Til ein namnlaus, av Tor Jonsson

Til ein namnlaus av Tor Jonsson er et dikt jeg liker godt, og som betyr mye for meg. Jeg ser av nettet at den namnlause i diktet skal være Gud, og det er diskusjoner om hvem «henne» er der til slutt, særlig siden Tor Jonsson aldri hadde noen «henne» å takke så veldig for. Han fikk det aldri til med kvinner. Det gjør diktet desto sterkere for meg, som de andre kjærlighetsdiktene til Jonsson også er det. Kanskje er det noe med at den utilfredsstilte lengselen er sterkere? Folk som lykkes i livet klarer jo aldri å skrive riktig intense dikt. Du må kanskje kjenne en uro for å formidle en.

For meg gir slutten utmerket mening, det er en kvinnelig inspirasjon som er gnisten i livet hans, det er den som gjør at han brenner. Slik taler diktet også til meg, som også har levd store deler av livet uten å ha noen kvinne å kalle min egen, å være helt nær med. Også jeg har bare hatt noen å lengte etter.

Nå som jeg leser hele diktet på ny og i sammenheng, så ser jeg det er rimelig å tolke den navnløse til å være Gud. Det er en Gud som passer i den moderne verden, der det ikke er så lett å tro på noen Gud eller allmektig kraft som styrer det hele, men der den religiøse lengselen kanskje ennå er til stede. Det står veldig flott at dikter-jeget (som vi her nesten må lese som Jonsson selv) savner noen å takke for skjønnheten i naturen og rikdommen i livet. At det er noe å være takknemmelig for, men ikke noen å rette takknemmeligheten til. I mangelen på en slik navnløs å takke, takker han for henne, som den navnløse har gitt ham.

Jeg synes den takken er intens, og vakker. Jeg liker også hvordan diktet ender ut i ordene «brenne og brenne», som både indikerer å brenne av energi, ha gnisten, være glødende og produsere, men også det å brenne opp, som man gjør mens man lever. Bindestreken (i stedet for punktum) gir ikke akkurat en avslappende pause eller slutt, her, brannen fortsetter, og det binder også slutten sammen til slutten på strofe 1 (vera og vera). Sånn blir det en forbindelse mellom det å være og det å brenne, som jeg leser som en ganske intens form for å leve.

Helt ferdig får jeg ikke denne posten heller, den er skrevet på forhånd (jeg har skrevet mer siden, noe som forklarer hvorfor alt ikke henger helt sammen, og noe er skrevet dobbelt opp), og i det den blir postet, er jeg på tur i Stølsheimen. Det er måten jeg brenner på, nå. Og jeg takker også henne, som nå er blitt min kone.

Til ein namnlaus

Kven skal eg takke
for det eg fekk sjå
sola gå under
og berga bli blå?
Kven skal eg takke
for all denne æra
i dette å gå her
å vera og vera –

Kven skal eg takke
for det eg fekk li
så gleda fekk grunn
å røte seg i?
Skogen har gøymt meg
og jord har eg femnt,
men kven eg skal takke
har ingen nemnt.

Det bleka mot blånar
i nattsvarte brunn,
men takken låg blodlaus
som bøn i min munn.
Kven er du, gjevar?
Kvi teier du still?
Di ordløyse fører
ein vantru vill.

Du namnlause gjevar,
eg får ikkje fred
før eg kan takke
for alt som laut skje –
Men kjem du kje nær meg
så takkar eg henne
du gav meg for det eg
skal brenne og brenne –

Fra Ei dagbok for mitt hjarte, 1951

Språk- og ordforklaringer

Med «sola gå under» og «berga bli blå» menes neppe stort mer enn at solen går ned for kvelden, og fjellene får den karakteristiske, blålige fargen som de får i kveldslyset. For Jonsson, som er fra Lom i Gudbrandsdalen, er nok dette noe han har sett og tenkt over mange, mange ganger. Æra i å gå her, æren i å være i live, er videre hva Jonsson vil takke for i denne strofen. Så han takker for naturen (solen og berget) og for livet.

Li i strofe 2 er å lide, og betydningen i sammenhengen ser ut til å være at lidelsene i  livet gir gleden noe å slå rot i (å røta er å slå rot, et verb laget av substantivet røtter). Så uten lidelsene ville gledene bare henge der i løse lufta, ikke ha fast grunn under seg. Det er spenstig av Jonsson å takke for lidelsene, heller enn for gleden, men han takker for lidelsene som grunnlag for gleden. Videre i samme strofe kommer jord har eg femnt, å femne vil si å omfavne, altså «å slå armene rundt». Det er opp til enhver leser hva man vil legge i vendinger som «skogen har gøymt meg» og «jord har eg femnt», kanskje har det noe med at har kunne søke tilflukt i skogen når han vil være i fred for andre (Jonsson skriver ellers mye om bygdedyret, og hvordan andre har plaget ham og hans like, sett ned på ham, og følt seg bedre), og at å omfavne jorden er et uttrykk for å være takknemlig for den. I hvertfall er det alt sammen skaperverket til den namnlause, som Jonsson ikke vet hvordan å få takket.

Vendingen bleka mot blåner, synes jeg er litt vanskelig, å bleka må være å bleke, altså å bli hvitere, mattere, bleket, svinne. Blånene er de blånende fjell, altså at de blå fjell blir blekere. Jeg får ikke så mye mer mening ut av det, hva det skal bety. Den nattsvarte brunn er den nattsvarte brønn, brunn er brønn, og jeg leser det til at de bleknende, blå fjell speiler seg i brønnen. Det er vanskelig å lese det i annet enn i overført betydning, «nattsvart brønn» er ikke noen positiv sammensetning, det blir ikke mørkere enn nattsvart, brønnen er lukket og innestengt, uten at jeg vil spekulere noe mer i det. Brønnen er også kilden for vann, livgivende vann, så jeg vil  la det være åpent hva det er for noe, og hva det betyr. I hvert fall ligger takken blodløs (blodlaus) som bønn i munnen hans (bøn i min munn), uten blod betyr uten liv, blek og usagt. Di ordløyse betyr «ordløsheten din», eller «tausheten din», den som har gitt alt dette, sier ingenting, og det fører ein vantru (en som ikke tror, eller en som tror feil, ofte blir det brukt om folk som ikke er kristne, eller ikke tilhører religionen på stedet) vill (på ville veier). Den vantro kan vanskelig være andre enn Jonsson selv.

Den namnlause gjevaren (navnløse giveren) er mysteriet i diktet, når jeg leser det på ny og har lest de andre diktene i samlingen, er jeg overbevist om at det må være en slags Gud eller noe guddommelig, noen som står bak skaperverket. Laut er preteritum av å lyte, her brukt i betydningen «ha lov til å skje», «gi lov til å skje», «la skje», altså at poeten ikke får fred før han har noen å takke for alt som skjer. Det slutter med et brudd, poeten gir opp henvendelsen til den nanvløse, og sier at om denne ikke kommer nær ham (nær meg – viser seg på noen måte), så vil han takke henne, kvinnen, som den navnløse har gitt ham for at han skal brenne, og da i en betydning «brenne av liv». Merk at her takker han ikke skaperen – den navnløse – som har gitt ham gaven (=henne), men takker henne, kvinnen. Han takker gaven, ikke giveren. Det blir også at han takker henne, en kvinne, et levende menneske, og ikke en idé, en tanke, noe navnløst, som han kanskje ikke vil nå frem til og som kanskje heller ikke finnes. Det er også henne, kvinnen som gir ham noe å leve for, det er hun som gjør at han skal (ikke «kan», «vil» eller «må») brenne og brenne.

Kommentar til diktet

Dette diktet hører sammen med Så stig da i meg, einsemd (som jeg poster neste uke) til i samlingen Ei dagbok for mitt hjarte. Samlingen har jeg skrevet om på søsterbloggen (helt grei litteratur), og den er tilgjengelig på nett for norske IP-adresser på nasjonalbibliotekets utmerkede nettsider (utgaven er scannet inn, og har en koselig hilsen på første side inne i boken, det er en gave til noen som heter Astrid og Sigurd, med ønske om god jul og godt nytt år, 1953!) . Samlingen er utgitt etter Jonssons død, han tok livet av seg i januar 1951, året denne samlingen kom ut. Den består av tre deler, én som har samme tittel som boka, og består av ett eneste, langt dikt, med det navnet (Ei dagbok for mitt hjarte), de to andre delene er «Døde dagars ord» og «Lause dikt». Både diktet jeg poster i dag, Til ein namnlaus, og diktet jeg poster neste uke, Så stig da i meg einsemd, hører til i delen som har fått navnet «Lause dikt». Kanskje har det noe med at Jonsson ikke hadde bestemt seg for hva han ville gjøre med dem ennå, mens han hadde en idé om at han skulle lage en diktsamling med navnet Døde dagars ord, og at han ikke fikk denne ferdig før han døde.

At dikteren dør gir selvsagt en ekstra kraft til diktene som blir igjen. Det gir en ekstra mening til avslutningen på Så stig da i meg, einsemd at einsemda stormar mot si grense og at livet skal eg aldri, aldri misse, det er vanskelig å lese det annerledes enn som refleksjoner om det kommende selvmordet. Også linjene her i Til ein namnlaus får en ekstra dimmensjon over seg, han skriver han skal brenne og brenne, men han er i ferd med å brenne opp. I så stig da i meg einsemd bruker han vendingen tæringsdraum om lykke, ordene «å tære» og «å brenne» er beslektet med det at begge uttrykker det å bruke opp noe, det at noe forsvinner, går opp i flammer, eller tæring.

Også i Så stig da i meg, einsemd, som her i Til ein namnlaus, og i mange andre av hans dikt, bruker Jonsson det retoriske virkemiddelet som på gresk har navnet epanalepsis. På norsk kan vi si «fordobling», eller «gjentakelse». I Så stig da i meg, einsemd, er det «aldri» i livet skal eg aldri, aldri misse», som blir gjentatt, mens her i Til ein namnlaus er det først «vera og vera» i strofe 1, så «brenne og brenne» i sistestrofen. At samme grep blir brukt på begge knytter dem også sammen, slik at man kan lese det til at det «å vera og vera» vil si «å brenne og brenne», altså at det å leve vil si å brenne (opp).

 

Venner, av Sigbjørn Obstfelder

I måneden desember skal vi ta for oss Sigbjørn Obstfelder (1866 – 1900). Det er vår kanskje største poet, selv om han bare var aktiv en kort periode, og bare fikk utgitt en eneste diktsamling. Fra den har jeg tidligere postet to dikt, Jeg ser og Genre. Det første er et av de sterkeste og mest kjente diktene som er skrevet på norsk, det andre et vakkert kjærlighetsdikt om forholdet mellom mann og kvinne, slik det kan bli sett i 1890-talls diktningen. Obstfelder er også min norske favorittpoet, om enn dette forholdet mellom oss var sterkere i mine yngre dager, enn nå. Delvis gjennom arbeidet med bloggen har jeg sett at det er mange foruten ham som har skrevet vakkert, og delvis er det slik at det blir med de første favorittdiktene med Obstfelder. Det er «Jeg ser» som lyser alene, «Genre» og prosadiktet «Byen» treffer gjerne unge studenter, på jakt etter en mening i eksistensen. I de øvrige diktene til Obstfelder er disse tingene ikke like klart og sterkt uttrykk, og det var jo heller ikke så mye han fikk skrevet.

Når det er sagt, så er det få norske diktsamlinger som kommer opp mot Obstfelders samling Digte som kom i 1893 (lenken fører til dokumentasjonsprosjektet til universitet i Oslo, der denne samlingen og andre tekster av Obstfelder er lagt ut).  Obstfelder har da vært mer eller mindre litterært aktiv siden slutten av 1880-tallet, der han skrev og fikk produsert tekster for gymnasavis, og også skrev tekster han ikke viste frem. I 1889 fikk han sin første utgivelse, Heimskringla, som var en parodisk tekst for studentersamfunnet (jeg har ikke lest den). I 1890 skrev han diktet jeg poster i dag, «Venner», som også er åpningsdiktet i diktsamlingen hans.

Det er et svært optimistisk dikt, skrevet mens han oppholder seg i Amerika, der han besøker broren Herman, og forsøker å få seg arbeid som ingeniør. I diktet ser han seg tilbake på studenttiden, og alle de givende samtalene han hadde der. Jeg ser en kanskje uventet referanse, i Bob Dylans sangtekst Bob Dylan’s dream (lenken leder til teksten til sangen på Dylans offisielle nettside). Sangen er fra platen The freewheelin’ Bob Dylan, som Dylan gav ut i 1963, da han var 22 år. Obstfelder var 24 da han skrev sin tekst. Begge lengter de tilbake til en ungdomstid, der de kunne sitte gjennom nettene og snakke om hva som helst, og hvor skjønt det var, og hvordan de lengter tilbake. Det er virkelig en av Dylans vakreste tekster, så man skulle ta seg tid til å studere den, og lytte til sangen, som også er veldig fin. Og de som fra før kjenner Dylan og denne sangen hans godt, kan ta seg tid til å lese dette diktet av vår egen Obstfelder, og se at det er et visst fellesskap mellom dem.

VENNER

Bare en liden vise om du og jeg,
eller om dagene, som gik dengang,
nætterne, –
værelset med det kjælne tusmørke,
lampen, – den indiske buddha, –
Jacobsens byste i solhjørnet,
Wagnerportrætet!

Vi sad sammen i røgskyer,
vi drømte sammen om livet.
Den rigere sjæl, som fremtiden fængsled,
havde jeg,
det gladere hjerte, den varmere puls
havde du.

Du kom til at skjønne,
hvordan jeg var, ja, hvordan jeg var,
ikke mit blod kunde bruse,
men min sjæls blade,
å, min sjæls blade, de kunde visne.
Så sad vi sammen i drømskyer
og sligt stort, fagert syn, –
syn,
livsundren!

Livet!
En i uendelige baner sig slyngende stråle,
gjennem alle væsner, gjennem alle kloder,
en uendelig, – tonende -, ildspiral, –
som vi ikke kan se begyndelsen på,
og ikke enden på,
og ånd risler i,
og sole drypper af,
– sole i lyshav, sole i tankehav, –
en uendelig, – tonende -, ildspiral,
ude fra det kolde, ude fra det tomme,
ind mod det varmere,
ind mod det varmeste,
ind mod Gud –
Lyset!

Sfærer svinger, bølger bæver,
– der, hvor den ene er,
var den anden, –
livceller svæver,
hæver sig,
synker.

Ja, nætterne var lange og lyse.
Der var såmeget at tale om,
der var såmeget vakkert til –
solglød, vi længedes mod,
kvinder, vi vilde ofre vort blod.
Nætterne var så lange og lyse!

Men hav og tid skilte os,
og Vestens nætter er mørke.
Mangengang, når jeg våger og mindes,
er det, som det rører sig i det golde hotelrum:
Ansigtslinjer flakker i solhjørnet,
Jacobsens,
Buddha dukker frem af mørket…

Tror du,
tror du, at venner mødes på nye kloder?

fra Digte, 1893

Kommentar til diktet

Vi kan begynne med å ta en titt på åpningsstrofen. Det består bare av en eneste setning, satt nedover linjene, med komma, bindestrek og innskudd, som om han kommer på ting etter hvert som han skriver. Det skal være Bare en liden vise om du og jeg, ikke store greiene, ikke noe høytidelig, forresten ikke om du og jeg, men om dagene, som den gang var, eller aller helst nettene, og så videre. Det er tankeassosisasjoner som utspiller seg. Når dikteren skriver ordet nætterne, så kommer han liksom på hvordan det så ut disse nettene, med lampen som lyste i tussmørket, og Buddha-figuren, en byste av Jacobsen (hvem nå dette kan være9, og Wagnerportrettet – med utropstegn! Så slutter strofen, med noe helt annet enn det den har begynt med.

Dette skiller seg helt ut fra all tidligere, tradisjonell diktning. Det er skrevet i 1890, året romanen Sult av Knut Hamsun ble utgitt, og vi får en markert ny retning i litteraturen vår. Obstfelder blir en helt sentral poet i denne retningen, den mest sentrale av dem alle, men han får ikke så mye glede av det i sin levetid. Det er godt gjort å skrive noe så radikalt nytt i så ung alder, og uten at man har vært i nærheten av å få etablert seg som forfatter. De fleste liker helst å begynne med å kopiere andre. Obstfelder begynner med å se ut som han har helt andre mål enn hva våre tidligere poeter har hatt, det gjelder ikke lenger om de samme tingene.

Så kommer strofene to og tre, som er satt litt inn som et innskudd i teksten. Fremdeles ser det ut som rytmen er helt tilfeldig, ordene valgt som de faller seg, rim er ikke tenkt på. Vi satt sammen i røykskyer, / vi drømte sammen om livet, det er slik vi snakker, det er slik ordene kommer når vi tenker. Det er stemningsskildring, som om Obstfelder virkelig ser for seg hvordan de satt og røykte, og drømte om livet og om fremtiden. Det er viktigere  å få sagt dette, enn å få satt det inn i noe dikt. Først deretter kommer de smått manipulerte linjene, der formen får forrang for innholdet. Var det virkelig prosa, virkelig en tankerekke, skulle det nå stått: jeg hadde den rikere sjel som fengslet fremtiden, du hadde det gladere hjerte med den varmere pulsen. Obstfelder stokker om på ordene, og setter også havde jeg, (…) havde du på egne linjer, og manipulerer med det trykket på dem. Vi kan også få med at Obstfelder viser selvinnsikt her. Som den fremtidige poet har han en rik sjel, men det glade hjerte hadde han aldri.

Strofe fire lukkes inne av to ord som står alene: Livet! og Lyset! Begge utstyrt med utropstegn. Her er Obstfelders fantasi i fri flukt. Kanskje kan vi si vi her ser optimismen til en ung dikter som ser en helt ny vei, helt nye muligheter i diktningen og i livet selv, muligheter ingen har tenkt på, og som det nå er fritt frem å utnytte. Obstfelder utdannet seg til ingeniør (om enn han aldri tok eksamen), og jeg mener vi her også kan se litt fra den den gang nymoderne fysikken. Det var nettopp på denne tiden man forsøkte å måle lysfarten for første gang, Maxwell hadde kommet opp med sine ligninger, snart skulle man si at fremtidens fysikk ville bestå av å finne flere desimaler i kjente størrelser. Samtidig er her også den poetiske, ny-romantiske mystisme, den som åpner for alt, der det ikke er noen begynnelse og ende, der ånd[en] risler i, og solen drypper af. Det må være dette som kalles frie vers, på alle tenkelige måter. I en visjonær utblåsning går man så ut av det tomme og kolde, og inn mot varmen, som er Gud, og lyset. Dette kan vanskelig leses som den kristne Guden, men et mystisk Gud, en erstatning for Gud, en ny-romantisk eller modernistisk Gud, en Gud man selv velger. For unge Obstfelder ser det her ut til å være begeistringens Gud.

Stofe fem følger opp dette mystiske, med en sjelefellesskap som bryter ned de fysiske størrelsene tid og rom. Der den ene er, er også den andre, eller var den andre, som det er formulert i diktet. Det er – slik jeg leser det – et åndelig fellesskap som teller like mye som det fysiske. Jeg mener det er ment å være gåtefullt, begeistret. Når livcellene svever, og i de to siste linjene hæver sig, / synker, så er det som om det er en organisme som puster. Det kan være selve verdensaltet, brystet som går opp og ned. Fantasi, religion, mystisme og virkelighet går i ett. Den ene verden er ikke virkeligere eller viktiere enn den andre.

I strofe seks har vi virkemidler som gjør det lett for den som skal analysere diktet, tydelige og fine. Det er en setning som lukker strofen sammen, åpner og ender den, nætterne var lange og lyse. I mellom dem er en ny tankerekke, formulert som en setning. De hadde mye å tale om, det var mye vakkert – og så fortsetter tankeassosisasjonene, hva som var vakkert (merk også hvordan diktet er fylt av positive, begeistrede ord). Det er solgløden, kanskje en liten opphenting av noe av det som ble sagt i strofe 4, og så er det vi længedes mot, som både kan vise tilbake til denne solgløden som allerede er nevnt, eller til det som nevnes i neste linje, kvinner. Vi vilde ofre vårt blod, står det så, enten for kvinnene, eller for noe annet, eller for alt. På ny står det at nettene var lange og lyse, med forsterket betydning.

Og så kommer den første forsiktige strofen, nummer sju. Nå har hav og tid skilt oss (Obstfelder skriver her kanskje konkret, han er i Amerika, i Vesten), og nettene er mørke der i vest, der han er. Han er nå ensom og alene, begeistringen gjelder ikke lenger. Her er for øvrig Obstfelder i samme stemning, som Dylan er i hele sin sang, nevnt i innledningen. Frem til nå har assosisasjonene og fantasien hatt fritt spill, nå er det så vidt han våger seg, kanskje er det noe som rører seg, i det golde hotellrommet. Nå er også ordvalget kaldt og trist. Men i slutten av denne strofen vokser det frem noe, ansiktslinjer som flakker i solhjørnet (på ny solen), bysten av Jacobsem, og Buddha frem fra mørket.

At Buddha nevnes gir en fin overgang til den lille avslutningsstrofen. Buddhismen er en religion full av mystisme, her er det også gode muligheter for liv etter døden. Og poeten våger spørsmålet:

Tror du,
tror du, at venner mødes på nye kloder?

Dette ringer også frem til Obstfelders egen Jeg ser, jeg ser, / jeg er på feil klode, måten å avslutte de to diktene minner om hverandre. Her i dette diktet, Venner, ligger det et ønske om å møtes igjen, på en eller annen mystisk måte. Hvor fantastisk diktet har vært, fantastisk i betydningen mirakler kan skje, så ligger det også i avslutningen et visst håp om at mirakelet kan skje enda en gang. Selv om Obstfelder er et Atlanterhav fra sine gamle venner, så kan de kanskje møtes igjen, en eller annen gang, på en eller annen klode.