Soler

Skinner solen i dag? Ja, alltid. Det gjelder bare å omgå seg med dem! God vår!

Soler

Du er sol nummer to, sa jeg
Til min kone
Sol nummer én er Irina.
Den tredje er den på himmelen.
Det hender den ikke skinner.
Bare se ut, sa jeg, og smilte
Hun skinner alltid.
Og du!

ES2019

Irina, 3 år

Dette diktet vet jeg nøyaktig når og hvor jeg skrev. Jeg satt på en cafe, en kaffebar, fortauskafe, i sommersolen. Jeg vet nøyaktig hvilken, for jeg skrev det ned, under, der jeg skrev diktet. Det er snart allerede to år siden. Stemningen fra den gang er lett å gjenkalle. Den helt ubegrensede gleden det gir i alt man gjør og er, fordi man har et barn man er så glad i. Jeg har jo dette umettelige behovet for å skrive ned alle stemninger, og prøver igjen og igjen.

Irina, 3 år

Jeg er så glad i mitt barn
At jeg bare ønsker
Et til.

La meg prøve igjen.

Jeg har et barn, jeg er så glad
At alt jeg vil
Er å få
Et til.

Og enda en gang:

Jeg er så glad i barnet mitt
Det verker mye mer enn litt
Det er den største lykken jeg har
At hun er barn, jeg er far
Så vær så, vær så vær så snill,
La meg få lage
Et barn til.

Og igjen. Fra begynnelsen av.

ES2018

Bare den

I dag, på Skjærtorsdag, en uvanlig påske, våknet jeg som vanlig tidlig, og stod opp for å forberede Goethes dikt, Herbstgefühl, som jeg skal poste lørdag. Det var ennå mørkt, og månen hang der oppe, over husene, og det var liksom bare den og jeg.

Jeg tenkte å skrive et dikt. Om dette å være meg, og gang på gang på gang stå opp sånn tidlig, for å jobbe med dikt, eller for å skrive dikt selv. Eller begge deler. Og så tenkte jeg på Goethes vakre dikt, Lied der Mignon, med åpningslinjene Nur wer die Sehnsucht kennt, bare den som kjenner lengselen. Og skrev ned noen ord. Med bruk av teknikker og virkemidler som er vel kjent, og vel brukt. Uten så veldig stor interesse for andre enn meg selv, men for meg er jo alt jeg tenker, gjør og føler av aller fulleste interesse. Jeg vet ikke om jeg har slektskap i disse følelsene. Jeg tenkte å kalle diktet «Jeg». Jeg rakk ikke å ta et bilde av månen før den var borte.

Bare den
som har våknet
mens morgenen ennå
er natt
og månen i mørket
henger i sitt lysskinn
og
satt seg ned
i tanker
om å skrive
et dikt
er.

ES2020

Månen. Og kraftlinjer.

Jeg vil skrive et brev

Motivet med å skrive brev til seg har jeg brukt ofte. Her er det igjen. Og for et hyggelig brev å få!

Jeg vil skrive et brev

Jeg vil skrive et brev om lykken
Og sende det til meg selv.
Og så vil jeg se etter posten
Kveld etter kveld etter kveld.

I brevet vil jeg skrive
At det viktigste som er
Det er å aldri, aldri glemme
De to som du har kjær

Og så vil jeg skrive dette
husk og aldri glem
Det som betyr noe i livet
Det som er ditt hjem.

Og så vil jeg åpne posten
Brevet, med disse ord
Og så vil jeg lese med andakt
Og en flaske cognac
Som den lykkeligste mann på jord.

ES2018

Lina

Walking on a wire. Det er det som er sangen. Richard og Linda Thompson. Den er fin, den er nydelig. Diktet er skrevet til den, det var en stemning der, men jeg mistet den og vet ikke om jeg fikk den formidlet. Det er et bilde som skal uttrykkes, et bilde på det å leve, billedlig uttrykt ved å gå på en line, med denne aktivitetens frykt for når som helst å falle. Og så må du jo bare fortsette til du er på trygg grunn. Hør sangen til Richard Thompson, heller, den er fra Shoot out the lights, sjekk ut det også.

Lina

Det er den ene tynne lina
Den ene du skal gå
Den eneste som teller
Og den du må opp på.

Det er den som ligger for deg
Er der du må trå ut
Og når du er der på den
Kan du aldri, aldri snu.

Slik er det her å leve
Og aldri vite om
Du feiler eller faller
Og ender allting sånn.

Bare gå på lina
Se alltid kun rett frem
Tenk ikke feile tanker
Gå linen ut, og hjem.

ES2019

Ganske gamle dikt: Du skuffet meg, men jeg glemmer det fort

I april 2000 skrev jeg ikke noen dikt, så jeg må hente et fra mars det året. Dette er skrevet 18. mars, og postes 1. april, så det er bare halvannen uke i forskjell. Skal jeg skrive om det, ser jeg straks at sangen Most of the time, av Bob Dylan, har sitt å si for at diktet ble som det er. Og så er det min egen stil, fra den gang og alltid, med å begynne i en stil, og bryte tvert. Diktet er nok alvorlig nok, og handler om en smerte jeg nå har glemt. Men den står jo der, og legges ut for alle å se, like godt som jeg.

*

Du skuffet meg, men jeg glemmer det fort.
Om noen sekunder, så er det gjort
Slik. Nå husker jeg ikke det grann.
Selv om jeg anstrenger meg alt hva jeg kan
Jeg husker simpelthen ikke det døyt
At noe har hendt er rett og slett sprøyt.

ES2000

Covid-19

Jeg tenkte, uvanlig til denne bloggen å være, å skrive et dagsaktuelt dikt. Det er et helt nytt dikt, med helt nye tanker, om det som opptar meg akkurat nå. Og det er dette viruset, og hva det gjør med samfunnet, livet og tilværelsen. I overskriften på bloggposten kaller jeg det Covid-19, navnet på korona-viruset, og her i diktet kaller jeg det bare virus. Og skriver som jeg gjør.

Virus

Det er noe med
hvordan
fuglene synger
denne våren
som om de ikke helt kan tro det selv
Det er noe med
verden, livet, alt
som er forandret
og fuglene
som synger som de skal
når våren kommer

Men

ES2020