Solskinnsdagen

Et helt nytt dikt i dag, et par dager etter vårjevndøgn, dagene er omsider lengre enn nettene, og det merkes, det merkes. Snøklokkene har vist sine hvite, hengende hoder i ukevis, krokusen har nettopp tittet frem, man trenger ikke lenger se nøye for å finne knoppene på trærne – og solen varmer aldri så lite grann. Slik er det også denne morgenen her, kuldegrader og rim på bakken, klar og stram luft, men solen på vei opp bak de små fjellene her i vår del av landet, klar til å varme opp dagen. Og inni sengen ligger en liten solstråle som er bare vår og bare bitt litt verdens, vårt lille barn, klar til å stå opp og varme opp dagen og livene våre, hun også. Det er en veldig tidlig vårdag, og som med alle tidlige vårdager, varsler den det som skal komme, og man vil ikke annet enn at det skal vare og vare.

Solskinnsdagen

Av alle dager velger jeg denne
En solskinnsdag uten ende
Og på toppen av alt har jeg henne
Som får alt til å stoppe opp.

Det er en lykke som gjelder akkurat nå
Og som jeg bruker mitt liv og min tid til å kjenne på
Og låse fast tiden så den ikke vil gå
I det Irina og solen står opp.

Og jeg ser at nå står alt i knopp
Så mye liv i en så liten kropp, topp
Jeg ser alle rim gå godt
Og alle ord og liv og alt går opp.

ES2017

Frisk, blomst frisk

En litt spesiell tittel på et litt spesielt dikt, i dag, fra en litt spesiell samling, Ta en slurk.

Frisk, blomst frisk

<preludium>
Det gjør ikke noe
at tittelen
ikke ble riktig
jeg er ikke riktig jeg heller
jeg er en blomst
som skjelver
Se
*
Se
Jeg åpner min krone
Vil ha biene inn
Vil gjerne dele av friskheten min
Vil veldig gjerne dufte godt
Vil at særlig Du skal se meg
Og si:
Oi, oi, oi, så flott!
Deg vil jeg plukke, deg vil jeg ha!
Og så kan biene bare dra herfra!
Det er ikke dem dette handler om
Jeg er ingen blomst, for å si det sånn
Jeg er en mann – så kom!

ES2013

 

Gamle dikt: Jeg ser på henne (vet hun lever)

Et kort og greit kjærlighetsdikt fra 1999 poster jeg i dag, på dagen som åpner måneden mars i 2017. Det er ganske merkelig at det har gått 18 år fra diktet ble skrevet, til nå, og alt som opptok meg og var så intenst den gang, er ute av livet mitt nå. Diktet er skrevet 7. mars, i 1999 var det en søndag, den unge utgaven av meg satt antagelig med kaffe og vestlandslefse, slik han alltid gjorde, hver søndag, og tenkte på fester eller noe som hadde vært tidligere i helgen. Jeg skrev tre dikt denne dagen, sannsynligvis på rappen, alle harmoniske og rolige, de fleste litt forelskede. Og av de tre, og til sammen seks dikt skrevet måneden mars det året, var det dette jeg likte best. Og forhåpentligvis vil noen lesere som finner frem til diktet, skjønne litt av hvorfor.

Jeg ser på henne, vet hun lever
hun er til stede
glede

ES1999

Et glass vin (med og uten deg)

På den siste dag i februar poster jeg dikt 2 fra samlingen Lyrikk15, 12 dikt jeg skrev i 2015, sånn cirka. Dette diktet her, Et glass vin, som det heter, (med og uten deg, i parentes), er et dikt som passer mørke kvelder og mørke morgener, når den man elsker er et annet sted, eller ikke, og man sitter nå der, med dette glasset, tankene, og fantasien man så gjerne vil ha til å strekke til.

 

Et glass vin (med og uten deg)

En – to – tre
Lys av, lys på
litt
Et glass vin har jeg sjenket meg
Deg vil jeg tenke meg
Deg vil jeg være med
Deg vil jeg drikke ned
Jeg vil ha deg i glasset
og ha deg i rommet
og ha deg i hodet
og ha deg i, ha deg i, ha deg i
Tre – to – en
Lys av igjen
En to tre
Av sted.

ES2015

Ganske gamle dikt: Ashes to Ashes spiller for meg

Kategorien gamle dikt inneholder dikt fra 90-tallet. Jeg skrev noen dikt mellom 2000 og 2003 også, det året jeg begynte å skrive dem inn i word-dokument. Ikke bare for hånd. De skal være ganske gamle dikt. Dette er skrevet tirsdag 1. Februar, og er et ordentlig bruksdikt. Virkelig skrevet for situasjonen jeg var i da.

Ashes to Ashes spiller for meg

Jeg har lov å spille høyt synes jeg

For akkurat nå er verden til

For at alle ting skal gå som jeg vil

Nå er det mine drømmer som får lov til å skje

Og lenge og vondt har jeg savnet det

ES2000 

Gamle dikt: Kunne du være så snill og lage en båt…

De gamle diktene fra 90-tallet er av varierende kvalitet. Fra det som er vanskelig å sette ord på til like opp under det middelmådige. Det er mengder av dikt, fra 1993 til 1999, fra unge ES var 19 til 25, skrevet på gutterommet eller på hybelen, lyttende til REM, Bob Dylan, Neil Young og alle de andre, så godt som alle handlende om eget liv, så godt som alle på seks linjer og rim, så godt som alle veldig enkle, og med håp om å være sjarmerende, skulle de være interessante for andre enn den unge dikteren selv. Den unge dikteren er ikke lenger, i hans sted sitter en middelaldrende mann i 40-årene, stadig mer fremmed for tankesettet som var så umåte viktig for den unge dikter, men fremdeles huskende hvordan det var, fremdeles huskende hvordan det var.

*

Kunne du være så snill og lage en båt
Du som måtte høre
Kunnde du invitere meg, til å seile, med deg,
Du som måtte høre
Kiunne du, bare, ha en båt, og jeg var med
Så seilte vi, og det var det

ES1999