Bach

Den tyske komponisten Johan Sebastian Bach (1685-1750), de som kjenner ham vet, og ord er overflødige, de som ikke kjenner ham vil ikke forstå, før de også forstår det gjennom musikken. Men jeg er som jeg er, dette umettelige behovet etter å uttrykke meg gjennom ord, og bare skrive, skrive, skrive, skrive. Om Bach har jeg skrevet før, Takk Bach, ikke spesielt mye bedre enn nå, Bach. Mer nyttig å si akkurat nå er kanskje at musikken hans som først fanget meg, var cello-sonatene, direkte inspirasjon til kortteksten «Verdens vakreste musikkstykke», som er ok, diktene er så som så, musikken er himmelsk.

Bach

Vær så snill, Bach
Bach, vær så snill.
Jeg er bare et menneske.
Du er bare Bach
Bach, Bach, Bach
Vær så snill
Din musikk
Jeg er bare et menneske
Jeg er ikke laget
For Bach.
Bach Bach

ES2019

God morgen (Rimfrost)

Det er rimfrost andre juledag. På spilleren er BWV 121, kantaten Christum wir sollen loben schon, komponert og fremført for 2. juledag 1724, i Leipzig. Tekstgrunnlaget er 200 år eldre, skrevet av Marthin Luther for julen 1524, og igjen basert på en latinsk tekst fra oldkirken, A solis ordus cardine. Sånn knyttes historiens epoker sammen, gammelkirken et sted i det romerske riket, Martin Luther i tidlig moderne tid, i reformasjonen, Johann Sebastian Bach i tiden opp mot opplysningstiden, og jeg, her i Rogaland, denne vintermorgenen. Samme dag, andre juledag.

For de som ikke er inne i Bachs kantater, og det er vel de fleste av mine lesere, kanskje, så er det denne kantaten som har arien O du von Gott erhöhnte Kreatur. På norsk «O du av Gud forhøyede vesen». Den er nydelig. Jeg husker ennå jeg hørte den på bussen mellom Bergen og Oslo, tidlig i januar, oppe på høyfjellet, i ødemarken. Teksten er sånn:

O du von Gott erhöhte Kreatur,
Begreife nicht, nein, nein, bewundre nur:
Gott will durch Fleisch des Fleisches Heil erwerben.
    Wie groß ist doch der Schöpfer aller Dinge,
    Und wie bist du verachtet und geringe,
    Um dich dadurch zu retten vom Verderben.

Johann Sebastian Bach: O du von Gott erhöhte Kreatur (fra kantaten Christum wir sollen loben schon, 1724)

På norsk blir det: «O du fra Gud forhøyede vesen/ Begrip ikke, nei, nei, beundre bare/ Gud vil gjennom kjøttets kjøtt oppnå helberedelse/ Hvor stor er dog skaperen av alle ting/ Og hvor er du foraktet og ringe/ Om deg derigjennom å redde fra fortapelsen».

Legg merke til hvordan Bach har komponert melodilinjen Wie groß ist doch der Schöpfer aller Dinge, særlig hvordan de to ordene Wie groß blir sunget. Det er vakkert.

Og for å knytte historien enda mer sammen, er utgaven jeg har på spilleren John Gardiner, og kantateprosjektet hans for året 2000. Det vil si at han spilte denne kantaten inn, 2. juledag i år 2000, for 19 år siden.

Inn i dette setter jeg et ganske ubetydelig og forglemmelig dikt, skrevet denne morgenen, med inderlig følelse, som dette uttrykt.

God morgen (Rimfrost)

Rimfrost ligger frossent gress
En gråtrost tar plass i det kalde treet
Og jeg, hvem er jeg, som sitter her inne,
Den eneste i verden, som nå kan se det.

Og tenke, som jeg gjør, og ingen annen
Hvem er dette vesen, er denne mannen?

En verden, det er hva som er der ute,
En verden, er hva som er, her inne

Jeg tenker på dette, å tenke er jeg
Mens en vintermorgenverden legger seg fint
om meg.

ES2019