Gamle dikt: Over hele verden finnes det jenter

Den nitten år gamle Eivind Salen avsluttet videregående i 1993. Mai måned den gangen var han russ, med alle de gleder og enda større gleder det førte med seg. Heldigvis slukte han ikke alle gleder og lot dem forsvinne i seg sammen med minnene om dem, han skrev det også ned til glede for ettertiden. Og denne gleden blir nå lagt ut i Cyberspace, for at interesserte lesere også i 2011 og for all fremtid skal få å vite hvordan en 19 år gammel gutt tenkte den gang i 1993. Ingen skal tro annet enn at rytmebruddene er frivillige, som alt i diktet og i verden skal være det.

Over hele verden finnes det jenter
Som bare går omkring og venter
På å finne en vakker kar
Slik at de blir et lykkelig par
For det er gledens kilde
Her kommer jeg inn i bildet.
ES1993
Advertisements

Gamle dikt: Jeg er en tulling, en dust og et fe…

Av de gamle diktene er det kanskje best når det ikke blir for pompøst. Det er det i alle fall ikke her. Dessverre er det ikke så lett å finne andre kvaliteter i dette diktet her fra mars 1995. Men nå er det uansett vekket til live.

Jeg er en tulling, en dust og et fe

En tom parentes, men skjønner jeg det

Jeg er den gale fyren på helt feil plass

Alt jeg gjør går rett i dass

Listen med feil er ufattelig lang

Men jeg klarte noe nesten en gang.

ES1995

Gamle dikt: Alle snakker om dumme problemer…

Nylig fylte 19-årige Eivind Salen begynte dikteråret sitt 1993 med et brak, og da kan ikke vi 17 år senere være stort dårligere, og begynne vårt med akkurat det samme braket. Ingenting er som når en tenåring slår til med nødrim og selvinnsikt.

Alle snakker om dumme problemer

Det gjelder de fleste, fra dannede til bohemer

Uten unntak – alle vet best

De er verre enn både kolera og pest

Men stopp en halv, hva skjer nå

Jeg begynner jo å klage jeg og.

ES1993

Ytterligere kommentarer

Det må med at jeg på den tiden ikke helt kunne reglene for tankestrek, så originalen har «Uten unntak vet alle best». På den tiden uttalte jeg heller ikke ordet kolera riktig, jeg trodde trykket skulle være på «e», altså andre stavelse, og da vil rytmen i diktet bli riktig. At det ikke heter stopp en halv, men stopp en hal, visste jeg selvsagt ikke. Heller ikke visste jeg at «og» i denne betydningen som her gjelder ikke skal skrives «og», men «‘òg». Ellers er det i alle fall ingen språkfeil i diktet.

Gamle dikt: Omsider har jeg satt meg ned, og maten står på bordet

Det er tredje onsdag i måneden, og derfor tid for et dikt fra 1995. Den gang var jeg 21 år, og nettopp i ferd med å gå inn i eksamenstiden for mitt første hele år som student ved universitetet i Bergen. Som vanlig hadde det vært en veldig kjekk høst, uten at det hadde skjedd noe særlig som skulle få varig betydning. I overgangen til eksamenstiden var det derfor tid for et dikt med ettertenksomhet. Og som vanlig for en 21 åring er evnen til ettertenksomhet ennå litt begrenset.

Omsider har jeg satt meg ned og maten står på bordet

Så kan jeg forsyne meg, noe jeg nettopp gjorde

Nå vil jeg bare vente litt

Se hvor koselig alt har blitt

Stearinlys står så fint plassert, kaffen står i hjørnet

Går det an å ha det bedre nå, så vil jeg gjerne høre.

ES95

Gamle dikt: Plager, problemer, en byrde så tung…

Første onsdag i måneden er det tid for et dikt av den 19 år gamle skoleeleven, Eivind Salen. Han skrev jo samvittighetsfullt for skrivebordsskuffen, temmelig overbevist om at diktene en gang med tiden skulle bli oppdaget, og 16 år senere blir de det, av den 16 år eldre Eivind Salen. Det passer godt. Han kunne aldri se for seg at diktene skulle bli trykket i en bok, det kan jeg aldri tenke meg falt ham inn, det hadde heller ikke tatt seg ut. Disse diktene er laget for internett, og det er en feil med tiden at internett og blogger og youtube og det hele ikke fantest da Eivind Salen var 19 år på jorden, jeg får bare rette opp feilen med å trykke noe av produksjonen hans nå.

Og i dag er tiden kommet til et følsomt dikt han skrev i april 1993, i ferd med å gå inn i sine siste måneder som skoleelv i norsk skole. For meg  – som er en 35 årig utgave av samme person – er det kostelig å lese diktene opp igjen nå. Og til dette diktet, er det bare for meg å si til den 19-årige (og allerede gamle) utgaven av meg, at det går bra, min unge venn, du kommer til å få den glade tiden tilbake.

Plager, problemer, en byrde så tung

Jeg lengter tilbake til da jeg var ung

Da var jeg vellykket, da hadde jeg sjans

I sannhet var livet en annen dans

Kunne jeg bare få tilbake tiden da

Jeg visste hva det betydde, å være glad.

ES1993

Gamle dikt: En hilsen fra verdens aleneste…

Dagens dikt av den 20 år gamle Eivind Salen, som tjente som soldat og militærpoliti på Evjemoen militærleir i  1994, er så ensomt og trist at det føles ikke helt riktig å uthenge ham. Det er klart det var ensomt og galt for ham, som ville være dikter og stor filosof, å være bortgjemt i militærleir og studere ExPhil i den, blant folk som ikke var det minste interessert i ExPhil. Og vennene hans fra gymnastiden studerte rundt omkring i Norges land, så når han var hjemme på perm, så var det ikke så mange å snakke med da heller. I stedet for å henge ham ut, skulle jeg heller tatt en prat med ham. – Slapp av, skulle jeg sagt. Militæret er bare ett år, om noen måneder er det ferdig. Så er det studier i årevis, før du kan ha det gøy resten av livet. Og kjenner jeg ham rett, som jeg jo vel skulle gjøre, siden jeg tross alt var ham, så ville han nok tålmodig hørt på meg, og tenkt at jeg bare var enda en som ikke forsto ham.

Jorden er en ensom planet

Står og ser ut i evighet

Tiden er brukt opp, før man erfarer

Ser at folk får til det jeg ikke klarer.

Så er det omsider brakt på det reneste

Dette er en hilsen fra verdens aleneste.

ES1994

Gamle dikt: Slik er det drømmer faller i grus…

Andre onsdagen i måneden skal det bli tradisjon for å slippe til den purunge dikteren, Eivind Salen, som 19 og 20 år gammel skrev ned dikt på 6-linjer på post-it lapper med legemiddelfirmalogo på, og etterpå skrev de beste av dem inn med tusjpenn i en rød og svart diktbok. Dagens dikt er fra 1994, selvfølgelig februar, da den lengtende sjelen, Eivind Salen, var militærpoliti på Evjemoen, og den dikteriske åren stod ensom i den grå, forlatte militiærleirsvirkeligheten på Evjemoen. Diktet i dag er meget konkret, og meget direkte, og får demonstrativt frem hvordan enhver enkel hendelse den gang, med små grep alltid fikk kolossal og evig betydning.

Telefonen ved øret, nummeret slått

Det kommer et svar, og jeg har det godt.

Jeg har planlagt nøye, hvert eneste ord

Det går ikke alltid slik som man tror

Hun er ikke til stede i dette hus

Slik er det drømmer faller i grus.

ES1994