Sonett 16, av Francesco Petrarca – Movesi il vecchierel canuto et biancho

Vi skal tilbake til senmiddelalderen, og forflytte oss geografisk til Italia, til Roma, og året 1337. Det er 12 år før den store pesten, irrelevant for diktet jeg i dag skal presentere, men relevant for tiden vi er i nå, med en pandemi vår siviliserte verden av i dag har hatt store probelmer med å få taket på. Sånn har historien beveget seg, epidemier, kriser, katastrofer og krig, og de utallige menneskene med daglige bekymringer, tanker og liv.

Francesco Petrarca (1304-1374) kom fra Toscana, fra Firenze, men flyttet sammen med familien tidlig til Avignon, i Provence, i dagens Frankrike. Han er berømt som den store italienske poeten i middelalderen, sammen med Dante, men av en ganske annen støpning, og med en litt annen måte å skrive poesi på. Dante er fremforalt berømt for sin Divina Commedia, Den guddommelige komedie, et av de aller største verkene i verdenslitteraturen, og uten sidestykke i måten det er skrevet og gjort på. Petrarca skrev aldri så kompliserte verk. Men i de mindre former, og i kjærlighetsdikt, er det han som er Dante overlegen.

Petrarca skrev 366 av dem i samlingen han kalte Rerum vulgarium fragmenta (fragmenter av vanlige ting), men som siden er blitt best kjent som Canzoniere. På norsk kan det oversettes som diktsamling, eller samling tekster til lett musikk. Den består av 366 sanger, eller tekster. De fleste av dem er sonetter (317), som den jeg poster i dag, men det finnes også canzoni (29), sestine (9), madrigaler (4) og ballader (7).

Betydningen Petrarca fikk for samtidig og senere kjærlighetsdiktning i Italia og resten av Europa kan ikke overvurderes, dette var modellen, det sånn det skulle gjøres. For italienske poeter betydde det at de bare kunne bli bleke kopier av mesteren, for Europas øverige poeter betydde det at de måtte bryne seg på det melodiøse og rimvennlige italienske språket, i sitt eget lands språk. Det gikk ikke. Så det var først når britene, tyskerne og i mindre grad franskmennene greide å bryte med det italienske, og med Petrarca, at de kom seg videre med sin egen nasjonale litteratur.

Det er å foregripe historiens gang, og gå litt ut av den verden denne bloggposten skal bevege seg i. Jeg møter også på gigantiske utfordringer når jeg skal jobbe med Petrarca, også fordi min italiensk har sine mangler, så jeg er i veldig stor grad avhengig av kilder og hjelpemidler for å komme noen vei, og det krever en del arbeid først å forstå sonetten, så å oversette den og forklare den. Derfor har det ikke blitt så mange tekster av Petrarca på denne bloggen, ikke sammenlignet med posisjonen han har i litteraturhistorien.

Men her kommer han igjen, i teksten som har nummeret 16, og som jeg kaller sonett XVI. Det er en sonett der kjærlighetserklæringen ikke er så dominerende versene gjennom, og der også andre motiv og tema blir brukt.

Sonetto XVI

Movesi il vecchierel canuto et biancho
del dolce loco ov’à sua età fornita
et da la famigliuola sbigottita
che vede il caro padre venir manco;

indi trahendo poi l’antiquo fianco
per l’extreme giornate di sua vita,
quanto piú pò, col buon voler s’aita,
rotto dagli anni, et dal camino stanco;

et viene a Roma, seguendo ’l desio,
per mirar la sembianza di colui
ch’ancor lassú nel ciel vedere spera:

cosí, lasso, talor vo cerchand’io,
donna, quanto è possibile, in altrui
la disïata vostra forma vera.

Sonett 16

Den gamle fjerner seg, gråhåret og hvit,
fra det søte stedet hvor han har sin alder ernært
og fra den forskrekkede familien
som ser den kjære faren mangle å komme;

derfor trekkende derpå den gamle siden
for de ekstreme dagene i sitt liv,
hvor mange flere kan, med gode vilje hjelper seg,
ødelagt av årene, og av den gamle veien;

og kommer til Roma, og følger ønsket,
om å se avbildningen av ham
som jeg igjen der oppe i himmelen håper å se:

slik, periode, går jeg og leter,
kvinne, hvor mye det er mulig, i en annen
type ønsker i deres sanne form..

Språk, form og innhold

Sonettene til Petrarca følger den italienske tradisjonen han selv utviklet til mesterskap. Versene består av femfotede jamber, lett-tung, lett-tung, lett-tung, lett-tung, lett-tung, og det skal være 14 av dem. De grupperer seg i 8 + 6, der de åtte første utvikler temaet, før det kommer en vending, en volta, og de seks siste er annerledes. Her skiller den italienske tradisjonen seg fra den engelske tradisjonen, med Shakespeare, der grupperingen er 3 x 4, og så en kort konklusjon i de to siste linjene til slutt.

Rimmønsteret er også mer komplisert i den italienske sonetten, med omsluttende rim i første halvdel av sonetten, og gjentatt rim i de to første kvartettene. Den engelske sonetten har kryssrim, og rimene blir ikke gjentatt. Årsaken til at det kan gjøres slik er at italiensk er et svært rimvennlig språk, med bare fem vokaler, og rikelig med ord og endinger som rimer. Sonett-formen vant ikke ordentlig frem i England før de med Shakespeare klarte å bryte det krevende rimmønsteret. Og oversettere og sonette-skrivere i germanske språk har en hard jobb foran seg, for å gjendikte eller skrive i den italienske formen.

Skjematisk skrives rimmønsteret i akkurat denne sonetten slik: ABBA ABBA CDE CDE. Lik bokstav betyr linjer som rimer. Stor bokstav betyr kvinnelig utgang, eller vokalisk, trykklett siste stavelse. Dette er lett å få til på italiensk, siden alle ord ender på vokal.

For å oversette en tekst som dette trenger jeg hjelp fra rikelig med nettsteder og ordbøker, som parafraserer sonetten over i moderne italiensk, og som forklarer ordene og stavemåten Petrarca bruker. Min viktigste kilde på nettet er letteritaliana, men jeg har også brukt noe som heter webschool, og også andre. I tillegg har jeg Canonziere, med notater av Paola Vecchi Galli e Stefano Cremonini (Milano, 2011). Av italienske ordbøker er det Treccani , Garzanti Linguistica og Dizzinario Italiano som er foretrukket, men jeg har også brukt andre. Greier jeg ikke å nøste det opp på andre måter, nøster jeg det opp på Google. Italiensk-norsk ordbok finner jeg på Ordnett.no. Ordene jeg slår opp der, finner dere i gloselisten under.

Første fire linjer er ganske krevende. Det er den gamle mannen (vecchierello), blek og gråhåret, som forlater stedet han har tilbrakt livet sitt. og familien som forskrekket ser han gå sin vei. Flere av ordene står i ordlisten. Movesi er gammel skrivemåte for muoversi, refleksiven av muovere (bevege, røre). Vecchierel, eller Vecchierello, er diminutiv av vecchio, gammel. Adjektivene canuto (grå, gråhåret) og biancho (egentlig bianco, hvit) beskriver håret og ansiktet hans i det han går. Videre står det del dolce loco, der dal dolce luogo (fra det søte sted) i dag er riktig skrive måte. Resten av linjen er krøkkete å få oversatt, ov’a sua eta fornita, hvor (han) har sin alder ernært, må det bli. Ove er litterært for hvor (dove er vanlig), og så er noen bokstaver og stavelser forkortet vekk: ove ha, skal det være, «hvor han har…» Så han fjerner seg fra stedet han har bodd, og – i neste linje – fra den forskrekkede familien (la famigliuola, en diminutiv av famiglia). Siste linje har konstruksjonen «som ser den kjære faren komme mangle» direkte oversatt. Heller ikke på italiensk er det vanlig å uttrykke seg slik, det er poetisk språk. Meningen er at han nok ikke skal komme igjen.

De fire neste linjene er ikke stort enklere enn de fire første. Trahendo er en form jeg ikke kjenner og ikke kan finne, men det går an å kjenne igjen verbet trarre (trekke, slepe, dra, bringe med seg) inni der, og moderne italienske omskrivinger bruker trascinando, av trascinare (slepe, trekke, dra, tvinge med seg). Linje 7 har «hvor mange flere kan», quanto piu po, og så tror jeg col buon voler s’aita betyr «med gode vilje hjelper seg», og at aita er en form for aiuto.

Alt ligger til rette for en vending, en volta, etter denne innledningen.

I første tersett kommer han til Roma for å få se han som han (colui) håper en gang til å få se i himmelen (nel ciel). Sembianza ser ut til å være en avledning av sembrare (synes, forekomme, ligne), og står i ordboken oppført som en av flere oversettelser av «utseende». Italiensk moderne omskriving bruker fattezze (lettereItaliana), som er ansiktstrekk., eller effegie (webschool), som er avbildning. Her må jeg inn til forskningslitteraturen for å finne ut av det, og da ser jeg at det er en meget konkret avbildning av Kristus det er snakk om (Petrarca, 2011, s.101-102). Det dreier seg om Velo della Veronica, Veronikas svetteeduk, den sanne avbildningen av Jesus da han langs smertens vei (via dolorsa) med korset på ryggen gråt mot pleddet til en kvinne som ville trøste ham. Dette var Veronika, den senere helgenen, og ansiktsavtrykket til Kristus festet seg til pleddet hennes. Det pleddet blir nå oppbevart i Peterskirken i Roma som en hellig relikvie. Peterskirken i sin nåværende form eksisterte ikke på Petrarcas tid, den ble påbegynt under pave Julius II og utført av Italias store renessansekunstnere fra 1500-tallet av, men den opprinnelige basiikaen ble påbegynt allerede i 324 under Konstantin den store, og denne eksisterte også på Petrarcas tid. Og den hadde det hellige pleddet til Veronika, på italiensk nær vera icona, det sanne ikon. Selvfølgelig er det helt umulig å vite om dette virkelig er et pledd som har tilhørt noen Veronika, eller om legenden Kristus som tørket ansiktet i duken hennes er sann, men det er ikke poenget i historier som dette. For Petrarca, og for jeg-personen i sonetten, er det ingen spørsmål om pleddets og historiens ekthet, og det holder for oss. I oversettelsen bruker jeg «avbildningen av ham». Ordet sembianza er ikke nok til å vise at det er denne konkrete avbildningen det dreier seg om, det må det ekstra noteverk til for å forklare. Videre blir det uttrykt håp om å se ham igjen i himmelen, så det er ingen tvil om at det er Jesu’ utseende (sembianza) jeg-personen vil se.

Den siste tersetten er vrien. Først er det uttrykket lasso, som ordboken oversetter med «tid» eller «tidsrom», mens moderne italiensk omskriving skyter inn ahimè (akk og ve). Videre betyr talore «noen ganger», men ser her ut til å være brukt i meningen «mange ganger». Det lille ordet vo er et verb, i presens 1. person, en alternativ for vado, jeg går, av andare, å gå. Cerchando, eller cercando, er gerundium av cercare, » å lete». Direkte oversatt blir formuleringen «jeg går letende», men på norsk sier vi heller «jeg går og leter». Så kommer i neste linje et utrop, donna, kvinne, jeg oversetter ordet alene, mellom komma, sånn som det står. Quanto è possibìle er direkte oversatt «hvor mange det er mulig», meningen er «i den grad det er mulig», jeg oversetter med «så mye det er mulig». Og så er det in altrui, der altrui betyr «en annen, andres», og er et ord som kan fungere som adjektiv, pronomen og substantiv (beskrive substantivet, erstatte substantivet og være substantivet). La er hunkjønnsartikkelen, bestemt form, men det er også objektsformen (henne) av lei (hun). disïata (ønsket) er ad omveier partisipp av desiare (ønske). Slutten er vostra forme vera, oversatt «deres former sanne». Den er grei. Alt er oversatt og forklart, alle ordene funnet ut av. Men hva er meningen? Også de italienske omskrivingene varierer, det samme gjelder oversettelser til andre språk, der man uansett tar seg friheter for å få formen til å gå opp. Jeg leser det sånn, at han her i siste tersett går og leter etter det som er ønsker i en annen form, enn ønskene som gjaldt å se Jesus i tersetten over. Så her er det å se kvinnen, den han elsker, Laura, i den grad det er mulig, gammel som han er. Jeg har omskrevet mer enn originalen åpner for, for å få denne meningen frem.

Gloseliste

Glosene vil bli slått opp i kunnskapsforlagets blå ordbok.

Movesi -> muovere (uttale: muòvere) (vb.trans.) (vb.refl.) (..) 8. bevege seg, røre seg, sette seg i bevegelse, gå (mot), begi seg, gå (da fra), fjerne seg, bryte opp (da fra), dra/reise (da fra); 9. (vb.refl.) (fig.) gå tilbake (da på) 10. (vb.refl.) (fig.) bestemme seg (for å gjøre noe), gripe inn (for å gjøre noe); 11. (vb.refl.) (hverdagslig) skynde seg;
canuto (adj.) 1. (om hår/skjegg o.l.) hvit, grå 2. hvithåret, gråhåret
loco -> luogo (uttale: luògo) m (flt. -ghi) 1. sted, plass, egn; 2. avsnitt, stykke, passasje, passus (i bok, skrift o.l.) 3. passende anledning, riktig øyeblikk
ove (uttale: óve) (adv.) (litt.) hvor
età (uttale: eta) f 1. alder 2. tidsalder, epoke
fornita -> fornire (-isco) 1. (vb.trans.) levere, skaffe, forsyne (di med) 2. (vb.refl.) skaffe seg, forsyne seg, utstyre seg (også fig.)
famigliola (uttale: famigliòla) f liten familie
sbigottita -> sbigottire (uttale: ṣbigottire) (-isco) 1. (vb. trans.) forskrekke 2. (vb. intrans., hjelpevb. avere; vb. refl.) bli forskrekket/forbløffet/lamslått
manco -> mancare (vb.intrans.) 1. (hjelpevb. essere) mangle, ikke finnes, ikke ha; (..)
fianco (uttale: fianco) m (flt. -chi) 1. side 2. (mil.) flanke
giornata f 1. dag 2. daglønn, dagsverk 3. dagsreise
cammino m 1. gang/gange 2. vei 3. bevegelse, ferd, gang, løp;
sembianza –> utseende aspetto, vista, apparenza, sembianza, (særl. persons)aria; (skinn)parvenza sembrare (sé-) (vb. intrans., hjelpevb. essere) 1. synes, forekomme, se ut til 2. ligne, se ut som
colui (uttale: colui) (pron.) han, han/den der
lassù (uttale: lassu) (adv.) 1. der opp(e) 2. (fig.) (hverdagslig) i himmelen
lasso m tidsrom, periode
talora (uttale: talóra) (adv.) noen ganger, av og til, iblant
disïata – desiato -> desiare (uttale: deṣiare) (-ìo) (vb. trans.) (litt., poet.) ønske

ITALIENSK
vecchierel -> vecchierello [vec-chie-rèl-lo] n.m. 1. diminutivo di vecchio 1 2. vecchio d’aspetto mite, fragile: Movesi il vecchierel canuto e bianco (PETRARCA Canz. XVI, 1). (garzantilinguistica.it)
ìndi ìn|di pronuncia: /ˈindi/ avverbio 1 (arcaico) perciò 2 Indi credevi di potermi prendere in giro, eh? 3 (poetico) dopo 4 Indi s’alzò e il guardo a me volse (dizionario-italiano.it)

Kommentar

Så hva skal man si? Arbeidet med denne sonetten åpnet for meg langt mer innhold enn jeg ante da jeg leste den for første gang. Omstendighetene rundt er interessante, med Petrarca som bodde i Avignon samtidig som pavesetet var i den byen, og skriver (indirekte) om Peterskirken, før den er bygget som vi nå kjenner den. Paven flytter tilbake til Roma og Vatikanet i år 1377, tre år etter Petrarca er død.

Fra tidligere har jeg postet sonett 1 og sonett 82, og jeg har lest i original mange av dem, og i oversettelser noen av dem. Jeg har også i flere anledninger lest om Petrarca, og om livet hans, men så pleier det å hende noe annet som må gjøres, så jeg får ikke skrevet det ned skikkelig før jeg glemmer det. Ennå sitter jeg med en følelse av at det er en verden her, som jeg ikke riktig kjenner.

Og det er det jeg liker så godt med dikt og litteratur og litteraturhistorie, og all annen historie: det er verdener som åpner seg. Det er måter å tenke på og å leve på, som man ikke skulle ant, om man levde hele livet i sin egen lille verden. Det siste er også fint, mange gjør det og har det bra, men for meg er det fascinerende å givende og forsøke å sette meg inn i stadig flere verdener og verdensbilder. Erfaringen er at jo mer man setter seg inn i det, jo mer mening gir det, og rikere føler man at ens eget liv, som en del av alt dette.

Dette var litt personlig, og ikke så mye til selve diktet. Sonetten handler om den gamle mannen, som nå forlater familien, og skal ut på en slags pilegrimsreise. Det er for å se Kristus, den sanne og hellige, men det er også for å se Laura, den elskede kvinnen. Disse to ønskene blander seg sammen med hverandre, det fromme og hellige, og det som er av en annen type. Alt blir satt mot en bakgrunn av livet som går og nærmer seg slutten, og familien som er igjen.

Min gjendiktning

Det er nesten håpløst å gjendikte en italiensk sonett av Petrarca. Det er egentlig mer en øvelse enn en kunst, og man kan ikke godt si man gjengir originalen på noen som helst representativ måte. Men jeg gjør et forsøk, og poster resultatet av forsøket.

Sonett 16

Den gamle reiser, skjegget, grå og hvite,
fra søte stedet han sin alder fødde
og fra familien, som nå så redde
ser kjære farens avskjed mangle lite;

for det å trekke på den gamle side
for hver ekstreme dag i livet levde,
hvor mange kan den gode vilje hevde,
når knekt av år, og trett av veien vide;

og kom til Roma, for å ønsket følge,
å se på bilde av den mann som samme
et håp å se i himmelen, kan sette:

og slik går jeg i søk og dølge,
o kvinne, hvilken grad er mulig, i annet
slags ønskemål, i formen deres rette.

ES2020

Kilder

Francesco Petrarca: Canzoniere – A cura di Vecchi Galli (Annotazioni di Paola Vecchi Galli e Stefano Cremonini) – Bur rizzoli,Milano, 2011

Francesco Petrarca: Il Canzoniere (con le note di Giuseppe Bigutini) – Ulrico Hoepli, Milano, 1918

I tillegg har jeg fått lastet ned den spesielle The sonnets, Triumphs, and other Poems of Petrarch, den første samlede engelske oversettelsen av Petrarcas verk. Den er utgitt av Thomas Campbell, kan det se ut som, i året 1789, og med London: George Bell and Sons, York Street, Covent Garden på tittelbladet som i min nedlastede uttgave er helt digitalisert.

Meget snill og ærlig synes hun (Tanto gentile e tanto onesta pare), av Dante Alighieri

Denne posten er skrevet i februar, 2017, for så å bli tilbakepostet.

*

I 1943 gav Gunnar Stenersens forlag ut en bok med tittelen Fra Dante til D’Annunzio: Italienske sonetter i norsk gjendiktning av Kristen Gundelach. Den ligger på nasjonalbibliotekets nettsider, det er der jeg har lest den, og det er dit lenken går. Jeg sjekket en del bøker med italienske dikt i norske gjendiktninger og oversettelser, for å skaffe meg en oversikt over hvilke dikt jeg burde poste, når jeg nå skal lappe sammen en del hull i bloggens tidligere år. Gundelachs oversettelser utmerket seg ved å fungere slett ikke verst på norsk, langt bedre enn andre som har prøvd seg på å oversette italiensk. Oversettelsene til Magnus Ulleland og Sigmund Skard kan bli ganske tunge, om enn de to nok kanskje er mer samvittighetsfulle i forholdet til originalen. Gundelach skjærer igjennom, får rimmønsteret til å gå opp, og gjendikter nesten vel så mye til sin egen stil, som til originalens. Den konklusjonen kommer jeg til etter å ha lest omtalen av ham på norsk biografisk leksikon. Det var interessant lesning, om en person jeg ikke kjente fra før.

Nå er det ikke oversetteren Gundelach som er poenget, men originalen, Dante Alighieri (1265 – 1321). Av ham har jeg postet et dikt før, I øynene bærer min kvinne kjærlighet, det er det diktet av Dante jeg liker best. Hos Gundelach blir det oversatt slik:

Min dames blikk er Amors tilholdssted
så hvor hun ser blir verden god og fager.
Menn snur sig etter henne alle dager
og han hun hilser får ei hjertes fred.

Han bever og blir blek, slår øiet ned
og sine synder han med sukk beklager.
Hovmod og hat hun med sitt nærvær jager.
Hjelp mig, o kvinner, med min sang, syng med!

All hjertets godhet springer opp av dvale
i den som hører henne til sig tale.
Han som først møtte henne, sæl er han!

Og når hun smiler bitte lite grann -!?
– Min Gud! — slikt kan ei fattes–! hvor fins ord -?
så søtt er underet og så nytt på jord.

Det er nødrim som ikke står noe tilbake for de jeg bruker i mine gjendiktninger her på bloggen! Min post om dette diktet er omfattende, og selv om oversettelsen er klønete, strekker det til sammen med ordforklaringene til å vise at Gundelach tar seg friheter. Tegnsettingen der på slutten, den er helt hans egen, og det samme er stemningen han maner frem. Diktskriveren mister jo helt kontrollen! Det gjør aldri Dante.

Dantes hovedverk er selvfølgelig Divina Commedia. Den jobbet jeg med en god stund på Helt grei litteratur, men det arbeidet har ligget stille noen år, nå. Det er svært tidkrevende, og som familiemann i vanlig arbeid, har jeg ikke den tiden. Jeg prioriterer andre ting.

På nettsidene til Princeton Dante procjet, som jeg bruker til å hente mitt stoff om Dante, så står diktene – eller rimene (Rime) – under minor works. Det er mindre arbeider. Jeg har lest litt av forskningen om Divina Commedia, og i forbindelse med satte jeg meg inn i en god del om Dante og hans samtid, men det meste av det er ute av hodet igjen nå. Om Dantes øvrige arbeider vet jeg ikke så mye mer enn det jeg har lest der på Princeton, verkene selv, og det at de sannsynligvis ble skrevet mellom 1283 og 1308. Jeg kan prøve meg å gjette på at disse tekstene hans er litt enkle. De bruker den vanskelige sonetteformen, rimmønsteret er komplisert, men billedbruken er vel ganske enkel, og det er ikke slik at de kommuniserer på flere nivåer, slik verdenslitteraturens beste sonetter gjør, og som Dante selv gjør på nesten guddommelig vis i sin egen guddommelige kommedie. De er litt forførende, disse rimeriene til ære for den vakre kvinnen, de holder ikke igjen, og fremhever henne gjennom kraftige overdrivelser. Det er den teknikken han bruker i I øynene bærer min kvinne kjærlighet, og det er den han bruker her, i Tanto gentile e tane onesta pare….

XXII

Tanto gentile e tanto onesta pare
___la donna mia quand’ella altrui saluta,
___ch’ogne lingua deven tremando muta,
___e li occhi no l’ardiscon di guardare.
___Ella si va, sentendosi laudare,
___benignamente d’umiltà vestuta;
___e par che sia una cosa venuta
___da cielo in terra a miracol mostrare.
Mostrasi sì piacente a chi la mira,
___che dà per li occhi una dolcezza al core,
___che ‘ntender no la può chi no la prova:
___e par che de la sua labbia si mova
___un spirito soave pien d’amore,
___che va dicendo a l’anima: Sospira.

Jeg følger oppsettet og nummereringen til Princeton Dante Project. Dante satte selv ikke noe nummer på diktene sine.  WordPress tillater ikke innskudd på linjene, i alle fall får ikke jeg det til, derfor har jeg laget til en liten strek __ for å markere.

Min oversettelse

Oppsettet i oversettelsen følger det Gundelach bruker, og som er (eller var) vanlig i norske oversettelser av sonetter. Linjer som hører sammen blir gruppert, slik at det her blir to med fire og to med tre, til sammen 14 vers. Men sammenhengen er jo ikke så tydelig i dette diktet her, så det kunne like godt vært delt inn i 8 + 6, eller kanskje også på andre måter. Utgaven til Princeton er nok tettest til originalen.

XXII

Meget snill og ærlig synes hun å være
min kvinne, når hun hilser på andre,
slik at hver én tunge må skjelve stum,
og øynene drister man seg ikke til å se på.

Når hun går, hører hun seg priset,
verdig kledd i ydmykhet;
og ser ut til å være en sak kommet
fra himmelen til jorden for å vise et mirakel.

Hun viser seg slik behagelig for de som ser henne,
slik at det fra øyne går en stor sødme til hjertet,
som det ikke går an å forstå for de som ikke prøver henne:

og det ser ut som av hennes lepper beveger det seg
en elskverdig ånd full av kjærlighet,
som om hun stadig sa til sjelen: sukk.

Kommentar til språket og oversettelsen

Jeg har lagt meg til å oversette med omskriving, heller enn å få alle ordene i sin rette ordklasse. For italiensk gjelder det særlig verbende, der de bruker flere tider enn vi pleier å gjøre på norsk. Hva som er gjort, vil komme frem av denne kommentaren. Om bedre italienskkyndige enn jeg, ser feil, er rettelser velkomne.

Tanto betyr «meget», eller mye av en ting. Så i første linje er det mye av snillhet (gentile) og mye av ærlighet (onesta). Min oversettelse skal fungere på norsk. I linje to oversetter jeg altrui saluta med «hilser på andre», av gloselisten kommer det frem hva altrui kan bety. Linje tre har tremando (av tremare, «å skjelve») i den mye brukte formen gerundium, på norsk «skjelvende». Formen er imidlertid ikke så mye brukt på norsk, og i den senere tid har jeg kommet til at det da er mest riktig å skrive om, mens jeg de første årene var tro til formene i originalen. I linje fire er øynene (l’occhi) objekt, og det er tredje person flertall (på norsk: de) som ikke våger (l’ardiscon) seg til å se på dem (di guardare). Av den italienske wikipediasiden til diktet kommer det frem at den nå vanlige flertallsformen gli, den gang kunne gjengis med li. Så da går det med li occhi og li ardiscono, der det egentlig, i moderne italiensk, skulle være gli occhi og gli ardiscono.

Ella er den gamle og litterære formen for «hun», si va er presens tredje person refleksiv av andare (å gå), refleksivformen på norsk ville blitt «går seg». Tanken er, slik jeg forstår den, at hun går med seg selv. Sentendosi laudare inneholder nok en gerundium, og nok en refleksiv, sentendosi blir direkte oversatt «hørende seg». Hun hører altså ros og pris, hvor enn hun går. Formen benignamente er partisipp av benignare, «å verdiges», et verb vanligvis brukt i refleksiv, benignarsi. På norsk kan man kanskje få til noe tilsvarende med «verdiget seg», eller satt inn i linjen: «verdiget seg kledd i ydmykhet» (d’umiltà vestuta). Den italienske wikipedia-siden har omskrevet med bevenola «velvillig», for å sette diktet om til moderne italiensk, altså: «velvillig kledd i ydmykhet». Jeg tror ikke jeg er så helt på ville veier med min løsning, men jeg er ingen ekspert på italiensk, og enda mindre på middelalderens italiensk. I linje sju er formuleringen e par che sia una cosa venuta, der sia er konjunktiv (av essere å være), en form som uttrykker tro, håp og usikkerhet, det som er er mulig, og ikke er faktisk (indikativ). Konkjunktiv blir ikke brukt på norsk, og jeg gjør ingen forsøk på å få det inn. Det lille ordet par er tredje person presens av pare, «synes», una cosa er «en sak», og venuta betyr «kommet» (av venire, «å komme»). Sistelinjen i det som hos meg er strofe 2, linje 8 i originalen, har ganske mange betydningsbærende ord, halvparten av dem er substantiv eller verb. Ordrett skal da cielo in terra a miracol mostrare være «fra himmelen i jorden til mirakel demonstrere». Linjen henger sammen med linje 7, slik at det synes som hun er kommet fra himmelen til jorden for å demonstrere et mirakel, eller vise hvordan et mirakel ser ut.

Mostrasi sì er refleksiv av mostrare, «vise, fremlegge», refleksiv «vise seg», ordet etterpå er en litterær variant av cosi, «slik». Piacente er en noe sjelden partisippform av det veldig vanlige verbet piacere, «å behage», tilsvarende partisipp på norsk er «behaget». Meningen i linjen er at hun viser seg behagelig for de som ser henne, eller bare at det er behagelig, tilfredsstillende å se på henne. Dette behaget går fra øynene til hjertet, den klassiske veien i den gamle, klassiske litteraturen, der øyet ser og hjertet føler. Ordet dolcezza er forsterkning av dolce, altså en stor søthet, stor sødme. Min norske oversettelse har en del omskriving her, og tillegg av ord underforstått i originalen, for å få frem meningen tydelig. På norsk kan de se mye ut å ha ser henne, prøve henne i linjene 9 og 11, på italiensk er objektet mer diskret satt foran, la mira, la prova. La er her «hun» i objektsform, altså henne.

Til slutt har vi den vanlige vanskeligheten med å oversette italiensk amore og engelsk love til norsk er alltid litt vanskelig. Det norske ordet, kjærlighet, er veldig lite poetisk, med mange stavelser og en vanskelig metrikk. Det er ikke for ingenting dette ordet er lite brukt i norsk lyrikk, uten sammenligning mye mindre enn tilsvarende ord på italiensk og engelsk, og andre språk. Det gjør oversettelse av utenlandske dikt der ordet er brukt alltid vanskelig. Man har alternativene elsk eller elskov, eller så må man omskrive. Her ligger også at det norske ordet kjærlighet, nok kanskje er litt mer filosofisk enn det engelske love og det italienske amore, det norske ordet har ikke så mye av lidenskapen til den engelske og italienske varianten. Ordboken oversetter amore med «kjærlighet, hengivenhet». Man skulle nok kanskje hatt et ord for begge deler å sette inn i nest siste linje, der. Slutten er che va dicendo a l’anima, med formen va dicendo, der formen dicendo er gerundium, en form som vanligvis blir brukt sammen med verbet stare, «å stå» (sto dicendo – snakkende). Her blir det brukt med å gå, va dicendo. Jeg har oversatt og omskrevet med stadig, for å få frem at denne handlingen er aktiv, kontinuerlig.

Gloser

Glosene er slått opp i kunnskapsforlagets blå ordbok, om ikke annet er oppgitt. Oppslagsord står i fet skrift.

altrui en annens, nestens, fremmed

muta – hunkjønn-> muto stum

ardiscon -> ardire våge, driste seg til

ella litt. hun

sentendosi – refleksiv, gerundium -> sentire høre, føle, fornemme, sanse, smake, lukte; få vite; tro, mene; anerkjenne; dømme, verdsette; refl. befinne seg; sentirsela di være i stand til å; ha mot til å

laudare rose, prise

mira -> mirare betrakte; sikte; fig. ta sikte på

benignamente – partisipp -> benignare verdiges, være så verdig å; nedlate seg til å

vestuta -> vestuto kledd (engelsk dressed), napolitansk dialekt, skriver Wiktionary.

mostrare vise; utstille, fremlegge

4. litt. cosi (slik)

‘ntender -> intendere forstå, høre, mene; ha til hensikt, i sinne; vende

soave søt, mild, blid, yndig, elskverdig

anima sjel; det innvendige

Sospira -> sospirare sukke; lengte etter

Kommentar til diktet

Mye er usikkert med Dante, som med så mange av middelalderens skrivende menn. Man vet han er født i 1265, at han hadde en del politiske verv fra 1295, at han sympatiserte med de pavetro guelferne, men av guelferne var han blant den moderate, hvite fraksjonen, slik at han ble landsforsvist på begynnelsen av 1300-tallet, da de svarte guelferne tok makten. Det var i løpet av denne landsforvisningen han skrev Divina Commedia.

I 1283 er Dante 18 år gammel. Han sender da en sonett til Guido Cavacanti, en av tidens mest kjente diktere, som Store norske leksikon skriver, og det er derfor Princeton antar diktet jeg i dag poster er skrevet en gang etter 1283. Om det er skrevet tidligere, ville også Dante vært veldig, veldig ung. Det kan det være han er, for enda så forførende diktet er, så har det noen mangler. Starten er: Tanto gentile e tanto onesta pare. Det er en linje som ikke blir avsluttet, den henger i luften. Rimet pare blir hentet opp i guardare – laudare – mostrare, linjene 4, 5 og 8. Kanskje er det sånn det må være. Her er i alle fall ikke så mye som store norske leksikon skriver en sonett skal inneholde, ikke som man finner dem hos Petrarca. Petrarca (1304 – 1374) er jo også noe senere enn Dante, og utvikler sonettformen til mesterskap.

På den annen side er denne måten å dikte på i tiden banebrytende. Dante skriver i det som kalles Il Dolce stil novo, eller «Den søte nye stil». Det var en stil som utviklet seg i Firenze fra 1280-tallet, nettopp på den tiden Dante selv begynte å skrive. Det skulle handle om kjærlighet (amore), og det skulle være mildt, nobelt (gentilezza), slik det så til de grader er i diktet til Dante. Videre gjaldt det om å skrive om en kvinne, lode, prise og rose henne. Også det er godt oppfylt. Så var det å bruke omskrivninger, sammenligninger og metaforer, gjøre det litt komplisert og ettertenksomt, noe som også er oppfylt her hos Dante. Skjønnheten og ærbarheten til kvinnen lar seg ikke beskrive med vanlige ord, man kan ikke bare si at hun er «pen» og «elskverdig», hun må gjøres til noe helt enestående, til noe uoppnåelig og uforståelig. I dette diktet får Dante det til at hun er noe himmelsk, noe som ikke har så mye med oss på jorden, men at hun likevel er her, og så beskriver han effekten det gjør på oss vanlige mennesker. Tungen blir stum, ord strekker ikke til, og øynene drister seg ikke til å se på henne.

Nøkkelen ligger også i avslutningen på første halvdel, de åtte første linjene, der det står at hun er kommet fra himmelen til jorden for å vise et mirakel. Andre halvdel, de seks siste linjene, skal egentlig bryte litt med de åtte første, eller sette frem saken på en ny måte. Her er det vel heller mer av det samme. Eller, det går an å skrive at de seks siste linjene er beskrivelsen av hvordan dette mirakelet virker. De som ser henne, opplever naturligvis stort behag, men de får også en veldig sødme sendt ned fra øynene til hjertet, fra sansene til følelsene, og denne følelsen kan ingen forstå som selv ikke har prøvd å se henne. Ergo: hun er enestående, det finnes ikke hennes make. Denne ånden er også fylt av kjærlighet, overfylt, noe man skjønner når leppene hennes beveger seg, altså når hun snakker. Da er det som om hun sier, til sjelene, at de må sukke, i en betydning av sukke hvor det også er underforstått å lengte.

I dette sukket ligger så mangt.

Min gjendiktning

Jeg skal begynne å ha gjendiktning på de utenlandske diktene. Målet er å ikke være verre enn Gundelach, og de andre pionerene som oversatte utenlandske dikt på første halvdel av 1900-tallet! Det er mye lettere når man kan gi litt slipp på originalen, og la sin egen stil skinne gjennom. Rimene skal være a – b – b- a – a – b – b – a,  c – d – e – e – d – c, så det er ganske heftig.

XXII

Snill og ærlig synes hun å være
min kvinne når andre hun hilse ville,
slik at hver en tunge må skjelve stille,
og hennes øyne tør man ikke se nære.

Når hun går så føler hun prisen å bære,
verdig kledd i ydmykhet milde;
hun ser ut til å være kommet fra en kilde
i himmelen til jorden et mirakel å lære.

Hun viser seg skjønn for den som får se,
som fra øynene en søthet til hjertet ned,
som ingen forstår som ei får erfare:

det synes som av leppene beveger seg bare
en ånd fullt til randen av kjærlighet
som om hun kommanderte sjelen å sukke med.

ES2017