Sonett 12 – Jeg har en hylle i den står en perm

Det er desember i dag, 2019, så jeg tilbakeposter denne sonetten til Valentinsdagen, 14. februar, 2018. Med det skal torsdagene være komplett her på bloggen. Det er postet et dikt i kategorien diverse en torsdag i måneden, alle måneder siden 2010. Og i 2009, så ble det postet et slikt dikt hver torsdag.

Underkategoriene er Alle slags dikt, Alternativ versjon, Egne sonetter, Helt nye dikt, Korte og greie dikt, Nye gamle dikt, Reservedikt og Sanger. Særlig er Helt nye dikt og Korte og greie dikt aktive, mens Egne sonetter og Nye gamle dikt og kanskje sanger kommer en gang i blant.

Sonetter skrev jeg det året jeg begynte med bloggen, 2009, og året etter, 2010. Jeg husker jeg satt i den lille, nye leiligheten min i Strandgaten og gjorde det. Stemningen i sonettene er knyttet til stemningen i dem.

Og så er det å si, at jeg nok ikke helt hadde skjønt hva sonetter var for noe. Jeg hadde ikke verselæren under kontroll, og tok altfor lett på den jambiske takten. Det kan man kanskje ta seg friheter til, i vår tid, sonettene står jo som de er, og stor kunst er de ikke, men skal jeg skrive flere, så skal jeg gjøre det skikkelig.

Denne er en mellomting. Den er basert på bruddstykker fra den gang jeg skrev på dem, løse setninger og tanker, men det er satt sammen og fullført nå, i to omganger i 2019. Her skal takten være ganske riktig.

Og så er det til innholdet, og Valentinsdagen. I 2010 var jeg ennå ganske nygift. Tankene fra ungkarslivet satt godt i. Og det er dem jeg henter frem igjen, den gang, og nå.

Sonett XII

Jeg har en hylle i den står en perm
Om hva som har vært, og hva som vil bli
På gulvet står lampe med lampeskjerm
Ting som er del av mitt daglige liv

Sånn er det hele, ja, jeg har hva jeg har
Mitt liv er godt, nok sagt, det har sin vei
Jeg går i søvn, se så, min seng er klar,
God natt, min tanke, tanker, sov, med meg

Og neste morgen, alt, som før, igjen
Min perm den er i hyllen trygt plassert
Det er å hente samme tanker frem
Og gå den samme dag på ny, garantert.

Jeg tenker deg, på deg. Jeg gjør jo det.
De dager går. De går. Du er ei med.

ES2019

Sonett 11 – Tanker er gratis hvor dyre de er

Jeg skrev sonetter før jeg egentlig helt skjønte hva sonetter var for noe. Bloggen begynte jeg med i 2009, og fra første stund arbeidet jeg med sonettene til Shakespeare, og postet dem hver lørdag. Jeg visste jo godt hva det var, og kunne forklare. Jeg holdt meg til ganske bra litteratur og ordentlige nettsider til å hjelpe meg, det er ikke noe som er dårlig og feil som står der, selv ikke i de sonettepostene som ikke er gjennomarbeidet og forbedret i ettertid. Men det var da nasjonalbiblioteket åpnet på nettet, og jeg kunne lese alt som er lagt ut der, deriblant Hallvard Lies Norsk Verslære (1967), at jeg virkelig skjønte hva det var. Først etter å ha lest den ordentlig, gikk jeg med på at takten i bundne dikt er helt vesentlig. Skriver man sonetter, må den jambiske femfoteren følges. Jeg fulgte den bare sånn cirka.

Her også, i dette diktet, som jeg kaller sonett XI.

Sonett XI

Tanker er gratis hvor dyre de er.
Du er meg mer dyrebar enn jeg selv
Jeg tenker gratis hvor du er meg kjær
Men lider kostbart for meg likevel.

Hva hjelp er det i tanken jeg eier
Når jeg ikke har hos meg hun i dem
Virkelig nederlag fra tenkt seier
Kjenne andre tanker trenge seg frem

Jeg spør meg hva jeg gjør på planeten
Skulle du komme til meg og banke på
Ville jeg tenkt lyst om kjærligheten
Det er ikke slik som jeg tenker den nå

Mine tanker og deg kan jeg ikke forene
For her sitter jeg og jeg er alene.

ES2010

(ganske sikker på det må være 2010)

Sonett 10 – Å, la meg få skrive et lykkelig dikt

Denne sonetten, i anførselstegn, var opprinnelig avslutningsdiktet i En bitte liten historie. Der heter det Vi er sammen, og er omskrevet forid jeg følte – ganske riktig – at jeg ikke fikk til sonetten. Jeg følte også jeg trengte en verdig avslutning på en historie som ikke akkurat er så liten som tittelen på samlingen, men jeg endte der opp med enda et dikt i min egen stil, som jeg selv skriver dem.

Torsdager, derimot, er det ikke så farlig. Da kan jeg poste hva som helst. Der kan jeg også radbrekke sonettsjangeren. Frem til jeg begynte å gjendikte Shakespeare for alvor, cirka i 2016, så tok jeg det ikke helt alvorlig med den jambiske versefoten. Det holdt for meg at det var ti stavelser, og at det var kryssrim i kvartettene, og parrim i konklusjonen. Det er som hos Shakespeare. Resultatet er en hybrid, der min egen versekunst (igjen i anførselstegn) og måte å skrive på, opptrer sammen med triksene fra Shakespeare, og i filler som liksom skal være klærne hans.

Resultatet er sånn som dette, kanskje er det dette diktet som skulle vært avslutningen på En bitte liten historie, kanskje hører det vel så godt hjemme her som sonett X, i den samlingen som så feilaktig kalles «Egne sonetter».

Sonett X

Å, la meg få skrive et lykkelig dikt
og la diktningen min være sann
Det hender så sjelden i livet mitt
at jeg blir slik en lykkelig mann

at slik jeg ønsker det er slik det går
at slik jeg skriver det er slik det blir
og hva jeg drømmer om er hva jeg får
og hva jeg nyter er lykken hun gir.

Å, la meg få skrive dette er sant
La meg få tro det vil skje, og har skjedd
De lykkeligste tingene hender i blant
Og nå får jeg være med, det er rett.

Aldri blir gleden min større enn dette!
Jeg har funnet henne, og hun er den rette!

ES2010

Sonett 9 – Hver dag står jeg opp og spiser min mat

Det er virkelig en god stund siden jeg har postet noen av mine egne sonetter. Forrige er nummer 8, postet i 2011. Nå er det 2019, og jeg tilbakeposter nummer 9 til august 2016, en måned jeg ikke postet noen dikt fra kategorien alt mulig. Det er dikt for torsdag, dere finner de ulike underartene i menyen til høyre, under kategori, Diverse dikt. Sonettene er en av mange.

Noe av grunnnen til at jeg sluttet å poste sonetter, var at jeg sluttet å skrive dem, for jeg skjønte jo at jeg ikke klarte det. Etter at jeg for alvor begynte å gjendikte sonettene til Shakespeare, og for alvor skjønte hva versefoten hadde å bety, så skjønte jeg jo enda bedre hvor elendige mine egne forsøk er. Det eneste jeg passer på, er at det er 10 stavelser, og at det er kryssrim underveis og parrim til slutt, slik det er det hos Shakespeare. Det er ikke engang sikkert det er 5 takter i linjene, 5 trykktunge stavelser.

Men ok, diktene er jo kanskje verdt noe allikevel, og jeg har noen torsdagshull å fylle på bloggen også for senere år. Da vil det nok komme flere sonetter, eller sonetteforsøk. Jeg tenker nok at de 12 første vil jeg ha med sin egen rytme, sånn som jeg da skrev dem, eller forsøkte å skrive dem. Etter det skal jeg tvinge dem inn i den takten som er riktig. Her, sonett nummer 9, begynte jeg på i 2009, skrev videre på i 2011, og fullførte nå i 2019, med linje 7.

Sonett IX

Hver dag står jeg opp og spiser min mat
Hver dag er det jobb, og så går jeg hjem
En dag er et liv for en kjekk krabat
Hver dag er jeg en som er med blant dem.

Men i hodet mitt finnes også en verden
Mine tanker er suveren regent
Der blir jeg med fantasien på ferden
Der stirrer jeg på, hvat som ikke har hendt.

De fleste tanker, jeg har tenkt dem før
Jeg kjenner den vei de fører meg hen.
Der hva som går for seg med mitt humør
Hva som jeg så vil beholde igjen.

Der er det skrevet, her står jeg og ser
Jeg er ved det punkt hvor det ei trengs mer.

ES2009, 2011 og 2019

Sonett 8 – Jeg er meg selv og meg selv skal jeg vær’

Her poster jeg enda en av mine sonetter, der jeg strengt tatt gjør vold på sjangeren.  Det kan kanskje synes underlig at det tar tatt så lang tid å skrive et dikt som er så enkelt, så underlig, der ord og stavelser ganske pussig er utelatt for å få verseføttene til å stemme, men hvor belønningen ikke akkurat tilsvarer den man får når Shakespeare og mesterne gjør det samme. Å forsøke å skrive litt selv kan kanskje best av alt bidra til å øke forståelsen hvor vanskelig det er å skrive dikt, særlig når det alt sammen skal stemme, og man ikke bare kan gjemme seg unna med å si at det er en uhøytidelig hobby, som jeg gjør. Det sagt, så er denne sonetten det denne bloggen skal være, helt grei poesi.

Sonett XIII

Jeg er meg selv og meg selv skal jeg vær’
I verden med andre og alene
Skal ingen få sagt hvor lykk’lig jeg er
Nei, se det skulle ingen få mene.
Jeg spør ingen spørsmål gjør ikke jeg
Og sier til alle jeg har det bra
Ingen får lov til å endre på meg
Jeg sier nei, og jeg smiler, er glad.
For jeg har en verden når lykken steil
Der jeg selv skriver ut alt som skal skje
Og enkelt kan endre alt som er feil
Med simple ord dikter jeg meg helt med
For jeg er verden, min konge og prins
Selveste keiseren ingenting fins.

ES2009-11

Sonett 7 – Min leilighet er 35 kvadrat

Lørdager poster jeg sonetter av Shakespeare. De hører til den største poesien i verdenslitteraturen. Jeg prøver meg selv i genren, som i dag kanskje blir litt høystemt i forhold til tidsånden, men som er gøy å prøve seg i. Det er godt å være bundet av formen også, av og til, i en verden der alt ellers skal være så fritt. Jeg har postet 6 sonetter tidligere, som dere finner ved å klikke på «diverse dikt» under kategorier, eller «Egne sonetter» under tags. Hvis dere skriver inn sonett i søkefeltet kommer for det meste sonettene til Shakespeare. Det er en annen verden. Nettopp det jeg forresten skriver om i min sonett nummer 7.

Sonett VII

Min leilighet er 35 kvadrat
eller mer, eller cirka omtrent, det.
I kjøleskapet har jeg en dose med mat
Og i fryser og skuffer og skap, med.
På gulvet mitt har jeg stoler og bord
Jeg har vaser med blomster i karmen
Jeg lever så godt i huset jeg bor
Har meg selv til å sørge for varmen
Ingen skal høre meg si noen ting
Nei, ingen skal høre meg klage
Det hender ’blant at jeg går rundt i ring
Jeg går av og til frem og tilbake.
Og blir det trangt for meg så går jeg litt
Til en verden gjemt bort i hodet mitt.

ES, Sonett VII

Sonett 6 – Kunne jeg skrive det så det ble sant

Jeg spanderer på ny et dikt fra sonett-samlingen min, selv om det er sparsomt med plass å poste dem på, nå som jeg bare poster en torsdag i måneden, og det er mange overraskelser på lur. Sonettene mine begynte jeg å skrive for noen år siden, da jeg først begynte å arbeide så smått med sonettene til Shakespeare. Det at jeg startet denne poesibloggen, var en fin motivasjon for å skrive dem ferdig. Motiv-kretsen skulle være velkjent for faste lesere.

Sonett VI

Kunne jeg skrive det så det ble sant
Enn om det hadde den minste effekt
Så skrev jeg det ned her så lett elegant
Og ordnet det til her så herlig og frekt
At endelig kom du gjennom min dør
Som om dette var som den minste sak
som om dette var noe du ofte gjør
som det ikke var noe uvanlig bak.
Jeg skulle skrive det, skrive det, jeg
du skulle kommet igjen og igjen
og jeg bare skrev det nydelige deg
som fantes ved hjelp av min magiske penn.
Men jeg skriver slik at ingenting skjer
Jeg skriver på ny og det skjer ikke mer.

Sonett 6, ES, 2008-10)

Tillegg 2019: Jeg kaller dette en sonett, men det er ikke riktg. En sonett skal ha 5 jambiske føtter, lett-tung, lett-tung, lett-tung, lett-tung, lett-tung, det har ikke det jeg kalte sonetter mellom 2008 og 2010.

Sonett 5 – Musiker var jeg, skulle jeg skrive

Når jeg ikke har tid til annet, blir torsdagsdiktene for tiden fylt med små sonetter fra den lille sonettsamlingen min. Å skrive sonetter var noe jeg begynte å leke meg med den gang jeg for første gang begynte å lese Shakespeare sine sonetter, og det ville selvsagt ikke lykkes meg noe særlig. Opprettelsen av denne bloggen og det naturlige behovet etter å fylle den opp med dikt, har fått meg til å hente sonettene mine opp igjen, og skrive dem ferdig. Her er en sonett som handler om musikk.

Jeg liker ikke så godt å kommentere mine egne dikt, som jeg kommenterer diktene jeg presenterer i helgene. Men for dette diktet gjør jeg et unntak, siden jeg har prøvd meg med noen rytmetyverier i linjene 3, 5 og 10. Det skal være 10 rytmeslag i sonettmønsteret jeg følger*, og som jeg har hentet fra Shakespeare, men disse linjene har strengt tatt 11. Første ord er imidlertid svært trykksvakt, og opplest kan det nesten bli slått sammen med påfølgende ord, altså «M’formfullendt skildring…», om dere forstår. Jeg har derfor satt det første ordet i disse linjene j parentes.

Sonett V

Musiker var jeg, skulle jeg skrive
En endeløst vakker komposisjon
(Med) formfullendt skildring av deg i live
Og hvordan det endrer min situasjon.
(Jeg) skulle fått alt inn i en melodi
Instrumentene vekslet elegant
Om å synge din pris og alt lykkelig
Og alt skulle være vakkert og sant.
Musiker er jeg, men i et nivå
(Som) effektivt hindrer behagelig klang
Samstemte toner vil ikke jeg få.
I ord vil jeg nå levere min sang.
Og endeløst vakkert lyktes det meg,
Å skrive så enkelt jeg elsker deg.

ES2009

* Kommentar, 2019: Det «sonettmønster jeg følger» er ikke riktig, i 2009 misforstod jeg grovt hvordan det skulle være. Poenget er ikke de ti taktslagene, men at det skal være 5 trykktunge stavelser, og at de skal komme i jambisk versefot med annenhver lett-tung. Jeg følger ikke det mønsteret, og skriver dermed ikke sonetter.

Sonett 4 – Hvis du var et ord, og ordet var mitt

Jeg har vel ennå ikke helt funnet ut hvordan jeg skal presentere mine egne sonetter. De er å betrakte som en hobby, og overskriften blir alltid litt for høytidelig, eller litt for uhøytidelig.

Sonett IV

Hvis du var et ord, og ordet var mitt
Jeg skulle skrevet deg inn i word
For den verdenen der behersker jeg litt
Der kontrollerer jeg litt hva jeg gjør.
Der kan jeg jo skrive alt som skal skje
Der kan jeg endre på alt som er feil
Der kan jeg dikte at jeg selv er med
Skrive meg lykkelig sammen med deg.
Men livet vi lever er ikke ord
Og tekster har aldri endret et liv
For dem som vandrer rundt på vår jord
Alt hva jeg skriver har intet å si.
Likevel skriver jeg stadig igjen
Og søker min trøst i tekstverdenen.

ES2009

Sonett 3 – Jeg spør i luften, deg, hvor er du nå

Her er en ny sonett av meg selv, uten noen sammenligning med de store sonettene jeg poster hver lørdag. Den er litt redigert i 2019, for i hvert fall forsøksvis få den jambiske takten en sonett skal ha. Men det er for mange problemer til at det går helt, og sonetten kan godt bli bevart med feilene den hadde, som et minne om hvordan jeg skrev den gangen. Det er bare de fire første strofene det er rettet i.

Sonett 3

Jeg spør i luften, deg, hvor er du nå
Det spørsmål er, det ingen ute som ser
Og ingen ser, hva jeg, for meg, gjør på
Jeg vil ei ha det sånn som det, nå mer.
Kunne jeg gjøre deg virkelig her
Og dikte deg opp med virkelige ord
Så skulle jeg også dikte meg der
I ekte, virkelig, oppdiktet, jord
Men jeg skriver ord så godt som jeg kan
Og gjør mitt beste for å leve med
Men den levende deg, det går ikke an
Jeg skriver deg! men det er ikke det.
Jeg spør i luften, ut, igjen en gang.
Og skriver fåfengt et dikt, og en sang
.

Sonett 3, ES2009