Fri, av Arne Garborg

Dette er avslutningsdiktet i Haugtussa.

Fri

Um Natti still ved Sengjekraa
Veslemøy ser eit Kvende staa
i lange, myrke Klæde.
Hjaa henne ser ho Syster si
fager og ljos og aalvorsblid
med Smil av heilag Glede.
Ho kved so lint eit Kvæde;

«Statt upp, statt upp, du Syster kjær!
No er du løyst til betre Ferd.
Høyr Helgeklokka klingar!
Fraa alle Troll du laus deg vann.
Og i di Sorg deg sjølv du fann.
No upp mot høgre Ringar
din styrkte Hug seg tvingar.

Kom, fylg oss paa din nye Veg,
som upp or Myrkheim fører deg
til Ljos og klaare Dagar!
Den Stig er bratt, den Veg er lang.
Men ingin angrar denne Gang.
Um trøytt du stundom klagar,
til sist seg allting lagar.

Her ser du Visdoms Volve staa.
Ho vil deg gjeva djupt aa sjaa
og store Røynslur herde.
Ho ber deg gjenom Helheims Gov;
der skal du skimte Livsens Lov
og gjenom Rædsle lære
det Verk, som vert di Ære.»

Kommentar til diktet

Kommer…

Haust, av Arne Garborg

Det er riktignok ikke ordentlig høst ute ennå. Men i dette diktet er det ordentlig høst.

Haust

No rullar Havet svært mot Land
med Skùm um skavlande Ryggir
og bryt seg sprengt mot Øydestrand,
der berre Vindtroll byggjer.
Og Stormen skrik i ville Gru,
der yvi Djup han jagar
med Fòk og Ròk um Rev og Flu
i desse Haust-myrke Dagar.

Eg høyrer den villande Skræmesong
av Møy som Brìmhesten rider;
ho kvad og galdra so mang ein Gong
mot Naud og Nedgangs Tidir.
Det gjeng som Sorg, det gjeng som Spott,
det gjeng um Vaa og Vande;
det er den varslande Vildrelaatt
som skræmmer Liv av Landet.

Og Jordi skjelv i Havsens Marm,
der bleik ho frys i sitt Snøyde;
det folnar Bø og det Kolnar Barm;
det vert i Verdi øyde.
Den siste Graa-Gaas strauk mot Sud;
tungt under Sky ho kava;
alt liv i Hie og Vinterbu
vil ned og burt seg grava.

Lauvsblokka rustnar i livde Lund
og ryk av sinom Kviste;
det vart so syrgjeleg stutt ei Stund,
til ho sitt Ynde miste.
Paa Vollen blømde Blomar smaa’,
so sælt mot Soli nøydde;
no er der ingin meir aa sjaa.
Dei folna burt og døydde.

So døyr det burt i den unge Barm,
so folnar Blom og Blide,
naar Saknad sløkkjer Voni varm
med Taarir salte og stride.
So døyr det burt, so døyr det ut,
mitt Liv med alt, det drøymde,
naar Elskhug vendest til Harm og Sut,
og Guten burt meg gløymde.

No er her sturt, no er her kaldt,
og Stad og Stund meg møder;
mi svikne Von tok fraa meg alt,
og Hjarta svider og bløder.
Og Havet rullar svært mot Land,
og Regnet driv mot Rute;
det syng og susar um Øydestrand
at no er allting ute.

Kommentar til diktet

Kommer…

Elsk, av Arne Garborg

Dette diktet er hentet fra den delen av Haugtussa som heter: Sumar i fjellet.

Elsk

Den galne Guten min Hug hev daara;
eg fanga sìt som ein Fugl i Snòra;
den galne Guten, han gjeng so baus;
han veit at Fuglen vil aldri laus.

Aa gjev du batt meg med Bast og Bende;
aa gjev du batt meg so Bandi brende!
Aa gjev du drog meg so fast til deg,
at heile Verdi kom burt for meg!

Ja kunde rett eg mi Runelekse,
eg vilde inn i den Guten vekse;
eg vilde vekse meg i deg inn,
og vera berre hjaa Guten min.

*

Aa du som bur meg i Hjarta inne,
du magti fekk yvi alt mitt Minne;
kvart vesle Hùgsvìv som framum dreg,
det berre kviskrar um deg, um deg.

Um Soli lyser paa Himlen blanke,
no ser ho deg! det er all min Tanke;
um Dagen dovnar og Skùmring fell:
skal tru han tenkjer paa meg i Kveld?

Um Vinden strid yvi Heidi susar,
det gule Haaret ditt visst han krusar;
um Regnet dryp med sin døyvde Graat,
so stakkars Guten, no vert du vaat.

Aa berre Timane vilde skride,
og berre Dagane vilde lide!
Men eg vil kveda og vera glad;
for um Sundag kjem han, trala, trala!

Kommentar til diktet

Det er skrevet på samme versemål som de gamle folkevisene.

Mot soleglad, av Arne Garborg

Jæren. Dette landskapet som ingen har skildret bedre enn jærdikteren selv, og jærdikteren er Arne Garborg. Det er ingen over, ingen ved siden og ingen i nærheten. Han er jærdikteren som rager også i vår nasjonale litteratur, og som skrev om tema som jevnt overgikk de tema den jevne jærbu er interessert i. Han var en moderne dikter i sin samtid, han var ikke bare en del av utviklingen, på mange måter kan man si at han stod for den. Han skrev om det de alle mest opplyste, lesende og tenkende i hovedstaden var opptatt av, han var opptatt av strømningene som kom fra utlandet, fra Europa, og han ville det nye. Men han skrev om det som en som kom dit fra Jæren. Det er en enorm prestasjon, når man tenker på at Jæren står for det landlige, konservative og trauste, mens litteraturen den gang var byen, det radikale og på mange måter det ville. De verdiene som for Jærbuen ikke bare var hellige, de var selvsagte, naturgitt som to armer å pløye jorden med, disse verdiene ville kulturelitene i storbyene ha bort. Og Garborg var vel så mye med i denne kultureliten, som han var i jærtradisjonen han var oppvokst i. Eller man det kanskje like godt si at han stod utenfor begge tradisjoner.

Det første, norske diktet som ble postet her på bloggen er innledningsdiktet til Haugtussa, Til deg du hei. Det er postet 4. januar 2009. Nå, to år etter, kommer et annet av diktene i syklusen: Mot soleglad, eller kanskje mer kjent med åpningslinjene: Det stig av Hav eit alveland. Alle sanne jærbuer kjenner disse linjene, og får sine assosisasjoner når han eller hun hører dem. Mange har vel også fått dem automatisk inn i hodet, når man går langs jærstrendene, eller i jærlandskapet, og ser utover det vidstrakte land som alltid ender i havet. Fullt så mange kjenner kanskje ikke hele diktet, og enda færre kjenner sammenhengen det er satt inn i. Man vet nok at det hører til Haugtussa, og Haugtussa har man nok kanskje lest en gang for lenge siden, og der stopper det.

Jeg er også blant dem som liker best å lese diktene med de berømte skildringene av jærlandskapet i Haugtussa løsrevet fra historien de er satt inn i. Det vil jeg også gjøre denne gang, selv om det altså er Haugtussas hovedperson, Veslemøy, som er observatøren i diktet og som inntrykkene virker på, og at hennes forhistorie er med å forklare hvorfor hun opplever dem som hun gjør. Diktene kan leses slik at naturen er symbol på Veslemøys sjelstilstand, og skildringen av den en skildring av Veslemøys sjel. Her i «Mot soleglad» blir det da skildringen av en ny lengsel, til dette hemmelighetsfulle, vakre alvelandet som kan tolkes videre enn at det får plass i en setning. Diktet kan imidlertid godt leses uten en slik tolkning, eller noen som helst lærd tolkning, det står utmerket på egen ben, og det er nok også derfor det lever så godt på Jæren, også blant dem som ikke ellers er noe særlig interessert i dikt og litteratur. Dette er dikt av typen man skal lese og nyte, og forsøke å huske, heller enn forsøke å tolke.

MOT SOLEGLAD

Det stig av Hav eit Alveland
med Tind og Mo;
det kviler klaart mot Himmelrand
i kveldsblaa Ro.

Eg saag det tidt som sveipt i Eim
bak Havdis graa;
det er ein huld, ein heilag Heim,
me ei kan naa.

Ho søv, den fine Tinderad
i Draume-bann;
men so ei Stund ved Soleglad
ho kjem i Brand.

Når dagen sig som Eld og Blod
i Blaae-Myr,
det logar opp med Glim og Glo
og Æventyr.

Det brenn i Brè og skjelv og skin
med Gullan-Bragd,
og Lufti glø’r i Glans av Vin,
Sylv og Smaragd.

Men av han døyr, den bleike Brand,
som slokna Glod,
og klaart som før ligg Alveland
i kveldsblaa Ro.

Eg lengta tidt på trøytte Veg
der ut til Fred;
men Lande fyrst kan syne seg
når Sol gjeng ned.


Kommentar til språket

Jeg ville gjerne finne en versjon som ligger tettest opp til Garborgs original, og valgte versjonen fra Garborg-sidene til dokumentasjonsprosjektet til universitetet i Oslo. Det er flere versjoner som bytter ut «aa» med «å» som er en ren rettskrivningsregel, uttalen skal være den samme. Selv om diktet er skrevet på Garborgs landsmål, som siden har gått gjennom atskillige reformer og rettskrivningsendringer, skulle det ikke være noen problem å forstå for dem som behersker norsk. Samme hvilken dialekt man behersker det i. Jeg tar likevel med noen små oversettelser til moderne norsk noen ord det kanskje kan være litt tvil om.

Rand er «kant», himmelranden er «horisonten». Eim er «damp, dunst» eller «snev». Huld er «skjult, gjemt». Tinderad er en rad av tinder, altså «fjelltinder» eller «fjelltopper». Bann i draume-bann tror jeg skal være «bånd», altså «bundet av drømmer» eller med «et bånd av drømmer», og dette båndet kan godt være skyene som lett legger seg om fjelltoppene som et bånd. Soleglad er «solnedgang». Brand er «brann», både i strofe 3 og 6. Loge opp er å «flamme opp». Glim er «skinn» eller «glans» eller «glimt», og slikt noe. Gullan er «gyllen», mens Bragd har en gammel betydning av «strålende syn» eller «noe som lyser» – Gulland-bragd blir «gyllent lys». Gjeng er «å gå», som enhver Rogalanding vet.

Kommentar til diktet

Diktet går majestetisk frem i firefotede jamber i hver strofes linje 1 og 3, med avrbudd av en lang, vokalisk utgang i linjene 2 til 4. Det er bare strofe 3 og 5 som er unntak for dette, der vokalen er kort og utgangen trykktung også i linjene 2 og 4 (henholdsvis bannBrand, BragdSmaragd). Det er formsikkert skrevet, som alle diktene i Haugtussa er det. Men nå skulle vi altså la Haugtussa ligge, og se på diktet når det står for seg selv.

I første linje er det som om både landet og diktet stiger opp av havet. Den rolige avbrytningen med tind og mo i linje 2 gir også lydlig tid til å hvile ut etter det mektige synet. Mo rimer også på ro i linje 4, det er et mektig bilde som blir malt frem, med landet som hever seg, hviler seg på himmelranden, og finner ro. Veien fra hav til himmel er med på å understreke stigningen. Første strofe er en hel, liten symfoni av stigning og ro.

Andre strofe har at dette synet som jeg-personen ser her, er et syn hun ofte ser. Det er skjult i eim og dis, grått, noe som indikerer at det ikke er et helt vanlig land dette. Den som vil lese diktet som en ren hyllest til jærnaturen kommer ikke helt i mål. Men også på Jæren kan landskapet være trolsk når solen står lavt og konturene skjuler seg i disen. Dette er et land man aldri kan nå. Diktet lar altså fantasien spille videre når de andre sansene ikke har mer å tilby.

I tredje strofe er det naturskildring igjen, nå av fjelltoppene som rager over skyene, drømmebåndet sitt, og dette begynner å skinne (som om det brenner) når kveldssolen gir det sitt røde lys. Vi ser på ny at ordet drøm blir brukt, fantasien vil alltid spille med i beskrivelsen av landskapet, det er som en slags pirrende lengsel av at det skal skjule noe.

Fjerde strofe har både stigningen og senkningen. Det siste først, der dagen går ned i blå-myr. Vi har her kanskje en liten kontrast mellom den røde ilden og det røde blodet, og den blå myren, blå som naturen ofte blir i kveldslyset. Det er ellers en ganske kraftig sammenligning Garborg her gjør, dagen siger som ild og blod, kanskje er det heller slik at ilden slokker ut i møtet med myren, at dagen går over er det i alle fall det skal bety. Og da stiger altså det nye landet opp, kraftfullt som flammer , skinnende og lysende, det er eventyret. På ny er det fantasien som overtar.

Strofe fem har en fargerik og til og med smakfull skildring av hva som videre skjer. Vi har ny kontrast i brenn i Bré, breen brenner ikke, men den kan skinne som i brann, og det gir et flott bokstavrim, før den nye sammensetningen med skjelv og skin kommer. Det er treffsikre beskrivelser av lyset som skinner med Gulland-bragd. Dette er en av de to strofene med kort vokal i linje 2, og bråstoppen fungerer her flott. Her er det ikke den mo og ro som var i linje 1, her er det full aktivitet, bragdsmaragd! At luften gløder i en glans av vin er en saftig fargebeskrivelse, det er så man kan få smaken av vin i munnen,  før strofen slutter med den siste sammenligningen, sølv og smaragd.

I strofe 6 avsluttes dette lysspillet. Brannen dør, og de rolige rimordene blir på ny hentet frem, Glodro. Legg også merke til hvor lett og fint linje 3 flyter på tungen i denne strofen, bare ordet Alveland er som en estetisk nytelse.

Den 7 og avsluttende strofen har på ny det personlige pronomen Eg, det er en observatør som observerer dette, og denne personen er Veslemøy. Hun lengter ut til dette alvelandet, og hun har sine grunner til det. Diktet kan også leses uten denne bakgrunnshistorien, som jeg har forsøkt å vise. Da kan Eg være meg, Garborg selv eller en hvilken som helst person, som også kan ha et ønske om å hvile seg noen ganger, og ønske seg bort til et bedre sted. Diktet holder imidlertid på det hemmelighetsfulle i dette, det er et land som viser seg først når solen går ned, altså omtrent samtidig som det blir borte igjen.

Dette er Alvelandet som det egentlig skal være. Hver jærbu og nordmann og verdensborger står selvsagt fritt til å velge seg sitt eget alveland, og gjøre seg sine egen assosisasjoner når man står foran solnedgangen eller i et annet trolsk landskap. Garborg har gitt oss alle de ordene vi trenger.

 

Til deg du hei, fra Haugtussa av Arne Garborg

Det er midt i januar og midt i vinteren, jeg er i Bergen og langt fra Jæren, men jeg vil likevel bruke denne søndagen til å presentere åpningsdiktet i diktsyklusen til Arne Garborg (1851-1924), Haugtussa.

Garborg gav ut denne samlingen dikt i 1895, og er kanskje det siste virkelig store verket Garborg gir ut. Han går etterpå inn i en slags religiøs krise, eller kanskje vi skal kalle det religiøs søken, som resulterer i verk som Den burtkomne faderen, Jesus Messias og Heimkomen son, verk som på ingen måte står seg mot hans tidlige romaner. I 1895 er den norske litteraturen også godt inne i en nyromantisk periode, eller tidlig modernistisk periode, alt etter hvordan man ser det. Haugtussa passer etter min mening best i det førstnevnte, her er hyllest til naturen og tro på åndelige makter og skjulte krefter, litt mørkere enn den første romantikken, riktignok, men allikevel full av naturskildringer jordnære jærbuer den dag i dag kan trykke til sitt brust.

Dikt som dette skal ikke analyseres for nøye, de skal bare nytes. Og det vi nyter er jambiske rytmer med 8 – 4 – 8 – 4 stavelser, trykksterke enderim i mønster a-b-a-b og stort mer er ikke å si om det. Forsøk bare å nynne på rytmene i diktet, og hør hvor liksom seierrik den er, selv uten ord. Første strofe kan vi som kommer fra Jæren så godt som utenatt, vi har sett det så mange ganger, og tenkt det så mange ganger når vi har gått i det jærske terreng med hei og myr, og fjell på den ene siden, og jærstrendene med havet på den andre. Fra alle små høydedrag er utsikten enorm, og vi får liksom lyst til å hilse dette landskapet akkurat som Garborg hilser det.

Flere av strofene i diktet er nookså mørke, med «skugge-netter», «gru i rædde barm» og «striden tung og sein». Strofene kan deles inn i tre deler (markert med stjerne), der midtdelen er spesielt mørk. Det er jo egentlig Veslemøy, eller Haugtussa, som kommer med disse betraktningene, og hun hadde jo sitt å stri med, som man vil se gjennom de resterende 70 diktene i syklusen. Men for Jærbuer flest er det første strofe og de to siste som mest gjelder, og som ligger lengst fremme i bevistheten. Og nå i mørkeste januar er det spesielt flott med den siste, med lerkesongen som lover vår. Den vil me tru på, for å si det på dialekt.

Til deg, du hei…

Til deg, du Hei og bleike Myr
med Bukkeblad,
der Hegre stig og Heilo flyr,
eg gjev mitt Kvad.

Til deg, du visne Lyng um Haug,
der Draumar sviv,
eg gjev min Song um Dimd og Draug
og dulde Liv.

Eg kjenner deg, du Trollheim graa,
du Skugge Natt!
Eg rømde rædd; men stundom maa
eg sjaa deg att.

Eg kjenner deg, du Havsens Marm
med Galdre-Song;
du gauv meg Gru i rædde Barm
so mang ein Gong.

Eg kjenner Striden tung og sein
mot Trolldoms Vald.
Gud hjelpe oss for brotne Bein
og Mannefall!

*

Eg kjener deg — eg kjenner deg,
som ikkje vann! —
Eg saag din Strid, eg veit din Veg
i Skugge-Land.

Eg røynde sjølv den Striden stygg
i mange Aar,
med ville Mod, med bøygde Rygg,
med svære Saar.

Du um meg sviv, du hjaa meg sit,
du arme Aand!
I meg du enno riv og slit
i dine Baand.

Eg veit det vel: dei sterke Troll,
den Vilje rik;
ein Baat i Foss, eit Kvad i Moll,
sløkkt i eit Skrik. —

*

Men Lerka stig fraa gløymde Grav
med Sigers Ljod;
og Vinden stryker inn av Hav
so frisk og god.

Og um me kjenner Graat og Gru
og Saknad saar,
so maa me Lerkesongen tru,
som lovar Vaar.

frå Haugtussa (1895)

Et vakkert punkt på Jæren