Beherzigung, av Johann Wolfgang von Goethe

Beherzigung. Ordet Beherzigungswert betyr å legge seg noe på hjertet. Vi kan lett se det, «verdt å legge på hjertet», tyske wert er norske «verdt», eller «-verdig». Så hvordan skal vi oversette et dikt til norsk med den tittelen? Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832) skrev diktet i 1766/77, og fikk det publisert første gang i 1789. Det er kort etter Sturm und Drang han skriver det, rett etter han er utnevnt til embetsmann i Weimar, og så er det kort etter Italia-reisen (1786-88) han får det publisert. Det handler om jaget mennesket har, og konflikten mellom å jage etter noe å oppnå noe, og det å slå seg til ro i rolige omgivelser.

Det er dette Goethe vil at leseren skal legge seg på hjertet, det er dette han vil uttrykke. Å slå seg til ro med en offentlig stilling i Weimar er jo litt å slå seg til ro, etter jaget og de kunstneriske ambisjonene under Sturm und Drang. Goethe hadde hele livet behov for avklaring, han trengte klarhet og full erkjennelse, og måtte hele tiden skrive tingene nøyaktig som de var.

Her konkluderer han med at det er ikke alt som passer seg for alle, og at uansett om man jager eller behager, så er det viktigste å se til at man ikke faller, at man ikke faller. Det er verdt å ta til seg.

Beherzigung

Ach, was soll der Mensch verlangen?
Ist es besser, ruhig bleiben,
Klammernd fest sich anzuhangen?
Ist es besser, sich zu treiben?
Soll er sich ein Häuschen bauen?
Soll er unter Zelten leben?
Soll er auf die Felsen trauen?
Selbst die festen Felsen beben.

Eines schickt sich nicht für alle!
Sehe jeder, wie er’s treibe,
Sehe jeder, wo er bleibe,
Und wer steht, daß er nicht falle!

1776/77, Trykket 1789

Til å legge på hjertet

Akk, hva skal mennesket forlange?
Er det bedre å forbli rolig,
Klamrende holde seg fast
Er det bedre å drive på?
Skal han bygge seg et lite hus?
Skal han leve under teltduken?
Skal han stole på klippene
Selv de faste klipper bever

En ting passer seg ikke for alle!
Se hver enkelt, hvoran han driver
Se hver enkelt, hvor han blir
Og hvem som står, at han ikke faller.

Språk, form og innhold

Diktet finnes i to versjoner, en med tre strofer på fire linjer, en med de to første strofene slått sammen. Jeg velger den versjonen, og det er også den versjonen Goethe valgte i sin siste samleutgave av 1828. Rimmønsteret er først kryssrim, med ABAB, før siste strofe har omsluttende rim, EFFE. Alle utgangene er trykklette, altså alle verselinjer slutter på en trykklett stavelse. Versefoten er jambisk, tung-lett, og det er fire trykktunge stavelser i hver linje. Her er første fire linjer med trykkene markert.

Ach, was soll der Mensch verlangen?
Ist es besser, ruhig bleiben,
Klammernd fest sich anzuhangen?
Ist es besser, sich zu treiben?

Goethe: Beherzigung, trykkfordeling

Når diktet er organisert i en strofe på 8 linjer og en strofe på 4 blir det en ubalanse mellom dem. De 8 første med, spørsmålene, veier tyngre, enn de 4 siste, med svaret. Diktet blir bra slik.

Jeg har oversatt diktet så det blir forståelig på norsk, og lagt til noen hjelpeord for klarhet. I tysk som på norsk er det en motsetning mellom bleiben og treiben, å bli og å drive, og det er de to ordene som uttrykker motsetningene mellom å ta det med ro eller forfølge ambisjonene. Jeg oversetter og gjendikter med bli og drive, tett på originalen, selv om ordene «jage» og «forfølge» og «presse på» også kunne vært brukt for «treiben».

Til tittelen velger jeg å bruke: «Til å legge på hjertet».

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no

beherzigungswert (adj.) verd å merke seg, legge seg på hjertet.
Zelten -> Zelt das, -(e)s/-e; telt; Hauszelt hustelt.
trauen (sv. itr., refl. tr.) 1. (itr.) stole på, tro på; 2. (refl.) våge,tore; 3. (tr.) vie;
es schickt sich nicht det passer seg ikke.

Kommentar

Det er de store spørsmålene dette diktet tar opp. Det er skjebnen, og det er spørsmålet hva et menneske vil med livet sitt. Det er valgene det tar, og konsekvensene det får. Dette er spørsmål Goethe var opptatt av hele livet, og som mange store diktere har vært opptatt av. Vår egen Henrik Ibsen skrev også mye om dette.

Dette diktet er for kort til at problemene og spenningen i spørsmålet blir ordentlig utfordret, det går bare rett til konklusjonen, at uansett hva man velger, så må man sørge for at det går bra. Det kan leses opp mot Goethes livssituasjon, da han skrev diktet, og har valgt å slå seg til ro med å være embetsmann i Weimar. Det er å slå seg til ro sammenlignet med å være bare forfatter, som embetsmann har man sikker inntekt, og faste gjøremål om dagene.

Min gjendiktning

Takten og rimene må være riktige, og så må innholdet tilpasse seg litt. Jeg har anstrengt meg litt ekstra for å unngå halvrim. I stedet grenser det mot nødrim, men dette var så langt jeg kom akkurat nå.

Til å legge på hjertet

Akk, hva skal en mann så lenge?
Er det bedre rolig blive
Klamre seg så fast å henge
Er det bedre seg å drive?
Skal han seg et husbo bygge?
Skal han under teltet leve?
Skal han stå på klippen trygge
Kan de faste klipper beve?

Noe passer ei for alle!
Se enhver, hvordan han driver
Se enhver, hvor nå han bliver
Og å stå, så ei å falle.

ES2019

Der Abschied, av Johann Wolfgang von Goethe

God morgen! Nå er vi ferdige med dialogliedene til Goethe for denne gang, og går over i noen dikt fra ungdomsdiktningen hans. Det skjer samtidig som mai går over i juni, og vår går mot sommer.

Første dikt ut er Der Abschied. Det diktet skrev Goethe i 1770, da han var 21 år gammel. Det er mye mer sentimentalt enn samtalediktene fra 1790-tallet, mye sterkere følelser, og de er også enklere for meg å behandle her på bloggen. De er litt mer rett frem, på godt, og på vondt. Og så er de til å kjenne seg igjen i, og identifisere seg med, i langt større grad, enn de avklarede og veldig samtidige samtalediktene.

Her er det et kjærlighetsdikt over et kjent motiv, avskjeden, der den elskende tar avskjed med sin elskede. I 1770 reiste Goethe til Strassbourg, for å fortsette sine jusstudier han hadde påbegynt i Leipzig. Der traff han Friedrikke Brion fra Sesenheim, et lite stykke utenfor byen, og det er godt mulig det er til henne dette diktet er skrevet. I 1771 forlot Goethe Strassbourg, reiste til hjembyen Frankfurt for å praktisere som jurist, og tok altså avskjed med prestedatteren Friedrikke Brion.

Der Abschied

Laß mein Aug den Abschied sagen,
Den mein Mund nicht nehmen kann!
Schwer, wie schwer ist er zu tragen!
Und ich bin doch sonst ein Mann.

Traurig wird in dieser Stunde
Selbst der Liebe süßtes Pfand,
Kalt der Kuß von deinem Munde,
Matt der Druck von deiner Hand.

Sonst, ein leicht gestohlnes Mäulchen,
O wie hat es mich entzückt!
So erfreuet uns ein Veilchen,
Das man früh im März gepflückt.

Doch ich pflücke nun kein Kränzchen,
Keine Rose mehr für dich.
Frühling ist es, liebes Fränzchen,
Aber leider Herbst für mich!

1770 (skrevet’), 1789 (trykket)

Avskjeden

La mitt øye si avsekjeden
Som min munn ikke kan ta
Tungt, hvor tungt er det å bære
Og jeg er dog ellers en mann.

Trist blir i denne stunden
Selv kjærlighetens søteste pant
Kaldt er kysset fra din munn
Matt er trykket fra din hånd.

Ellers, en lett, stjålet liten munn
Å hvordan har det meg henrykt
Så fryder oss en liten fiol
Som man har plukket tidlig i mars.

Dog plukker jeg nå ingen kranser
Ingen roser mer for deg
Vår er det, kjære Frenzchen,
Men dessverre høst for meg

Språk, form og innhold

Diktet er typisk 4+4 gruppen med fire takter i hver av linjene og linjeparene. I partallslinjene er det trykklett utgang, i oddetallslinjene er det trykktung. Denne rytmen er veldig karakteristisk, og den er lett å skrive i. Typisk for en ungdomsdikter. Rimene er kryssrim, AbAb, der den store bokstaven er trykklett utgang, den lille er trykktung.

Laß mein Aug den Abschied sagen,
Den mein Mund nicht nehmen kann!
Schwer, wie schwer ist er zu tragen!
Und ich bin doch sonst ein Mann.

Trykkfordeling, Goethes Der Abschied (1770)

Det vanskeligste i oversettelsen er navnet Fränzchen. Dette er navnet Goethe brukte på sin elskede i ungdomsdiktningen. Jeg bruker samme navn i min oversettelse. Om det er vanskelig i oversettelsen, er det enda verre i gjendiktningen, der navnet helst skal rime på små kranser i linje 1.

Ellers er det å kommentere i oversettelsen at diktet gjør en del bruk av dimminutivsformer, Mäulchen, Veilchen, Kränschen, Fränzchen, eller liten munn, fiol, små kranser og navnet Frenzchen. Vi bruker ikke dimminutiv på norsk, så jeg vi må understrekke at munnen og kransen er liten med et ekstra ord.

Innholdet er ganske så rett frem. Han begynner med å si at øynene skal uttrykke avskjeden han ikke kan få sagt med munnen. Altså skal øynene uttrykke følelsene, som ikke lar seg uttrykke i ord. Det er tungt å bære denne avskjeden, skriver han, og han er bare en mann, skriver han.

Videre i strofe 2 går det i at stunden blir tung, selv for kjærlighetens søteste pant, og at kysset kaldt og trykket fra hånden matt. Kjærligheten er der, men ligger i pant, nå som det er avskjed, og de ikke skal være med hverandre.

I strofe 3 er det den lille munnen som har henrykket ham, lik en fiol man plukker tidlig i mars, en av de første vårblomstene. Men i strofe 4 heter det at han ikke plukker noen kranser. Det er riktignok vår, men for ham, er det høst.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no

tragen (trägt, trug, hat getragen, tr. itr., refl.) bære (i forskjellige betydninger: bære, ha på, ha; bære, tåle; bære, kaste av seg, forrentes; bære seg).
sonst (adv.) ellers;
süßtes – superlativ, intetkjønn -> süß (sv. tr.) søt
Pfand das, -(e)s/Pfänder; pant; Flaschenpfand flaskepant; sein Wort zum Pfand geben gi sitt (æres)ord.
Mäulchen das, -/; liten munn.
ent·zụ̈·ckt Adj. begeistert
Fränzchen, launig-spielerischer Name für die Geliebte (im Reim) (Goethe Wörterbuch)

Kommentar

Avskjed. Det er mange av de sterkeste følelser som er. Du er med en person, og så skal du ikke være med ham eller henne lenger. Det kan være for kort og for lang tid, og det kan være for alltid. Er det lenge, eller evig, og vedkommende har betydd mye, så er det tungt.

Sterkest bruser følelsene i ungdommen. Der kan det være ganske intense bånd, også for folk man bare har kjent i noen måneder, slik Goethe kjente Friedrikke Brion. Han traff henne i 1770, og forlot henne samme år, eller året etter. Det vil si, det var ikke engang henne han forlot, egentlig, han forlot Strassbourg, og dermed også henne, som bodde der i nærheten.

I diktet uttrykker Goethe avskjeden på klassisk vis. Han er ung, veldig ung, og ennå ganske uformet i diktningen. Han begynner med at det er øynene som skal ta avskjeden, munnen kan det ikke, et sterkt, men velbrukt bilde. Så er det rene ord, med en forsterkende gjentakelse, schwer, wie schwer (tungt, hvor tungt), om hvordan avskjeden føles.

Det fortsetter nedover i samme stil, vekslende mellom å uttrykke følelsene (Traurig wird in dieser Stunde – Trist blir i denne stunden), og å beskrive dem gjennom kroppsdeler (Kalt der Kuss von deinem Munde/ Matt der Druck von deiner Hand – Kaldt er kysset fra din munn/ Matt trykket fra din hånd).

I tredje strofe er det først en forening mellom disse to måtene å uttrykke følelsene på, med en beskrivelse av hvordan den lille munnen har henrykket ham, og så er det en sammenligning med at dette føles som en fiolen man plukker tidlig i mars. Denne strofen handler ikke om avskjeden, men om gleden de hadde, da de var sammen, hvor frydefullt det var for ham.

Så kommer fjerde strofe med en kontrast til den tredje. Nå er det slutt. Han plukker ingen kranser, ingen roser. Det er for andre vår, for ham bare høst. Her er det årstidenes egenskaper som blir brukt for å uttrykke stemninger, våren er forelskelsen og gleden, livet som blomstrer opp, høsten er når alt visner og dør. Det er avskjeden.

Min gjendiktning

Det er rim og rytme som må være korrekt, først og fremst, og så må innholdet være med så godt det kan. Det er viktig at det flyter lett og naturlig, og det er det ikke er mulig å få til det sånn som Goethe har skrevet det, så må det omskrives. Jeg vet ikke om Franzen fungerer som jentenavn, men det fungerer som rim. Smilefjes.

Avskjeden

La mitt øye avskjed være
Som min munn ei si deg kan
Tungt, så tungt er det å bære
Og jeg er jo kun en mann.

Trist blir óg i denne stunden
Kjærlighetens søte pant
Kaldt er kysset ditt fra munnen
Matt er trykket fra din hand.

Ellers, lette munnen stolen
Å hvor har det meg henrykt
Lik som fryder oss fiolen
Som man tidlig mars har plukt.

Dog jeg plukker ikke kransen
Ingen roser mer for deg
Våren er her, kjære Franzen,
Men dessverre høst for meg

ES2019

Christel, av Johann W. von Goethe

I dag poster jeg nok et fullblods dikt av den tyske dikterkongen Johann W. von Goethe (1749-1832). Dette er et kjærlighetsdikt, der kjærligheten er en lidenskap som frarøver den elskende all kontroll, dette er et dikt om å være glødende forelsket. Goethe skrev diktet i årene 1773/74, og fikk det først trykket i 1776. Siden er det med i alle samlingene, noen ganger kalt An Christel (Til Christel), noen ganger bare Christel.

Jeg har undersøkt litt hvem denne Christel kan være, men har ikke ennå funnet noe opplagt svar. Ved søk på navnet Christel og Goethe ender jeg bare opp i dette diktet her, eller til tekster om Goethe skrevet av noen som heter Christel. Goethe Wörterbuch skriver at Christel er kjælenavn for Christian og Christiane, men Goethe treffer ikke sin senere kone Christiane Vulpus før i 1788. Lenge etter at diktet er skrevet, og trykket.

Goethes store kjærlighet rundt den tiden diktet ble skrevet var Charlotte Buff. Det er hun som er modellen for Lotte i Unge Werthers lidesler (Die Leiden des Jungen Werther, 1774). Men heller ikke dette er noen helt god kandidat for hvem Christel i diktet kan være. Charlotte Buff var gift, og hun gjorde det ganske klart at Goethes følelser for henne, ikke ville bli gjengjeldt. Forholdet mellom dem varte bare noen måneder, mens Goethe bodde i Wetzlar. Året var 1772. Og det var ikke noe forhold i den forstand, Goethe var bare hyppig og velkommen gjest i huset Buff.

Forskningen vet nok godt hvem denne Christel i diktet er. Det er få ting ved Goethe og hans liv som er ukjent, og mystisk. Jeg har imidlertid ikke greid å finne frem til det. Jeg tror ikke det er mulig å skrive dikt som dette, uten å ha en konkret modell å tenke på. Men det er ikke så farlig at vi – eller jeg – ikke vet helt hvem det er. Diktet står helt utmerket på egne ben. Så inntil jeg eventuelt vet mer, forlater jeg diskusjonen om hvem Christel er, og behandler diktet som det står.

Uttrykket for forelskelse i det er sant og ekte. Det er som man sier noe man kan kjenne seg igjen i. Dette er ungdomsforelskelsen, der alt forsvinner i den man har valgt seg ut, og det ikke er noen andre spørsmål som teller enn hvordan man skal få være med den utkårede mest mulig, og få forelskelsen fullbyrdet. Her er det fullbyrdelse ikke som en erobring, men bare det å få være med den elskede for alltid. Og om leseren henger med meg her, så skal det være for alltid i et øyeblikk. Det er en stund som skal romme evigheten. Det er ikke sånn at man skal gjøre noe annet etterpå. Goethe illustrerer akkurat dette poenget godt i hvordan han ender diktet.

Nå ble det mye tørt snakk om det som skal være en fantastisk følelse, det å være forelsket, og bli fylt av alt det gjør med deg. Her er

Christel

Hab’ oft einen dampfen, düstern Sinn,
Ein gar so schweres Blut!
Wenn ich bei meiner Christel bin,
Ist alles wieder gut.
Ich seh sie dort, ich seh’ sie hier
Und weiß nicht auf der Welt,
Und wie und wo und wann sie mir,
Warum sie mir gefällt.

Das schwarze Schelmenaug’ dadrein,
Die schwarze Braue drauf,
Seh ich ein einzig Mal hinein,
Die Seele geht mir auf.
Ist eine, die so lieben Mund,
Liebrunde Wänglein hat?
Ach, und es ist noch etwas rund,
Da sieht kein Aug’ sich satt!

Und wenn ich sie denn fassen darf
Im luft’gen deutschen Tanz,
Das geht herum, das geht so scharf,
Da fühl ich mich so ganz!
Und wenn’s ihr taumlig wird und warm,
Da wieg ich sie sogleich
An meiner Brust, in meinem Arm;
‘s ist mir ein Königreich!

Und wenn sie liebend nach mir blickt
Und alles rund vergißt,
Und dann an meine Brust gedrückt
Und weidlich eins geküßt,
Das läuft mir durch das Rückenmark
Bis in die große Zeh’!
Ich bin so schwach, ich bin so stark,
Mir ist so wohl, so weh!

Da möcht’ ich mehr und immer mehr,
Der Tag wird mir nicht lang;
Wenn ich die Nacht auch bei ihr wär’,
Davor wär’ mir nicht bang.
Ich denk’, ich halte sie einmal
Und büße meine Lust;
Und endigt sich nicht meine Qual,
Sterb ich an ihrer Brust!

Christel

Jeg har ofte et dampet, dystert sinn,
Et ganske så vanskelig blod!
Når jeg er med min Christel,
Er alt igjen godt.
Jeg ser henne der, jeg ser henne her
Og vet ikke av verden,
Og hvordan og hvor og når hun meg,
Hvorfor jeg liker henne.

Det svarte skjemteøyet der inne,
De svarte bryn derpå,
Ser jeg en enste gang dit inn,
Så går sjelen meg opp.
Finnes en, som har en munn så elske,
Så kjærligrunde kinn?
Ah, og det er enda noe rundt,
Der ser ikke noe øye seg mett!

Og når jeg så da tar henne fatt
I den luftige, tyske dans,
Det går herom, det går så skarpt,
Der føler jeg meg så hel!
Og når hun blir svimmel og varm,
Da vugger jeg henne straks
Ved mitt bryst, i min arm;
Det er meg et kongerike!

Og når hun elskende ser etter meg
Og glammer alt rundt,
Og da ved mitt bryst trykket
Og rikelig et kysset,
Da løper det meg gjennom ryggmargen
Til i stortåa!
Jeg er så svak, jeg er så sterk,
Meg er så godt, så vondt!

Da vil jeg ha mer og stadig mer,
Dagen blir meg ikke lange;
Når jeg om natten og kunne være med henne,
Der før var meg ikke redd.
Jeg tenker, jeg holder henne en gang
Og gjør bot for min lyst;
Og ender ikke mine kvaler,
Dør jeg ved hennes bryst!

Språk, form og innhold

Diktet har en veldig markant rytme. Takten er jambisk med fire føtter (lett-tung, lett-tung, lett-tung, lett-tung) i oddetallsstrofene og tre (lett-tung, lett-tung, lett-tung) i partallsstrofene. Alle utgangene av verselinjene er trykktunge. Rimmønsteret er ababcdcd, altså klassisk kryssrim over 2×4 linjer. Første strofe har en ekstra trykklett opptakt (hab), ellers er takten og rimmønsteret konsekvent gjennom diktet. Jeg gjengir med trykktunge stavelser markert med fet skrift:

Hab’ oft einen dampfen, düstern Sinn,
Ein gar so schweres Blut!
Wenn ich bei meiner Christel bin,
Ist alles wieder gut.
Ich seh sie dort, ich seh‘ sie hier
Und weiß nicht auf der Welt,
Und wie und wo und wann sie mir,
Warum sie mir gefällt.

Trykkfordeling, An Christel, av Goethe

Det går ikke an å si noe om dette vitenskaplig og verifisertbart. Det har med følelser å gjøre, og det er min påstand at dette er en takt som passer til å være forelsket i. Man lar seg rive med av stemningen, det går over stokk og stein, ta-tam, ta-tam, ta-tam, ta-tam/ ta-tam, ta-tam, ta-tam, og igjen og igjen, gjennom hele diktet. Hallvard Lie skriver i sin Norsk Verslære fra 1967 at strofeformen først er å finne i gamle salmer, siden i pastoraler. Mange av diktene Lie ramser opp er ettertenksomme, og passer til å leses langsomt. Goethe bruker formen selv i diktet Der Fischer, en ballade. I Christel skrur Goethe tempoet opp, blant annet med oppramsinger (Und wie und wo und wann sie mir, strofe 1, linje 7), gjentakelser (Und (..)/ Und (..)/ Und (..)/ Und (..), str 4, linje 1-4) og omgangsspråk (dadrein, drauf). Det er med på å få frem den forrykte stemningen, synes jeg, forelskelse uten kontroll.

Når det gjelder oversettelsen min er det litt å si. Mir gefällt sie er fast vending for jeg liker henne, i strofe 1. Ellers skulle den strofen være grei. Dikteren setter rammen, med at han ofte ikke har det bra, men at alt er bra igjen, når han er med henne. Han ser henne overalt, og skjønner ikke hva det er med henne, som gjør dette med ham.

Strofe 2 har noen vanskeligheter. Dadrein er omgangsspråk for darin, «dit inn», «i det», «deri». Det samme gjelder drauf for darauf. I linje 4 er et sammensatt verb, aufgehen, satt opp i gloselisten. Den linjen er vanskelig å oversette. Som regel velger jeg da den norske oversettelsen som er tettest på originalen, og her ligger i norske «gå opp» mange av de samme betydningene som på tysk. Men vendingen «sjelen går meg opp» fungerer og klinger atskillig dårligere enn Die Seele geht mir auf. Lieben er å elske, men lieben i so lieben Mund ser ut til å være brukt som et adjektiv i en litt komplisert setningover linjene 5 og 6. På meg ser det først ut som setningen har to finitte verb, ist (er) først og hat (har) til slutt. Men det går ikke, så det ene verbet må være del av en leddsetning med en annen funksjon. I den norske oversettelsen min er problemene løst, det første verbet ist (er, finnes) er brukt som et spørsmål, og spørsmålet har to ledd, der det andre verbet hat (har) er verbal for begge. «Finnes noen som har en munn så å elske, og som har så elskerunde kinn?» Oversettelsen av det sammensatte adjektivet liebrunde (lieb + runde) er ikke opplagt. Til sist volder det hodebry med Ach, und es ist noch etwas rund. Brukt som adjektiv (et adjektiv står til substantivet) er rund det samme på tysk og norsk, en rund ting, sirkelformet. Brukt som adverb (et adverb står til verbet) betyr det omtrent, cirka, slik det kan gjøre også på norsk (eks: det var rundt 50 mennesker der). Her i setningen er det brukt som adverb, det er ikke noe substantiv adjektivet kan stå til, eller beskrive, og ordet står dessuten ubøyd. Jeg oversetter sånn som det står i originalen. Om det er noen som her ser noe jeg ikke har sett, tar jeg gjerne i mot tips, som jeg alltid gjør for å få rettet opp feil og forbedret innleggene.

I tredje strofe tror jeg wenn’s er satt sammen av wenn es, mens ihr (henne) er her dativformen for 3. person entall, hunkjønn. Det er brukt i vendingen ihr taumlig, på tysk er det ikke et subjekt «jeg» som blir svimmel, men en svimmelhet som kommer til meg, norsk «svimler for meg». Strofen beskriver hvordan det er når han danser med henne, i en luftig, tysk dans, og at han føler seg så helt og fullt, så ganske bra, eller hvordan man velger å oversette tyske å føle seg so ganz.

Strofe 4 har ikke noen spesielle vanskeligheter. Først er det at når hun ser på ham, glemmer han alt. Når hun klemmer ham til brystet sitt, og kysser ham, så løper det gjennom ryggmargen, til tåa, motsetningene mellom svak og sterk, vel (wohl) og vond (weh) er uttrykk for at det sitrer av spenning han ikke kan forklare.

Siste strofe har verb i konjunktiv i hypotetisk betydning – wäre. Min oversettelse skulle være grei. Strofen handler om at han bare vil ha mer og mer, og det ender, i klassisk, stormfull kjærlighetserklæring at han vil dø ved hennes bryst. Det blir sagt sterkere, om hun ikke ender kvalene hans, ved å få oppfylt lystene, så vil han dø ved brystet hennes.

Det er ikke noen forskjell på diktet i direkte og overført betyding denne gangen. Det er den forelskede jeg-personen som tenker over hva som har skjedd mellom ham og hans Christel, og alt han føler, lider og begeistres av dette. Først begynner det klassisk, med at han den forelskede ofte ikke har det så bra, men at når han er med henne, så er alt øyeblikkelig godt. Så er det også den klassiske med at den forelskede ser den han eller hun er forelsket i, alle steder. Det er også et uttrykk for at den elskede fyller hele ens sinn. Han avslutter første strofe med at han ikke skjønner hva som skjer med ham, og hva det er med henne som gjør at han føler på denne måten. Det er også en klassisk forelskelsesskildring.

Gloseliste

dadrein -> darein (-ˈein og ˈda-) (omgs.: drein; adv. poetisk) dit inn; i det, den; deri
Braue die, -/-n; øye(n)bryn.
aufgehen (st. itr.) 1. åpne seg, løsne 2. stige opp, stå opp 3. gå opp; gå inn i, opp i. 4. spire fram, komme opp, bli synlig. 5. ese, svelle. 6. begynne, (jakt)tiden er inne.
Wänglein – Verkleinungsform -> Wange die, -/-n 1. kinn 2. sidedel, vange.
rund I. (adj.) rund. II. (adv.) omtrent, cirka.
ich sie denn fassen darf -> jemanden am/beim Arm fassen gripe, ta en i armen
taumlig -> taumeln (sv. itr.) rave, vakle; mir ist taum(e)lig jeg er svimmel/ør.
wieg -> wiegen (wiegt, wiegte, hat gewiegt, tr.) 1. vugge 2. hakke.
sogleich (adv.) straks, med det samme.
blickt -> blicken (sv. itr.) se, titte fram, være synlig, skimte; lyse.
weidlich (adv.) grundig, rikelig, til gagns.
das Rückenmark ryggmarg.
Zeh der, -(e)s/-en, die Zehe -/-n; tå; der, die kleine, große Zeh lilletå, stortå.
möcht -> mögen (mag, mochte, hat gemocht, etter forutgående infinitiv: hat … mögen; hjelpeverb, tr.) gjerne ville (ha, gjøre), ha lyst på; kunne, skulle; like, synes om.
davor (adv.) for (det, den); foran det; før det (jf. også vor);
bang(e) (adj.) engstelig, urolig, bange
büße -> büßen (sv. tr. itr.) gjøre bot, bøte, sone; (bibelsk) tilfredsstille; (sveits.) straffe; für etwas büßen müssen få lide, unngjelde for noe.
endigt -> endigen (sv. itr. tr., gammeldags, høytidelig) ende, avslutte; > se Enden
Qual die, -/-en; pine, kval, smerte, lidelse.

Kommentar

Det er gøy å være forelsket. Goethe er i 24-års alderen da han skriver dette diktet her, den rette tiden for stormende følelser. Det var også den rette tiden for den slags i den litterære stilen som preget periode, og som Goethe selv var helt sentral i å forme. Den kalles Sturm und Drang, det tysk ordbok skriver er «sterk indre begjær» (starkes inneres Begehren),, det norske ordeet trang tilsvarer sin tyske slektning i betydningen «trang til å få til noe». Det er følelsene som skal få utløp, subjektet – jeg-personen – som skal få seg og sine muligheter realisert. Stilretningen kommer som en reaksjon på den strenge klassisismen, eller nyklassisismen, der følelser, subjektivitet og skapertrang skulle holdes i tømme av strenge formale krav i sjangeren. Forelskelsen skulle behandles analytisk.

Måten Goethe lar sin forelskelse få utløp oppfyller også en rekke klassiske formkrav, og bruker klassiske virkemidler. Diktet er strengt oppbygd, rim og rytme er konsekvent oppfylt, og det er gjentagelser (også gjentagelser med variasjoner, sånn som spørreordene i strofe 1), motsetninger, overdrivelser og billedlige skildringer. Men disse virkemidlene har historien er egnet til å få frem sterke følelser. Og det er det forelskelse handler om, enten det er Sturm und Drang man skriver i, eller om det er en annen periode.

Siden skriver Goethe mer avklarede forelskelsesdikt og kjærlighetsdikt. Kanskje kan det være den litterære mote endrer seg, Goethe beveger seg mot en ny klassisisme, den såkalte Weimar-klassisismen, inspirert av den greske og særlig romerske antikken, der Goethe fant mye av den roheten og klarheten han søkte. Men det kan også være at Goethe blir eldre. Og da er også forelskelsen annerledes, man vet mer, blodet bruser på en annen måte, og man husker mer hvordan det var og kjenner igjen de sterke følelsene og reaksjonene på dem. Jeg ville i alle fall heller lese dette diktet som et uttrykk for sinnstemningen til en forelsket 20-åring, der alt går i ball, og man ikke ser noe høyere mål enn å avslutte alt, og dø ved sin kjæres bryst.

Min gjendiktning

I en gjendiktning som dette gjelder det å få opp tempoet, og la alt falle på plass i riktig rytme. Som alltid yter ikke gjendiktningen originalen noen rettferdighet, så dette får stå vel så mye for egen regning, som Goethes.

Til Christel

Har oft’ et dampet, dystert sinn,
Et ganske vansk’lig blod!
Men når jeg er med Christel min,
Er verden bare god.
Jeg ser hun her, jeg ser hun der
Og vet ei annet liv,
Og hvor og hvordan, hva hun er,
Hvorfor hun gjør meg slik.

Det svarte, skjemteøyet ditt,
De svarte bryn på topp,
Ser jeg en enkelt gang inn dit,
Går alt i sjelen opp.
Fins én, som har så deilig munn,
Så elskerunde kinn?
Og enda er det noe rundt,
Der ingen ser seg mett!

Og når jeg så tar henne fatt
I luftig’, tyske dans,
Det går herom, det går så bratt,
Da er jeg hel til gangs!
Og når hun svimler og blir varm,
Jeg vugger henne slik
Ved brystet mitt, og i min arm;
Meg er et kongerik’!

Og elskende til meg et blikk
Og alt er glemt og tyst,
Og da hun ved mitt bryst er trykt
Og rikelig meg kyst,
Da løper gjennom marg og ben
Meg ned i store tå!
Jeg er så svak, så sterk og ren,
Så godt, så vondt, og så!

Da vil jeg mer og stadig mer,
Ei blir meg dagen lang;
Når natten jeg og henne skjer,
Før det var jeg ei bang’.
Jeg tenker, jeg holdt henne da
Og soner for min lyst;
Og ender ikke mine kval,
Dør jeg ved hennes bryst!

ES2019

Forrige: Blindekuh Neste: Die Spröde Alle: Goethe

Blindekuh (Blindebukk), av Johann W. von Goethe

Blindebukk er den leken barn leker, med at en får bind for øynene, og så skal han eller hun finne de andre. Jeg vet ikke hvor populær og kjent leken er nå om dagen, men vi lekte den ennå i bursdagsselskaper da jeg vokste opp på 80-tallet. På tysk heter det blinde ku (blindekuh), på italiensk blinde flue (mosca cieca) og på spansk blinde høne (gallina ciega). På engelsk er det bare blind mans bluff.

Johann W. von Goethe (1749-1832) skrev sitt dikt Blindekuh, eller Blindekuh, i 1770/71, og fikk det trykket i samleutgaven av verkene sine så langt, i 1789, på G. J. Göschens forlag. I min utgave, som skal bygge på Ausgabe letzte Hand (1827), den siste samleutgaven Goethe selv redigerte og godkjente, så står det Blindekuh i ett ord. På nettet er de aller fleste versjonene lagt ut med tittelen Blinde Kuh, i to ord. Forskjellen skulle være den samme som på norsk, blinde ku eller blinde bukk, i stedet for blindebukk (eller blindekuh). Jeg ser imidlertid at tyskerne ikke er nøye på dette. Leken blir skrevet i både ett og to ord, og de er konsekvente på at den som er blindebukk er den blinde kua (blinde Kuh).

Uansett er det denne leken det er snakk om i diktet. Og for Goethe, er det en sterk erotisk erfaring, da jenta som er blindebukk, eller den blinde kua, finner nettopp ham. Unge Goethe lurer på om dette kan være helt tilfeldig, og kjenner lysten blir tent øyeblikkelig, men den slokker helt da hun mister all interesse straks bindet faller av. Var det bare et spill? Hva var det for noe.

Blindekuh

O liebliche Therese!
Wie wandelt gleich in’s Böse
Dein offnes Auge sich!
Die Augen zugebunden,
Hast du mich schnell gefunden,
Und warum fingst du eben mich?

Du faßtest mich auf’s Beste,
Und hieltest mich so feste;
Ich sank in deinen Schoß.
Kaum warst du aufgebunden,
War alle Lust verschwunden;
Du ließest kalt den Blinden los.

Er tappte hin und wider,
Verrenkte fast die Glieder,
Und alle foppten ihn.
Und willst du mich nicht lieben,
So geh’ ich stets im Trüben
Wie mit verbundnen Augen hin.

Entstanden 1770/71, Erstdruck 1789

Blindebukk

O elsklige Therese!
Hvorfor vandrer så dårlig
Ditt åpne øye seg!
Med øynene bundet,
Fant du meg raskt,
Og hvorfor fanget du nettopp meg?

Du fakket meg på beste måte,
Og holdt meg så fast;
Jeg sank i fanget ditt.
Knapt var du bundet opp,
Så var all lyst forsvunet;
Du lot kaldt den blinde løs.

Han famlet hit og dit,
Vrikket nesten leddene sine,
Og alle ertet ham.
Og vil du ikke elske meg,
Så går jeg i stedet inn i det dunkle
Som med forbundede øyne.

Språk, form og innhold

Diktet har 3 strofer med 6 verselinjer i hver strofe. De to første linjene har parrim, så er det omsluttende rim i de fire neste. Rimmønsteret er altså AAbCCb, der stor bokstav betyr trykklett utgang. Noen av rimene er halvrim (Therese-Böse, lieben-Trüben), og noen har forskjell på vokallengden (Schoß-los) Jeg vil si versefoten er jambisk, med lett-tung, lett-tung, lett-tung trykkfordeling i stavelsene. Det er tre trykktunge stavelser i hver linje, utenom den siste, som har fire.

I oversettelsen har jeg prioritert å få god og riktig norsk heller enn å holde på ordlyden i originalen. Det gjelder særlig i første strofe. Tyskkyndige ser lett hva jeg har gjort. Gleich Ins Böse er direkte oversatt «likt i det vonde (eller hva ord man velger for Böse, se gloselisten). Jeg har lagt til et «med» som ikke står i originalen, i linje 4, og jeg har skrevet «øynene bundet» i stedet for «øynene bundet til (zugebunden)» i samme linje. I linje 5 har jeg gjort om fra perfektum til preteritum («fant» for «har funnet (hast gefunden)» , slik det er vanlig å gjøre på norsk.

Aufs beste er fast uttrykk for «på beste måte». Jeg la til en «sine» for leddene sine i (die Glieder) i linje 2, strofe 3. De to siste linjene er ikke enkelt å få over i god norsk, og samtidig være tro mot originalen. Jeg har som man ser løst det litt upoetisk.

Innholdet på overflaten er en omgang blindebukk. Therese er blindebukken, eller på tysk kua, og hun fanger diktets jeg-person. Det er skildret ut i fra jeg-personen, som legger mer i det enn det kanskje er. Han spør hvorfor hun ikke ser ut til å bry seg, når hun har fått av bindet for øynene. Når hun har øynene bundet til, er det nettop ham hun fanger. Strofe 2 forklarer hvordan det skjedde, at hun fanget ham og holdt ham fast, og at han sank ned i fanget hennes, som han sier. Men straks hun får øynene bundet opp, forsvinner all lyst. Hun er helt kald. Med at hun slipper den blinde løs, tenker jeg er at det nå er hans tur å være blindebukk.

Jeg skal kanskje være litt forsiktig med å si nøyaktig hva det er som skjer i siste strofe. Jeg oppfatter det slik at det nå er han som skal være blindebukk, eller den blinde kua, og at det menes fysik at han famler hit og dit, som man gjør når man ikke ser noe. Det er også dette betyr at alle ertet ham. Så går det litt mer i overført betydning, i de tre siste linjene. Når hun ikke vil elske ham, går han gladelig i det blinde mørke, som med forbundede øyne. Hele diktet fungerer godt i direkte og overført betydning. Det må leses som begge deler, den enkle leken, og den enorme betydningen han legger i det.

Gloseliste

die Blindekuh blindebukk
Böse 1. dårlig, ubehagelig; 2. ond; 3. ondsinnet, ond, slem; 4. syk, vond, smertefull; 5. arg, sint;
zugebunden -> ˈzubinden (st. tr.) binde igjen, binde for, snøre til.
faßtest -> fassen (sv. tr., refl. itr.) 1. fatte (i ulike betydninger: ta fast, gripe, få tak i; forstå, begripe). 2. romme, ha plass for. 3. fakke, pågripe. 4. innfatte, ramme inn. 5. fatte seg, uttrykke seg. 6. gripe i hverandre, ta.
Schoß [-o:-], der, -es/Schöße 1. skjød, fang; 2. frakkeskjøt.
ließest -> lassen (lässt, ließ, hat gelassen, etter forutgående inf. også: hat … lassen; hjelpevb., tr., refl., itr.) la
tappen (sv. itr.) stolpre, famle, rave;
Verrenkte -> verrenken (sv. tr.) vrikke, vri av ledd.
foppten -> foppen (sv. tr.) drive med, erte, holde for narr.
trüben (sv. tr., refl.) 1. gjøre uklar/grumset 2. fordunkle, kaste skygge over

Kommentar

I dag er blindebukk en barnelek. Men det er klare tegn på at den opprinnelig ble lekt også av voksne, som en del av selskapslivet. Leken går langt tilbake. Allerede i 1560 viste en viss Pieter Bruegel at blindebukk ble lekt i antikkens Hellas, 2000 år tidligere. Der het leken «jernfluen», og den som stod blindebukk, begynte søket med å rope «jeg jager en jernflue!». Alt dette har jeg fra boken «Alte Kinderspiele – einst und jetzt: Mit vielen Spielanleitungen», av Inge Friedel. Goethes dikt er naturligvis beskrevet i denne boken, det er jo en helt ypperlig kilde til hvordan unge menn og kvinner lekte denne leken siste halvdel av 1700-tallet, og hvilke tanker unge menn da kunne gjøre seg. At det er selveste nasjonaldikteren, Johann Wolfgang von Goethe, som lar seg føle begjæret, og skrive diktet, gjør ikke saken mindre.

Min gjendiktning

Som vanlig i gjendiktninger må det lempes litt til. Jeg har som originalen tillatt halvrim, og det som kanskje verre er, men trykkfordelingen skal være korrekt, klanglig skal det ikke være så altfor ulikt og innholdet skal være gjengitt ganske som det står.

Blindebukk

O elsklige Therese!
Hvor vandrer lik i det vonde
Ditt åpne øye seg!
Når øyet til er bundet,
Har du så raskt meg funnet,
Og hvorfor var det nettopp meg?

Du fanget meg det beste,
Og holdt meg i ditt feste;
Jeg sank ned i ditt skjød.
Knapt var du opp blitt bundet,
Var all den lyst forsvunet;
Du lot nå kaldt den blinde løs.

Han famlet hit og henne,
Nær vrengte sine lemmer,
Og alle ertet hin.
Og vil du meg ei elske,
Så vil jeg mørket teste
Lik med forbundne øyne inn.

ES2019

Forrige: Heidenröslein Neste: Christel Alle: Goethe

Stirbt der Fuchs, so gilt der Balg (Dør reven, så gjelder belgen), av Johann W. von Goethe

Et nytt av Goethes tidlige dikt i dag. Det er skrevet rundt 1770, men ble ikke trykket før i den første samleutgaven av Goethes verker i 1789. Så det kom ikke med i noen av samlingene utgav på 1770-tallet, og ikke i noen av tidsskriftene han publiserte i. Det er et dikt der reven skal gjelde i overført betydning, og der det er kjærlighetsguden Amor som dreper den. Diktet har sine mangler, og er mer interessant som innsyn i unge Goethes tankeverden, enn som eksempel på poesikunst fra perioden.

Stirbt der Fuchs, so gilt der Balg

Nach Mittage saßen wir
Junges Volk im Kühlen;
Amor kam, und stirbt der Fuchs
Wollt’ er mit uns spielen.

Jeder meiner Freunde saß
Froh bei seinem Herzchen;
Amor blies die Fackel aus,
Sprach: hier ist das Kerzchen.

Und die Fackel, wie sie glomm,
Ließ man eilig wandern,
Jeder drückte sie geschwind
In die Hand des andern.

Und mir reichte Dorilis
Sie mit Spott und Scherze;
Kaum berührt mein Finger sie,
Hell entflammt die Kerze,

Sengt mir Augen und Gesicht,
Setzt die Brust in Flammen,
Über meinem Haupte schlug
Fast die Glut zusammen.

Löschen wollt’ ich, patschte zu;
Doch es brennt beständig;
Statt zu sterben ward der Fuchs
Recht bei mir lebendig.

Entstanden 1770/71, Erstdruck 1789

Min oversettelse

Dør reven, så gjelder belgen

Etter middager satt vi
Unge folk i kjølen;
Amor kom, og drepte reven
Ville med oss leke.

Hver av mine venner satt
Glade ved sine hjerter;
Amor blåste fakkelen ut,
Sa: her er vokslyset.

Og fakkelen, som den glødet,
Lot man hastig vandre,
Hver trykte den hurtig
I hånden til de andre.

Og til meg rakte Dorilis
Den med spott og spøk;
Knapt berørte min finger den,
Lyst flammet lyset opp,

Svi meg øyne og ansikt,
Sett brystet i flammer,
Over mitt hode slo
Nesten gløden sammen.

Slokke ville jeg, klaske til;
Dog brenner det bestandig;
I stedet for å dø ble reven
Riktig ved meg levende.

Språk, form og innhold

Diktet har 5 strofer med 4 linjer i hver. Rimmønsteret er kryssrim, linjene 2 og 4 rimer, og det er kraftig halvrim i første strofe der Kühlen skal rime med spielen. Også i siste strofe halter rimet bitte litt, med beständig mot lebendig. I de andre strofene er det fullrim. Versefoten er trokeisk, tung-lett, og det er 4 + 3 trykktunge stavelser i linjene. I linjene 1 og 3 er utgangen av linjen trykktung, i linjene 2 og 4 er den trykklett. Så med bokstaver blir det aBcB, der små bokstaver er trykktung utgang, store bokstaver trykklett.

Diktet har ingen spesielle vansker i språket og oversettelsen. Det eneste er ordet Balg, satt opp i ordlisten. Jeg oversetter med norske «belg», som er nærmest, selv om det er skinnet eller fellen til reven det er snakk om. Dette skinnet er hva blåsebelgen er laget av. Og det kan være en god oversettelse, i og med at det også i diktet dreier seg om en utblåst flamme som blusser opp, slik flammer blusser opp når man blåser på dem med en blåsebelg. Ordet Mittage (middager) står i flertall, og uten bestemt artikkel, men på en måte som gjør at man kan mistenke dette er for å få takten til å gå opp. «Etter middag» (nach Mittag) passer bedre enn «etter middager» (nach Mittage), men diktet trenger en trykklett stavelse mellom -tag og saß-, så derfor er det kanskje lagt til en flertalls -e? Det er ikke opplagt om det er måltidet eller tidspunktet diktet sikter til, og det er ingen stor sak heller. Videre er jeg ikke sikker på formen Kühlen (kjølen), hvorfor det er en -n til slutt. Kanskje er dette også en frihet dikteren tar for å få takten og rimet til å gå opp? I ordlisten har jeg satt opp både adjektivet kühl og substantivet kühle. Dorilis er et kvinnenavn som ofte blir brukt i gjeterdiktningen, har jeg fra Goethe Wörterbuch. Den er satt opp med sin tyske forklaring i ordlisten.

Jeg leser diktet sånn at die Fackel (fakkelen) og die Kerze (vokslyset) er ulike navn på samme ting.

På et overflatenivå skulle innholdet i teksten være ganske klart i min norske oversettelse. Det er poeten – Goethe – som sitter sammen med andre unge mennesker i den kjølige temperaturen etter middagen (eller middager, som det vitterlig står i originalen). Så kommer Amor, kjærlighetsguden, og dreper reven, som det står i kursiv. Han vil leke med oss.

Så blåser Amor fakkelen ut, mens hver av vennene sitter glade i hjertene, så sier Amor: her er et stearinlys. Og den glødende fakkelen blir sendt hurtig fra hånd til hånd mellom gjestene. Til jeg-personen kommer fakkelen fra Dorilis, med spott og spøk, som det står. Straks jeg-personen berører fakkelen, lyser den opp.

Deretter blir det forklart hvordan øyne og ansikt blir svidd, brystet blir satt i flammer, og gløden slår seg nesten sammen over hodet hans. Han vil slokke den, og klasker til den. Men den brenner for bestandig. Så i stedet for å dø, blir reven ved ham levende.

I overført betydning dreier det seg om lidenskap og forelskelse. Så mye er klart. Amor er kjærlighetsguden, og det er Dorilis som rekker jeg-personen fakkelen, da den har sånn effekt på ham. Beskrivelsen i strofe 4 minner om forelskelse. Jeg har ikke greid å finne ut hvorfor det er nettopp en rev Amor dreper, nøyaktig hva dette skal være et bilde på, men for meg selv leser jeg det slik at selv om den er død, så gjelder ennå skinnet eller belgen, til å kunne puste på flammen (av forelskelse), og få den til å blusse opp. Slik er det også når jeg-personen forsøker å slokke flammen som oppstår i det han får fakkelen av Dorilis, det fører bare til at den brenner for alltid. Men diktet trenger i så få fall god lesehjelp og velvilje for å bli forstått, og det er ikke godt å si hva innholdet i det tjener på å bli sånn forvansket.

Gloseliste

sterben (stirbt, starb, ist gestorben, itr. tr.) dø;
gilt -> gelten (gilt, galt, hat gegolten, itr. tr.) 1. gjelde, være gyldig. 2. gjelde, være verd, ha betydning. 3. als, für etwas gelten anse som, regnes for, gjelde for/som.
der Balg, -(e)s/Bälge fell, ham, hud, skinn; hylse, belg; (blåse)belg;(overført) vom.
kühl (adj.) kjølig, sval; einen kühlen Kopf bewahren holde hodet kaldt. kühle die, -/ 1. frisk luft, kjølighet. 2.kjølig vesen, kulde, likegyldighet.
Fuchs der, -es/Füchse 1. (også overført) rev 2. fuks.
Kerze die, -/-n 1. stearinlys, vokslys 2. (tenn)stift 3. (fotball) høyt skudd.
glomm -> glimmen (sv. eller overført, høytidelig: glimmt, glomm, hat geglommen, itr.) ulme, gløde.
geschwind (adj.) hurtig, fort, kvikk, rask;
Dorilisweibl Figurenname aus dem Umkreis der Schäferdichtung 1,15 Stirbt der Fuchs 13 GW
Sengt -> sengen (sv. tr. itr.) svi, brenne
Haupt das, -es/Häupter; hode, overhode;
Glut die, -/-en; hete, glød; glødende kull; (overført) glød.
patschte -> patschen (sv. itr.) 1. klaske 2. plaske
lebendig (adj.) livlig, levende

Kommentar

Johann Wolfgang von Goethe er født 28. august, 1749. Så han er akkurat litt over 20 år i det han skriver dette diktet, i 1770 eller 1771. Goethe bodde på denne tiden i Strassburg, der han studerte juss, men var vel så opptatt av kunst og litteratur og egen skriving. Han hadde allerede skrevet dikt og andre tekster i flere år, flere av dem vil med tiden bli postet her på bloggen, men det var her i Strassburg han begynte å utvikle en egen stil for alvor. Midten av 1700-tallet var preget av rokokkostilen, sirlig og elegant, men Goethe brøt ut av dette og utviklet sammen med andre en egen og mer personlig stil. Det skulle til slutt ende opp i bevegelsen som er kjent som Sturm und Drang, men ennå er vi så tidlig at den perioden ikke er ordentlig utviklet ennå.

Sin kunstneriske påvirkning får Goethe først og fremst fra Johann Gottfried von Herder, som introduserer ham for folkevisen, Homer, Pinder og Shakespeare. Påvirkningen fra livshendelser er forelskelse i prestedatteren Friederike Brion. Det er nok den som er inspirasjonskilden for Goethe å skrive Stirbt der Fuchs. Det kan godt hende det er Friederike som er Dorilis, i diktet, og det er hun som gir Goethe kjærlighetens flamme, som han ikke klarer å slukke.

Siden er den levende i ham.

Min gjendiktning

Originalen tar deg sine friheter og benytter seg av nødløsninger. Det gjør det lettere å gjøre det i gjendiktningen også.

Dør reven, så gjelder belgen

Etter middag satt vi der
Unge folk så milde;
Amor kom, og drepte rev
Ville med oss spille.

Hver av mine venner satt
Glad i sine hjerter;
Amor blåste fakk’len ut,
Sa: så lys her er det.

Og den fakkel, med sin glo,
Lot man hastig vandre,
Hver oss trykte raskt den i
Hånden til de andre.

Og meg rakte Dorilis
Den med spott og latter;
Knapt berørte finger’n den,
Lyset flammet atter,

Svi meg øyne og ansikt,
Sett mitt bryst i flammen,
Over hodet mitt seg slo
Nesten gløden sammen.

Slokke så, jeg klasket til;
Dog det brenn’ bestandig;
I stedet for å dø rev ble
Levende på riktig.

ES2019

Forrige dikt: Der neue Amadis. Neste dikt: Heidenröslein Alle dikt: Goethe

Der neue Amadis (Den nye Amadis), av Johann W. von Goethe

Amadis de Gaula (Amadis fra Gallia) er tittelhelten i en ridderroman fra 1500-tallet og av spansk-portugisisk opprinnelse. Vi har å gjøre med en romanhelt av typen Miguel Cervantes parodierte i Don Quijote. Og i dag er det vel helst bare gjennom denne parodien vi kjenner disse ridderromanene, hvor fabelaktige ridderhelter er i stand til å gjennomgå enhver prøvelse uten å la det gå utover sin høviske ridderoppførsel.

Goethe henter navnet på denne helten, i diktet vi skal se på i dag. Her er det Goethe selv om er ridderhelten, og det er en helt av en annen type, der heltedåden og den høviske oppførselen viser seg i diktningen, ånden og fantasien, ikke i fantastiske gjerninger. Det er derfor en Amadis for en ny tid, en ny Amadis, en ny måte å være ridderhelt på. Goethe skrev dette diktet da han var i begynnelsen av 20-årene, og fikk det trykket i 1775 (i samlingen som nå er kjent som Die Erste Weimarer Gedichtsammlung) , da han var 26 år. Dette er en periode der den gamle klassisismen, ledet av blant annet Goethe, glir over i perioden som har fått navnet Sturm und Drang. Dette diktet er altså skrevet mens klassismen ennå var den rådende stilretningen, men trykket i det Sturm und Drang er på høyden.

Dette er det første diktet i samlingen som ikke er en slags forberedelse, slik Vorklage og An die Günstigen kan sies å ha vært. Dette diktet står helt på egne ben.

Der neue Amadis

Als ich noch ein Knabe war,
Sperrte man mich ein;
Und so saß ich manches Jahr
Über mir allein,
Wie in Mutterleib.

Doch du warst mein Zeitvertreib,
Goldne Phantasie,
Und ich ward ein warmer Held,
Wie der Prinz Pipi,
Und durchzog die Welt.

Baute manch’ kristallen Schloß
Und zerstört’ es auch,
Warf mein blinkendes Geschoß
Drachen durch den Bauch,
Ja, ich war ein Mann!

Ritterlich befreit’ ich dann
Die Prinzessin Fisch;
Sie war gar zu obligeant,
Führte mich zu Tisch,
Und ich war galant.

Und ihr Kuß war Götterbrot,
Glühend wie der Wein.
Ach! ich liebte fast mich tot!
Rings mit Sonnenschein
War sie emailliert.

Ach! wer hat sie mir entführt?
Hielt kein Zauberband
Sie zurück vom schnellen Flieh’n?
Sagt, wo ist ihr Land?
Wo der Weg dahin?

Enstanden Anfang der 70er Jahre, Erstdruck 1775

Den nye Amadis

Mens jeg ennå var en guttunge,
Sperret man meg inne;
Og slik satt jeg mange år
Over meg alene,
Som i mors liv.

Dog var du mitt tidsfordriv,
Gyldne fantasi,
Og jeg ble en varm helt,
Slik som Prins Pipi,
Og trakk gjennom verden.

Bygde mange krystall-slott
Og ødelegger dem også,
Kastet mitt blinkende prosjektil
Gjennom buken til dragen,
Ja, jeg var en Mann!

Ridderlig befridde jeg da
Prinsesse Fisk;
Hun var så elskverdig,
Førte meg til bordet,
Og jeg var galant.

Og hennes kyss var gudebrød,
Glødende som vinen.
Akk! Jeg elsket meg nesten død!
I ringer med solskinn
Var hun emaljert.

Akk! hvem har bortført henne meg?
Holdt ingen tryllebånd
Henne tilbake fra den raske flukt?
Sier, hvor er landet?
Hvor er veien dit?

Skrevet på begynnelsen av 1770-tallet, trykket første gang i 1775.

Språk, form og innhold

Om dette diktet er det litt å si om formen. Det er 6 strofer, hver med 5 verselinjer. Verselinjene har 4 + 3 trykktunge stavelser, altså 4 i linje 1 og 3, 3 i linje 2 og 4. Den femte linjen har 3 trykktunge stavelser.

Ach! wer hat sie mir entführt?
Hielt kein Zauberband
Sie zurück vom schnellen Flieh’n?
Sagt, wo ist ihr Land?
Wo der Weg dahin?

Som i alle klassisk dikt er formen konsekvent gjennomført. Alle strofene skulle leses sånn som dette, og å lese riktig var en del av barneskolelærdommen. Det var en grov feil å legge trykket på feil sted, helt utenkelig å gjøre for én som kjenner dikterkunsten.

Rimene er også konsekvente. For å få mønsteret til å gå opp, må strofene behandles to og to. Det er først kryssrim, abab, der den lille bokstaven også betyr at rimendelsen er trykktung. Så kommer den femte linjen, og serverer et nytt rim til å bli hentet opp i første linje i neste strofe. Her blir det videre: ccdede, fremdeles betyr den lille bokstaven at utgangen av verselinjen (siste stavelse) er trykktung. Satt opp med alle de ti linjene i en dobbelstrofe blir det altså: ababc cdede. Dette er gjort konsekvent gjennom diktet.

Jeg har ikke funnet ut av referansene Prins Pipi og Prinsesse Fisk (Fisch). Jeg tror det bare er fantasifigurer, eller figurer i mindre kjente verk. Begge navnene er sånne som klinger godt, og gir rike assosisasjoner. Det franske ordet obligeant har jeg oversatt til norsk i oversettelsen, og beholdt i tysk i gjendiktningen. Ordet er også lagt inn i gloselisten, med oppslag i fransk ordbok. Galant er også fransk, men dette har jeg ikke oversatt eller lagt i gloselisten, for dette ordet er i utstrakt bruk som fremmedord også på norsk.

Diktet begynner med at Goethe seg tilbake til den gang han bare var en liten gutt, og satt innesperret på rommet sitt i mange år, alene som i mors liv. Innesperret må her ikke forstås bokstavlig, han tilbrakte mye tid på rommet sitt, slik det er helt vanlig barn gjør.

Tidsfordrivet mens han satt der, var en gyllen fantasi, der han er en tapper helt som drar gjennom verden. Han er nok her påvirket av gamle ridderromaner og ridderhistorier, for han bygger krystallslott og dreper drager med spydet sitt. Han var en mann, sier han, i fantasien sin (Ja, ich war ein Mann).

Og denne mannen befrir prinsesse fisk, det typiske riddermotivet, den tapre ridder som befrir den skjønne jomfru fra dragens klør. Prinsessen er elskverdig, imøtekommende, obligeant, og fører ham til bords. Han er høflig og beleven, og oppfyller med det sin rolle.

Fjerde strofe er elskovsstrofen, der hun kysser som gudebrød, det vil si brød man gjerne vil ha og spise, hver dag, hele tiden, og kyssene var også glødende som vin. Sammenligningene er nok kanskje ment å være litt parodiske, prinsessenes og de skjønne jomfruers kyss er nok sammenlignet med litt av hvert i ridderromanene. Han elsket seg også til døde, slik en god ridder skal, og det er ingen tvil om at metaforen hun er emaljert med ringer av solskinn, er ment parodisk.

Siste strofe var litt vanskelig å få riktig i oversettelsen, men det skal være i orden nå. Spørreordet wer er subjekt i første setningen, sie er objektet og mir er det indirekte objektet. Så han spør hvem er det som har bortført henne for ham? Hvem er det som har tatt henne bort? Videre er en setning som går over to linjer, og spør om ikke noe tryllebånd har holdt henne igjen fra den raske flukten hennes. Så da spør han, hvor er hennes land? Hvor er veien dit inn?

Altså han vil tilbake igjen, tilbake til fantasien fra barndommens dager.

Gloseliste

Glosene er som alltid slått opp i Ordnett.no, der kunnskapsforlagets blå ordbøker ligger til grunn. Merk at ordet obligeant er fransk, og slått opp der.

Knabe der, -n/-n; (høytidelig) gutt.
einsperren (sv. tr.) sperre inne.
der Mutterleib morsliv;
der Zeitvertreib tidsfordriv.
Held der, -en/-en; helt.
Baute – preteritum, 1. pers, entall -> bauen (sv. tr. itr.) 1. bygge. 2. konstruere, anlegge. 3. dyrke, odle.
Geschoss das, -es/-e 1. prosjektil.2. etasje
Drache der, -n/-n, Drachen -s/-; drage, drake.
Bauch der, -(e)s/Bäuche; mage, buk; (overført) hvelving, runding; hulrom;
ritterlich (adj.) ridderlig.
obligeant – Fransk -> obligeant /ɔbliʒɑ̃/, obligeante /ɔbliʒɑ̃t/ f adj. forekommende, tjenstvillig, imøtekommende, elskverdig, vennlig, velvillig
entführt -> entführen (sv. tr.) bortføre, føre bort, kidnappe, kapre

Kommentar

Dette er et eksempel på Goethes tidlige diktning. Han var noen og tjue år da han først skrev det tidlig på 1770-tallet, og han var 26 da det først ble trykket i tidsskriftet Iris. Zeitschrift für Frauenzimmer. Dette tidsskriftet, redigert av Georg Jacobi, ble medium for mange av Goethes dikt i denne perioden, og de ble alle sammen utgitt anonymt. Strengt tatt hører perioden 1770-1775 til den vi kaller Sturm und Drang, når det kommer til Goethe, men akkurat dette diktet er ikke så karakteristisk for de stormende følelser og drivet etter å få utrettet noe. På den annen side er det her en lengsel inn i fantasien, og de stormende følelser i prinsesseforelskelsen. De virkelige Sturm und Drang diktene er atskillig mer kraftfulle, noe vi skal se når vi kommer til dem.

Nå er dette en poesiblogg, til glede og inspirasjon, og ikke ment å være forskningsartikler med henvisninger og referanser. For meg er dette et tidlig dikt, et litt enkelt dikt, selv om formen er komplisert, og et dikt som etter Goethes standard ikke har de aller høyeste ambisjonene. Det er en ennå ung mann som ser tilbake til sin enda yngre barndom og ungdom, og koser seg i fantasiene han hadde da, og lengter tilbake til dem. Og om diktet underveis kan være litt uhøytidelig og fornøyelig, så er slutten kraftfull og effektfull, med rimene som smeller på plass, og lengselen som oppleves sterk og ekte.

Min gjendiktning

Å gjendikte dette diktet er ingen stor kunst, i alle fall ikke som jeg har gjort det. Bruken av halvrim er utbredt, og jeg har også tatt meg andre friheter. Det er en spesiell rytme i dette diktet, og det er en del rim som må på plass. Jeg har trikset det til. Heller ikke originalen er utvungen, alltid.

Den nye Amadis

Mens jeg ennå unge var,
Sperret man meg inn;
Og slik satt jeg mange aar
Over ensomt sinn,
Som i moders liv.

Dog du var mitt tidsfordriv,
Gyldne fantasi,
Og jeg ble en tapper helt,
Slik som Prins Pipi,
Og trakk ut i felt.

Bygde mang’ krystallpalass
Og ødela dem óg,
Kastet blanke spyd og skaft
I dragen så den lå,
Ja, jeg var en Mann!

Ridderlig befri jeg kan
Min prinsesse Fisk;
Hun var riktig obligeant,
Førte meg til disk,
Og jeg var galant.

Hennes kyss var gudebrød,
Glødende som vin.
Akk! Jeg elsket meg til død!
Ring med solens skinn
Var hun emaljert.

Hvem har henne vekk meg ført ?
Holdt ei trylleband
Henne ‘gjen fra flukten sin?
Si, hvor er det land?
Hvor den vei dit inn?

ES2019

Forrige: An die Günstigen Neste: Stirbt der Fuchs, so gilt der Balg Alle: Goethe

Dilettant und Kritiker, av Johann Wolfgang von Goethe

En parabel er i litteraturen en kort fortelling som anskueliggjør en høyere allmenngyldig sannhet. Det er en lignelse, slik man finner dem i Bibelen.

Den tyske dikteren Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832) skrev parabler. De er i Ausgabe letzter Hand kategorisert Parabolisch, i rekken med dikt etter at liederne, balladene, elegiene, epistlene, sonettene og det han kaller Vermischte Gedichte (blandede dikt) er unnagjort. Av disse har jeg postet systematisk fra mars i fjor, Lied der Mignon (Nur wer die Sehnsucht kennt) fra Aus William Meister, Einsamkeit fra Antiker Form sich nährend, store Ilmenau fra An Personen og så har et dikt fra Kunst måttet vente. Det er fordi diktet Meerstille fra Lieder er så gjennomarbeidet at jeg ikke har lyst til å ta det bort ennå. Alle disse diktene er lagt ut første halvår av 2019, og tilbakepostet. Diktene jeg først la ut mars 2016 og 2017 skal få sin riktige plass sammen med de diktene de hører til, nå som Goethe har overtatt for Shakespeare som lørdagspoet her på bloggen. Det eneste diktet som har rukket å bli postet på ny, er Gefunden (Ich ging im Walde). Resten vil komme senere.

De paraboliske diktene Goethe finner verdige en plass i den siste samleutgaven han selv har kontroll over, er Erklärung einer antikken Gemme (Forklaring til en antikk gemme), Katzenpstete (Kattepostei), Seance, Legende, Autoren, Rezensent (kritiker, resensent), Dilettant und Kritiker, Neologen, Krittler (Kritiker), Kläffer (Bjeffer), Zelebrität og Parabel. Som dere ser er det mye som går i kunstneren og kritikeren.

Diktene er alle sammen ganske enkle og uhøytidelige. Bildene er 1 til 1, og det er ikke akkurat vanskelig å finne ut hva som er meningen med dem. Det er veldig tydelig at det er noe som har irritert Goethe, og så skriver han det ut som et humoristisk dikt, formet som en fabel. I mottoet til kategorien heter det:

Was im Leben uns verdrießt,
Man im Bilde gern genießt

Hva som plager oss i livet
Nyter man gjerne i bilder.

Parabolisch, Goethe. Motto

Sånn et det i dette diktet også, dilettanten og kritikeren. Vi må igjen til SNL for å formulere hva en dilettant er for noe, en som sysler med kunst eller vitenskap for sin fornøyelses skyld, og altså ikke er noe videre god i det. Bokmålsordbåka har at det er en som fusker i faget, og jeg har for min egen del en oppfatning at det er en som bare etterligner, og ikke gjør noe eller bidrar med noe selv. Goethe har gjort det mer systematisk, med sin Über den Dilettantismus, som han skrev sammen med Friedrich Schiller sommeren 1799. Det er 26 år etter han skrev dette mer humoristiske og uhøytidelige Dilettant und Kritiker.

Dilettant und Kritiker

Es hatt ein Knab’ eine Taube zart,
Gar schön von Farben und bunt,
Gar herzlich lieb, nach Knabenart,
Geätzet aus seinem Mund
Und hatte so Freud’ am Täubchen sein,
Daß er nicht konnte sich freuen allein.

Da lebte nicht weit ein Alt-Fuchs herum,
Erfahren und lehrreich und schwätzig darum;
Der hatte den Knaben manch Stündlein ergetzt,
Mit Wundern und Lügen verprahlt und verschwätzt.

«Muß meinem Fuchs doch mein Täubelein zeigen!»
Er lief und fand ihn strecken in Sträuchen.
«Sieh, Fuchs, mein lieb Täublein, mein Täubchen so schön!
Hast du dein’ Tag’ so ein Täubchen geseh’n?»
«Zeig’ her!» – Der Knabe reicht’s. – «Geht wohl an;
Aber es fehlt noch, manches dran.
Die Federn, zum Exempel, sind zu kurz geraten.»
Da fing er an, rupft’ sich den Braten.

Der Knabe schrie. – «Du mußt stärkre einsetzen,
Sonst ziert’s nicht, schwinget nicht.»
Da war’s nackt – Mißgeburt! – und in Fetzen.
Dem Knaben das Herze bricht.

Wer sich erkennt im Knaben gut,
Der sei vor Füchsen auf seiner Hut.

1773

Dilettant og kritiker

Det var en gutt som hadde en sart due
Aldeles skjønn av farger og flekket
Aldeles herlig god, på guttevis
Gravert ut av hans munn
Og hatte så glede ved duen sin
At han ikke kunne se glede seg alene.

Det levde ikke langt unna en gammel-rev herom
Erfaren og lærerik og pratsom derom
Som hadde gledet gutten mange stunder,
Skravlet og skrytt med under og løgn.

«Må jo vise reven min den lille duen min!»
Han løp og fant ham strekt i busker
«Se rev, min kjære, lille due, min due så skjønn!
Har du dine dager sett sånn en liten due?»

«La oss se!» – Gutten serverte det. – «Ta den nøye for deg;
Men det mangler ennå, mangt derved.
Fjærene, for eksempel, er blitt for korte.»
Da begynte han, å ribbe steken.
Gutten skrek. – «Du må sette sterkere inn,
Ellers pryder det ikke, svinger ikke
Der var det nakent – misfoster! – Og i filler.
Hjertet brakk til gutten.

Den som kjenner seg godt igjen i gutten,
Skal ta seg i akt for rever.

Språk, form og innhold

Formen er ikke så fast. Det er 5 strofer med varierende lengde, 6, 2 x 4, 8 og 2 linjer, og lengden på versene varierer også. Det begynner med kryssrim, så er parrim regelen, gjennomgående rimer to og to linjer på hverandre. Det er nytt kryssrim i siste halvdel av strofen på 8 linjer. Bruken av halvrim er utstrakt, til og med zeigen og Sträuchen er ment å rime. Den avslappede formen er med på å understreke at dette er ikke dikt å ta altfor høytidelig.

Oversettelsen er ikke av de letteste, selv om originalen skal være klar og lettlest. Det er den nok for de som kjenner tysk godt, og som ikke behøver å oversette det, men det er krevende når man skal oversette med alle detaljer med, så blir det krevende. Det er i hvert fall for meg. Jeg er ikke sikker på om jeg har fått alt riktig, men skal forklare hva jeg har gjort.

Det er gjentakende problem med bruken av dimminutiv, eller verkleinerungsform, som det heter på tysk. Det har vi ikke på norsk, og dermed har en oversetter alltid et valg å gjøre med ord som Taubchen, Täublein, Sträuchen og sånne som ender på -lein og -chen. Valget består i om man skal oversette med ordet, due, eller dimminutiven, lille due. I dette diktet bruker jeg begge, etter sånn jeg synes det passer i sammenhengen. Dette er et problem det er mulig å komme rundt.

Verre er det med en del formuleringer som ser ut til å være rene forvanskinger. De er nok ikke ment slik, men for meg er det vanskelig å se hva som er meningen med for eksempel Gar schön von Farben und bunt, Er lief und fand ihn strecken in Sträuchen og en del andre. Det er er også vrient å velge hva man skal gjøre med geht wohl an, som jeg har satt opp i gloselisten. Det er ikke et dikt der meningen ligger i disse detaljene, så jeg vil ikke gjøre så mye mer med dem, annet enn å liste dem opp. Dere ser selv hvordan jeg har oversatt, og har jeg gjort meg skyldig i feil, hører jeg gjerne beskjed.

Innholdet er slik som jeg forstår det, at det er en gutt eller yngling (Knabe) som har en liten due (Täubchen). Det er veldig fin og flott, og gir ham mange gleder. Den er etset (eller gravert) ut av munnen på ham (geätzet), står det også, nach Knabenart (på/etter gutters vis). Knabenart er et litt uoversettlig ord, Art betyr type, sort, måte og vane, litt beslektet med norske art. Knabe er høytidelig for gutt. Det sammensatte ordet finnes ikke på norsk, og valget står mellom å oversette med et sammensatt ord som bare nesten er dekkende, «guttevis», eller dele ordet opp i to, «gutters måte». Jeg forstår bildet sånn at duen kommer fra ham, er laget av ham, dilettanten. Han er nå så glad i duen sin, at han ikke kan ha noen gleder uten den.

Så er det den gamle reven, kritikeren, som også er lærd og pratsom. De to har tilbrakt mye tid sammen, snakket (verschwätzt) og skrytt (verprahlt) i vei, med under (Wunder) og løgn (Lügen). Prefiksen til verbene, ver- , er samme som norsk, for-. Så det er «forpratet» og «forskrytt» slik dømme blir fordømt, mat blir fordømt. Det er blitt rent for mye av det, så mye at det er helt inngrodd. Gutten tenker at han må vise ham duen, det vil si dilettanten må vise kritikeren verket. Han spør naivt, har du sett en sånn due i hele din levetid? Dilettanten er stolt av verket sitt, selv om det ikke er noe spesielt med det..

Deretter kommer den lengste strofen, på 8 linjer. Der er det den gamle reven – kritikeren – tar for seg verket – duen – til diletttanten – gutten. Jeg tror Zeig her kan oversettes noe sånt som «La oss se», det er en fast vending på tysk, «vis hit», betyr det direkte oversatt. Reven mener her er det ganske mye galt fatt, og gir seg straks i gang med å ribbe (rupfen) steken (den Braten), som det morsomt blir kalt. Kritikeren er nådeløs med dilettantens verk, og lar ingenting bli igjen av det. Gutten skriker at reven må sette seg sterkere inn i det (einsetzen), ellers så smykker det ikke (ziert’s nicht), svinger ikke (schwinget nicht) . Kritikeren er altså nødt til å sette seg litt mer inn i verket, for at det skal bli vakkert, og at det skal svinge. At verket svinger er et rikt bilde, ment å være litt diffust, ment i den folkelige betydningen vi ennå har av noe som svinger, nå «begynner det å svinge av talen». Til slutt er duen naken, uten fjær, en vanskapning, i filler. Da brekker hjertet til gutten.

Moralen er at man skal være på vakt mot kritikere. Den som kjenner seg igjen i gutten, skal være på vakt mot rever.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no

Knabe der, -n/-n; (høytidelig) gutt.
zart (adj.) sart, myk, mild, delikat; øm, hensynsfull; mør;
gar (adj. adv.) 1. ferdig tilberedt, ferdigkokt, ferdigstekt; mør 2. sogar, til og med, attpåtil, aldeles.
bunt (adj.) broket, kulørt, (fler)farget, flekket; (overført) mangfoldig, blandet, assortert; uordentlig;
lieb (adj. subst.) kjær, elsket, vennlig, hyggelig, snill, god
Knabenart – sammensatt -> Art die, -/-en 1. måte, egenart, beskaffenhet 2. oppførsel, vane, skikk og bruk, manér 3. slag, art, slags, sort, natur, vesen.
Geätzet -> ätzen (sv. tr.) etse; gravere.
Fuchs der, -es/Füchse 1. (også overført) rev 2. fuks.
schwätzig -> Schwatz der, -es/-e; småprat.
ergetzt – 3. person, entall, gammel form -> ergötzen (sv. tr.) glede, underholde, more; glede, more seg.
verprahlt -> prahlen (sv. tr.) skryte
Sträuchen -> Strauch der, -(e)s/Sträucher; busk.
Geht wohl an -> angehen (st. itr. tr.) 1. angripe, gå hardt ut mot, gi seg i kast med, ta fatt på. 2. (forsøke å) kjempe imot noe, gå (ut) mot; gegen etwas angehen (prøve å) bekjempe noe. 3. jemanden um etwas angehen be en om noe, vende seg til en for å få noe. 4. angå, berøre, vedkomme, gjelde; das geht mich nichts an det angår meg ikke 5. gå an 6. begynne, begynne å brenne, lyse; das Feuer geht nicht an jeg får det ikke til å brenne.
geraten (gerät, geriet, ist geraten, itr.) 1. lykkes, bli vellykket; ihm gerät alles, was er anfängt alt han begynner på, lykkes for ham. 2. nach jemandem geraten ligne (på) en; er ist nach dem Vater geraten han ligner/slekter på sin far. 3. bli, utvikle (seg til); es gerät zum Ärgernis det utvikler seg til ubehageligheter; in Vergessenheit geraten bli glemt. 4. havne, treffe, komme (tilfeldig, ufrivillig); in Schwierigkeiten geraten havne, komme i vanskeligheter; an jemanden geraten treffe på en (tilfeldig); auf Abwege geraten komme på avveie. 5. außer sich (dat.) geraten bli ute av seg. 6. komme opp i, begynne (å bli);
rupfen (sv. tr.) 1. plukke, ribbe 2. luke, rive ut, rykke.
Braten der, -s/-; stek; ein fetter Braten (overført) et rikt bytte, en riktig godbit; er hat den Braten gerochen (overført) han har luktet lunta.
einsetzen (sv. tr. itr., refl.) 1. sette (i, inn); eine Anzeige einsetzen sette inn en annonse; eine neue Fensterscheibe einsetzen sette inn nytt vindu; Geld einsetzen sette inn penger 2. innsette; utnevne; nedsette; jemanden als/zum Erben einsetzen innsette en som arving 3. begynne, sette i gang, starte, falle inn 4. gå inn for, satse på; sein Leben einsetzen sette inn livet som innsats 5. koke inn, legge ned, konservere.
zieren (sv. tr., refl.) pynte, smykke, pryde
schwingen (schwingt, schwang, hat geschwungen, tr. itr., refl.) svinge; svinge seg; klinge, lyde; den Becher schwingen svinge begeret; eine Rede schwingen (omgs.) holde en tale; das Tanzbein schwingen ta seg en svingom.
ˈMissgeburt die, -/-en 1. misfoster, vanskapning 2. abort.
Fetzen der, -s/- 1. fille, strimmel 2. klut, skureklut; in Fetzen reißen rive i filler, småbiter.
die Hut -/; beskyttelse, varetekt, oppsikt; in guter Hut sein være i gode hender; auf der Hut sein ta seg i akt.
Gleichnis das, -ses/-se; lignelse.

Kommentar

Opprinnelig het diktet Ein Gleichnis, En lignelse. Under den tittelen ble diktet publisert i Goethes første samling dikt fra Weimar-perioden, i 1773. Her finner vi også flere av Goethes atskillig mer kjente dikt, alle de store fra ungdomsperioden, den tidlige Sturm und Drang. Av disse har jeg nå (i 2019) postet Der neue Amadis og An Christel (Christel), og flere er på vei. Mange av diktene som i samleutgaven av 1828 hører til under de parabolske diktene, finnes også i samlingen, som er heftet i rosa, og består av 23 blader.

I lignelser gjelder det alltid å forstå hva lignelsen består av. Det har jeg sagt gjentatte ganger nå. Den gamle reven er kritikeren, gutten er dilettanten, og duen er kunstverket til gutten. Det kunstverket blir ribbet og spist av kritikeren, når gutten er så dum at han viser det til ham. Folk som identifiserer seg med gutten, skal ta seg i akt for sånne gamle rever.

En lignelse skal ikke forklares. Poenget med lignelser er jo at de er så gode som de blir. Det går ikke å forklare bedre enn lignelsene gjør. De skal være umiddelbart forståelige. Ytterligere forklaring er støy. Derfor finnes det så mange lignelser i Bibelen og i religiøse tekster, derfor er Æsops fabler så populære, og derfor prøvde Goethe og andre diktere i opplysningstiden og tiden som fulgte å skrive noen lignelser, noen parabler. For å forklare i bilder det de syntes de ikke kunne klare å forklare tilstrekkelig i ord. De religiøse og moralske lignelsene er ment å inneholde stor og allmenngyldig visdom, sagt på en enkel måte. Goethes parabler tar selvfølgelig hensyn til at disse berømte lignelsene finnes, og skriver nokså uhøytidelig og humoristisk, når han selv prøver seg i sjangeren. Bibelens lignelser inneholder stor visdom, Goethes små irritasjonsmoment. Visdommen Goethe har å formidle, legger han i andre dikt, og i andre tekster.

Så har han jo en melding til oss alle, som prøver oss i sjangeren og fusker i faget. Vi blir jo glade i duene våre. Prøver vi oss på ordentlig, risikerer vi å få verket ribbet og hjertet brukket. Goethe har nok kanskje noen erfaringer der, selv også, ung og stormende, som han ennå var. Forholdet Goethe skildrer gjelder ikke bare for kunstner og kritiker, men overalt hvor det er noen som lager noe, og andre som bedømmer det. Det kan gå røft for seg, man skal ta seg i akt. Egentlig gjelder det begge veier, men her advarer Goethe dilettantene, de som har noe å vise frem. Rever forblir rever. De er i denne lignelsen ikke noe å gjøre noe med.

Men nå skal jeg ikke tolke for langt og for mye det som skal være enkelt og greit. Det er bedre å si det alt sammen på ny, i en gjendiktning.

Min gjendiktning

Originalen er uhøytidelig, så da kan også gjendiktningen være det. Jeg har vært ganske fri med både detaljene og rytmen, det er meningen som skal gjengis, og det i en rytme som passer på norsk. Det har i alle fall lykkes med å gjøre det ganske dilettantisk. En kritiker skulle ha en god stek å ribbe, sannelig kjenner jeg meg igjen i gutten, og skal være på vakt mot sånne.

Dilettant og kritiker

Det var en gutt med due sart
Så skjønn av farger var den bunt
Helt herlig kjær, på gutters art
Gravert den var ut av hans munn
Han hadde sånn glede av duen sin
At alene han aldri i gleden gikk inn.

Der levde en gammel-rev herom
Erfaren og lærd og pratsom derom
Som hadde med gutten stunder nytt
Og med under og løgn, skravlet og skrytt.

«Jeg må jo til reven min due vise!»
Han løp og fant ham i busker hvile
«Se rev, min due, lille, min due så skjønn!
Har du dine dager sett en sånn?»

«La oss se!» – Gutten serverte. – «Ta det nøye;
Men dens mangler volder jo mye møye .
De fjær er for eksempel for korte og bleke.»
Han begynte straks å ribbe steken.
Gutten skrek. – «Du må deg sterkere inn i det sette,
Ellers svinger det ikke, mislykkes jo
Der var det nakent, en vanskapning, dette
Til gutten hans hjerte brakk i to.

Den som skjønner gutten, og hva her er sagt,
Skal mot rever ta seg i akt.

ES2019