Rastlose Liebe

Rastløs kjærlighet. Det norske ordet for kjærlighet dekker ikke godt denne delen av den, vi har skilt litt kjærligheten og lidenskapen. Vi finner dem sammen i ordet å elske, som både kan være religiøs kjærlighet, og akten å elske. Engelske love og tyske Liebe dekker begge deler, slik italienske amore og russiske любовь også gjør det, mer enn vårt kjærlighet.

Kanskje er det bare med meg det er sånn. For meg er ordet kjærlighet religiøst og filosofisk, den kan ikke være rastløs, kjærligheten er evig. Det er lidenskapen som stadig skifter.

Johann Wolfgang von Goethe skrev diktet Rastlose Liebe i 1776, i følge engelske Wikipedia under en storm i Thüringen. I dag er nok teksten kanskje mer kjent i tonsettingen til Schubert og Beethoven, dømt etter søketreff på nettet, den gang var i hvert fall ikke Goethe selv opptatt av det. Musikken har den fordel at den trenger ikke oversettes, og egentlig heller ikke å forstås, stemningen den setter er umiddelbar. For å komme seg gjennom et dikt, trengs det av og til litt mer trening og veiledning.

Det er det denne bloggen er til for. Og den er som alle faste lesere vet herlig lite opptatt av søketreff og siste mote, her er enhver tids mote like interessant som dagens. Og det er bare å kaste seg over unge Goethes skildring av sin rastløse kjærlighet, eller rastløse lidenskap, fra den gang han var 27 år gammel, i 1776.

Rastlose Liebe

Dem Schnee, dem Regen,
Dem Wind entgegen,
Im Dampf der Klüfte,
Durch Nebeldüfte,
Immer zu! Immer zu!
Ohne Rast und Ruh!

Lieber durch Leiden
Möcht ich mich schlagen,
Als so viel Freuden
Des Lebens ertragen.
Alle das Neigen
Von Herzen zu Herzen,
Ach, wie so eigen
Schaffet das Schmerzen!

Wie – soll ich fliehen?
Wälderwärts ziehen?
Alles vergebens!
Krone des Lebens,
Glück ohne Ruh,
Liebe, bist du!

1776/1789

Rastløs kjærlighet

Snøen, og regnet,
Og vinden i mot,
I kløftenes damp,
Gjennom tåkeduftene,
Alltid videre! Alltid videre!
Uten rast og ro!

Heller gjennom lidelser
Kan jeg slå meg,
Enn for mange livets
gleder holde ut.
Alle tilbøyeligheter
Fra hjerte til hjerte,
Akk, hvor så besynderlig
Det skaper smerten!

Hvordan – skal jeg flykte?
Trekke mot skogen?
Alldeles forgjeves!
Livets krone,
Lykke uten ro,
Kjærlighet, er du!

Språk, form og innhold

I dette diktet er takten viktig, og skifte av takt blir brukt som et virkemiddel. Ingen av de tre strofene er identiske i sin oppbygning, og verselinjene skifter også versefot inne i samme strofe. Det samme gjelder for rimmønsteret.

Første strofe er på 6 linjer. Den har parrim i de fire første linjene, enderim i de to siste. Skjematisk AABBcc. Takten er tofotet jambe i starten, veldig markant og taktfast, taTAM, taTAMta/ taTAM, taTAMta, lett-tung. Så skjer det et taktskifte fra strofe 5, akkurat i det meningsinnholdet også skifter, nå skal det være fremad, og raskere! Denne versefoten kalles anapest, og egner seg for marsj, tataTAM, tataTAM/ tataTAM, taTAM, lett-lett-tung. De fire første linjene har trykklett utgang, de to siste trykktung. Merk også effekten av at anapesten ikke blir benyttet i aller siste linje, det er ikke ohne Rast, ohne Ruh, men ohne Rast und Ruh. Det blir kuttet en forventet trykklett stavelse, og trykket på trykksterke Ruh blir forsterket. Det er ingen ro.

I andre strofe er det tofotede daktyler over 8 verselinjer. Rimmønsteret er kryssrim, ABABCDCD, og alle linjer har trykklett utgang. Takten er tung-lett-lett, og linje 4 og 6 har trykklett opptakt. Dette er en mellomstrofe.

I siste strofe er vi tilbake i 6 vers, med omtrent samme oppbygning som i strofe 1. Rimmønsteret er AABBcc, det er fremdeles to takter, men versefoten er her daktylisk, som i strofe 2. Avslutningen henter opp avslutningen i stroe 1, med ro, men denne gangen går takten opp, og det blir en slags ro i den rastløse kjærligheten.

Dem Schnee, dem Regen,
Dem Wind entgegen,
Im Dampf der Klüfte,
Durch Nebeldüfte,
Immer zu! Immer zu!
Ohne Rast und Ruh!

Lieber durch Leiden
Möcht ich mich schlagen,
Als so viel Freuden
Des Lebens ertragen.
Alle das Neigen
Von Herzen zu Herzen,
Ach, wie so eigen
Schaffet das Schmerzen!

Wie soll ich fliehen?
Wälderwärts ziehen?
Alles vergebens!
Krone des Lebens,
Glück ohne Ruh,
Liebe, bist du!

Goethe: Rastlose Liebe (trykkfordeling)

Språklig er det ingen spesielle vanskeligheter, og innholdet trenger neppe noen nærmere forklaring.

Først er det at han rir eller beveger seg mot snø, regn og vind, i den klamme tåkeluften, alltid videre, uten å raste eller hvile. Det gjelder i direkte betydning, der han rir gjennom skogen i Thüringen, og det gjelder i overført betydning som et bilde på livet han lever i den rastløse kjærligheten. Konstruksjonen i starten går ikke å få over i norsk. Det er dativ i pronomenet (dem) som knytter snø, regn og vind til preposisjonen entgegen (i mot). På norsk står valget mellom å avsløre preposisjonen med en gang, og omskrive «mot snøen, mot regnet/ mot vinden i møte», eller la preposisjonen komme til slutt hos oss også, og uten styringen til hjelp «Snøen, regnet/ Vinden i mot». Tredje linje har genitiv, Im Damp der Klüfte, det er «kløftenes damp» eller «dampen til kløftene». Tanken er at det stiger damp opp fra kløftene, og så rir han gjennom dem, gjennom tåkeduften. Immer zu må kunne kalles et fast uttrykk, et idomatisk uttrykk, går ikke å oversette i sine enkelte bestanddeler. «Alltid videre», må være greit, på norsk, selv om det er mer kraft i den tyske originalen. Uten rast og ro er identisk med Ohne Rast und Ruh.

I andre strofe sier han at han heller vil la seg slå av lidelser, enn å måtte holde ut for mange livets gleder. Det er en sånn motsetning som hjernen liker, motsatt av det vante, da slår den seg på. Alle tilbøyligheter fra hjerte til hjerte, det skaper på sitt eget vis smerten. Freuden/ des Lebens er genitiv, livets gleder. Das Neigen er substantivert verb, av zu neigen, «bøye, helle, skråne», men det er også substantiv, die Neige, som betyr «slutt, rest, skråning». De to ordene ser ut til å ha samme opphav, og betydningen er at man skråner mot noe, heller mot noe, har tilbøyelighet til noe. Tiltrekning, kan man kanskje også si, siden det er fra hjerte til hjerte. Ordet eigen har mange oversettelser, som man ser av gloselisten, slik det norske ordet «egen» også kan ha flere forskjellige betydninger. Jeg har lagt inn pronomenet «det» som er innbakt i det tyske verbet Schaffet ((det) skaper).

Så avslutter det med spørsmålet hvor han skal flykte hen? Skal han trekke inn mot skogen, og liksom gjemme seg der? Alt er forgjeves, utbryter han, det nytter ikke. Livets krone, en lykke uten ro, det er du, det er kjærligheten, Liebe.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no

entˈgegen 1. prep. med dat. (i retning) mot, imot, i møte 2. (adv.) (tverti)mot, mot, i strid med.
Klüfte -> die Kluft -/Klüfte; kløft
ertragen (erträgt, ertrug, hat ertragen, tr.) tåle, holde ut, bære; orke, greie
eigen (adj.) 1. egen, eget, egne 2. eiendommelig, særegen, egenartet 3. merkverdig, merkelig, besynderlig 4. pinlig nøyaktig, omhyggelig, pertentlig 5. kresen, utvelgende.
Schaffet -> schaffen (schafft, schaffte, hat geschafft, itr. tr.) gjøre, utrette, prestere, klare, rekke; arbeide, jobbe, holde på med; skaffe;
Wälderwärts – sammensatt, «mot skogen» -> Wald der, -es/Wälder; skog;
vergebens (adv.) forgjeves, nytteløst.

Kommentar

Jeg husker godt da jeg selv var 27 år og i likhet med Goethe langt fra hadde avklart mine egne kjærlighetsforhold. Jeg leste ingenting av Goethe da, men var opptatt av de samme tingene, hvordan det å begjære noen langt i fra gav noen ro i sjelen, men hvor alternativet alltid var langt verre. Det hører med til alderen, rastløsheten, man vet dette skulle vært ordnet, er det ikke.

Goethe sammenligner denne følelsen og stemningen med å være i et ritt i vind, regn og snø, skikkelig uvær. Det er en kamp å komme seg gjennom, men det er ikke noe alternativ å snu. Stemningen blir heller pisket opp, han henter krefter fra dampen og tåken, og vil bare jage fremover, uten rast og ro.

Dette bildet av rytteren i uværet – den unge mannen i livet – setter stemningen for strofe 2, der refleksjonen foregår. Han resonnerer der at han heller vil ha lidelsene, enn å måtte holde ut for mange gleder. Han vil ha kampen. Det er litt av det samme, som når han henter krefter fra dampen og tåken, det gir ham noe å stå i det, han vil ikke ha ro, vil ikke ha alternativet. Det må skje noe. Andre halvdel av strofen er nesten litt humoristisk, den lidenskapelige unge mann tar litt avstand fra sitt eget liv og egne følelser, og ser seg selv og tilværelsen utenfra: det er egenartet hvordan alle disse forbindelsene og tiltrekningene mellom hjerte og hjerte skaper smerten han føler.

Så han har sett det. Og han har skjønt det. Og det er ikke noe å gjøre med det. Han kan ikke flykte inn i skogen heller, kan ikke gjøre eremitt av seg. Alt er nytteløst, kan ikke med, og kan ikke uten. Konklusjonen sier seg selv. Denne lykken uten ro, dette uværet av følelser som river og sliter, det er livets krone, det er kjærligheten. Lidenskapen. Liebe.

Goethe er en gigant. Og jeg er en prikk. Men livene våre forløp seg ikke så veldig ulikt i disse tingene her. Begge giftet vi oss i ganske voksen alder, og for begge var det mye stormer og slitasje underveis. Det er noe med hvordan Goethe så majestetisk setter ord på tingene, gjennom hele livet, og i alle stemninger og situasjoner. Han er alltid på høyden, skjønner det alltid, og uttrykker det presist og riktig. Og følsomt og stemningsfylt i tillegg. Han er dikterkongen, han skriver sitt liv så det blir universielt.

Perioden diktet blir skrevet er Sturm und Drang. Det passer veldig godt at Sturm und Drang sammenfaller med tiden Goethe er i 20-årene. Det er nesten så Goethes livsløp følger – eller styrer – tysk litteraturhistorie. 20-årene er tiden for de stormende følelser, for den rastløse kjærligheten, det ville rittet. Da omfavner man stormen, søker ro i uro, og jager av gårde med kraft og vilje, på jakt etter en lykke og et mål man ikke har klart for seg hva er, og hvor hele livet står på spill. Sånn er Rastlose Liebe også, den rastløse kjærligheten, den unge Goethe slår seg for et øyeblikk til ro med at sånn må det være for han. Han har ikke noe annet. Og han konkluderer med at han liker det.

Tøft.

Min gjendiktning

Dette diktet er gøy å gjendikte. Mye lek med rytmen, mye å bryne seg på og få til!

Rastløs kjærlighet

Mot snøen, og regen,
Mot vinden i vegen,
I dampen fra kløfter,
Tvers tåkedufter,
Alltid jo! Alltid jo!
Uten rast og ro!

Mer med å lide
Kan jeg meg slage,
Enn la i livet
Gleder meg plage.
Alt det tilbøy’lig
Fra hjerte til hjerte,
Akk, så merkverdig
Skaper min smerte!

Hvor skal jeg stikke?
Mot skogen å trekke?
All ting forgjeves!
Livet skal leves,
Lykke, ei ro,
Elske, du jo!

ES2020

Ganske gamle dikt: Livet mitt er et skranglete tog

Kategorien gamle dikt hører til 90-tallet. Etter 2000 fortsatte jeg å skrive dikt på den samme måten, men her på bloggen vil de bli plassert i en ny underkategori, ganske gamle dikt, og bli postet onsdager i 2018 og 2019, tenkte jeg. Det første er skrevet 4. januar, 2000, temmelig nøyaktig 18 år siden, et helt ungdomsliv. Den gang jeg skrev det var jeg allerede en ung voksen, i de vitale 20-årene, og temmelig påvirket av Neil Young, som man ser. Han sa om platen Harvest og sangen Heart of gold, tror jeg det var, at han begynte å merke at han kjørte på veien, at den var rett og fin. Han ville tilbake til grøfta igjen. Sånn likte jeg det også, og uttrykker det på en annen måte, i dette ganske gamle diktet.

 

Skranglete tog

Livet mitt er et skranglete tog
Rødmalt og blått, og sjarmerende og
Der har fått sin fart det klarer å kjøre
Og kommer seg fremover, slik det skal gjøre
Bedagelig dumpete går det av sted
Skinnene er like ved

ES2000

Dette er for øvrig det første diktet jeg skrev i 2000, og dermed det første på 2000-tallet. Ganske bra.

Christel, av Johann W. von Goethe

I dag poster jeg nok et fullblods dikt av den tyske dikterkongen Johann W. von Goethe (1749-1832). Dette er et kjærlighetsdikt, der kjærligheten er en lidenskap som frarøver den elskende all kontroll, dette er et dikt om å være glødende forelsket. Goethe skrev diktet i årene 1773/74, og fikk det først trykket i 1776. Siden er det med i alle samlingene, noen ganger kalt An Christel (Til Christel), noen ganger bare Christel.

Jeg har undersøkt litt hvem denne Christel kan være, men har ikke ennå funnet noe opplagt svar. Ved søk på navnet Christel og Goethe ender jeg bare opp i dette diktet her, eller til tekster om Goethe skrevet av noen som heter Christel. Goethe Wörterbuch skriver at Christel er kjælenavn for Christian og Christiane, men Goethe treffer ikke sin senere kone Christiane Vulpus før i 1788. Lenge etter at diktet er skrevet, og trykket.

Goethes store kjærlighet rundt den tiden diktet ble skrevet var Charlotte Buff. Det er hun som er modellen for Lotte i Unge Werthers lidesler (Die Leiden des Jungen Werther, 1774). Men heller ikke dette er noen helt god kandidat for hvem Christel i diktet kan være. Charlotte Buff var gift, og hun gjorde det ganske klart at Goethes følelser for henne, ikke ville bli gjengjeldt. Forholdet mellom dem varte bare noen måneder, mens Goethe bodde i Wetzlar. Året var 1772. Og det var ikke noe forhold i den forstand, Goethe var bare hyppig og velkommen gjest i huset Buff.

Forskningen vet nok godt hvem denne Christel i diktet er. Det er få ting ved Goethe og hans liv som er ukjent, og mystisk. Jeg har imidlertid ikke greid å finne frem til det. Jeg tror ikke det er mulig å skrive dikt som dette, uten å ha en konkret modell å tenke på. Men det er ikke så farlig at vi – eller jeg – ikke vet helt hvem det er. Diktet står helt utmerket på egne ben. Så inntil jeg eventuelt vet mer, forlater jeg diskusjonen om hvem Christel er, og behandler diktet som det står.

Uttrykket for forelskelse i det er sant og ekte. Det er som man sier noe man kan kjenne seg igjen i. Dette er ungdomsforelskelsen, der alt forsvinner i den man har valgt seg ut, og det ikke er noen andre spørsmål som teller enn hvordan man skal få være med den utkårede mest mulig, og få forelskelsen fullbyrdet. Her er det fullbyrdelse ikke som en erobring, men bare det å få være med den elskede for alltid. Og om leseren henger med meg her, så skal det være for alltid i et øyeblikk. Det er en stund som skal romme evigheten. Det er ikke sånn at man skal gjøre noe annet etterpå. Goethe illustrerer akkurat dette poenget godt i hvordan han ender diktet.

Nå ble det mye tørt snakk om det som skal være en fantastisk følelse, det å være forelsket, og bli fylt av alt det gjør med deg. Her er

Christel

Hab’ oft einen dampfen, düstern Sinn,
Ein gar so schweres Blut!
Wenn ich bei meiner Christel bin,
Ist alles wieder gut.
Ich seh sie dort, ich seh’ sie hier
Und weiß nicht auf der Welt,
Und wie und wo und wann sie mir,
Warum sie mir gefällt.

Das schwarze Schelmenaug’ dadrein,
Die schwarze Braue drauf,
Seh ich ein einzig Mal hinein,
Die Seele geht mir auf.
Ist eine, die so lieben Mund,
Liebrunde Wänglein hat?
Ach, und es ist noch etwas rund,
Da sieht kein Aug’ sich satt!

Und wenn ich sie denn fassen darf
Im luft’gen deutschen Tanz,
Das geht herum, das geht so scharf,
Da fühl ich mich so ganz!
Und wenn’s ihr taumlig wird und warm,
Da wieg ich sie sogleich
An meiner Brust, in meinem Arm;
‘s ist mir ein Königreich!

Und wenn sie liebend nach mir blickt
Und alles rund vergißt,
Und dann an meine Brust gedrückt
Und weidlich eins geküßt,
Das läuft mir durch das Rückenmark
Bis in die große Zeh’!
Ich bin so schwach, ich bin so stark,
Mir ist so wohl, so weh!

Da möcht’ ich mehr und immer mehr,
Der Tag wird mir nicht lang;
Wenn ich die Nacht auch bei ihr wär’,
Davor wär’ mir nicht bang.
Ich denk’, ich halte sie einmal
Und büße meine Lust;
Und endigt sich nicht meine Qual,
Sterb ich an ihrer Brust!

Christel

Jeg har ofte et dampet, dystert sinn,
Et ganske så vanskelig blod!
Når jeg er med min Christel,
Er alt igjen godt.
Jeg ser henne der, jeg ser henne her
Og vet ikke av verden,
Og hvordan og hvor og når hun meg,
Hvorfor jeg liker henne.

Det svarte skjemteøyet der inne,
De svarte bryn derpå,
Ser jeg en enste gang dit inn,
Så går sjelen meg opp.
Finnes en, som har en munn så elske,
Så kjærligrunde kinn?
Ah, og det er enda noe rundt,
Der ser ikke noe øye seg mett!

Og når jeg så da tar henne fatt
I den luftige, tyske dans,
Det går herom, det går så skarpt,
Der føler jeg meg så hel!
Og når hun blir svimmel og varm,
Da vugger jeg henne straks
Ved mitt bryst, i min arm;
Det er meg et kongerike!

Og når hun elskende ser etter meg
Og glammer alt rundt,
Og da ved mitt bryst trykket
Og rikelig et kysset,
Da løper det meg gjennom ryggmargen
Til i stortåa!
Jeg er så svak, jeg er så sterk,
Meg er så godt, så vondt!

Da vil jeg ha mer og stadig mer,
Dagen blir meg ikke lange;
Når jeg om natten og kunne være med henne,
Der før var meg ikke redd.
Jeg tenker, jeg holder henne en gang
Og gjør bot for min lyst;
Og ender ikke mine kvaler,
Dør jeg ved hennes bryst!

Språk, form og innhold

Diktet har en veldig markant rytme. Takten er jambisk med fire føtter (lett-tung, lett-tung, lett-tung, lett-tung) i oddetallsstrofene og tre (lett-tung, lett-tung, lett-tung) i partallsstrofene. Alle utgangene av verselinjene er trykktunge. Rimmønsteret er ababcdcd, altså klassisk kryssrim over 2×4 linjer. Første strofe har en ekstra trykklett opptakt (hab), ellers er takten og rimmønsteret konsekvent gjennom diktet. Jeg gjengir med trykktunge stavelser markert med fet skrift:

Hab’ oft einen dampfen, düstern Sinn,
Ein gar so schweres Blut!
Wenn ich bei meiner Christel bin,
Ist alles wieder gut.
Ich seh sie dort, ich seh‘ sie hier
Und weiß nicht auf der Welt,
Und wie und wo und wann sie mir,
Warum sie mir gefällt.

Trykkfordeling, An Christel, av Goethe

Det går ikke an å si noe om dette vitenskaplig og verifisertbart. Det har med følelser å gjøre, og det er min påstand at dette er en takt som passer til å være forelsket i. Man lar seg rive med av stemningen, det går over stokk og stein, ta-tam, ta-tam, ta-tam, ta-tam/ ta-tam, ta-tam, ta-tam, og igjen og igjen, gjennom hele diktet. Hallvard Lie skriver i sin Norsk Verslære fra 1967 at strofeformen først er å finne i gamle salmer, siden i pastoraler. Mange av diktene Lie ramser opp er ettertenksomme, og passer til å leses langsomt. Goethe bruker formen selv i diktet Der Fischer, en ballade. I Christel skrur Goethe tempoet opp, blant annet med oppramsinger (Und wie und wo und wann sie mir, strofe 1, linje 7), gjentakelser (Und (..)/ Und (..)/ Und (..)/ Und (..), str 4, linje 1-4) og omgangsspråk (dadrein, drauf). Det er med på å få frem den forrykte stemningen, synes jeg, forelskelse uten kontroll.

Når det gjelder oversettelsen min er det litt å si. Mir gefällt sie er fast vending for jeg liker henne, i strofe 1. Ellers skulle den strofen være grei. Dikteren setter rammen, med at han ofte ikke har det bra, men at alt er bra igjen, når han er med henne. Han ser henne overalt, og skjønner ikke hva det er med henne, som gjør dette med ham.

Strofe 2 har noen vanskeligheter. Dadrein er omgangsspråk for darin, «dit inn», «i det», «deri». Det samme gjelder drauf for darauf. I linje 4 er et sammensatt verb, aufgehen, satt opp i gloselisten. Den linjen er vanskelig å oversette. Som regel velger jeg da den norske oversettelsen som er tettest på originalen, og her ligger i norske «gå opp» mange av de samme betydningene som på tysk. Men vendingen «sjelen går meg opp» fungerer og klinger atskillig dårligere enn Die Seele geht mir auf. Lieben er å elske, men lieben i so lieben Mund ser ut til å være brukt som et adjektiv i en litt komplisert setningover linjene 5 og 6. På meg ser det først ut som setningen har to finitte verb, ist (er) først og hat (har) til slutt. Men det går ikke, så det ene verbet må være del av en leddsetning med en annen funksjon. I den norske oversettelsen min er problemene løst, det første verbet ist (er, finnes) er brukt som et spørsmål, og spørsmålet har to ledd, der det andre verbet hat (har) er verbal for begge. «Finnes noen som har en munn så å elske, og som har så elskerunde kinn?» Oversettelsen av det sammensatte adjektivet liebrunde (lieb + runde) er ikke opplagt. Til sist volder det hodebry med Ach, und es ist noch etwas rund. Brukt som adjektiv (et adjektiv står til substantivet) er rund det samme på tysk og norsk, en rund ting, sirkelformet. Brukt som adverb (et adverb står til verbet) betyr det omtrent, cirka, slik det kan gjøre også på norsk (eks: det var rundt 50 mennesker der). Her i setningen er det brukt som adverb, det er ikke noe substantiv adjektivet kan stå til, eller beskrive, og ordet står dessuten ubøyd. Jeg oversetter sånn som det står i originalen. Om det er noen som her ser noe jeg ikke har sett, tar jeg gjerne i mot tips, som jeg alltid gjør for å få rettet opp feil og forbedret innleggene.

I tredje strofe tror jeg wenn’s er satt sammen av wenn es, mens ihr (henne) er her dativformen for 3. person entall, hunkjønn. Det er brukt i vendingen ihr taumlig, på tysk er det ikke et subjekt «jeg» som blir svimmel, men en svimmelhet som kommer til meg, norsk «svimler for meg». Strofen beskriver hvordan det er når han danser med henne, i en luftig, tysk dans, og at han føler seg så helt og fullt, så ganske bra, eller hvordan man velger å oversette tyske å føle seg so ganz.

Strofe 4 har ikke noen spesielle vanskeligheter. Først er det at når hun ser på ham, glemmer han alt. Når hun klemmer ham til brystet sitt, og kysser ham, så løper det gjennom ryggmargen, til tåa, motsetningene mellom svak og sterk, vel (wohl) og vond (weh) er uttrykk for at det sitrer av spenning han ikke kan forklare.

Siste strofe har verb i konjunktiv i hypotetisk betydning – wäre. Min oversettelse skulle være grei. Strofen handler om at han bare vil ha mer og mer, og det ender, i klassisk, stormfull kjærlighetserklæring at han vil dø ved hennes bryst. Det blir sagt sterkere, om hun ikke ender kvalene hans, ved å få oppfylt lystene, så vil han dø ved brystet hennes.

Det er ikke noen forskjell på diktet i direkte og overført betyding denne gangen. Det er den forelskede jeg-personen som tenker over hva som har skjedd mellom ham og hans Christel, og alt han føler, lider og begeistres av dette. Først begynner det klassisk, med at han den forelskede ofte ikke har det så bra, men at når han er med henne, så er alt øyeblikkelig godt. Så er det også den klassiske med at den forelskede ser den han eller hun er forelsket i, alle steder. Det er også et uttrykk for at den elskede fyller hele ens sinn. Han avslutter første strofe med at han ikke skjønner hva som skjer med ham, og hva det er med henne som gjør at han føler på denne måten. Det er også en klassisk forelskelsesskildring.

Gloseliste

dadrein -> darein (-ˈein og ˈda-) (omgs.: drein; adv. poetisk) dit inn; i det, den; deri
Braue die, -/-n; øye(n)bryn.
aufgehen (st. itr.) 1. åpne seg, løsne 2. stige opp, stå opp 3. gå opp; gå inn i, opp i. 4. spire fram, komme opp, bli synlig. 5. ese, svelle. 6. begynne, (jakt)tiden er inne.
Wänglein – Verkleinungsform -> Wange die, -/-n 1. kinn 2. sidedel, vange.
rund I. (adj.) rund. II. (adv.) omtrent, cirka.
ich sie denn fassen darf -> jemanden am/beim Arm fassen gripe, ta en i armen
taumlig -> taumeln (sv. itr.) rave, vakle; mir ist taum(e)lig jeg er svimmel/ør.
wieg -> wiegen (wiegt, wiegte, hat gewiegt, tr.) 1. vugge 2. hakke.
sogleich (adv.) straks, med det samme.
blickt -> blicken (sv. itr.) se, titte fram, være synlig, skimte; lyse.
weidlich (adv.) grundig, rikelig, til gagns.
das Rückenmark ryggmarg.
Zeh der, -(e)s/-en, die Zehe -/-n; tå; der, die kleine, große Zeh lilletå, stortå.
möcht -> mögen (mag, mochte, hat gemocht, etter forutgående infinitiv: hat … mögen; hjelpeverb, tr.) gjerne ville (ha, gjøre), ha lyst på; kunne, skulle; like, synes om.
davor (adv.) for (det, den); foran det; før det (jf. også vor);
bang(e) (adj.) engstelig, urolig, bange
büße -> büßen (sv. tr. itr.) gjøre bot, bøte, sone; (bibelsk) tilfredsstille; (sveits.) straffe; für etwas büßen müssen få lide, unngjelde for noe.
endigt -> endigen (sv. itr. tr., gammeldags, høytidelig) ende, avslutte; > se Enden
Qual die, -/-en; pine, kval, smerte, lidelse.

Kommentar

Det er gøy å være forelsket. Goethe er i 24-års alderen da han skriver dette diktet her, den rette tiden for stormende følelser. Det var også den rette tiden for den slags i den litterære stilen som preget periode, og som Goethe selv var helt sentral i å forme. Den kalles Sturm und Drang, det tysk ordbok skriver er «sterk indre begjær» (starkes inneres Begehren),, det norske ordeet trang tilsvarer sin tyske slektning i betydningen «trang til å få til noe». Det er følelsene som skal få utløp, subjektet – jeg-personen – som skal få seg og sine muligheter realisert. Stilretningen kommer som en reaksjon på den strenge klassisismen, eller nyklassisismen, der følelser, subjektivitet og skapertrang skulle holdes i tømme av strenge formale krav i sjangeren. Forelskelsen skulle behandles analytisk.

Måten Goethe lar sin forelskelse få utløp oppfyller også en rekke klassiske formkrav, og bruker klassiske virkemidler. Diktet er strengt oppbygd, rim og rytme er konsekvent oppfylt, og det er gjentagelser (også gjentagelser med variasjoner, sånn som spørreordene i strofe 1), motsetninger, overdrivelser og billedlige skildringer. Men disse virkemidlene har historien er egnet til å få frem sterke følelser. Og det er det forelskelse handler om, enten det er Sturm und Drang man skriver i, eller om det er en annen periode.

Siden skriver Goethe mer avklarede forelskelsesdikt og kjærlighetsdikt. Kanskje kan det være den litterære mote endrer seg, Goethe beveger seg mot en ny klassisisme, den såkalte Weimar-klassisismen, inspirert av den greske og særlig romerske antikken, der Goethe fant mye av den roheten og klarheten han søkte. Men det kan også være at Goethe blir eldre. Og da er også forelskelsen annerledes, man vet mer, blodet bruser på en annen måte, og man husker mer hvordan det var og kjenner igjen de sterke følelsene og reaksjonene på dem. Jeg ville i alle fall heller lese dette diktet som et uttrykk for sinnstemningen til en forelsket 20-åring, der alt går i ball, og man ikke ser noe høyere mål enn å avslutte alt, og dø ved sin kjæres bryst.

Min gjendiktning

I en gjendiktning som dette gjelder det å få opp tempoet, og la alt falle på plass i riktig rytme. Som alltid yter ikke gjendiktningen originalen noen rettferdighet, så dette får stå vel så mye for egen regning, som Goethes.

Til Christel

Har oft’ et dampet, dystert sinn,
Et ganske vansk’lig blod!
Men når jeg er med Christel min,
Er verden bare god.
Jeg ser hun her, jeg ser hun der
Og vet ei annet liv,
Og hvor og hvordan, hva hun er,
Hvorfor hun gjør meg slik.

Det svarte, skjemteøyet ditt,
De svarte bryn på topp,
Ser jeg en enkelt gang inn dit,
Går alt i sjelen opp.
Fins én, som har så deilig munn,
Så elskerunde kinn?
Og enda er det noe rundt,
Der ingen ser seg mett!

Og når jeg så tar henne fatt
I luftig’, tyske dans,
Det går herom, det går så bratt,
Da er jeg hel til gangs!
Og når hun svimler og blir varm,
Jeg vugger henne slik
Ved brystet mitt, og i min arm;
Meg er et kongerik’!

Og elskende til meg et blikk
Og alt er glemt og tyst,
Og da hun ved mitt bryst er trykt
Og rikelig meg kyst,
Da løper gjennom marg og ben
Meg ned i store tå!
Jeg er så svak, så sterk og ren,
Så godt, så vondt, og så!

Da vil jeg mer og stadig mer,
Ei blir meg dagen lang;
Når natten jeg og henne skjer,
Før det var jeg ei bang’.
Jeg tenker, jeg holdt henne da
Og soner for min lyst;
Og ender ikke mine kval,
Dør jeg ved hennes bryst!

ES2019

Forrige: Blindekuh Neste: Die Spröde Alle: Goethe