Schäfers Klagelied, av Johann Wolfgang von Goethe

Så er det gjeterens klagesang, av Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832). Det er skrevet i 1802, da Goethe var 53 år, litt over midtveis i livet, og på vei inn i alderdommen. På denne tiden var han ennå ikke blitt gift med Christiane Vulpius (1785-1816), det skjedde i 1806, men de hadde flere barn sammen, og hun hadde flyttet inn til ham. Det skjedde i 1788.

Men gjeterens klagesang er ikke skrevet til Christiane Vulpius. Det er blant diktene som går til Silvie (også Sylvie) von Ziegesar (1785-1858). Dette er en kvinne som er 17 år da Goethe skriver diktet, den tiden Goethe også begynte å henvende seg direkte til henne. Far til Sylvia, August Friedrich Carl, forvaltet mange amt i hertugdømmet Sachsen-Gotha-Altenburg, og kjente Goethe som venn av familien. Det var aldri noe amorøst forhold mellom gamle Goethe og unge Silvie, men han skrev mange dikt til henne, som Bergschloß, Schäfers Klagelied, Trost in Tränen og Sehnsucht, og også flere dikt med hennes navn i tittelen.

Dette er biografiske detaljer som gir litt krydder til lesningen, men som ikke er nødvendige. Gjeterens klagesang går inn i en tradisjon, som er veldig mye brukt i diktningen. Det er den pastorale, landlige, der gjeteren går der med flokken sin, som han har gjort så mange ganger før, og tankene trenger seg på. Som så mange ganger ellers, er det ikke gjeteren selv som dikter, men dikteren som forestiller seg at han er gjeter. Goethe har selvfølgelig fantasi og skaperkraft til å gå fullstendig inn i den rollen.

Her er gjeterens klagesang.

Schäfers Klagelied

Da droben auf jenem Berge,
Da steh’ ich tausendmal
An meinem Stabe gebogen
Und schaue hinab in das Tal.

Dann folg’ ich der weidenden Herde,
Mein Hündchen bewahret mir sie.
Ich bin herunter gekommen
Und weiß doch selber nicht wie.

Da stehet von schönen Blumen
Die ganze Wiese so voll.
Ich breche sie, ohne zu wissen,
Wem ich sie geben soll.

Und Regen, Sturm und Gewitter
Verpaß’ ich unter dem Baum.
Die Türe dort bleibet verschlossen
Doch alles ist leider ein Traum.

Es stehet ein Regenbogen
Wohl über jenem Haus!
Sie aber ist weggezogen,
Und weit in das Land hinaus.

Hinaus in das Land und weiter,
Vielleicht gar über die See.
Vorüber, ihr Schafe, vorüber!
Dem Schäfer ist gar so weh.

Gjeterens klagsang

Der borte på det fjellet,
Der står jeg tusen ganger
Over staven min bøyd
Og skuer nedover i dalen.

Så følger jeg den gressende flokken,
Min lille hund tar vare på den for meg.
Jeg er kommet nedenunder
Og vet ikke engang selv hvordan.

Der står for skjønne blomster
Den hele hengen full.
Jeg brekker dem uten å vite,
Hvem jeg skal gi dem til.

Og regn, storm og torden
Lar jeg passere under et tre.
Dørene der blir lukket
Men alt er dessverre en drøm.

Det står en regnbue
Hel over det huset!
Men hun er flyttet vekk,
Og langt utover i landet.

Utover i landet og videre,
Kanskje til og med over sjøen.
Forbi, dere sauer, forbi!
Gjeteren er alt så vondt.

Språk, form og innhold

Diktet benytter det Hallvard Lie i sin Norsk Verslære kaller Den halvverte blandettaktige Hildebrandstrofe (Lie, s. 227). Den blir også kalt Heine-strofen, siden Heine bruker den så ofte. At strofen kalles halvert, betyr at verselinjene er kuttet på halvveien, i Hildebranddiktet ville linjeparene her i diktet være satt opp i samme linje. At den er blandettaktige, betyr at takten er blandet, og blandingen består av variasjoner mellom en og to trykklette stavelser mellom de trykktunge.

I dette diktet er det seks strofer på fire linjer. Alle strofene har balladerim, med OaOa, altså at andre og fjerde linje rimer. Hver av linjene har tre takter, eller tre trykksterke stavelser, slik det er i den halvverte Hildebrandstroen. Og det varierer om det er en eller to trykklette stavelser mellom dem, det som hos Lie kalles blandettakt.

Strofeformen gir en veldig ro i diktet, typisk for dikt skrevet på denne måten. Her er trykkfordelingen i første strofe.

Da droben auf jenem Berge,
Da steh‘ ich tausendmal
An meinem Stabe gebogen
Und schaue hinab in das Tal.

Goethe: Schäfers Klagelied (Trykkfordeling)

I andre strofe er det straks

Dann folg‘ ich der weidenden Herde,
Mein Hündchen bewahret mir sie.
Ich bin herunter gekommen
Und weiß doch selber nicht wie.

Goethe: Schäfers Klagelied (Trykkfordeling, strofe 2)

Vi ser at de tre taktene er konsekvent, selv om linjene her er lenger. Alle linjene har opptakt, altså at de begynner med en trykklett stavelse, og første og tredje slutter også med en trykklett, mens andre og fjerde slutter trykktungt. Det er daktylisk versefot med variasjoner, vil jeg si, grunntakten er tung-lett-lett, men tung-lett forekommer også. I siste strofe går det

Hinaus in das Land und weiter,
Vielleicht gar über die See.
Vorüber, ihr Schafe, vorüber!
Dem Schäfer ist gar so weh.

Goethe: Schäfers Klagelied (Trykkfordeling, siste strofe)

Verseformen gir tyngde til innholdet i dette diktet her. Det er en ro og en høytidelighet over stemningen, og denne er også frembrakt av rytmen i diktet. Det er vanskelig å sette ord på hva det er som gir denne effekten, annet enn at det har å gjøre med andre tekster skrevet på denne måten, man forventer liksom noe viktig, ettertenksomt og høytidelig i denne formen. Siden det heter en klagesang, har naturmotivet med og en gjeter som hovedperson, så går det også inn i en tradisjon på den måten.

Innholdet i diktet beveger seg på flere nivå. Den ytre handlingen er at gjeteren er på vei ned fjellet med sauene sine, den indre handlingen er at han tenker på ei jente som nå er flyttet vekk. Etter hvert overtar den indre handlingen helt.

Underveis er det noen hint til hva diktet egentlig skal handle om. Det begynner med at gjeteren står og ser oppover fjellet han nettopp har vært oppe på. Han har vært der tusentalls ganger før, stått bøyd over gjeterstaven, og skuet nedover dalen han nå går i. I første strofe er det ikke noe som antyder hovedhandlingen, om man ikke har lest diktet ferdig, og kan tolke hva det betyr at han står bøyd over stokken (An meinem Stabe gebogen) når han ser nedover dalen. Kanskje er det noe som tynger ham?

Han har med seg flokken (Herde) og den lille hunden (Hündchen). Flokken beiter, og hunden passer på (bewahret mir sie). Så er det en overgang fra den ytre til den indre handlingen, i det han sier han har kommet ned. Det tyske ordet heruntergekommen betyr forfallent, nedbrutt, når det står sammensatt. Så herunter gekommen kan si noe om sinnstilstanden hans, heller enn om det at han er kommet ned fra fjellet. Særlig når det står at han selv ikke vet hvordan (Und weiß doch selber nicht wie).

Engen står full av skjønne blomster, og han brekker dem (breche sie), uten å vite hvem han skal gi dem til. Her er det ny antydning til den indre handlingen, og nå blir det umulig ikke å få det med seg. Her er det lengsel og melankoli og savn å lese inn, han har blomster, men ingen å gi dem til. Verbet som er brukt er brekke (brechen), og ikke plukke (pflücken), to ord vi har tilsvarende på norsk, og skulle bruke på samme måte.

Vi er nå halvveis i diktet, og nå videre nedover er det den indre handlingen som overtar helt. I fjerde strofe går handlingen på ganske mange plan. Det er uvær, storm, regn og torden, og han lar det passere under et tre. Måten det er skrevet på gjør det uklart om det gjelder akkurat nå, i det han står og gjør seg disse refleksjonene, eller om det gjelder generelt, når det er regn og uvær. Og så er det spørsmålet om han mener i direkte eller overført betydning. Det fortsetter med dører som blir lukket, og det blir helt klart at det gjelder overført. Det er en historie som blir avsluttet. Det er en drøm alt sammen (alles is leider ein Traum), det er ikke virkelighet.

Den oppmerksomme leser vil nå være opptatt av hva som egentlig var en drøm, hva drømmen består i. Det blir også sagt bare antydningsvis. Det står en regnbue over et hus han ser (jenem Haus – det der huset). Også på Goethes tid gjaldt ideen at det finnes en skatt ved regnbuens ende, men den skatten er umulig å finne. Jenta er skatten, hun er flyttet vekk (weggezogen). Dette blir ikke uttalt, ikke at jenta er skatten, ikke at det er hun som er drømmen, men hjernen gjør veldig lett denne koblingen. Hun er flyttet vekk, og langt utover landet.

Siste strofe går bare med til å beskrive hvor langt vekk hun er dratt, og hvor utilgjengelig hun er. Hun er langt over landet, og kanskje over sjøen også. Gjeteren henvender seg til sauene sine, ihr Schäfe, bruker det poetiske og vanlige ordet vorüber, med gjentakelse, og sier om seg selv i tredje person at gjeteren har det vondt (Dem Schäfer ist gar so weh).

Så det var ikke gjeteren, sauene og fjellet som var poenget, det var jenta, som er vekk. Dette er gjeterens klagesang.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no.

Schäfer der, -s/-; gjeter, hyrde.
droben (adv.) = dort oben der oppe.
Stabe -> Stab der, -(e)s/Stäbe 1. stav, sprinkel 2. (sport) stav 3. stab
gebogen (adj.) bøyd, krum, kroket.
hinˈab (adv.) ned dit, nedover
weidenden -> weiden (sv. tr. itr., refl.) slippe på beite; gresse
Herde die, -/-n; hjord, flokk, horde.
bewahret -> bewahren (sv. tr.) 1. oppbevare, forvare, ta vare på 2. beskytte, bevare, verne om; holde i ære;
Wiese die, -/-n; eng.
breche -> brechen I. (bricht, brach, hat gebrochen) bryte, brekke, knekke; kaste opp; (høytidelig) plukke, bryte av. II. (bricht, brach, ist gebrochen) brytes, briste, gå i stykker; ruse, styrte fram; bli uklar, grumset.
Gewitter das, -s/-; torden(vær); (overført) uvær.
Verpaß -> verpassen (sv. tr.) forsømme, komme for sent; forspille, gå glipp av;
verschlossen (adj.) lukket, innadvendt, innesluttet
leider (adv.) dessverre, uheldigvis.
Regenbogen der, -s/-; regnbue.
weggezogen -> ˈwegziehen (st. tr.) 1. trekke til side 2. flytte 3. trekke vekk.
hinˈaus (adv.) (dit) ut
vorüber (adv.) forbi, over (jf. vorbei)
Schafe -> Schaf das, -(e)s/-e; sau, får
gar (adj. adv.) 1. ferdig tilberedt, ferdigkokt, -stekt; mør 2. sogar, til og med, attpåtil, aldeles.
weh, wehe (adj. adv., interj.) ond/vond;

Kommentar

Det var et tilsynelatende enkelt dikt, og da jeg begynte på det, trodde jeg at jeg skulle bli ferdig i løpet av noen øyeblikk. Men nå har jeg brukt time på time på time over flere dager, på dette diktet også. Det er mer som åpner seg, i det man arbeider med det.

Det er den klassiske historien, skrevet om og servert i så utallige versjoner og variasjoner, mann søker kvinne, kvinne er vekk. Hvordan greie å skrive dette på en måte som virker relevant? Hvordan få dette til å angå flere enn den som selv skriver, sanser og opplever?

Goethe legger ordene i hodet på en gjeter, det er gjeteren som er det sansende subjektet i diktet. Med gjeteren kommer det straks mange andre assosiasjoner, alle skjønner og kan leve seg inn i at det er ensomt og vakkert å gå i fjellene med sauene. Da er man alene med tankene, man gjør en nyttig jobb, en ansvarsfull jobb, men det er også rutine, dag ut, dag inn.

Rytmen i diktet setter en stemning som er uforklarlig, men har å gjøre at man har lest denne type linjer mange ganger før. Man vet man har å gjøre med et dikt som gir seg ut for å være viktig, stemningsfylt, reflekterende.

Og så er det ordbruken, detaljene. Poesi er kommunikasjon konsentrert. Goethe er en mester. De små detaljene, antydningene, bøyd over staven, kommet nedenunder, eller kommet litt nedfor, man brekker de skjønne blomstene, og har ingen å gi dem til. Regnbuen over huset. Alle vet at regnbuen viser seg i det vakreste av lys, sol mot mørke skyer, selvfølgelig ser huset vakkert ut.

Men jenta er vekk, og veldig langt vekk. Den historien er slutt, den drømmen er tapt. Gjeteren er alene med sauene sine, det er dem han kan snakke til. Og til dem sier han at alt er forbi. Det blir sagt så poetisk som det blir, Vorüber, ihr Schafe, vorüber! Det er forbi, dere sauer, det er forbi. Det er nesten litt komisk at det er sauer som står inni denne høytidelige konstruksjonen, gjeteren gjør seg litt latterlig, men det er jo kanskje hele historien, med jenta han trodde han kunne drømme om, men som selvfølgelig reiser sin egen vei. Nå er han alene igjen med smerten. Også det sagt høytidelig, eller latterlig, med seg selv i tredje person, til sauene, som går der og beiter, og dalen ligger full i skjønne blomster.

Det er rikelig av sjanser til å lese mer og tolke mer ut av det som står i diktet. Blomstene kan være alle skjønne jenter, det er mange av dem i dalen, sauene kan være menneskene, særlig når han henvender seg til dem mot slutten, og gjeteren har assosiasjonen at det er han som skal være sterk og ha kontrollen. Nå er det han som har det vondt.

Og som alltid i store dikt er meningen konsentrert i siste linje, helt frem til siste ord, weh.

Kuriositet

En kuriositet er at diktets startlinje, Da droben auf jenem Berge, er brukt flere ganger. Både av Goethe selv, og av andre. Nøyaktig samme linje står først i diktet Bergschloss, som jeg skal poste om noen få uker. Det er attpåtil om noe av det samme tema, og skrevet i samme periode. Heine har også dikt som begynner på den måten, dikt XV i Heimkehr.

Min gjendiktning

Det er alltid gøy å dikte i Heine-strofen, en form som faller meg lett, om enn det selvsagt er vanskelig å gjendikte så det ikke gjør skam på originalen. Det er stemningen som er viktig, formen må være lett og naturlig, og ordene må se ut som de faller på plass av seg selv. Dette skrev jeg før jeg begynte. Det var ikke så lett. Men her er resultatet.

Gjeterens klagesang

Der borte på det fjellet,
Der står jeg tusentalls gang
Godt over staven min bøyet
Og skuer hit ned dalen lang.

Jeg følger den gressende flokken,
Min hund der bevarer den vel.
Jeg er nå nedover kommet
Og vet ikke hvordan selv.

Der står av skjønne blomster
Den hele engen mild.
Jeg brekker dem uten å vite,
Hvem jeg skal gi dem til.

Og regn og storm og torden
Forsømmer jeg under et tre.
De dørene der bliver lukket
Dessverre en drøm det med.

Det står en full regnbue
Rett over det huset der
Men hun er vekk derfra flyttet
Og langt ut i landet hun er.

Langt ut i landet og lenger,
Kan hende òg over sjø.
Er over, de’ sauer, er over!
For gjeteren er det nød.

ES2020

Kilder

Lie, Hallvard: Norsk Verslære, Universitetsforlaget, Oslo, 1967.

Otto, Regine og Witte, Bernd (red): Goethe Handbuch, Bind 1, Gedichte, J. B. Melzer Verlag, Stuttgart, 2004.

Der Pilgrim, av Friedrich Schiller

I min gjennomgang av tysk lyrikk har jeg nå kommet frem til Friedrich Schiller (1759-1804). Av ham har jeg tidligere postet An die Freude og Die Erwartung, begge ganske lange og ganske kompliserte dikt. Vi har kommet frem til Weimar-klassisismen, høydepunktet i tysk litteratur og kanskje i tysk kultur.

Det er et høydepunkt som har blitt litt utilgjengelig i dag, fordi diktningen og tenkningen krever en del forkunnskaper som ikke lenger hører til den allmenne dannelse. Selve begrepet allmenn dannelse er også miskjent, og gjeldende tone i dag er at man ikke trenger å lære noe man ikke har bruk for. At kunnskap er blitt noe som ikke har egenverdi er ikke av de beste tingene vår tid har oppnådd, men denne bloggen driver ikke med samfunnskritikk. Her presenterer man dikt, og det på en helt grei måte, i respekt og ærbødighet, entusiasme og glede.

Og da er det først litt om forfatteren, og tiden.

Friedrich Schiller (1759-1805)

Det er noe fascinerende med Schiller. Han er ti år yngre enn Goethe, og dør 27 år før ham. Likevel er det han som nevnes når det skal nevnes Goethe og en til. Brevvekslingen mellom Goethe og Schiller på 1790-tallet, da de begge bodde i Weimar, er blant de aller, aller mest berømte i verdenshistorien.

Det er også fascinerende at Schiller starter opp som så veldig revolusjonær. Han skriver sitt første drama, der Rauber, mens han studerer medisin og juss ved millitærakademiet Karlsschule, og får det oppført i 1781. Han er 22 år gammel, kommer fra en ganske fattig familie, faren er gartner hos hertug Karl Eugen av Würtenberg, Hertugen var regnet som ganske despotisk, og beholdt makten fra 1737 til 1793, så det kunne bli ganske trykkende stemning, for å si det som man sier det i dag. Familien Schiller stod i et avhengighetsforhold til hertugen, og det var hertugen som ville at unge Friedrich skulle ta utdannelsen sin ved militærakademiet hans. Så da ble det slik.

Og det ble krasj, med den unge og allerede frihetselskende Schiller, i møte med den strenge disiplinen på miliætrakademiet. Litteratur var forbudt, så unge Friedrich Schiller måtte lese Goethe, Shakespeare, Lessing, Klopstock og Rousseau i smug, på 1770-tallet, Sturm und Drang. Stormen av følelser. Trangen etter å utrette noe. Schiller skrev dramaet Der Rauber, Røveren, (eller på norsk Morderne, i Jens Bjørneboes oversettelse av 1967), om Karl Moor, en frihetselskende ung mann som gjør opprør mot all undertrykkelse, og dermed ender opp som røver. Han ser imidlertid sine feil, han er moralsk høyverdig, og stiller seg selv for retten. Rede til å ta sin straff, Døden for Friheten.

Schiller ble arrestert. Han måtte flykte. Han flykter gjennom 1780-tallet, kan man kanskje si, litt lettvint og forenklet. Det er på denne tiden han skriver diktet An die Freude (1785) og dramaet Kabale und Liebe (1784). Det berømte diktet er kanskje representativt for livet Schiller drømmer om, ikke livet han lever. Selv var han ikke så begeistret for diktet som ettertiden er blitt, og det er jo også helst kjent gjennom den fantastiske tonsettingen til Ludvig van Beethoven, og ikke gjennom teksten til Schiller. Det ikke fullt så berømte dramaet handler om opprørstrang, frihetslengsel, konflikten mellom adelen og borgerskapet, og alt det som leder frem til den franske revolusjonen i 1789.

Da revolusjonen kommer i Frankrike er Schiller 30 år, helt i sin rette alder, dette kan han ta del i, men han gjør ikke det. Han er utnevnt til professor i historie, ved universitetet i Jena. Og han tar sin oppgave alvorlig. Tiltredelsesforedraget har tittelen: Was heisst und zu welchem Ende studiert man Universalgeschichte? eller på norsk, sånn omtrentlig: Hva er og i hvilken hensikt studerer man universalhistorie?

Schiller vil nå finne svarene på alt. Han vil ha klarhet. Vi går inn i perioden som kalles Weimar-klassisismen, høydepunktet i tysk litteraturhistorie, eller senterpunktet, og her er Goethe og Schiller midt i hjertet av alt som skjer. De skriver tekster og avhandlinger, de brevveksler, de diskuterer ytterst komplekse og diffuse spørsmål, og vil sette nøyaktige, klare og forståelige ord på dem. Det er en oppgave man må være tysker for å prøve på, det er en orden og en disiplin og en systematikk som ingen andre land og nasjoner nærmer seg. Bare det å sette seg fore å besvare spørsmålet: «Hva er estetikk?» Og «Hva er estetisk erkjennelse?»

Goethe hadde klassisk bakgrunn, oppvokst i et velstående, klassisk hjem, og han hadde vært på sin Italia-reise årene 1786-1788. Schiller hadde oversatt den antikke litteraturen. De kjente idealene, og de kritiserte den nye, oppvoksende, romantiske diktertradisjonen for å være for fantasifulle og for formløse. Det skulle være harmoni og likevekt. Det var klassiske humanistideal som gjaldt. De skrev en rekke ballader, dette er balladeårene, både for Goethe og Schiller, og de skrev sine Xenien, basert på det antikke versemålet distikon (linjepar av heksametere (6 trykktunge stavelser) og pentametere (5 trykktunge stavelser)). De skrev også teaterstykker, Goethe arbeidet med Faust, og skrev romanen Wilhelm Meister, mens Schiller skrev de historiske stykkene Maria Stuart (1801) og Die Jungfrau von Orleans (1801).

Så det er jo her han er, da, sånn cirka, i det han skriver verket om pilgrimmen. Han selv, som er på søken, og etter hvert skjønner at han aldri vil finne det han søker etter. Han har gått gradene, fra den strenge disiplinen og despotismen under Karl Eugen, og militærakademiet, opprørstrangen og frihetslengselen, de vanskelige årene på 1780-tallet, og så trygg stilling som professor ved universitetet i Jena. Og jakten etter det klassiske skjønnhetsidealet, den klassiske humanismen, i en tid der frihetslengselen han hadde i ungdommen blir realisert, men ikke som han hadde tenkt seg det, og ikke på en måte som han kunne være med på.

Dette er Schiller som to år før sin død skildrer livsoppgaven sin, og hvordan han aldri kan fullføre det, aldri kan nå målet.

Der Pilgrim

Noch in meines Lebens Lenze
War ich, und ich wandert aus,
Und der Jugend frohe Tänze
Ließ ich in des Vaters Haus.

All mein Erbteil, meine Habe
Warf ich fröhlich glaubend hin,
Und am leichten Pilgerstabe
Zog ich fort mit Kindersinn.

Denn mich trieb ein mächtig Hoffen
Und ein dunkles Glaubenswort,
»Wandle«, riefs, »der Weg ist offen,
Immer nach dem Aufgang fort.

Bis zu einer goldnen Pforten
Du gelangst, da gehst du ein,
Denn das Irdische wird dorten
Himmlisch unvergänglich sein.«

Abend wards und wurde Morgen,
Nimmer, nimmer stand ich still,
Aber immer bliebs verborgen,
Was ich suche, was ich will.

Berge lagen mir im Wege,
Ströme hemmten meinen Fuß,
Über Schlünde baut ich Stege,
Brücken durch den wilden Fluß.

Und zu eines Stroms Gestaden
Kam ich, der nach Morgen floß,
Froh vertrauend seinem Faden,
Werf ich mich in seinen Schoß.

Hin zu einem großen Meere
Trieb mich seiner Wellen Spiel,
Vor mir liegts in weiter Leere,
Näher bin ich nicht dem Ziel.

Ach, kein Steg will dahin führen,
Ach, der Himmel über mir
Will die Erde nie berühren,
Und das Dort ist niemals Hier.

Pilgrimmen

Ennå i mitt livs forår
Var jeg, og jeg vandret ut,
Og ungdommens tidlige danser
Lot jeg i fars hus.

All min arv, mine eiendeler
Kastet jeg glad troende hen,
Og ved lette pilgrimsaven
Trakk jeg bort med barnesinn.

Så drev det meg et mektig håp
Og et dunkelt troskapsord,
»Vandre«, roper det, »veien er åpen,
Alltid bort etter oppgangen.

Helt til en gyllen port
når du frem, der går du inn,
Da blir det jordiske der
Himmelsk uforgjengelig å være.«

Kvelden går og blir til morgen,
Aldri, aldri står jeg stille,
Men alltid blir det skjult,
Hva jeg søker, hva jeg vil.

Fjell ligger meg i veien,
Strømmer hindret min fot,
Over avgrunner bygger jeg gangbro,
Broer over de ville elver.

Og til en elvs kyst
Kom jeg, som etter morgenen fløt,
Glad fortroende sin tråd,
Kaste jeg meg i dens skjød.

Hen til en stor sjø,
Drev meg sine bølgers spill,
Foran meg ligger det i vid tomhet,
Nærmere er jeg ikke målet.

Akk, ingen gangbro vil føre dit,
Akk, himmelen over meg
Vil ikke berøre jorden,
Og det der borte er aldri her.

Språk, form og innhold

Diktet er en romanse, et kort episk-lyrisk dikt, ofte i form av en ballade. Opprinnelig var romansen diktning på folkespråket, og den oppsto i senmiddelalderen i Middelhavsområdet. Språket var romansk, fransk, spansk og italiensk hører alle til de romanske språkene, og derfor navnet romanse. Formen er nært beslektet med balladen, så nær at de to går litt over i hverandre. Felles er at de uttrykker en stemningsfylt historie, for romansen ofte en kjærlighetsfylt eller skjebnesvanger, mens lyrikken bare uttrykker stemning, epikken bare historien.

Strofeformen er klassisk 4+4 takter med trokeisk versefot, og trykklett utgang i oddetallslinjene og trykktung i partall. Så det går i en periode på to og to linjer, hvor et meningsinnhold blir sagt ut. Rimmønsteret er kryssrym, også veldig vanlig, og den eneste mulige i denne strofeformen. Det går annenhver tung-lett fire ganger i hver linje, og så er det en ekstra trykklett stavelse til slutt i linje 1 og 3. Her er det illustrert.

Noch in meines Lebens Lenze
War ich, und ich wandert aus,
Und der Jugend frohe Tänze
Ließ ich in des Vaters Haus.

Schiller: Der Pilgrim

Diktet handler om jeg-personen, som er pilegrimen. Han bekjennegir at han allerede i ung alder forlot huset sitt, tok med seg pilegrimsstaven, og vandret av gårde. Han har håp og tro, han er på jakt etter en oppgang (Aufgang), opp etter noe høyere enn det jordiske, kan man nesten si her. Dette viser seg i fjerde strofe, da han kommer til den gylne porten, der det jordiske blir himmelsk.

Senterstrofen, den femte, lar kveld bli morgen, og vandreren står aldri stille. Han skal videre, men det er skjult hva han søker og hva han vil. Så er det en metaforisk strofe seks, med fjell som ligger i veien, og broer og gangbroer han gå over avgrunner og store elver. Så kom han til bredden av en elv, slik jeg lester det, eines Stroms Gestaden, han tror han er på rett vei, og kaster seg i fanget på dette stedet.

Men han kommer bare til et stort hav, foran ham er det store tomme, han er ikke nærmere målet sitt. Og han innser til slutt at det ikke finnes noen gangbro dit han vil. Himmelen over ham vil ikke berøre jorden, det som er der borte, vil aldri være her. Han leter etter noe han ikke kan finne. Han er pilegrimen som alltid vil være på vandring, aldri nå frem.

Så det er livsoppgaven sin Schiller her skildrer, hvordan han i sitt liv er en vandringsmann på jakt etter noe han bare litt diffust vil si hva er. Det er det som forener himmelen og jorden, det litt høyere, det som kan gjettes på å være innsikt og sannhet. Når livet hans nå går mot slutten, innser han at det han søker, vil han ikke finne.

Glosesliste

Glosene er slått opp i Ordnett.no

Lenz der, -es/-e; (poetisk) vår;
Ließ -> lassen (lässt, ließ, hat gelassen, etter forutgående infinitiv også: hat … lassen; hjelpeverb, tr., refl., itr.) 1. la, late, la være, la ha, la få, få til, tillate, tåle (ofte også andre oversettelser, se eks.).
Erbteil I. das Erbteil arveanlegg, arv II. der Erbteil del av arv.
Habe die, -/; eiendom, eiendeler
Aufgang der, -(e)s/Aufgänge; oppgang
unvergänglich (adj.) uforgjengelig.
ward dichterisch, sonst veraltet für vgl. wurde (Duden)
hemmen (sv. tr.) hindre, hemme, stoppe;
Schlünde -> Schlund der, -(e)s/Schlünde 1. svelg 2. (overført) gap, avgrunn.
Steg der, -s/-e 1. liten bro, gangbro. 2. landgang. 3. bue (på brillen) 4. forbindelsesstykke.
Brücke die, -/-n 1. bro (også kommandobro, sport, om tenner); 2. løper, matte; lite, smalt teppe.
Gestade dichterisch Teil des festen Landes, der an das Wasser grenzt; Küste, Ufer (Duden)
froh (adj.) glad, fornøyd; gledelig;
Faden der, -s/Fäden 1. tråd 2. (flt. lengdemål) favn.

Kommentar

Friedrich Schiller ble tidlig brystsyk, og visste nok at livet gikk mot slutten da han skrev dette diktet. Det er hans egen krønike over livet han har levd, hvordan han ser på seg selv, og sin livsoppgave.

Det ligger tett opp til biografien, hvordan han ser det som sin livsoppgave å finne svar på noen av livets store spørsmål, og begir seg ut på vandring for å finne dem.

Diktet er tonsatt av Franz Schubert…

Min gjendiktning

Det er ikke noe lett dikt å gjendikte, dette. Det er svært taktfast, og takten kan ikke brytes. Det kan heller ikke være noe lettvint, og ikke noe anstrengt, og det nærmeste man kommer halvrim er Lenze-Tänze i første strofe. Så dette er ikke godt, men så godt som det blir.

Pilegrimmen

Ennå livets forårs transe
Var jeg, og jeg vandret ut,
Og i ungdoms tidlig danser
Lot jeg i min faders hus.

All min arv, og alt jeg have
Kastet jeg i tro inn,
Og med lette pilgrimstaven
Trakk jeg bort med barnesinn.

Så det drev meg mektig håpet
Og et dunkelt troskapsord,
»Vandre«, rop: din vei er åpe’,
Alltid mot oppgangen bort.

Helt frem til den gylne porten
Når du frem, inn går du der,
Der vil det som før var jorden
Himmelsk uforgjeng’lig vær.«

Kvelden går og blir til morgen,
Aldri, aldri står jeg still’,
Men for meg blir skjult i sorgen,
Hva jeg søker, hva jeg vil.

Fjell ligger meg i veien,
Strømmer hindret min fot,
Over avgrunn bygges leier,
Broer over de villen flod.

Og til en elvs vide bredder
Kom jeg, som en morgenen fløt,
Glad fortrolig tråden tredde,
Kastet jeg meg i dens skjød.

Hen bort til en sjøen store,
Drev meg sine bølgers spill,
For meg ligger det vide jordet,
Nær er jeg ei målet til.

Ingen gangbro vil meg føre,
Akk, den himmel over meg
Vil ei jorden ei berøre,
Det der borte er her ei.

ES2020

Kilder

Urbanovský, P. : Vergleich der stilistischen Mittel in der Poesie von Gryphius bis Brecht, Brünn universitetet, 2018

Frühzeitiger Frühling, av Johann Wolfgang von Goethe

God morgen! Er det tidlig vår der du bor? Det er det i dette diktet av Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832). Og det er det her hos meg på Jæren. Jeg synes det er spennende å koble sammen tekster skrevet til alle verdens tider og mange forskjellige steder, til den vanlige hverdagen vi har her vi er akkurat nå. Solen skinner, det er lette skyer, men bladene har ikke helt våget seg ut av knoppene ennå, og det er en stund til vi kan si våren er her for alvor.

Og det er nettopp poenget med en tidlig vår. Den kommer før man har ventet det. Hos Goethe viser det seg ikke engang å være så mye selve våren som er poenget, men at han har noen han tenker på og er forelsket i. Det går an å lese hele diktet sånn, at det med vårfølelsen mest av alt skyldes at hans kjæreste er der. Det er i alle fall det som er forklaringen på skifte av stemning fra i dag, til i går, som han selv sier det.

Men nå foregriper jeg begivenhetenes gang. Her er diktet, først i original, så en oversettelse, og så følger på vanlig vis gjennomgang av språk, form og innhold, en kort kommentar, og min egen gjendiktning. Velbekomme – godt forår!

Frühzeitiger Frühling

Tage der Wonne,
Kommt ihr so bald?
Schenkt mir die Sonne,
Hügel und Wald?

Reichlicher fließen
Bächlein zumal.
Sind, es die Wiesen?
Ist es das Tal?

Blauliche Frische!
Himmel und Höh!
Goldene Fische
Wimmeln im See.

Buntes Gefieder
Rauschet im Hain;
Himmlische Lieder
Schallen darein.

Unter des Grünen
Blühender Kraft
Naschen die Bienen
Summend am Saft.

Leise Bewegung
Bebt in der Luft,
Reizende Regung,
Schläfernder Duft.

Mächtiger rühret
Bald sich ein Hauch,
Doch er verlieret
Gleich sich im Strauch.

Aber zum Busen
Kehrt er zurück.
Helfet, ihr Musen,
Tragen das Glück!

Saget, seit gestern
Wie mir geschah?
Liebliche Schwestern,
Liebchen ist da!

1801 (skrevet), 1803 (trykket)

Tidlig vår

Dager av lykke,
Kommer dere så snart?
Skjenker meg solen,
Bakker og skog?

Rikelig renner
Særlig de små bekkene.
Er, det engene?
Er det dalenl?

Blålige friskhet!
Himmel og høyde!
Gylne fisker
Vrimler i sjøen.

Fargerike fjærdrakter
Bruser i lunden;
Himmelske sanger
Klinger deri.

Under det grønnes
Blomstrende kraft
Knasker biene
Summende til saften.

Lett bevegelse
Bever i luften,
Pirrende følelse,
Søvnig duft.

Mektig rører
Snart seg et pust,
Dog taper det seg
Straks i busken.

Men til brystet
Vender den tilbake.
Hjelp, dere Muser,
Å bære lykken!

Si, si siden i går
Hvordan er meg dette skjedd?
Elskelige søstre,
Kjæresten er der!

Språk, form og innhold

Dette er en daktylisk totakter, tung-lett-lett. Første stavelse i hver linje er trykktung konsekvent gjennom hele diktet. Utgangen av linjene er trykklett i vers 1 og 3, trykktung i 2 og 4. Hver av de 9 strofene har fire linjer. Rimmønsteret er AbAb, altså kryssrim.

Tage der Wonne,
Kommt ihr so bald?
Schenkt mir die Sonne,
Hügel und Wald?

Goethe: Frühzeitiger Frühling (trykkfordeling)

Hovedpoengene i diktet er greie å forstå, men det er litt å jobbe med i detaljene.

Første strofe har spørsmålet om å oversatte Hügel (jordhaug, bakke) med bakke eller haug. I andre strofe er det en litt merkelig konstruksjon med Sind, es die Wiesen (Er, det engene?) Jeg tolker det som om det bare er gjort for å forsterke trykket på første stavelse. Andre strofe har også en diminutiv, Bächlein (fra der Bach – bekk), som det da alltid blir et spørsmål om man på norsk skal oversette med «bekker» eller «små bekker». I tredje strofe er Frische «friskhet» og Höh (egentlig die Höhe) «høyde», litt poetiske friheter både på tysk og norsk, vil jeg tro, sånn setningene da blir konstruert. Fjerde strofe har ikke noe spesielt, adjektivet Bunt (broket, mangefarget) bruker Goethe ofte, og jeg må alltid tenke litt hvordan jeg oversetter det. Her, i dette diktet, velger jeg farverike heller enn brokete. Så er det genitiv i strofe 5, Unter des Grünes, det er altså «under det grønnes», og det som er grønt, er plantene. Der samler biene saften, naschen er å knaske, naske og snope, de koser seg med dem, summende (summend) til den (am Saft). Reizende Regung er bokstavrim, tiltrekkende følelse, pirrende, Regung har sammenheng med verbet zu regen, «å bevege, røre», så det er å tenke som en rørelse, en impuls. Grunnbetydningen til Gleich er «lik», men adverbet betyr også «straks, med det samme». Musene er skytsgudinnene for sang, musikk og diktning, og vitenskap, i gresk mytologi. De var døtre av Zevs og Mnemosyne, det var 9 stykker av dem, og i all ettertid har diktere og kunstnere påkallet musene for inspirasjon og hjelp og støtte. De opptrer i flere dikt, det er bare å trykke på tagen musene under, så vil dere se dem. Siste strofe har den poetiske formen saget for sagt, her er det imperativ 2. person flertall, og så mangler setningen som følger subjekt og verb, den har bare partisippet (geschah – skjedd). Direkte oversatt er det «Si (dere), siden i går, hvordan meg skjedd?» Jeg omskriver for å gjøre meningen tydelig. Til slutt i diktet er det Liebliche (elskelige) og Liebchen («lille» elskling), adjektiv og substantiv av samme ord, substantivet i dimunitiv.

Innholdet er greit gjenfortalt. Det er subjektet, jeg-personen, poeten, som suger inn inntrykkene av våren som har kommet snarere enn ventet. Det er dager av fryd og glede, som skjenker ham sol og natur. Denne naturen blir nærmere beskrevet, med bekkene som renner, i engene og i dalen. Det er en blå friskhet, som er himmelen, og det er gylne fisker som vrimler i sjøen. Alt er et bilde som livet som flommer opp. Det er mange slags fjær i skoglunden, altså fuglene som flyr og synger igjen, himmelske sanger derinnefra. Blomstene får igjen sitt pollen, den forsyner bier og andre insekt seg fra (det er bare bier som i diktet er nevnt). Så er det den lette bevegelesen i luften, vårluften, med en liten overgang og antydning her at dette også gjelder luft å bli forelsket i, Det rører seg et pust, som forsvinner i en busk. Det kan leses i direkte betydning, men gjør seg godt også i overført, at det er pustet av forelskelse, som forsvinner i busken, men vil oppstå på ny. Det gjør den i neste strofe, i brystet, og nå er det Musene som må hjelpe å bære lykken.

Så avsluttes det med forelskelsesstrofen. Den står litt utenom, og spør bare hvordan dette har kunne skje siden i går? Den henvender seg til de elskelige søstre, uten å spesifisere hvem disse søstrene er, og sier kjæresten er der. Med det kommer det også frem at det er kanskje er hun, Liebchen, som er solen som skjenkes ham i strofe 1.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no.

frühzeitig (adj.) tidlig, i god tid, på et tidlig stadium.
Wonne die, -/-n; fryd, lykksalighet.
Hügel der, -s/-; (jord)haug, bakke.
Reichlicher -> reichlich (adj.) 1. rikelig. 2. temmelig
zumal I. (adv.) særlig, fremfor alt. II. (subjunksjon) (særlig) fordi.
Tal das, -(e)s/Täler; dal.
fließen (fließt, floss, ist geflossen, itr.) flyte, renne; strømme
wimmeln (sv. itr.) myldre, vrimle.
Buntes -> bunt (adj.) broket, kulørt, (fler)farget, flekket; (overført) mangfoldig, blandet, assortert; uordentlig
Gefieder das, -s/; fjærdrakt, ham.
rauschen (sv. itr.) bruse, suse, rasle
Hain der, -(e)s/-e; (poetisk) lund.
Blühender -> blühend blomstrende, blomsterrik;
naschen (sv. tr. itr.) snope, snaske, knaske, spise, småspise godter/søte saker.
Bienen -> Biene die, -/-n; bie.
beben (sv. itr.) beve, skjelve
Reizende -> reizend (adj.) yndig, tiltrekkende, sjarmerende, bedårende, inntagende
Regung die, -/-en; følelse, impuls, (sinns)bevegelse
Schläfernder -> schläfern (sv. itr.); mich schläfert jeg er søvnig/trett.
rühret -> rühren (tr. itr., refl.) 1. røre; 2. komme av, stamme fra
Hauch der, -(e)s/-e 1. ånde, pust 2. vindpust, luftning, lett duft 3. lett dugg, (tåke)slør 4. anelse, antydning av.
Strauch der, -(e)s/Sträucher; busk.
Musen -> Muse die, -/-n; muse.
tragen (trägt, trug, hat getragen, tr. itr., refl.) bære (i forskjellige betydninger: bære, ha på, ha; bære, tåle; bære, kaste av seg, forrentes; bære seg).
geschah -> geschehen (geschieht, geschah, ist geschehen, itr.) hende, skje, inntreffe, finne sted.
Liebliche -> lieblich (adj.) 1. deilig; yndig, søt, bedårende, fortryllende;2. vennlig, lyst 3. herlig 4. (vin) halvtørr.

Kommentar

Dette er et vårdikt. Og som ofte hos Goethe, er kjæresten ikke langt unna når det handler om vår. I dette diktet er det sånn at kjæresten er egentlig hele årsaken til vårfølelsen. Det er det siste strofe avslører, det er det som er forandringen fra i går til i dag. Det er kjæresten som kommer med en tidlig vår, uttrykt først med 8 strofer til å beskrive følelsen – et helt dikt! – og så en siste strofe som påheng til å beskrive årsaken.

Hvem denne elskede er, skal ikke jeg uttale meg sikkert om uten å kjenne diktets tilblivelseshistorie. Men kvinnen i Goethes liv på denne tiden var Christiane Vulpius, hun som i 1789 fødte ham sønnen August Walter, og som i 1806 giftet seg med ham. Det er en fascinerende historie mellom de to, og hvordan tidens krav og konvensjoner forvansket forholdet deres. Goethe var på denne tiden 52 år, Christiane 16 år yngre.

Diktet leses helt utmerket godt uten de biografiske dikt. Det er et vårdikt og et forelskelsesdikt. Eller et dikt som først gir seg ut for å være et vårdikt, så viser seg å være et forelskelsesdikt. Det er kult.

Min gjendiktning

Diktet er svært taktfast. Det må opprettholdes i en gjendiktning, og det er viktigere enn at ordene blir oversatt korrekt. Det er stemningen og uttrykket som skal gjendiktes, ikke ordene. Her er det ikke så veldig lett, og jeg må tillate meg noen forenklinger, men som alltid handler det om å få et resultat som kan fungere på et vis, på norsk.

Den nest siste strofen har rimet zurück – Glück som hver gang volder meg problemer.

Tidlig vår

Dager av glede,
Kom dere lell?
Solen, til stede
Skoger og fjell?

Rikelig renner
Bekkene små.
Er, det de enger?
Dalen, er óg?

Blålige friske!
Himmel og hø!
Glinsende fisker
Vrimler i sjø

Brokete fjære’
Bruser i lund;
Himmelsang er det
Klinger den stund.

Under det grønne
Blomstrende kraft
Biene skjønne
Summer til saft.

Lette bevege
Bever i luft,
Pirrende leke,
Søvnige duft.

Mektig det rører
Snart seg et pust,
Dog det seg fører
Bort i en busk.

Men så det bruser
I brystet seg att.
Hjelp, dere Muser,
Lykken ta fatt!

La meg få høre
Skjedd meg hva er?
Elskelige søstre,
Elskling er der!

ES2020

Summend am Saft! (Goethe – Frühzeitiger Frühling)

Selbstbetrug, av Johann W. von Goethe

På den 14 lørdagen i året poster jeg det 14 diktet i Lieder-samlingen til Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832). Det er et kort dikt, som holder på spenningen, innti alt blir avslurt i de siste par setningene. For et dikt som dette er det bare å skride til verket, dette er Goethes selvbedrag (Selbstbetrug), skrevet i 1802, da han var 53 år gammel.

Selbstebtrug

Der Vorhang schwebet hin und her
Bei meiner Nachbarin.
Gewiß, sie lauschet überquer,
Ob ich zu Hause bin,

Und ob der eifersücht’ge Groll,
Den ich am Tag gehegt,
Sich, wie er nun auf immer soll,
Im tiefen Herzen regt.

Doch leider hat das schöne Kind
Dergleichen nicht gefühlt.
Ich seh’, es ist der Abendwind,
Der mit dem Vorhang spielt.

1802/03

Selvbedrag

Forhenget svever hit og dit
Hos naboen min.
Hun lytter sikkert tvers over,
Om jeg er hjemme,

Og om den misunnelige uvilje,
Som jeg pleier om dagen,
Rører seg i dype hjertet,
Som den nå for alltid skal.

Dog dessverre har det skjønne barn
Ikke følt noe slikt.
Jeg ser det er aftenvinden,
Som leker med gardinene.

Språk, form og innhold

Formen er 4 + 3 trykksterke stavelser i linjene, altså fire i oddetallslinjene 1 og 3, tre i partallslinjene 2 og 4. Det kalles FireTre-gruppen, i verselæren til Hallvard Lie (1967). Strofen har fire linjer, rimene er abab. Alle utgangene av linjene er trykktunge. Ellers er det jambisk takt, med versefoten lett-tung, lett-tung, og så videre. Formen er helt konsekvent i alle strofene.

Der Vorhang schwebet hin und her
Bei meiner Nachbarin.
Gewiß, sie lauschet überquer,
Ob ich zu Hause bin,

Trykkfordeling, Goethe: Selbstbetrug (1802/03)

På tyske er Nachbarin hunkjønnsord. Det kommer derfor frem at naboen er en kvinne. Hos meg kommer det frem i neste linje. I tredje linje i andre strofe begynner en lang setning det ikke går an å gjengit på norsk, med den rekkefølgen på ordene. Sich (seg) er en del av refleksiven som ikke får verbet det hører til før helt til slutt i setningen, regt (rører). På norsk er det ingen sjanse å ha verbet og refleksiven så langt fra hverandre. Jeg må omstokke på de to linjene for å få det til.

Innholdet er at det er en jeg-person som ser over til sin kvinnelige nabo, der gardinet rører seg. Han tenker det er fordi hun er nysgjerrig på ham, og vil vite om han er hjemme. Denne lange setningen som begynner i tredje linje i strofe 1, fortsetter videre ut strofe 2. Hun vil ikke bare vite om han er hjemme, men også om den misunnelige uviljen han føler om dagen, om den rører seg i dypet av hans hjerte, som han formulerer det. Sånn det står, er det hun som vil vite om det skjer noe i ham. Men det er dessverre ikke slik, som han sier, det er bare aftenvinden som blåser i gardinet, og får det til å røre seg Det var altså ingenting, denne gangen.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no.

Selbstbetrug der, -(e)s/; selvbedrag.
Gedichte (Ausgabe letzter Hand)
schwebet -> schweben (sv. itr.) sveve
Nachbar der, -s eller -n/-n, die Nachbarin -/-nen; nabo; sidemann.
gewiss (adj. adv.) sikker, viss, utvilsom
lauschen (sv. itr.) 1. (tjuv)lytte, avlytte 2. lytte til (oppmerksomt, spent).
überquer (adj.) tvers over.
eifersüchtig (adj.) sjalu, misunnelig.
Groll der, -(e)s/; uvilje, nag, forbitrelse.
gehegt -> hegen (sv. tr.) 1. pleie, hege, sørge for, hegne, verne om. 2. være, føle, kjenne, ha; Zweifel hegen nære tvil, tvile.
regen (sv. refl.) røre, bevege; ohne sich zu regen uten å røre seg.
dergleichen (forkortet: dgl., pron.) slikt noe, slike, den slags

Kommentar

Motivet er velkjent. Du tror det er noe som beveger seg, og så gjør du deg opp dine tanker om hva det er for noe. Om du selv er veldig opptatt av naboen din, så gjør du deg kanskje fantasier om hva som foregår der borte. Her er det gardinet som beveger seg, og så forestiller han seg at det er henne, og begynner å fundere på hvorfor mon hun vil spionere på ham, er hun kanskje forelsket?

Sånn diktet er skrevet, viser det seg at det nok heller er han som er forelsket, eller altfor opptatt av seg selv. Det er ikke hun som er nysgjerrig på ham, og vil se hva han gjør, det er han som nistirrer over til henne, og lar seg lure av selv et blaff i gardinet. Han meisler det ut i strofe 2, der han ikke bare får henne til å lure på om han er hjemme, meg også at hun lurer på hva som rører seg der i dypet av hjertet. Selv åpner han sågar opp for at der kan det være noe, med denne nun auf immer soll (nå for alltid skal). Det er også noe misunnelse der, han er sjalu. Også dette er det hun som vil finne ut.

Diktet heter selvbedrag. Og selvbedraget er at han tror han selv er så viktig, og at hun er så opptatt av ham. Men det er ganske klart at det er han som er opptatt av henne.

Min gjendiktning

Diktet er kort og enkelt, men det er ikke så enkelt å gjendikte. Halvrim klarer jeg denne gangen å unngå, men nødrim må det bli. Det er viktig at det skal flyte enkelt og greit, det er etter mitt syn viktigere enn at ordene er korrekte.

Selvbedrag

Gardinet svever hit og dit
Se hos min nabo der.
Hun lytter sikkert over hit,
Om jeg i huset er,

Og om den sjelesyke nag,
Jeg pleier dagen lang
Der i det dype hjertes lag,
Nå rører seg i gang.

Så synd så har den nabo min
Nok ikke følt det slik.
Jeg ser det er en aftenvind
Som rører denne flik.

ES2019