Sonett 8, av meg selv

Her poster jeg enda en av mine sonetter, der jeg strengt tatt gjør vold på sjangeren.  Det kan kanskje synes underlig at det tar tatt så lang tid å skrive et dikt som er så enkelt, så underlig, der ord og stavelser ganske pussig er utelatt for å få verseføttene til å stemme, men hvor belønningen ikke akkurat tilsvarer den man får når Shakespeare og mesterne gjør det samme. Å forsøke å skrive litt selv kan kanskje best av alt bidra til å øke forståelsen hvor vanskelig det er å skrive dikt, særlig når det alt sammen skal stemme, og man ikke bare kan gjemme seg unna med å si at det er en uhøytidelig hobby, som jeg gjør. Det sagt, så er denne sonetten det denne bloggen skal være, helt grei poesi.

Sonett VIII

Jeg er meg selv og meg selv skal jeg vær’

I verden med andre og alene

Skal ingen få sagt hvor lykk’lig jeg er

Nei, se det skulle ingen få mene.

Jeg spør ingen spørsmål gjør ikke jeg

Og sier til alle jeg har det bra

Ingen får lov til å endre på meg

Jeg sier nei, og jeg smiler, er glad.

For jeg har en verden når lykken steil

Der jeg selv skriver ut alt som skal skje

Og enkelt kan endre alt som er feil

Med simple ord dikter jeg meg helt med

For jeg er verden, min konge og prins

Selveste keiseren ingenting fins.

ES2009-11

Sonett 7, av meg selv

Lørdager poster jeg sonetter av Shakespeare. De hører til den største poesien i verdenslitteraturen. Jeg prøver meg selv i genren, som i dag kanskje blir litt høystemt i forhold til tidsånden, men som er gøy å prøve seg i. Det er godt å være bundet av formen også, av og til, i en verden der alt ellers skal være så fritt. Jeg har postet 6 sonetter tidligere, som dere finner ved å klikke på «diverse dikt» under kategorier, eller «Egne sonetter» under tags. Hvis dere skriver inn sonett i søkefeltet kommer for det meste sonettene til Shakespeare. Det er en annen verden. Nettopp det jeg forresten skriver om i min sonett nummer 7.

Sonett VII

Min leilighet er 35 kvadrat

eller mer, eller cirka omtrent, det.

I kjøleskapet har jeg en dose med mat

Og i fryser og skuffer og skap, med.

På gulvet mitt har jeg stoler og bord

Jeg har vaser med blomster i karmen

Jeg lever så godt i huset jeg bor

Har meg selv til å sørge for varmen

Ingen skal høre meg si noen ting

Nei, ingen skal høre meg klage

Det hender ’blant at jeg går rundt i ring

Jeg går av og til frem og tilbake.

Og blir det trangt for meg så går jeg litt

Til en verden gjemt bort i hodet mitt.

ES, Sonett VII

Sonett 6, av meg selv

Jeg spanderer på ny et dikt fra sonett-samlingen min, selv om det er sparsomt med plass å poste dem på, nå som jeg bare poster en torsdag i måneden, og det er mange overraskelser på lur. Sonettene mine begynte jeg å skrive for noen år siden, da jeg først begynte å arbeide så smått med sonettene til Shakespeare. Det at jeg startet denne poesibloggen, var en fin motivasjon for å skrive dem ferdig. Motiv-kretsen skulle være velkjent for faste lesere.


Kunne jeg skrive det så det ble sant

Enn om det hadde den minste effekt

Så skrev jeg det ned her så lett elegant

Og ordnet det til her så herlig og frekt

At endelig kom du gjennom min dør

Som om dette var som den minste sak

som om dette var noe du ofte gjør

som det ikke var noe uvanlig bak.

Jeg skulle skrive det, skrive det, jeg

du skulle kommet igjen og igjen

og jeg bare skrev ned nydelige deg

som fantes ved hjelp av min magiske penn.

Men jeg skriver slik at ingenting skjer

Jeg skriver på ny og det skjer ikke mer.

Sonett 6, ES, 2008-10

Sonett 5, av meg selv

Når jeg ikke har tid til annet, blir torsdagsdiktene for tiden fylt med små sonetter fra den lille sonettsamlingen min. Å skrive sonetter var noe jeg begynte å leke meg med den gang jeg for første gang begynte å lese Shakespeare sine sonetter, og det ville selvsagt ikke lykkes meg noe særlig. Opprettelsen av denne bloggen og det naturlige behovet etter å fylle den opp med dikt, har fått meg til å hente sonettene mine opp igjen, og skrive dem ferdig. Her er en sonett som handler om musikk.

Jeg liker ikke så godt å kommentere mine egne dikt, som jeg kommenterer diktene jeg presenterer i helgene. Men for dette diktet gjør jeg et unntak, siden jeg har prøvd meg med noen rytmetyverier i linjene 3, 5 og 10. Det skal være 10 rytmeslag i sonettmønsteret jeg følger, og som jeg har hentet fra Shakespeare, men disse linjene har strengt tatt 11. Første ord er imidlertid svært trykksvakt, og opplest kan det nesten bli slått sammen med påfølgende ord, altså «M’formfullendt skildring…», om dere forstår. Jeg har derfor satt det første ordet i disse linjene j parentes.

Musiker var jeg, skulle jeg skrive

En endeløst vakker komposisjon

(Med) formfullendt skildring av deg i live

Og hvordan det endrer min situasjon.

(Jeg) skulle fått alt inn i en melodi

Instrumentene vekslet elegant

Om å synge din pris og alt lykkelig

Og alt skulle være vakkert og sant.

Musiker er jeg, men i et nivå

(Som) effektivt hindrer behagelig klang

Samstemte toner vil ikke jeg få.

I ord vil jeg nå levere min sang.

Og endeløst vakkert lyktes det meg,

Å skrive så enkelt jeg elsker deg.

Sonett 4, av meg selv

Jeg har vel ennå ikke helt funnet ut hvordan jeg skal presentere mine egne sonetter. De er å betrakte som en hobby, og overskriften blir alltid litt for høytidelig, eller litt for uhøytidelig.

Hvis du var et ord, og ordet var mitt

Jeg skulle skrevet deg inn i word

For den verdenen der behersker jeg litt

Der kontrollerer jeg litt hva jeg gjør.

Der kan jeg jo skrive alt som skal skje

Der kan jeg endre på alt som er feil

Der kan jeg dikte at jeg selv er med

Skrive meg lykkelig sammen med deg.

Men livet vi lever er ikke ord

Og tekster har aldri endret et liv

For dem som vandrer rundt på vår jord

Alt hva jeg skriver har intet å si.

Likevel skriver jeg stadig igjen

Og søker min trøst i tekstverdenen.

ES2009

Sonett 3, av meg selv – Jeg spør ut i luften

Her er en ny sonett av meg selv, uten noen sammenligning med de store sonettene jeg poster hver lørdag.

Sonett 3

Jeg spør ut i luften hvor er du nå
Det spørsmålet er det ingen som ser
Og ingen ser det som jeg gjør på
Jeg vil ikke ha det sånn mer.
Kunne jeg gjøre deg virkelig her
Og dikte deg opp med virkelige ord
Så skulle jeg også dikte meg der
I ekte, virkelig, oppdiktet, jord
Men jeg skriver ord så godt som jeg kan
Og gjør mitt beste for å leve med
Men den levende deg, det går ikke an
Jeg skriver deg! men det er ikke det.
Jeg spør ut i luften, enda en gang.
Og skriver fåfengt et dikt, og en sang
.

Sonett 3, ES2009

Sonett 2, av meg selv

I dag skifter jeg utseendet på bloggen. Jeg velger nå den som heter «MistyLook», uten at jeg skal si så mye mer om det. Jeg er en type som er mer opptatt av innhold, enn av innpakning. Men på mitt gamle tema irriterte det meg at man måtte helt nederst på siden for å finne lenkekategorier, kalender og tags, og annet, mens på dette nye er alt dette på siden, som det skal. Bloggen ser også veldig fin ut nå, synes jeg, og den skal være lett å lese.

Dagens dikt for å feire dette – eller helt uten sammenheng med stilskiftet – er den andre av sonettene mine. Jeg begynte å skrive sonetter da jeg første gang begynte å arbeide med sonettene til Shakespeare. Resultatet ble at jeg fikk begynt på mange, men ikke fullført noe. Denne bloggen har gitt meg motivasjonen til å skrive dem ferdig, og rett som det er om torsdagene, vil dere finne noen av dem her. Dette er altså nummer 2.

Sonett II

I kretsløp rundt de ting som kan hende
Og alle ting som i livet kan skje
Så er ingen meg mere ømme enn denne
At du kom til meg og at jeg var med.
Hvor glad jeg skulle lukke opp døren
Hvor kjærlig skulle jeg slippe deg inn
Smilende skulle jeg sagt for søren
At det her bare skjer i tanken min.
I virkeligheten er jeg enslig
Det ensomme rom er min situasjon
Om jeg kan tenke at tanke er tollfri
Kan de ikke endre på min konklusjon.
Tanker og liv lar seg ei forene
For her er jeg og jeg er alene.
ES, Sonett nr 2, 2008/09