Smelte en sten

Min datter er så vakker at jeg har ingen måte å uttrykke det på. Ordene mine har ingen sjanse mot den skjønnhet hun utstråler i virkeligheten, den forundrer meg hver gang jeg ser henne. Så jeg kan skrive hva jeg vil, så sterkt jeg vil, det blir aldri i nærheten likevel. Derfor kan jeg også leke litt med ordene, og med diktskrivingen. På rappen laget jeg en ny versjon av dette diktet, Smelte en sten, der forandringene er kosmetiske, men en høytidelig analyse kan være fullt av stort alvor. For eksempel er det innslag av rim i den første versjonen, enderim med at pen rimer på sten,  og nytt rim med deg – meg, og til slutt vekk – flekk. I den andre versjonen er det bokstavrim, alliterasjon, med at søtsmeltestein alle begynner på s, og gir en sammenheng mellom de tre ordene, en sammenheng som også gjelder semantisk. Videre er søt et annet ord enn pen, kanskje er det også en viss forskjell om det er søthet eller penhet som smelter stenen, eller steinen. Ordet stein er lydlig annerledes enn sten, med diftong, og ikke regnet for å være så pent. litt mer sånn vi snakker, litt mer uhøytidelig. Jeg fikk nesten lyst til å skifte ut -e med -a i smelte, også, altså smelta, slik vi ville sagt det her i Rogaland. Hadde jeg lest det opp, hadde jeg garantert sagt smelta, i denne versjonen, smelta en stein, kanskje til og med smelta ein stein. Diftongen går igjen i degmeg, eller deimei, som det blir sagt, og lager en forbindelse der også. Diftongen blir imidlertid ikke brukt mer i diktet, det er bare i første del den spiller noen rolle. Midtstrofen, eller de to linjene i midten, er kanskje litt lettere å forstå i versjon to, der er det skrevet enklere ut, mer rett frem. I første versjon, originalversjonen, om man vil, må man kanskje lese et par ganger for å se at det går opp grammatisk, og at meningen egentlig er klar. Det er om den lyriske jeg-personen, jeg-et i diktet, står foran diktets deg (som i virkeligheten er Irina, min datter), så skal ikke diktets deg (altså hun) bli forundret om diktets jeg smelter vekk, slik en stein ville gjort.

Sånn kan man skrive i det vide og det brede. Eller bare la diktene stå som de er.

Smelte en sten

Irina
Du er så pen
At du kan smelte en sten

Så står jeg for deg
Når du smiler til meg

Bli ikke da forundret
Om jeg smelter vekk
Og etterlater meg
Ingenting annet
Enn en våt flekk

Nr. 6

Versjon 2

Smelte en stein (alternativ)

Irina
Du er så søt
At du kan smelte en stein

Så om jeg står foran deg
Og du smiler til meg

Bli ikke forundret
Om jeg da smelter vekk
Og fra meg er igjen
Kun
en våt flekk
Nr. 6

Livets brønn, brønn, brønn

I mai kollapset denne bloggen etter å ha holdt det gående i månedsvis. Men allerede nå i juni får jeg lappet den sammen igjen, med tilbakeposting av innleggene som mangler. Dette er fra samlingen Diktsamling, svært interesserte og vitenskaplig anlagte lesere vil se at dette diktet er beslektet med diktene jeg poster fredager dette året, dikt fra samlingen Ta en slurk, der det ikke fikk plass. Jeg mener derfor ganske bestemt det må ha vært skrevet i 2013, kanskje, eller i 2017, et av de to årene jeg så på denne samlingen og arbeidet med dem. Som man ser er jeg en selv en av mine ytterst få svært interesserte og vitenskaplig anlagte lesere, og med det skulle noteverket til diktet være på plass. Her er diktet.

 

Livets brønn, brønn, brønn

Å, hvis livet var sånn
at det alltid gikk an
å finne en brønn
der du fikk et glass vann.
Og drakk og drakk
alt du kan
Og alltid var det sånn
at det aldri ble tomt
Sånn
er drømmen
om brønnen og livet
eller drømmene om brønnene og vannene og glassene

Nr. 141

ES2013-17