Hver sin Skæbne (Sorrig og glæde de vandre tilhaabe), av Thomas Kingo

Thomas Kingo (1634-1703) er dansken som er med i norsk litteraturtradisjon akkurat som om han var norsk. Han er født i Slangerup i Nordsjælland, bodde hele sitt liv i Danmark, og døde i Odense. Faren, Hans Thomas Kingo, var skotsk, født i Crail, men flyttet to år gammel til Helsingør, og bosatte seg der. Navnet Kingo er også skotsk, av Kinghorn. Moren, Karen Sørensdatter, var dansk, datter av Søren, som det fremgår av navnet.

Foreldrene var på ingen måte velhavende, på ingen måte fine folk. Faren var vever, altså håndverker. Sin utdannelse fikk Kingo ved latinskolen i Fredriksborg, og Köbenhavns universitet, hvor han studerte teologi. På den måten ble Kingo prest, en ordentlig klassereise, fra små og enkle kår.

Thomas Kingo var aktiv i perioden som kalles barokken. Og han er nok kanskje den av våre dansk-norske diktere som er mest karakteristisk for perioden. Fra før har jeg postet fantastiske Sang XI (Keed av Vierden, kier av Himmelen), det som kunne vært et programdikt for barokken vår. Barokken var tungrodd og oppstyltet overalt hvor den forekom, men den ble noe eget oppe hos oss i det kalde og mørke nord. Protestantiske og nøysomme som vi var, fikk vi ingen praktfulle, barokke kirkebygg, og vi har heller ingen barokk musikk å snakke om. Det er dikt, og de er skrevet av prester og dypt troende, det er en kolossal kontrast mellom jodens jammerdal og himmelens herlighet. Og jordens jammerdal trenger ikke forvirres av morsom og fartsfylt diktning, underholdning er et blindspor, her er det alvoret og ikke noe annet enn alvoret.

Etter at jeg har undersøkt litt, ser jeg at få steder har postet diktet i sin helhet, og i sin opprinnelige form. På meg ser det ut til at utgaven fra Dansk salmebog ligger til grunn, det er den som er gjengitt flest steder, og det er den Wikipedia bruker, men diktet finnes også i andre versjoner. Det er ikke bare stavemåten som er forskjellig. Den nyere versjonen har 7 strofer i stedet for 8, og det er stokket om på sammensetningen av strofene også. Jeg har ikke greid å nøste meg opp i hvor denne omstokkingen kommer fra, men jeg poster her i innlegget begge versjoner. Først den som finnes i salmeboken, og som de fleste bruker, så den som ligger nærmest originalen. Det er den første jeg vil bruke til å arbeide med. Det er den som er mest brukt i dag, og for å si det som det er, ser denne versjonen også ut til å være bedre enn den gamle.

Hver har sin Skæbne

Sorrig og Glæde de vandre tilhaabe,
Lykke, Ulykke de gange paa Rad,
Medgang og Modgang hin anden tilraabe,
Soelskin og Skyer de følgis og ad.
Jorderiigs Guld
Er prægtig Muld,
Himlen er Ene af Salighed fuld.

Kroner og scepter i demantspil lege,
leg er dog ikke den kongelig dragt.
Tusinde byrder i kronerne veje,
tusindfold omhu i scepterets magt.
Kongernes bo
er skøn uro,
Himlen alene gør salig og fro.

Alle ting har sin foranderlig lykke,
alle kan finde sin sorrig i barm.
Tit er et bryst under dyrebart smykke
opfyldt af sorrig og hemmelig harm.
Alle har sit,
stort eller lidt,
Himlen alene for sorgen er kvit.

Vælde og visdom og timelig ære,
styrke og ungdom i blomstrende år
højt over andre kan Hovedet bære,
Falder dog af og i Tiden forgår.
Alle ting må
Enden opnå,
Himmelens Salighed Ene skal stå.

Dejligste Roser har stindeste Torne,
Skønneste Blomster sin tærende Gift,
Under en Rosenkind Hjertet kan forne
For dog at Skæbnen så sælsom er skift!
I Våde-vand
Flyder vort Land,
Himlen har Ene lyksaligheds Stand.

Angest skal avle en varende Glæde,
Kvide skal vinde sin Tot ud af Ten.
Armod skal prydes i rigeste Klæde,
Svaghed skal rejses på sundeste Ben.
Avind skal stå
Fængslet i Vrå,
Himlen kan Ene alt dette formå.

Lad da min Lod og min Lykke kun falde,
Hvordan min GUd og min HErre han vil,
Lad ikkun Avind udøse sin Galde,
Lad kun og Verden fulddrive sit Spil!
Sorrig skal dø,
Lystigheds Frø
Blomstre på Himle-lyksaligheds Ø!

fra Åndeligt sjunge-kor, 1681

Språk og innhold

Thomas Kingo skrev dansk som de gjorde det på slutten av 1600-tallet. Det var en tid der det var litt løse regler for rettskrivingen, og der ingen var helt konsekvente for hvordan ord skulle staves. I årenes løp har den opprinnelige teksten gått gjennom noen moderniseringer, slik at salmen som den foreligger i salmeboka og som jeg langt på vei har gjengitt den her, ikke har samme rettskriving som originalen. Det er ingen enkel tilgjengelig oversikt over hvordan de som har modernisert den opprinnelige teksten har tenkt, og det foreligger ingen tekstkritisk utgave som jeg har sett, i alle fall. Det kostet meg en del arbeid å finne ut av dette her, og ble meg gjennom forskjellige utgaver av teksten på nasjonalbibliotekets utmerkede nettsider. Her på bloggen landet jeg på en slags mellomløsning, med å bruke utgaven i salmeboka, bare med store bokstaver i substativ og ved starten av linjene, slik det var vanlig å gjøre det på Kingos tid. Så har jeg lagt ved en originalutgave lenger nede, i form av sånn teksten ser ut i Danske salmer: Kingo, Brorson, Grundtvig, Ingemann i utvalg, Cappelen forlag, 1960. Som man vil se er skriftbildet vesensforskjellig fra den vanlige salmeutgaven, men det dreier seg bare om forskjellige stavemåte for samme innhold.

Selv om salmeutgaven av teksten er modernisert, er det nok mye som kan virke fremmed. I alle fall for norske lesere. Generelt er det som moderne norsk bokmål, med æ for e i mange tilfeller, ld, nd for ll, nd, bløte konsonanter b, d, g for våre harde p, t, k og få dobbeltkonsonanter. Rettskrivingsreformene på 1900-tallet gjorde at norsk rettskriving er tettere til norsk talespråk, mens man kan gå ut fra at Kingos rettskriving var tett til hans eget talespråk. I utgaven lagt ut nederst ser vi hvordan den var.

Av vanskelige og halvvanskelige ord er tilhobe «i hop» eller «i sammen», gange er gå, hinanden tilråbe er å rope til hverandre og muld er mold, eller jord. Strofe 1 setter en rekke motsetninger mot hverandre, sorg og glede, lykke og ulykke, medgang og motgang, skolskinn og skyer, alle disse motsetningene vandrer med deg i livet. Det som på jorden ser ut som gull, er bare verdiløs mold. Det er himmelen som er full av salighet.

I andre strofe er scepter staven kongen har som et myndighetstegn, billedsøk på Google er veien å gå for de som ikke vet hva det er. Demant er en sideform av diamant, og lege er å leke, så første linje sier at kronen og scepteret til kongen leker i diamantspill. Den kongelige drakt er imidlertid ikke en lek, i linje to. Innholdet i strofe to er at tross all pynten, er kongens situasjon full av bekymringer og uro, og ikke noe å drømme etter. Det er himmelen som er salig og fro (glad, munter).

Tit er ofte i linje 3 i strofe 3. Der står det ellers at alt er lykke som kan forandre seg, alle har sorg i sitt bryst (barm). Ofte (Tit) er det altså sorg og hemmelig harm (sinne) under brystet som bærer et smykke. På nytt er det ikke pynten og staffasjen som er livet, det er hva man føler inni som er det ekte. Alle har sitt å bære (av sorger og bekymringer), stort eller lite. Det er bare i himmelen sorgen ikke finnes (Himlen alene for sorgen er kvit -> er kvitt sorgen).

I strofe 4 er timelig «for kort tid, for en stund» og forgå er å gå under, bli til intet, dø. Dermed er strofe 4 makt (velde) og visdom bare er ære for en tid, og at styrken og ungdommen i de blomstrende årene, vil falle og forgå ettersom man blir eldre. Alle ting på jorden må ha sin ende, det er bare himmelens salighet som vil vare (skal stå).

Stind er stinn i strofe 5, og stinn er sånn vi i dag bruker i betydningen «fullstappet» i uttrykk som «stinn brakke, stinn av penger». Det kan også bety «tykk og stiv». Forne er i linje 3 brukt som verb, ser det ut til. Som substantiv er en forne gress som er visnet på rot, gress fra året før. Som adjektiv er forn «tidligere», i forne dager. Men det er nok det å visne og å hentæres som er poenget, her. Sælsom er selsom, spesiell og forunderlig. De deiligste rosene har også de stinneste – tykkeste – tornene, de skjønneste blomstene har tærende gift. Under et rosekinn kan et hjerte råtne på rot, jeg tror det er dette det må bety, kinnene er røde og friske, men hjertet er i ferd med å råtne. På det ytre ser alt fint ut, i det indre er det råttent. Videre står det at skjebnen skifter på forunderlige måter (så sælsomt er skift). Vårt land flyter i våte vann, det er bare himmelen som har lykksalighetens stand. Særlig det første der skal nok leses i litt overført betydning. Det er livene våre som er landet, og som flyter i våte vann, altså er omskiftlige.

I strofe 6 er det en vanskelighet med kvide skal vinde sin tot ud af ten. Kvide, originalt skrevet Qvide, er sorg, smerte, bekymring, etter norrøn kvíða. Dette er et ord Kingo bruker flere steder, også i lange Sorrig og Elendighed. Å vinde er ikke å vinne, men å vinde, også på moderne norsk. Det vil si å rulle eller vikle garn opp på en vinde. Ordet er beslektet med å vende, og det gir også mening å tenke at det er å tvinne. Så er det tot ud af ten., eller Tott udaf Teen, som det er skrevet originalt. Den originale skrivemåten hjelper, for Tott er ganske sikkert ordet vi bruker i hårtott, en sammenfiltret mengde tråder eller trevler. Enda bedre passer det om det er norske tått, et ord som ser ut til å være veldig beslektet og som vi vel uttaler helt likt. Tått er hver av de trådene et rep er tvunnet av. Ten, eller Teen, tror jeg må være teine, en pinne hvor garnet vikles rundt. Dansk tén er en del av spinnerokken. Så da passer det at sorgen skal tvinne tåtten ut av teinen, det er et bilde som henger sammen. Armod er fattigdom, avind eller avund er misunnelse, vrå er en (mørk) krok i et rom. Hva som står her er at angsten skal avle (føde, særlig om dyr) en varig (varende) glede, at bekymringen skal vinde tråden ut av teinen, eller få spunnet den ferdig,. Fattigdom (armod) skal pynte (pryde) de rikeste klær, svakhet skal bli reist på de sunneste bein. Misunnelse (avind) skal stå i en mørk krok (vrå) i fengselet. Himmelen er det eneste (ene) som kan klare alt dette (dette formå).

Strofe 7 er den siste i versjonen som blir brukt i salmeboken.. Der er lod «lodd», den del som tilfaller noen ved deling eller skifte, eller i overført betydning som tilfaller en i livet. Ordet tilsvarer norrønt hlutr, og må ikke forveksles med et lodd i et lotteri, eller et lodd som metallklump å veie med. Disse formene for lodd er intetkjønn, mens lodd i denne betydningen brukt i diktet er hankjønn. Det er samme som i uttrykket min lodd i livet, og jeg må ta min lodd. Ikkun er en sammentrekning av ikke uden, det er ordet som blir til vårt «kun». Galde, eller galle, er væsken som utskilles fra leveren. Det er et uttrykk for sinne. Så siste strofe sier at la min skjebne og lykke falle akkurat som Gud vil. Misunnelse (avind) kan bare utøse sin galle, være så sint han vil, verden kan bare drive med sitt spill. Sorgen skal dø, lystighetens frø skal spire på himmelens ø (øy). Hva som skjer på jorden betyr ikke noe for ham. Han vil være lykkelig for all ettertid i himmelen.

For å gjøre det helt systematisk tar jeg også med den sammensatte strofen fra originalen. Første del er strofe 6, siste del er strofe 8. I utgaven i salmeboken er første del av strofe 6 tatt bort, mens siste del er lagt til det som i originalen er strofe 8. Det som avslutter strofe 6 i originalen (eller det jeg kaller originalen), avslutter hele diktet i utgaven i salmeboken. Det som avslutter strofe 8 og hele diktet i originalen, er ikke med i salmeutgaven. Bemøye er et ord som finnes i moderne norsk, å bemøye seg er å anstrenge seg. Agt er akt, eller handling, og å være forsagt er å være redd og engstelig. De fire første linjene i originalens strofe 6 sier at vel, så vil jeg aldri anstrenge meg, om ikke verden går etter handlingene mine. Jeg vil ikke bli bøyd av noen bekymring, og jeg vil ikke bli forsagt i hjertet av noen ting. Avslutningen i originalen er – mildt omskrevet – Tidenes Bom/ Bliver dog tom/ Himlen skal kjøre allting herom. Det er forståelig at hvem det enn er som har redigert diktet, har valgt å sette den lykksalige ø fra strofe 6 som avslutning i stedet. Bom er stopp, eller rettere stang eller stokk til å stoppe med. Så her er det slik jeg leser det at tidens bom blir tom, stoppen i tiden skal ikke gjelde, himmelen skal kjøre alle ting. Det gjelder ved døden, for dem som blir frelst, da gjelder ikke tiden og dens ende, da gjelder himmelen og evigheten.

Form

Diktet har åtte strofer i originalversjonen, syv strofer i salmeboken. Hver av strofene har syv linjer. De er fordelt med først fire med kryssrim, og så tre med ytterligere rim. Formelen er AbAbccc, der stor bokstav betyr trykklett siste stavelse i linjen. Versefoten er daktylisk, som vil si at en trykktung stavelse blir fulgt av to trykklette. Dette er konsekvent gjennom hele diktet, alle strofer og i alle linjer. Også de linjene som er kortere. Dette er et kjennetegn ved barokken, der strofe- og verseformen er svært streng, og det ikke tillates unntak fra regelen. Linjene 1-4 og 7 har fire trykktunge stavelser, mens linjene 5 og 6 har bare to.

Jeg viser fordelingen med hvordan det ser ut i strofe 1. Trykktunge stavelser er markert med fet skrift. Merk hvordan det konsekvent følger to trykklette stavelser etter den trykktunge, overalt i diktet. Merk også hvordan de trykktunge stavelsene er de meningsfulle, og at et raskt blikk på de viser meningen i diktet.

Sorrig og Glæde de vandre tilhaabe,
Lykke, Ulykke de gange paa Rad,
Medgang og Modgang hin anden tilraabe,
Soelskin og Skyer de følgis og ad.
Jorderiigs Guld
Er prægtig Muld,
Himlen er Ene af Salighed fuld.

En lignende strofeform er brukt i diktet Den første omfavnelse, av Henrik Wergeland. Der er det imidlertid åtte linjer, og de fire siste linjene har 2, 4, 2 og 3 trykktunge stavelser. Ellers er strofeformen svært barokk, og i Norge av kjente dikt og diktere bare brukt av Petter Dass (Undfangen af den Hellig-Aand) og Thomas Kingo (Hyrden til sin Hyrdinne).

Virkemidler

Barokkens virkemidler er de sterke og overlessede. Det skal være mye av alt, og det skal være sterkt. I arkitekturen og musikken kan det virke overveldende, det er kolossalt med inntrykk, og hjernen må streve litt for å orientere seg. Særlig i barokk arkitektur er det lett å henrive seg, det er en stilart mange synes er pen å se på. I litteraturen kan den samme hangen til å pøse på med sterke effekter virke litt tung. Barokke dikt er alltid lange, de maler og kverner om det samme, og det er svært, svært ofte kontrasten mellom elendigheten på jorden og herligheten i himmelen det går i.

Formen er et virkemiddel. Den skal også virke overveldende, med sine mange strofer, mange linjer og mange rim. Alle strofene er bygget opp på samme måte. Først de fire lange linjene med kryssrim, der det er en eller annen vanskelighet eller forgjengelighet på jorden som blir beskrevet. Ofte går det i at noe som kan se bra ut på overflaten, slett ikke er det, egentlig. Så følger to raske linjer med bare to trykktunge stavelser, der det er en eller annen kjapp oppsummering (Jorderigs guld – er prægtig muld, Kongernes bo – er skøn uro, Alle har sidt – stort eller lidt, Alle ting må – enden oppnå, strofe 2 – 5), og så er det den lange hovedkonklusjonen at Gud og himmelen og frelsen løser alt. Denne siste linjen skal gjelde som en veldig forløsning, problemene i de seks første linjene gjelder ikke.

Kontrasten mellom den mildt sagt problemfrie himmelen og det mildt sagt vanskelige jordelivet er gjennomgående i diktet, og i det meste av barokkens diktning. Begge deler blir forsterket, hvor vanskelig det er på jorden, og hvor godt det er i himmelen. Valget skal være enkelt.

Diktet er også fullt av motsetninger satt sammen. Første strofe er et godt eksempel, der sorg og glede, lykke og ulykke, medgang og motgang, solskinn og skyer, vandrer sammen. Linjene illustrerer også barokkens hang til å overlesse, man gir seg ikke før poenget er banket inn, og vel så det. Motsetningene kommer også i uttrykk som prægtig muld, eller prektig mold, som det heter i dag. Man kan også kalle det en motsetning, og en kontrast, hvordan lykken og velstanden som det ser ut til å være på overflaten, står i motsetning og kontrast til hvordan det ser ut på innsiden. Det samme gjelder når den deiligste rose har tykkeste torn, og de skjønneste blomstene har tærende gift. Skjønnheten og smerten står i motsetning til hverandre, og blir satt opp mot hverandre. I strofe 6, i utgaven i salmeboken, er det en annen type motsetning, der angsten skal avle glede, fattigdom som skal pyntes i rike klær, og svakhet skal stå på sunne ben. Her er det bevegelse og forandring, det smertefulle skal bli til det gledelige, fattig skal bli rik, svak bli sunn. Her beskrives hva som vil skje, når man går fra jordelivet til himmerik.

Kommentar

Det ble litt å rydde opp i, med det at diktet fantes i flere utgaver, og jeg måtte redigere og omarbeide og legge til nytt, da jeg fant ut at dette ikke var gjort konsekvent. Dette arbeidet tok ganske mye tid.

For de som synes barokk diktning kan bli litt tungt og treigt, uansett hva man sier om kontraster og sterke virkemidler og herlig himmel mot miserabel jord, så kan jeg ta med en episode fra Kingos eget liv. Man ser ham gjerne for seg som en barokk prest, tung i kroppen og dyster til sinns, bare lengtende til livet etter døden.

Det var urolige tider i verden, disse årene, også oppe hos oss i nord. Mellom 1560 og 1660 var det stadige kriger mellom Sverige og Danmark, eller Danmark-Norge, om man insisterer på å ha det norske navnet med. Svergie kom til å gå vinnende ut av disse krigene, og ende opp med å være den dominerende makten i Østersjøen for noen århundre, og Danmark skulle ende opp med å bli satt veldig ettertrykkelig på plass.

Enda en krig bryter ut i 1658, samme år som Thomas Kingo fullfører presteutdannelsen sin, og begynner som huslærer hos Lene Rud, på Vebygaard, Vest-Sjælland. På Sjælland er det på denne tiden svenske tropper, som dreper, brenner og herjer. En svensk underoffiser kommer inn til gården, der Kingo er huslærer, og også en slags ordensvakt. Svensken går inn i stallen for å stjele en hest, men den senere presten og salnedikteren Thomas Kingo er parat, trekker sverdet, og det oppstår en fektekamp. Kingo vinner denne kampen, og får svensken i bakken, men benåder ham, og lar ham gå. Senere kommer svensken tilbake til gården med en pistol, og skyter Kingo gjennom munnen. Arret bar han på hele livet. Både i direkte og overført betydning. Hele livet bar han på et svenskehat, som gjorde at han for eksempel så bort fra svenske salmer, da han satte sammen en nordisk salmebok. Den dag i dag er den svenske og danske salmeboken klart atskilt, med bare en håndfull salmer med i begge.

I en sekulær tid som vår er ikke det religiøse budskapet i salmene og de andre tekstene til Kingo og de andre barokkdikterne så viktig lenger. Den oppdragende virkning de er ment å skulle ha, gjelder ikke lenger, og de kan heller ikke fungere som noen inspirasjon til å leve våre liv her på jorden på den riktige måten. Det er dette som er hovedbudskapet, Gud og frelsen er det eneste som teller, man må ikke forledes og forføres av jordlivets fristelser. Det er bare et tomt skall. Det vil aldri bli noen ekte og varig glede ut av det, det er det som er poenget med denne salmen, Hver har sin skjebne, som den heter. Sorg og glede vandrer til hope, som den er bedre kjent som. Hver har sin skjebne, men i Himmelen blir skjebnen felles og herlig. På jorden vandrer sorgen og gleden sammen, i Himmelen er sorgen tatt bort. Den troende skal ikke glemme å tenke på dette, og ikke fristes av det verdslige livets tant og fjas, og midlertidig rikdom og kortvarige nytelser.

Diktet forteller oss veldig mye om en tenkemåte vi i dag har forlatt. Likevel har det verdi, vil jeg si, både med at vi lærer hvor vi kommer fra og hva folk har tenkt før oss. Dessuten trengs ingen religiøs begrunnelse for at pynt og rikdom er midlertidige verdier, det går an å søke noe mer. Ved å skrive som dette, beveger jeg meg bort fra diktet, og over i min personlige mening. Den er det sikkert ikke så mange som er interessert i. Men salmen til Kingo, og hva man kan få ut av den, burde folk være litt interessert i, for det åpner oss en verden vi ikke kjenner så godt i dag.

Diktet i original

Jeg har skrevet inn utgaven som det foreligger i Danske salmer : Kingo, Brorson, Grundtvig, Ingemann : i utvalg, Cappelen forlag, Oslo, 1960. Det er den som for meg virker til å ligge tettest på originalutgaven fra 1681.

Hver sin Skæbne

Sorrig og Glæde de vandre tilhaabe,
Lykke, Ulykke de gange paa Rad,
Medgang og Modgang hin anden tilraabe,
Soelskin og Skyer de følgis og ad.
Jorderiigs Guld
Er prægtig Muld,
Himlen er Ene af Salighed fuld.

Krone og Scepter i Demant-spill lege,
Leeg er dog ikke dend kongelig Dragt!
Tusinde Byrder i Kronerne hvege,
Tusindfold Omhu i Scepterets Magt!
Kongernis Boe
Er skiøn Uroe!
Himlen allene giør salig og froe!

Alle Ting hâr sin foranderlig Lykke!
Alle kand finde sin Sorrig i Barm!
Tiit ere Bryst, under dyrebar Smykke,
Fulde av Sorrig og hemmelig Harm!
Alle hâr sit,
Stort eller Lit
Himlen allene for Sorgen er qvit!

Velde og Vijßdom og timelig Ære,
Styrke og Ungdom i blomstrende Aar,
Høyt over andre kand Hovedet bære,
Falder dog af og i Tjden forgaar!
Alle Ting maa
Enden opnaa,
Himmelens Salighed Ene skal staa!

Deyligste Roser hâr stindeste Toorne,
Skiønneste Blomster sin tærende Gift,
Under en Rosen-kind Hiertet kand foorne,
For dog at Skæbnen saa sælsom et skift!
I Vaade-vand
Flyder vort Land,
Himlen hâr Ene Lyksaligheds Stand.

Vel da! saa vil jeg mig aldrig bemøye
Om ikke Verden gaar efter min Agt!
Ingen Bekymring skal kunde mig bøye,
Intet skal giøre mitt Hierte forsagt!
Sorrig skal døe
Lystigheds Føre
Blomstris paa Himle-Lyksaligheds Øe!

Angist skal aule en varende Glæde
Qvide skal vinde sin Tott udaf Teen!
Armod skal prydis i rjgste Klæde,
Svaghed skal reysis paa sundeste Been!
Avind skal staa
Fengsled i Vraae,
Himlend kand Ene alt dette formaa!

Lad da min Lod og min Lykke kun falde
Hvordan min GUd og min HErre hand vill,
Lad ikkun Avind udøse sin Galde,
Lad kun og Verden fulddrive sit spill!
Tjdernis Bom
Bliver dog tom
Himlen skal kiøre altingest her-om!


Sonett 149, av William Shakespeare – Canst thou, O cruel! say I love thee not,

I år kommer jeg til å bli ferdig med postingen av sonettene. Det er seks stykker igjen, og med en sonett i måneden, vil jeg dermed være ferdig i juni. Deretter tenker jeg å ta andre dikt av Shakespeare ut året. Det kan ta mellom 5 og 10 timer å få ferdig en skikkelig post, med kommentar, oversettelse og gjendiktning, så det er litt av en jobb. Det passer godt å få den ferdig i løpet av bloggens tiårsjubileum. Da skal også alle sonettene få blitt presentable. Gjendiktning kan jeg ikke love til alle, men oversettelse og forklaring skal på plass.

Sonett 149 er en del av serien 147 – 150 der sonettskriveren er under store følelsesmessige påkjenninger, der lidenskapen forrykker sinnsbalansen hans. Det er første gang i serien han bruker ordet cruel til å betegne den han elsker, en betegnelse som var vanlig blant andre sonettskrivere, men altså ikke hos Shakespeare. Dette tar jeg direkte fra Oxford-utgaven av Shakespeares samlede sonetter og dikt, en god følgesvenn i arbeidet med dem. 8 ganger bruker Shakespeare ordet cruel i sonettene, 5 av dem fra 127, der han skriver om den mørkhårede kvinnen. Den skjønne ungdom han skriver til i de første 126 sonettene blir selvfølgelig aldri kalt noe slikt, han er kjærlighet og ufeilbarlig, mens den mørkhårede kvinnen er lidenskap, og følelser ute av kontroll.

Sonnet 149

Canst thou, O cruel! say I love thee not,
When I against myself with thee partake?
Do I not think on thee, when I forgot
Am of my self, all tyrant for thy sake?
Who hateth thee that I do call my friend,
On whom frown’st thou that I do fawn upon,
Nay, if thou lour’st on me, do I not spend
Revenge upon myself with present moan?
What merit do I in my self respect,
That is so proud thy service to despise,
When all my best doth worship thy defect,
Commanded by the motion of thine eyes?
But, love, hate on, for now I know thy mind,
Those that can see thou lov’st, and I am blind.

Min oversettelse

Sonnet 149

Kan du, O grusomme, si jeg ikke elsker deg,
Når jeg er på ditt lag mot meg selv?
Tenker jeg ikke på deg, da jeg glemt
Er av meg selv, helt tyrann for din skyld?
Hvem er det som hater deg og som jeg kaller venn,
Til hvem skuler du der jeg innynder meg,
Nei, hvis du ser bister ut for meg, tømmer jeg ikke så ut
Hevn over meg selv med øyeblikkelig jamring?
Hvilke kvaliteter verdsetter jeg i meg selv,
Som er så stolte at de kan ringeakte din tjeneste,
Når alt det beste jeg har høyakter din defekt,
Kommandert av bevegelsen til øynene din?
Men, kjære, hat i vei, for nå vet jeg hva du tenker,
De som kan se deg (som du er) elsker du, og jeg er blind.

Kommentar til språk og oversettelse

Jeg må nesten slå opp ordet cruel, siden det blir gjort sånt nummer av det. Jeg satte også partake opp i gloselisten, siden bruken av ordet her i sonetten er annerledes enn sånn det blir brukt til vanlig. Faktisk setter Oxford English Dictionary (OED) opp denne sonetten som det eneste tilfellet der partake betyr «å være på lag med», «støtte» eller «ta siden til». Tanken er at den mørkhårede kvinnen – den grusomme – ikke kan si han ikke elsker henne, når han selv er på lag med henne mot seg selv. Det skjer noe spesielt i overgangen fra linje 3 til 4, verbet forgot (glemte) står i preteritumsformen, men oppfører seg som om det var partisipp, hørende sammen med am (er) i neste linje – er glemt. Rekkefølgen på verb og partisipp er byttet om (glemt/ er), og den korrekte partisippformen skulle vært forgotten, men da ville ikke rim og rytme i sonett gått opp. I en tidligere utgave av posten forsøkte jeg å tvinge inn mening i ordene slik de står, men det blir veldig anstrengt, særlig når linjen begynner «tenker jeg ikke på deg, når jeg…»(Do I not think on thee, when I). Så jeg konkluderer, som nettsiden Shakespeare sonnets, med at her er det snakk om selvfornektelse. I min oversettelse som den nå står, skulle dette komme greit frem. Verbet er satt i partisippformen, og meningen kommer av seg selv på norsk. Quarto har heller ikke noe komma etter all tyrant, noe flere redaktører har, deriblant nevnte nettside Shakespeare sonnets og også Shakespeare word. Jeg følger imidlertid Oxford-utgaven, som har kommaet utelatt, med begrunnelsen at de første redaktørene i Quarto fra 1609 oftere utelater et komma før en underordnet leddsetning eller vokativ, enn etter. Forskjellen i mening er at med komma blir det en vokativ, en tiltaleform, mens uten blir det at han er tyrann for hennes skyld. Så jeg skjønner veldig godt de som lar kommaet stå. Men da må man altså mene det er en trykkfeil i originalen, noe det utmerket godt kan være.  Og sånn går diskusjonene om mange av Shakespeares sonetter. Quarto er for øvrig en tag dere kan trykke på, da kommer alle sonettene opp der jeg behandler dette stikkordet, og for de som ønsker en gjennomgang av hva Quarto-utgaven av sonettene er, så skriver jeg om det i forbindelse med sonett 120. Det er interessant lesning, og forklarer vanskelighetene med å redigere Shakespeares sonetter og øvrige tekster, og viser hvorfor det i mange tilfeller er umulig å avgjøre hva som er riktig.

Linje 5 er et retorisk spørsmål, der jeg har lagt til litt ord sammenlignet med originalen, for at meningen med den skal komme frem. Det samme gjelder linje 6, som er en variasjon over samme setningsformel. I klartekst er det altså at den som du ikke liker, liker ikke jeg heller, og de du liker, liker også jeg. «Nei» for nay er ikke helt riktig, men heller ikke helt galt, og ordlyden er veldig riktig. Så den får gå. Spend har jeg satt opp i gloselisten med betydning 2 og den litt uvanlige betydning 6, som det kanskje er et hint av her. Det er ikke bare jeg som antyder noe slikt, det står også i Oxford-utgaven. Jeg oversetter på en måte som beholder denne muligheten, og som også har med den normale fortolkningen. Grunnbetydningen er selvsagt «å bruke», og da helst om penger. Også present (tilstedeværende) får en plass i gloselisten, med en sjelden betydning, gjeldende her. Linjene 7 og 8 sier at om du ser bister ut for meg, eller skuler mot meg eller rynkter pannen over noe, så setter jeg straks i gang med å jamre, og det er en hevn over meg selv for det gale som jeg har gjort, og som får deg til å se sånn ut som du gjør overfor meg. Det bygger videre på det som står i de fire første linjene, han er på hennes lag i forakten over ham selv.

Verbet respect (respektere) blir brukt i en betydning som ikke dekkes av min ordliste, OED 4b, det er her «verdsette». Så poeten spør hvilke kvaliteter (merits) han verdsetter hos seg selv, og som hun ikke verdsetter. Ordene respect (respektere) og despise (ringeakte) har samme etymologiske opphav, det er latin respicere og despicere. Motsetningen passer godt, hva er hos meg motsatt hos deg, det skal alt sammen være en del av ideen om at han tenker som henne, han er som henne, også i de negative tankene om ham selv. Hele den tredje kvartetten med linjene 9 til 12 spør hvilke kvaliteter han har, som er stolte nok til ikke å stå i hennes tjeneste, når selv de aller beste egenskapene han har forguder (worship) selv feilene (defect) hennes, og det etter bare en liten bevegelse i øynene hennes. Uttalelsen er så ekstrem, at det er vanskelig ikke å lese den med hint av ironi, om sonettskriveren er aldri så i rør i sin forelskelse og lidenskap.

I konklusjonen blir kvinnen oppfordret til å fortsette å hate ham, egentlig er det vel rettere å tenke at hun ignorerer ham, for nå har han sett hvordan hun egentlig ser på ham. Hun har skjønt han er forblindet i sin kjærlighet, han ser ikke hennes feil, ser henne ikke som hun er, og en sånn vil hun ikke ha.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no, der kunnskapsforlagets blå ordbøker ligger til grunn.

cruel 1. grusomondskapsfullsadistisk 2. (hverdagslig) grufullskrekkeligforferdelig
partake 1. deltata delvære med 2. deleta del iha andel i
frown 1. rynke pannenrynke brynenese bister ut 2. skremme med bistert eller strengt blikkuttrykke noe med rynket panne
fawn 1.  (overført) logrekrypesmiskeinnynde seg 2. (om hund) vise hengivenhetvære vennligpipeknistrelogrekrype 3. (om hjortedyr) kalveføde
lour 1. se bister utse ond utse truende ut 2. (om himmelen) mørknese truende ut
spend 2.  bruke opplegge nedforbrukeuttømmeødsle bort 6. (hverdagslig, vanligvis preteritumfå orgasmeejakulere
present 6. (gammeldags) umiddelbarsom umiddelbart står til rådighet
moan 1. jammerjamringklagestønn(ing) 2. (om vind) klagende lydsvak tutingsvak ulingsukk(ing)jammer
merit 1. fortjenstfullhet 2. fortreffelighetfremragende dyktighet 3. verdverdi 4. fortrinnfordel(god) egenskap(god) kvalitet 5. (kirkelig) forklaring: gode gjerninger som gir rett til belønning
despise 1. forakteringeaktese ned på 2. blåse iforsmå
worship 1. forgude 2. gå i kirkendelta i gudstjeneste 3. (gammeldags) høyakte

Kommentar til sonetten

Det er en kjent sak at sonettene til Shakespeare består av tre bilder som variasjoner over en idé eller et tema. Dette blir oppklarende diskutert i en podcast om sonetten fra BBC i programserien In our time, med Melvin Bragg, og det er med i ethvert standardverk om sonetter og om Shakespeares sonetter. Den engelske sonetten med Shakespeare er ulik den italienske med Petrarca, slik det engelske språket og engelske lynnet er ulikt det italienske. Italienerne deler de 14 linjene i sonetten om med 8 + 6, med idé og motidé, mens engelskmennene og Shakespeare har 4 + 4 + 4 + 2, med 3 bilder og en overraskende eller oppsummerende konklusjon, helst med litt snert.

Her i sonett 149 er de tre bildene variasjoner over ideen at sonettskriveren vil være på samme side som den elskede kvinnen i synet på ham selv, at hun ikke må tro at han ikke tenker som hun gjør, og at han med dette elsker henne forsvarsløst og lidenskaplig. Først blir det sagt i helt rene ord, som riktignok krever litt anstrengelse fra leseren å nøste opp i, han hevder sin rett til å si han elsker henne, og han sier grunnen til han gjør det. Han er for hennes skyld tyrannisk mot seg selv. Så er det at han er på hennes lag i synet på alle andre, de hun misliker, misliker han også, og når hun misliker også ham og viser det ved å morske seg, så straffer han seg selv med straks å jamre seg. Han er altså helt enig i hennes syn, og vel så det. I tredje kvartett er det at alle kvaliteter han har står til hennes tjenese, og de høyeste og beste han har, kan ikke engang måle seg med feilene hun har. Det er en kraftig hyperbel, men passer inn i bildene med selvforakt og selvutslettelse, og det intense ønsket om å uttrykke hvor ubehjelpelig han elsker henne, hvor lite han kan gjøre med det, og hvor rett han har i å gjøre det.

I konklusjonen kommer det en overraskelse og en motsetning, men det passer godt til den desperate stemningen ellers i sonetten. Hun vil ikke ha en som elsker henne så ubetinget, en sånn forakter hun bare. Det henter da opp igjen ordet cruel (grusom) fra linje 1. Hun er virkelig grusom, som ikke elsker ham igjen, så mye som han elsker henne. Men dette skal for ham være helt greit, for han elsker henne så høyt, at når hun forakter ham, så forakter han seg selv også. Det blir da på et litt sykt vis forståelig at hun ikke vil ha ham. Hun vil heller ha en normal mann, som ser henne mer som hun er, og som har litt mer kontroll over seg selv.

Min gjendiktning

Sonetteformen ligger ikke for det norske språk, og både de italienske og engelske sonettene er nesten umulige å oversette så de blir bra, og umulige å oversette så det blir riktig. Også Shakespeare tar seg friheter, og følger ikke den italienske formen strengt, men det er (så godt som) aldri flere enn ti stavelser i en linje, og de har gjennomgående en jambisk versefot (lett – tung, lett – tung, lett – tung, lett – tung, lett – tung). Det lar seg ganske enkelt ikke gjøre på norsk, særlig ikke på bokmål, der ordene har altfor mange stavelser, så det går ikke an å få med alt innholdet samtidig som formenkravene overholdes. Jeg leker meg litt med å forsøke likevel. Prioriteringen er å få rimene og rett antall stavelser inn, og å få det til å fungere på et vis. Versefoten ignorerer jeg der jeg må, og meningsinnholdet må jeg tilpasse. Resultatet blir mitt eget, mer enn Shakespeare. Dette er gjendiktning, ikke gjengivelse, dette er lek og øving, ikke stor kunst, sånn som originalen er.

Sonnet 149

Kan du grusom si jeg elsker deg ei,
Når jeg på lag med deg er mot meg selv?
Tenker jeg ei på deg, når glemt er jeg
Og for meg selv for deg tyrann er vel?
Hvem hater deg som jeg så kaller en venn,
Til hvem skuler du der jeg bruker smisk,
Er du bister mot meg, er ei min hevn
Mot meg å straks tømme ut jamring striks?
Hva har jeg gjort som kan få min respekt,
Så stolt at de til din service stå fikk,
Når mitt beste forguder din defekt,
Befalt av bevegelsen i ditt blikk?
Men hat du i vei, jeg kjenner ditt sinn,
Du elsker de som ser, mens jeg er blind.

ES2018