Ingen kvinne er for meg som deg

En litt spesiell sak, dette. Diktet er skrevet 27. februar, 2017, men blir tilbakepostet, til 23. februar, 2017, sånn at det havner på en torsdag, der det hører hjemme. Om selve diktet er å si at det er skrevet sånn jeg skrev dikt før jeg begynte å skrive dikt, sånn som jeg skrev dem på 90-tallet, men med en voksen manns erfaring. Som om det skulle være en forbedring. Døm selv.

Ingen kvinne er for meg som deg
Du er fugler som kvitrer og solskinn for meg
Du er båten og havet og himmelen rundt
Du er næringen min når jeg vil leve sundt
Du er mer enn hva jeg kan få sagt
Du er livet mitt tilrettelagt
Sånn
Nå sa jeg det så godt jeg kan
Men å si det fullt ut – går ikke an

ES2017

Det er fredag, desember og mørkt alle steder,

Søndag 8. desember 2013 ble dette diktet skrevet. Søndag 6. desember 2015 blir det postet. Så mye har skjedd i mellomtiden, så annerledes.

Det er fredag, desember og mørkt alle steder,
På rommet min kone, mitt liv, mine gleder
Det er kjølt ned nå, og frosset, og ikke å ta av,
Jeg tenker på tiden da tingene var bra, da
Og sommerens dager fyller mitt hode
Der vinterens mørke har tatt over min klode

ES2013

Så sitter livet der og smiler til meg

Så er det sannelig blitt januar 2015. Det vil si, her jeg sitter og skriver er det juni 2016, og i det diktet blir tilbakepostet er det kanskje allerede juli (det er august), men sånn er tingene arrangert her på bloggen. Jeg poster ikke flere enn ett dikt per dag, og jeg poster til de dagene diktet hører hjemme, selv om jeg er veldig på etterskudd. Og for sikkerhets skyld hadde jeg et annet dikt plassert en torsdag i januar, det litt spesielle – og korte – I år skal vi være glade, som åpnet hele det greie poesibloggåret 2015.

En torsdag i måneden skal jeg poste det jeg kaller «spesielle dikt», som oftest Helt nye dikt, eller den nye kategorien Nye gamle dikt. Disse nye gamle diktene er skrevet som jeg skrev dem på 90-tallet, men faktisk skrevet etter jeg begynte å skrive dikt på ny og i word fra 2003. De aller fleste av disse nye gamle diktene er skrevet i 2013, i august, mens kona var igjen i Kiev og jeg var i Norge for å jobbe. Dette nye, gamle diktet bruker så mange triks og virkemidler at det knapt kan kalles nytt gammelt, det er en håndtering av rytmen og tøysing med tegnsetting jeg ikke ante eksisterte og aldri tenkte på den gang, men som jeg nå vet er sånn man gjør det når man skriver dikt for tiden. Profesjonelle poeter gjør det mer raffinert og mer høytidelig enn jeg, riktignok, for meg er det en lek. Bortsett fra innholdet. Innholdet er ikke en lek.

*

Så sitter livet der og smiler til meg

Trodde du virkelig tingene skulle gå din vei.

Trodde du virkelig hun skulle smile

Og la lykken og kjærligheten sammen kile

deg. Punktum.

Sett sånn.

Det ble ikke helt sånn du hadde sett for deg

Livet går en vei, lykken går sin vei.

*

ES2013

Å, jeg er dum som et brød (kunne jeg)

Dette diktet har jeg redigert litt i forhold til sånn jeg skrev det originalt. Jeg la inn noen ekstra «kunne jeg», og la det også inn i en ekstra linje, slik at diktet får syv, ikke seks linjer, slik dikt av denne typen skal ha.

*

Å, jeg er dum som et brød

Heldige de som kan dø

Mitt liv var godt som kunne bli

Men alt som er godt er slutt fordi

Jeg gjorde en feil og brenner i den

Kunne jeg, kunne jeg, kunne jeg, kunne jeg, kunne jeg, kunne jeg

kunne jeg gjøre det godt igjen

*

ES2013

Oi, der så jeg et stjerneskudd

Noen dikt er så sterke at jeg er forundret over at jeg har skrevet det selv. Dette er skrekken, at det skal bli slutt med kona, slutt med hun jeg bygger livet mitt rundt. Det er seks linjer, og det uttrykker den skrekken. Den grep meg her på nytt, da jeg leste diktet i den sammenhengen det er skrevet i, den gang, i 2013.

Det var så godt, jeg var så glad/ Du var det beste jeg kunne ha.

Sånn er det å være gift med hun jeg er gift med. Tenk var det slutt.

*

Oi, der så jeg et stjerneskudd

Som varsler at mellom oss så er det slutt

Det var så godt, jeg var så glad

Du var det beste jeg kunne ha

Og stjernen faller i det sorte

Faller, faller – og er borte.

*

ES2013

Se meg, min kjære, jeg tenker på deg

Dette er et dikt som kan få hvem som helst til å gråte, vil jeg si. Vil jeg håpe. Vil jeg gråte.

*

Se meg, min kjære, jeg tenker på deg

Jeg er ni meter fra deg, du ser ikke meg

Vi har to rom i huset, vi er på hvert vårt

Vi er så langt unna om enn vår avstand er kort

Jeg sitter og skriver, du vet ikke jeg spør

Du vil ikke svare på hva du gjør

Og diktet stopper ikke før

jeg lukker opp døren,

går inn til deg

Jeg er der, jeg er der, du ser ikke meg.

*

ES2013

Jeg er ikke så glad i livet jeg lever

Dette er et søtt og fint dikt fra august 2013, helt i tråd med sånn det skulle være på 90-tallet, bare med et lite triks på slutten der for friskhetens skyld. For meg virker det, dette er et flott dikt, et godt dikt, i stil og tone som på 90-tallet, men altså skrevet nå for ikke så lenge siden.

*

Jeg er ikke så glad i livet jeg lever

Jeg smiler og koser meg, strever og strever

Det kunne vært bra, men en forskjell er denne

I gode tider hadde jeg henne

Da smilte jeg ekte, da var jeg glad, jeg

Nå har hun sagt hun vil ikke ha meg

*

 

ES2013

I morgen kommer hun flyvende til deg

Dette er skrevet 15. august, 2013, en dag jeg skrev tre slike dikt. De nye gamle diktene er skrevet i stilen til de gamle diktene jeg skrev på 90-tallet, rikelig postet her på bloggen gjennom alle år, sjekk bare innholdsfortegnelsen på Egne dikt, det går an å trykke på fanen helt øverst for å se oversikten over både Egne dikt, Norske dikt, Verdenslitteraturen og Shakespeare. Så kan man fråtse i de diktene man liker. Også de nye, gamle diktene, som dette er en del av.

*

I morgen kommer hun flyvende til deg

Og i det du vil kysse spør “hva er det du vil meg”?

Hun vil ikke ha deg, vil ikke se deg

Når hun går vekk tar hun ikke deg med seg

Hun kommer med fly, men hør her min venn,

Hun skal videre, du blir igjen.

*

 

ES2013

Alene ut på livets vei

Dagens nye, gamle dikt, lagt først til desember 2014, flyttet så frem til oktober 2017, men postet fra sommeren 2016, låner litt fra Tor Jonssons dikt Til ein namnlaus, der det står

Men kjem du’kje nær meg

takkar eg henne

du gav meg for det eg

skal brenne og brenne.

Dette skrev jeg i det mitt dikt ble postet:

Det vil overraske meg om dette diktet forblir upostet på bloggen, så godt som jeg liker det, og så godt jeg liker forfatteren, men dikt skrevet etter andre verdenskrig har litt smalere nåløye for å komme seg inn på bloggen, siden jeg gjerne vil respektere copyrighten. Nå har jeg postet en del andre dikt fra denne perioden, og helt opp til vår og bloggens levetid, og hittil sluppet godt unna med det, så jeg kan nok komme til å poste flere dikt av Tor Jonsson også, og med det forhåpentligvis bidra lite grann til at hans poesi får leve videre.

18. september, 2016, ble diktet postet. Så nå er det her, Jonssons dikt også. Det tok noen måneder fra jeg skjønte jeg måtte ha det, til jeg hadde det.

Anyway, dette handler ikke om Tor Jonsson, dette handler om meg selv, sett fra nåtidens tindrende perspektiv, der alt jeg har gjort før er små skritt på veien, og alle tanker og følelser jeg har hatt er borte eller virkningsløse. 2013 er ikke så lenge siden, men det var likevel et annet liv, før vår førstefødte kom til verden, og før skifte av kledning og oppussing av fasaden på huset virkelig tok av. Diktet er skrevet mandag 12. august, som det siste i en lang rekke dikt, denne dagen, mens jeg var i Norge for å jobbe, kona var igjen i Kiev, og det var så mange ting, så veldig mange ting. Det er et monumentalt nytt, gammelt dikt, med åtte linjer i stedet for seks, og med en start helt i stil med sånn sånne gamle dikt skal være, alene ut på livets vei/alene i skog og fjell og vidde har du meg

*

Alene ut på livets vei

Alene i skog og fjell og vidde har du meg

Så hender det da, noen vil være med

Det kan jo være koselig det

Men etter en stund er alt på det rene

På livets vei vandrer jeg atter alene

Og tenker og tenker og tenker på henne

På hun som jeg gikk med, og ikke kan glemme

*

ES2013

Å, hvis hun bare kunne gitt et signal

Jeg fortsetter arbeidet med å tilbakeposte dikt i kategorien «Nye gamle dikt» til torsdager i måneder hvor jeg ikke rakk å få postet noe. Disse nye, gamle diktene er stort sett skrevet i 2013,  da jeg fikk det over meg å skrive sånne korte og enkle dikt som jeg gjorde på 90-tallet, som regel på seks linjer, og alltid veldig direkte til hvordan jeg hadde det akkurat i det diktet ble skrevet. Da de opprinnelige gamle diktene ble skrevet leste jeg selv aldri dikt, og knapt nok annen litteratur, og var nok litt rotete i hodet om hva jeg egentlig holdt på med. De nye, gamle diktene er bare smil, en enkel måte å skrive dikt på og veldig fri i stavelser og rytme, og veldig søtt i disse rimene som alltid må være der, og så godt som alltid i to og to linjer. Da er det jo begrenset hva ord som rimer på hverandre i språket. Og de som gjør det må brukes på ny og på ny, bare i en sammenheng som gjør at det ser ut litt nytt og friskt. Dagens dikt har det meste av friskheten sin gjennom et ekstra punktum i siste linje. Smått analytisk kan man si det er det som gjør at diktet faller inn blant de nye, gamle diktene, og ikke bare de gamle. Ja, og så er det jo innholdet da, det er der jo også.

*

Å, hvis bare hun kunne gitt et signal

Om at tolkningen min av situasjonen var gal

At det slett ikke er så aldeles ille

At du skulle tenke litt, det var alt jeg ville

Nå som det er gjort, vet du hva vi gjør?

Slår en strek over det hele. Lar alt bli som før.

*

ES2013