte bruke flere sider på å få sagt i prosa. Og han får sagt det i en stemning som ikke lar seg gjennskape i tørr prosa.

Hvis man godtar denne definisjonen på stor poesi, kommer de aller fleste av Shakespeares sonetter trygt innenfor definisjonen. Denne sonetten er ikke noe unntak, snarere er den et ypperlig eksempel på hvordan Shakespeare uttrykker seg på flere nivå, og holder både direkte og overført betydning trygt under kontroll.

Det er bare 14 linjer, selvsagt, som det alltid er i sonettene. Tredelingen i kvartetter med fire linjer er klar og tydelig, og fra hver kvartett til den neste er det en like klar og tydelig utvikling. De første fire linjene omhandler høsten, høstlyset og høstfargene, som den siste årstiden før vinteren. De neste fire omhandler skumringslyset når dagen går mot natt, det er enda litt mørkere, og enda litt kortere tid før døden. I den siste kvartetten er bare glørne i asken igjen, lyset er snart utbrent. Dette er det som leverer sonetten til konklusjonen.

Vi kan også se hvordan metaforene henger sammen gjennom sonetten. I første kvartett er bildet som blir brukt høsten som kommer, og greinene som mister sine blader. Så kommer bildet om ruinene av det som en gang var kor, der man tidligere kunne høre den deilige fuglesang. Det kunne man også på greinene, før høsten kom. Og man kunne det i livet, i overført og kanskje direkte betydning, før alderdommen kom. Billedbruken holder også om man velger å tolke fuglene som metafor for menneskesangen i korene.

I den andre kvartetten kan natten og dens mørke leses som et direkte symbol på døden. Den kommer og legger seg over alt, og sluker både dagen, solen og lyset. Slik er det også med døden, for den som dør. Natten legger alt til hvile, to rest, døden gjør det evig.

Ilden i siste kvartett kan være både livet og kjærligheten, eller begge deler på en gang. Den får sin næring i ungdommen, men dette vil brenne opp, og asken vil ligge igjen. Nå er ikke det som før ble brent brennstoff lenger, som aske er det tvert i mot i stand til å kvele flammen. Når ungdommen er brent opp vil livsgnisten eller kjærligheten bli kvalt, antyder sonetten. Det er i hvert fall helt tydelig at noe er i stand til å dø ut.

Det er antatt at Shakespeare skrev sine sonetter rundt 1600. Han ville i så fall være 36 år. Selv om han skrev dem nær opp til utgivelsen i 1609, ville han da bare være 45 år. Det er sterkt å skrive så mørkt om alderdommen i så ung alder. Jeg mener imidlertid at sonetten older også for en lysere tolkning. Ulikt andre sonetter, er det ingenting her som tyder på at poeten på tross av sin alderdom føler seg uverdig å elske. Tvert i mot mener han at kjærligheten nå skal bli sterkere, siden vissheten om døden som kommer gjør det nødvendig å utnytte tiden som er igjen.

Sonett 64, av William Shakespeare

Dette er en svært vakker sonett. Hovedkilden min har kommentarer her, og ytterligere kommentarer her. Sonetten handler om å elske så høyt at det gjør vondt å ha det i sin besittelse, fordi man er så redd for å miste det.

Sonnet 64, William Shakespeare

When I have seen by Time’s fell hand defac’d
The rich proud cost of outworn buried age;
When sometime lofty towers I see down-raz’d,
And brass eternal slave to mortal rage;
When I have seen the hungry ocean gain
Advantage on the kingdom of the shore,
And the firm soil win of the watery main,
Increasing store with loss, and loss with store;
When I have seen such interchange of state,
Or state itself confounded to decay;
Ruin hath taught me thus to ruminate
That Time will come and take my love away.
This thought is as a death which cannot choose
But weep to have that which it fears to lose.

Min oversettelse

Når jeg har sett vansiret fra tidens hånd
De stolte rikdommer fra hensvunne tider
Når jeg noen ganger ser mektige tårn nedraset
Og messing som evig slave til dødelig sinne
Når jeg ser det sultne havet vinne
Land på kystens kongerike
Og den faste jord vinne på vannet
Økende kyst med tap, og tap med kyst
Når jeg har sett slik veksling av tilstand
Eller tilstand selv forbløffet til nedgang
Slik har ruinen lært meg å gruble
Over at tiden en gang tar min kjærlighet bort
Denne tanken er lik en død som ikke kan annet
Enn å gråte over å ha hva den frykter å miste.

Kommentar til oversettelsen og språket

Fell er her ikke preteritum av å falle, men i følge kilden min «vill» (savage, fierce). Jeg har strøket adjektivet i min oversettelse. Deface betyr «skjemme, vansire» eller «skamfere» i følge FreeDictionary. I de videre kommentarene til hovedkilden min står det at ordet i renessansen ble brukt om prosessen som gikk ut på å male over bilder i kirker og lignende. Linje 2 har som man ser en litt fri oversettelse. Linje 4 er vanskelig å forstå både på norsk og  engelsk. Jeg har valgt å gjøre en tolkning ved å legge til et «som», slik at messingen tydelig er slave til (tidens) dødelige sinne.

Bildet i andre kvartett (linjene 5-8) er at sjøen skyller inn over land, og slik spiser av kysten. Jeg har oversatt for å få frem dette bildet.

Ruminate betyr å tenke gjennom saker flere ganger, «meditere», «kontemplere» eller «reflektere» over dem. Eller simpelthen «gruble». På engelsk har ordet selvsagt lydlikhet med ruin og ruinate.

Pronomenet (it, «den») i siste linje kan enten vise tilbake til tanken eller poeten.

Min kommentar

I den første kvarteten sammenligner poeten med tiden som tærer ned menneskets byggverk. I den andre er det hav og land som veksler på å tære på hverandre. Den tredje kvartetten har den fryktsomme refleksjonen over hva dette betyr for mennesket og våre liv. Alle ting som har vært, vil tiden en gang ta bort, ingen ting vil bestå. Heller ikke kjærligheten til den elskede ungdom. Og dette gjør poeten så vondt, at han kan ikke annet enn å gråte over å eie noe så gjevt at det blir uutholdelig å miste det.


Sonett 63, av William Shakespeare

I denne sonett nummer 63 ser vi en poet som er ferdig med sjalusien i de forrige sonettene, og nå vender tilbake til bekymringene om tiden som en gang skal ødelegge den unge skjønnhet ved å gjøre ham gammel.

Sonnet 63, William Shakespeare

Against my love shall be as I am now,
With Time’s injurious hand crush’d and o’erworn;
When hours have drain’d his blood and fill’d his brow
With lines and wrinkles; when his youthful morn
Hath travell’d on to age’s steepy night;
And all those beauties whereof now he’s king
Are vanishing, or vanished out of sight,
Stealing away the treasure of his spring;
For such a time do I now fortify
Against confounding age’s cruel knife,
That he shall never cut from memory
My sweet love’s beauty, though my lover’s life:
His beauty shall in these black lines be seen,
And they shall live, and he in them still green.

Min oversettelse

Mot det at min elskede skal bli som jeg er nå,
Knuts og utbrukt av tidens skadelige hånd;
Når timer har tørket ut hans blod og fylt hans bryn
Med strekerog rynker; når hans ungdoms morgen
Til alderens bratte natt har reist videre
Og alle disse skjønne ting som han nå er konge over
Er i ferd med å forsvinne, eller er forsvunnet ut av syne
Stjeler bort skatten av hans ungdoms vår;
For slik en tid bygger jeg min befestning
Mot den ødeleggende alderens onde kniv
At han aldri skal fjerne fra minnet
Min søte elskedes skjønnhet, gjennom min elskers liv
Hans skjønnhet skal i disse svarte linjer være sett,
Og de skal leve, og han i dem i dem for alltid grønn.

Kommentar til oversettelsen og språket

Jeg har i denne oversettelsen gjort noen mindre endringer fra originalen for å gjøre meningen klarere.

Meningen i første fire linjer er at poeten sammenligner den unge skjønnhet med seg selv, altså det unge vakre, med det gamle uskjønne. Som vi ser tar poeten godt i når han beskriver seg selv i sin alderdom.

Steepy er ikke noe vanlig ord, det skal oppfattes med samme betydning som steep. Linje 6 er svært upoetisk oversatt for å få klar mening. I linje 7 kunne vært lagt til et «allerede» for å understreke hvor raskt det går fra tiden hvor man har skjønnheten som en selvfølge, til tiden hvor man er gammel og ikke har den lenger. Jeg la til «ungdom» i «hans ungdoms vår» for klarhetens skyld.

Meningen i de fire siste linjene er at poeten skal bygge et festningsverk for å kjempe imot tidens ødeleggelse av den elskedes skjønnhet. Merk at tiden her (og i flere andre av Shakespears sonetter) er personifisert. Ofte blir Tiden i sonettene fremstil som en mann som hogger rundt seg med ljå, og at ingen kan stå seg i mot denne nådeløse ljåen. I linje 12 skal man være oppmerksom på at love og lovers («elskede» og «elskers») kanskje og kanskje ikke hadde den følelsesmessige og fysiske forskjellen ordet har i dag, en «elsket» er en man elsker, mens en «elsker» er en man elsker med. Jeg kjenner ikke Shakespeare og litteraturen om ham så godt at jeg på noen måte har satt meg inn i diskusjonen rundt ham, men det skal lite til for å forestille seg om at akkurat denne setningen har skapt stor debatt, siden den unge skjønnhet er en mann som poeten selv. Kanskje er det vår tids moral som har skapt diskusjonen, eller som ønsker å insistere på at ordet lover må bety at det har vært et homoseksuelt forhold mellom poeten og den.

Konklusjonen er at denne sonetten representerer forsvaret poeten ønsker å sette opp mot Tiden som skal angripe og ødelegge den unge skjønnhet. Mot diktets linjer virker ikke Tidens kraft. Fargen svart skal selvfølgelig bli sett på som en kontrast til grønn, som død er en kontrast til liv, depresjon en kontrast til lykke. Merk at på engelsk er de siste ordene still green, som er det som ringer igjen etter at sonetten er lest ferdig. Det har sterk virkning, fordi man strengt tatt ikke trenger denne ekstra fullførelsen av diktet, det gir allerede full mening når linjene skal leve, og han i dem. Still green kommer som en vakker understrekelse, og den lange vokallyden i green er også med på å understreke at dette vil vare og vare. Det er det svarte som er vekk.

Kommentar til sonetten

Denne sonetten har samme tema som flere av de andre sonettene. Det handler om den unge skjønnhet som en gang skal bli gammel, men hvor skjønnheten skal leve videre, frisk og grønn, i verselinjene poeten har skrevet. Den er kanskje en av de mindre berømte av disse, men den inneholder mange av de samme kvalitetene, og for en som for eksempel er blitt glad i sonett nummer 18, er det ingen grunn til ikke å bli glad også i nummer 63.

Sonett 60, av William Shakespeare

Den seksitende sonetten til William Shakespeare er en av hans berømte. Noe av berømtheten ligger i kvaliteten på sonetten, den er meget kraftfull, noe i at det er sonett nummer 60, og den gjør bruk av dette poenget med at det er seksti minutter i en time. Slik er den beslektet med sonett 12, som gjør bruk av at det er tolv måneder i et år. Slektskapen ligger også i tematikken med tiden som går, og også med redskapet Tiden (med stor T) bruker for å ta med seg det som er blitt for gammelt i den: En ljå (eng schythe). Det er neppe tilfeldig at dette er samme redskap som blir brukt av Døden selv, eller Mannen med ljåen, som han også blir kalt. Men der det eneste forsvaret poeten ser mot Tidens herjinger i sonett 12 (og alle andre sonetter fra 1 – 17) er at den skjønne må få seg et avkom i sitt bilde, er det her i sonett 60 forsøkt med et annet forsvar mot det som gjør at all ting forgår. Pust gjerne ut og inn et par ganger før dere leser denne sonetten, så kommer dere kanskje inn i rytmen til bølgeskvulpene som en del av sonetten består av.

Sonnet 60, William Shakespeare

Like as the waves make towards the pebbled shore,
So do our minutes hasten to their end;
Each changing place with that which goes before,
In sequent toil all forwards do contend.
Nativity, once in the main of light,
Crawls to maturity, wherewith being crowned,
Crooked eclipses ‘gainst his glory fight,
And Time that gave doth now his gift confound.
Time doth transfix the flourish set on youth
And delves the parallels in beauty’s brow,
Feeds on the rarities of nature’s truth,
And nothing stands but for his scythe to mow:
And yet to times in hope, my verse shall stand
Praising thy worth, despite his cruel hand.

Min oversettelse

Slik som bølgene går mot den steinete strand,
Går også våre minutter hastig mot sin ende;
Hver bytter plass med det som går foran,
I rekkens slit kjemper alle seg fremover.
Fødsel, en gang i et hav av lys,
Kryper mot modenhet, hvor den blir kronet,
Ufullkomne elipser mot hans glamorøse kamp,
Og Tiden som gav tar sin gave tilbake.
Tiden gjennomborer prakten satt for ungdomen
Og graver gropene i skjønnhetens bryn,
Mater sjeldenhetene til naturens sannhet,
Og ingenting holder seg for hans ljå å slå:
Og likevel mot tiden i håp skal mine vers få stå
Priser din verd, mot hans onde hånd.

Kommentar til oversettelsen

Make towards blir brukt i en slags mening som «gjør/lager seg mot», min oversetter glatter over denne litt underlige bruken av make. Pebbles er slike småsteiner som man gjerne finner på steinete strender, og i sjøen. Sequent betyr «rekkefølge», eller noe som følger etter hverandre i tid, toil betyr «streve, slite», gjerne i forbindelse med bevegelse, og contend betyr «å kjempe mot, slåss, være stridbar» eller «hevde, påstå». På norsk er mitt forslag her i linje fire foreløpig litt klønete. De fire første linjene sammenligner tiden som går med bølger som skyller mot en strand. Den neste bølgen skifter plass med den forrige bølgen, det neste minuttet skifter plass med det forrige minuttet. Begge deler er noe som i et menneskelig perspektiv varer evig, selv om det i linje to blir sagt at våre minutter går mot en ende. Denne enden er døden.

Naivity blir i kunnskapsforlagets blå ordbok oversatt med «naivitet; naturlighet», men The amazing website of Shakespeare’s sonnets (TAWSS) oppgir at betydningen her skal være «fødsel», og i dette tilfellet stoler jeg mer på den. Shakespeare har også andre steder brukt ordet i betydningen «fødsel», som denne nettsiden også viser til: I hope good luck lies in odd numbers. Away I go. They say there is divinity in odd numbers, either in nativity, chance, or death. Away! MW.V.1.4-5. (MW.V står for Merry wives of Windsor, sitatet er sagt av Falstaff, og finnes i femte akts første linje) Merk at sitatet og analysen til sonetten frekt er stjålet flere steder på nettet, uten kildehenvisning. Forfatteren bak TAWSS er den som har gjort arbeidet. Samme side hjelper meg også i å oversette resten av linje fem i sonetten. Main har grunnbetydning «kraft, makt, styrke; hovedledning, hoveddel, hovedmasse; hovedsak», men kan i følge ordboken også bety «hav» og «verdenshav», som også TAWSS påpeker.På norsk har vi ikke like gode muligheter til å få med begge disse betydningene, der den ene flott spiller tilbake på bølgene som slår frem og tilbake mot stranden, så jeg velger foreløpig en løsning hvor havet kommer vel mye med i forhold til originalen. Crooked blir i kunnskapsforlagets ordbok oversatt med blant annet «kroket, skjev, fordreid» og «uærlig». Jeg velgeren oversettelse som ikke står, «ufullkommen», siden det er et ord som greit får frem at elipsene ikke er fullkomne, det er noe feil med dem. Confound betyr «blande sammen, forvirre» i følge ordboken,  mens Miriam Webster oppgir synonymene «Baffle» og «Frustrate», noe jeg mener ligger mer til «forbløffe». I min oversettelse er hele dette ordet fjernet Meningen i linje 5 til 8 er slik jeg oppfatter den, at et menneske blir født, og beveger seg sakte til modenhet, hvor det er på sitt mest fullkomne. Men tiden vil fortsette å gå, og ødelegge skjønnheten. I sonetten er tiden aktiv, som om det var den som både skapte skjønnheten, og ødela den. TAWSS oppgir at elipsene er banen til himmellegemene.

Transfix betyr «gjennombore, stikke, nagle fast» og flourish betyr nautrligvis «blomstre». Disse betydningene gir imidlertid ikke helt god mening i linje 9, så i stedet for «blomstre» har jeg brukt «prakt», og med «gjennombore» mener jeg også «drepe», slik man på engelsk kan «transfix someone with a sword».  Parallels betyr selvsagt «paralleller», men å «grave (delve = «grave, spa opp; granske») paralleller i brynene» blir uforståelig på norsk. Jeg har valgt en oversettelse mer direkte i tråd med hva som har ment, det er altså «groper» eller «rynker» i pannen som er (noenlunde) parallelle. TAWSS peker interessant på at hver gang youth eller truth er brukt i enden av en linje i sonettene til Shakespeare, så er det i rim med det andre ordet. Således kan nature’s truth være noe av det nærmeste Shakespeare kommer et nødrim, siden det er litt vanskelig å forklare hva som egentlig er naturens sannhet, særlig i sammenhengen med at det er dens sjeldenheter som her skal mates (på). Meningen i linje 9 til 12 er at tiden man kan nesten si valser over alt som befinner seg i den, ødelegger ungdommen og skjønnheten, lager furer i et vakkert ansikt, og lar ingenting være igjen etter at han (tiden er personifisert) har gått over med sin ljå.

Jeg oversetter cruel med «ond», ellers skal både oversettelsen og meningen i konklusjonen (linjene 13 og 14) være ganske uproblematisk.

Kommentar til sonetten

En blogg skal være personlig, og jeg vil gjerne gi en personlig kommentar. Tross vanskelighetene med å oversette den er dette en sonett jeg liker svært godt.Min smak er slik, at jeg liker dikt som tar opp det forgjengelige i livet, og forsøker å finne noe i det som kan være varig. Jeg vet ingen som gjør dette så vakkert som Shakespeare. I denne sonetten tar han også opp dette temaet, og bruker de første 12 linjene på å beskrive hvordan ingenting kan stå seg mot tidens veldige kraft. Det er svært mye mening lagt inn i disse første tolv linjene, svært mange finurlige og interessante sammenligninger. Tenk bare over sammenligningen mellom havbølgene og minuttene, går det an å se for seg at minuttene skyller frem og tilbake mens livet går fremover mot slutten? Legg også merke til hvordan hver metafor Shakespeare bruker kommer igjen flere steder i sonetten. Når han har nevnt bølgene og havet, kommer også bølgene og havet i ordvalget main of light, «hav av lys». Min norske oversettelse er ikke i nærheten av å få frem dette meningsveldet. Man må lese den engelske originalen igjen og igjen, gjerne med kommentarer, for å få med seg alt det er tenkt på i sonetten.

Tyngden i de tolv første linjene blir satt sammen med den enkle, men verdige konklusjonen i linje 13 og 14. Hva enn Tiden med stor T måtte finne på, så vil poetens vers bestå, og i dem er den elskedes skjønnhet beskrevet. Og det vil Tiden aldri kunne ødelegge.

Sonett 55, av William Shakespeare – Not marble, nor the gilded monuments

Forrige: Sonnet 54 (O! how much more doth beauty beauteous seem)

Sonett 55 er en av Shakespeares aller vakreste og mest berømte sonetter. Den tar opp det berømte og evige tema, om hvordan livet og skjønnheten forgår, mens man bare gjennom kunsten kan komme i en slags kontakt med evigheten. De klassiske, varige minner er de arkitektoniske, som pyramidene i Egypt og templene i det gamle Hellas. Det som er skrevet i marmor, forsvinner ikke så lett. Her – som i flere av de andre store sonettene til Shakespeare – er poeten selvbevisst om at også hans skrevne verselinjer kan ha samme evige verdi. Han er seg også bevisst at linjene sågar vil overgå den skjønnhet han skildrer i dem, siden denne skjønnheten blir glemt, mens diktet vil bli husket. Sonetter som tar opp samme tema er nummer 18 (Shall I compare you to a summers day…)og 19 (Devouring Time, blunt thou the lion’s paws…) fra tidligere, 65 (Since brass, nor stone, nor earth, nor boundless sea), 81, 107 og 123 fra de senere (Jeg henter referansene direkte fra Shakespeare’s sonnets, nettsiden jeg bruker som hovedkilde).

Sonnet 55

Not marble, nor the gilded monuments
Of princes, shall outlive this powerful rhyme;
But you shall shine more bright in these contents
Than unswept stone, besmear’d with sluttish time.
When wasteful war shall statues overturn,
And broils root out the work of masonry,
Nor Mars his sword, nor war’s quick fire shall burn
The living record of your memory.
‘Gainst death, and all oblivious enmity
Shall you pace forth; your praise shall still find room
Even in the eyes of all posterity
That wear this world out to the ending doom.
So, till the judgment that yourself arise,
You live in this, and dwell in lovers’ eyes.

Min oversettelse

Verken marmor eller de forgylte monumenter
til fyrster skal leve lenger enn dette kraftfulle dikt
Men du skal skinne lysere i dette innhold
Enn ustelt stein, smurt med sjusket tid
Når bortkastet krig skal velte statuer
Og stridigheter rive opp verk av stein
Verken Mars, hans sverd, eller krigens kvikke ild, skal brenne
Dem levende opptegnelse om ditt minne
Mot døden, og all glemsk fiendeskap
Skal du skride frem, din pris skal fortsatt finne rom
Til og med i øynene for all ettertid
Som skal føre denne verden til dommedag.
Så, frem til dommen der du selv står opp
Lever du i dette, og dveler i elskendes øyne.

Kommentar til oversettelsen

Rhyme kan oversettes med «rim» eller «dikt», som jeg har gjort. Prince kan oversettes både med «prins» og med «fyrste», her er meningen enhver av adelsslekt, og ikke bare sønner av konger. Contents («innhold») er flertall, jeg har oversatt i entall uten at meningen skal være forandret av det. Unswept stone (= «upusset-» eller «ustelt stein») handler om stein som ikke er behandlet, det vil si marmor som ikke er pusset ren. Ubehandlet stein var ubrukelig for den slags monumenter som er beskrevet i linjene her. Sluttish kommer av det kjente og moderne ordet slut, som i kunnskapsforlagets blå ordbok blir oversatt med «sjuske, slurve; tøs; tispe (om hund)». For selve sluttish er oversettelsen «sjusket», som også jeg har valgt.

To waste er «å sløse», waste er «søppel», men wasteful war passer ikke så godt til noe av dette.Et godt norsk ord som får frem meningen er bortkastet. Broil har grunnbetydning «steke, riste; stekes; griljert; rett; bråk, klammeri», men har en annen betydning som «oppstyr, tumulter». Dette er også litt puslete ord i sammenhengen, men Oxford utgaven av The complete sonnets (2002) skriver i en note at Shakespeare gjerne brukte ordet om borgerkrig.  Så jeg kan prøve med «indre strid», «slag» eller bare «strid» er også et forslag. Masonry kan være både materialet, mur eller stein, eller arbeidet, altså «byggvek satt opp av murere». Oversatt kan man prøve mur, stein, betong eller konkret (materialet, byggmassen), men ingen av dem føles helt tilfredsstillende. Tanken er at det er massive byggverk. Root er «rot», og root out er «å trekke ut med rota». Mars er den greske krigsguden. Quick er kvikk, men har på engelsk, så som på norsk, en sidebetydning av å være frisk, i motsetning til syk, til og med levende i motsetning til død. I sonettene er vanligvis record en skriftlig rapport, som i sonett 59 og 123Living record blir levende opptegnelser, altså at minnet om deg består i levende opptegnelser (i motsetning til alle de flotte monumentene som rives og slites ned i tidens løp).

Oblivion betyr «forglemmelse, glemsel» og oblivious «som får til å glemme, glemsom, glemsk». Enmity er «hat» eller «fiendskap» Sammensetningen skal nok tolkes slik at det er glemselen som er fiendtlig.. Meningen i linje 9-12 er at den skjønne ungdom skal mot døden og glemselen skride frem, og finne et sted å være for all ettertid.

Judgment er judgment’s day, dommedag, den dagen Gud skal komme igjen og dømme levende og døde. Det er Bibelsk, dette.

Gloseliste

Glosene her under er slått opp på Ordnett.no, som er Kunnskapsforlagets blå ordbøker på nett.

wasteful 1. ødselsløseteuøkonomisk 2. ødeleggendeherjende
masonry 1. muringmurerarbeid 2. (konkret) murverkbyggestein 3. mureryrket
record 1. fortegnelseopptegnelsejournalregistrering 2. offisiell opptegnelsevitnesbyrdaktarkivdokumentnoe som er oppbevart for ettertidenarkivregisterlogg 3. (jus) (retts)protokoll 4. fortidkjente fakta om en personrullebladmerittlisteryktehistorikk 5. (hverdagslig) kriminelt rulleblad 6. (gammeldagsinnspillingopptakplate 7. rekord
oblivious 1. glemsk 2. ikke klar over
enmity fiendskapuvennskapfiendtlig innstillingfiendtlighet
pace 1. skrideskrittegå med avmålte skritt 2. (om hest) gå i passgang 3. gå rastløst frem og tilbakegå opp og ned 4. dresserelære opp 5. (sport) pace (være pacer for), dra (fart)
dwell 1. bovære bosattoppholde seglevedvele 2. ligge 3. holde uthvile

Kommentar til sonetten

Shakespeare har her skrevet en svært ambisiøs sonett. Den henter inspirasjonen fra klassikerene, fra Horats, som jeg ikke har lest direkte, men som også brukte sammenligninger med forgylte monumenter og marmor for ting som skulle og ikke skulle leve evig. Selv om ideen er brukt før, skal det noe til å gjøre det skikkelig. Det er bare å skrive en dårlig tekst, så vil alt falle sammen av seg selv.

Sonettens uttalte mål er altså at den og dens innhold skal bli bevart for ettertiden slik de store arkitektoniske monumenter har blitt det. I dette skal også minnet om den skjønne ungdommen bli bevart.

Peter Saccio har en forelesningsrekke på The Teaching Company, der han peker på at  verbene i sonetten er karakteristiske. I første kvartett er det to verb, outlive og shine, to verb som betegner en tilstand. De er statiske. Steinen i linje 4 er unswept og besmeared, det er partisipp, setningen er satt i passiv. Dette står i sterk kontrast til den neste kvartetten, linjene 5 – 9, der verbene er overturn, root out og burn. Det er verb som mildt sagt betegner en forandring i tilstand, det er svært mye som skjer, det er dramatiske forandringer. Til og med substantivene er med på å understreke dette, med war, broils og fire.

Kontrasten mellom de to kvartettene er så sterk, at det tar seg ikke ut om sonetten renner ut i at den skjønne ungdom bare overlever. Han må på en måte ta kampen opp mot de dramatiske hendelsene i andre kvartett. Det gjør han, ved at det med en gang blir satt frem at mot dette, mot døden og glemselen, skal han skride frem (pace fort), dette er bevegelse det er kraft i, og hans pris skal finne et sted å være i øynene for all ettertid. Det er bevegelse her også. Minnet om han skal ikke bare ligge dødt et eller annet sted, mens krigen, striden og brannen herjer, det skal virke aktivt helt frem til dommedag.

Kupletten til slutt har riktignok betingelsen for at dette skal skje. Det er at den skjønne ungdom skal leve i sonetten som her er skrevet. Minnet om ham vil da være aktivt så lenge sonetten blir lest. Han vil da hvile i de elskende, leseres øyne.

Min gjendiktning

Sonett 55

Ei marmor eller gylne monument
Skal leve lenger enn en mektig lied
Men du skal skinne lys i dette prent
Enn ustelt stein, smurt inn med sjusket tid.
Når krig statuer velter over ende
Og strider river verk bygd i betong
Ei Mars, hans sverd, ei krigens ild skal brenne
Den levend’ skriften om ditt livs sesong
Mot død og alt så glemt i fiendtlighet
Du skrider frem, din pris skal finne rom
I synet til den glemske tid man vet
Vil føre verden til den siste dom.
Så, til den dom der du står i det høye
Du lever her, og bor i elsker’s øye.

ES2018

Neste: Sonnet 56 (Sweet love, renew thy force; be it not said)

Sonett 27, av William Shakespeare – Weary with toil, I haste me to my bed

Tiden er inne for et høydepunkt blant sonettene til William Shakespeare. Sonett 27 innleder en ny gruppe på 4 sonetter, frem til nummer 30, hvor stemningen er roligere og mer ettertenksom. Tankene går også mer inn på den elskende selv, på poeten, og hvordan han føler seg i kjærligheten til den skjønne elskede. Det er et poeng i disse fire sonettene at den elskede ikke er til stede, den elskende er alene, og får således rikelig anledning til meditativ tenking. Dette er også et typisk motiv i mange andre klassiske sonetter, og klassiske dikt, og det er et tema som aldri vil bli uttømt. Elskende vil alltid fortsette å gi uttrykk for sine tanker til en elsket som ikke er til stede.

Denne sonetten, nummer 27, er en sonett som passer å leses om kvelden, når den man elsker er langt unna. Den passer kanskje ekstra godt hvis forholdet til den elskede er uavklart, hvis man har en del ting å tenke gjennom. Denne sonetten gir med forunderlig ro uttrykk for den stemning og de tanker man kan ha da. Jeg ville gjerne hvis jeg hadde kontroll over lesningen deres, lesere, satt i gang en metronom på sakte fart, og lest sonetten langsomt og uungåelig gjennom, tikk – – – takk, tikk – – – takk…

Sonnet 27

Weary with toil, I haste me to my bed,
The dear repose for limbs with travail tired;
But then begins a journey in my head
To work my mind, when body’s work’s expired:
For then my thoughts–from far where I abide–
Intend a zealous pilgrimage to thee,
And keep my drooping eyelids open wide,
Looking on darkness which the blind do see:
Save that my soul’s imaginary sight
Presents thy shadow to my sightless view,
Which, like a jewel hung in ghastly night,
Makes black night beauteous, and her old face new.
Lo! thus, by day my limbs, by night my mind,
For thee, and for myself, no quiet find.

Min oversettelse

Sliten av strev, jeg skynder meg i seng
Den kjære hvile for lemmer slitne av reise
Men så begynner en reise i mitt hode
Å virke med sinnet, når kroppens virke går ut
For da har mine tanker – fra fjernt hvor jeg er –
Til hensikt en nidkjær pilgrimsferd til deg
Og jeg holder mine hengende øyelokk vidåpne
Ser på det mørket som blinde kan se
Foruten min sjels imaginære syn
Viser din skygge til mitt synsløse blikk
Som, lik en juvel hengt i uhyggelig natt
Gjør svart natt fager, og hennes gamle ansikt nytt
Se så! Om dagen mine lemmer,om natten mitt sinne
For deg, og for meg, ingen ro vil finne.

Kommentar til oversettelsen

Oversettelsen gikk sammen med resten av posten gjennom en liten revidering desember 2018. Ved å bruke også Oxford-utgaven av Shakespeares sonetter ble jeg oppmerksom på et problem i ordvalget for moderne engelsk, sammenlignet med det som står i førsteutgaven av sonettene, Quarto fra 1609. Det dreier seg om ordet ‘trauaill’, som kan være enten travel (reise) eller travail (slit). Nettsiden Shakespeare sonnets gjør ikke noe poeng av dette, og bruker travel helt uproblematisk. Engelsk Wikipedia har travail, mens Shakespeare-appen min bruker travel. Ellers ser det på nettet ut til å være flittig bruk av begge deler. På meg ser det ut til at tradisjonen har vært å bruke travel, men Oxford-utgaven, som er fra 2002, setter inn travail. Begge deler gir mening. I originalen står det altså trauaill, et ord som ikke lenger blir brukt. Det er ganske åpenbart at Shakespeare bruker ordet i et ordspill, og det er dette som er argumentet for Oxford-utgaven å sette inn ordet fra originalen (Q’s form has been retained). I oversettelsen har jeg forsøkt å få med både «reisen» og «slitet». Her er også at det hadde vært fint å kunne oversette travel og journey med forskjellige ord, på norsk blir reise brukt for begge, men det er tydelige nyanseforskjeller på engelsk. Travel er generell reise, men journey er lenger og mer omstendelig, og gjerne i overført betyding. Jeg oversetter work med virke, de to ordene har jo samme opphav, og det passer med det senere «kroppens virke». I gjendiktningen bruker jeg arbeid.

Abide kan fra gammelt av oversettes med «bo», og det er nok det som er meningen her. Zealous pilgrimage kan ikke forstås skikkelig uten at man forestiller seg hva en nidkjær pilgrimsreise innebar på Shakespears tid, det var månedsvis på reisefot, hver dag med ny overnatting på mer eller mindre ukjent sted, hver dag på vandring til fots eller med hest og kjerre. Merk også at adjektivet Zealous (hengiven, dedikert) på Shakespeares tid ble flittig brukt om religiøs hengivenhet, passende for en pilegrimsferd.

Uttrykket sightless view gir en utfordring på norsk, siden vi egentlig ikke skiller mellom sight og view, og oversetter begge med syn. Sightless er også lydlig et mye vakrere ord enn synsløs, men jeg har ikke noe bedre å komme opp med. Ordlisten foreslår «blind» eller «usett». «Blikk» for view er også en nødløsning. I linje 12 viser her (hennes) tilbake til natten, ser det ut for, det er nattens gamle ansikt som blir nytt, ikke den man ser for seg. Denne siste kvartetten var den vanskeligste i gjendiktningen.

Det lille ordet lo! blir sjelden brukt, og er en liten nøtt. Kunnskapsforlagets blå ordbok oversetter med «se!» (det blir  alltid brukt med utropstegn), Dr. Ledger viser også til at det har en mildt forsterkende betydning.  På norsk blir det nok riktig å oversette Lo! thus med «se så!», som jeg har gjort. Jeg har tatt meg den frihet å oversette mind med «sinne» i linje 13, for å få litt finere rytme.

Siden denne sonetten har et ordvalgsproblem i moderne engelsk, har jeg lagt inn originalen fra Quarto 1609 under gloselisten. Merk at «original» for Shakespeare som regel må i gåseøyne, det er ikke noen original å slå seg til ro med. Også de første trykte utgavene av tekstene hans inneholder feil, og tvilstilfeller, og det er ikke sikkert Shakespeare selv gikk god for dem. Det gir dog et innblikk i hva som har skjedd, i overgangen fra denne til moderne engelsk, og videre til norsk og andre språk. Ordet det dreier seg om er altså trauail, i linje 2.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no. Der er det kunnskapsforlagets blå ordbøker som blir brukt.

toil 1. hardt arbeid, slit, strev, mas, møye, anstrengelse 2.  (gammeldags) kamp, strid
trauaill –> travel 1. reisingdet å reise (..) travail 1. slit og strevmøyemas 2. pinesmerte 3. (fødsels)veer
journey (spesielt til lands og overført) reise
repose (litterært) 1. hvile, fred, søvn 2. harmoni, sinnsro
expire 1.gå ut, forfalle, opphøre, utløpe 2. puste ut, ekspirere 3. utånde, trekke sitt siste sukk, 4. (litterært) slukne
abide 1.  (om regel, bestemmelse) overholde 2. utstå (i nektende og spørrende setninger) 3 . (litterært) avvente, vente (på) 4. (litterært) vedbli, forbli 5. (litterært) oppholde seg, ha opphold, bo
zealous nidkjær, full av brennende iver, brennende, glødende
drooping 1. hengende, synkende, lutende 2. vissen, svak, matt 3. nedstemt, nedslått, motløs
eyelid øyelokk
sightless 1. blind 2. (poetisk) usynlig, usett
ghastly 1. fæl, uhyggelig, redselsfull, ekkel, skummel 2. (hverdagslig) grusom, forferdelig 3. svært dårlig 4. spøkelsesaktig, likblek

Originalen, Quarto 1609

WEary with toyle,I haſt me to my bed ,
The deare repoſe for lims with trauail tired,
But then begins a iourny in my head
To worke my mind,when boddies work’s expired.
For then my thoughts(from far where I abide)
Intend a zelous pilgrimage to thee,
And keepe my drooping eye-lids open wide,
Looking on darknes which the blind doe ſee.
Saue that my ſoules imaginary ſight
Preſents their ſhaddoe to my ſightles view,
Which like a iewell(hunge in gaſtlynight)
Makes blacke night beautious,and her old face new.
Loe thus by day my lims,by night my mind,
For thee,and for my ſelfe,noe quiet finde.

Hentet fra; http://www.shakespeares-sonnets.com/sonnet/27. Faksmile finnes på: https://en.wikipedia.org/wiki/Sonnet_27#/media/File:Sonnet_27_1609.jpg

Kommentar til sonetten

Denne sonetten er én jeg personlig liker veldig godt. Det er noe gjenkjennelig med den, hvordan man etter dagens slit og strev skal gå til sengs, og så går tankene til den man elsker, et annet sted. Den setter svært godt denne stemningen, der man er sliten og trett, men likevel ikke vil kunne finne fred.

Sonetten sammenligner altså den anstrengende reisen den elskende poeten foretar om dagen, med den langt mer anstrengende sjelelige reisen som foregår om natten. Eller, avhengig av hvordan man oppfatter ordet trauail, i Quarto 1609, om det dreier seg om en reise (travel) eller slit (travail). Poenget forblir det samme. Om natten er det bare kroppen som blir sliten, om kvelden er det sinnet som ikke får hvile.

Som vanlig består denne sonetten av tre deler, før den avsluttende konklusjonen til slutt. De tre delene kalles kvartetter, siden de har fire linjer, og konklusjonen kalles kuplett, siden den består av to. I den første kvartetten settes premisset, den elskende går til sengs, for å avslutte dagens reise, og begynne nattens. I kvartett to blir tanken utviklet, med hvordan han har planer om en pilegrimsreise til den elskede. Pilegrimsreise blir brukt om steder som er hellige, og den hengivne pilegrim lar seg aldri rokke for å nå frem til sitt mål.

Siste halvdel av kvartett to, og den siste av de tre kvartettene, forsøker å forklare hvordan han likevel ser for seg den elskede, tross at han befinner seg i natten, i mørket, og at den elskede er langt unna. Han ser skyggen (shadow) av den elskede. Skyggen står gjerne i kontrast til substans, der substansen er tingen, skyggen er tanken om tingen. Her kan nok kanskje også tankene gå til Platons idelære, der skyggen er representasjonen av ideen, det fullkomne. Videre i sonetten blir skyggen sammenlignet med en juvel, som her den henger i natten, foran den elskedes åsyn, i tankene hans, gjør hele natten vakker og skjønn (beauteous). Det er poeten som får det fantastiske frem ved sin elskede, selv skyggen, tanken, er nok til å få svart natt ny og vakker. Tenk da på hva den elskede selv kan gjøre! Dette er et kjent og mye brukt virkemiddel, der man tar for seg en liten del av tingen, og fremhever det til noe fantastisk.

I første versjon av denne kommentaren skrev jeg også at det er bemerkelsesverdig hvordan en slik uro som man finner i sonetten, blir så rolig presentert. Det er en uro som den elskende liksom er fullt ut forsonet med. Dette er livet han har. Dette er sånn det er. Det kan også leses slik, at han er så sliten, at han ikke orker å kave og uroe seg mer, fordi den han elsker ikke er der. Det er den stille lengselen, etter noe som er langt unna, og som man elsker høyt. Da finner man ikke hvile om natten heller, da får man ikke fred, verken i kropp eller sinn.

Olia, Bach, Tog Simferopol - Kiev, 2009

Min gjendiktning

I gjendiktningen har jeg forsøkt så godt det lar seg gjøre å beholde rimene, den femfotede jamben og meningsinnholdet, samtidig som resultatet skal være forståelig på norsk. Det er sjelden mulig å få det helt i orden,

Sonett 27

Og trøtt av strev, går hastig jeg i seng
Den kjære ro for kroppen reisetrett
Men så begynner hodets reise, tenk
Arbeide mitt sinn, når kroppens strev er lett
Da har min tanke – fra stedet mitt –
Tenkt en nidkjær pilgrimsferd til deg
Og mine matte øyne åpnes vidt’
Å se det mørket blinde ser i vei.
Foruten sjelens imaginære syn
Fremviser skyggen din mitt blinde blikk
Liksom i grøsset natt juvelen fin
Gjør svart natt fager, nytt hennes ansikt
Se så! Ved dag min kropp, ved natt mitt sinn
For deg, og for meg selv, ei ro vil finn’.

ES2018