Scheintod, av Johann Wolfgang von Goethe

Et veldig kort av unge Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832) skal jeg poste i dag. Det er det korteste jeg har postet så langt, og det består av fire linjer.

Scheintod

Weint, Mädchen, hier bei Amors Grabe! hier
Sank er von nichts, von Ungefähr danieder.
Doch ist er wirklich tot? Ich schwöre nicht dafür:
Ein Nichts, ein Ungefähr erweckt ihn öfters wieder.

1767/68, 1769

Skinndød

Gråt, jenter, her ved Amors grav! her
Sank han av en bagatell, fra en tilfeldighet ditned.
Dog er han virkelig død? Jeg vil ikke sverge på det:
En bagatell, en tilfeldighet, vekker ham ganske ofte opp igjen.

Språk, form og innhold

De to første linjene er femfotede jamber, fem takter lett-tung, mens de to siste har seks takter. Rimene er aBaB, og det er halvrim mellom hier og dafür.

Weint, Mädchen, hier bei Amors Grabe! hier
Sank er von nichts, von Ungefähr danieder.
Doch ist er wirklich tot? Ich schwöre nicht dafür:
Ein Nichts, ein Ungefähr erweckt ihn öfters wieder.

Goethe: Scheintod (1769), Trykkfordeling

Innholdet er at dikteren ser for seg jenter som gråter ved Amors grav. Amor er naturligvis guden for kjærlighet, så når Amor er død, er kjærligheten død. Da gråter jentene. Det blir sagt at han her ligger på grunn av en bagatell (nichts) og en tilfeldighet (ungefähr). Så da er det en eller annen filleting, som gjør at kjærligheten går tapt i et forhold, at Amor dør og forsvinner.

Deretter kommer det retoriske spørsmålet i starten av linje 3, er han virkelig død? Poeten vil ikke sverge på det. For en bagatell, en tilfeldighet, kan raskt vekke ham til live igjen. Like lett som kjærligheten forsvinner, oppstår den, sier diktet. Amor, kjærligheten, er aldri død, han er bare skinndød.

Et lite spørsmål ved oversettelsen og forskjellige versjoner av diktet, er ordene nichts (ingenting) og ungefähr (omtrent). Det blir brukt som adjektiv (med liten bokstav på tysk) i linje 2, som substantiv (med stor bokstav) i linje 4. Noen versjoner har også Ungefähr stavet Ongefähr. Jeg går ikke inn i tekstkritikken, her, vil bare si at jeg har min versjon fra www.textlog.de. Uansett er det viktig å oversette med samme ord i begge linjene. Det er det samme som får Amor til å dø, som vekker ham opp igjen.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no.

sinken (sinkt, sank, ist gesunken, itr.) synke, dale, falle;
schwören (schwört, schwor, hat geschworen, tr. itr.) sverge, forsikre
Nichts das, -/ 1. intet, tomhet; vor dem Nichts stehen være helt uten fremtidsutsikter 2. ruin, sammenbrudd 3. bagatell, ubetydelighet.
Ungefähr das, -s/; tilfeldighet, tilfelle.
öfter, öfters (adv.) des Öfteren oftere, gjentatt, flere ganger, ganske ofte,

Kommentar

Diktet er ikke formfullendt, men det er etter min mening brukt som et virkemiddel i diktet. De to første linjene er femfotede jamber, som i en sonett, og så kommer de to siste overlessede med seks, og roter til det systemet som er etablert i starten. Slik også innholdet går i stå, når Amor ikke er så død allikevel.

Min gjendiktning

En lett omskriving, og gjendiktningen er på plass med riktig takt og riktig rim, men som alltid med noen lettkjøpte triks for å få det til.

Skinndød

Gråt, jenter, her ved Amors gravsten! her
Sank han av niks, av tilfelle der nede
Dog er han virk’lig død? Jeg sverger ikke der
Et niks, et tilfelle, det får ham ganske snart til stede.

ES2019

Brautnacht, av Johann Wolfgang von Goethe

Det er alltid litt spesielt når noen som ikke har opplevd den selv, skal skildre bryllupsnatten. Her er det den tyske giganten Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832) som gjør det i en alder av 18 år. Og det er inderlig, sånn man kan vente, det er ungdommens forsøk på å skildre den intense følelsen man ser for seg. Det er utelukkende de tingene som oppfyller drømmen og fantasien, og ingen av de tingene som ikke går helt som man hadde tenkt seg. Så det kan dere legge merke til når dere nå leser, hvordan alt i diktet bygger opp og forsterken følelsen og stemningen, og ingenting bryter med den.

Brautnacht

Im Schlafgemach, entfernt vom Feste,
Sitzt Amor, dir getreu, und bebt,
Daß nicht die List mutwill’ger Gäste
Des Brautbetts Frieden untergräbt.
Es blinkt mit mystisch heil’gem Schimmer
Vor ihm der Flammen blasses Gold;
Ein Weihrauchswirbel füllt das Zimmer,
Damit ihr recht genießen sollt.

Wie schlägt dein Herz beim Schlag der Stunde,
Der deiner Gäste Lärm verjagt!
Wie glühst du nach dem schönen Munde,
Der bald verstummt und nichts versagt!
Du eilst, um alles zu vollenden,
Mit ihr in’s Heiligtum hinein;
Das Feuer in des Wächters Händen
Wird wie ein Nachtlicht still und klein.

Wie bebt vor deiner Küsse Menge
Ihr Busen und ihr voll Gesicht!
Zum Zittern wird nun ihre Strenge;
Denn deine Kühnheit wird zur Pflicht.
Schnell hilft dir Amor sie entkleiden,
Und ist nicht halb so schnell als du;
Dann hält er schalkhaft und bescheiden
Sich fest die beiden Augen zu.

1767/68, Entstanden 1769

Brudenatt

På soverommet, fjernt fra festen
Sitter Amor, deg tro, og bever
At ikke et listig påfunn fra gjestene
Undergraver brudesengens fred.
Det blunker med mystisk hellig skimmer
For ham det blasse gull av flammen
En røkelsesvirvel fyller rommet
For at det skal behage henne.

Hvor slår hjertet ved timens slag
Som dine gjesters larm jager bort
Hvor gløder du etter den skjønne munn
Som snart forstummer og intet nekter.
Du iler, for å fullende alt
Med henne inn i helligdommen
Ilden i vokterens hender
Blir som et nattlys lite og stille.

Hvor bever for mengden av dine kyss
Hennes bryst og hennes hele ansikt
Til sitringen blir nå hennes strenger
For din dristighet blir til plikt.
Raskt hjelper Amor deg å kle av henne
Og er ikke halvparten så rask som du
Da holder han skjelsmk og beskjeden
Begge øyne fast igjen.

Språk, form og innhold

Det er en høytidelig 8-versing satt sammen av to fireversinger med fire takter og kryssrim. Versefoten er jambisk, lett-tung, og de trykklette utgangene finnes i linjene 1, 3, 5 og 7. Rimmønsteret er altså AbAbCdCd. Det er veldig typisk at linjer settes sånn sammen i par, og ender på en trykktung stavelse.

Im Schlafgemach, entfernt vom Feste,
Sitzt Amor, dir getreu, und bebt,
Daß nicht die List mutwill‘ger Gäste
Des Brautbetts Frieden untergräbt.
Es blinkt mit mystisch heil‘gem Schimmer
Vor ihm der Flammen blasses Gold;
Ein Weihrauchswirbel füllt das Zimmer,
Damit ihr recht genießen sollt.

Goethe: Brautnacht, Trykkfordeling

Innholdet er en intens skildring av bryllupsnatten, nesten skildring av bryllupsøyeblikket. Det er på soverommet, festen går sin gang, og selveste Amor – kjærlighetsguden – sitter deg tro og bever. Amor er redd for at et eller annet pek fra gjestene skal forstyrre brudeparet som nå er alene i natten. Det blinker i et mystisk skimmer foran ham, og en røkelsesvirvel fyller rommet så det også skal lukte godt. Lys, lyd og lukt er altså på plass.

Videre slår hjerteslagene med timeslagene som etter hvert jaget bort støyen fra gjestene. Så henvender diktet seg til en ‘du’, som er han, og spør hvordan han lenger etter den skjønne munnen som nå tier og er stum. Denne du, som er han, vil fullende alt sammen, og tre inn i hennes hellige. Dette er fullbyrdelsen av bryllupsnatten. Ilden i vokterens hånd blir stille og lite.

Så er det skildringen av handlingen. Hennes bryst bever under hans mengde med kyss, det samme gjør hele hennes ansikt. Hennes strenger – nerver – blir nå sitrende, dristigheten blir nå en plikt, fullbyrde akten. Amor – kjærlighetsguden, her mer lidenskap – hjelper deg (han) å kle av henne, og i et øyeblikk av humor i stundens veldige alvor, så blir det sagt at du nok er litt ivrigere enn ham. Det er også et uttrykk for at lidenskapene har overtatt. Og så kommer det sjenerte og skøyeraktige, når han har kledd av henne, så lukker han beskjedent øynene igjen. Og samtidig lukker diktet seg igjen, og de to overlates til seg selv.

En spesielt, brysom vending i dettte diktet er dass nicht die List mutwill’ger Gäste. Problemet er at vi på norsk ikke har et adjektiv som tilsvarer mutwillig, med vilje, med hensikt, med overlegg. Vi må omskrive med en preposisjon. Og det passer ikke i diktet. Jeg omskriver veldig for å få det veldig forståelig. Et annet lite problem i oversettelsen er innledningen på tredje strofe, der det står: Wie bebt vor deiner Küsse Menge. Der er det to substativ etter hverandre. Det er vanskelig på alle språk, så lenge det ikke er oppramsing, og jeg omskriver lite grann for å få det greit på norsk.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no. Jeg har satt oppslagsordene i fet skrift, og ordene som de forekommer i diktet til venstre. Noen av ordene er sammensatt, og da har jeg bare tatt med delen av ordet det kan være vanskeligheter med.

Brautnacht – brudenatt -> Braut die, -/Bräute 1. forlovede, kjæreste 2. brud.
Schlafgemach – soverom -> Ge·ma̱ch -(e)s, Gemächer das geh. großer, vornehmer Wohnraum Im linken Flügel des Schlosses befinden sich die Gemächer der Gräfin.
Fest das, -(e)s/-e; fest, høytid, helg
bebt -> beben (sv. itr.) beve, skjelve;
List die, -/-en; list, kløkt.
mutwill’ger – genitiv flertall -> mutwillig (adj.) med overlegg, vilje, hensikt.
untergräbt -> untergraben (st. tr.) 1. (ˈuntergraben, hat untergegraben) grave ned 2. (unterˈgraben, hat untergraben) undergrave.
blasses -> blass (adj., blasser, am blassesten, eller blässer, am blässesten) blass, blek, fargeløs; svak, uklar;
Weihrauchswirbel – røkelsesvirvel -> Weihrauch der, -(e)s/; røkelse;
schlägt – pres. 3. pers. ent.schlagen (schlägt, schlug, hat/ist geschlagen, tr. itr., refleksivt, resiprokt) slå
Lärm der, -s/ 1. larm, bråk, støy, ståhei, oppstandelse 2. alarm.
verjagen (sv. tr.) jage bort, jage på dør.
versagen (sv. tr.) 1. nekte, avstå (fra); sich nichts versagen ikke nekte seg noe. 2. svikte, mislykkes, klikke;
Wächter der, -s/-, die Wächterin -/-nen; vokter; Nachtwächter nattevakt.
Menge die, -/-n 1. mengde 2. mengde, masse;
die Kühnheit dristighet, djervhet, mot.
entkleiden (sv. tr.) kle av; avkle, berøve; sich entkleiden kle av seg.
schalkhaft skjelmsk, skøyeraktig
bescheiden (adj.) beskjeden, fordringsløs, enkel, høflig.

Kommentar

Dette er altså sånn den 18 årige Johann Wolfgang von Goethe forestilte seg bryllupsnatten, lenge før han selv fikk oppleve én. Goethe var frem til 1768 jusstudent i Leipzig, og måtte det året avbryte studiene på grunn av sykdom. Jeg er ikke sikker på om han skrev diktet mens han ennå var i Leipzig, eller etter han var vendt tilbake til fødebyen Frankfurt.

Dette er en blogg hvor vi foretrekker poesien fremfor livet. Det er diktene som er poenget, og ikke biografiene. Biografien er bare nyttig når det fremhever et eller annet i diktene. Her er det ungdommen som fremhever amor, kjærligheten, lidenskapen, stemningen, lyset, lukten, stillheten som senker. Det blir stilt i kontrast til festen, som er langt unna, der gjestene ikke må forestyrre.

Så er det strofe 2, med lengselen etter akten, hvordan tiden står stille, og hun ligger der som en helligdom han snart skal inn i. Det er en overgang der, fra munnen som han lengter etter, for å kysse på den, til at det er den samme munnen som nå tier stille og ikke nekter noe. Munnen er også en del for helheten, pars pro toto, som det heter på fint. Kanskje skal man også si at siden det er en helligdom, skal det behandles med respekt. Og det må man kunne si at unge Goethe gjør, såpass til kvalitetsdom må man kunen gi.

Og så starter det i strofe 3, med kyss i slike mengder at både barmen og ansiktet bever. Det er et ord her, bebt, som også er brukt i strofe 1, om amor, som bever i mer overført betydning, fordi han er redd for forstyrrelser. Her er det beving mer i ordets rette forstand. Det er vart og vakkert skrevet, om sitring i strenger, for å beskrive nerver og følelser, for å beskrive noe forunderlig og uutgrunnelig. Litt om rollen til et menneske som går fra ungdom til voksen er her også, kanskje spesielt mannsrollen i akkurat dette diktet, at han må overvinne sjenansen og frykten, og utføre sin plikt, utføre akten. Dristigheten til å gjøre blir en plikt, er formuleringen Goethe bruker. Så er det inn med Amor igjen, han som bevet og fryktet i den første strofen, nå hjelper han mannen av med klærne på kvinnen, kanskje litt i sakteste laget, som det spøkefullt blir sagt. Og så er det en søt virkelighet, her, kanskje, når hun ligger der naken, da holder han høflig og beskjedent øynene igjen, for ikke å se så direkte på henne. Jeg har en svakhet for dikt der siste strofe og siste ord virkelig avslutter diktet, og det gjør det virkelig her, det lukkes igjen. Mannen lukker øynene igjen, leseren gjør det samme. Nå får brudeparet være i fred. Nå er det fullbyrdet.

Og så kan alle dere som har opplevd en bryllupsnatt, tenke over hvordan det var i virkeligheten.

Min gjendiktning

Firetakteren med kryssrim er ikke den vanskeligste å få til, heller ikke når det skal være helt bundet jambisk versefot. Originalen har ingen halvrim, denne gangen, utenom kanskje vollenden – Händen i strofe to, men jeg kommer ikke utenom. Jeg må bruke både halvrim og andre nødløsninger, for å få til min brudenatt.

Brudenatt

På soverommet, fjernt fra festen
Er Amor, hos deg, tro, og vet
At ikke list fra lure gjesten
Skal undergrave bryllups fred.
Det blunker mystisk hellig om det
For ham av flammens blasse gull
En røkels’virvel fyller rommet
For nytelse, for hennes skyld.

Hvor slår ditt hjerte denne stunden
Som jager larm fra festen bort
Hvor gløder du for skjønne munnen
Som intet nekter, tier fort.
Du iler til, om alt å ende
Med henn’ i helligdommen inn
Den ild i denne vokters hender
Blir som et nattlys stille skinn.

Hvor bever det av kyssers mengde
Den barm hos henne og ansikt
Til sitring nå blir hennes strenger
Når dristighet fra deg blir plikt.
Og Amor hjelper av med kleden
Og langt i fra raskt nok, min venn.
Da holder skjelsmk han og beskjeden
De begge øyne fast igjen.

ES2019

Nesten: Schadenfreude Forrige: An Luna Alle: Goethe

Stirbt der Fuchs, so gilt der Balg (Dør reven, så gjelder belgen), av Johann W. von Goethe

Et nytt av Goethes tidlige dikt i dag. Det er skrevet rundt 1770, men ble ikke trykket før i den første samleutgaven av Goethes verker i 1789. Så det kom ikke med i noen av samlingene utgav på 1770-tallet, og ikke i noen av tidsskriftene han publiserte i. Det er et dikt der reven skal gjelde i overført betydning, og der det er kjærlighetsguden Amor som dreper den. Diktet har sine mangler, og er mer interessant som innsyn i unge Goethes tankeverden, enn som eksempel på poesikunst fra perioden.

Stirbt der Fuchs, so gilt der Balg

Nach Mittage saßen wir
Junges Volk im Kühlen;
Amor kam, und stirbt der Fuchs
Wollt’ er mit uns spielen.

Jeder meiner Freunde saß
Froh bei seinem Herzchen;
Amor blies die Fackel aus,
Sprach: hier ist das Kerzchen.

Und die Fackel, wie sie glomm,
Ließ man eilig wandern,
Jeder drückte sie geschwind
In die Hand des andern.

Und mir reichte Dorilis
Sie mit Spott und Scherze;
Kaum berührt mein Finger sie,
Hell entflammt die Kerze,

Sengt mir Augen und Gesicht,
Setzt die Brust in Flammen,
Über meinem Haupte schlug
Fast die Glut zusammen.

Löschen wollt’ ich, patschte zu;
Doch es brennt beständig;
Statt zu sterben ward der Fuchs
Recht bei mir lebendig.

Entstanden 1770/71, Erstdruck 1789

Min oversettelse

Dør reven, så gjelder belgen

Etter middager satt vi
Unge folk i kjølen;
Amor kom, og drepte reven
Ville med oss leke.

Hver av mine venner satt
Glade ved sine hjerter;
Amor blåste fakkelen ut,
Sa: her er vokslyset.

Og fakkelen, som den glødet,
Lot man hastig vandre,
Hver trykte den hurtig
I hånden til de andre.

Og til meg rakte Dorilis
Den med spott og spøk;
Knapt berørte min finger den,
Lyst flammet lyset opp,

Svi meg øyne og ansikt,
Sett brystet i flammer,
Over mitt hode slo
Nesten gløden sammen.

Slokke ville jeg, klaske til;
Dog brenner det bestandig;
I stedet for å dø ble reven
Riktig ved meg levende.

Språk, form og innhold

Diktet har 5 strofer med 4 linjer i hver. Rimmønsteret er kryssrim, linjene 2 og 4 rimer, og det er kraftig halvrim i første strofe der Kühlen skal rime med spielen. Også i siste strofe halter rimet bitte litt, med beständig mot lebendig. I de andre strofene er det fullrim. Versefoten er trokeisk, tung-lett, og det er 4 + 3 trykktunge stavelser i linjene. I linjene 1 og 3 er utgangen av linjen trykktung, i linjene 2 og 4 er den trykklett. Så med bokstaver blir det aBcB, der små bokstaver er trykktung utgang, store bokstaver trykklett.

Diktet har ingen spesielle vansker i språket og oversettelsen. Det eneste er ordet Balg, satt opp i ordlisten. Jeg oversetter med norske «belg», som er nærmest, selv om det er skinnet eller fellen til reven det er snakk om. Dette skinnet er hva blåsebelgen er laget av. Og det kan være en god oversettelse, i og med at det også i diktet dreier seg om en utblåst flamme som blusser opp, slik flammer blusser opp når man blåser på dem med en blåsebelg. Ordet Mittage (middager) står i flertall, og uten bestemt artikkel, men på en måte som gjør at man kan mistenke dette er for å få takten til å gå opp. «Etter middag» (nach Mittag) passer bedre enn «etter middager» (nach Mittage), men diktet trenger en trykklett stavelse mellom -tag og saß-, så derfor er det kanskje lagt til en flertalls -e? Det er ikke opplagt om det er måltidet eller tidspunktet diktet sikter til, og det er ingen stor sak heller. Videre er jeg ikke sikker på formen Kühlen (kjølen), hvorfor det er en -n til slutt. Kanskje er dette også en frihet dikteren tar for å få takten og rimet til å gå opp? I ordlisten har jeg satt opp både adjektivet kühl og substantivet kühle. Dorilis er et kvinnenavn som ofte blir brukt i gjeterdiktningen, har jeg fra Goethe Wörterbuch. Den er satt opp med sin tyske forklaring i ordlisten.

Jeg leser diktet sånn at die Fackel (fakkelen) og die Kerze (vokslyset) er ulike navn på samme ting.

På et overflatenivå skulle innholdet i teksten være ganske klart i min norske oversettelse. Det er poeten – Goethe – som sitter sammen med andre unge mennesker i den kjølige temperaturen etter middagen (eller middager, som det vitterlig står i originalen). Så kommer Amor, kjærlighetsguden, og dreper reven, som det står i kursiv. Han vil leke med oss.

Så blåser Amor fakkelen ut, mens hver av vennene sitter glade i hjertene, så sier Amor: her er et stearinlys. Og den glødende fakkelen blir sendt hurtig fra hånd til hånd mellom gjestene. Til jeg-personen kommer fakkelen fra Dorilis, med spott og spøk, som det står. Straks jeg-personen berører fakkelen, lyser den opp.

Deretter blir det forklart hvordan øyne og ansikt blir svidd, brystet blir satt i flammer, og gløden slår seg nesten sammen over hodet hans. Han vil slokke den, og klasker til den. Men den brenner for bestandig. Så i stedet for å dø, blir reven ved ham levende.

I overført betydning dreier det seg om lidenskap og forelskelse. Så mye er klart. Amor er kjærlighetsguden, og det er Dorilis som rekker jeg-personen fakkelen, da den har sånn effekt på ham. Beskrivelsen i strofe 4 minner om forelskelse. Jeg har ikke greid å finne ut hvorfor det er nettopp en rev Amor dreper, nøyaktig hva dette skal være et bilde på, men for meg selv leser jeg det slik at selv om den er død, så gjelder ennå skinnet eller belgen, til å kunne puste på flammen (av forelskelse), og få den til å blusse opp. Slik er det også når jeg-personen forsøker å slokke flammen som oppstår i det han får fakkelen av Dorilis, det fører bare til at den brenner for alltid. Men diktet trenger i så få fall god lesehjelp og velvilje for å bli forstått, og det er ikke godt å si hva innholdet i det tjener på å bli sånn forvansket.

Gloseliste

sterben (stirbt, starb, ist gestorben, itr. tr.) dø;
gilt -> gelten (gilt, galt, hat gegolten, itr. tr.) 1. gjelde, være gyldig. 2. gjelde, være verd, ha betydning. 3. als, für etwas gelten anse som, regnes for, gjelde for/som.
der Balg, -(e)s/Bälge fell, ham, hud, skinn; hylse, belg; (blåse)belg;(overført) vom.
kühl (adj.) kjølig, sval; einen kühlen Kopf bewahren holde hodet kaldt. kühle die, -/ 1. frisk luft, kjølighet. 2.kjølig vesen, kulde, likegyldighet.
Fuchs der, -es/Füchse 1. (også overført) rev 2. fuks.
Kerze die, -/-n 1. stearinlys, vokslys 2. (tenn)stift 3. (fotball) høyt skudd.
glomm -> glimmen (sv. eller overført, høytidelig: glimmt, glomm, hat geglommen, itr.) ulme, gløde.
geschwind (adj.) hurtig, fort, kvikk, rask;
Dorilisweibl Figurenname aus dem Umkreis der Schäferdichtung 1,15 Stirbt der Fuchs 13 GW
Sengt -> sengen (sv. tr. itr.) svi, brenne
Haupt das, -es/Häupter; hode, overhode;
Glut die, -/-en; hete, glød; glødende kull; (overført) glød.
patschte -> patschen (sv. itr.) 1. klaske 2. plaske
lebendig (adj.) livlig, levende

Kommentar

Johann Wolfgang von Goethe er født 28. august, 1749. Så han er akkurat litt over 20 år i det han skriver dette diktet, i 1770 eller 1771. Goethe bodde på denne tiden i Strassburg, der han studerte juss, men var vel så opptatt av kunst og litteratur og egen skriving. Han hadde allerede skrevet dikt og andre tekster i flere år, flere av dem vil med tiden bli postet her på bloggen, men det var her i Strassburg han begynte å utvikle en egen stil for alvor. Midten av 1700-tallet var preget av rokokkostilen, sirlig og elegant, men Goethe brøt ut av dette og utviklet sammen med andre en egen og mer personlig stil. Det skulle til slutt ende opp i bevegelsen som er kjent som Sturm und Drang, men ennå er vi så tidlig at den perioden ikke er ordentlig utviklet ennå.

Sin kunstneriske påvirkning får Goethe først og fremst fra Johann Gottfried von Herder, som introduserer ham for folkevisen, Homer, Pinder og Shakespeare. Påvirkningen fra livshendelser er forelskelse i prestedatteren Friederike Brion. Det er nok den som er inspirasjonskilden for Goethe å skrive Stirbt der Fuchs. Det kan godt hende det er Friederike som er Dorilis, i diktet, og det er hun som gir Goethe kjærlighetens flamme, som han ikke klarer å slukke.

Siden er den levende i ham.

Min gjendiktning

Originalen tar deg sine friheter og benytter seg av nødløsninger. Det gjør det lettere å gjøre det i gjendiktningen også.

Dør reven, så gjelder belgen

Etter middag satt vi der
Unge folk så milde;
Amor kom, og drepte rev
Ville med oss spille.

Hver av mine venner satt
Glad i sine hjerter;
Amor blåste fakk’len ut,
Sa: så lys her er det.

Og den fakkel, med sin glo,
Lot man hastig vandre,
Hver oss trykte raskt den i
Hånden til de andre.

Og meg rakte Dorilis
Den med spott og latter;
Knapt berørte finger’n den,
Lyset flammet atter,

Svi meg øyne og ansikt,
Sett mitt bryst i flammen,
Over hodet mitt seg slo
Nesten gløden sammen.

Slokke så, jeg klasket til;
Dog det brenn’ bestandig;
I stedet for å dø rev ble
Levende på riktig.

ES2019

Forrige dikt: Der neue Amadis. Neste dikt: Heidenröslein Alle dikt: Goethe