Gamle dikt: Jeg tente et stearinlys, og tenkte på det

Sistesetningene er beholdningen i dette diktet skrevet til musikk av Leonard Cohen. Kjennere av ham vil kjenne igjen motiver og tekstlinjer, måte å skrive på, I lit a thin green candle, adjektivene skiller mesteren og amatøren akkurat her, som også rytmen og klangen i ordene gjør det. Men i dette diktet, skrevet desember 1997, da jeg er på vei fra «gamle dikt», som jeg kaller det, til resten av diktene, med start fra 2003, der er det ting jeg kan stå for også i dag, som ikke bare er morsomt. Særlig er det altså sistelinjene, som er skikkelige, og tanken bak oppbygningen, selv om den er ubevisst, og ikke gjort skikkelig, ikke gjort ferdig. Rytmebruddet i «Du kunne fly» blir slått dumt og feil ned igjen, for eksempel, i det platte «du var så fornøyd og virket så blid», og den tilfeldige rytmen som er litt derfra. Det er fra ungdomstiden. Avslutningen, den liker jeg helt skikkelig.

*

Jeg tente et stearinlys, og tenkte på deg

Du fyller hele mitt rom

Du kunne fly

Du var så fornøyd og virket så blid

Jeg så dette her så helt tydelig

Du fylte hele mitt rom og hele mitt sinn

Du fylte hele virkeligheten min

Jeg så på stearinlyset som jeg hadde tent

Og tenkte på deg, som om du var hendt

*

ES1997

Rett ved siden av diktet har jeg – uten sammenheng for øvrig – skrevet et flott og ganske ukjent sitat fra Lev Tolstoj, Anna Karenina, bind 2, s. 265:

Denne oppfyllelsen viste han den evige feil folk gjør når de forestiller seg lykken som oppfyllelse av ønsker.

Det er helt skikkelig.

Gamle dikt: Her er jeg i byen jeg bor

Oktober 1997 var en god diktermåned, som jeg skrev i posten i forveien, og siden torsdager er dagen for overraskelser her på bloggen, slår jeg til med enda et dikt fra den måneden, en av de aller beste i unge Esalens liv. Nå i begynnelsen av 40-årene sitter jeg med fasiten hvordan det gikk, alle nære venner og damer å være forelsket i, de bor nå i andre byer enn jeg, fremdeles skulle det gå et tosifret antall år før jeg traff den jeg nå er gift med, og var en helt annen, enn han som skrev dette diktet, inspirert av en velkjent sang av Simon & Garfunkel.

*

Her er jeg i byen jeg bor

Andre er annetsteds, vet ikke hvor

Her hos meg er lite som lever

Utenom meg, som strever og strever

Til den det måtte angå, og som muligens vil

Det er så i orden, her er plass til en til.

*

ES1997

Gamle dikt: Her er et dikt som starter bra

I oktober 1997 formelig sprutet det ut dikt fra unge Esalens makeløse penn, den lyseblå, han alltid skrev dikt med, og alltid skiftet ut med en rød, for å sette en stjerne over og under. Jeg sitter her med boken hans, og er en eldre utgave av ham, vel vitende at denne høsten aldri ble gjentatt, den var et høydepunkt, alene i sitt slag. Det er spesielt å sitte med tekster en selv har skrevet i en yngre utgave av seg selv, huske sånn cirka hva man tenkte, men også se det som fra en fremmed, livet mitt og hans er helt atskilt. Jeg vet at den unge utgaven av meg tok grunnleggende feil i veldig mange forhold i livet, visste lite om hva som ville komme, lite om hvordan verden hang sammen, lite om verdenskulturen og verdenslitteraturen. Derfor kunne han skrive dikt som dette, i boblende kreativt overskudd, bare på gøy.

 

*

Her er et dikt som starter bra

Og i andre linje tar det hele av

Fra den tredje sprenges alle grenser

Diktet rokker ved essenser

Dette dikt kan hevde seg

Blant verdenslitteratur – tror jeg

*

ES1997

Gamle dikt: Og fra stolen som hun sitter i står hun opp…

Dette diktet fra 1997 er litt spesielt. Det lykkes liksom ikke helt, men prøver på ting som unge ESalen ikke har prøvd på før. Det er noen rytmebrudd det er noe med, men som ikke er gjennomført, og det er forsøk på å lade ordene med mer innhold enn det er dekning for, å få diktet til å si det uutsigelige, til å fange det som ikke kan fanges.

Men det lykkes ikke.

Og fra stolen som hun sitter står hun opp

Og øynene hennes binder hennes kropp

Til meg, som alt er fanget

Ikke en, men flere ganger

Hun beveges, ganske stille

Og øynene de er der. Milde.

 

Over gulvet, der hun står

Er hun like bak sitt hår

Og jeg har ingen sjanser

Jeg er fanget når hun danser

Hun er sin egen verden

med øyne som binder

henne tett, med det hun finner.

ES1997

I originalen er det ingen «i», i «stolen som hun sitter står hun opp», jeg satte den inn i overskriften, ikke i selve diktet. Tegnsettingen er også lagt til nå, originalen har ingen komma.

Gamle dikt: Vi startet samtidig, og var ganske jevne

Dette er et kjærlighetsdikt, skrevet 24. april, 1997. Den uken skrev jeg mange bra dikt. Noe må ha skjedd. Eller ikke.

 

Vi startet samtidig og var ganske jevne

Veltrent og forberedt satte vi stevne

Jeg gikk ut hardt, med fakter og ord

Du ringte på døren i huset hun bor

Begynte det bra, så endte det verre

Du kom på laget, jeg ble reserve.

ES1997

Gamle dikt: Jeg vet, en dag vil det skje

Tja. Da er vi kommet til 1997, i min lille gjennomgang av det jeg kaller «gamle dikt», dikt jeg skrev før jeg begynte å lese andres dikt. Eivind Salen er 23 år, og skulle nok allerede ha utmerket seg, skulle det vært noe, men måten han utmerker seg er ikke av typen som er synlig. Og diktene han skriver er ikke alle av typen som er noe å bevare for ettertiden. De ville vært gjemt i skuffer og på loft, hadde det ikke vært for at samme Eivind Salen nå er 41 år, og har dette prosjektet med denne bloggen, og legger ut diktene uansett.

Fra januar 1997 har jeg allerede postet et dikt, festlige Hun lærte ham å danse, ett av 6 dikt han skrev den måneden, unge ES, som jeg nå vil kalle ham for å distansere meg litt. To av disse diktene er bare på to linjer, og kan knapt kalles dikt.

Du er stjernene, alt er deg

Alt er deg, snu, hvem er du?

Det var for eksempel en tekst, ment å være et dikt, eller hva det var ment å være. Og så var det to linjer satt sammen, som var dårligere. Det var ikke den store dikteriske måneden, januar 1997. Men ett dikt må velges ut, og da blir det dette. Jeg skriver det akkurat som det står, akkurat som det var i originalen, uten å redigere det, uten å si noe.

Jeg vet, en dag vil det skje

Jeg og du og verden vil le

Og himmelen vil være full

Av velbrukte, nybrukte smilehull

Alt, ja verden, universet vil være

Til ære for deg, og oss vi kjære

ES1997