Et barn i livet

Jeg er en ganske følsom fyr. Tenkt det ville bli sterkt å få et barn, hadde ingen anelse hvor sterkt og altoppslukende det ville bli. Og en kjærlighet som er så intens, så over alle grenser, jeg bare skriver og skriver og skriver om det, lever og lever og lever det.

Et barn i livet
Jeg har et barn i livet, og jeg elsker henne så
Det er for sterkt for kroppen, gjør meg vondt å tenke på.
For jeg skal være faren, jeg skal være sterk og stor
Men jeg er så glad i henne at det finnes ikke ord.
Jeg går omkring på gaten, i hva ærend’ enn jeg har
Og tenker ikke annet enn at jeg er hennes far.

Det er ikke plass til annet, det er blitt alt for meg.
Før var det jeg og Irina, nå er det bare deg.
Og du løper rundt på gulvet som om ingenting var hendt
Og jeg elsker deg så hjertet detter ut og spretter rundt
Det rimer ikke det far, sier hun og smiler bredt
Og alle ord skal legges bort for hun og jeg er ett.

ES2018

Ganske gamle dikt: Jeg står på en klippe, ingenting skjer

Ganske sikkert skrev unge ES dette diktet tirsdag 13. juni, 2000. Det er på dagen 18 år siden, et ung liv. Det står bare «tirsdag» på det, antagelig er det dagen etter pinsemandagen, da samme unge ES skrev diktet jeg postet i mai, melankolske Hytteturen er forbi. Dagens dikt er også melankolsk, kanskje enda mer melankolsk. Disse gamle og ganske gamle diktene passer ikke til noen analyse, men det er veldig ofte klippemetaforen går igjen, stå der oppe på klippen, noe jeg – og heller ikke unge ES – aldri gjør i slike tanker. Det er alltid bare i dikt og i ord det går for seg på denne måten. Klippen og havet. Det er metaforisk kraft i det.

*

Jeg står på en klippe ingenting skjer
Havet er stille, ikke noe mer
Jeg står (og jeg står og jeg står
og står og står og står og står)
Og venter på bølger som aldri slår.

Jeg sitter på klippen står ikke nå
Havet har for alvor sluttet å slå
Jeg sitter og sitter og sitter
på klippen.
Alt jeg kan gjøre, reise meg opp
En liten bevegelse, så er det stopp.

ES2000

Frokost

Et latterlig enkelt dikt, denne junimorgenen. Om det å spise frokost. Sitte der. Spise frokost.

Frokost

Jeg sitter her, og spiser nå min frokost.
I kroppen min, er glede og behag.
I glasset mitt, er noe som jeg liker.
I hodet mitt, er tanker jeg vil ha.

Og utenfor, er verden som vi kjenner
Med sol og by og bygninger og liv
På kjøkkenet, er alt som alltid rotet
Et sted i meg, er tanker som vil bli.

Hvor er det fra, alt det som i meg lever?
Hva rører seg, i kroppen her og nå?
Hva skjer her inne, og utenfor, i verden?
Hva er det alt, jeg ser, og ikke kan forstå?

Jeg sitter her, og avslutter min frokost.
Mitt glass er tomt, jeg har alt drukket opp.
Og verden der, den venter meg inn i den.
Med liv og lyst og tanker jeg har fått.

ES2019

Diktsamling nr 179

Frokost.

Tikk, takk

Et kort dikt, denne maimorgenen, fra diktsamlingen Lyrikk18, med 12 dikt skrevet det året. Dette diktet her, er ikke skrevet en maimorgen eller maidag, men en høstdag eller vinterdag, foran peisen, der tankene kommer, og skriver seg ut, som dette.

Tikk, takk

Tikk, takk
Og så slår klokken
tikk takk
Foran peisen
tikk takk
stille kvelden
tikk takk, tikk takk

Ingenting har jeg
tikk takk
å bekymre meg for
tikk takk
livet er rikt
tikk takk, tikk –
og kort
takk

ES2018

Åpne planer

Det er forunderlig med barn. Hjernene deres er ikke helt utviklet, alle koblingene er ikke på plass, men de som er der, arbeider på høygir. De har en forståelse av verden og tingene som er så elastisk! Ny informasjon smetter på plass, og blir umiddelbart brukt, ord og verden får sin egen betydning, sine egne betydninger. På russisk sier man otkritj plani, otkritj er samme ord som brukes for å åpne, plani er planer, si det til et barn – og hun løper inn på rommet! Klar til å åpne planer og presanger og alle gaver livet kan gi.

Irina (Åpne planer)

Jeg skal åpne planer
Sa jeg, på et språk jeg ikke kan
Irina straks, med åpne armer
Løp inn på rommet,
For å åpne planer hun også.

Som alltid, med Irina
Så forlater jeg rytmen
Og rimet
Og verden
Hun er sin egen rytme, egne rim
Og verden som hun lager
Er det godt å være i.

ES2018

Soler

Skinner solen i dag? Ja, alltid. Det gjelder bare å omgå seg med dem! God vår!

Soler

Du er sol nummer to, sa jeg
Til min kone
Sol nummer én er Irina.
Den tredje er den på himmelen.
Det hender den ikke skinner.
Bare se ut, sa jeg, og smilte
Hun skinner alltid.
Og du!

ES2019

Irina, 3 år

Dette diktet vet jeg nøyaktig når og hvor jeg skrev. Jeg satt på en cafe, en kaffebar, fortauskafe, i sommersolen. Jeg vet nøyaktig hvilken, for jeg skrev det ned, under, der jeg skrev diktet. Det er snart allerede to år siden. Stemningen fra den gang er lett å gjenkalle. Den helt ubegrensede gleden det gir i alt man gjør og er, fordi man har et barn man er så glad i. Jeg har jo dette umettelige behovet for å skrive ned alle stemninger, og prøver igjen og igjen.

Irina, 3 år

Jeg er så glad i mitt barn
At jeg bare ønsker
Et til.

La meg prøve igjen.

Jeg har et barn, jeg er så glad
At alt jeg vil
Er å få
Et til.

Og enda en gang:

Jeg er så glad i barnet mitt
Det verker mye mer enn litt
Det er den største lykken jeg har
At hun er barn, jeg er far
Så vær så, vær så vær så snill,
La meg få lage
Et barn til.

Og igjen. Fra begynnelsen av.

ES2018

Bare den

I dag, på Skjærtorsdag, en uvanlig påske, våknet jeg som vanlig tidlig, og stod opp for å forberede Goethes dikt, Herbstgefühl, som jeg skal poste lørdag. Det var ennå mørkt, og månen hang der oppe, over husene, og det var liksom bare den og jeg.

Jeg tenkte å skrive et dikt. Om dette å være meg, og gang på gang på gang stå opp sånn tidlig, for å jobbe med dikt, eller for å skrive dikt selv. Eller begge deler. Og så tenkte jeg på Goethes vakre dikt, Lied der Mignon, med åpningslinjene Nur wer die Sehnsucht kennt, bare den som kjenner lengselen. Og skrev ned noen ord. Med bruk av teknikker og virkemidler som er vel kjent, og vel brukt. Uten så veldig stor interesse for andre enn meg selv, men for meg er jo alt jeg tenker, gjør og føler av aller fulleste interesse. Jeg vet ikke om jeg har slektskap i disse følelsene. Jeg tenkte å kalle diktet «Jeg». Jeg rakk ikke å ta et bilde av månen før den var borte.

Bare den
som har våknet
mens morgenen ennå
er natt
og månen i mørket
henger i sitt lysskinn
og
satt seg ned
i tanker
om å skrive
et dikt
er.

ES2020

Månen. Og kraftlinjer.

Jeg vil skrive et brev

Motivet med å skrive brev til seg har jeg brukt ofte. Her er det igjen. Og for et hyggelig brev å få!

Jeg vil skrive et brev

Jeg vil skrive et brev om lykken
Og sende det til meg selv.
Og så vil jeg se etter posten
Kveld etter kveld etter kveld.

I brevet vil jeg skrive
At det viktigste som er
Det er å aldri, aldri glemme
De to som du har kjær

Og så vil jeg skrive dette
husk og aldri glem
Det som betyr noe i livet
Det som er ditt hjem.

Og så vil jeg åpne posten
Brevet, med disse ord
Og så vil jeg lese med andakt
Og en flaske cognac
Som den lykkeligste mann på jord.

ES2018