Ganske gamle dikt: Jeg står på en klippe, ingenting skjer

Ganske sikkert skrev unge ES dette diktet tirsdag 13. juni, 2000. Det er på dagen 18 år siden, et ung liv. Det står bare «tirsdag» på det, antagelig er det dagen etter pinsemandagen, da samme unge ES skrev diktet jeg postet i mai, melankolske Hytteturen er forbi. Dagens dikt er også melankolsk, kanskje enda mer melankolsk. Disse gamle og ganske gamle diktene passer ikke til noen analyse, men det er veldig ofte klippemetaforen går igjen, stå der oppe på klippen, noe jeg – og heller ikke unge ES – aldri gjør i slike tanker. Det er alltid bare i dikt og i ord det går for seg på denne måten. Klippen og havet. Det er metaforisk kraft i det.

*

Jeg står på en klippe ingenting skjer
Havet er stille, ikke noe mer
Jeg står (og jeg står og jeg står
og står og står og står og står)
Og venter på bølger som aldri slår.

Jeg sitter på klippen står ikke nå
Havet har for alvor sluttet å slå
Jeg sitter og sitter og sitter
på klippen.
Alt jeg kan gjøre, reise meg opp
En liten bevegelse, så er det stopp.

ES2000

Ganske gamle dikt: Du skuffet meg, men jeg glemmer det fort

I april 2000 skrev jeg ikke noen dikt, så jeg må hente et fra mars det året. Dette er skrevet 18. mars, og postes 1. april, så det er bare halvannen uke i forskjell. Skal jeg skrive om det, ser jeg straks at sangen Most of the time, av Bob Dylan, har sitt å si for at diktet ble som det er. Og så er det min egen stil, fra den gang og alltid, med å begynne i en stil, og bryte tvert. Diktet er nok alvorlig nok, og handler om en smerte jeg nå har glemt. Men den står jo der, og legges ut for alle å se, like godt som jeg.

*

Du skuffet meg, men jeg glemmer det fort.
Om noen sekunder, så er det gjort
Slik. Nå husker jeg ikke det grann.
Selv om jeg anstrenger meg alt hva jeg kan
Jeg husker simpelthen ikke det døyt
At noe har hendt er rett og slett sprøyt.

ES2000

Ganske gamle dikt: Uansett hva du spør om. Svaret er ja.

Dette diktet er skrevet 18. mars, 2000. Tjue år siden. Jeg var en ganske annen, den gangen, tenkte ganske annerledes, hadde det på en annen måte, skrev andre dikt. Det var liksom andre ting det gjaldt om, når jeg skrev dikt, og når jeg levde.

Uansett hva du spør om. Svaret er ja.
Jeg bryr meg ikke om hvem du er eller hva
Du kan be meg gjøre hva du vil
Jeg gjør alt som jeg får til
Skal jeg være kresen, er jeg det
Og sier et øyeblikk jeg er ikke med
Så lusker jeg spent tilbake til deg
Og ber deg gjøre som du vil med meg

ES2000

Ganske gamle dikt: Ashes to Ashes spiller for meg

Kategorien gamle dikt inneholder dikt fra 90-tallet. Jeg skrev noen dikt mellom 2000 og 2003 også, det året jeg begynte å skrive dem inn i word-dokument. Ikke bare for hånd. De skal være ganske gamle dikt. Dette er skrevet tirsdag 1. Februar, og er et ordentlig bruksdikt. Virkelig skrevet for situasjonen jeg var i da.

Ashes to Ashes spiller for meg
Jeg har lov å spille høyt synes jeg
For akkurat nå er verden til
For at alle ting skal gå som jeg vil
Nå er det mine drømmer som får lov til å skje
Og lenge og vondt har jeg savnet det

ES2000

Ganske gamle dikt: Livet mitt er et skranglete tog

Kategorien gamle dikt hører til 90-tallet. Etter 2000 fortsatte jeg å skrive dikt på den samme måten, men her på bloggen vil de bli plassert i en ny underkategori, ganske gamle dikt, og bli postet onsdager i 2018 og 2019, tenkte jeg. Det første er skrevet 4. januar, 2000, temmelig nøyaktig 18 år siden, et helt ungdomsliv. Den gang jeg skrev det var jeg allerede en ung voksen, i de vitale 20-årene, og temmelig påvirket av Neil Young, som man ser. Han sa om platen Harvest og sangen Heart of gold, tror jeg det var, at han begynte å merke at han kjørte på veien, at den var rett og fin. Han ville tilbake til grøfta igjen. Sånn likte jeg det også, og uttrykker det på en annen måte, i dette ganske gamle diktet.

 

Skranglete tog

Livet mitt er et skranglete tog
Rødmalt og blått, og sjarmerende og
Der har fått sin fart det klarer å kjøre
Og kommer seg fremover, slik det skal gjøre
Bedagelig dumpete går det av sted
Skinnene er like ved

ES2000

Dette er for øvrig det første diktet jeg skrev i 2000, og dermed det første på 2000-tallet. Ganske bra.

Ganske gamle dikt: Jeg ønsker igjen så godt jeg kan

Dette er et dobbeltdikt. Skrevet 30. september, 2000, en lørdag. Det er to dikt, sikkert ment å være to dikt, det er stjerne i mellom, men det passer også godt til å være to strofer i samme dikt. Det er slik jeg poster det. Og slik det vil leve på nettet.

*

Jeg ønsker igjen så godt jeg kan
Uavhengig hva som går an
Jeg ønsker bare hun vil jeg ha
Jeg vil rett og slett det skal gå bra
Jeg ønsker ikke mer enn dette
Jeg ønsker det rette.
*
Kanskje vil jeg klare det nå
Kanskje vil dette her gå
I så fall skal jeg smile og le
I høyeste grad skal jeg gjøre det
Men hvis det går galt også denne gang
Skal jeg sette på en meget trist sang.

ES2000

Ganske gamle dikt: 6 linjer har jeg satt av til disse ord

Sommeren 2000 var en av de siste unge ES tilbrakte hjemme og sammen med foreldrene. Fra 2002 og fremover, var det språkreiser, og fra 2009 var han blitt jeg, og gift. De ni årene fra 2000 til 2009, allerede i 2000 i stand til å skrive linjer som dette. Det er motiv tilbake til 1993, og skoletiden. En sjanse til, ting som ikke er hendt, hele måten diktet er skrevet på. Det er overbrukt, som unge ES nok kjente at livet hans også var det, de samme historiene og mønsterne hadde repetert seg vel ofte. På den positive siden, og som en hilsen fra meg til ham, så er det at de nye sjansene kom, igjen og igjen og igjen. Til slutt gikk det bra, og siden har det vært bra.

*

Seks linjer har jeg satt av til disse ord
Som i form og innhold blir nøyaktig som jeg tror
Motivet for diktet er også kjent
Gjøre rede for ting som ikke er hendt
Vær så snill en sjanse til, må med
Jeg har sett dette diktet før et sted.

ES2000

Ganske gamle dikt: Hytteturen er forbi

Fra år 2000 og fremover skrev ikke unge ES noen dikt i mai, og nesten ingen dikt i det hele tatt. Det å skrive dikt var en aktivitet for gymnastiden og studenttilværelsen, når ungdomstiden gikk over mot voksenlivet, så passet det seg liksom ikke å skrive dikt som før. Det tok seg opp igjen senere, men ikke sånn at det passer inn under kategorien Gamle dikt og Ganske gamle dikt, som jeg opererer med her på bloggen. De gamle diktene er fra 1990-tallet, de ganske gamle fra perioden 2000 til 2003. Det er ikke så mange av dem. Og det går ikke alltid å få dem postet samme måned som de er skrevet.

Dette diktet, imidlertid, er skrevet pinsemandagen år 2000. Den gang var pinsen i juni, nå har den nettopp vært. Så på en måte er det litt samme tiden, likevel, selv om måneden ikke var den samme. Hva slags hyttetur det kan ha vært, er jeg ikke lenger så sikker på, og dette er ikke en blogg der folk jeg har kjent skal kunne gå på jakt etter dikt om seg selv. Det gjør seg best anonymt, dikter-jeg’et mitt og til unge ES gjør seg best i ordene, i den virkelige verden går det i andre ting.

*

Hytteturen er forbi
Jeg er glad og trist fordi
Tre jenter var med
Og jeg kunne se
Hva jeg har og hva jeg trenger
Og hva jeg ikke kan holde ut lenger

På rommet mitt så sitter jeg nå
Og insinuerer hva jeg lett kan forstå
Fordi det fyller hele meg
Og gjør meg glad og trist og lei
Jeg tenker på henne så lenge jeg kan
Så holder jeg opp, for det går ikke an.

ES2000