Bare den

I dag, på Skjærtorsdag, en uvanlig påske, våknet jeg som vanlig tidlig, og stod opp for å forberede Goethes dikt, Herbstgefühl, som jeg skal poste lørdag. Det var ennå mørkt, og månen hang der oppe, over husene, og det var liksom bare den og jeg.

Jeg tenkte å skrive et dikt. Om dette å være meg, og gang på gang på gang stå opp sånn tidlig, for å jobbe med dikt, eller for å skrive dikt selv. Eller begge deler. Og så tenkte jeg på Goethes vakre dikt, Lied der Mignon, med åpningslinjene Nur wer die Sehnsucht kennt, bare den som kjenner lengselen. Og skrev ned noen ord. Med bruk av teknikker og virkemidler som er vel kjent, og vel brukt. Uten så veldig stor interesse for andre enn meg selv, men for meg er jo alt jeg tenker, gjør og føler av aller fulleste interesse. Jeg vet ikke om jeg har slektskap i disse følelsene. Jeg tenkte å kalle diktet «Jeg». Jeg rakk ikke å ta et bilde av månen før den var borte.

Bare den
som har våknet
mens morgenen ennå
er natt
og månen i mørket
henger i sitt lysskinn
og
satt seg ned
i tanker
om å skrive
et dikt
er.

ES2020

Månen. Og kraftlinjer.

Covid-19

Jeg tenkte, uvanlig til denne bloggen å være, å skrive et dagsaktuelt dikt. Det er et helt nytt dikt, med helt nye tanker, om det som opptar meg akkurat nå. Og det er dette viruset, og hva det gjør med samfunnet, livet og tilværelsen. I overskriften på bloggposten kaller jeg det Covid-19, navnet på korona-viruset, og her i diktet kaller jeg det bare virus. Og skriver som jeg gjør.

Virus

Det er noe med
hvordan
fuglene synger
denne våren
som om de ikke helt kan tro det selv
Det er noe med
verden, livet, alt
som er forandret
og fuglene
som synger som de skal
når våren kommer

Men

ES2020

Februar morgen

Det er morgen. Det har vært en mild vinter, så langt, og i vår del av landet har vi alltid milde vintre. Men i dag ligger snøen her, lite grann, frost, lite grann. Biler parkert på gaten må skrape vinduene eller ha gode varmeapparat. Jeg sitter her, skriver et eksperimentelt dikt, en test, går det an å skrive dikt på denne måten, kan det bli noe av dette? Er dette

Februar morgen

Det er den spesielle tiden vi har
Måneden februar
Vintermørket ligger der
I frost og snø og dårlig vær
Hver morgen
Rimer det på marken
Og ikke i diktet, alltid
Alltid
Frost og snø og kalde dager
I samlebegrepet februarplager
Tiden går og diktet går
Mot sol og blomster, lys og vår
Men det vi har - se rundt deg
Er februar.
Rimer det?

ES2019

Nyttårsdikt, 2020

Det er nytt år, nytt tiår. For 100 år siden var det 1920-tallet, et av de rikeste poetiske tiår som har vært. Mye revolusjonerende nytt ble skrevet. Også 2020-tallet bør være spesielt, det bør åpne med et spesielt dikt. Jeg har skrevet et nyttårsdikt, lekt meg litt.

Nyttårsdikt 2020

Starten på nyåret
Jomfruelig tid
Alt som en gang har vært
Og alt som skal bli

Dette er livet ditt
Og hva du har fått
Det er en sjanse til
Å gjøre det godt

Jeg får det sagt med rim
Verden er vår
I denne korte stund
Livet vi får

Dette er store ord
Fanget i takt
Jeg sier en gang til
Det som er sagt

Men for meg er tingene
Ikke så alvorlig
Om du tar alt høytidelig
Tar du det dårlig.

I dette tiåret
Velg rytmen selv
Følg som du vil mitt råd
Hør bare hva jeg sier nå:
Godt nytt år, likevel!

Er du med?

ES2020

God morgen (Rimfrost)

Det er rimfrost andre juledag. På spilleren er BWV 121, kantaten Christum wir sollen loben schon, komponert og fremført for 2. juledag 1724, i Leipzig. Tekstgrunnlaget er 200 år eldre, skrevet av Marthin Luther for julen 1524, og igjen basert på en latinsk tekst fra oldkirken, A solis ordus cardine. Sånn knyttes historiens epoker sammen, gammelkirken et sted i det romerske riket, Martin Luther i tidlig moderne tid, i reformasjonen, Johann Sebastian Bach i tiden opp mot opplysningstiden, og jeg, her i Rogaland, denne vintermorgenen. Samme dag, andre juledag.

For de som ikke er inne i Bachs kantater, og det er vel de fleste av mine lesere, kanskje, så er det denne kantaten som har arien O du von Gott erhöhnte Kreatur. På norsk «O du av Gud forhøyede vesen». Den er nydelig. Jeg husker ennå jeg hørte den på bussen mellom Bergen og Oslo, tidlig i januar, oppe på høyfjellet, i ødemarken. Teksten er sånn:

O du von Gott erhöhte Kreatur,
Begreife nicht, nein, nein, bewundre nur:
Gott will durch Fleisch des Fleisches Heil erwerben.
    Wie groß ist doch der Schöpfer aller Dinge,
    Und wie bist du verachtet und geringe,
    Um dich dadurch zu retten vom Verderben.

Johann Sebastian Bach: O du von Gott erhöhte Kreatur (fra kantaten Christum wir sollen loben schon, 1724)

På norsk blir det: «O du fra Gud forhøyede vesen/ Begrip ikke, nei, nei, beundre bare/ Gud vil gjennom kjøttets kjøtt oppnå helberedelse/ Hvor stor er dog skaperen av alle ting/ Og hvor er du foraktet og ringe/ Om deg derigjennom å redde fra fortapelsen».

Legg merke til hvordan Bach har komponert melodilinjen Wie groß ist doch der Schöpfer aller Dinge, særlig hvordan de to ordene Wie groß blir sunget. Det er vakkert.

Og for å knytte historien enda mer sammen, er utgaven jeg har på spilleren John Gardiner, og kantateprosjektet hans for året 2000. Det vil si at han spilte denne kantaten inn, 2. juledag i år 2000, for 19 år siden.

Inn i dette setter jeg et ganske ubetydelig og forglemmelig dikt, skrevet denne morgenen, med inderlig følelse, som dette uttrykt.

God morgen (Rimfrost)

Rimfrost ligger frossent gress
En gråtrost tar plass i det kalde treet
Og jeg, hvem er jeg, som sitter her inne,
Den eneste i verden, som nå kan se det.

Og tenke, som jeg gjør, og ingen annen
Hvem er dette vesen, er denne mannen?

En verden, det er hva som er der ute,
En verden, er hva som er, her inne

Jeg tenker på dette, å tenke er jeg
Mens en vintermorgenverden legger seg fint
om meg.

ES2019

Av og til

Enda et dikt, helt nytt, av typen: stå opp, skrive et dikt. Poste. Dette ble straks skrevet i to versjoner, den røffere valgte jeg bort, og legger frem som et alternativ under diktet. Den versjonen kan brukes av og til når diktet skal leses opp, og når det trengs. Av og til må man ha det litt røffere for å skjønne det, av og til trengs bare et lite puff. Dette er dagen. Kanskje skulle diktet bare rett og slett slutte etter strofe 1.

Av og til

Av og til har jeg lyst
til bare å legge meg
rett ned
på magen
og tenke
dette er dagen.

Av og til står jeg opp
i mørket
i tunge oktober
gir blanke blaffen
for
dette er dagen.

Av og til
er det
så enkelt
som det
jeg kan stå opp og legge meg ned
og uansett er saken den
at dette er dagen
dagen igjen.

Lykke til!

ES2019

Alternativ slutt:

Av og til skjønner jeg
f… heller
det er tanken som teller
og
dette er dagen.

(under opplesning kan det ‘og’ sløyfes, det merker man, når man leser)

Det vanlige livet

Jeg har skrevet et nytt dikt. Skrev det nå. Det vanlige livet. Det er så vanlig, at det trenger ikke engang noen overskrift. Det kan bare være sånn. Sånn som dette.

Det vanlige livet
Det som går sin gang
Hver dag, og så enda en dag
Det er det livet

Det som bare kan beskrives enkelt
Det som ikke behøver å forklares
Hver dag, og så enda en dag
Det er det livet

Jeg liker det
Liker det sånn
Det trenger ikke være mer
Bare enda en dag, og så enda en dag.

ES2019

Ti års bryllupsdag

Det er i dag ti år siden vi giftet oss i dag. Det bør det bli dikt av.

Diktet har en liten historie, foruten de ti årene som ligger bak, diktet har en historie om hvordan det ble til. Jeg skulle skrive det om kvelden, på dagen, men fikk det ikke ordentlig til. Jeg redigerte det morgenen etter, til sånn det ser ut nå.

Uforklarlig fikk jeg problemer med formatet, min vanlige metode for å snike meg unna linjedelingen til plattformen jeg skriver på, fungerte ikke. Og jeg måtte bruke mye tid på å få oppsettet riktig. Resultatet var også at jeg fant en ny funksjon, vers som gjorde at linjene fikk et innskudd, og at det ikke var halvannen linjedeling ved linjeskift. Denne funksjonen brukte jeg for å få linjene til å henge sammen i strofe 2 og 4. Dermed har de fått et innskudd i venstra marg.

Det ser bra ut. Sånn skal det være. Gratulerer til alle som har bryllupsdag, diktet er laget for å leses opp, jeg leser, hun hører, og kysser meg etterpå!

Ti års bryllupsdag

Lykken har vært laget av et annet materiale
I det siste
Ti år
Gratulerer
og takk

Hver dag, hver natt
Har jeg henne
Overalt hvor jeg er
Så er hun der
En finger unna
I verden, og i hodet
Jeg for min del har ennå vanskelig for å tro det.

Og lykken er laget av dette uforklarlige
materialet
Som er så godt og gale
At hun er
Og jeg.

At lykken er til for meg.

ES2019