Havet

Det er ikke så ofte jeg går i dialog med andre poeter, og refererer til andres dikt i mine. Mange av mine dikt er jo også ordgyteri, bruksdikt, til kort glede og små smil, de er sin egen lille verden. Her, i dette diktet, er det litt større ambisjoner, med referanser til selveste havet og med ideer fra både andre forfattere og poeter, men som man ser, ramler det sammen i det uhøytidelige dette også. Eller, det er et dikt som setter sin egen poet på plass, og denne poeten er jeg. Prøver jeg meg på høytravende bilder og møte med havet, og livet, så går det som dette, kanskje.

Havet

En gang snakket jeg med havet
eller rettere sagt
lyttet.
*
Havet snakker i bølger og storm
Havet hvisker i stille vær
Havet ler av sånne som meg
Som forsøker å skrive hva havet er.
Slik har jeg det også med livet
Kanskje spesielt mitt eget
Jeg skulle så gjerne vite hva det er
det som fyller meg med slik uro og undring
slik som havet
slik som livet
slik som bølgene frem og tilbake
frem og tilbake
frem og tilbake

ta en slurk, unge mann
smak – saltvann.
*
En gang snakket jeg med livet
eller rettere sagt
tiet.

Ta en slurk, Nr. 10

ES2017

Advertisements

Regn (et erotisk dikt)

Mest høstregnet på vei ned og det venter uvær i alle retninger synes jeg det passer med et skikkelig erotisk dikt. Jeg er en bluferdig mann fra landsens kår, så for meg slår alltid erotikken inn på et tidlig tidspunkt. Det gjør dikt som dette bare desto sterkere.

Regn (et erotisk dikt)

Av og til
når det regner
tar jeg av meg alle klærne
og går ut.

Eller forestiller meg
at min kone gjør det.

Nr. 9

ES2017

Opprinnelig hadde diktet denne sistesetningen: Hun blir så deilig våt.

 

Gamle dikt: Kall meg komisk, kall meg glad

Dette diktet er så personlig at det nesten er vanskelig å poste det, selv om det er skrevet for snart tjue år siden, og i et helt annet liv enn det jeg lever nå. Det er en helt annen utgave av den 25 år gamle ES jeg en gang var, enn den jeg gikk rundt og viste frem til folk. Så jeg har litt lyst til å respektere denne unge mannen, som ikke lenger er her til å forsvare seg selv, og ikke kan være med på å velge hvilke dikt som skal postes. Dette diktet er ikke skrevet for å vises frem, det er skrevet for skrivebordskuffen, og det har levd godt der i 18 år, siden det ble skrevet, lørdag 25. september, 1999. Som dikt er det ganske ubehjelpelig, det skal sies, men det er en ærlighet der som nok skremte meg den gang, og som ennå skremmer meg nå. Det er et av de aller første diktene mine jeg deler opp i strofer, et av de første som fortsetter, der det kunne være ferdig. Og slutten, sånn jeg skriver i siste strofe, er sånn jeg fortsatte å skrive utover begynnelsen av 2000-tallet,– men som heller ikke førte til noe.

 

*

Kall meg komisk, kall meg glad
Det er feil, jeg har det ikke bra
Men det kan vel ikke du forstå
Som med pensel maler himmelen blå
Jeg står under himmelen som den er
Med regn og grått og dårlig vær
Og hvis du fortsatt hører meg
Vil jeg si en ting til, til deg
Jeg ønsker ikke gråt og trist
Jeg ønsker solen, ganske visst
Men jeg kan ei, når den er vekk
Kalle verden lys og kjekk
—-
Se der ja. Du hørte meg ikke.
Du måtte et annet sted å kikke
Det vanlige det. Folk ser meg blid.
Ingen vil høre hva jeg har å si.

Alene går jeg hjem til meg
Denne verden kjenner jeg
Jeg vet nøyaktig hvor sengen står
Jeg vet nøyaktig hvordan dette går
Jeg hører en sang eller to
Leser en bok eller no
Så sitter jeg stille, noen minutt
Så slukker jeg lyset, så er det slutt.

ES1999

Fly

Dette diktet passer det godt å poste nå som jeg har nettopp har sett min kone og mitt lille barn forsvinne inn på flyplassen for å ta et fly langt, langt vekk fra meg for lang, lang tid. Riktignok handler ikke dette diktet mitt akkurat om det, det er kanskje litt vanskelig å si akkurat hva dette diktet handler om, men at det er et enkelt og fint lite dikt i min stil, er ikke noe vanskelig å si. Og så er det noe med det å fly, fly vekk, og fly hjem, gå opp i noe og så være et annet sted, lengselen etter det, og nå – for meg – lengselen etter å være med, det er noe med det. Jeg kunne tenke meg det. Jeg prøver mange ganger å sette ord på det. Jeg prøver mange ganger å

Fly

Jeg kunne tenke meg
å sette meg i et fly
og fly
og fly
og fly og fly og fly
og så var jeg fremme
hjemme
Det kunne jeg tenke meg
så sterkt
at jeg skriver det på ny
jeg kunne meg å fly
og fly og fly og fly
og fly
og fly
og så var jeg fremme
hjemme.

Nr. 9

ES2015

Elven

Dette diktet er skrevet den deilige sommeren 2015, hvor vi får første gang har vårt ennå ganske nyfødte barn med til Kiev, og hvor solen og varmen gav bare enda mer mening enn det pleier å gi. Noen ganger fikk jeg lov til å ta ut på egen hånd, eller ta med meg barnet, og la det sovne i vognen, slik at jeg kunne sitte ved elvebredden og la tankene fly, eller flyte, sakte, og mektig, som elven.

 

Elven

 

Det renner en elv ved min side

Og ordene strømmer på

Jeg elsker å være enkel

Der er så deilig å leve

At man trenger ingen rim

Eller rytme

Eller regler

Det er livet mitt som renner

Trygt og godt

Bredt og fint

Det er tiden som renner

Og det er så mye av den

 

Jeg sitter på en kafé

Bestiller en ny øl

Der er Dnjepr, sier jeg

Tenker jeg.

Nr. 8

ES2015

Hvem er jeg

Diktsamling er skrinet, eller samlingen, med det rare i. Her kan hva som helst dukke opp, eller legges ned. April 2015 forlot jeg min kone og barn i utlandet, de skulle være der litt lenger, mens jeg skulle hjem til livets realiteter. På flyet skrev jeg et lite dikt, på mobilen, mens jeg ikke hadde tilgang til nett, og slik at det ble lagret et sted det tok lang tid før jeg kunne finne det igjen. Noen av disse diktene kunne kanskje klart seg inn i en ordentlig samling, men slik gikk det ikke, de endte i Diktsamling. Som dette, der spørsmålet er, nå som jeg forlater min kone og barn i utlandet, mens jeg reiser hjem til livets realiteter, og skriver dikt om det, hvem er jeg.

Hvem er jeg

 

På flyet

Med kaffen

Og vinen

Og livet

Jeg er 41 år nå

Jeg kan skrive hva jeg vil nå

Mine ambisjoner spiller ikke lenger noen rolle

(gikk ikke)

 

Diktsamling, 144

ES2015

Sølepytt

Den gang jeg bodde i Bergen leste jeg opp flere av diktene mine og tekstene mine for et frivillig publikum. Mange av dem passer for å bli opplest, mange er skrevet for å bli det. Dette er dikt nummer 8 i den uhøytidelige samlingen Ta en slurk, en samling dikt om å være tørst, om vann og væske i alle former om mengder, og – som alle andre samlinger – om livet, og det å leve. Kanskje skulle også denne innledningen bli lest med tynn og usikker stemme, som om det var en sølepytt som leste den.

Sølepytt

Jeg forestiller meg alltid sølepytten
med enormt lys
stemme
Så når den leser sitt eget dikt
eller mitt
så blir det bare noen ynkelige pip
for den er bare en ynkelig pytt
Jeg er glad pyttene, jeg
For jeg føler de er litt som meg.
Snakker i ynkelige pip
og er bare en ynkelig pytt,
pytt, pytt.

Nr. 8 (2. januar, 2017)

ES2017