Jeg vil drikke hele livet

Det er 29. desember. Også dette året går mot slutten, slik alle år gjør det, og også livet før eller siden gjør det. Diktsamlingen Ta en slurk jeg har postet fra fredager dette året, har handlet om vann og det å være tørst. For meg er det en sammenheng mellom å være sulten og tørst på mat og drikke, med det å være sulten og tørst på livet. Det passer godt med det at man er syk, så er man ikke lenger så sulten og tørst, da har man ikke så lyst på mat og ikke så lyst på livet. Da er det noe feil. Når man er sunn og frisk, så vil man ha mer av alt.

Jeg ønsker at livet skal være rikt. At det skal gi meg mange gleder og opplevelser, mye kunnskap og ting å vite, mye å ha i hodet og kroppen, mye å være meg med. Det må derfor fylles opp, jeg må drikke av det livet jeg lever, jeg må være levende, ha mer av alt, så lenge jeg er sunn og frisk, og fremdeles lever. Det er å håpe det vil bli så rikt som mulig, at når det en gang går mot slutten slik 2017 går mot slutten, så vil det gå an å si det var et begivenhetsrikt liv, slik 2017 var et begivenhetsrikt år, og at nå har det ikke mer å gi, nå er det nye år og liv som skal ta over. For 2017, snart, for meg – om lenge!

Jeg vil drikke hele livet

Jeg vil drikke hele livet
Jeg vil drikke hele livet
Jeg vil drikke hele livet
Jeg vil drikke hele livet

Dette er dikt nummer tolv.
Det skal være sånn.

Jeg vil drikke hele livet.
Jeg vil drikke hele livet
Og når det alt kommer til sin stopp
Så er det også alt – drukket opp.
Nr. 12

 

ES2017

Reklamer

Elven

Forrige gang jeg postet et dikt fra minisamlingen Ta en slurk var selveste Havet tema. Nå bremser jeg litt opp, ned til elven, et svært poetisk landskapsfenomen, eller hva vi skal kalle det, men på norsk nok dessverre ikke et særlig poetisk ord. Det har nok sin grunn at sanger og visesanger på norsk ikke er i nærheten av å nevne elver og bruke det som motiv, som engelskmennene er med sin river. Russerne har vakre reka, italienerne sin fiume, mens tyskerne er litt som oss, og har der Bach eller der Fluss. Ordlyden har sitt å si hvordan det kan brukes i dikt i de forskjellige land og språk.

Det samme er hvordan elvene ser ut, og hva ideer folk i landet og språket har av en elv. Her er det særlig forskjellene mellom de norske og russiske elvene jeg har i tankene, i Norge er de små og mange, ofte i stryk nedover fjellsidene og gjennom landskapet, herlige å gå tur langs. De russiske er digre og endeløse, verdens største land, og for det meste helt flatt. Elvene er brede som fjorder, og flyter helt stille, ypperlig farbare med båter, eller med kjøretøy på isen om vinteren, så der går det mye i at «elven flyter stille (tikha)» .

Her hos oss har vi Figgjoelven. En kort elv fra Edlandsvannet til Sele, høydeforskjellen er minimal, og fra litt etter Foss Eiekland er det enkelt å padle i kano eller kajakk ned til sjøen. Det går laks i elven, og den har fortsatt rester av fint turterreng, selv om det meste rundt den nå er utbygd. Men jeg har gått mange, mange turer i fjellet, langs større og skikkeligere elver. Og så har jeg en merkelig dragning mot elver, litt ut over det vanlige, vil jeg tro, med å ville lære meg navnet på mange, og pugge de største i verdensdeler og i land, og sjekke på kart hvor de begynner og hvor de ender. Helt uvanlig er det jo ikke, elver er ferdselsårer og bringer livgivende vann, de er ganske fantastiske, og så fort man forlater Norge og reiser inn i innlandet på kontinentet, så vil man raskt se at det ikke finnes store byer i verden som ikke har en stor elv rennende gjennom den, om byene da ikke ligger på kysten. Ofte er det begge deler.

Dette ble en lang innledning, for et lite dikt. Kanskje må jeg også ha med at min ide om elver i tekster og kunst er mest preget av engelsk og amerikansk sang, av populærkulturen, det er det jeg har vokst opp med, og har i blodet, men det er jo en enkel og fin metafor, dette med at elven bringer alt vannet fra kilden, og ut i havet, litt sånn som tiden går, kanskje, og så alt dette fine, filosofiske at man kan ikke gå uti samme elven to ganger, eller en gang, det er i det hele tatt mye å la seg inspirere av, når det gjelder elver.

Jeg lot meg altså inspirere til dette.

Elven

Elven renner inn i munnen min
Jeg kaller den Eivind,
som meg selv
Vi minner oss om hverandre
elven og jeg
Jeg er veldig glad i elven
den er veldig glad i meg.
Og jeg gaper opp
hele mitt liv
og lar elven renne
til alt tar slutt
elven renne
i meg
og ut

Nr. 11 (2. januar, 2017)

ES2017

Havet

Diktene i Ta en slurk har med vann å  gjøre, og med å være tørst, i ulike betydninger og sammenhenger. Den store og mektige ansamlingen av vann er Havet, så stort og mektig at det passer liksom ikke helt i vår tid, da alt skal være så uhøytidlig og morsomt og kjapt. Det gjør seg ikke med setninger som at mennesket i tusener av år har skrevet om havet og vært tiltrukket av havet, likevel ligger det der, gåtefullt og uttømmelig. Det er et av de evige, lyriske tema, havet, døden og kjærligheten er blitt et godkjøpsbegrep, men det er det jo blitt fordi disse tingene er tema i utallige dikt og andre typer tekster og kunstverk, det har en enorm tiltrekning. Når jeg først er i gang, så kan jeg jo også ta med at det gjelder en god del andre ting som har med vann å gjøre også, elver og innsjøer, vann til å vaske bort, regn, det har alt sammen en veldig metaforisk kraft, og det egner seg til å uttrykke viktige sider av livet, som det kanskje ikke er så lett å få uttrykt i vanlige ord.

Sånn er det også med havet. Men nå skal det liksom være litt spøkefullt, da, og de helt store spørsmålene er ikke i vår tid å ta alvorlig. Vi er ikke en tid for de store ord og tanker. Vi er en tid for kjappe meldinger, og så – videre.

Jeg, har imidlertid skrevet om Havet.

Havet

En gang snakket jeg med havet
eller rettere sagt
lyttet.
*
Havet snakker i bølger og storm
Havet hvisker i stille vær
Havet ler av sånne som meg
Som forsøker å skrive hva havet er.
Slik har jeg det også med livet
Kanskje spesielt mitt eget
Jeg skulle så gjerne vite hva det er
det som fyller meg med slik uro og undring
slik som havet
slik som livet
slik som bølgene frem og tilbake
frem og tilbake
frem og tilbake

ta en slurk, unge mann
smak – saltvann.
*
En gang snakket jeg med livet
eller rettere sagt
tiet.
Nr. 10

ES2017

Regn (et erotisk dikt)

Mest høstregnet på vei ned og det venter uvær i alle retninger synes jeg det passer med et skikkelig erotisk dikt. Jeg er en bluferdig mann fra landsens kår, så for meg slår alltid erotikken inn på et tidlig tidspunkt. Det gjør dikt som dette bare desto sterkere.

Regn (et erotisk dikt)

Av og til
når det regner
tar jeg av meg alle klærne
og går ut.

Eller forestiller meg
at min kone gjør det.

Nr. 9

ES2017

Opprinnelig hadde diktet denne sistesetningen: Hun blir så deilig våt.

 

Sølepytt

Den gang jeg bodde i Bergen leste jeg opp flere av diktene mine og tekstene mine for et frivillig publikum. Mange av dem passer for å bli opplest, mange er skrevet for å bli det. Dette er dikt nummer 8 i den uhøytidelige samlingen Ta en slurk, en samling dikt om å være tørst, om vann og væske i alle former om mengder, og – som alle andre samlinger – om livet, og det å leve. Kanskje skulle også denne innledningen bli lest med tynn og usikker stemme, som om det var en sølepytt som leste den.

Sølepytt

Jeg forestiller meg alltid sølepytten
med enormt lys
stemme
Så når den leser sitt eget dikt
eller mitt
så blir det bare noen ynkelige pip
for den er bare en ynkelig pytt
Jeg er glad pyttene, jeg
For jeg føler de er litt som meg.
Snakker i ynkelige pip
og er bare en ynkelig pytt,
pytt, pytt.

Nr. 8 (2. januar, 2017)

ES2017

 

 

Gi meg et glass og tid

Diktsamlingen Ta en slurk er en merkelig samling. Første del hadde jeg bare liggende, jeg vet lite om når og hvor de diktene ble til. Andre del skrev jeg raskt nede i kjelleren, foran peisen, tidlig i januar, i år. Det er lett å skrive disse diktene når man er i stemningen, og treffer nerven. Det å være tørst, er også å være tørst på livet, på russisk er ordet for tørst (хаждущий – hazjdusjtsji) oftere brukt om å tørste etter noe, virkelig ønske noe. Om man bare ønsker å drikke, så sier man det, «jeg har lyst til å drikke». Ordet for tørst blir ikke sløst bort på noe så enkelt som bare å drikke. Og så er det hvor tørst man er, hva som rekker for å tilfredsstille tørsten, eller begjæret, om det rekker med et glass, en flaske, en pytt, en elv eller en innsjø, eller havet. Kanskje var dette en vel avansert innledning for et vel enkelt dikt, kanskje hadde det vært like greit å bare gå rett til diktet, og bare be om et glass og litt tid.

Gi meg et glass og tid

Gi meg et glass
Gi meg et lass
Gi meg litt tid
Gi meg et liv

Å, som jeg vil ha det
hele havet
hele havet
hele havet

Nr. 7

ES2017

Drikke havet

Diktene i Ta en slurk! er dikt av tørst. Aldri er man så tørst, som når man må drikke hele havet.

 

Drikke havet

Av og til er jeg så tørst
at bajkal-sjøen blir for liten
at vannet i springen ikke er tingen
at isen som smelter og alle vårens flommer
ikke monner
Jeg er så tørst
på livet
og henne
at ferskvann kan du bare glemme!
Det blir aldri nok!
Og altfor godt!

Det skal være salt
Og jeg trenger alt
Og jeg har tenkt til å ta det
Sammen med henne
sammen med henne
sammen med henne

finnes ingen grenser
for hva jeg kan klare
vent du bare,
vent du bare
sammen med henne
skal jeg drikke havet.
sammen med henne
skal jeg drikke
havet.

Nr. 6

ES2013