De kommer ikke

I 2015 var min datter inne i sitt første leveår. Påsken tilbrakte vi i utlandet, hos min svigermor, hennes bestemor. Dette blir mer personlig enn denne bloggen pleier å være, og skal være, men disse diktene er også skrevet til en veldig konkret, personlig situasjon. Min kone og barnet kom nemlig ikke hjem som planlagt, etter denne ferien, de kom hjem noen uker etterpå, og det var nok til at jeg gikk på veggene og vel så det, i savn. Det var en tid med intense følelser, og intens diktskriving, og noen av diktene fikk altså plass i samlingen jeg skal poste fredager dette året. Den har navnet Når de ikke er her, med det første diktet De kommer ikke.

De kommer ikke

En tekstmelding
En telefon
Vi kommer ikke hjem allikevel

Jeg leser meldingen
legger på
Og åpner den verden
jeg er i
nå.

Nr. 1

ES2015

Barnegråt, Barnetåre, Trist

Reklamer

Ganske gamle dikt: Livet mitt er et skranglete tog

Kategorien gamle dikt hører til 90-tallet. Etter 2000 fortsatte jeg å skrive dikt på den samme måten, men her på bloggen vil de bli plassert i en ny underkategori, ganske gamle dikt, og bli postet onsdager i 2018 og 2019, tenkte jeg. Det første er skrevet 4. januar, 2000, temmelig nøyaktig 18 år siden, et helt ungdomsliv. Den gang jeg skrev det var jeg allerede en ung voksen, i de vitale 20-årene, og temmelig påvirket av Neil Young, som man ser. Han sa om platen Harvest og sangen Heart of gold, tror jeg det var, at han begynte å merke at han kjørte på veien, at den var rett og fin. Han ville tilbake til grøfta igjen. Sånn likte jeg det også, og uttrykker det på en annen måte, i dette ganske gamle diktet.

 

Skranglete tog

Livet mitt er et skranglete tog
Rødmalt og blått, og sjarmerende og
Der har fått sin fart det klarer å kjøre
Og kommer seg fremover, slik det skal gjøre
Bedagelig dumpete går det av sted
Skinnene er like ved

ES2000

Dette er for øvrig det første diktet jeg skrev i 2000, og dermed det første på 2000-tallet. Ganske bra.

Hurra, vi lever!

Hurra, vi lever. Diktet som åpner min lille diktsamling Lyrikk16 er et skikkelig gladdikt, som passer når nye år eller nye ting begynner. Det er bare å skifte ut 2016 med 2018, eller med navnet på den eller det (eller de) man vil hylle. Det er dikt for anledninger der alle vinner, det vil si de fleste anledninger. Det er skrevet nok av dikt til sorgen og de tunge følelsene. Dette er et dikt til gleden. Dette er et dikt til 2016, eller 2018, eller hva det måtte være. Hurra! Vi lever.

 

Hurra vi lever

Dette er en dag jeg har lyst til å skrive

Det er så deilig å være i live

Det er lørdag, kaffe, solen skinner

Og barnet som er her

Jeg har lyst til å si det rett ut:

Alle vinner.

 

Selv fuglene synger uten grunn

En vinterdag, en lykkestund

Jeg har bare lyst å skrive hvor godt all ting er

Så alle kan vite

2016 er her.

Nr. 1

ES2016

Godt nytt år!

Vi skriver nå 2018. Denne bloggen går inn i sitt tiende år, og har hvert av dem fått stadig flere lesere. Sånt snakker jeg ikke om. Dette er en blogg for poesi, for rolig ettertanke, for dikt noen finner mening i, andre ikke. Hver av ukedagene poster jeg dikt jeg selv har skrevet, i helgene poster jeg dikt andre har skrevet, med forklaringer, kommentarer og oversettelser av meg. Som regel blir det 7 poster i måneden, en for hver av ukedagene, og hver med sin karakteristiske type dikt. Mandagene er dagen for Diktsamling, den store samlingen dikt jeg ikke finner plass til andre steder, som regel fordi de ikke helt vil seg, synes jeg. Men sånt kan det være delte meninger om, plutselig kan det være dikt her også man ikke blir helt ferdig med, og som noen kan få noe ut av. Om dette er et sånt dikt, vet ikke jeg, men jeg vet det innleder poesiåret 2018, og jeg håper det blir et godt år!

Øyne opp

Se

 

Rundt deg er alt du vil ha

Med

 

La meg si det slik: Livet er rikt

Og midt i det, er du

Eller jeg

 

Og det er alt som har noe å si

For deg

Eller meg

*

Diktsamling: Nr. 149

ES2017

Jeg vil drikke hele livet

Det er 29. desember. Også dette året går mot slutten, slik alle år gjør det, og også livet før eller siden gjør det. Diktsamlingen Ta en slurk jeg har postet fra fredager dette året, har handlet om vann og det å være tørst. For meg er det en sammenheng mellom å være sulten og tørst på mat og drikke, med det å være sulten og tørst på livet. Det passer godt med det at man er syk, så er man ikke lenger så sulten og tørst, da har man ikke så lyst på mat og ikke så lyst på livet. Da er det noe feil. Når man er sunn og frisk, så vil man ha mer av alt.

Jeg ønsker at livet skal være rikt. At det skal gi meg mange gleder og opplevelser, mye kunnskap og ting å vite, mye å ha i hodet og kroppen, mye å være meg med. Det må derfor fylles opp, jeg må drikke av det livet jeg lever, jeg må være levende, ha mer av alt, så lenge jeg er sunn og frisk, og fremdeles lever. Det er å håpe det vil bli så rikt som mulig, at når det en gang går mot slutten slik 2017 går mot slutten, så vil det gå an å si det var et begivenhetsrikt liv, slik 2017 var et begivenhetsrikt år, og at nå har det ikke mer å gi, nå er det nye år og liv som skal ta over. For 2017, snart, for meg – om lenge!

Jeg vil drikke hele livet

Jeg vil drikke hele livet
Jeg vil drikke hele livet
Jeg vil drikke hele livet
Jeg vil drikke hele livet

Dette er dikt nummer tolv.
Det skal være sånn.

Jeg vil drikke hele livet.
Jeg vil drikke hele livet
Og når det alt kommer til sin stopp
Så er det også alt – drukket opp.
Nr. 12

 

ES2017

Samme. Hvilken. Orden.

Det er siste mandag i 2017. Jeg skal poste et dikt fra Diktsamling, diktsamlingen der jeg legger diktene som ikke får plass andre steder. Dette diktet er forsøkt med i Lyrikk17, en samling som skal postes om noen år. Den samlingen er ikke ferdig, men uansett hvordan den blir, vil dette diktet ikke få plass. Det er et dikt jeg selv ikke forstår helt, et dikt jeg ikke helt kan bestemme meg for om jeg burde skrive mer på, redigere eller gi opp, og som jeg ikke føler disse ordene heller forklarer det bedre.

Samme. Hvilken. Orden

Samme. Hvilken. Orden

Jeg legger i mine ord

Samme hva jeg skriver

sier, tenker, mener, tror

Så er der uroen der på ekte

Og min orden bare en jord.

Ordene fester seg fast.

De strømmer ut av meg av seg selv

De er sin egen kontroll

Min orden er ingen jord

Min orden er ord

Og uroen, uroen, uroen

 

Nr. 148

ES2017

Gamle dikt: Det er i orden, bare stopp

Det var en resignert 25 åring som skrev dette diktet her, 15. desember, 1999. Alle diktene  til unge ES denne måneden var av denne typen, ulike måter å uttrykke resignasjon på, ulike måter å gi opp på uten å la fortvilelse følge med. Det er nøkterne dikt, nøktern resignasjon, som ikke kom til syne så veldig i den unge ES sitt liv, de er bare lagt ned i disse diktene, og i boken han skrev dem i.

Det er i orden, bare stopp
Hjertet mitt er for lengst holdt opp
Med å merkes merkbart av de slag
Av typen som rammet meg i dag
Atter en gang er det slutt med ei jente
Atter en gang uten noe som hendte
Det er nøyaktig slik det pleier å skje
Jeg bare registrerer det.

ES1999