Fra en flyplass

Et situasjonsdikt i dag, fra Gardermoen flyplass, der jeg absolutt ikke skulle være nå, men som jeg likevel er, fordi jeg ikke rakk flyforbindelsen.

Så sitter jeg på en flyplass

Så sitter jeg for meg selv

Kaffe har jeg i koppen

Trist er jeg allikevel

For ei var her jeg sku’ være

Dette er ikke mitt sted

I en annen by på kloden

Er hun jeg skal være med.

Og solen vandrer på him’len

Fuglene synger sin sang

Jeg drikker min vin og min kaffe

Og er en ulykkelig mann.

Tanker har riktignok vinger

Ord finner alltid en vei

Men det hjelper meg ikke det minste

Når jeg ikke er med deg.

ES2019

Esken

Jeg vet ikke om jeg fikk til dette diktet, men det fascinerer meg litt, så jeg poster det.

Jeg ønsker at du har en liten eske
Og i den skal du finne
hver gang du trenger det
en forsikring i fra meg
om at jeg elsker deg
og at jeg elsker deg
samme hvor du er
og samme hvor esken er
og samme hvor allting er
Så er det bare et ønske unna
at du vet det.

ES2019

Et dikt (enkelt, og ikke)

Jeg tenkte jeg skulle finne på et nytt dikt å skrive, og legge ut, torsdag 28. Februar, mens jeg er på vinterferie i Kiev. Det greide jeg ikke, men jeg tenkte å forsøke meg på nytt, 1. Mars, og heller legge posten tilbake til torsdagen den hører hjemme. Så installerer jeg meg på en av Kievs forsøk på kaffebarer, med en kapputsjino og to, skrevet på russisk vis, som det uttales, og ikke korrekt italiensk. Det er ingen andre enn jeg og personalet her, min kone er i butikken, mitt barn leker med sitt søskenbarn og babusjka. Om to dager reiser jeg hjem, mens min kjære kone og herlige barn blir igjen. Det skulle resultere i endeløst med følelser, og – kanskje – tilsvarende dikt. I stedet ble det dette diktet her, om ønsket å skrive dikt verdt noe for andre, dikt det er poeng i å skrive.

____________________

Et dikt er så enkelt

Og så ikke enkelt

Å skrive

Man vil liksom finne de ordene

Andre vil lese

Og tenke tanker

Som ellers ikke ville blitt tenkt.

ES2019

1. Mars

Mørketid

Det er 13 desember. Dagene blir omtrent ikke mørkere. Kulden ligger tungt om oss. Dette er et dikt skrevet til denne dagen og tiden.

Mørketid

Fra begge sider av dagen

Kryper mørket seg inn

Jeg krøller meg

sammen

i

stemningen min.

All verdens krav

Slår jeg enkelt av

Klikk.

Slik har jeg på enkelt vis

Et vintermørkeparadis.

ES2018

Bildiktet (I bilen, på veien, i regn, i regn)

I dag var jeg ute på en lengre biltur. Det er poesi i det, det vet alle. Veien som strekker seg, kilometerne som legges bak deg, reisen, målet. Da sitter du der i tankene dine. Klassikerne finnes i populærmusikken, jeg skal ikke referere dem, det er også vel kjent, artisten på veien, mennesket på veien. Det er veldig lett å relatere seg til det. Her er mitt lille bidrag, i min lille stil.

I bilen, på veien, i regn
I regn
Den våte veien
Og jeg
I regn

Fra radioen strømmer en øm melodi
Som passer i stemningen jeg sitter i
Den grå, grå veien langt, langt frem
Og alle kilometerne jeg har igjen

Jeg ser på landskapet, ser på alt
For tidlig å tenke på hvor jeg skal.

I bilen, på veien, i regn
Melodien, stemningen og jeg.

ES2018

De andre bilene, er en annen verden.

Oktobermørke

Oktobermørke. Et helt nytt dikt, i måneden der man må skifte dekk på bilen, fyre opp i peisen, reise på jobb i mørket, se bladene falle av, og vente på at det bare skal bli mer av dette. Vi var jo så vant med sommeren, så kom

Oktobermørke

Så beveger vi oss mot slike dager
Der mørket mot lyset får overtaket
I min opplyste stue sitter jeg
Mens verdens mørke omslutter meg

Og jeg ser på livet mitt, som det er
Og jeg ser på min kone, som sitter der
Jeg tenker på høsten som går sin gang
Og tenker på vårens fuglesang.

Sånn er det i livet akkurat nå
Tiden som er, og bare langsomt vil gå
I en underlig følelse av stemningstørke
Pakket inn i oktobermørke.

ES2018