Lebendiges Andenken, av Johann Wolfgang von Goethe

Vi har kommet til enda et av Johann Wolfgang von Goethes (1749-1832) ungdomsdikt. Denne gangen er det Lebendiges Andenken, eller «Levende minne», der minne er ment i betydningen «noe å tenke på», et minne, en suvenir. Noe man har til minne om en avdød, eller om noe som har vært. Her i diktet er det et levende minne, det er snakk om, der minnet er noen hårstrå som en gang hang på henne, sammen med ham som nå har fått dem.

Lebendiges Andenken

Der Liebsten Band und Schleife rauben,
Halb mag sie zürnen, halb erlauben,
Euch ist es viel, ich will es glauben
Und gönn euch solchen Selbstbetrug:
Ein Schleier, Halstuch, Strumpfband, Ringe
Sind wahrlich keine kleinen Dinge;
Allein mir sind sie nicht genug.

Lebend’gen Teil von ihrem Leben,
Ihn hat nach leisem Widerstreben
Die Allerliebste mir gegeben,
Und jene Herrlichkeit wird nichts.
Wie lach ich all der Trödelware!
Sie schenkte mir die schönen Haare,
Den Schmuck des schönsten Angesichts.

Soll ich dich gleich, Geliebte, missen,
Wirst du mir doch nicht ganz entrissen:
Zu schaun, zu tändeln und zu küssen
Bleibt die Reliquie von dir. –
Gleich ist des Haars und mein Geschicke;
Sonst buhlten wir mit einem Glücke
Um sie, jetzt sind wir fern von ihr.

Fest waren wir an sie gehangen;
Wir streichelten die runden Wangen,
Uns lockt’ und zog ein süß Verlangen,
Wir gleiteten zur vollern Brust.
O Nebenbuhler, frei von Neide,
Du süß Geschenk, du schöne Beute,
Erinnre mich an Glück und Lust!

1767/68, Erstdruck 1769

Levende minne

Røve det kjæreste bånd og sløyfe
Hun vil halvveis bli sur, halvveis tillate det
Dere er det mye, vil jeg tro
Jeg unner dere et slikt selvbedrag
Et slør, halstørkle, Strømpebånd, Ring
Det er sannelig ikke små ting
Alene meg synes det ikke nok

En levende del fra hennes liv
Det har etter lett motstrid
Den aller kjæreste gitt meg
Og hver herlighet blir ingenting
Hvor ler jeg av alt skrammelet
Hun skjenket meg de skjønne hårene
Smykket til det skjønneste ansiktet

Skal jeg deg straks, kjære, savne
Blir du meg dog ikke ganske revet bort
Til å skue, å flørte og å kysse
Blir relikviet fra deg. –
Min skjebne og hårets skjebne er lik
Ellers kurtiserte vi med en lykke
Om henne, nå er vi fjernt fra hennes.

Fast var vi hengt til henne
Vi strøk de runde kinn
Oss lokket og trakk en søt forlangende
Vi gled til fulle bryst
O rival, fri for misunnelse
Du søte gave, du skjønne bytte
Minn meg på lykke og lyst!

Språk, form og innhold

Formen er ganske komplisert. Det er 7 linjer i de 4 strofene. Rimmønsteret er AAAbCCb, de tre første linjene rimer, og så er det omsluttende rim i de fire siste. Tematisk henger de fire første linjene sammen, og de tre siste. De fire første har en beskrivelse, de tre siste en slags refleksjon, eller kommentar. De to delene blir bundet sammen av rimene i linje 4 og linje 7. Dette er gjort konsekvent. Og som vanlig hos Goethe, så er halvrim tillatt. Disse finner man i linjene 5 og 6, og særlig i strofe 3 (Geschicke Glücke) og enda mer i strofe 4 (Neide Beute). Den siste rimer knapt. Heller ikke rimet TrödelwareHaare er perfekt, med kort og lang tysk a.

Hver av linjene har fire trykktunge stavelser, det er jambisk versefot, lett-tung, som i sonetten, men der sonetten har fem føtter (fem trykktunge stavelser, fem takter), har denne fire. I de fire første linjene er dette konsekvent, men i de tre neste skjer det noe. Vi ser det i strofe 1, der jeg setter opp trykkfordelingen for dere. Rekken Schleier, Halstuch, Strumpfband, Ringe har tydelig bitrykk i andre stavelse, særlig Halstuch, Strumpfband. Det er ord som ikke kan sies uten et visst trykk på begge stavelsene. Faguttrykket for dette er Spondé, men jeg vet ikke om ordet er dekkende for det Goethe driver med her. Strengt tatt skulle det ikke være tillatt i formen Goethe har valgt. Og siden denne linjen, linje 5, er så markert lest, så henger det igjen i sånn vi leser linje 6: wahrlich keine kleinen Dinge. Dermed er rytmen fra de fire første linjene klart brutt, og man er klar for enda et brudd i linje 7, der det i min lesning skal være både trykk og pause etter ordet mir, dette er takt med tre stavelser (ingen trykk i allein). Og så skal det være trykk på ny i sind, og dette er en ekte Spondé, med to trykktunge stavelser på rad. I den greske litteraturen som ordet kommer fra, var Spondeen to lange stavelser etter hverandre.

Den spesielle formen i den første strofen blir ikke gjentatt i de andre. Der er den firfotede jamben konsekvent gjennom hele.

Der Liebsten Band und Schleife rauben,
Halb mag sie zürnen, halb erlauben,
Euch ist es viel, ich will es glauben
Und gönn euch solchen Selbstbetrug:
Ein Schleier, Halstuch, Strumpfband, Ringe
Sind wahrlich keine kleinen Dinge;
Allein mir sind sie nicht genug.

Goethe: Lebendiges Andenken, Trykkfordeling.

Det er noen finesser i språket som gjør diktet ikke helt enkelt å forstå og oversette riktig. Hvis noen ser det ennå er problemer, er det bare å gi beskjed. Det er det alltid.

I første strofes første linje skifter jeg posisjonen til verbet. På tysk kommer verbet til slutt, på norsk kan det komme til slutt, men det er vanligere å ha det tidligere i setningen. Linje 2, Halb mag sie zürnen, halb erlauben, må jeg også omskrive litt. Så er det pronomenet euch, akkusativ- og dativformen av 2. person flertall, norsk dere. Jeg prøver å oversette bare med «dere» på norsk også, uten noen hjelpende preposisjon. Deretter har jeg i linjen under lagt til et subjekt som på tysk er innbakt i verbet, jeg. Til slutt i strofen omskriver jeg også litt, jeg setter det ubestemt, og i tredje person entall «det er ikke små ting», der det på tysk er flertall «de er ikke små ting». Men om man bruker flertallsformen på norsk, så tenker man bare på størrelsen på selve tingene. Og det er ikke det som er poenget her, det er størrelsen på minnet.

De tre første linjene i strofe 2 er lett omskrevet. Ihn (akkusativ, hankjønn, 3. person, den, han) i strofe 2 viser tilbake til Teil (delen) i linjen over, men sånn som jeg omskriver, så er det med en gang mulig å skjønne hva som står. Videre er det valg om man skal oversette med hår eller hårstrå. Jeg tror jeg slipper godt unna ved å bruke «hårene». Den Schumck des schönsten Angesichts (Smykket til det skjønne ansikt) er selvfølgelig overført betydning, det er håret som er dette smykket. I strofe 3 er nok tändeln brukt i betydningen flørte. I strofe 4 er rivalen (Nebenbühler) håret selv.

I første strofe snakker han om konkrete minner han kan få av henne. Det er ikke små ting, men for ham vil det ikke være nok. I andre strofe er det at hun har gitt ham håret sitt, en del av livet hennes, og smykket til det skjønne ansiktet. Sammenlignet med det blir alt annet ingenting. I tredje strofe tenker han videre, at om hun ikke er med ham, så vil han vil han se på, flørte med og kysse dette håret, som han kaller en en relikvie fra henne. Så sier han at skjebnen til håret og ham er den samme. En gang kjælte med en lykke (buhlten wir mit einem Glücke) om henne (um sie), men at de nå er fjernt fjernt fra henne (sind wir fern von ihr). Fjerde strofe begynner med hvordan de en gang hang om henne, håret og han, det er beskrevet på en måte som passer godt for håret, og som også passet for ham. I siste del av strofen henvender han seg til håret, og ber det minne ham om lykken og lysten de hadde da de var på henne.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no. Oppslagsord har fet skrift, fetkursiv betyr at ordet ikke finnes i tysk-norsk ordbok. Gloser i de forskjellige strofene er atskilt med mellomrom.

lebendig (adj.) livlig, levende;
Andenken das, -s/-; minne, erindring; suvenir;
Schleife die, -/-n; sløyfe.
rauben (sv. tr.) røve, plyndre.
zürnen (sv. itr., høytidelig); jemandem zürnen være sint på en.
erlauben (sv. tr.) tillate;
gönnen (sv. tr.) unne;
Schleier der, -s/-; slør.
das Halstuch halstørkle, skjerf.
Strumpfband das, -es/…bänder; strømpebånd.
Ring der, -(e)s/-e; ring;
wahrlich (adv.) sannelig.

leise (adj.) svak, stille, lett;
Trödelware -> Trödel der, -s; (nedsettende) (gammelt) skrap, kram.
Schmuck der, -(e)s/; smykker, pynt; pryd, prakt, utsmykning
angesichts (prep. med gen.) ved synet av; med hensyn til, stilt overfor.

entrissen -> entreißen (entriss, hat entrissen, tr.) rive vekk fra, rive ut av; fravriste;
schauen (sv. itr.) se; skue
tạ̈n·deln tändelst, tändelte, hat getändelt ohne OBJ ■ jmd. tändelt 1 geh. abwert. etwas ohne Ernst tun; etwas spielerisch tun Sie tändeln doch nur, es kommt nichts dabei heraus. 2 veralt. flirten mit jemandem tändeln Tändelei
Reliquie die, -/-n; relikvie
Geschick das, -(e)s/-e 1. skjebne, forsyn 2. (uten flt.) evne, kyndighet, håndlag.
buhlten -> buhlen (sv. itr., gammeldags) 1. kurtisere, flirte med, beile til, kjæle med

gleiten (gleitet, glitt, ist geglitten, itr.) gli, skli; gleitend glidende, fleksibel.
Nebenbuhler der, -s/-, die Nebenbuhlerin -/-nen; rival, konkurrent.
Beute die, -/; bytte, rov

Kommentar

Når det er den unge Goethe som skriver dikt, så kan man være ganske sikker på at det vil dreie seg om en fantasi om en kvinne. Det er det også her, det er hele temaet og motivet i diktet. Minnet og fantasien er ikke noe, det er det virkelige som teller. Det er et ganske spesielt dikt, med hårstråene han har fått som et minne, og som er så mye mer verdt enn alle andre fysiske, døde ting. Kanskje er det anstrengt hva unge Goethe her forsøker å gjøre håret til, men leser man diktet velvillig, så er det et uttrykk for en veldig sterk kjærlighet og lidenskap. Akkurat som man føler den i ungdommen. En del av henne, noen hårstrå, er mer verdt enn alt i verden. De blir som en religiøs relivike, til å kysse på og beskue, og å flørte med. Han personifiserer håret veldig, og minnes liksom sammen med det, hvordan de begge hang rundt henne. Han gjør det også til en rival, til slutt, uhøytidelig og morsomt, selvsagt. Og han bestemmer seg for ikke å være misunnelig på håret, men heller se på det som det minnet det er, en søt gave og skjønt bytte, og han ber det minne ham om lykken og lysten han hadde.

Minne ham om henne. Det er det levende minnet.

Min Gjendiktning

Det er ikke lett å få til dette diktet her. Jeg må ta meg noen friheter, for å få noe i nærheten. Et nytt triks jeg ikke har brukt før er å skifte den han taler til i første strofe fra dere (euch) til deg (dich). Det er feil oversatt, men det gjør at rytmen stemmer, og poenget er det samme: Det er mye for andre, ikke for ham. Skal man insistere på å beholde flertallspronomenet, er et gammelt og dansk mulig, er, en forkortelse for eder, men jeg tror bruken av det ville blitt dårlig forstått i våre dager. Som diktet står nå, kan det leses uten forklaring.

Levende minne

Det kjær’ste bånd og sløyfen røve
Hun vil bli sur, det står sin prøve
Deg er det rikt, man skal ei tøve
Jeg unner deg slikt selvbedrag
Et slør, et tørkle, strømpe, ring
Er sann’lig ikke dumme ting
Alene meg, ei nok behag.

En levend’ del fra selve livet
Det har først etter ha motstridet
Den aller kjær’ste meg nå givet
Og hver én herlighet ble niks
Hvor ler jeg alt det skrammel båret
Hun skjenket meg det skjønne håret
Som smykket skjønnhet sitt ansikt.

Skal jeg deg straks, nå, kjære, misse
Blir du meg revet fra det visse
Å se, å flørte og å kysse
Forblir relikviet fra deg.
Likt som håret, skjebnen skikke
Ellers kjæler vi med lykke
Om hun, nå fjernt fra deg og meg.

Fast var vel vi til hun å henge
Vi strøk de runde kinner lenge
Oss lokket, drog det søtt å trenge
Vi gled og gled til fulle bryst
Misunnelse, så fri, for nytte
Du søte gave, skjønne bytte
Minn meg på vår lykke, lyst!

ES2019

Forrige: Glück und Traum Neste: Glück der Entfernung Alle: Goethe

En Vaarnat, av Johan S. Welhaven

Den store kjærligheten i livet til Johan Sebastian Welhaven var Ida Kjerulf. Hun var søster til komponisten Halfdan Kjerulf, han som satte toner til flere av Welhavens dikt. Kjærlighetsbrevene fra ham til henne ble utgitt i 1945, med et innledende forord og en orientering av Dr. Otto L. Mohr. Denne utgivelsen er tilgjengelig på Nasjonalbibliotekets bokhylle.

Det er fengslende lesning. Welhaven var selv den store kjærligheten i en annen kvinnes liv, Camilla Wergeland, eller Camilla Collett, som var navnet hun giftet seg til. At hun giftet seg til et annet navn Welhavens, illustrerer at denne store kjærligheten ikke ble helt gjengjeldt. Brevene mellom henne og Welhaven er også bevart, hun – glødende lidenskaplig, han – smigret. Sin lidenskap, legger Welhaven i brevene til Ida Kjerulf.

Også dette kjærlighetsforholdet ble aldri fullendt. Bekjentskapet og brevvekslingen varte fra 1837 til 1840, det året hun døde, 23 år gammel. Det var året hennes foreldre godtok den til da hemmelige forlovelsen mellom henne og Welhaven, Welhaven hadde ikke fast stilling, og var ikke god nok for dem. Først i det hun er dødssyk med tuberkolose, får han universitetsstillingen som sikrer ham en fast post og inntekt, men da er det for sent. Det er en forferdelig tragedie, som ødelegger Welhaven og gjør ham uvirksom i flere år. Mellom 1839 og 1844/45 blir det ikke utgitt noen diktsamling av ham.

Da den nye diktsamlingen endelig kommer, i november 1844, men med 1845 påskrevet tittelbladet, så er det med mange dikt som omhandler savn og tap. Et av dem er diktet jeg poster i dag, En Vaarnat. Vårnatten skal jo være vakker, men for den som har mistet sin kjæreste kan den aldri bli riktig lys og optimistisk, savnet vil alltid være for sterkt. Lest mot den biografiske bakgrunnen er diktet svært virkningsfullt.

En Vaarnat

Vaar-Natten stille og sval
Favner den slumrende Dal;
Elvene nynne de lange
Dæmpede, dyssende Sange.
Alfer sukke
For de smukke
Liljer„O, tager os tilfange!“

Fjeldtoppens sølvblege Skjær
Viser, at Maanen er nær;
Over de samlede Graner
Skyerne svæve som Svaner.
Snart vil blide
Straaler glide
Over al den Herlighed, Du aner.

Luk dog ei Øiet inat;
Vaag med Erindringens Skat!
Her, mens du sidder alene,
Aabner sig Mindernes Scene.
Her vil fromme
Skygger komme
Vinkende blandt maanelyse Grene.

Hør, hvor de hviske Dig ømt
Alt hvad din Længsel har drømt;
Se, hvor de bringe tilbage
Gjenskin af fagrere Dage!
Lad det tindre;
Det vil lindre
Smerten i dit Savn og i din Klage.

1844

Språk og innhold

Språket er dansk sånn som de skrev det i Norge på 1800-tallet. Det er dobbl a for å (vaar -> vår, straaler -> stråler), myke konsonanter for harde (aabner -> åpner, sidder -> sitter), noen æ for e (Længsel -> Lengsel), stor bokstav i substantiv og noen pronomen (Du, Dig), og ulik bruk av dobbel konsonant, særlig i slutten av ord (skat, nat -> skatt, nattm gjenskin -> gjenskinn).  Det er også noen tilfeller av stum konsonant til slutt (Lad -> La). De personlige pronomene meg, deg ble skrevet mig, dig, men uttalt som i dag. Av ble skrevet af, etter regelen om at stemt, lukket vokal i utlyd skal bli ustemt og uluket, slik som på russisk. Det er også utpreget dansk skrivemåte i substantiv flertall, Minderne, for minnene, med ‘nd’ i stedet for ‘nn’, og en på norsk ikke uttalt ‘r’ i ‘rn’. Øyet ble skrevet øiet, ‘i’ for ‘y’. Den norske skrivemåten for disse ordene er et resultat av rettskrivingsreformene på 1900-tallet. På Welhavens tid var skrivemåten ennå ikke standardisert, og heller ikke Welhaven selv var helt konsekvent i hvordan han stavet alle ord.

Det skal ikke være ord vanskelige å forstå i diktet. Å favne er å holde hendene rundt, her brukt i overført betydning, selvsagt. Det er den stille og svale vårnatten som legger seg om den slumrende dalen. Lyden av elven der den renner, er sangen. Alfene, eller alvene, er i folketroen et overnaturlig vesen, ofte en fager ungjente. De sukker for de smukke liljene, så kommer «o, tar oss til fange» i anførselstegn, som at det er et utsagn noen sier.

Det er lignende stemningsskildringer i alle de fire strofene. I strofe to er det fjelltoppens sølvbleke skjær som viser at månen er nær, altså lyset viser at månen er der, selv om den ikke selv er synlig. Over de gamle grantrærne svever skyene som svaner, og blide stråler vil gli over all den herlighet du kan ane.

I strofe 3 blir det sagt at øyet dog ikke skal lukkes. Vær heller våken, vaag er «våk», imperativ av «å våke», etter rettskrivningsreglene omtalt ovenfor. Erindringens skatt er hukommelsens skatt, eller skatten minnene utgjør. Scenen for disse minnene skal åpne seg her du sitter alene, i vårnatten, i denne stemningen, og det vil føre til at fromme skygger vil komme, vinkende blant de månelyse grenene. Månelyset er også skildret i strofe 1, grenene er grenene til grantrærne, skildret i strofe 2. From er et uttrykk ofte brukt i religiøs sammenheng, i kristendom, der det betegner en gudfryktig, ydmyk og saktmodig person, en som ikke gjør noe galt. Fromme skygger kan også være de kjære avdøde, skriver Ingard Hauge i notene til diktet i samleutgaven, 1990 (se lenger nede, under kommentar til diktet).

Det er disse skyggene, disse erindringene, som hvisker deg ømt i strofe 4. De bringer tilbake gjensyn med fagrere dager, fager har opphav i det engelske ordet fair, et synsinntrykk som i sin skjønnhet vekker lystfølelse, som danskene skriver. Det har også en ide om å være lys, altså lyse minner. Å tindre er å skinne sterkt og glitrende, det at minnene tindrer så sterkt, vil lindre smertene i savnet og klagen.

Form

I dette diktet har strofene 7 verselinjer. I de to første verseparene er det tre trykktunge stavelser, og to trykklette stavelse i mellom, mens i linjene 5 og 6 er det to trykktunge og bare en trykklett i mellom. Den siste linjen har tre tydelig trykktunge stavelser, slik de fire første linjene har, men den har tre stavelser i mellom. Hallvard Lie vil i sin verselære fra 1967 ha det til at annenhver stavelse skal være trykksterk, slik det er i linjene 5 og 6, og han skulle vite hva han snakker om. Jeg er imidlertid vokst opp med populærmusikken, der de strekker grensene for hvor mange trykklette stavelser det kan være mellom de trykktunge. Så jeg ville lest linje 7 slik som linjene 1 – 4, med daktyler og en ekstra stavelse, tung – lett – lett – lett, tung – lett – lett – lett, tung – lett.

For meg høres dette finere ut. De tre lette stavelsene i mellom må leses hurtig. Men klassisk verselære har ikke noe begrep for en tung stavelse fulgt av tre lette. Og det er all grunn til å tro at Welhaven holdt seg til den klassiske verselæren. Så da må den siste linjen leses Over al den Herlighed, Du aner, i stedet for Over al den Herlighed, Du aner, for å bli sånn den er ment i originalen.

Rimene er aaBBCCB, der de store bokstavene betegner trykklett siste stavelse i utgangen av linjen.

Formen på strofene er konsekvent, bortsett fra en sløyfet stavelse i siste linje i strofe 1:  Liljer„O, tager os tilfange! Stavelsen mellom O og tag– er her erstattet av en pause. Ellers ser de alle sammeen ut som denne siste, med trykkene likt fordelt. Jeg har markert trykket i siste linje slik Lie mener det skal være, og slik ganske sikkert Welhaven mente det selv. Men jeg kan ikke dy meg fra å si at jeg ville rampete lest diktet uten trykk på i’en der.

r, hvor de hviske Dig ømt
Alt hvad din Længsel har drømt;
Se, hvor de bringe tilbage
Gjenskin af fagrere Dage!
Lad det tindre;
Det vil lindre
Smerten i dit Savn og i din Klage.

Et sånt taktskifte som vi ser i linjene 5 og 6 er en sjeldenhet, kanskje særlig i et dikt som ellers uttrykker sånn ro og klarhet, som vårnatten selv.

Det går kanskje an å si det komer en slags uro inn i disse linjene, en forstyrrelse av rytmen, som gjør at den strenge roen man tror man har, ikke helt kan holde. Dette får i så fall sin forløsende forklaring i diktets aller siste linje, der smerten i savn og klage blir uttrykt.

Det er noe søvndyssende som passer i stemningen, når trykket faller på nøyaktig samme plass hver gang. Det gjelder særlig når innholdet er såpass rolig som i dette diktet, hjernen kan slappe av. Den blir imidlertid vekket av taktskiftet fra linje 5.

Lie skriver at dette taktskiftet kan være inspirert av et tilsvarende taktskifte i et dikt av Schiller, die Erwartung, der det også går fra daktyler (tung-lett-lett) til trokéer (tung-lett) mot sluten. Schiller orgainserer imidlertid versene i par, 2 og 2, mens Welhaven har en slags 4 + 4, eller 4 + 2 + 1. Schillers dikt handler som tittelen tilsier, om å vente, og rytmeskiftet motiveres av at den spente forventing om at vennen kanskje kommer, blir brutt av en skuffelse over at vedkommende ikke kom allikevel. Her er det altså noe veldig konkret, det han trudde var vennens fottrinn, var bare en frukt som falt, og så er det taktskifte som forsterker virkningen av denne forskjellen mellom forventingen og virkeligheten. Hos Welhaven er det mer abstrakt, hos han er det en sinnsstemning. Han sitter der og observerer vårnatten, men husker også sin egen smerte i savnet av den elskede.

Kommentar til diktet

Etter Ida Kjerulf døde gikk Welhaven inn i en lite produktiv periode. Han hadde fått stilling som filosof ved universitet i Oslo, den stillingen han manglet for å være en verdig partner til Ida i hennes mors øyne. Formelt vat han ikke kvalifisert for stillingen, og ansettelsen var omstridt. Da han omsider begynner å arbeide med dikt igjen, er det for samlingen Nyere Digte, der En Vaarnat er et av diktene.

Ingard Hauge skriver om samlingen i forbindelse med utgivelsen av Welhavens samlede verk i på universitetsforlaget i 1990, bind 2. Hun skriver der at Nyere digte er den klarest disponerte av Welhavens diktsamlinger. Den består av 3 deler, lyriske dikt, leilighetsdikt og dikt bygget på sagnstoff. Delen med lyriske dikt inneholder 42 dikt, 37 av dem tidligere utgitt. Mange av disse diktene er klart preget av Welhavens sorgreaksjon, etter tapet av kjæresten, og den vonde måten det skjedde på. Mesteparten av arbeidet med samlingen og diktene i den skjer i årene 1843 og 1844, altså hele 3 år etter Kjerulf døde. Dermed blir også minner, eller erindringen, en sentral del av tematikken i mange av diktene. Også i En Vaarnat.

Her er det for den intetanede leser først et vanlig, slumrende dikt om en vårnatt, med virkemidler i rim og rytme, og maleriske stemningsskildringer. Ordene er milde, myke, dempede, både i innhold og i lydene de består av. Bare fra første strofe kan nevnes ordene stille, sval, slumrende, nynne, Dæmpede, dyssende, sukke, kanskje til og med smukke. Lignende er det i alle strofene. Her finnes ingen bråkete ord, ingen støy. Diktet har samme stillhet og ro, som den lyse vårnatten selv. Substantivene Elvene, Sange, Alfer og Liljer kan også kanskje brukes som eksempel på det.

I nest siste strofe kommer erindringen inn som et tema, men bare som Erindringens Skat, ikke som et minne det er noe vondt med. Det vonde minnet kommer først i aller siste linje. Og da står resten av diktet som en motvekt mot den, egnet til å dempe smerten i savnet. Den lyse vårnatten hjelper en til å holde ut det vonde en har opplevd, og savnet etter den man har mistet.

Denne samstemtheten mellom stemningen i naturen og stemningen i mennesket er typisk for romantikken, og typisk for Welhaven i denne diktsamlingen. I stedet for å skildre sine egne minner og sine egne følelser, skildrer Welhaven naturen, og lar den være et uttrykk for hvordan han har det. Det er en forbindelse mellom mennesket og naturen som andre steder i romantikken, og særlig i den senere nyromantikken, blir hemmelighetsfull og mystisk, men det hemmelighetsfulle og mystiske er litt til stede i dette diktet også. For eksempel blir alfene, eller alvene, nevnt, de går igjen i mange av diktene Welhaven skrev på denne tiden, og kan leses som et uttrykk for naturens åndelige liv.

Hva alvene gjør og tenker og føler, er hva naturen selv gjør av dette. Her sukker de for de smukke liljer, slik naturen selv sukker for liljene sine, og mennesket sukker med dem. Det går alt sammen opp i en helhet, som godt kan sies å høre romantikken til.

Samtidig gir diktet utmerket god mening i dag, og det også uten alle disse forklaringene. Alle kan kjenne igjen en lys natt, der stemningen er god, men man likevel har denne sorgen og smerten man bærer på. Det hjelper med lyse vårnetter, men smerten blir man ikke kvitt. Den kan bare dempes. Og da er kanskje slike vårnetter, og slike dikt, det beste man har.

Mer om de biografiske forholdene

Familien Kjerulf var uvanlig begavet. Av søskenflokken på seks var det mange som ble kjente. De var også utsatt for tuberkolosen, den rammet familien hardt. Ida døde i 1840, Ragnvald i 1841, Hjalmar i 1847 og til slutt Halfdan i 1868. Tuberkolose, eller tæringsyke, er en ytterst plagsom syke. Det er som man tæres bort, hoster seg i hjel. Dr. Mohr, som skriver innledningen til brevene, er lege, og kjenner selvfølgelig sykdommen godt. I 1945 er den ennå ikke helt utryddet.

Kjente personer som dør av tæring, eller tuberkolose, er den russiske forfatteren Anton Tsjekhov og den finsk-svenske poeten Edith Södergran. For begge er sykdommen virksom lenge. Tsjekhov var utdannet lege, og visste hva han var utsatt for og hva som ventet. Ida Kjerulf hadde symptomer på sykdommen fra 14-års alderen, altså i god tid før hun treffer Welhaven. I tiden fra 1837 til 1839 kan det synes som hun var forholdsvis frisk, men både hun og Welhaven må ha visst at hun ikke kom til å leve lenge, og da hun brått ble mye verre i 1840, må de ha skjønt døden snart ville komme. Det er da den hemmelige forlovelsen dem imellom, blir offentliggjort.

Dette visste Camilla, som også hadde Ida i sin omgangskrets. Det samme hadde hennes ektemann, Peter Jonas Collett. Jeg skal skrive mer om disse forholdene, når jeg i oktober 2018 poster diktet Den Salige, diktet Welhaven skrev om Ida Kjerulf eter hun var død.