Herbstgefühl, av Johann Wolfgang von Goethe

Etter et par uker med vårdikt, kommer her et for årstiden upassende dikt om høstfølelsen. Herbstgefühl ble skrevet i 1775, og utgitt samme år. Det hører til blant Goethes berømte, som representant for perioden Sturm und Drang, og det står nevnt og behandlet i Goethe Handbuch. Jeg kommer til å benytte informasjonen derfra når jeg skriver formelt om diktet, men som alltid krydre litt med min egen opplevelse av diktet, ganske så subjektivt, uvitenskaplig og hverdagslig.

Herbstgefühl

Fetter grüne, du Laub,
Am Rebengeländer
Hier mein Fenster herauf!
Gedrängter quellet,
Zwillingsbeeren, and reifet
Schneller und glänzend voller!
Euch brütet der Mutter Sonne
Scheideblick, euch umsäuselt
Des holden Himmels
Fruchtende Fülle;
Euch kühlet des Mondes
Freundlicher Zauberhauch,
Und euch betauen, ach!
Aus diesen Augen
Der ewig belebenden Liebe
Vollschwellende Tränen.

1775

Høstfølelse

Bli frodigere grønt, du løv,
På vinrankene
Hit opp til mitt vindu!
Svell ut mer tettpakket,
Tvillingbær, og modne
Raskere og glinsende fullere!
Dere steker Mor sols
avskjedsblikk, dere omsuser
Den yndige himmels
virksomme fylde;
Dere kjøler månens
vennlige trolldomspust,
Og dere bedugger, akk!
Ut av disse øynene
Den evig stimulerende kjærlighetens
Fulle, svulmende tårer.

Språk, form og innhold

Dette diktet er skrevet på høyden av Sturm und Drang-perioden, og mangler rim og fast rytme.

Det er ikke så relevant med trykkfordeling i et dikt s

Fetter grüne, du Laub,
Am Rebengeländer
Hier mein Fenster herauf!
Gedrängter quellet,
Zwillingsbeeren, and reifet
Schneller und glänzend voller!
Euch brütet der Mutter Sonne
Scheideblick, euch umsäuselt
Des holden Himmels
Fruchtende Fülle;
Euch kühlet des Mondes
Freundlicher Zauberhauch,
Und euch betauen, ach!
Aus diesen Augen
Der ewig belebenden Liebe
Vollschwellende Tränen.

Goethe: Herbstgefühl

Diktet er slett ikke så enkelt å få over i norsk. Først ut er setningen Fetter grüne, du Laub, / Am Rebengeländer/ Hier mein Fenster herauf, som går over de første tre linjene. Verbalet er grüne, imperativ 2. person av grünen «å bli grønt». Adjektivet Fett er brukt som adverbial, i komparativ, det skal grønnes mer næringsrikt, eller mer frodig. Så er det en henvendelse til løvet, du Laub, og første linje blir noe i retning av «Grønnes frodigere, du løv». Grønnes for grünen er ikke helt godt, og det er problemer også med å få finne et godt ord for fetter. Jeg vil unngå komparativ med «mer», altså ikke «mer fruktbart», «mer næringsrikt», men heller «frodigere», «rikere» eller «fyldigere». Første linje voldte meg mye bry, før jeg endte opp som jeg gjorde.

Neste setning som går over nye tre linjer har noen av de samme vanskelighetene. Det er komparativ, av et langt adjektiv brukt som adverb, Gedrängter, og det er ikke så lett å finne et tilsvarende norsk ord, og i alle fall ikke noe som bøyes med komparativendingen -er, og ikke med hjelpeordet «mer». Når verbet quellet heller ikke har noen opplagt norsk oversettelse som helt passer i sammenhengen, blir det vanskelig. Tanken er at tvillingbærene på vinrankene skal svulme ut og vokse tettpakket og modnes raskere og glinsende, ja, glinsende fullere, står det til og med. Siden det er vinranker, sier nok vi heller druer, enn bær.

Neste setning går over flere linjer, og bruker objektsformen av 2. person flertall, Euch. Det er på norsk bokmål «dere», men norsk bokmål skiller ikke mellom objektsform og subjektsform for dette pronomenet. Og i denne konstruksjonen blir det forvirrende, siden objektet kommer først i setningen, på subjektet sin plass. Det er solen som ruger, steker (brütet) bærene, og ikke omvendt, det er «dere» som er objektet for handlingen. Det samme gjelder den yndige himmelens virkende fyldighet (Des holden Himmels/ Fruchtende Fülle). Her er det genitiv i Des holden Himmels, så det er (den yndige himmelens) virkende fyldighet som er subjekt i den delen av setningen. Vendingen Fruchtende Fülle er heller ikke opplagt hvordan å oversette til norsk, se gloselisten for alternativ, og vi har i setningen også ordet Scheideblick, som volder litt problemer. Ordet ser ut til å være sammensatt av scheiden, skille, og blick, blikk, men sammensetningen «skilleblikk» gir ikke mening. Så det er nok heller å skilles som en avskjed, det er avskjedsblikket til solen. I vanlig norsk blir setningen: Mor sols avskjedsblikk ruger dere, himmelens virksomme fylde omsuser dere. Ideen er at det er dette som får vindruene til å gro, og bli modne.

Videre fortsetter det med euch, dere, og det er fortsatt bærene eller vindruene som er objektet. De blir kjølt av månens vennlige trolldomspust, et ord som lar seg oversette til norsk, Zauberhauch. Det samme gjelder betauen, bedugger. Det er skutt inn et utrop, ach!, akk! Et plutselig utrop. Før setningen fortsetter og avsluttes, med at det bærene (dere – euch) bedugges med, er den evig stimulerende kjærlighets fulle, svulmende tårer, som kommer ut av disse øynene som er det. Poetens øyne. Der Liebe står i genitiv, så det er kjærlighetens tårer. Ordet vollschwellende henter opp igjen ordene eller meningen «full» og «svulmende» som er brukt i diktet om plantene og bærene, voller og quellet, og også Fülle.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no.

Fetter -> fett (adj.) fet, fettholdig, tykk; fruktbar, næringsrik.
grüne – konjunktiv -> grünen (sv. itr.) grønnes, bli grønt; (overført) blomstre, trives
Laub das, -(e)s/; løv, løvverk.
Rebengeländer -> Rebe die, -/-n; vinstokk, vinranke. Geländer das, -s/-; gelender, rekkverk
Gedrängter-> gedrängt (adj. adv.) 1. sammentrengt; fullpakket; 2. kortfattet, knapp, konsentrert
quellet -> quellen I. (st.) quillt, quoll, ist gequollen (itr.) 1. strømme, velte fram 2. svelle (ut).
II. (sv.) quellte, hat gequellt (tr.) (la) svelle, legge i bløt.
Zwillingsbeeren -> Zwilling der, -s/-e; tvilling. Beere die, -/-n; bær
brütet -> brüten (sv. itr. tr.) 1. ruge, klekke ut ( overført, også: pønske på, gruble) 2. (overført) steke, være trykkende varmt
Scheideblick -> scheiden (scheidet, schied, hat/ist geschieden, tr. itr., refl.) skille, skille ut, utskille, skilles, ta avskjed, tre tilbake;
Fruchtende -> fruchten (sv. itr.) nytte, virke; es fruchtet nichts det nytter ikke.
Fülle die, -/ 1. fylde, fyldighet, korpulense 2. overflod, mengde, rikdom 3. fyll, farse.
kühlet -> kühlen (sv. tr.) kjøle, avkjøle; kjølne;
Zauberhauch -> Hauch der, -(e)s/-e 1. ånde, pust 2. vindpust, luftning, lett duft 3. lett dugg, (tåke)slør 4. anelse, antydning av.
betauen – «Bedugge» -> tauen (sv. itr., upers.) smelte, tø, tine
belebend oppkvikkende, stimulerende.

Kommentar

Det er vakkert. Det er skrevet i 1775, av den 26 år gamle Johann Wolfgang von Goethe. Men det peker mange, mange, mange år frem i tid, og passer nesten til et impresjonistisk, lite pianoverk fra rundt 1900-tallet, dette med at det er ikke så viktig hva som egentlig er, men hva inntrykk jeg får av det. «Jeg» er her det sansende subjektet, det er ikke sånn at det jeg føler og får ut av det, er viktigere enn alle andres, men heller jeg-kan-bare-gi-uttrykk-for-det-jeg-føler-og-sanser. Det er å akseptere at den objektive virkelighet er ingen gitt å akseptere, og trekke det lengst mulig over i den andre retningen: her er min subjektive oppfattelse.

Og det er så vakkert gjort. Det er som strømmen av ord kommer av seg selv. Det er et øyeblikks inntrykk, festet fast på papiret, inn i evigheten.

Konkret dreier det seg om et rom i andre etasje i huset Goethe vokste opp i, i Frankfurt Hirschgraben. Der var det vindu med utsikt ned mot hagen, eller et vindu plassert slik at det skulle kompensere for den manglende hagen. Herfra kunne unge Goethe sitte og se over muren, og ut over et fruktbart område lenger unna. Han skriver om det i sin biografi, Dichtung und Wahrheit, i første bok, der, og beskriver hvordan han likte å sitte der, og hva han så.

Dette kan man lese mye artig ut av, også uten denne konkrete bakgrunnsinformasjonen. For bak et vindu er man alltid bak et stengsel til utenomverden, og poeten føler en sterk tilknytning og en slags lengsel til verden der ute. Dette står ikke i direkte i diktet, men det er inderlig uttrykt, hvordan han ønsker at planten skal vokse, modnes og ruges raskere, fullere og mer svulmende, og dette ønsket er også et uttrykk for mer, mer, mer. Det er ønske om liv. Inderligheten blir raffinert uttrykt gjennom ordvalg, setningsoppbygning og struktur. Det er svært mange adjektiv i komparativ, mange verb i imperativ, og ordene er ikke plassert i setningen sånn man er vant med. Så det er sammenpakket med innhold i diktet, slik plantene også blir sammenpakket. Og så ender det selvfølgelig med tårer til slutt, det enkleste og mest direkte uttrykk for sterke følelser. Når også tårene er fulle og svulmende, så er også det et uttrykk for slektskapet til plantene, og naturen, og livet, og tilknytningen til dem.

Man skal aldri skrive altfor mye om et dikt. Det holder å lansere noen måter å lese det på, så man vet hva man kan få ut av det. Diktet hører til Goethes berømte. Det går langt videre enn hvordan man ellers skrev dikt på denne tiden. Det gir en rolle til dikteren, til subjektet, som går utenpå det man skrev bare et lite tiår tidligere. Det uttrykker driftene og livsviljen til Sturm und Drang-bevegelsen, men det er også knapt og konsentrert og nesten litt ydmykt, og gir seg ikke ut for å være det viktigste i universet. Det er et fascinerende stykke tekst.

Først het det Im Herbst, og ble trykket i tidsskriftet Iris, i september 1775, samme år diktet er skrevet. Det året forlot unge Goethe sin kjærlighet og forlovede Lily Schönemann, og begynte et nytt liv som embedsmann i tjeneste hos Hertug Carl August i Weimar. Også her kan man kanskje lese litt, lengselen tilbake på det som var, tanken på et nytt liv, og ønske om at også høsten skal by på rikdommer. Og tårer, livgivende tårer, stimulerende tårer, fulle og svulmende tårer av kjærlighet, til å bedugge det hele. Fascinerende.

Ikke vindruer, men plommer! Bugnende, de også.

Min gjendiktning

For dette diktet trenger det ikke være så stor forskjell mellom gjendiktningen og oversettelsen, fritt som det er i rim og rytme, men jeg har likevel prøvd meg på å gjendikte følelsen og stemningen, heller enn ordene. Dette er resultatet.

Høsfølelse

Grønn frodigere, du løv,
På vinrankene
Hit til mitt vindu opp!
Svulme tettere,
Tvillingbær, og modne
Hurtigere og glinsende fullere!
Dere ruger moder sols
avskjedsblikk, dere omsuser
Den hulde himmels
Fruktbare fylde;
Dere kjøler månens
vennlige trolldomspust,
Og dere bedugger, akk!
Av disse øyne
Den evig levende kjærlighets
Fulle, bugnende tårer.

ES2020

Im Herbst, Goethe, 1775
Faksmile fra Johann Georg Jacobis tidsskrift, Iris

Vom Berge, av Johann Wolfgang von Goethe

I dag er det et kort dikt vi presenterer av den tyske kjempen, Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832). Diktet Vom Berge består bare av fire linjer, men en god dikter får sagt mye også med få ord, og en grei kommentator som jeg vil alltid ha nok av ord å pøse ut for å forklare det som allerede er forklart. Det er litteraturviterens forbannelse, det at man skal si noe om tekster, er alt er sagt så utmerket godt i teksten selv, og det er en forbannelse jeg styrer unna ved ikke å være det, men en helt grei blogger.

Diktet hører til i kategorien Lili-Lyrik, dikt skrevet til den 17 årige bankierdatteren Anna Elisabeth Schönemann, som Goethe var forelsket i. Goethe forlovet seg med henne i april 1775, men brøt forlovelsen i oktober samme år. Goethe sier selv (i en samtale med Johann Peter Eckermann, en av Goethes fortrolige) han var oppriktig forelsket i henne, og at hun var den første han kunne si det om, men at et ekteskap ikke var forenelig med hans planer (tysk Wikipedia). Dette tæret sånn på ham, at han avbrøt sitt opphold i Frankfurt, med en reise til Sveits fra 14. mai til 22. juli, der han fikk tingene litt på avstand, og kunne tenke seg om. Han søkte også å sette ord på sine tanker og følelser gjennom brev, og gjennom dikt, og de 14 diktene han skrev om dette går under betegnelsen Lili-Lyrik.

Vom Berge er et av dem.

Vom Berge

Wenn ich, liebe Lili, dich nicht liebte,
Welche Wonne gäb’ mir dieser Blick!
Und doch wenn ich, Lili, dich nicht liebte,
Fänd’ ich hier und fänd’ ich dort mein Glück?

1775/1789

Fra fjellene

Om jeg, kjære Lili, ikke elsket deg,
Hvilken fryd ville dette blikket gitt meg!
Og dog om jeg, Lili, ikke elsket deg,
Kunne jeg her og kunne jeg der finne min lykke?

Språk, form og innhold

Det er fem takter og trokeisk versefot i linjene, det går tung-lett, tung-lett fem ganger. Rimene er i andre og fjerde linje, OaOa, og utgangen av partallslinjene er trykktung. Strofeformen er standard. Trykkfordelingen er satt opp under.

Wenn ich, liebe Lili, dich nicht liebte,
Welche Wonne gäb’ mir dieser Blick!
Und doch wenn ich, Lili, dich nicht liebte,
Fänd’ ich hier und fänd’ ich dort mein Glück?

Goethe: Vom Berge (trykkfordeling)

Innholdet er et retorisk spørsmål: Hvis jeg ikke elsket deg, Lili, hvilken lykke ville da blikket ditt gi meg? Kunne jeg i det hele tatt finne lykken noe sted?

I oversettelsen lurte jeg litt på preposisjonen, preposisjonsbruken er aldri en til en mellom to språk, og von kan i sammenhengen her brukt kanskje oversettes med av, fra og om, selv om den siste nok er litt anstrengt. I tillegg er det en litt underlig form av Berge, det er flertallsformen, men brukt i entall, von dem (=vom) Berge, ikke von den Berge, som ville vært korrekt.

I selve teksten er brukt konjunktiv, gäbe (linje 2) og Fände (linje 4), en form som indikerer at det er den som snakker som kommer med en mening eller et håp eller en antagelse, det er ikke den objektive virkeligheten (som blir uttrykt gjennom den vanlige formen, indikativ). Her i teksten er det en hypotetisk virkelighet det er snakk om, hva ville vært, om jeg ikke elsket deg, Lili? På norsk blir dette uttrykt gjennom hjelpeverb.

Gloseliste

Kort liste denne gang, men slått opp på Ordnett.no uansett.

Wonne die, -/-n; fryd, lykksalighet

Kommentar

Diktet kan leses med og uten å kjenne bakgrunnen for det. Uten, så ser man en dikter som elsker sin Lili. Som alle forelskede mennesker blir han lykkelig av blikket til sin elskede. Uten denne forelskelsen, blir lykken vanskelig å finne, både i blikket, og i det hele tatt. At diktet heter Vom Berge, Fra fjellene, gir det litt ekstra tyngde og høytidelighet. Det er ikke bare en vanlig mann som er forelsket.

Det blir også gitt høytidelighet og fylde i måten det er skrevet på. Det er rytme, det er innskudd, Wenn ich, liebe Lili, dich nicht liebte, og det er deilige bokstavrim med navnet hennes, og liebe og liebte. Bokstavrim er det også i Welche Wonne, og innskudd kommer på nytt i Und doch, wenn ich, Lili, dich nicht liebte, og så gjentakelsen på slutten – poetisk!

Kjenner man bakgrunnen, vet man at diktet rent faktisk er skrevet fra fjellene, i Sveits, og at det uttrykker dype kvaler fra en ung mann, som nå står og skal ta avgjørelsen hvordan fremtiden skal bli. Han er 25 år, tiden i livet man gjør skjebnesvangre valg, og hvor alltid mye står på spill. Hele livet man videre skal leve. Hva vil man? Hva kan man klare?

For Goethe er livssituasjonen spesiell, gitt at han er et enormt talent, og er fullt klar over det selv. Et ekteskap og familieliv vil begrense utfoldelsen av dette talentet. Det er ikke det livet han vil leve. Men han elsker sin Lili, og vet at lykken i livet har han med henne. Så da er spørsmålet om han skal forsake lykken, for å oppnå høyere mål, og han vet med seg selv at det er det han skal. Og vi vet nå at det er det han gjør.

Diktet leses best mot denne bakgrunn.

Min gjendiktning

I en gjendiktning skal det være riktig og det skal være enkelt. Denne gangen får jeg det ikke til. Jeg vil gjerne beholde originalens Fänd’ ich hier und fänd’ ich dort mein Glück, som på norsk blir «fant jeg her og fant jeg der» . Deretter er det bare plass til to stavelser, og den er vrien, når det skal rime på dein Blick i linje 2. Løsningen jeg går for er ikke spesielt god, men alternativene jeg har prøvd, er verre.

Fra fjellene

Om jeg, kjære Lili, deg ei elsket,
Hvilken lykke gav meg blikket!
Og dog, om jeg, Lili, deg ei elsket,
Fant jeg her og fant jeg der min lykke?

ES2020

Mailied, av Johann Wolfgang von Goethe

Det er tjukkeste desembermørke. Dagen blir ikke mørkere, enn den er i dag, 21. desember. Klokken 0519 i morgen snur solen, og vi går igjen mot lysere tider. Der fremme ligger måneden mai, med den månedens stemning, og selv om det ikke er lett å tenke på det nå, så er det et slikt dikt vi i dag skal poste.

Diktet Mailied satte Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832) som dikt nummer 51 blant Liederne i samlingene fra 1815, også Aufgabe letzter Hand, som jeg poster fra. Der er det ikke tenkt på at noen skal utgi et av diktene i uken, som jeg har gjort dette året, og derfor kommer dette lette, lyse vårdiktet helt merkelig plassert.

Det er maidikt og vårdikt på veldig mange måter. Våren er livets og forelskelsens tid, den bærer i seg løfter om sommer, og det er tiden blader og blomster spretter, og livet yngler. Goethe skrev diktet i mai og juni 1871, den gang han selv var 21 år gammel, og selv befant seg i livets vår. Det bare spruter livsglede av diktet, og jeg skal for denne stunden glemme at det er desember og mørkt og midtvinters.

Knopper spretter! Det er vår! (Goethe: Mailied)

Diktet er skrevet mens Goethe befant seg i Sesenheim, og hører til blant Sesenheimer-diktene. Sesenheim er en liten landsby i nærheten av Strasbourg, der Goethe studerte juss i årene 1770-71. I Sesenheim bodde prestedatteren Friedrike Brion, som Goethe forelsket seg i, og som er du-personen i dette diktet og flere av Goethes kjærlighetsdikt i perioden.

Diktet er fullt av energi og av liv, men Goethe selv var syk med en vond hoste denne tiden, og måtte holde seg innendørs. Det samme var Friederike Brion. Det er artig å ha i bakhodet, når man leser og tenker diktet som en vital forelskelseshistorie, fullt av liv og livsglede. Forelskelsen deres ble heller aldri noen ordentlig romanse. I 1771, samme år som Goethe skrev dette diktet, vendte han tilbake til Frankfurt som utdannet jurist, og forholdet til Friedrike Brion tok slutt.

Utgivelseshistorie

For et dikt som dette spanderer jeg et lite underkapittel på tilblivelseshistorien, hvordan diktet kom til å bli seende ut som det gjør i dag.

Det er endringer i diktet fra det originalt ble skrevet til senere utgivelser. Goethe skrev diktet i pinsen, og kalte det Maifest, i datidens skrivemåte Mayfest, og det var først med utgivelsen i 1789 det ble endret til nåværende Mailied (eller Maylied). Diktet kunne godt hete maifest, som en hyllest til festen mai måned er, men tittelen Mailied – eller: Maisang – gjør seg også godt. Det er et verdig dikt å gjøre krav på den tittelen.

Mailied

Wie herrlich leuchtet
Mir die Natur!
Wie glänzt die Sonne!
Wie lacht die Flur!

Es dringen Blüten
Aus jedem Zweig
Und tausend Stimmen
Aus dem Gesträuch,

Und Freud und Wonne
Aus jeder Brust.
O Erd, o Sonne!
O Glück, o Lust!

O Lieb, o Liebe!
So golden schön,
Wie Morgenwolken
Auf jenen Höhn!

Du segnest herrlich
Das frische Feld,
Im Blütendampfe
Die volle Welt.

O Mädchen, Mädchen,
Wie lieb ich dich!
Wie blickt dein Auge!
Wie liebst du mich!

So liebt die Lerche
Gesang und Luft,
Und Morgenblumen
Den Himmelsduft,

Wie ich dich liebe
Mit warmen Blut,
Die du mir Jugend
Und Freud und Mut

Zu neuen Liedern
Und Tänzen gibst.
Sei ewig glücklich,
Wie du mich liebst!

1771, trykket 1775

Humle, frukttre, vår (Goethe: Mailied)

Maisang

Hvor herlig lyser
Meg naturen!
Hvor glinser solen!
Hvor ler marken!

Det trenger seg på med blomstring
Fra hver grein
Og tusen stemmer
Fra krattet.

Og fryd og glede
Fra hvert bryst
O jord, o sol!
O lykke, o lyst!

O kjærlighet, O kjære!
Så gyllen skjønn,
Som morgenskyer
På den høyden der.

Du velsigner herlig
Den friske mark
I blomsterdamp
Hele verden.

O jente, jente,
Hvor elsker jeg deg!
Hvor blinker ditt øye!
Hvor elsker du meg!

Så elsker lerken
Sang og luft
Og morgenblomsten
Himmelduften

Hvor jeg deg elsker
Med varmt blod
Som du meg ungdom
Og glede og mot

Til nye sanger
og danser gir
Vær du evig lykkelig
Som du elsker meg!

Språk, form og innhold

Diktet har 9 strofer, hver på fire linjer. Hver linje har to takter, og versefoten er jambisk. Det går altså lett-tung, lett-tung, nedover. Linje 1 og 3 har trykklett utgang, linje 2 og 4 trykktung, veldig typisk. Rimene er i linje 2 og 4, of halvrim er tillatt, som i strofe 2 med ZweigGesträuch. Det er knapt nok halvvrim. Men det passer for perioden Sturm und Drang, som i det dette diktet blir skrevet er i ferd med å bli innledet.

Wie herrlich leuchtet
Mir die Natur!
Wie glänzt die Sonne!
Wie lacht die Flur!

Goethe: Mailied (trykkfordeling)

Det er noen strofer som trenger litt forklaringer for oversettelsen.

I strofe to brukes konstruksjonen Es dringen Blüten, direkte oversatt «det trenger [seg på] blomstring». Sånn formulerer vi oss ikke på norsk, så jeg omskriver med «Blomstringen trenger seg på».

Jeg er ikke sikker på om jeg får helt grep om finessen i strofe 4, med først Lieb uten -e, så Liebe, med -e på slutten. Ordet for kjærlighet er die Liebe, og en kvinnelig kjæreste er også Liebe. Jeg oversetter med o kjærlighet, o kjære, men jeg er ikke sikker på om det er det som står i originalen. Ordet lieb blir helst brukt med liten bokstav, som adverb, og ikke med stor bokstav som substantiv. Det tyske ordet höhn hadde jeg lenge problemer med, før jeg skjønte det måtte være en poetisk forkortelse for höhen, høyder. Det er ord Goethe bruker ofte, men det er vanskelig å finne noen forklaring noe sted. Her står det i forbindelse med et annet vanskelig ord å få tak, for en som har tysk som fremmedspråk og ikke bruker det i dagligtale. Det er ordet jene, her Auf jenen Höhn. Duden skriver det er høystil, særlig skriftspråk, og at det er et demonstrativpronomen. Jeg oversetter med «Som morgenskyer/ på den høyden der».

Det tyske verbet blicken har jeg satt opp i gloselisten, selv om det har samme opprinnelse som vårt blikk. Hos oss blir det imidlertid brukt som substantiv, og bare helt nylig som verb, «å blikke», og da helst i betydningen «se stygt på». Men her i diktet handler det direkte sagt om det utelukkende positive å se forelsket på noen, det glimter, blinker og skinner i øynene, alle de tre verbene kunne vært brukt. I originalen, førsteutgaven av diktet, brukte Goeths også ordet blinken. I gjendiktningen er denne strofen sterkt omskrevet for å få takten til å gå opp.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no.

leuchten (sv. itr.) lyse, stråle, skinne; jemandem leuchten lyse for en.
die Flur -/-en; dyrkbar mark, jorde(r).
dringen (dringt, drang, ist gedrungen, itr.) bane (seg) vei; trenge (inn, på, fram), bryte fram (av noe).
Blüte die, -/-n; blomst, blomstring(stid), flor; (overført) glansperiode, høydepunkt.
Zweig der, -(e)s/-e 1. gren, kvist 2. (overført) gren;
Stimme die, -/-n; stemme, røst;
Gesträuch das, -(e)s/-e; buskas, kratt.
Wonne die, -/-n; fryd, lykksalighet.
segnen (sv. tr.) velsigne, signe;
volle -> voll (adj.) 1. full (i ulike betydninger) 2. hel, fullstendig; hel (klokke)time 3. fyldig, rund.
blicken (sv. itr.) se, titte fram, være synlig, skimte; lyse
Jugend die, -/; ungdom, unge mennesker;
Liedern -> Lied das, -es/-er; vise, sang; åndelig sang, salme.

Kommentar

Dette er et av diktene nevnt på SNL, der det kraftfullt stod skrevet at «Diktenes rytmer og bilder er underlagt en spontan språkkraft som legger alle regler og alt kunstig koketteri bak seg«. Det er veldig sterkt sagt, og jeg tar opp det samme i behandlingen av Wilkommen und Abschied, som er skrevet i samme periode. Nå er formuleringen redigert bort, men de to diktene står ennå nevnt sammen med Heidenröslein, som eksempler på kjente dikt fra Sesenheimer-perioden.

Min gjendiktning

Dette er en gjendiktning i ordets rette forstand. En god del av innholdet er skrevet om, for å få det til å passe til norsk.

Maisang

Hvor herlig lyser
Meg vår natur!
Hvor glinser solen!
For mark og ur!

Det bryter blomstring
Fra hver en grein
Og tusen stemmer
Fra kratt og hei.

Og fryd og glede
Fra hvert et bryst
O jord, o sol!
O fryd, o lyst!

O kjær, O kjære!
Så gyllen skjønn,
Som morgenskyer
På høyden grønn

Du velsigner herlig
Den friske mark
I blomsterdamp
Hele verden.

O jente, jente,
Jeg elsker deg!
Ditt øye skinner!
Du elsker meg meg!

Så elsker lerken
Sin sang og luft
Og morgenblomsten
Sin himmelduft

Hvor jeg deg elsker
Med varme blod
Som du meg ungdom
Og fryd og mot

Til nye sanger
Og danser gir
Vær evig lykke
Som du meg blir!

ES2019

An Belinden, av Johann Wolfgang von Goethe

Her er enda et dikt fra Sturm und Drang-perioden til Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832). Det er diktet An Belinden, eller til Belinda, som vi nok vil si det på norsk, og det er et dikt som ganske godt illustrerer hva Sturm und Drang-perioden stod for.

An Belinden

Warum ziehst du mich unwiderstehlich
Ach, in jene Pracht?
War ich guter Junge nicht so selig
In der öden Nacht?

Heimlich in mein Zimmerchen verschlossen,
Lag im Mondenschein,
Ganz von seinem Schauerlicht umflossen,
Und ich dämmert’ ein;

Träumte da von vollen, goldnen Stunden
Ungemischter Lust,
Hatte schon dein liebes Bild empfunden
Tief in meiner Brust.

Bin ich’s noch, den du bei so viel Lichtern
An dem Spieltisch hältst?
Oft so unerträglichen Gesichtern
Gegenüber stellst?

Reizender ist mir des Frühlings Blüte
Nun nicht auf der Flur;
Wo du, Engel, bist, ist Lieb’ und Güte,
Wo du bist, Natur.

1774/75, Trykket 1775

Til Belinda

Hvorfor trekker du meg uimotståelig,
Akk, i den der prakten?
Var jeg god gutt ikke så salig
I den øde natt

Hjemlig i mitt lille rom innestengt,
Lå i måneskinn
Ganske omflytt fra sin lysskur
Og jeg slumrer inn;

Drømte der om fulle, gylne timer
Ublandet lyst
Hadde allerede ditt kjære bilde
Følt dypt i mitt bryst

Er jeg det ennå, som du ved så mye lys
Holder ved spillebordet?
Ofte så utålelige ansikt
Stiller overfor

Yndig er med vårens blomstring
Nå ikke bare på marken
Hvor du, Engel, er, er kjærlighet og godhet
Hvor du er, natur.

Språk, form og innhold

Dette diktet er ikke helt standard. Jeg får det til å være 5+3, altså fem takter i oddetallslinjene, tre i partall. Men de trykksterke stavelsene er ikke så markerte, særlig i første linje kan de første fem stavelsene egentlig ha både trykk og bitrykk. Jeg ville lest med hovedtrykk på -rum i warum, og så bitrykk på ziehst du mich, før unwiderstehlich blir uttalt på vanlig måte, med trykk der det skal være. Men jeg vet ikke om diktet må leses slik, eller hvordan Goethe selv ville lest det. I andre strofe er versefoten mer tydelig trokeisk, det er tung-lett i fem takter. Jeg har lagt ved trykkfordelingen i begge de to første strofene denne gangen.

Warum ziehst du mich unwiderstehlich
Ach, in jene Pracht?
War ich guter Junge nicht so selig
In der öden Nacht?

Heimlich in mein Zimmerchen verschlossen/ Lag im Mondenschein/ Ganz von seinem Schauerlicht umflossen,/ Und ich dämmert ein.

Goethe: An Belinden (Trykkfordeling)

Rimmønsteret er AbAb, altså kryssrim. Det er konsekvent.

Oversettelsen er heller ikke rett frem.

I andre strofe er det ordet Schauerlicht (skur + lys), satt sammen med umflossen («omfløtt»). Jeg vet ikke om jeg treffer det riktig med omflytt av en lysskur.

Strofe 4 har vanskeligheter i de to første linjene. Jeg vil si pronomenet den i den første linjen er relativpronomen, som viser til jeg i første del av setningen. Det er avansert forklart grammatisk, men skal gi mening sånn jeg har oversatt det til norsk Han er den som hun holder i lyset ved spillbordet.

Meningen i diktet er at han er dypt og lidenskapelig forelsket i Belinda. Hun trekker ham til seg. Det begynner rett med det, hun trekker ham til seg, i prakten som er skjønnheten hennes, og han er nok ikke så salig der i natten, han gir etter for lystene. Så er han hjemlig eller hemmelig, tysk er ambivalent der, med sin heimlich (se gloselisten), stengt inne i rommet sitt. Der ligger han i måneskinn, og sovner inn i en døs i det lyset. Da drømmer han om stundene med Belinda, ublandet lyst, altså ren lyst, og finner bildet hennes i brystet sitt. Dypfølt.

Så er det igjen dette med lys, hun holder ham i så mye lys, ved spillbordet. Dette er overført betydning, spillbordet er der det skjer. Og hun setter der utålelige ansikt overfor ham, jeg leser det som at han ikke kan stå i mot henne. Til slutt er det at vårens blomstring nå ikke bare er yndig på marken. Han sier at der du er, Engel, her bruker han direkte tale og kaller henne engel, der er det kjærlighet og godhet. Hvor du er, er det Natur.

Her passer det med tysk, som bruker stor bokstav på substantiv. Hun er egenavnet, hun er Natur.

Gloseliste

Glosene er slått opp i Ordnett.no.

unwiderstehlich (adj.) uimotståelig.
selig (adj.) salig, lykksalig, lykkelig.
heimlich (adj., adv.) 1. hemmelig, skjult, i smug/hemmelighet 2. hjemlig.
Schauerlicht -> Schauer der, -s/- 1. skjelving, gysning; Kälteschauer kuldegysning 2. skur, byge; Regenschauer regnskur; Hagelschauer haglbyge, haglskur.
dämmern (sv. itr.) 1. demre, gry, lysne 2. skumre 3. slumre, halvsove, drømme.
Ungemischter -> ungemischt ublandet
empfunden perfektum partisipp av empfinden; tief empfunden dyptfølt.
unerträglich (adj.) utålelig, ulidelig; ufordragelig
Gesichtern -> Gesicht das, -(e)s/ 1. (flt. Gesichter) ansikt, ansiktsuttrykk, utseende 2. syn, synsevne 3. (flt. Gesichte) syn, visjon.
reizend (adj.) yndig, tiltrekkende, sjarmerende, bedårende, inntagende;
Blüte die, -/-n; blomst, blomstring(stid), flor; (overført) glansperiode, høydepunkt.
die Flur -/-en; dyrkbar mark, jorde(r).

Min gjendiktning

Denne var vanskelig nok å oversette, så vi får se hvordan det blir med gjendiktningen.

An Belinden

Hvorfor drar du meg uimotståelig,
Akk, i denne prakt?
Var jeg gode gutten ei så salig
I den øde natt?

Hjemlig i mitt lille rom stengt inne,
Lå i måneskinn
Ganske omflytt fra sin lysskur
Og jeg slumrer inn;

Drømte der om fulle, gylne stunder
Ubeblandet lyst
Hadde alt ditt kjære bilde funnet
Dypfølt i mitt bryst

Er det jeg, som du i så mye lys
Holder ved i spill?
Ofte så utålelige ansikt
Stiller overfor

Tiltrekkende er med vårens blomstring
Nå ikke bare på marken
Hvor du, Engel, er, er kjærlighet og godhet
Hvor du er, natur.

ES2019

Der neue Amadis (Den nye Amadis), av Johann W. von Goethe

Amadis de Gaula (Amadis fra Gallia) er tittelhelten i en ridderroman fra 1500-tallet og av spansk-portugisisk opprinnelse. Vi har å gjøre med en romanhelt av typen Miguel Cervantes parodierte i Don Quijote. Og i dag er det vel helst bare gjennom denne parodien vi kjenner disse ridderromanene, hvor fabelaktige ridderhelter er i stand til å gjennomgå enhver prøvelse uten å la det gå utover sin høviske ridderoppførsel.

Goethe henter navnet på denne helten, i diktet vi skal se på i dag. Her er det Goethe selv om er ridderhelten, og det er en helt av en annen type, der heltedåden og den høviske oppførselen viser seg i diktningen, ånden og fantasien, ikke i fantastiske gjerninger. Det er derfor en Amadis for en ny tid, en ny Amadis, en ny måte å være ridderhelt på. Goethe skrev dette diktet da han var i begynnelsen av 20-årene, og fikk det trykket i 1775 (i samlingen som nå er kjent som Die Erste Weimarer Gedichtsammlung) , da han var 26 år. Dette er en periode der den gamle klassisismen, ledet av blant annet Goethe, glir over i perioden som har fått navnet Sturm und Drang. Dette diktet er altså skrevet mens klassismen ennå var den rådende stilretningen, men trykket i det Sturm und Drang er på høyden.

Dette er det første diktet i samlingen som ikke er en slags forberedelse, slik Vorklage og An die Günstigen kan sies å ha vært. Dette diktet står helt på egne ben.

Der neue Amadis

Als ich noch ein Knabe war,
Sperrte man mich ein;
Und so saß ich manches Jahr
Über mir allein,
Wie in Mutterleib.

Doch du warst mein Zeitvertreib,
Goldne Phantasie,
Und ich ward ein warmer Held,
Wie der Prinz Pipi,
Und durchzog die Welt.

Baute manch’ kristallen Schloß
Und zerstört’ es auch,
Warf mein blinkendes Geschoß
Drachen durch den Bauch,
Ja, ich war ein Mann!

Ritterlich befreit’ ich dann
Die Prinzessin Fisch;
Sie war gar zu obligeant,
Führte mich zu Tisch,
Und ich war galant.

Und ihr Kuß war Götterbrot,
Glühend wie der Wein.
Ach! ich liebte fast mich tot!
Rings mit Sonnenschein
War sie emailliert.

Ach! wer hat sie mir entführt?
Hielt kein Zauberband
Sie zurück vom schnellen Flieh’n?
Sagt, wo ist ihr Land?
Wo der Weg dahin?

Enstanden Anfang der 70er Jahre, Erstdruck 1775

Den nye Amadis

Mens jeg ennå var en guttunge,
Sperret man meg inne;
Og slik satt jeg mange år
Over meg alene,
Som i mors liv.

Dog var du mitt tidsfordriv,
Gyldne fantasi,
Og jeg ble en varm helt,
Slik som Prins Pipi,
Og trakk gjennom verden.

Bygde mange krystall-slott
Og ødelegger dem også,
Kastet mitt blinkende prosjektil
Gjennom buken til dragen,
Ja, jeg var en Mann!

Ridderlig befridde jeg da
Prinsesse Fisk;
Hun var så elskverdig,
Førte meg til bordet,
Og jeg var galant.

Og hennes kyss var gudebrød,
Glødende som vinen.
Akk! Jeg elsket meg nesten død!
I ringer med solskinn
Var hun emaljert.

Akk! hvem har bortført henne meg?
Holdt ingen tryllebånd
Henne tilbake fra den raske flukt?
Sier, hvor er landet?
Hvor er veien dit?

Skrevet på begynnelsen av 1770-tallet, trykket første gang i 1775.

Språk, form og innhold

Om dette diktet er det litt å si om formen. Det er 6 strofer, hver med 5 verselinjer. Verselinjene har 4 + 3 trykktunge stavelser, altså 4 i linje 1 og 3, 3 i linje 2 og 4. Den femte linjen har 3 trykktunge stavelser.

Ach! wer hat sie mir entführt?
Hielt kein Zauberband
Sie zurück vom schnellen Flieh’n?
Sagt, wo ist ihr Land?
Wo der Weg dahin?

Som i alle klassisk dikt er formen konsekvent gjennomført. Alle strofene skulle leses sånn som dette, og å lese riktig var en del av barneskolelærdommen. Det var en grov feil å legge trykket på feil sted, helt utenkelig å gjøre for én som kjenner dikterkunsten.

Rimene er også konsekvente. For å få mønsteret til å gå opp, må strofene behandles to og to. Det er først kryssrim, abab, der den lille bokstaven også betyr at rimendelsen er trykktung. Så kommer den femte linjen, og serverer et nytt rim til å bli hentet opp i første linje i neste strofe. Her blir det videre: ccdede, fremdeles betyr den lille bokstaven at utgangen av verselinjen (siste stavelse) er trykktung. Satt opp med alle de ti linjene i en dobbelstrofe blir det altså: ababc cdede. Dette er gjort konsekvent gjennom diktet.

Jeg har ikke funnet ut av referansene Prins Pipi og Prinsesse Fisk (Fisch). Jeg tror det bare er fantasifigurer, eller figurer i mindre kjente verk. Begge navnene er sånne som klinger godt, og gir rike assosisasjoner. Det franske ordet obligeant har jeg oversatt til norsk i oversettelsen, og beholdt i tysk i gjendiktningen. Ordet er også lagt inn i gloselisten, med oppslag i fransk ordbok. Galant er også fransk, men dette har jeg ikke oversatt eller lagt i gloselisten, for dette ordet er i utstrakt bruk som fremmedord også på norsk.

Diktet begynner med at Goethe seg tilbake til den gang han bare var en liten gutt, og satt innesperret på rommet sitt i mange år, alene som i mors liv. Innesperret må her ikke forstås bokstavlig, han tilbrakte mye tid på rommet sitt, slik det er helt vanlig barn gjør.

Tidsfordrivet mens han satt der, var en gyllen fantasi, der han er en tapper helt som drar gjennom verden. Han er nok her påvirket av gamle ridderromaner og ridderhistorier, for han bygger krystallslott og dreper drager med spydet sitt. Han var en mann, sier han, i fantasien sin (Ja, ich war ein Mann).

Og denne mannen befrir prinsesse fisk, det typiske riddermotivet, den tapre ridder som befrir den skjønne jomfru fra dragens klør. Prinsessen er elskverdig, imøtekommende, obligeant, og fører ham til bords. Han er høflig og beleven, og oppfyller med det sin rolle.

Fjerde strofe er elskovsstrofen, der hun kysser som gudebrød, det vil si brød man gjerne vil ha og spise, hver dag, hele tiden, og kyssene var også glødende som vin. Sammenligningene er nok kanskje ment å være litt parodiske, prinsessenes og de skjønne jomfruers kyss er nok sammenlignet med litt av hvert i ridderromanene. Han elsket seg også til døde, slik en god ridder skal, og det er ingen tvil om at metaforen hun er emaljert med ringer av solskinn, er ment parodisk.

Siste strofe var litt vanskelig å få riktig i oversettelsen, men det skal være i orden nå. Spørreordet wer er subjekt i første setningen, sie er objektet og mir er det indirekte objektet. Så han spør hvem er det som har bortført henne for ham? Hvem er det som har tatt henne bort? Videre er en setning som går over to linjer, og spør om ikke noe tryllebånd har holdt henne igjen fra den raske flukten hennes. Så da spør han, hvor er hennes land? Hvor er veien dit inn?

Altså han vil tilbake igjen, tilbake til fantasien fra barndommens dager.

Gloseliste

Glosene er som alltid slått opp i Ordnett.no, der kunnskapsforlagets blå ordbøker ligger til grunn. Merk at ordet obligeant er fransk, og slått opp der.

Knabe der, -n/-n; (høytidelig) gutt.
einsperren (sv. tr.) sperre inne.
der Mutterleib morsliv;
der Zeitvertreib tidsfordriv.
Held der, -en/-en; helt.
Baute – preteritum, 1. pers, entall -> bauen (sv. tr. itr.) 1. bygge. 2. konstruere, anlegge. 3. dyrke, odle.
Geschoss das, -es/-e 1. prosjektil.2. etasje
Drache der, -n/-n, Drachen -s/-; drage, drake.
Bauch der, -(e)s/Bäuche; mage, buk; (overført) hvelving, runding; hulrom;
ritterlich (adj.) ridderlig.
obligeant – Fransk -> obligeant /ɔbliʒɑ̃/, obligeante /ɔbliʒɑ̃t/ f adj. forekommende, tjenstvillig, imøtekommende, elskverdig, vennlig, velvillig
entführt -> entführen (sv. tr.) bortføre, føre bort, kidnappe, kapre

Kommentar

Dette er et eksempel på Goethes tidlige diktning. Han var noen og tjue år da han først skrev det tidlig på 1770-tallet, og han var 26 da det først ble trykket i tidsskriftet Iris. Zeitschrift für Frauenzimmer. Dette tidsskriftet, redigert av Georg Jacobi, ble medium for mange av Goethes dikt i denne perioden, og de ble alle sammen utgitt anonymt. Strengt tatt hører perioden 1770-1775 til den vi kaller Sturm und Drang, når det kommer til Goethe, men akkurat dette diktet er ikke så karakteristisk for de stormende følelser og drivet etter å få utrettet noe. På den annen side er det her en lengsel inn i fantasien, og de stormende følelser i prinsesseforelskelsen. De virkelige Sturm und Drang diktene er atskillig mer kraftfulle, noe vi skal se når vi kommer til dem.

Nå er dette en poesiblogg, til glede og inspirasjon, og ikke ment å være forskningsartikler med henvisninger og referanser. For meg er dette et tidlig dikt, et litt enkelt dikt, selv om formen er komplisert, og et dikt som etter Goethes standard ikke har de aller høyeste ambisjonene. Det er en ennå ung mann som ser tilbake til sin enda yngre barndom og ungdom, og koser seg i fantasiene han hadde da, og lengter tilbake til dem. Og om diktet underveis kan være litt uhøytidelig og fornøyelig, så er slutten kraftfull og effektfull, med rimene som smeller på plass, og lengselen som oppleves sterk og ekte.

Min gjendiktning

Å gjendikte dette diktet er ingen stor kunst, i alle fall ikke som jeg har gjort det. Bruken av halvrim er utbredt, og jeg har også tatt meg andre friheter. Det er en spesiell rytme i dette diktet, og det er en del rim som må på plass. Jeg har trikset det til. Heller ikke originalen er utvungen, alltid.

Den nye Amadis

Mens jeg ennå unge var,
Sperret man meg inn;
Og slik satt jeg mange aar
Over ensomt sinn,
Som i moders liv.

Dog du var mitt tidsfordriv,
Gyldne fantasi,
Og jeg ble en tapper helt,
Slik som Prins Pipi,
Og trakk ut i felt.

Bygde mang’ krystallpalass
Og ødela dem óg,
Kastet blanke spyd og skaft
I dragen så den lå,
Ja, jeg var en Mann!

Ridderlig befri jeg kan
Min prinsesse Fisk;
Hun var riktig obligeant,
Førte meg til disk,
Og jeg var galant.

Hennes kyss var gudebrød,
Glødende som vin.
Akk! Jeg elsket meg til død!
Ring med solens skinn
Var hun emaljert.

Hvem har henne vekk meg ført ?
Holdt ei trylleband
Henne ‘gjen fra flukten sin?
Si, hvor er det land?
Hvor den vei dit inn?

ES2019

Forrige: An die Günstigen Neste: Stirbt der Fuchs, so gilt der Balg Alle: Goethe