Ene, av Sigbjørn Obstfelder

Et langt og komplisert dikt denne dagen, men et dikt med en passasje som var den skrevet spesielt for meg. Det er setningen om at «mitt liv er ord – og det er skade». Jeg brukte mange år før jeg ble gift, og forsøkte å skrive ned mine følelser i stedet for å leve dem. Også mitt liv var ord, også jeg følte skaden det var. Diktet til Obstfelder var for komplisert at jeg fikk så veldig mye mer ut av det den gangen, det var denne passasjen, om at mitt liv er ord, og at det er skade. Det er ord jeg selv har brukt, tenkt på, levd etter, skrevet, skrevet, skrevet. Jeg poster diktet først nå, og så håper jeg at jeg får tid til å få skrevet mer om det med det første.

Jeg ser WordPress av og til svikter meg i formatteringen av diktet. Korrekt gjengitt er diktet her hos bokselskapet.no, hvor jeg også har hentet utgaven fra.

Ene

Jeg havde ild nok, da jeg var ung, 
— ild nok, —

et blaatoppet luehav, 
ideer, ideer, 
gjæring og fødsel, 
brusen og smelten!

Da jeg var ung!

— Noget, som tabtes, 
noget, som ei fandtes, 
haab, som brast, 
ild, som sluktes . . .

Der arbeider sig frem her inat 
hos en forpint mand, 
i en jaget sjæl, 
ord.

Ord . . .

Mit liv er ord. 
(Og det er skade.) 
Visne ord. 
Stivnede hjerteslag.

Hjerteslag!

Gud! 
Du, som er jeget i livsfylden!

Gud, 
du, som skaber! 
— smerter, 
kimer, 
ord — 
du — 
hvem jeg tænker mig lig os, 
men dit ansigt klart, 
din pande lys —

du — 
hvis menneskenavn 
ensomheden 
atter og atter 
om mig hvisker, 
vifter og hvisker, 
med ukjendte stemmer nynner,

— dette forpinte menneske, 
som blot, blot, blot 
har ord — 
husker du det da?

— — — — — — — — — —

Nu brænder lyset ned i stagen, 
nu vandrer mørkets aander 
paa spidse tær 
ind i mit rum.

Lysner der linjer 
der borte i krogen?

Var det mørket, som hvisked 
om kvindelinjer, 
hvide og runde?

Hulker der hjerter 
der borte i krogen?

Er det aander, som sukker? 
om død, og om nat?

Hjerteslag . . . :

Den, 
hvem dødsdronningen 
har udkaaret, 
den, 
hvem dødsdronningen 
elsker, 
han 
er ene.

Den, 
hvem dødsdronningen, 
naar paa jord 
er nat, 
men det i himlens lydfyldte hvælving 
er dag, 
er blændende, himmelsk dag,

den, 
hvem dødsdronningen 
har da betegnet, 
dødsdronningen, dødsdronningen, 
han 
er ved jorddag ene.

Fra Digte, 1893

 

Ordforklaringer og diktets oppbygning

Det er et langt dikt, og mye å ta opp. Ild er mye brukt som uttrykk for glød og vilje og skaperkraft, med blaatoppet luehav mener han at det var blå topper på flammenes luer, eller egentlig bare at det «brant kraftig i ham», da han var yngre. Gjæring og fødsel er en annen type metafor, altså ikke metafor med ild, gjæring betyr at noe vokser, fødsel at noe skapes. Så bruser det opp, brusende følelser, brusende hav, og smelter, går over i en annen form, blir til noe annet. Det kan også være resultatet av ildens arbeid. Obstfelder bruker denne strofen til å uttrykke at det boblet i ham, det var mye som skjedde, han hadde kraft og energi.

Så gjentar han ordene «Da jeg var ung», og setter dem for seg selv, på en egen linje, som en egen strofe, så å si, før ditet skifter litt karakter. Nå er det ikke skaperkraft og ting som skjer, lenger, nå er det  «noe som ble tapt», «noe som ikke fantes (ei fandtes)», «håp som brast» og ild som ble slukket. Det er en motsetning til den første firelinjers strofen over, og en kontrast til den. Dette står også som et slags subjekt til det som senere kommer, alle disse tingene er det som arbeider seg frem her inat, i den neste strofen, hvor det er en forpint mann (forpint mand), og en «jaget sjel» (jaget sjæl) som har ordet. Vi ser også her at ordene og setningene går i oppløsning, sekvensen slutter også med et eneste ord, og det er også ordet ord.

Ordet ord blir gjentatt, i en helt linje for seg selv. Det er viktig i dette diktet. Det er også temaet i den neste firelinjers strofen, den jeg best kjenner diktet gjennom.

Grepet med å la siste ordet i en strofe bli gjentatt på en egen linje blir brukt igjen, også for ordet hjerteslag. Det er stivnede hjerteslag, noe som nok ikke her helt enkelt å se for seg, men som i hvert fall ikke har noe med livsglød og energi å gjøre. Det er mer å ha blitt stivnet i å leve, et grufullt bilde.

Så henvender dikteren seg til Gud, noe han også gjør i diktet Navnløs. Som der er det ingen kjærlig, god Gud det er snakk om, ikke den kristne guden som man kjenner ham fra Bibelen og kirketradisjonen. Dette er en ubestemmelig Gud, jeget i livsfylden, blir han kalt, noe det kan være grunnlag for å skrive avhandlinger om. Jeg tolker det slik at det er det som kan kalle alt liv jeg, en slags mystisk kraft som finnes i alt liv, kanskje noe i retning Brahman i hinduismen uten at verken jeg eller Obstfelder kjenner den særlig godt. Det er den modernistiske Guden, den man tviler på finnes, som man henvender seg til i mangel på alternativ. En annen slik modernistisk Gud finner man i Gunvor Hofmos Det er ingen hverdag mer (Gud, hvis du ennå ser).

Hos Obstfelder er det satt sammen slik at Gud er du som skaper! avsluttet med utropstegn. Men så fortsetter det i neste linje med » – smerter/ kimer, ord», hvorpå det blir naturlig å tolke at dette ikke er en Gud som skaper liv, men som skaper smerter. Eller at smertene blir den sentrale delen av livet, i hvert fall livet til subjektet som skriver diktet. Kime er «kime (eller spire) til liv», også i overført betydning, kanskje særlig det. Så er det beskrivelse av Guden, lik os, eller «røyk», altså en uklar, mystisk Gud, men med et klart ansigt (klart ansikt) og lys pande (lys panne).

Så blir det litt vanskelig i neste strofe, der dikterjeget fortsetter å henvende seg til Gud (du), men der det er uklart om ensomheden (ensomheten) er menneskenavnet som atter og atter om mig (om meg) hvisker, altså at Guds navn for mennesker er ensomhet, eller om det er slik at menneskenavnet på Gud er det som ensomheten hvisker, altså at ensomheten er personifisert og hvisker etter Gud. Antagelig er det det siste. For øvrig er det en retorisk figur, her, med hvisker, vifter og hvisker, en bestemt form for gjentakelse. Avslutningen på denne strofen, med ukjendte stemmer nynner, passer godt for perioden skrev i, enten man kaller den modernismen eller nyromantikken. Det er et syn på verdensaltet som et sammensurium av stemmer og røster, denne nynningen eller sangen fra alt, det er en idé de har, og som ble mye brukt. Her er det imidlertid litt vanskelig om dette setningsleddet henger sammen med det over, altså at det på en måte nynner menneskenavnet på Gud, eller noe annet som har med denne strofen å gjøre, eller om det er dette forpinte menneske i neste strofe som nynner det.

Jeg synes ikke det er så altfor viktig. Det sentrale er stemningen som ligger i diktet, og følelsen av at alt går i oppløsning, og det ikke er så lett å avgjøre hva som hører sammen med hva. Slik leser i alle fall jeg det.

Det forpinte menneske i neste strofe er nok dikteren selv, og blott betyr bare,  det forpinte menneske som bare har ord. Spørsmålet husker du det da? med  «du» i kursiv er litt vanskelig å forstå den konkrete meningen med. Du er Gud, men hva det er, skal ikke jeg begi meg ut i noen forklaring på.

Diktet deler seg her, cirka på midten, og det går en strek over siden for å markere skillet. Kanskje har det gått litt tid mellom første og andre del. I hvert fall begynner andre del med en ny observasjon, og andre tankemønstre. Her er det lyset som brenner ned, det gjelder lysestaken på rommet, men det kan også gjelde i overført betydning, at det er livet hans som brenner ned. I det som følger er jeget i diktet nesten over i en drømmeverden, noe som var typisk for modernismen, og for nyromantikken. Det er mørkets ånder (aander) som kommer inn på rommet, og han ser antydninger til kvinnelinjer, kvide og runde.

Stoffet er under arbeid…

 

Kommentar til diktet

Diktet er utgitt i 1893, da Obstfelder var 27 år. Det er tidlig til å begynne å se seg tilbake til da han var «ung», som han gjør i dette diktet. Han døde 7 år senere, så han var på vei mot slutten, og han skulle ikke utgi flere diktsamlinger enn denne ene som diktet er hentet fra.

Jeg skal skrive mer fyldig…

 

 

Nocturne, av Sigbjørn Obstfelder

Det passer godt å avslutte lyrikkåret her på bloggen med en Nocturne. Hver søndag dette året, dette skuddåret, har jeg postet et dikt av en norsk poet, ny poet for hver måne. I desember har det vært Sigbjørn Obstfelder. Vi Skandinaver tenker vel helst på Evert Taube når vi hører ordet Nocturne, han som med ordene «Sov på min arm! Natten gömmer/ under sin vinge din blossande kind, til en aldeles nydelig melodi laget en sang som har funnet sin plass i de fleste visesangbøker som blir utgitt hos oss. Det er imidlertid melodien mer enn ordene som er minneverdige, kombinasjonen blir uslåelig, særlig når sangen skifter toneart i det som er andre strofe, og får til en overgang mellom å ville og ikke ville jeg ikke kjenner maken til, det å gi seg hen, gi etter, jeg setter det opp som sitat:

Fångas igen. Flämtar. Strider.
Vill inte. Vill. Och blir åter kysst.

Frédéric Chopin har også laget noen vidunderlige Nocturner, særlig er den i C-moll godt kjent, blant annet etter å ha funnet sin plass i filmen Pianisten, om den jødiske pianisten Wladislaw Szpilman, og hans grusomme opplevelser under andre verdenskrig. Selv nå som jeg bare tenker på det, blir jeg grepet av det. Han finnes på YouTube, der han spiller den nevnte Nocturnen. Jeg har sett filmen mange ganger, jeg har kjøpt boken og lest den, virkningen er helt enorm.

Nocturnen til Sigbjørn Obstfelder er i en annen kategori. Det er en tekst utgitt i hans første og eneste diktsamling, Digte, en samling jeg nå har fått skrevet om på litteraturbloggen. Det er i den delen av samlingen som kalles Melodier, hele verket er førsteklasses utgitt og fritt tilgjengelig på nettet av bokselskap.no. Det finnes også på Wikisource. Av innholdsfortegnelsen kan man se at flere av diktene under Melodier har titler fra musikkverdenen, i tillegg til Nocturne, er det her Barcarole og Berceuse. De andre diktene under melodier er også rytmiske, som Regn, den kjente barnereglen, og de har en klang i ordene som gjør at de nærmer seg å være melodier, så nærme ord kan komme. Obstfelder var svært opptatt av musikk og komposisjon, men han hadde ikke talent i dette selv, ikke på langt nær som han hadde det med ordene. Han klarte riktignok å sette sammen noen melodier, og var stolt av dette selv, men på langt nær noen som var bra nok til å vekke interesse hos andre enn ham selv, og til å bli fremført.

Nocturne har med natt å gjøre, det er en stemning, og ikke en bestemt takt eller rytme, ikke en måte å danse på. Det er musikk eller tekst som passer om natten, når det er mørkt ute, og man vet man skal sove, og tankene beveger seg ut mot det svermende og drømmende. Det er om natten lengselen er sterkest, om natten man føler. Om dagen har man andre ting å tenke på. Da skjer det ting.

Obstfelder er en ordkunstner, og i hans Nocturne er det ordene som er melodien.

Nocturne

Møllens vinger stanser sin susen,
aaen speiler nattens øie,
blomsternes læber ydmygt beder,
trærnes kroner hvisker, hvisker.

Presterne tænder de blege kjerter,
nonnerne nynner de fromme bønner,
børnene folder de spinkle hæneler,
svanerne skjuler sit næb under vingen.

Snart skal de sove, alle de trætte,
hvile hodet mygt paa puden,
glemme de graa, sørgmodige tanker,
slumre, sove, drømme, sove.

Ude i blaaet svæver en kvinde,
Herrens moder, Maria, Maria,
lukker sjælenes øine kjærlig,
træder jordvuggens gjænger varlig.
 fra Digte, 1893

Ordforklaringer

Møllen er innsektet, det lille, brune, i slekten sommerfugl, men ikke vakker, og den har vinger som lett papir, en lett serviett, bare svak susen kan komme fra den. Møllen er også aktiv om skumringen. Skru på lyset, eller tenn opp bålet, så kommer den flyvende. Aa, eller å, som skrivemåten er nå, er en liten elv. Ordet blir ikke så mye brukt lenger, så mange kjenner det kanskje best fra uttrykket: «Mange bekker små, gjør en stor å». At åen speiler nattens øye kan kanskje være noe så konkret som at speilbildet av månen er synlig i den, hvis man da går med på at nattens øye er månen, og ikke har en annen betydningen.

Blomsternes læber er blomstenes lepper, jeg er ikke så god med blomster at jeg trygt kan si hva det er for noe, så jeg siterer store norske leksikon som sier at det er «de frie delene av de for øvrig sammenvokste kronbladene hos arter i bl.a. leppeblomst- og maskeblomstfamiliene». For ordet beder er det best å by til dansk ordbok, som forklarer verbet med at det er «å la dyr gresse» eller «å holde hvil». At blomstenes læpper ydmygt beder vil da si at kronbladene i blomsten tar seg en hvil, blomsten faller til ro. Trærnes kroner eller trekronene skulle være kjent, det er tretoppene, særlig for trær som har en samling greiner i toppen, som i typiske barnetegninger, med en stamme og en grønn runding øverst. At trekronene hvisker er i overført betydning, eller besjeling om man vil, trærne får menneskelige egenskaper. Det de gjør er å suse, lage små lyder, hviske.

En kjerte skriver norsk ordbok kommer fra norrønt kerti fra latin charta, som betyr «veke», eller egentlig «papir». Det er en spesiell type lys, kjertelys, slike prestene og andre kunne tenne på Obstfelders tid. Bokselskapet har i sin ordforklaring til diktet at det dreier seg om en høy type vokslys. At «barna folder de spinkle hæneler» er verd å stusse litt over, jeg kan ikke skjønne annet enn at dette må bety at de folder de spinkle hendene sine, men jeg har ingen forklaring på skrivemåten. Næb er «nebb», og kan godt uttales som «nebb» om man leser diktet høyt.

I tredje strofe ser man tydelig dansken i Obstfelders måte å skrive på. Det er de myke lydene d, b og g for de harde t, p og k, så han skriver mygt for mykt og puden for puten. Skrivemåten aa blir brukt for å, det ble endret med rettskrivingsreformen i 1917. Endringen «d, b, g» til «t, p, k» i en rekke ord skjedde i 1907. Flere av dialektene har beholdt den danske uttalen, området som blir kalt «den bløde kyststriba», fra sør til sørvest. Som Stavangermann sa Obstfelder ganske sikkert selv d, b og g i disse ordene.

Ude i blaaet er «ute i blået», eller «ute i det blå». Herrens moder, Maria, eller jomfru Maria, hun som i følge Bibelen fødte Jesus Kristus, Guds sønn. Det er det det betyr at hun er «herrens Mor». Hun er subjektet i to setninger på en gang, slik strofen er satt opp, det er komma, og ingen punktum som lukker setningen. Dermed blir hun koblet både til verbet svæver, eller «svever», og til lukker i linje 3. Kanskje er det flisespikkeri å bry seg om dette. Det er i hvert fall hun som kjærlig lukker sjelens øyne, ordet «øye» er et ord Obstfelder bruker ofte i denne samlingen, som symbol for mye. Det henter også opp nattens øie i strofe 1. Hva jordvuggens gjænger eller «gjenger» er for noe, skal jeg ikke gi meg ut på å forklare, det er ikke ment bokstavlig, det er billedlig. Gjengene er det sporet en mekanisme går i, rillen i skruen, det noe kan dreie seg i. Å træde dem vil si «å tre» dem, som man trer en tråd i en nål, og varlig er «forsiktig».

Kommentar til diktet

Det er nesten som en vuggesang, dette diktet her. Lydene og klangen i det er viktigere enn innholdet. Ordene skal nesten sveve vekk, som gjenstandene og tingene de betegner. Her er mye bruk av bokstaven og lyden ‘s’, fonemet (språklyd, det formelle begrepet for lyden «s» og andre lyder bokstaver betegner, lyder (i språket) som ikke kan deles opp) er det som best gjengir nettopp susen, hvisken, det som er stemningslydene som skal frem. Så når Møllens vinger stanser sin susen, så er susingen som stanser også i ordene. Som jeg har skrevet er møllen også liten og lett, svevende, som det meste er det i dette diktet.

Rytmen er søvndyssende: tam-ta, tam-ta, tam-ta-ta, tam-ta/ tam-ta, tam-ta, tam-ta, tam-ta/ tam-ta-ta, tam-ta, tam-ta, tam-ta/ tam-ta, tam-ta, tam-ta, tam-ta, med de siste trokeene hviksende ut som trærnes kroner også hvisker, hvisker. Gjentakningen av ordet hvisker er et sterkt, retorisk virkemiddel. Det er et ord som bare blir gjentatt, og dermed forsterket. Akkurat denne gjentakelsen er veldig kjent og blir mye brukt som eksempel, blant annet på Store norske leksikon, i deres forklaring av det retoriske begrepet epanalepsis. Trærnes kroner hvisker, hvisker, det er en økonomisk bruk av ord, noe som gir ordet som blir gjentatt enda større vekt. Det inviterer til å leses lavere og lavere. Det skjer mens alt i naturen faller til ro, og finner hvile.

I strofe to er det menneskene som gjør seg klar for natten. Prestene tenner lysene, nonnene nynner de fromme bønner. Jeg vet ikke hva det kalles med et fremmedord, men det er verdt å merke seg hvordan de syngbare beslektede konsonantene n og m går igjen her, hvordan de har dobbelkonsonant i midten, nannana nanna, de fromme bønner. Jeg husker det var snakk om sistelinjen i denne strofen da jeg studerte nordisk språk og litteratur ved universitetet i Bergen på 90-tallet, «Svanen skjuler sitt nebb under vingen», men jeg husker ikke lenger hva snakket var. Både rytmisk og i innholdet skiller den seg litt ut, den er tilbake til naturen, det det handlet om i strofe 1, og som i strofe 1 handler det om å falle til ro, falle i søvn. Vi ser også at s-lyden er tilbake, svanene skjuler (sit). «Næb under vingen» er her litt utenom, passer ikke så godt inn i lydene og klangen som omgir det.

Strofe 3 er kanskje den mest søvndyssende av dem alle. Her er det også i innholdet, og gjelder dyr og mennesker, snart skal de sove, alle de trette, og siden en Nocturne helst skal leses om natten, tenker man kanskje etter om man kanskje også er litt trøtt selv. Bokstavrimene florerer i denne strofen, det er et prakteksempel, helt ned på barneskolen kan man trene seg på å finne bokstavrim her, snart-sove, hvile-hodet, paa-puden, glemme-graa, slumre-sove-(drømme)-sove). Viderekomne kan se hvordan ordparene med bokstavrim henger sammen også i innhold. I det siste eksempelet la jeg inn også ordet «drømme», som er et slags halvrim til slumre, fremre (uttalt fremme i munnhulen, med leppene (labbial), eller tungen mot tennene (dental)), syngbare konsonanter i midten, kort vokal foran, samme antall stavelser og uttale: slumre-drømme. Ordet sørgmodige stikker seg ut, med alle sine stavelser, i standard diktlesning skal det dermed tillegges mer vekt, men her skal man glemme det, glemme de graa sørgmodige tanker. Her skal man slumre og drømme, sove, sove. Det henter opp en gjentakelse fra strofe 1, der var det hviske, hviske, i strofe 3 er det sove, sove.

Siste strofen introduserer Herrens moder, Jomfru Maria. Hun er en kvinne som svever, ute i det store blå, mer som en idé enn som den konkrete Bibelskikkelsen. Kanskje er hun en del av drømmen, en del av søvnen, en del av verdensaltet. Dette er den eneste strofen som har rim, det kommer helt til slutt, i setningene som henger sammen:

lukker sjælenes øine kjærlig,
træder jordvuggens gjænger varlig.

Rytmen er tam-ta, tam-ta, tam-ta, taam-ta, tamta, tam-ta-ta, tam-ta, taam-ta. Dette diktet er skrevet i den tidlige modernismen, den karakteristiske 1890-talls modernismen, den drømmende, prøvende og utforskende, den mystiske. Særlig i Norge blir perioden av og til kalt nyromantikken, siden det på ny ble skrevet om naturen, men nå på en annen måte enn i høyromantikken og nasjonalromantikken. Naturen er ikke lenger guddommelig, trygg og god, ikke sublim og egnet til å fremkalle de store, sterke følelser, stiumlere driftene og ærgjerrigheten, naturen er nå mystisk, et slags alvelandskap, litt skummel, uforståelig. I diktet til Obstfelder blir jorden skildret som en vugge, som Herrens moder trer så fint og forsiktig inn i gjengene sine, krefter vi ikke kan forstå, en helhet vi er den del av, som vi lever i, men ikke har noen mulighet til å få oversikten over. Jeg ser nok Herrens moder mer som moder Natur, enn som Kristi moder i dette diktet, men det er opp til enhver å lese diktet som de vil. Diktet er mer ment å skape nattero, vugge i søvn, enn til å stiumelere til det helt store tankearbeidet.

Man ser hvor helhetlig diktet er skrevet. Hvordan lyder, klanger og virkemidler går igjen. Hvordan innhold blir hentet opp, hvordan alt henger sammen. Det er et dikt som ikke ser det som sin oppgave å fremme noe budskap, beskrive eller forklare menneskesinnet, gi oss en mening i tilværelsen eller gi oss lindring i mangelen på mening. Det er et dikt som vil åpne en drømmeverden for oss, slumre oss inn i søvnen, gjøre oss til ett med natten, la tankene sveve, sovne; kort sagt: En nocturne.

 

Navnløs, av Sigbjørn Obstfelder

Vi fortsetter i dag med å poste dikt av Sigbjørn Obstfelder (1866 – 1900). Også i dag er diktet fra debutsamlingen hans, Digte, fra 1893. Diktet vi postet i forrige uke, Venner, er åpningsdiktet i samlingen, og et temmelig enkelt dikt. Diktet vi skal se på i dag, Navnløs, er mer komplisert.

Der diktet Jeg ser har fellesskap med Munchs maleri, Skrik, er Navnløs mer i slekt med Aften på Karl Johan.  Dette maleriet er fra 1892, omtrent samtidig som Obstfelder skriver sitt dikt. Obstfelder blir gjerne kalt ny-romantiker, mens Munch er ekspresjonist. Jeg mener de begge har mye til felles, og er sterke representanter for 1890-talls kunsten i Norge og Skandinavia.

Denne kunsten reagerer mot det som har vært tidligere, der man i realismen satset på en naturtro og objektiv gjengivelse av det man skulle skildre. I perioden som fulgte var dette slett ikke noe mål, det var mer å se på som en løgn. Noen objektiv gjengivelse finnes ikke, og selv om det skulle være mulig å tenke seg noe slikt, så ville det være uinteressant, fordi hver og en av oss uansett vil oppfatte både gjenstanden og gjengivelsen subjekivt. Kunstneren skal vise oss sin oppfatning av verden, og vise at det er dette han gjør. Det er å føre betrakteren bak lyset å late som om det her finnes noe objektivt.

I litteraturen fører dette til at poesien vender tilbake etter noen tiårs hvile. Lyrikken er en subjektiv sjanger, det er det sansende subjekt som lager ordene. I realismen og naturalismen hadde poesien ingen plass. I den tidligere nasjonalromantikken hadde lyrikken en sentral plass, men da som uttrykk for patos og begeistring. Den innadvendte, søkende poesien kommer ikke før denne nye muligheten dukker opp på 1890-tallet. Sigbjørn Obstfelders er dens fremste eksponent.

Her i Navnløs er det mange tidligere regler som blir brutt. Det er ingen rim, ingen fast rytme. Det er verselinjer med punktum midt inni. Vi nærmer oss nesten prosalyrikken, som Sigbjørn Obstfelder selv brakte til Norge nettopp på denne tiden, noen få år senere. Merk også hvordan ordvalget ikke er gjort for å gjøre tingene skarpe og klare, det er det diffuse og uklare som blir målet. Nettopp som det er i mange av maleriene til Munch.

Navnløs

Mørkets tåge sænker sig over trær, over plæner,
bladene har ingen farver, græsset har intet grønt.
Lygternes blus er mørkets gule pupiller –
gule pupiller, som vider sig ud så sælsomt.
Ingen er der, som ler eller sukker i parkens gange.
Jeg hoster. Min hosten lyder som spøgelseharken.
Jeg går. Mine skridt er som spøgelseskridt.

Men i parkens mørkeste gang, hvor lygter ei brænder,
sidder skjult mellem trær på en ensom bænk en skjøge.
Der er slør for de blege kinder, sort slør –
bag det sorte slør er der øine, som sælsomt glimter.

Og jeg gribes af en vemodig, natlig glæde,
ved at møde i mørket, i den døde nat, et menneske.
Jeg sætter mig ned stille, drar sløret tilside taust,
nærmer mine øine til hendes, min sjæl til hendes.

Lydløst daler nogle blade.
Varsomt lægger jeg øret til hendes hjerte . . .
Og brister i gråt, gråter i hendes kolde hansker,
gråter og gråter, og ved ikke, hvorfor jeg gråter.

Hun støder mig ikke bort.
Hun tørrer mine øine nænsomt.
Og jeg griber hendes hænder i angstfuldt tungsind
og ber hende gjemme mig, gjemme mig, gjemme mig.

Mørkets tåge sænker sig over trær, over sjæle.
Løvet har ingen farver, græsset intet grønt.
Men i tågen daler lydløst sorte blade,
og i mørket sidder skjult på en ensom bænk en navnløs,
og gjemmer ved det hede bryst en sygs ansigt,
og gjemmer i de myge hænder en ræds øine,
og ingen uden Gud hører hans såre hulken,
og ingen uden Gud hører hendes trøstende hvisken.

Noen ordforklaringer

Sælsom er en eldre skrivemåte for selsom, som er «forunderlig, mystisk». En skjøge er nok å regne som prostituert, eller i hvert fall en forførerisk kvinne. Nænsomt er forsiktig, varsomt.

Handlingen i diktet er at jeg-personen er ute en kveld eller natt. Han hoster, og er syk. Skjult mellom trærne ser han en kvinne, kanskje prostituert, som han kaller en skjøge. Han er glad over dette natlige møtet, og setter seg ved siden av henne. Han trekker sløret foran ansiktet hennes til side, og brister i gråt, uten at han kan gjøre rede for årsaken. Hun lar ham bli hos seg, og tørker tårene hans. Det er hun som er den navnløse. Det er hun som trøster ham.

Kommentar til diktet

I første strofe er ordvalget spesielt karakteristisk. Hver eneste linje har ord som betegner noe uklart, konturløst, diffust. Det er mørkt, det er tåke. Her er det altså uklart, hva som skjer. Det er også slik at denne uklarheten legger (sænker seg) over trær og planter, altså over verden. I det diktet begynner er det altså en ny verden som gjelder, det er lagt en skygge over verden som vi kjenner den. Det gjør at fargene i verden vi kjenner forsvinner. Vi har en ny verden med en ny stemning.

Det er ikke livet som er øynene i denne verdenen. Det er lyktene som er pupillene, øynene. Det er treffende skrevet, vi kan se for oss gaten, i mørket og tåken, der lyset fra lyktene er små prikker, som ser ut til å utvide og trekke seg sammen, der en går. Ingen er der for å se det, utenom dikter-jeget, som går der.

Jeg hoster. Min hosten lyder som spøgelseharken.
Jeg går. Mine skridt er som spøgelseskridt.

De to første tegn på aktivitet, «jeg hoster» og «jeg går» er satt i en så naken setning som mulig. Subjekt og verbal. Straks etter, er det at både hosten og skrittene er som fra et spøkelse. Det livet som ser ut til å være, er ikke.

I neste strofe dukker kvinnen opp. Det er i den mørkeste delen av parken, der lyktene ikke brenner. Hun er der også skjult mellom trærne, et sted til og med benken er ensom. I tillegg er det slør foran ansiktet, og sløret er sort. Først innenfor der igjen er det levende øyne, det første egentlig levende i diktet. Ikke rart disse øynene glimter forunderlig (sælsomt).

Strofe tre er fylt av ord som har med taushet og stillhet å gjøre. Det er et møte, men ingen ord blir sagt. Vemodig er et stille ord, som sammen med ordet natlig demper ordet glede. Fra glede kan man jo vanligvis vente seg litt lyd. Ikke her. Det er i den døde natt, også stillhet, møtet skjer. Tredje linje i denne strofen, har både ordene stille og taust, for virkelig å understreke hva slags møte dette er. Å dra sløret til side er også en lydløs gjerning. Møtet går ut på å nærme øynene, og sjelen, til hennes, begge deler uten lyd.

I fjerde strofe er det først to lydløse linjer. Den første er med bladene som faller, noe som i forbifarten får plassert diktet til høsten, passende for stemningen. I linje to legger han øret til hjertet hennes, varsomt, slik at den første lyden han kanskje hører er hjertet hennes. Da gråter han. De to neste og siste linjene i strofen har fem ganger ordet gråt. Det er å gråte ut all ensomheten i den diffuse, livløse, tause verden som har vært hittil i diktet. Her er han ved et menneske, om enn det er en skjøge, på det mørkeste stedet i parken, en tåket høstkveld.

Femte strofe avslutter på en måte historien i diktet. Den sjette og siste strofen er bare en slags kommentar, om enn den er inderlig. De to første linjene i femtestrofen er gjerninger fra henne, positive gjerninger. Hun støter ham ikke bort, og hun tørker øynene hans for tårer. Det siste gjør hun til og med forsiktig (nænsomt), et av de få positive adjektivene i diktet, og det eneste som uttrykker noe kjærlig. Hans respons er imidlertid å gripe hendene hennes, i angstfuldt tungsind, to adjektiv som betegner en svært negativ sinnstilstand. Han har det forferdelig. Dette mennesket, som vi ikke engang vet om vedkommende kjenner, han har presentert henne som en skjøge, dette er trøsten han har. Fire ganger ber han henne gjemme seg, i det som da trer frem som et inderlig, inderlig ønske, om trøst, eller om virkelighetsflukt.

Og jeg griber hendes hænder i angstfuldt tungsind
og ber hende gjemme mig, gjemme mig, gjemme mig.

Så kommer siste strofe. Det lukker på en måte diktet sammen, med samme åpning som den første strofen. Det er mørkets tåke som senker seg, nå over trær og sjeler. Løvet har fremdeles ingen farger, bladene faller lydløst, sorte i mørket. Deretter følger fem linjer som alle bindes sammen med ordet «og». Det er en navnløs på en ensom benk, og hun gjemmer en syk – dikter-jeget. Hun har i hendene sine øynene hans. Det litterære virkemiddelet heter pars pro toto, delen står for helheten. Det viktigste ved ham er øynene, det viktigste ved henne er hendene. Linjen kan tolkes på mange måter. For eksempel er det i øynene redsel er best uttrykket, mens en fast, myk hånd kan representere trygghet. Det er vanskelig å tenke seg noe mer skremt enn øyne uten kropp.

Avslutningslinjene er at ingen uten Gud hører hans hulken, og hennes trøst. Hvem denne guden er, får være opp til enhver å fortolke. Det kan godt forstås som at de to, forenet i denne natten, er ensomme og usynlige for alle andre. Det er kun Gud, eller verdensaltet, som registrerer det som foregår. Og fra ham kommer ingen trøst. Den trøstende hvisken er som suset fra bladene.

Jeg mener dette er et uttrykksfylt dikt, ekspresjonistisk som et maleri av Munch. Det er en verden man ikke kan gripe fast i, der tingene glir ut, hvor alt blir sløret og uklart. Det er en verden hvor ensomheten er intens, og hvor noe egentlig sjelelig fellesskap er temmelig uoppnåelig. Selv om den navnløse kvinnen trøster jeg-perosnen i diktet, blir verken vi eller han kjent med henne. Vi vet ikke hva hun legger i det. Men han griper allikevel muligheten med hele seg, absolutt hele seg, kropp og sjel og alt, og ber denne kvinnen det ser ut som han tilfeldigvis møtte, å gjemme seg, gjemme seg, gjemme seg, gjemme seg.

Obstfelder, Navnløs

Venner, av Sigbjørn Obstfelder

I måneden desember skal vi ta for oss Sigbjørn Obstfelder (1866 – 1900). Det er vår kanskje største poet, selv om han bare var aktiv en kort periode, og bare fikk utgitt en eneste diktsamling. Fra den har jeg tidligere postet to dikt, Jeg ser og Genre. Det første er et av de sterkeste og mest kjente diktene som er skrevet på norsk, det andre et vakkert kjærlighetsdikt om forholdet mellom mann og kvinne, slik det kan bli sett i 1890-talls diktningen. Obstfelder er også min norske favorittpoet, om enn dette forholdet mellom oss var sterkere i mine yngre dager, enn nå. Delvis gjennom arbeidet med bloggen har jeg sett at det er mange foruten ham som har skrevet vakkert, og delvis er det slik at det blir med de første favorittdiktene med Obstfelder. Det er «Jeg ser» som lyser alene, «Genre» og prosadiktet «Byen» treffer gjerne unge studenter, på jakt etter en mening i eksistensen. I de øvrige diktene til Obstfelder er disse tingene ikke like klart og sterkt uttrykk, og det var jo heller ikke så mye han fikk skrevet.

Når det er sagt, så er det få norske diktsamlinger som kommer opp mot Obstfelders samling Digte som kom i 1893 (lenken fører til dokumentasjonsprosjektet til universitet i Oslo, der denne samlingen og andre tekster av Obstfelder er lagt ut).  Obstfelder har da vært mer eller mindre litterært aktiv siden slutten av 1880-tallet, der han skrev og fikk produsert tekster for gymnasavis, og også skrev tekster han ikke viste frem. I 1889 fikk han sin første utgivelse, Heimskringla, som var en parodisk tekst for studentersamfunnet (jeg har ikke lest den). I 1890 skrev han diktet jeg poster i dag, «Venner», som også er åpningsdiktet i diktsamlingen hans.

Det er et svært optimistisk dikt, skrevet mens han oppholder seg i Amerika, der han besøker broren Herman, og forsøker å få seg arbeid som ingeniør. I diktet ser han seg tilbake på studenttiden, og alle de givende samtalene han hadde der. Jeg ser en kanskje uventet referanse, i Bob Dylans sangtekst Bob Dylan’s dream (lenken leder til teksten til sangen på Dylans offisielle nettside). Sangen er fra platen The freewheelin’ Bob Dylan, som Dylan gav ut i 1963, da han var 22 år. Obstfelder var 24 da han skrev sin tekst. Begge lengter de tilbake til en ungdomstid, der de kunne sitte gjennom nettene og snakke om hva som helst, og hvor skjønt det var, og hvordan de lengter tilbake. Det er virkelig en av Dylans vakreste tekster, så man skulle ta seg tid til å studere den, og lytte til sangen, som også er veldig fin. Og de som fra før kjenner Dylan og denne sangen hans godt, kan ta seg tid til å lese dette diktet av vår egen Obstfelder, og se at det er et visst fellesskap mellom dem.

VENNER

Bare en liden vise om du og jeg,
eller om dagene, som gik dengang,
nætterne, –
værelset med det kjælne tusmørke,
lampen, – den indiske buddha, –
Jacobsens byste i solhjørnet,
Wagnerportrætet!

Vi sad sammen i røgskyer,
vi drømte sammen om livet.
Den rigere sjæl, som fremtiden fængsled,
havde jeg,
det gladere hjerte, den varmere puls
havde du.

Du kom til at skjønne,
hvordan jeg var, ja, hvordan jeg var,
ikke mit blod kunde bruse,
men min sjæls blade,
å, min sjæls blade, de kunde visne.
Så sad vi sammen i drømskyer
og sligt stort, fagert syn, –
syn,
livsundren!

Livet!
En i uendelige baner sig slyngende stråle,
gjennem alle væsner, gjennem alle kloder,
en uendelig, – tonende -, ildspiral, –
som vi ikke kan se begyndelsen på,
og ikke enden på,
og ånd risler i,
og sole drypper af,
– sole i lyshav, sole i tankehav, –
en uendelig, – tonende -, ildspiral,
ude fra det kolde, ude fra det tomme,
ind mod det varmere,
ind mod det varmeste,
ind mod Gud –
Lyset!

Sfærer svinger, bølger bæver,
– der, hvor den ene er,
var den anden, –
livceller svæver,
hæver sig,
synker.

Ja, nætterne var lange og lyse.
Der var såmeget at tale om,
der var såmeget vakkert til –
solglød, vi længedes mod,
kvinder, vi vilde ofre vort blod.
Nætterne var så lange og lyse!

Men hav og tid skilte os,
og Vestens nætter er mørke.
Mangengang, når jeg våger og mindes,
er det, som det rører sig i det golde hotelrum:
Ansigtslinjer flakker i solhjørnet,
Jacobsens,
Buddha dukker frem af mørket…

Tror du,
tror du, at venner mødes på nye kloder?

fra Digte, 1893

Kommentar til diktet

Vi kan begynne med å ta en titt på åpningsstrofen. Det består bare av en eneste setning, satt nedover linjene, med komma, bindestrek og innskudd, som om han kommer på ting etter hvert som han skriver. Det skal være Bare en liden vise om du og jeg, ikke store greiene, ikke noe høytidelig, forresten ikke om du og jeg, men om dagene, som den gang var, eller aller helst nettene, og så videre. Det er tankeassosisasjoner som utspiller seg. Når dikteren skriver ordet nætterne, så kommer han liksom på hvordan det så ut disse nettene, med lampen som lyste i tussmørket, og Buddha-figuren, en byste av Jacobsen (hvem nå dette kan være9, og Wagnerportrettet – med utropstegn! Så slutter strofen, med noe helt annet enn det den har begynt med.

Dette skiller seg helt ut fra all tidligere, tradisjonell diktning. Det er skrevet i 1890, året romanen Sult av Knut Hamsun ble utgitt, og vi får en markert ny retning i litteraturen vår. Obstfelder blir en helt sentral poet i denne retningen, den mest sentrale av dem alle, men han får ikke så mye glede av det i sin levetid. Det er godt gjort å skrive noe så radikalt nytt i så ung alder, og uten at man har vært i nærheten av å få etablert seg som forfatter. De fleste liker helst å begynne med å kopiere andre. Obstfelder begynner med å se ut som han har helt andre mål enn hva våre tidligere poeter har hatt, det gjelder ikke lenger om de samme tingene.

Så kommer strofene to og tre, som er satt litt inn som et innskudd i teksten. Fremdeles ser det ut som rytmen er helt tilfeldig, ordene valgt som de faller seg, rim er ikke tenkt på. Vi satt sammen i røykskyer, / vi drømte sammen om livet, det er slik vi snakker, det er slik ordene kommer når vi tenker. Det er stemningsskildring, som om Obstfelder virkelig ser for seg hvordan de satt og røykte, og drømte om livet og om fremtiden. Det er viktigere  å få sagt dette, enn å få satt det inn i noe dikt. Først deretter kommer de smått manipulerte linjene, der formen får forrang for innholdet. Var det virkelig prosa, virkelig en tankerekke, skulle det nå stått: jeg hadde den rikere sjel som fengslet fremtiden, du hadde det gladere hjerte med den varmere pulsen. Obstfelder stokker om på ordene, og setter også havde jeg, (…) havde du på egne linjer, og manipulerer med det trykket på dem. Vi kan også få med at Obstfelder viser selvinnsikt her. Som den fremtidige poet har han en rik sjel, men det glade hjerte hadde han aldri.

Strofe fire lukkes inne av to ord som står alene: Livet! og Lyset! Begge utstyrt med utropstegn. Her er Obstfelders fantasi i fri flukt. Kanskje kan vi si vi her ser optimismen til en ung dikter som ser en helt ny vei, helt nye muligheter i diktningen og i livet selv, muligheter ingen har tenkt på, og som det nå er fritt frem å utnytte. Obstfelder utdannet seg til ingeniør (om enn han aldri tok eksamen), og jeg mener vi her også kan se litt fra den den gang nymoderne fysikken. Det var nettopp på denne tiden man forsøkte å måle lysfarten for første gang, Maxwell hadde kommet opp med sine ligninger, snart skulle man si at fremtidens fysikk ville bestå av å finne flere desimaler i kjente størrelser. Samtidig er her også den poetiske, ny-romantiske mystisme, den som åpner for alt, der det ikke er noen begynnelse og ende, der ånd[en] risler i, og solen drypper af. Det må være dette som kalles frie vers, på alle tenkelige måter. I en visjonær utblåsning går man så ut av det tomme og kolde, og inn mot varmen, som er Gud, og lyset. Dette kan vanskelig leses som den kristne Guden, men et mystisk Gud, en erstatning for Gud, en ny-romantisk eller modernistisk Gud, en Gud man selv velger. For unge Obstfelder ser det her ut til å være begeistringens Gud.

Stofe fem følger opp dette mystiske, med en sjelefellesskap som bryter ned de fysiske størrelsene tid og rom. Der den ene er, er også den andre, eller var den andre, som det er formulert i diktet. Det er – slik jeg leser det – et åndelig fellesskap som teller like mye som det fysiske. Jeg mener det er ment å være gåtefullt, begeistret. Når livcellene svever, og i de to siste linjene hæver sig, / synker, så er det som om det er en organisme som puster. Det kan være selve verdensaltet, brystet som går opp og ned. Fantasi, religion, mystisme og virkelighet går i ett. Den ene verden er ikke virkeligere eller viktiere enn den andre.

I strofe seks har vi virkemidler som gjør det lett for den som skal analysere diktet, tydelige og fine. Det er en setning som lukker strofen sammen, åpner og ender den, nætterne var lange og lyse. I mellom dem er en ny tankerekke, formulert som en setning. De hadde mye å tale om, det var mye vakkert – og så fortsetter tankeassosisasjonene, hva som var vakkert (merk også hvordan diktet er fylt av positive, begeistrede ord). Det er solgløden, kanskje en liten opphenting av noe av det som ble sagt i strofe 4, og så er det vi længedes mot, som både kan vise tilbake til denne solgløden som allerede er nevnt, eller til det som nevnes i neste linje, kvinner. Vi vilde ofre vårt blod, står det så, enten for kvinnene, eller for noe annet, eller for alt. På ny står det at nettene var lange og lyse, med forsterket betydning.

Og så kommer den første forsiktige strofen, nummer sju. Nå har hav og tid skilt oss (Obstfelder skriver her kanskje konkret, han er i Amerika, i Vesten), og nettene er mørke der i vest, der han er. Han er nå ensom og alene, begeistringen gjelder ikke lenger. Her er for øvrig Obstfelder i samme stemning, som Dylan er i hele sin sang, nevnt i innledningen. Frem til nå har assosisasjonene og fantasien hatt fritt spill, nå er det så vidt han våger seg, kanskje er det noe som rører seg, i det golde hotellrommet. Nå er også ordvalget kaldt og trist. Men i slutten av denne strofen vokser det frem noe, ansiktslinjer som flakker i solhjørnet (på ny solen), bysten av Jacobsem, og Buddha frem fra mørket.

At Buddha nevnes gir en fin overgang til den lille avslutningsstrofen. Buddhismen er en religion full av mystisme, her er det også gode muligheter for liv etter døden. Og poeten våger spørsmålet:

Tror du,
tror du, at venner mødes på nye kloder?

Dette ringer også frem til Obstfelders egen Jeg ser, jeg ser, / jeg er på feil klode, måten å avslutte de to diktene minner om hverandre. Her i dette diktet, Venner, ligger det et ønske om å møtes igjen, på en eller annen mystisk måte. Hvor fantastisk diktet har vært, fantastisk i betydningen mirakler kan skje, så ligger det også i avslutningen et visst håp om at mirakelet kan skje enda en gang. Selv om Obstfelder er et Atlanterhav fra sine gamle venner, så kan de kanskje møtes igjen, en eller annen gang, på en eller annen klode.

Jeg ser, av Sigbjørn Obstfelder

I dag poster jeg det mest kjente diktet av Stavangerdikteren Sigbjørn Obstfelder (1866 – 1900). Det er også mitt norske favorittdikt.

Diktet er selvfølgelig godt presentert flere steder på nettet, og de fleste interesserte vil sikkert kjenne det selv fra undervisning og kanskje også egenstudier. Jeg må tenke litt hva jeg kan ha å bidra med her, og hvorfor mine kommentarer skal være av interesse og for hvem.

I studieårene mine ved universitetet var det nettopp årene fra ca 1890-1940 jeg brukte tiden min på, det er herfra jeg har lest mest teori, og i denne perioden finner jeg mange av de forfatterne som interesserer meg mest. Inngangen min er et syn på modernismen som passer svært godt til forfattere som Franz Kafka, Michael Bulgakov og senere Samuell Beckett, teoretikeren min er Theodor Adorno, og dikteren er nettopp Sigbjørn Obstfelder. Jeg har lest hele diktsamlingen hans, hans samlede verk består av en liten bok jeg fikk kjøpt for litt under en hundrelapp. Han rakk ikke all verden av produksjon, når han debuterte i 1893 og døde i 1900. Diktet «Jeg ser» skiller seg klart ut i denne samlingen som det suverent beste, etter mitt syn. Det er bare her han får frem den eksistensielle angsten og frykten for tilværelsen som tiltrakk meg slik i universitetsårene mine, og også senere. Når man leser diktet skal man sørge for å få med seg denne angsten, og presentasjonen av det må ikke bli formalistisk og la de godt synlige litterære virkemidlene gå på bekostning av nerven i diktet. Setningen «Jeg er visst kommet til feil klode!» må oppfattes med all den frykt det skal til for å kunne skrive en slik setning, og mene det.

Jeg ser

Jeg ser paa den hvide himmel,
jeg ser paa de graablaa skyer,
jeg ser paa den blodige sol.

Dette er altsaa verden.
Dette er altsaa klodernes hjem.

En regndraabe!

Jeg ser paa de høje huse,
jeg ser paa de tusende vinduer,
jeg ser paa det fjerne kirketaarn.

Dette er altsaa jorden.
Dette er altsaa menneskenes hjem.

De graablaa skyer samler sig. solen blev borte.

Jeg ser paa de velklædte herrer,
jeg ser paa de smilende damer,
jeg ser paa de ludende heste.

Hvor de graablaa skyer blir tunge.

Jeg ser, jeg ser….
Jeg er vist kommet paa en feil klode!
Her er saa underligt…

fra Digte (1893)

Kommentar til diktet

Jeg skrev i innledningen at presentasjonen av diktet ikke måtte miste nerven i det, og at de litterære virkemidlene ikke må ta overhånd. Jeg må likevel påpeke disse virkemidlene, siden de nå en gang er med på å gjøre diktet effektfullt.

Allerede oppbygningen har en viss effekt. Strofene består av 3-2-1, 3-2-1 og 3-1-3 verselinjer. Den siste gruppen på tre bryter mønsteret.

Første samling strofer begynner med tre verselinjer der adjektivet har med farger å gjøre, «hvit», «graablaa» og «blodig». Den siste står i kontrast til de to første. Det samme gjelder i hver førstestrofe i samlingene på tre. Det er «høie», «tusende» og «fjerne», og «velklædte», «smilende» og «ludende». De to første er positive, det tredje er negativt.

I de to første strofesamlingene blir strofe nummer to gjentatt, med en bitte liten variasjon «Dette er altså verden(/kloden). /Dette er altsaa klodernes (/menneskenes) hjem».

Det er mulig med rike tolkninger hva «en regndraabe» skal bety i den første strofesamlingen. Er det konkret en regndråpe han ser? Er det slik at alt han ser, verden og klodenes hjem, ikke er mer enn en regndråpe?

Den neste avslutningsverselinjen er mer entydig. Her er det skyene som samler seg, og dekker for solen. Både i direkte og overført betydning gir det god mening.

I siste strofesamling er det som vanligvis er avslutningslinjen plassert som strofe nummer to, eller som en verselinje mellom de to strofene, om man vil. Den gir også god mening både i direkte og overført betydning, de graablaa skyer blir tunge. Det er også velkjent hvordan dette følger direkte etter hestene som i verselinjen før luter med hodet, altså senker hodet, slik alt i diktet mot slutten blir tungt og går nedover.

Til slutt i den berømte sistestrofen forsvinner endatil språket. Jeg ser, jeg ser… han klarer ikke lenger å uttrykke hva han ser. Tidliger var alt hva han så konkret, og mulig å sette navn på, selv om det ikke nødvendigvis gjorde observatøren lettere til sinns. Nå klarer han ikke lenger orientere seg, og kan bare konkludere med at han ikke hører hjemme her. Han forstår ikke den verden han er satt inn i.

Jeg ser
Jeg ser paa den hvide himmel,
jeg ser paa de graablaa skyer,
jeg ser paa den blodige sol.
Dette er altsaa verden.
5 Dette er altsaa klodernes hjem.
En regndraabe!
Jeg ser paa de høje huse,
jeg ser paa de tusende vinduer,
jeg ser paa det fjerne kirketaarn.
10 Dette er altsaa jorden.
Dette er altsaa menneskenes hjem.
De graablaa skyer samler sig. solen blev borte.
Jeg ser paa de velklædte herrer,
jeg ser paa de smilende damer,
15 jeg ser paa de ludende heste.
Hvor de graablaa skyer blir tunge.
Jeg ser, jeg ser….
Jeg er vist kommet paa en feil klode!
Her er saa underligt…

Mezzanotte, av Giovanni Pascoli

Det er 5 søndager i november, og da blir det som vanlig et ekstra dikt fra Italia. Jeg kommer ikke til å opprettholde samme produktivitet til neste år, så dette kan være det siste italienske diktet jeg poster på en stund.

Dikteren er Giovanni Pascoli (1855 – 1912), født i byen som den gang het San Mauro di Romagna, nå heter San Mauro Pascoli etter dikteren. Mange av diktene jeg har postet i november har vært nokså dystre, i alle fall de jeg har postet om søndagene, og fra Giovannia Pascoli skulle det heller ikke være noe problem å finne et dystert dikt. Han hadde en tragisk oppvekst, født inn i en rik familie, men faren ble myrdet, og moren og flere av hans søsken døde også tidlig. Det førte også til økonomisk nedgang og fattigdom for de gjenværende i familien.

De som vil se et av hans dystre dikt kan sjekke opp Convivio på en av de mange lenkene man får ved å søke på Google. Jeg legger ikke lenke her, for lenkene jeg fant virket ikke særlig stabile, og jeg vil gjerne slippe arbeidet å måtte gå gjennom gamle poster for å rette opp i lenker som ikke lenger virker. Convivio betyr gjestebud, men dette gjestebudet er ikke særlig lystig, og det er direkte vondt å lese hvordan diktet oppfordrer leseren som er deltaker ved dette livets gjestebud, som det er, til å trå ut i natten og svarte jorden helt til sist, alene. Det er en sterk ensomhet som her blir uttrykt.

Diktet har imidlertid en ganske komplisert italiensk, og jeg tenkte jeg derfor for en gangs skyld kunne innse min begrensning, og velge et lettere dikt på et av de språkene jeg kan nokså dårlig. Diktet heter Mezzanotte, som betyr midnatt, og er et eksempel på en stilretning man kanskje ikke så lett forbinder med tekster, nemlig impresjonismen. De fleste noenlunde oppegående og kunstinteresserte vil ha en ganske klar formening om hva impresjonismen vil si i malerkunsten, og de som følger litt med vil også se for seg noen av bildene til Monet i hodet, for eksempel de 14 og flere ulike bildene av Paris og Seinen i ulikt lys. Det er lett å skjønne impresjonismen i malerkunsten. Det er ikke hva som er, men hvilket inntrykk det gir maleren skal skildre. Dette er også en tidlig modernistisk og subjektiv stilretning.

Men hva vil impresjonismen si i tekster? I Norge har vi knapt noen impresjonistiske forfattere, og i alle fall ingen impresjonistiske poeter, mens man i Danmark hadde Herman Bang som var innom retningen, uten at han i dag blir lest av andre enn helt spesielt interesserte her i Norge. Italia hadde også noen, deriblant Giovanni Pascoli, og diktet Mezaznotte er et av dem jeg mener klart benytter seg av teknikken.

Mezzanotte

Otto… nove… anche un tocco: e lenta scorre
l’ora; ed un altro… un altro. Uggiola un cane.
Un chiù singhiozza da non so qual torre.

È mezzanotte. Un doppio suon di pesta
s’ode, che passa. C’è per vie lontane
un rotolìo di carri che s’arresta

di colpo. Tutto è chiuso, senza forme,
senza colori, senza vita. Brilla,
sola nel mezzo alla città che dorme,
una finestra, come una pupilla

aperta. Uomo che vegli nella stanza
illuminata, chi ti fa vegliare?
dolore antico o giovine speranza?

(Myricae, Il giorno dei morti – 1891)

Min oversettelse

Åtte… ni… også et anslag: og langsomt løper
tiden; og en annen… en annen. Det uler en hund.
En innhegning hulker fra jeg vet ikke hvilket tårn.

Det er midnatt. En dobbel lyd av spor
høres, som passerer. Det er for fjerne veier
en rulling av vogner som stanser

av slaget. Alt er stengt, uten former,
uten farger, uten liv. Stråler,
alene i midten av byen som sover,
et vindu, som en pupill

åpen. Mennesket som våker i rommet
opplyst, hvem får deg til å våke?
alderdommens smerte eller ungdommens håp?

Kommentar til oversettelsen

Tocco kan bety «berøre» eller – som her – «anslag». Det er klokken som går, og så slår. Uggiolare betyr å ule . Singhiozzare betyr «å hikke» eller «å hulke». Jeg antar at chiù har noe med chiudere å gjøre, det betyr «å lukke», mer italienskkyndige enn jeg må gjerne rettlede meg her. Det kan også ha noe å gjøre med chiusa, som ordboken oversetter med «sluse, demining; bergpass, innhegning». Uansett tolker jeg verselinjen slik at det er noe som ikke er levende som hulker i natten.

Pesta betyr «spor» eller «far», s’ode er italiensk sammenslåing av si ode, der si er refleksivpronomenet eller passivform og ode er uregelrett presens 3. person av udire = «å høre, lytte».Rotolio står ikke oppført i ordboken, men kan vøre beslektet med rotolare = «å rulle (sammen)» eller rotolo = «rull (tøy, papir, penge o. l)».

Colpo blir i kunnskapsforlagets blå ordbok oversatt med «slag, treff, skudd, støt, hogg; kupp; slagtilfelle». Brilla er presens 3. person av brillare, som betyr «å stråle, utmerke seg».

Det er ikke klart om aperta (= åpen) viser til pupilla (= pupill) eller finestra (= vindu), siden begge er hunnkjønn. Siden det ikke er komma etter pupilla, må vi anta det viser til «pupillen», og vi må ha hannkjønnsform på norsk. Illuminata betyr «opplyst», og på italiensk som på norsk er det åpent for to betydninger, den direkte at lyset er på i rommet, den overførte at mennesket som står og ser er opplyst (av viten). Vegliare betyr «våke; holde vakt, arbeide om natten». Chi ti fa veggliare

Kommentar til diktet

Dette diktet er et utmerket eksempel på et tidlig modernistisk dikt. Motivet er hentet fra byen, det er tekniske ting og ikke levende ting som gir inntrykkene. Formen er modernistisk, og det sier jeg selv om diktet rimer aldri så mye og er aldri så strengt oppbygd. Italiensk er nå en gang kanskje verdens letteste språk å rime med, og vi skal ikke bruke det mot dem når de skriver modernistiske dikt. I tradisjonelle dikt stopper setningen og meningen i hver verselinje, eller i hver tydelig atskilte periode eller sammenhengende verselinjer. Her ser det ut som om setningen stopper, og vi har en klar mening, bare for å få denne brutt av et ord i neste linje som egentlig hører til i linjen ovenfor. Det gjelder til og med fra en strofe til en annen.

Diktet er også svært subjektivt. Det er en person som sanser og observerer.

Det impresjonistiske ligger i at det er sanseinntrykkene til personen som observerer som blir skrevet. De trenger ikke være tydelig å oppfatte for andre.

Diktet slutter med et tungt spørsmål, som kanskje har et alvor sanne modernister ikke ville sette frem på den måten. Det er debutsamlingen til Pascoli, og dette var tanker han selv slet med. Skulle man være optimistisk med tanke på fremtiden, eller er det syndene fra fortiden som henger igjen og gir smerte.

 

Ytterligere kommentarer

Diktet er første dikt i en samling på 11 under tittelen Finestra Illumenta. De andre 11 diktene er

01 – Mezzanotte 02 – Un gatto nero 03 – Dopo?
04 – Un rumore 05 – Povero dono 06 – Un rondinotto
07 – Sogno d’ ombra 08 – Mistero 09 – Vagito

Hele samlingen Myricae fra 1891 finner dere (på italiensk) her .

 

Genre, av Sigbjørn Obstfelder

Som fortsatt forholdsvis nygift mann er det på sin plass med et vakkert dikt om kjærligheten. Det er et av flotteste diktene jeg vet i sjangeren, jeg likte det lenge før jeg begynte å like dikt. Det er skrevet av Sigbjørn Obstfelder (1866 – 1900), og utgitt i hans debutsamling Digte. Så mange flere diktsamlinger rakk han ikke å gi ut i sin levetid, dessverre. Det ble med spredte enkeltdikt, og ikke fullt så vellykkede forsøk i andre sjangere.

Diktet «Genre» skiller seg kanskje litt ut i fra de andre diktene i samlingen, og Obstfelders øvrige produksjon. Her er ikke den eksistensielle angsten, kjent fra Jeg ser, her er lite av den uro og fremmedfølelsen som kjennetegner 1890-tallsdiktningen, og som Obstfelder var en del av. Dette er et lite stykke familielykke.

Vi må nesten ta med at Obstfelder selv aldri fikk oppleve noen lykke som dette. Han giftet seg aldri, og døde barnløs. Fra sin egen barndom og oppvekst kan det heller ikke være så mye å hente. Faren var strengt religiøs, moren døde tidlig. Og Sigbjørn var den syvende i en søskenflokk på 16, der syv vokste opp. I 1890 reiste han til Amerika, i et mislykket forsøk på å bli ingeniør. Da han kommer tilbake får han et nervøst sammenbrudd. I 1893 debuterer han altså som poet, 27 år gammel. Et eller annet har likevel gjort det mulig for ham å skrive et dikt som dette.

Genre

De sover.
Begge sover.
Den lille deilige i vuggen.
Den store deilige i sengen.

Og natlampen brænder.
På oblaten flyder
den lille tande
omkring uskyldigt
i den gule olje.

Rullegardinet skudt tilbage.
En gaslygt udenfor.

Det er alt.

Hvor den flimrer vemodig!
Teppet er gledet ned.
Gaslygten strækker hals og glor på min kones skulder.

Jeg skal dække over dig, min sovende hustru!
Og jeg skal trække rullegardinet ned.
Gaslygten får ikke se
det hvide, som jeg eier!

Jeg vil trykke to kys på dine smilehuller,
– som smiler i søvne, –
og på dine fingre,
og på trolovelsesringen,
og på sølvkorset om halsen.

Jeg vil liste mig stilfærdig op til dig,
og bli varm hos dig.
Og glemme,
at vi sommetider ikke er, som vi burde være,
mod hinanden.

Kommentarer

Jeg elsker enkle åpninger i dikt. De sover. / Begge sover. Enklere blir det ikke. I en sjanger som skal være så økonomisk med ordene, sløser Obstfelder bort to linjer på å få sagt akkurat det samme. Det er bare ordet for subjektet som er byttet ut, de med begge. Så kommer den vakre, vakre sammensetningen Den lille deilige i vuggen. / Den store deilige i sengen, som så uimotståelig vakkert får frem mannens kjærlighet til sitt lille barn og til sin kone. Liten og deilig er barnet, skjørt i vuggen. Stor og deilig – og seksuell – er konen i sengen. Punktumet etter hver linje gir god pause til refleksjon, til å nyte. Det er mesterlig enkelt som Obstfelder her over fire linjer får frem gleden til en mann som betrakter sine sovende hustru og barn.

Så kommer over to strofer (i noen redaksjoner ser jeg det samme er samlet i èn) en liten beskrivelse av omgivelsene. Det er nattlampen som brenner, rullegardinet som er trukket tilbake, og en gasslykt utenfor.

Det er alt, står det så. I en linje helt for seg selv. Det kan bety så meget. For eksempel kan det tas direkte, at det som er beskrevet er alt som er der. Men det kan også leses større, som at dette er «alt som betyr noe», at her «har han alt», eller noe i de baner. Det kan leses som rikdom, eller fattigdom.

Linjen Hvor den flimrer vemodig! er karakteristisk Obstfelder, som også dalingen i teppet som er glidt ned er det. Svært ofte i diktene til Obstfelder er det noe som senker seg, eller noe som går nedover. Verbet flimre passer i Obstfelders og hans likes måte å se verden på. Der er ingenting fast, alt flimrer, alt er vanskelig å få tak på. Ordet vemodig passer på hans sinnstilstand, og stemningen som ofte er i diktene hans. Det er også typisk at han gir døde ting menneskelige egenskaper, at det her er gasslykten som flimrer vemodig. Formuleringen minner også om Hvor de graablaa skyer blir tunge, fra Jeg ser.

Gasslykten er for øvrig frekk nok til å forsøke å se på hans kones skulder, også en besjeling. Men her er det også et sjarmerende uttrykk for mannens beskyttelse for sin største skatt, konen. Selv ikke døde ting skal få se på nakne henne. Gaslygten får ikke se / det hvide som jeg eier!

Nest siste strofe er der dikter-jeget slutter å være betrakteren, og lar seg bli litt revet med. Han vil kysse hennes smilehull, som han registrere smile, mens hun sover. Og så gir han seg ikke med det, og kysser også fingrene, trolovelsesringen og sølvkorset om halsen. Det er også et naturlig assosiasjonssprang, han kysser fingrene, ser forlovelsesringen, husker de har lovet hverandre evig samliv, kysser det, og kysser også sølvkorset på halsen hennes. Merk også den lette dansen i selve ordene i førstelinjen her:

Jeg vil trykke to kys på dine smilehuller,

Det er så man får lyst til å drikke vann, så friskt og fint det er.

Men ved siden av starten, er det slutten jeg liker best. Der kryper han opp til henne, og blir varm med henne. Og så vil han bare glemme, at de av og til ikke er som de burde være, at de av og til krangler. At de ikke alltid ser verdien av det som nettopp her så vakkert og overbevisende er skrevet.

 

Til deg du hei, fra Haugtussa av Arne Garborg

Det er midt i januar og midt i vinteren, jeg er i Bergen og langt fra Jæren, men jeg vil likevel bruke denne søndagen til å presentere åpningsdiktet i diktsyklusen til Arne Garborg (1851-1924), Haugtussa.

Garborg gav ut denne samlingen dikt i 1895, og er kanskje det siste virkelig store verket Garborg gir ut. Han går etterpå inn i en slags religiøs krise, eller kanskje vi skal kalle det religiøs søken, som resulterer i verk som Den burtkomne faderen, Jesus Messias og Heimkomen son, verk som på ingen måte står seg mot hans tidlige romaner. I 1895 er den norske litteraturen også godt inne i en nyromantisk periode, eller tidlig modernistisk periode, alt etter hvordan man ser det. Haugtussa passer etter min mening best i det førstnevnte, her er hyllest til naturen og tro på åndelige makter og skjulte krefter, litt mørkere enn den første romantikken, riktignok, men allikevel full av naturskildringer jordnære jærbuer den dag i dag kan trykke til sitt brust.

Dikt som dette skal ikke analyseres for nøye, de skal bare nytes. Og det vi nyter er jambiske rytmer med 8 – 4 – 8 – 4 stavelser, trykksterke enderim i mønster a-b-a-b og stort mer er ikke å si om det. Forsøk bare å nynne på rytmene i diktet, og hør hvor liksom seierrik den er, selv uten ord. Første strofe kan vi som kommer fra Jæren så godt som utenatt, vi har sett det så mange ganger, og tenkt det så mange ganger når vi har gått i det jærske terreng med hei og myr, og fjell på den ene siden, og jærstrendene med havet på den andre. Fra alle små høydedrag er utsikten enorm, og vi får liksom lyst til å hilse dette landskapet akkurat som Garborg hilser det.

Flere av strofene i diktet er nookså mørke, med «skugge-netter», «gru i rædde barm» og «striden tung og sein». Strofene kan deles inn i tre deler (markert med stjerne), der midtdelen er spesielt mørk. Det er jo egentlig Veslemøy, eller Haugtussa, som kommer med disse betraktningene, og hun hadde jo sitt å stri med, som man vil se gjennom de resterende 70 diktene i syklusen. Men for Jærbuer flest er det første strofe og de to siste som mest gjelder, og som ligger lengst fremme i bevistheten. Og nå i mørkeste januar er det spesielt flott med den siste, med lerkesongen som lover vår. Den vil me tru på, for å si det på dialekt.

Til deg, du hei…

Til deg, du Hei og bleike Myr
med Bukkeblad,
der Hegre stig og Heilo flyr,
eg gjev mitt Kvad.

Til deg, du visne Lyng um Haug,
der Draumar sviv,
eg gjev min Song um Dimd og Draug
og dulde Liv.

Eg kjenner deg, du Trollheim graa,
du Skugge Natt!
Eg rømde rædd; men stundom maa
eg sjaa deg att.

Eg kjenner deg, du Havsens Marm
med Galdre-Song;
du gauv meg Gru i rædde Barm
so mang ein Gong.

Eg kjenner Striden tung og sein
mot Trolldoms Vald.
Gud hjelpe oss for brotne Bein
og Mannefall!

*

Eg kjener deg — eg kjenner deg,
som ikkje vann! —
Eg saag din Strid, eg veit din Veg
i Skugge-Land.

Eg røynde sjølv den Striden stygg
i mange Aar,
med ville Mod, med bøygde Rygg,
med svære Saar.

Du um meg sviv, du hjaa meg sit,
du arme Aand!
I meg du enno riv og slit
i dine Baand.

Eg veit det vel: dei sterke Troll,
den Vilje rik;
ein Baat i Foss, eit Kvad i Moll,
sløkkt i eit Skrik. —

*

Men Lerka stig fraa gløymde Grav
med Sigers Ljod;
og Vinden stryker inn av Hav
so frisk og god.

Og um me kjenner Graat og Gru
og Saknad saar,
so maa me Lerkesongen tru,
som lovar Vaar.

frå Haugtussa (1895)

Et vakkert punkt på Jæren