Fly

Dette diktet passer det godt å poste nå som jeg har nettopp har sett min kone og mitt lille barn forsvinne inn på flyplassen for å ta et fly langt, langt vekk fra meg for lang, lang tid. Riktignok handler ikke dette diktet mitt akkurat om det, det er kanskje litt vanskelig å si akkurat hva dette diktet handler om, men at det er et enkelt og fint lite dikt i min stil, er ikke noe vanskelig å si. Og så er det noe med det å fly, fly vekk, og fly hjem, gå opp i noe og så være et annet sted, lengselen etter det, og nå – for meg – lengselen etter å være med, det er noe med det. Jeg kunne tenke meg det. Jeg prøver mange ganger å sette ord på det. Jeg prøver mange ganger å

Fly

Jeg kunne tenke meg
å sette meg i et fly
og fly
og fly
og fly og fly og fly
og så var jeg fremme
hjemme
Det kunne jeg tenke meg
så sterkt
at jeg skriver det på ny
jeg kunne meg å fly
og fly og fly og fly
og fly
og fly
og så var jeg fremme
hjemme.

Nr. 9

ES2015

Reklamer

Elven

Dette diktet er skrevet den deilige sommeren 2015, hvor vi får første gang har vårt ennå ganske nyfødte barn med til Kiev, og hvor solen og varmen gav bare enda mer mening enn det pleier å gi. Noen ganger fikk jeg lov til å ta ut på egen hånd, eller ta med meg barnet, og la det sovne i vognen, slik at jeg kunne sitte ved elvebredden og la tankene fly, eller flyte, sakte, og mektig, som elven.

 

Elven

 

Det renner en elv ved min side

Og ordene strømmer på

Jeg elsker å være enkel

Der er så deilig å leve

At man trenger ingen rim

Eller rytme

Eller regler

Det er livet mitt som renner

Trygt og godt

Bredt og fint

Det er tiden som renner

Og det er så mye av den

 

Jeg sitter på en kafé

Bestiller en ny øl

Der er Dnjepr, sier jeg

Tenker jeg.

Nr. 8

ES2015

Morgen

Dette diktet er fantastisk. Det vil si, det dette diktet beskriver er fantastisk. Det er vår datter, den gang på snart ett år, som viser oss og resten av verden hvordan man skal våkne her på denne deilige jorden.

Morgen

 

Hun er ikke våken ennå

Så vi vekker henne

Hei verden!

Det er på tide å leve!

 

Og hun skjønner så godt

Hva vi mener

Og gir seg i gang

Med å sprelle

Med alt hun har

Nr. 7

ES2015

Smelte en sten

Min datter er så vakker at jeg har ingen måte å uttrykke det på. Ordene mine har ingen sjanse mot den skjønnhet hun utstråler i virkeligheten, den forundrer meg hver gang jeg ser henne. Så jeg kan skrive hva jeg vil, så sterkt jeg vil, det blir aldri i nærheten likevel. Derfor kan jeg også leke litt med ordene, og med diktskrivingen. På rappen laget jeg en ny versjon av dette diktet, Smelte en sten, der forandringene er kosmetiske, men en høytidelig analyse kan være fullt av stort alvor. For eksempel er det innslag av rim i den første versjonen, enderim med at pen rimer på sten,  og nytt rim med deg – meg, og til slutt vekk – flekk. I den andre versjonen er det bokstavrim, alliterasjon, med at søtsmeltestein alle begynner på s, og gir en sammenheng mellom de tre ordene, en sammenheng som også gjelder semantisk. Videre er søt et annet ord enn pen, kanskje er det også en viss forskjell om det er søthet eller penhet som smelter stenen, eller steinen. Ordet stein er lydlig annerledes enn sten, med diftong, og ikke regnet for å være så pent. litt mer sånn vi snakker, litt mer uhøytidelig. Jeg fikk nesten lyst til å skifte ut -e med -a i smelte, også, altså smelta, slik vi ville sagt det her i Rogaland. Hadde jeg lest det opp, hadde jeg garantert sagt smelta, i denne versjonen, smelta en stein, kanskje til og med smelta ein stein. Diftongen går igjen i degmeg, eller deimei, som det blir sagt, og lager en forbindelse der også. Diftongen blir imidlertid ikke brukt mer i diktet, det er bare i første del den spiller noen rolle. Midtstrofen, eller de to linjene i midten, er kanskje litt lettere å forstå i versjon to, der er det skrevet enklere ut, mer rett frem. I første versjon, originalversjonen, om man vil, må man kanskje lese et par ganger for å se at det går opp grammatisk, og at meningen egentlig er klar. Det er om den lyriske jeg-personen, jeg-et i diktet, står foran diktets deg (som i virkeligheten er Irina, min datter), så skal ikke diktets deg (altså hun) bli forundret om diktets jeg smelter vekk, slik en stein ville gjort.

Sånn kan man skrive i det vide og det brede. Eller bare la diktene stå som de er.

Smelte en sten

Irina
Du er så pen
At du kan smelte en sten

Så står jeg for deg
Når du smiler til meg

Bli ikke da forundret
Om jeg smelter vekk
Og etterlater meg
Ingenting annet
Enn en våt flekk

Nr. 6

Versjon 2

Smelte en stein (alternativ)

Irina
Du er så søt
At du kan smelte en stein

Så om jeg står foran deg
Og du smiler til meg

Bli ikke forundret
Om jeg da smelter vekk
Og fra meg er igjen
Kun
en våt flekk
Nr. 6

Annerledes nå

Dette diktet tror jeg ikke jeg skal si så mye om, det er skrevet om våren, postet om våren. Ellers sier diktet det som skal sies, det kan ikke bli sagt annerledes enn det som står der.

 

Annerledes nå

På trærne spretter bladene
Tulipaner står i blomst
Og det synger glade fugler
Våren spruter
Overalt.

Jeg sitter
Med en kaffekopp
På terrassen.

I stolen
Ved siden av
Er ingen.

Det kryper ikke
Noe barn her
Og gurgler
Av glede.

Tulipanene er røde, gule, oransje
Himmelen er blå.
Fargene er som de pleide å være
Bare helt annerledes
Nå.
Nr. 4

ES2015