Afften Psalme (Aftensalme), av Dorothe Engebretsdatter

I dag, på denne februarsøndagen, er det en klassiker fra den norske barokken vi skal poste. Det er skrevet av den norske prestedatteren Dorothe Engebretsdatter (1634-1716), den første store kvinnelige poeten i dansknorsk litteratur, og en kvinnelig poet fra den tiden det var mangel på slike i hele Europa. Diktet, eller salmen, vi velger av henne egner seg godt i undervisningssammenheng, fordi virkemidlene som blir brukt er så enkle å legge frem, og så illustrerende for perioden.

Mange rygger litt tilbake for barokken, men her på denne greie bloggen rygger vi ikke tilbake for noen perioder, og tror det opp gjennom hele historien har levd mennesker på jorden med noe å formidle om livet og om verden, og at dette kan gi rikere liv også for oss som lever i dag. Barokken var en gudfryktig tid, spørsmål om frelse og fortapelse var høyst reelle, og drømmen om den evige frelsen gav trøst i et jordeliv som også hadde sine vansker, med krig, uro, nød og sult. Samtidig var frykten for fortapelsen knugende, og jorde et tungt liv på jorden tyngre.

Vi har postet et par dikt av Thomas Kingo, Den XI Sang (Keed av Verden, Kier av Himmelen og SHver sin Skæbne (Sorrig og Glædee de vandre tilhaabe), vi har svenske Klage-Wijsa Öfwer thenna Torra och kalla Wååhr, av Lars Wivallius og Åkrar, Engiar, Dalar, Lundar, av Urban Hjärne, og nå sist har vi Alles ist Eitel, av Andreas Gryphius, Så det begynner å bli en del. Dette er første av Dorothe Engebretsdatter, og det er på sin plass å begynne med en liten forfatterpresentasjon.

Dorothe Engebretsdatter (1634-1716)

Dorothe Engebretsdatter kom til verden i Bergen 16. januar 1634, og skulle dø i samme by 82 år senere, på den 19. februar. Foreldrene var Engelbret Jørgenssøn (1592-1659), rektor og sokneprest, og Anna Wrangel, som døde i 1676. Om barndommen og ungdommen til Dorothe Engebretsdatter vet vi lite og ingenting, og kan bare anta at hun må ha tatt til seg en del av den samme boklige lærdommen som faren, og hans omgangskrets. Hun fikk ingen formell utdanning, vet vi, og hun bodde tre år i København, vet vi.

Om livet hennes i voksen alder vet vi mer, for her trådte hun frem i oppmerksomheten. Hun giftet seg i 1652 med Ambrosius Hardenbeck (1621-1683), konrektoren og kapellanen som senere ble sogneprest. Som kvinne var Dorothe Engebretsdatter avskåret fra noen egentlig karriere og formell stilling, men hun skrev salmer, leilighetsdikt og rimbrev, og opplevde også å få tekstene sine på trykk, og å tjene penger på dem.

Livet til Dorothe Engebretsdatter var ikke noe lett. Hun fikk ni barn, ni fødsler, og av de ni var det syv som døde før voksen alder. Liv og død var mer reelle begrep den gang, det var mer virkelig, det var få som fikk slippe at døden rev bort noen av de nærmeste, også lenge før tiden var moden. Men smerten over å miste noen er likevel vond, selvfølgelig, veldig vond. I 1683 mistet hun også sin mann, og måtte leve resten av livet som enke. Det er vanskelig nok i dag, hvor det finansielle sjelden er en bekymring. For Dorothe Engebretsdatter betydde tapet av ektemannen også år i nød, for inntektskilden forsvant. Til å støtte seg hadde Engebretsdatter skattefrihet fra 1684, hun betalte ikke skatt, og hun hadde rettighetene til hovedverket sitt gjennom et kongelig privilegium, sjeldent, og ikke selvsagt, på den tiden.

Jeg har ikke lest så mange av verkene hennes, så jeg vil ikke uttale meg så nøye om dem. Jeg har lest enkeltdikt, og jeg har lest om henne. I min beskrivelse har jeg støttet meg til Norsk biografisk leksikon som har en utfyllende artikkel der det står mer også om verkene, og måten de er skrevet på.

Afften Psalme

DAgen viger og gaar bort,
Lufften bliffver tyck og sort,
Solen har alt Dalet plat,
Det gaar ad den mørcke Nat.

Tiden sagte lister sig,
Glaset rinder hastelig,
Døden os i Hælen gaar,
Evigheden forestaar.

Nu een Dag jeg eldre bleff,
Det er som mit Tancke-Breff,
At jeg med min vandrings Staff,
Nærmer helder til min Graff.

Ret nu blincked Solens Lius,
Nu er skummelt i hvert Huus,
Saa forandris alle ting,
Til vi giør det sidste spring.

Kiære Siæl kom det i hu,
Og der hos bekiendt kun nu,
At du som it Adams Barn,
Velter dig i Synd og Skarn.

Denne Dag est du ey qvit
At du jo har faldet tit,
Reys dig og med Bøn gack hen
Til din Gud i Himmelen.

Beed om Naade, og giør Bood,
Aabne dine Øyens Flood,
Slip ham icke med dit skrig
Før hand faar Velsignet dig.

Nu min JEsu, Siælis Skat,
Tag her Lossament i Nat,
See jeg har it Hvile-sted
I mit Hierte til dig red.

Lad din stercke Engle-vact
Paa mit Leye giffve act,
At min Søffne-tunge Krop
Skadis ey aff Sathans Trop.

Saa jeg arme Orme-Seck
Icke veckis op med skreck,
Min Hosbond med Børn og Slect,
Tag og i din Vare-tect.

Vær din Menigheds forsvar,
Ordsens Tienere bevar,
At de maa som Hyrder troo,
Føde dine Faar i roo.

Alle Kongers Konge bold,
Vær vor Arffve Kongis Skiold,
Hand forlader sig paa dig,
Giff ham hvad hand ønsker sig.

At paa ham i mange Led,
Naade-Kilden flyder ned,
Alt det Kongelige Blood
Øse Trøst aff samme Flood.

Lad ham Leffve mange Aar,
Til hand mæt aff Verden gaar,
Giff ham her al Fryd og Fred,
Siden Evig Salighed.

De som ere i hans Raad,
HErre styr self deris Daad,
At de Trolig een og hver
Raader det som tienligst er.

Stil den Siugis Hierte-vee,
Tenck paa de Bedrøffvede,
Vær de Faderløsis Trøst,
Og giff act paa Enckers Røst.

Til een blund staar nu mit sind,
Men førend jeg slumrer ind,
Vil jeg hos mit Hvile-rom
Staa og tencke mig lit om.

At det er saaledis fat,
Jeg eengang den lange Nat
Skal iblandt de dødis Tal,
Soffve i den mørcke Dal.

Fire Fiele er min pragt,
Hvor udi jeg bliffver lagt,
Med it Lagen og lit meer,
Eyer icke saa en Feer.

Alle Verdslig Ting forgaar,
Jeg til Herlighed opstaar,
Naar Gud ved Basunens Lyd,
Kalder mig til Evig Fryd.

Fra Siælens Sang-Offer, 1676

Teksten er mildt tilrettelagt (fjernet tall på strofer og erstattet J med I et par steder, blant annet siste linje i strofe 8 (J mit Hjerte til dig red)) fra versjonen til Bokselskapet.

Språk, form og innhold

Den barokke formen er ofte overlesset. Det er den ikke her. Her er det standard 4+4 i strofer på fire linjer, 4 takter i oddetallslinjene, 4 i linjer med partall. Versefoten er trokeisk, det går tung-lett, tung-lett i de fire taktene, og utgangen på linjene er alltid trykktung. Rimene er parrim, aabb, de to første og de to siste linjene rimer.

DAgen viger og gaar bort,
Lufften bliffver tyck og sort,
Solen har alt Dalet plat,
Det gaar ad den mørcke Nat.

Dorothe Engebretsdatter: Aftensalme (trykkfordeling)

Det er ordforklaringer for noen av ordene i diktet lagt ut på nettet, men de er mildt sagt ufullstendige. De går ikke inn i alle vanskeligheter som er i diktet, det er ikke alle ord og meninger som er opplagte.

Første strofe sier at dagen nå viker og går bort, den viker plass for natten som vil komme. Luften blir tykk og sort, altså den lyse himmelen blir mørk, og jeg tror nok kanskje det er tykt mørke og ikke tykk luft som er poenget ellers. Platt er ordet for flatt, vi bruker det i dag også, men sjelden i betydningen at solen har dalt ned flatt. Meningen er nok at solen er flat med bakken. Og så går det mot den mørke natt, ad er latinsk for til.

I andre strofe er det tiden som sakte lister seg, en vending vi bruker også i våre dager, mens det nok kanskje ikke er alle som har en klar oppfatning av hva timeglasset er med sanden som renner ut. Kanskje er det ennå noen som har et sånt glass, i forskjellige spill? Den gang fungerte sånne glass som klokker, man måtte ha noe å måle tiden med, og sand og glass var ikke så umulig å få tak i. Hastelig blir sjeldent brukt som adverb, vi sier heller det renner i stor hast, eller renner fort. Men ordet gir mening. Og så er det døden som går etter oss i hælene, et skummelt og forståelig bilde, og etter det er det evigheten som står foran oss.

Tredje strofe sier enkelt og greit at jeg er blitt et dag eldre, så er Tancke-Breff «Tanke-brev», dobbel f i enden av ord og ck for vanlig k er konsekvent gjennom diktet, tankebrevet er at hun med vandringsstaven nærmer ser graven, nå som enda en dag går mot slutten. Helder er «heller», i betydningen «bøyer seg», eller «heller mot».

Storfe 4 sier solens lys blinker, det er skummelt i hvert hus, uten at det nok skal bety så mye mer enn at det er tussmørke der inne. Alle ting forandres, slik natt går mot dag, og det vil de gjøre til vi gjør vårt siste sprang, eller siste spring, som det står. Det spranget er fra livet til døden.

I strofe 5 benyttes ordet skarn, det er ikke i daglig bruk lenger, men er fremdeles gjengs i ordbøkene til språkrådet. Det er foreldet for møkk, søppel og smuss, og det brukes som skjellsord, «din elendige skarn». Det er nok et skjellsord av typen der den som blir utskjelt ikke helt kan vite hva den som skjeller ut mener. I diktet til Engebretsdatter er det nesten vanskelig å oppfatte ordet, siden det blir brukt i vendingen som nå nesten alltid blir brukt med «synd og skam». Her er det altså synd og skarn, synd og søppel. Hele strofen betyr at sjelen skal være oppmerksom på det, kom i hu, det skal være kjent nå, bekiendt kun nu, at den som først var et Adams barn – altså uskyldig, nå velter seg i synd og skarn, synd og møkk. Adam er i Bibelen det første mennesket, sammen med Eva den eneste som har levd før syndefallet.

Strofe 6 har mange forvanskinger, mange ord annerledes enn i dag, men det er bare å lese den moderniserte utgaven jeg har laget nederst, så skal den være ganske klar. Est er «er», gack er «gå», og så er resten ren språkutvikling og endret stavemåte. Du er ikke fri for at du denne dagen ofte har falt, reis deg opp igjen, og gå til din Gud i himmelen. Det er det strofen sier.

I strofe 7 er det dine øynes flod som skal åpnes, tårene som skal strømme ut, og det skal de gjøre mens du åpner øynene og ber om nåde. Du skal ikke slippe ham, han er Jesus, før han har fått velsignet deg, og med det gitt deg frelse. Det er ikke lett å skjønne hvorfor du ikke skal slippe ham med dit skrig, hva skriket har med dette å gjøre, her er nok litt elementer av nødrim, for å si det rett ut, men det går også an å tenke seg til en mening med det.

I strofe 8 er brukt ordet Lossament, det er ikke et ord man støter på ofte, men det gir mening, og betyr losji, eller nattely. Jeg vet ikke om det er et ord Engebretsdatter finner opp for anledningen, eller om det var gjengs bruk på den tiden. I dag blir uttrykket kost og losji forstått av de fleste, kost er mat, losji er (midlertidig) sted å bo. Strofen sier at Jesus, som er sjelens skatt, skal ta bolig her hos henne i natt, at hun har et hvilested i sitt hjerte rede til ham.

Med strofe 9 går aftesalmen over i bønn. Nå er det bønn til Jesus Kristus eller Gud faderen om at den sterke englevakten må være på vakt ved poetens leie der hun sover, så Satans tropper ikke skal kunne gjøre på den søvntunge kroppen. Sånne krigsmetaforer var svært vanlige på den tiden, verden og livet var en kamp mellom Satans og Guds hærstyrker, der Guds alltid var mektigst, men Satans var skumle og listige, og kunne friste et syndig menneske til seg allikevel. Her ber poeten om hjelp og støtte mot det.

Strofe 10 fortsetter med den samme bønnen, og med nye sterke bilder. Poeten sammenligner seg selv med en ormesekk, en sekk med ormer som kreler rundt, og bønnen er at englevakten fra forrige strofe sørger for at hun ikke våkner med skrekk, at Satan får overtaket, eller noe. Den samme bønnen gjelder ektemannen (husbond) og barna.

I strofe 11 utvides bønnen til menigheten, til Ordsens tjenere, som er prestene, men som jeg ikke er sikker på er det i betydningen «ordenes tjenere» eller «ordenens tjenere». Jeg skjønner ikke opphavet til ordet, men ser at det er prestene det skal være, og det gir god mening. De Hyrder troo er de trofaste hyrder, gjeterne på marken, å føde dine Faar i ro er å gi fårene næring. Det er mat, ikke fødsel. Og maten, det er Guds ord og Guds lære, den skal komme fra prestene, Ordsens tjenere, og så vil det alt bli godt. Bønnen er at Jesus Kristus og de høyere makter skal sørge for det.

I strofe 12 er det kongen som blir bedt for. Først er det kongenes konge som blir tiltalt, det er Jesus Kristus, og han skal også være arvekongens skjold, arvekongens beskytter. Arvekongen er kongen av Danmark-Norge. Uttrykket forlater seg på deg, eller forlader sig på dig, bruker vi ikke lenger, men det betyr noe i retning av at han overlater seg i hans hender, stoler på ham. Bønnen fra poeten er at Kongenes konge (Jesus) skal gi arvekongen (av Danmark-Norge) det han (arvekongen) ønsker seg.

Kongen er verdt litt ekstra bønn i strofe 13. Nå skal nådekilden, som er Guds nåde, fylle ham i mange ledd nedover, altså for kongen og hans etterkommere. Det kongelige blod må få øse trøst fra den samme floden, altså alle de kongelige må få trøsten og nåden fra Guds utømmelige kilde.

Strofe 14 avslutter bønnen for kongen, med et ønske om at han skal leve i mange år, og ikke forlate jorden (=dø) før han er mett av dage, og har levd et fullt liv. Poeten ber om fryd og fred for ham så lenge kongen lever på jorden, og deretter evig salighet og frelse for ham i Himmelen.

Strofe 15 går til kongens råd, der det er Herren som skal styre dåden deres, eller gjerningene. Da vil det gå vel. Herren skal hjelpe kongens rådgivere til å råde det som er mest tjenlig, det som er til beste for kongen og landet. Litt historieundervisning: Kongens rådgivere er det som senere blir ministrene i regjering. Det er derfor det den dag i dag heter Statsråd. Formelt sett er det sånn at regjeringsmedlemmene gir råd til kongen hvordan statsmakten skal utøves, og så er det sånn at sånn regjeringen råder, er sånn som det blir. Kongen har bare en symbolsk, formell betydning i dag. Det er illustrerende at det finnes en minister for hver av statens oppgaver, for næringsliv, for justis, for utenriks, for forsvar, for finans, for utdanning, for jordbruk og fiskeri, for alle oppgaver staten skal utføre. Sånn hadde kongen også før et råd, for hver av statens oppgaver. Siden staten er blitt mer komplisert, har det i tidens løp kommet til stadig flere ministere, eller rådgivere. Den gang var det bare en håndfull, nå er det rundt 20.

Så er det strofe 16, der det er de syke, bedrøvede og fattige det blir bedt for. De som er faderløse og de som har det vond, de får en strofe. Formuleringene er sånn at det er den sykes hjerte-ve som skal stilles, eller lindres, smertene skal dempes. De bedrøvede skal tenkes på, altså vår Herre skal være oppmerksom også på dem. De som er uten far skal få trøst, og enkers røst skal høres. Røst er stemme.

I strofe 17 er det lett å skjønne hva som menes med førend jeg slumrer inn, det er «før jeg slumrer inn», som kan bety både å sovne for natten og å sovne inn i døden. Jeg er dog ikke helt sikker på om det går an bare å skrive det om til «før enn jeg slumrer inn», som jeg gjør i min moderne versjon, om dette gir samme mening som i originalen. I alle fall sier strofen at blunden – søvnen – nå står i sinnet til poeten, men før hun slumrer inn, så vil hun i hvilerommet sitt stå og tenke seg litt om.

Og hva poeten skal tenke på kommer frem i strofe 18, det er at tingene er slik at hun en dag skal dø, komme blant de dødes tall, og sove i den mørke dalen. Da er det ikke en vanlig søvn, som den hun nå legger seg til, men den evige søvn, som er døden.

De fire fjølene, eller fielene, i strofe 19, er nok kisten hun skal ligge på. Der ar hun sin prakt. Hun får med seg et laken å ligge på, og litt mer. Hun vil ikke eie en fjær, eller feer, som det står. Det er språkutvikling med Eyer icke saa en Feer, diftongen Ey har blitt Ei, ck går til kk, aa er blitt å, og ordet Feer er nå fjær. De tre første er språkregler som er konsekvente.

Det avslutter veldig barokk, med kontrasten mellom de verdslige ting som forgår (= forsvinner), og herligheten som oppstår i himmelriket. Det er ikke vondt at alt i verden skal det en gang bli en slutt på, det er jo etter dette den virkelige herligheten kommer, i frelsen, i Himmelen. Basunen er det mektigste instrumentet, skikkelig messinglyd og festlyd, et instrument til å ønske velkommen til evig ro og fred, evig fryd.

En liten analyse

For dette diktet spanderer jeg på en liten analyse. Form og innhold og fakta om diktet og forfatteren er allerede gjort rede for, så her kommer litt om tema, motiv og virkemidler, litt om hvordan diktet er skrevet, og hvordan det får frem det det vil ha sagt.

Det er et personlig dikt Dorothe Engebretsdatter har skrevet, en personlig Aftensalme. Det er bønnen hun vil be til Gud, i det hun legger seg, og tenker på dagens og livets stridigheter, og det som skal komme.

Hun bruker barokkens virkemidler, skriver sånn som hun har sett og lest andre folk i sin samtidig har skrevet. Det er tankene om livet og døden, det er det som er temaet i diktet, det er det det handler om.

I barokken er det alltid stort anlagt. Så det må være 20 strofer. Strofene er imidlertid veldig enkle, til barokken å være, bare fire linjer, og på ingen måte overlesset med rim og andre virkemidler. Dette ligger til den personlige stilen til Engebretsdatter, det er ikke så mye staffasje her, ikke så pynt. Det er åpent og ærlig, sånn føler jeg det, dette tenker jeg på.

En god inngang til barokk kunst er å se etter kontrastene. Både det vakre og gledelige blir satt i kontrast med det stygge og nitriste, og begge blir tatt ut i det ekstreme. Frelsens fryd kommer så utmerket godt frem satt opp mot jordelivets elendighet, og vice versa. Lys og mørke blir stilt skarpt mot hverandre, både i maleriene og i litteraturen. Dette gir i noen tilfeller en sjokkeffekt som peker helt frem mot modernismen.

Salmen til Engebretsdatter er mer dempet, så her er ikke kontrastene så kraftfulle som i flere av de andre diktene fra barokken. Det er først i aller siste strofe, der jordelivets lidelser forgår, og himmelens herlighet overtar. Diktet til Engebretsdatter er mer kontemplativt, tankefullt, det blir ikke i så sterk grad servert en ferdig konklusjon, som det er vanlig å finne i barokken.

Diktet heter Aftensalme, og er kjent som det nå, men jeg er ikke så sikker på om Engebretsdatter selv brukte denne tittelen. Diktet, eller salmen, er også kjent med sin første strofe: Dagen viker og går bort, eller originalt DAgen viger og gaar bort. Det er salme 25, eller XXV, i Siælens Sang-Offer. Uansett er navnet passende, Afften Psalme, heter det originalt.

Vel kjent er det hvordan aftensalme spiller på en dobbelt betydning. Det er både salmen for aftenen man legger seg til å sove, for natten, og det er salmen for aftenen livet renner ut, hvor man sovner inn i døden. Hele tiden holder teksten på dette doble, det er både aftenbønnen, og bønnen for livet.

Hvis dette ikke hadde vært en liten analyse, men en ordentlig analyse, hadde tiden nå vært inne til å peke på hvor i teksten henspillingene på døden er tydelig. Det skjer hele tiden, og det veksler, med strofe 1, der dagen viker og går bort, og strofe 2, hvor glasset renner hastig mot døden. I første strofe er det natten det går mot, i andre strofe er det evigheten, døden. Dette blir satt opp mot hverandre, i god og kjent barokk stil.

I strofe 3 blir hun en dag eldre, men går så rett til tankene om døden, og livets ferd dit. I strofe 4 begynner det med at solen blinker, det går mot kveld i alle hus, og fortsetter med at alle ting forandres til vi alle gjør spranget inn i døden. I disse to strofene blir dagens ende og livets ende satt opp mot hverandre i hver sin halvdel av strofen.

Sånn er det bare å ta det nedover, strofe for strofe, hvor står det om dagen, hvor står det om livet? Hvor gjør diktets jeg-person seg klar for kvelden, hvor gjør hun seg klar for døden?

Et motiv som går igjen gjennom diktet, er tankene man gjør seg om livet man lever her på jorden, hva det er verdt å tenke på, hva det er verdt å bry seg om. Premisset er drømmen om frelsen, så her er ikke noe å diskutere, men man må da passe på å skusle bort frelsen man er tilbudt, gjennom synd og drift bort fra Gud. Dette er tema i strofene 5-7, med en slags fullføring i strofe 8, der jeg-personen bare ber Jesus om å ta bolig her hos henne, denne natten. Hun har gjort alt klart for ham.

Merk at det er veldig omtanke for synderne og de frafalne i de omtalte strofene 5-7, det er en sterk oppfordring om ikke å velte seg i synd og skam, ikke slippe han som er frelsen, men gå hen til himmelen, la ham få frelse deg. For menneskene i denne perioden var dette hver dag en kamp, man måtte holde fast på den riktige vei, måtte ikke la seg friste. For mennesker i vår tid, allerede godt utpå 2000-tallet, er det veldig fremmed å slik måtte gi avkall på fristelser, i vår tid er det vel mye mer snakk om bare å gi etter for dem. Det er lett å se Engebretsdatter hadde et vanskelig liv, ikke mye fråtsing og nytelser der i gården, men heller fattigdom og nød, særlig etter at hun ble enke. Men nå er jeg på vei bort fra analysen, og på vei over i generelle betraktninger.

Strofene 8-10 er de der hun ber om englevakt og beskyttelse, først for seg, så for sine. Her er det kontraster, med Englevakten satt opp mot Satans tropper, og det er sterke virkemidler, med ormesekken, som hun kaller seg. Det er sånt vi i våre dager ville kalt et merkelig selvbilde. Men her var det gjengs syn på mennesket, bare hos Engebretsdatter sterkt formulert.

Strofene 11-16 er der hun ber for andre, at Herren må beskytte ikke bare henne og hennes, men også flere. Rekkefølgen er viktig, Husbond med barn og slekt er nevnt allerede i strofe 10. Så er det menigheten og prestene i strofe 11, før kongen får alle strofene fra 12 til 14. Dette sier noe om forholdet mellom Kongen og Folket, et forhold som nok også virker fremmed i dag, men som sier mye om datidens måte å tenke på. Strofe 15 handler også om kongen, gjennom å handle om hans Råd.

Strofe 16 er den som går til dem som har det vondt og vanskelig. Engebretsdatter mistet sin egen far på 1650-tallet, da hun var 25 år og voksen, og hun mistet sin ektemann og ble enke i 1683, cirka 5 år etter at denne salmen ble skrevet. Hun skulle leve over 20 år som enke, under til dels vanskelige kår. Dette er noe å tenke på, når man leser de to siste versene i denne strofen. Hun ber ikke for seg selv, her, men for andre. Andre som er i samme situasjon som hun selv kommer til å bli i. Det at hun ber akkurat om å få enkers stemme hørt, er nesten som et frempek å regne, da hun etter selv å ha blitt enke, må kjempe for å få sin rettigheter innfridd, og få sin stemme til å bli hørt gjennom tekstene hun har skrevet. Stemmen må også blir hørt hos kongen, når hun ber om hjelp til å få erstattet boligen som brant ned under bybrannen i Bergen i 1702. Merk at det går ikke egentlig an å lese diktet opp mot hva som siden skal skje. Dette er bare fascinerende, ikke noen analyse i egentlig forstand.

De tre strofene 17-19 er de mest kontemplative (tankefulle) i diktet. Det er her hun gjør seg klar for sin egen død. Det henter opp igjen tankebrevet fra strofe 3, hun vil tenke seg litt om før hun nå legger seg for natten. Her er overgangen fra natten til døden mer myk, det er ikke spranget fra det ene til det andre, som det er i starten av diktet. Man kan nesten si at hun har fått roet ned, hun har bedt for alt som er å be om, og kan nå se på seg selv med større ro. Hun vet at hun engang vil dø, og er nå beredt. Det er ikke noe desperat eller fortvilet over disse strofene, det er mer en konstatering.

De 19 strofene samlet bygger opp mot konklusjonen i den siste. Det er veldig enkelt, nesten suverent, sånn som himmelens makter overvinner alle de jordiske problemer og bekymringer så nøye beskrevet i de 19 strofene. Poeten har egentlig klarhet, måtte bare rense tankene. Det er sånn at alle ting i verden forgår, de man er nær til, dør, ting blir gamle og utslitt, ingenting vil bestå tidens tann. Men hun vet hun vil oppstå på ny, etter sin egen død. Og det er til herlighet, en tilværelse uten den uro og bekymring og smerte som gjelder livet på jorden. Med den forvissingen er hun klar til å legge seg inn i søvnen, både for natten og for evigheten.

Kommentar

Så langt har det vært formelt og faktaorientert. Jeg har redegjort i lange baner om diktet og forfatteren, forklart innholdet og beskrevet formen, og jeg har skrevet litt analytisk og formelt om hva dette diktet er for noe, og hvordan det er gjort. Hele tiden har jeg sklidd ut i personlige betraktninger og synspunkt, sånn som man har frihet til å gjøre når man skriver blogg.

Jeg er glad i barokkens dikt. Jeg synes diktet til Engebretsdatter er ganske enkelt, det er lett å skrive sånn som dette. Rimmønsteret og rytmen er ikke komplisert, en rimsmed kan skrive 20 strofer til i samme mønster på rappen.

Men hun treffer en nerve. Dette diktet overlever, og blir lest. Flere hundre år etter det ble skrevet. Det er så vakkert, med det at det er salmen når dag går mot natt, og liv går mot død. Det er lett å forstå. Jeg tror mange som leser dette diktet her, ikke leser det så enormt nøye. Folk går ikke sånn i detaljer, som jeg har gjort. Det er hovedsaken som gjelder.

Hovedsaken er at poeten er bekymret for døden som venter. Det er en tanke alle kan kjenne seg igjen i, alle kan skjønne denne bekymringen. Og alle kan kjenne seg igjen i at man blir litt tankefull, i det man går til sengs. Særlig når man gjør det alene, i sitt eget rom. Det er ingen å snakke med, man er alene med tankene.

Man trenger ikke sette så presise ord på akkurat det. Man skjønner man er bekymret.

Og så kan man gjøre et lite sprang, fra vår måte å tenke på, i vår tid, til Dorothe Engebretsdatters måte å tenke på, i hennes tid. Bekymringen for fortapelse eller frelse har vi ikke lenger, men vi skjønner at hun hadde det. Vi skjønner godt at hun er bekymret for seg selv, for familien sin, og vi ser at hun er veldig bekymret også for kongen, og de som er rundt ham. Så tenker hun på de som ikke har det så godt, en tanke vi i dag også er opplært til å tenke, og som vi kjenner oss godt igjen i.

Nøyaktig hvilke ord hun bruker er ikke så farlig. At det er kontraster og sterke virkemidler, og at det går i trokeisk takt, med parrim – folk gir blaffen i det. Det er mennesket Dorothe Engebretsdatter folk er interessert i. En kvinne, som skriver, en tid der alle som skrev var menn. Og hun har vanskeligheter i livet alle kan se er tøffe, men som hun ikke nevner med et ord i diktet, eller bare med helt vage antydninger. En tøff kvinne. Hun klager ikke et øyeblikk. Hun bærer det.

Se her har vi noe å lese, og å tenke på. Det er dette som er poenget.

Modernisert utgave

Jeg kaller det Modernisert utgave, jeg kan ikke godt si det er jeg som gjendikter eller oversetter en (dansk)norsk tekst. Men det er jeg som har tilrettelagt denne versjonen fra den originale som jeg har brukt. Jeg har ikke endret noe vesentlig, så når det i originalen er rim på sig og hastelig, så blir det hos meg seg og hastelig. Arkaiske former er beholdt, når det må til for å beholde rytmen (bliver, dalet, osv.), og for rimet (nu for nå er benyttet konsekvent, siden det i noen linjer blir brukt i rim). Ellers vil alle reelt interesserte lett selv se hva som er gjort.

Aftensalme

Dagen viker og går bort,
Luften bliver tykk og sort,
Solen har alt dalet platt,
Det går mot den mørke natt.

Tiden sakte lister seg,
Glaset renner hastelig,
Døden oss i hælen går,
Evigheten forestår.

Nu en dag jeg eldre blev,
Det er som mitt tanke-brev,
At jeg med min vandrings stav,
Nærmer’ helder til min grav.

Rett nå blinket solens ljus,
Nu er skummelt i hvert hus,
Så forandres alle ting,
Til vi gjør det siste spring.

Kjære sjel kom det i hu,
Og der hos bekjendt kun nu,
At du som et Adams Barn,
Velter deg i synd og skarn.

Denne dag er du ei kvitt
At du jo har faldet titt,
Reis deg og med bønn gå hen
Til din Gud i himmelen.

Bed om nåde, og giør bot,
Åpne dine øynes flod,
Slipp ham ikke med ditt skrik
Før han får velsignet deg.

Nu min Jesus, sjelens skatt,
Ta her losament i natt,
Se jeg har et hvile-sted
I mitt hierte til deg red’.

La din sterke Engle-vakt
På mit leie give akt,
At min søvne-tunge kropp
Skades ei av Sathans tropp.

Så jeg arme orme-sekk
Ikke vekkes opp med skrekk,
Min husbond med barn og slekt,
Ta og i din varetekt.

Vær din menigheds forsvar,
Ordsens tjenere bevar,
At de må som Hyrder tro,
Føde dine får i ro.

Alle kongers konge bold,
Vær vår arvekonges skjold,
Han forlater seg på deg,
Giv ham hva han ønsker seg.

At på ham i mange ledd,
Nåde-kilden flyder ned,
Alt det Kongelige blod
Øse trøst av samme flod.

La ham leve mange år,
Til han mett av verden går,
Giv ham her all fryd og fred,
Siden evig salighet.

De som ere i hans råd,
Herre styr selv deres dåd,
At de trolig en og hver
Råder det som tjenligst er.

Stil den Siugis hjerte-ve,
Tenk på de bedrøvede,
Vær de faderløses trøst,
Og giv akt på enkers røst.

Til en blund står nu mitt sinn,
Men før enn jeg slumrer inn,
Vil jeg hos mitt Hvile-rom
Stå og tenke meg litt om.

At det er således fatt,
Jeg en gang den lange natt
Skal iblant de dødes tall,
Sove i den mørke dal.

Fire fieler er min prakt,
Hvor ut jeg bliver lagt,
Med et laken og litt mer,
Eier ikke så en fjær.

Alle verdslig’ ting forgår,
Jeg til herlighet opstår,
Når Gud ved basunens lyd,
Kaller meg til evig fryd.

ES2020