Ja visst gör det ont, av Karin Boye

Det er andre april, vårmånedens andre dag, og tiden for et svensk dikt her på denne poesibloggen. Det vil bli et vårdikt, men ikke som de andre vårdiktene, der våren er lys og fager og løfterik, og verden våkner til liv i forelskelse og sang. I dette diktet gjør våren vondt. Uttrykt gjennom de berømte linjene: Ja visst gör det ont när knoppar brister, eller på norsk: «Ja visst gjør det vondt når knopper brister». Linjen starter diktet som heter Ja visst gör det ont, det er hentet fra samlingen For trädets skuld, og den samlingen kom ut i 1935. Forfatteren er Karin Boye, og dette er hennes beste og mest kjente samling.

Karin Boye (1900-1941) er en mester i å sette sammen ord og linjer som biter seg fast i minnet. Fra diktet Osårbar i samme samling, har vi denne

Det finns inte lycka och olycka.
Det finns bara liv och död.

Linjene går igjen i kursiv, i de to første strofene av det korte diktet. Fra samlingen Härderna (1927) har vi denne, fra diktet I rörelse

Den mätta dagen, den är aldrig störst.
Den bästa dagen är en dag av törst.

Det er som om Karin Boye skriver på nervene, om det går an å uttrykke seg litt poetisk også i omtalen av diktene. Jeg er ikke noen stor kjenner av henne, og skal ikke gå inn på hennes ømme livshistorie før jeg kjenner den bedre, men i den kan man kanskje finne svar på hvorfor hun kan skrive linjer som dette i innledningdiktet Ingenstans, også fra For trädets skuld.

Den svenske litteraturbanken skriver i sin introduksjon til Karin Boye at hun var inspirert av Gustaf Fröding, Vilhelm Ekelund og Edith Södergran. Vilhelm Ekelund og Edith Södergran er det mange dikt av her på bloggen, og særlig Södergran er en favoritt hos meg som skriver den. Også Södergran bruker treet, eller på svensk trädet, ofte i diktene sine. Men der Södergran, syk som hun var, holdt seg unna kjærligheten i livet, kastet Boye seg ut i den. Det kan virke på meg som Boye enda sterkere ønsket og krevde sin plass i samfunnet, og dermed mye sterkere følte spenningen i det at samfunnet ikke var som hun ville ha det, og at hun selv i den tidens svenske samfunn aldri kunne bli akseptert som hun var. Södergran kom fra en rik familie, litt atskilt fra samfunnet, og lærte seg vel kanskje tidlig å leve med ensomheten, og hun måtte tidlig akseptere at hun ikke kom til å leve lenge, siden hun var dødssyk. I noen av diktene sine kan Boye virke sintere enn Södergran, Södergran sine dikt var ofte i triumf. Södergran løfter seg på en måte suverent over et samfunn hun ikke bryr seg om. Det er livet som er saken hos henne, livet og beruselsen over livet. Da kan vel kanskje samfunnsspørsmål bli litt ubetydelige.

Ofte er det det hos Boye også. Det er opp til hver enkelt å velge å lese dette diktet med element av samfunnskritikk, om måten samfunnet er innrettet gjør det vondere for knoppene å briste, når de bistende knoppene leses i overført og utvidet betydning. Det er imidlertid vanskelig å lese dette diktet uten å støte på spenningene Boye var så opptatt av, og slet sånn med. Södergran insisterer på å være fri, og bryr seg ikke – eller: hun skriver i alle fall diktene sine som om hun ikke bryr seg. For Boye ser det ut til at friheten må være hel og ekte. Hun ser det slik at i hennes eget og andres forsøk på å være fri, så er det noe som stenger for henne, det er noe som hindrer henne og andre i sin livsutfoldelse. Denne spenningen må på en eller annen måte briste, noe må gi etter. Enten må knoppene gi opp sin frihetslengsel, eller så må det som holder det i knopp gi opp å holde det i knopp.

Når det gjelder knoppene om våren, så er det alltid det som holder tilbake som gir seg. Det er naturens lov at knoppene skal briste, blomstene og bladene skal springe ut, alt skal bli fritt. Lest slik blir diktet optimistisk, som våren alltid er. Men Karin Boye er altså en av de ytterst, ytterst få som skildrer denne optimismen og livsutfoldelsen som smertefull. De vakre blomstene som viser seg om våren og i livet kommer ikke frem gratis. Det er en kamp, og det gjør vondt.

Ja visst gör det ont

Ja visst gör det ont när knoppar brister.
Varför skulle annars våren tveka?
Varför skulle all vår heta längtan  
bindas i det frusna bitterbleka?
Höljet var ju knoppen hela vintern.
Vad är det för nytt, som tär och spränger?
Ja visst gör det ont när knoppar brister,
ont för det som växer
                              och det som stänger.

Ja nog är det svårt när droppar faller.
Skälvande av ängslan tungt de hänger,
klamrar sig vid kvisten, sväller, glider  -
tyngden drar dem neråt, hur de klänger.
Svårt att vara oviss, rädd och delad,
svårt att känna djupet dra och kalla,
ändå sitta kvar och bara darra  -
svårt att vilja stanna
                              och vilja falla.

Då, när det är värst och inget hjälper,
Brister som i jubel trädets knoppar.
Då, när ingen rädsla längre håller,
faller i ett glitter kvistens droppar
glömmer att de skrämdes av det nya
glömmer att de ängslades för färden  -
känner en sekund sin största trygghet,
vilar i den tillit
                              som skapar världen.

1935

Kommentar til språket

For mange norske er det uvant å lese svensk. Men når man lærer seg at ‘ä’ er ‘e’ og ‘ö’ er ‘ø’, så er det veldig likt. Jeg har satt opp i gloselisten noen ord det an være tvil om, slått opp på det svenske akademiets ordbok på nettet. I motsetning til engelske og spanske oversettelser, så får vi på norsk også det lydelige riktige i vondt når knopper brister, tum-ti, tum-ti, tum-ti, i den naturlige rytmen, og selve ordet brister, der den skarpe vokalen ‘i’ sammen med konsonantfrikativen ‘s’ varer til plosiven ‘t’, og bristen skjer. Jeg trengte noen fremmedord for å forklare dette, men nordmenn, svensker og dansker oppfatter det intuitivt. Ja visst gjør det vondt når knopper brister setter seg atsikklig bedre enn «Yes it hurts when buds are breaking». Ordet knopper har jo nesten en slags kneppe-lyd i seg, «knopper popper opp», det lydlige er just right, som de sier på engelsk. Vi har et illustrerende eksempel på hvorfor dikt gjør seg best i original.

Første strofe slår fast at det gjør vondt når knopper brister. Så følger det opp med det retoriske spørsmålet, hvorfor skulle våren ellers vente med å komme? Og hvorfor skulle vår hete lengsel (etter liv og utfoldelse) være bundet i det frosne bitterbleke (altså vinteren)? Hele vinteren var knoppen pakket inn, hylstret inn (höljat), og så er det noe nytt som sprenger på og vil ut. Det er formulert som et spørsmål (Vad är det för nytt, som tär och spränger?), før den viktige førstesetningen om det vonde når knoppene brister blir gjentatt, før det nå blir litt utdypet med at det gjør vondt (ondt) både for det som vokser (växer) og det som stenger (stänger).

I andre strofe er det ikke knoppene som brister, men dråpene (droppar) som faller. Det svenske ordet svårt tilsvarer vel litt vårt svært, med kanskje litt sterkere betoning av at det svært også kan være vanskelig (på norsk: det var da svært, da!). Så det er svært, eller tungt, eller vanskelig, når dråpene faller. De henger skjelvende med engstelse (Skälvande av ängslan), og klamrer seg til kvisten mens de sveller ut (blir større) og glir (sväller og glider). Det er tyngden som drar dem nedover, og så er hur de klänger «hvordan de klenger», slik jeg forstår det. De første fire linjene i denne strofen er en ganske intens skildring av dråper som henger på en grein, vokser og glir nedover, men som klamrer seg fast og ikke vil falle. Det fortsetter: Det er svært å være uviss (ikke vite), være redd og delt (delat), svært (eller tungt, skummelt) å kjenne dypet (altså fallet, om dråpen detter av greina) dra og kalle (rope), men ennå sitte igjen og dirre (sitta kvar och bara darra). Siste linje er en motsetning, alltid effektfullt i dikt og andre tekster, det er svært å ville bli og ville falle på en gang (svårt at vilja stanna /   och vilja falla). Merk at det er stanna (bli, bli stående, bli værende) som står først, og det er ville falle det ender med.

Så kommer forløsningen i strofe 3. Det er når det er (som) verst (när det är värst), og ingenting hjelper (ingat hjälper), da brister som i jubel knoppene på treet (brister som i jubel trädets knoppar). Det er også da dråpene faller, når ingen redsel lenger holder dem igjen (, när ingen rädsla längre håller). Fallet skjer i et glitter, jeg tror ordet «glitter» brukes på norsk som på svensk, det er glitrende dråper som faller, og klangen i ordet og assosisasjonene ved det passer også med det som skjer (faller i ett glitter kvistens droppar). Det kan de gjøre fordi de glemmer redselen de en gang hadde, redselen for det nye som skal komme og for den ferden de skal gjøre (glömmer att de skrämdes av det nya,/ glömmer att de ängslades för färden ).  Slutten er ganske mektig, om én i en nøytral kommentar også kan komme med en kvalitetsdom. Det står at de i et sekund kjenner den største trygghet som er, og at de hviler i den tilliten som skaper verden. Med sekund menes den tiden det tar for dråpene å falle, knoppene å briste, det er alt som trengs. Man må bare våge spranget. Det er tilliten til at dette vil gå bra, som skaper verden.

känner en sekund sin största trygghet,
vilar i den tillit
__________som skapar världen.

Gloseliste

Glosene er slått opp på det svenske akademiets ordbok, og andre åpne ordbøker på nettet. Merk at akademiets ordbok bare har svensk forklaring til ordene. De norske alternativene er forslag fra meg, og ikke noe autorativt.

tveka tvile, nøle
höljet hyllet inn -> hölja v. overtrekke, hylle inn | hölje s. hylster
växer vokser

ängslan engstelse, redsel, uro, angst
sväller -> svälla v. svelle
klänger klenger
darra dirre, skjelve

ängslades engstedes, engstet seg
världen verden

Kommentar til diktet

Diktet kan leses som om dette gjelder våren. Det er en skildring av planter og trær som skyter knopp og lar knoppene briste i blomster og blader, og om vanndråpene som truer med å falle ned fra greinene deres. Men den veldige personifiseringen og besjelingen presser frem også en annen lesning. Trær føler ingen smerte, vanndråper føler ingen frykt, naturen går sin gang etter de lover og regler den følger. Så man vil gjerne lese dette diktet i overført betydning. Og det viser seg da at diktet blir veldig rikt, og at tolkingsmulighetene er mange, mange.

Jeg skal ikke være kategorisk, her, bare peke på et par muligheter for hvordan man kan få noe personlig ut av diktet. For mange handler dette diktet om unge jenter, som skal ta spranget over fra barndom og ungdom, til voksenlivet. Det at det gjør vondt og at knopper brister, noe som går i stykker, passer kanskje ekstra godt for dem. Jeg skal ikke uttale meg om at det var dette Karin Boye hadde i tankene da hun skrev diktet, det skulle heller ikke spille så stor rolle. Diktet passer veldig godt for unge jenter som vil og ikke vil, som dras mot og frykter fremtiden, de klamrer seg til kvisten mens de vokser og vokser de også, bildene passer veldig godt. Spørsmålet i første strofe passer også godt for dem, hvorfor skulle de ellers tvile på fremtiden, voksenalderen om det ikke var for at det gjorde vondt når den kom? Det passer også godt at når spranget er gjort, så er det ferdig. Da venter andre gleder og problemer. Det er også nydelig med den siste strofen, at tilliten om at det vil gå bra, tilliten som bare trengs i det spranget skjer, det er det som gjør at verden består, og hver vår skapes på ny.

Diktet trenger selvfølgelig ikke bare leses som om det angår unge jenter. Det er alt liv, alle overganger. Det kan være samfunnsendringer, om enn man da kanskje i tolkningen må dra til litt, for å få det til å passe inn. Det kan være unge gutter som blir menn, barn som flytter ut fra foreldrehjemmet, konfirmasjon, fødsel, det aller,aller meste, så lenge det som holdes inne er litt innesperret, og det som slipper ut er friskt og livskraftig, selve livet, fremtiden. Det gjør vondt når knopper brister, men det er nødvendig, og det gjør godt etterpå. Man kan godt være redd for dem, bristelsene, fallene, både knoppene og dråpene er jo det, her i diktet, men man trenger ikke og skal ikke være redd for at det vil komme. Det vil det. Sånn er livet.

Det gjør at man også kan være optimistisk, tross alt. Enten det gjelder livet, eller samfunnet, eller hva man nå går rundt og bekymrer seg for. Knoppene vil briste. Verden vil bestå. God vår!

Kastanje, buds, knopper, vår, vårsprang, Kiev, каштан, vårsprett, knopp, blomst, grein, nærbilde, våren

 

Reklamer

Sprinterne, av Nordahl Grieg

De to første diktene jeg har postet av Nordahl Grieg har vært forholdsvis enkle og rett frem. De er ment for å begeistre, og man skal være bra kjølig for ikke å la seg begeistre av dem. Diktet jeg poster i dag, er også gankel enkelt, men det er virkningsfullt, og det er ikke ment å begeistre. Det er dystert, og betegner nazismen i Tyskland før verden virkelig har fått øynene opp for hvor grusom den er.

Diktet er blitt svært kjent, et av Griegs og norsk lyrikks aller mest kjente. Det har funnet sin plass i norskundervisningen på alle trinn fra grunnskole til høyskoler og universitet, det er illustrerende for perioden, for Grieg og hans politiske engasjement, og for hvordan dikt kan skrives i en streng form med svært økonomisk valg av ord. Her er det bare 8 linjer, stort sett 3-4 ord i hver linje, ingenting overflødig. En annen årsake til at diktet er så populært i undervisningssammenheng, er at det er så konkret, og at det er lett for en lærer å velge hvordan innholdet skal formidles til en elev. Det er også lett å skape engasjement om det, siden virkeligheten som ligger bak, er så grusom.

Man kan vise til de olympiske leker i 1936, de som kontroversielt ble holdt i Berlin, og viste seg å bli en propagandautstilling for det tyske nazi-styret til Hitler. Her var Tyskland sentrum for verdens oppmerksomhet, og de klarte å holde en olympiade som langt overgikk alle de tidligere. For nazi-Tyskland skulle dette også være en arena for å demonstrere den ariske rasens overlegenhet. Langt på vei lyktes de i dette, siden både vinnere og deltakere stort sett var hvite menn med opprinnelse i Vest-Europa. Den største stjernen av dem alle, ble imidlertid negeren Jesse Owens. Han kom fra det store intet, og tok 4 gull på gjeve øvelser som 100 meter, 200 meter, lengde og 4 x 100 meter stafett. Det er han diktet «Sprinterne» innleder med, før det går over til å skildre en sprint i en mer uhyggelig betydning, den sprinten jøder på flukt i overført betydning prøvde på for å berge sitt liv fra nazistene.

Sprinterne

Niggeren Owens sprinter,
germanerne stuper sprengt.
det blonde stadion undres,
og Føreren mørkner strengt.
Men tenk da med trøst på alle
jødiske kvinner og menn
som sprang for livet i gaten-
dem nådde dere igjen!

fra Håbet, 1936

En liten analyse

Det er misvisende å kalle dette en liten analyse. Det er en liten gjennomgang av form og innhold, der jeg også kommer litt inn på noen av virkemidlene.

Diktet er kort og har åtte linjer. Det kan deles i to, første del om Owens på stadion, andre del i overført betydning om de jødiske kvinner og menn i nazi-Tysklands rike. Rimene finnes i linje 2 og 4, og linje 6 og 8. Rimene er alle trykktunge, mens oddetallslinjene uten rim har alle trykklett, kvinnelig utgang. En kan også si det er bokstavrim med sprinterstupersprengt, og stadion – strengt, i første halvdel av diktet.

Andre halvdel er mer prosaisk, med en lang setning uten så mange språklige virkemidler, ganske som i dagligspråket, egentlig. Den har en foranstilt leddsetning, lang og tung, før hovedsetningen og hovedinnholdet helt til slutt, i bare fire linjer – dem nådde dere igjen! Siden det også rimer (kvinner og mennnådde igjen), er det virkningsfullt. Det er nazistene som skal trøste seg med å tenke på alle jødene de får tatt, når nå denne negeren vinner prestisjelekene deres like foran nesen på dem.

Det er veldig stygt, selvfølgelig, men det er også hensikten. Dette skal vekke folk og provosere folk.

Kontrasten mellom den svarte niggeren og den blonde stadion kan være verdt å påpeke, afrikaneren (ordet ikke brukt i diktet) satt opp mot germaneren. Det er også kontrast mellom å sprinte, som Owens gjør, og stupe, som germaneren. Det er nigger som blir honnørord, mens den blonde stadion blir brukt i forakt. Nazistene kaller ham nigger, men det er han som er seierherren. Det får den blonde stadion, det nazipropagandaen mener skal være så mye bedre, til å undres. De taper, de er ikke noe bedre. Føreren er Adolf Hitler, og han mørkner over det han ser. Her kan vi påpeke effekten av rimene: stuper sprengtmørkner strengt. Når germanerne stuper, mørkner føreren deres. I kontrast, eller i motsetning, står også negeren som løper fra germanerne i første halvdel av diktet, og jødene som de tar igjen. I den kontrasten står også lekene i første halvdel, det er olympiske leker, og alvoret i andre, det er livene til jødene det står om.

Ordet nigger var også på Nordahl Griegs tid belastet. Owens er altså amerikaneren Jesse (egentlig James Cleveland) Owens, født i 1913 i Oakville, Alabama, som yngstemann i en barneflokk på ti. Bestefaren hans var slave, noe som ikke er oppsiktsvekkende, som svart amerikaner i Sørstatene på begynnelsen av 1900-tallet. Han gjorde seg bemerket i USA i idrettslekene for College-studenter, og kom seg etter hvert med på landslaget, der han altså gjorde rent bord i de olympiske leker i Berlin, 1936. At Grieg skriver germanerne stuper sprengt, henger sammen med at Hitler så lekene i Berlin også som ideologiske leker. De skulle vise den ariske, den blonde, germanske rases overlegenhet. I kampen mot negeren Owens kommer imidlertid germanerne til kort. De stuper sprengt i både direkte og overført betydning, både på banen og med ideene de har om at de skal være overlegne.

I 1936 hadde ikke nazistenes jødeforfølgelser kommet ordentlig i gang. Så linjene om de jødiske kvinner og menn som springer for livet i gaten, har en enda mer redselsfull betydning i dag, enn de hadde den gang Grieg skrev diktet.

Ytterligere kommentarer

Historien har gitt Nordahl Grieg rett. Den gang var det forbundet med en viss risiko å skrive som han gjorde. Nazismens sanne ansikt hadde ennå ikke riktig gått opp for folk hva var for noe, og det var ennå omdiskutert hvordan man skulle forholde seg til det tyske regimet, som åpenbart gjorde mye kritikkverdig, men også kunne vise til økonomisk suksess og fremgang. Interesserte har mye historie å lese her.

En nøkkel er at demokratiet over det meste av Europa og verden ikke var noen selvfølge, og at det stod en kamp om det var fascismen eller kommunismen som var det beste alternativet. Begge ideologiene har i ettertid vist seg å produsere skrekkvelder, og selv om våre demokratier også har gjort ting vi aldri bør være stolte av, så er det en annen skala enn de totalitære regimene og terrorstyret kommunismen og fascismen fikk frem.

Hva diktet lykkes i er å få satt opp en virkningsfull kontrast mellom lekene på idrettsbanen og virkeligheten i gatene. Hitler forsøkte på en propagandaseier med olympiaden sin, men lyktes på grunn av Owens bare delvis i dette. Derimot lyktes de mye bedre med forfølgelsene av jøder og andre uønskede i nazi-riket. Gleden vi motstandere av nazismen føler når Owens vinner så mange viktige øvelser rett foran nesen til Hitler, den varer ikke lenge når vi forstår at der det virkelig gjelder vant nazistene lenge ennå.

I 1936 kunne Nordahl Grieg neppe vite hva som kom til å skje videre. Profetien i diktet skulle bli overoppfylt, jødene de følgende 8 – 10 år bli forfulgt verre enn noen kunne forestille seg. Dette har også vært med på å gjøre diktet kjent og brukt den dag i dag, snart 80 år etter det ble skrevet.

Jeg er det dikt, av Inger Hagerup

Min far var ingen diktleser, og han hadde store problemer med å sette sammen to originale setninger som rimte. Han brydde seg ikke om dikt, og ikke om litteratur. Han leste ikke bøker, og skrev ingenting når han ikke måtte. I bokhyllen er alle bøkene mors. Det vil si, far hadde en diktbok han også. Mor viste meg den, etter at vi hadde hatt en liten samtale om dikt. Einar Salen, 1969, står det med kulepenn på første blad inne i boken. Det tatoverte hjerte, heter samlingen. Det er Klaus Hagerup som har samlet noen dikt av sin mor, Inger Hagerup. Fra den skal jeg hente dikt denne måneden her.

Jeg synes diktene er overveldende gode. Jeg har selvfølgelig et forhold til dem. Allerede som barn leste jeg og hørte jeg og dikterte jeg barnediktene fra samlingene Så rart (1950) og Lille persille (1961). Disse diktene er suverene. Foruten moroversene til Andre Bjerke er ingen i nærheten, ingen i det hele tatt. Alle gjør seg til når de skriver for barn. Inger Hagerup er så sikker i språket og på rytmen og lydene i språket, at den mystiske verden hun skaper virkelig er mystisk. Stemningen kommer av seg selv bare av ordene som står der, lydene i dem, innholdet kommer i tillegg. Det er en grunn, for eksempel, til at Lille persille er blitt en klassiker. Se også på vuggediktet – om det finnes et slikt ord, tilsvarende vuggesang – Kvelden lister seg på tå. Andre Bjerke skrev morovers. Inger Hagerup spiller på et mye større følelsesregister.

Egentlig tenkte jeg å ta et av barnediktene å presentere her på bloggen. Men det er bare fire søndager i måneden, og dermed fire søndager å ta av. Hun har flere dikt jeg gjerne skulle postet enn fire. Det er et imponerende spenn i uttrykk i diktene hennes. Her er mange med ungdommelig temperament, både med forventninger om opplevelser som skal komme og ting som skal bli utrettet, men også med ungdommelig tvil og usikkerhet. Her er dikt om å være ung kvinne, både positive og negative, kroppslige og åndelige, om jeg kan bruke litt gammelmodige uttrykk. I mange av diktene ser jeg litt av Edith Södergran i henne. Södergran må ha vært et forbilde for henne, Hagerup når aldri opp dit når de skriver om samme tema og på samme måte. Men Hagerup har etter min mening et rikere register, og kan skrive både glade og sinte dikt, noe jeg aldri har sett hos Södergran. Lesere som har lest bedre må gjerne opplyse meg!

Det første diktet jeg poster har i alle fall Södergrans stempel, mener jeg. Det er også det første diktet i diktboken, utgitt av den norske bokklubben, årstallet er ikke oppgitt. Diktet traff meg med en gang. Jeg kjenner igjen den måten å prøve på. Spørsmålet er ikke så mye «Hvem er jeg?», som «Hva er jeg?» Hagerup setter opp en samling ting som ikke er, umuligheter, potensial aldri oppfylt, mest det.

Jeg er det dikt

Jeg er det dikt som ingen skrev
Jeg er det alltid brente brev.

Jeg er den ubetrådte sti
og tonen uten melodi.

Jeg er den stumme leppes bønn.
Jeg er en ufødt kvinnes sønn,

en streng som ingen hånd har spent,
et bål som aldri er blitt tent.

Vekk meg! Forløs meg! Løft meg opp
av jord og berg, av ånd og kropp!

Men intet svarer når jeg ber.
Jeg er de ting som aldri skjer.

Fra Jeg gikk meg vill i skogene, 1939

Kommentar til diktet

Dette er et dikt som taler veldig til mitt temperament. Jeg føler det akkurat som jeg har skrevet det selv. Og det er ganske spesielt at Inger Hagerup gjorde det 70 år tidligere. Jeg nevnte Södergran som strevde med de samme spørsmålene om jeg-et noen tiår tidligere, mellomkrigstiden var i det hele tatt full av slike fremmedgjorte jeg-personer.

Jeg gikk meg vill i skogene er Inger Hagerups debutsamling, og dette diktet er hentet herfra. Det har fortsatt litt av amatørens stempel, kanskje. Det er ikke helt fullendt, muligens, det sitter ikke helt, overalt. Jeg liker sånne dikt. Og jeg synes det passer ekstra godt i dette diktet, siden det skal uttrykke hvordan det er å være en person som ikke får det helt til.

Ser man på innholdet i diktet, så er det ganske rystende. Dette er en person som må ha det forferdelig. Men rytmen og rimene er enkel og grei. Rytme og rim er Hagerups styrke og forbannelse. Her var hun en mester. Det er med det hun har skrevet seg inn i lyrikkhistorien og blitt kjent også for dem som ikke interesserer seg for dikt. Det var med rim og rytme hun revolusjonerte barnelyrikken, og med disse virkemidlene hun skrev sitt kanskje aller mest kjente dikt: Aust-Vågøy. Men det var også en forbannelse, for litteraturen og særlig lyrikken i tiden hadde omfavnet modernismen. Den kledde seg ikke i ordnede former som rim og faste rytmemønster, den var åpen og fri og skummel. Derfor var kanskje Hagerup aldri helt inne i varmen blant de etablerte.

Hun sa det selv også. Sønnen Klaus Hagerup skriver om henne at hun mot slutten av livet ble spurt hvordan hun så på seg selv: «Som en meget forvirret person». Videre skriver han:

Hun sa selv at hun aldri skrev dikt. Hun bare sa det som det var.

Alt står på første side i boken som heter Alt er så nær meg.

Hvis vi går litt nærmere inn i bildene hun bruker ser vi at rimene kanskje er en liten tvangstrøye noen av stedene i diktet.

Vi kan prøve strofe 2, der dikter jeg-et er den ubetrådte sti, og tonen uten melodi. En ubetrådt sti er en selvmotsigelse, for en sti kommer jo av at noen går på den. Det er selvmotsigelsene som er poenget i diktet, alle bildene handler om ting som ikke er det de skal være. De er uforløste potensial. De er det som ikke blir noe av. Hun er en vei som fører et sted, men ingen benytter seg av. Det er satt til å rime med tonen uten melodi. Det er en tone som ikke har funnet sin plass blant de andre. Det blir som summetonen i telefonen. Jeg synes det er et nydelig bilde. En tone alene kan like godt kalles støy. En vei ingen har gått, er meningsløs.

Den stumme leppes bønn blir ikke hørt, i strofe 3, det er en selvmotsigelse som gir mening lignende de andre selvmotsigelsene i diktet. Det er bønnen som aldri blir sagt til noen, ingen mennesker kan vite hva den er. Men hva er den ufødte kvinnens sønn? Og hvorfor nettopp sønn? Her er det mulig å mistenke at det er rytmen og rimet som har styrt ordvalget, og så får det stå til med hva det skal bety. På den annen side er det en god regel å lese ordene i beste mening. Da kan man si den ufødte kvinnes sønn er en dobbelt selvmotsigelse, et dobbelt uforløst potensial. Ikke bare er det hun selv som ikke er født, det er heller ikke moren hennes. At det er sønn, og ikke datter, kan man lese som at en i tradisjonen hadde større potensial. Det var sønnen som kunne bli til noe. Datteren skulle giftes bort. Det ringer med en annen klang, den ufødte sønn, enn den ufødte datter.

Jeg har brukt vel mye plass, nå, på noe som bare er en detalj i diktet. Jeg synes ikke man skal lese diktet så anstrengt, og man skal heller ikke tvinge mening inn i det. Diktet står som det står, og hovedmeningen er veldig lett å få tak i, og kanskje også kjenne seg igjen i. Særlig når man tar med Hagerups egne ord, om at hun er en meget forvirret person, og at hun ikke skrev dikt, bare sa det som det var.

Nest siste strofe skiller seg veldig ut. Frem til da har diktet bare vært variasjoner i å uttrykke jeg er noe som ikke er blitt det det skal være. Før denne strofen er en strofe som ikke begynner med jeg er, liksom som den forbereder at nå skal det komme noe spesielt. Vi ser også at før det gjentar strofe 1 og 3 ordene jeg er både i første og andre linje, mens strofe 2 varier med og slik at rytmen ikke blir monoton. Så kommer strofe 5, som skiller seg ut både med at bildet er av en helt annen type, formen er mer komplisert, og i tillegg med at det uttrykker en bønn.

Så man kan godt si denne strofen står i kontrast til de andre. Innholdet der er også vanskelig å få tak på, det er avansert å ønske seg vekk fra jord og berg, ånd og kropp. Det er ikke så lett å kjenne seg igjen i det, som i å føle seg som en tone uten melodi noen ganger. Strofen kan vel vanskelig leses som noe annet enn et ønske om å bli fri fra seg selv og fra verden, å bli vekket og forløst fra den man er, og stedet man lever.

Den siste strofen er resignasjonen når dette ønsket ikke blir oppfylt. Det er ikke annet å vente, for denne personen er jo nettopp de tingene det ikke blir noe av. Hun er det diktet hun selv har skrevet, som det også står i tittelen.