Om det bare fantes for meg

Dette diktet skrev jeg 3. desember, 2010. Det avslutter samlingen for det året. Til neste år er det samlingen fra 2011 som skal postes, og den vil postes tirsdager.

 

Om det bare fantes for meg

Det er skrevet så ofte at det er sikkert sant
De lykkelige tingene hender i blant
Og om man har viljen vil man alltid se
At livet og lykken finnes et sted.

Jeg har lest det i bøker og skrevet selv
Og så sitter jeg her da, allikevel.

Utenfor vinduet, desembernatt.
Innenfor jeg, så ulykkelig at

Jeg igjen og igjen må skrive i vei
og be om en lykke
som fantes for meg.

Og som jeg kunne ta
Og som alle sa
Denne, Eivind –
skal du ha.

Å, hvor siste linje ville vært grei
om alt dette fantes bare for meg.

Lyrikk10, nr 12

ES2010

Til henne (mitt liv)

Dette diktet låner sterkt av Tor Jonsson, og hans «Til ein namnlaus» (som på nettet er å finne for eksempel på sidene til Origo). Det er et kjempedikt, det er et dikt som brenner selv om man låner av det, det er et dikt der man kommer skjeivt ut om man forsøker å finne hvem «henne» er, slik kommentatorer og visstnok norsklærere har forsøkt på i kommentarfeltet på Origosidene. Her er det nok ikke så spennende hvem «henne» er for dikteren, men hvem hun er for leseren. Jeg har alltid oppfattet disse linjene veldig sterke, akkurat som jeg liker dem, det er hun som gir brannen, jeg brenner av henne. I mitt dikt er det jo ikke så mystisk hvem hun er, det er heller ikke et dikt som må forveksles med filosofi og ettertenksomhet, dette er bare å elske veldig sterkt, slik jeg gjør min kone. Så sterkt, at jeg må låne linjer av store Tor Jonsson, for å uttrykke det, så alle får se. Se!

Til henne (mitt liv)

Dikteren sa han skal brenne og brenne
og dedikerte derfor diktet
til henne.

Til henne gir jeg også mitt
Jeg gir det hele, liv og dikt,
Livet gir jeg hver eneste dag
og hva skal hun med diktet?
Ikke det slag.

Det er for meg selv at jeg skriver for henne
For i meg er også det som vil brenne og brenne

Og om det for meg av og til stokker seg litt,
er det fortsatt meg, fortsatt mitt,
skrevet for henne hele dikt.

Det kan ikke gå an
ikke å se det:
At mitt liv er forandret
og det til det bedre.

Det er et budskap
jeg til verden vil sende
At hver dag er en glede
og gleden er henne!

Jeg tenker det ut og skriver det ned.
Og legger det ut slik at alle kan se!
Se!

Lyrikk2010, Nr. 11

ES2010

Mørke måneden

Jeg liker godt når diktene er litt ubehjelpelige. Dette er kanskje for mye av det gode. Eller for mye av det dårlige. Eller akkuart passe. Dikt skal ikke være perfekt. De skal være uttrykksfulle.

Mørke måneden

Det er mørke måneden.
Glasset og jeg er tomt.
Det kommer igjen og igjen.
Jeg har mye å spørre om.

Jeg sendte en gang et brev.
Jeg fikk en gang et svar.
Dette er hva hun skrev.
Dette er hvordan det var.

Jeg skal ikke leve med deg
Men jeg skal huske hvem du er.
Skriv ikke mer til meg.
Der.

Jeg står med brevet i hånden
Den mørke, mørke måneden.
Jeg har lyst å telle til langt.
Det er alt sammen tungt, og sant.

Så legger jeg meg ned.
Natten er min venn
Og flyr med drømmene med
Den mørke måneden.

Lyrikk10, Nr. 10

ES2010

Et dikt til min elskede

September 2010 bodde min kone og jeg i en bitteliten leilighet i Bergen. Det var det første hele året vi bodde sammen. Jeg husker ikke når på året jeg skrev dette diktet, det var ganske sikkert ikke i september. Men det passer i september, og det passer nå og det passer alltid. Man skriver kanskje ikke slike dikt lenger, men så man visst bare gjøre det likevel, når man har en kone som jeg har, og hun ikke er hjemme, men snart kommer hjem. Det er et dikt til min elskede.

Merk at WordPress ødelegger formatet litt av og til. Her skal det være to strofer, den første lang, ned til «hun kommer hjem», og så er andre strofe bare de to små, siste linjene.

Et dikt til min elskede

Man skriver visst ikke slike dikt lenger.
Den ekte, dype følelse skal ikke ned i ord.
Man skal ikke skrive til sin kjæreste
at hun betyr alt på jord
og at det jeg skriver er sant
at jeg ikke ville byttet henne mot alt
og at jeg er glad for at hun snart vil komme hjem
og snart er hjemme
og at jeg er lykkelig med henne
Og at alt det andre jeg har
ikke spiller noen rolle
som helst

bare er tull
mens hun er gull
gull, gull

i overført betydning
og i aller høyeste betydning
og i alt som har betydning

går ikke å holde igjen
i dikt om henne

når hun kommer hjem.

Jo.

Sånne dikt skriver man.

Lyrikk10, Nr. 9

ES2010

Glede

Nøkkelen til livet

Lyrikksamlingen Lyrikk10 inneholder mange fine dikt. Dette er ett av dem, nøkkelen til livet.

Nøkkelen til livet

Så hadde jeg nøkkelen i hånden
Og visste hva det var.

Med den kunne jeg åpne alt
med den hadde jeg tilgang til alt

Det fantes ikke den dør i verden
eller fantasien
som nå ikke kunne bli åpnet av meg.

Nøkkelen hadde jeg.

Nr. 8

ES2010

For sent

Her er dikt nummer 7 i samlingen jeg skrev i 2010, Lyrikk10 heter den, passende. Dette diktet er For sent.

For sent

Jeg ser på det liv som er meg
som jeg lever.

Jeg prøver en rekke ting.
Jeg leser dag og natt.
Jeg prøver å lære meg mye.
Jeg prøver så godt som jeg kan.

Man kan ikke stille så store krav
til dikt
som er skrevet av meg.

Jeg er allerede ganske gammel
jeg.

Det finnes et språk som de flinke behersker
der det alt blir lett formulert
og alt blir vakkert og sant.

Jeg har hele mitt liv forsøkt å lære meg dette språket
Det er for sent
Å snakke det rent.

Nr. 7

ES2010

Skru meg av

Dette er dikt nummer 6 fra lyrikksamlingen Lyrikk10.

Skru meg av

Finnes det en bryter
som man kan trykke på
av.

Om man kunne slå meg av
som man slår av lyset
eller skrur av computeren
slår av ovnen
slår av strømmen
slokker livet.

Jeg er så sliten nå
Jeg har følt så mye nå
Jeg har vært for lenge på.

Jeg kunne tenke meg å slå av
det meste.

Finnes det en slik bryter?
Kan jeg for en stund eller lenger –
skru meg av?

Nr. 6

DSC_0586