Et barn i livet

Jeg er en ganske følsom fyr. Tenkt det ville bli sterkt å få et barn, hadde ingen anelse hvor sterkt og altoppslukende det ville bli. Og en kjærlighet som er så intens, så over alle grenser, jeg bare skriver og skriver og skriver om det, lever og lever og lever det.

Et barn i livet
Jeg har et barn i livet, og jeg elsker henne så
Det er for sterkt for kroppen, gjør meg vondt å tenke på.
For jeg skal være faren, jeg skal være sterk og stor
Men jeg er så glad i henne at det finnes ikke ord.
Jeg går omkring på gaten, i hva ærend’ enn jeg har
Og tenker ikke annet enn at jeg er hennes far.

Det er ikke plass til annet, det er blitt alt for meg.
Før var det jeg og Irina, nå er det bare deg.
Og du løper rundt på gulvet som om ingenting var hendt
Og jeg elsker deg så hjertet detter ut og spretter rundt
Det rimer ikke det far, sier hun og smiler bredt
Og alle ord skal legges bort for hun og jeg er ett.

ES2018

Frokost

Et latterlig enkelt dikt, denne junimorgenen. Om det å spise frokost. Sitte der. Spise frokost.

Frokost

Jeg sitter her, og spiser nå min frokost.
I kroppen min, er glede og behag.
I glasset mitt, er noe som jeg liker.
I hodet mitt, er tanker jeg vil ha.

Og utenfor, er verden som vi kjenner
Med sol og by og bygninger og liv
På kjøkkenet, er alt som alltid rotet
Et sted i meg, er tanker som vil bli.

Hvor er det fra, alt det som i meg lever?
Hva rører seg, i kroppen her og nå?
Hva skjer her inne, og utenfor, i verden?
Hva er det alt, jeg ser, og ikke kan forstå?

Jeg sitter her, og avslutter min frokost.
Mitt glass er tomt, jeg har alt drukket opp.
Og verden der, den venter meg inn i den.
Med liv og lyst og tanker jeg har fått.

ES2019

Diktsamling nr 179

Frokost.

Tikk, takk

Et kort dikt, denne maimorgenen, fra diktsamlingen Lyrikk18, med 12 dikt skrevet det året. Dette diktet her, er ikke skrevet en maimorgen eller maidag, men en høstdag eller vinterdag, foran peisen, der tankene kommer, og skriver seg ut, som dette.

Tikk, takk

Tikk, takk
Og så slår klokken
tikk takk
Foran peisen
tikk takk
stille kvelden
tikk takk, tikk takk

Ingenting har jeg
tikk takk
å bekymre meg for
tikk takk
livet er rikt
tikk takk, tikk –
og kort
takk

ES2018

Soler

Skinner solen i dag? Ja, alltid. Det gjelder bare å omgå seg med dem! God vår!

Soler

Du er sol nummer to, sa jeg
Til min kone
Sol nummer én er Irina.
Den tredje er den på himmelen.
Det hender den ikke skinner.
Bare se ut, sa jeg, og smilte
Hun skinner alltid.
Og du!

ES2019

Irina, 3 år

Dette diktet vet jeg nøyaktig når og hvor jeg skrev. Jeg satt på en cafe, en kaffebar, fortauskafe, i sommersolen. Jeg vet nøyaktig hvilken, for jeg skrev det ned, under, der jeg skrev diktet. Det er snart allerede to år siden. Stemningen fra den gang er lett å gjenkalle. Den helt ubegrensede gleden det gir i alt man gjør og er, fordi man har et barn man er så glad i. Jeg har jo dette umettelige behovet for å skrive ned alle stemninger, og prøver igjen og igjen.

Irina, 3 år

Jeg er så glad i mitt barn
At jeg bare ønsker
Et til.

La meg prøve igjen.

Jeg har et barn, jeg er så glad
At alt jeg vil
Er å få
Et til.

Og enda en gang:

Jeg er så glad i barnet mitt
Det verker mye mer enn litt
Det er den største lykken jeg har
At hun er barn, jeg er far
Så vær så, vær så vær så snill,
La meg få lage
Et barn til.

Og igjen. Fra begynnelsen av.

ES2018

Jeg vil skrive et brev

Motivet med å skrive brev til seg har jeg brukt ofte. Her er det igjen. Og for et hyggelig brev å få!

Jeg vil skrive et brev

Jeg vil skrive et brev om lykken
Og sende det til meg selv.
Og så vil jeg se etter posten
Kveld etter kveld etter kveld.

I brevet vil jeg skrive
At det viktigste som er
Det er å aldri, aldri glemme
De to som du har kjær

Og så vil jeg skrive dette
husk og aldri glem
Det som betyr noe i livet
Det som er ditt hjem.

Og så vil jeg åpne posten
Brevet, med disse ord
Og så vil jeg lese med andakt
Og en flaske cognac
Som den lykkeligste mann på jord.

ES2018

Lina

Walking on a wire. Det er det som er sangen. Richard og Linda Thompson. Den er fin, den er nydelig. Diktet er skrevet til den, det var en stemning der, men jeg mistet den og vet ikke om jeg fikk den formidlet. Det er et bilde som skal uttrykkes, et bilde på det å leve, billedlig uttrykt ved å gå på en line, med denne aktivitetens frykt for når som helst å falle. Og så må du jo bare fortsette til du er på trygg grunn. Hør sangen til Richard Thompson, heller, den er fra Shoot out the lights, sjekk ut det også.

Lina

Det er den ene tynne lina
Den ene du skal gå
Den eneste som teller
Og den du må opp på.

Det er den som ligger for deg
Er der du må trå ut
Og når du er der på den
Kan du aldri, aldri snu.

Slik er det her å leve
Og aldri vite om
Du feiler eller faller
Og ender allting sånn.

Bare gå på lina
Se alltid kun rett frem
Tenk ikke feile tanker
Gå linen ut, og hjem.

ES2019

Morgenmørke

Den lille samlingen Lyrikk18 liker jeg godt. Det begynner med Nesten, et flott dikt, og så fortsetter det med Tårnet, som jeg også liker, fordi det er så flott og følsomt det også. Morgenmørke, som kommer nå, liker jeg også veldig godt, fordi det ikke trenger noen videre forklaring, og står der bare ferdig forklart.

Morgenmørke

Det er morgen
mørkt
natt

Tiden er ikke
laget for klokker

Jeg sitter i huset
setter på kaffe

Hvem vet

spør jeg
halvhjertet

ES2018

Tårnet

Åh. Av og til leser man dikt av seg selv, som man nesten skulle ønske man ikke selv hadde skrevet, sånn at man kunne yte det rettferdighet med å si dette er bra. Dette er et dikt som griper meg på ny, når jeg leser det etter å ha glemt det. Dette her med det tårnet, man har klatret opp på, og stiller seg til skue, for alle å se, se.

Tårnet

Jeg har bygget
Meg et tårn
Nå klatrer jeg opp

Utsikten er ikke noe å snakke om
Den er selvfølgelig fantastisk

Men jeg?
Hvem er jeg?

På toppen av tårnet står jeg
Åpner meg opp

Alt jeg har tenkt, og sagt og gjort
Er åpent for alle å se
Se

ES2018