Fugl og dikt

Dette er et dikt der jeg følte jeg virkelig hadde en god idé, men der det bare ikke ville lykkes meg å få den ut. Jeg satt og jobbet med diktet любовь (Kjærlighet), en sonett av Vljatsjeslav Ivanov (1866-1949), en meget vanskelig tekst å jobbe med. Ivanov var en meget spesiell fyr, noe man kan finne ut ved å lese bloggposten min om ham og posten hans, og dette diktet er svært, svært strengt i formen. Det er en sonett, på russisk, der alle de formelle krav til en sonett skal være oppfylt, og denne sonetten skal også være en del av en krans, der også de formelle kravene er oppfylt. En sonettkrans er en samling på 14 sonetter, der hver av dem begynner med samme linje som den forrige slutter med. Så når Ivanov vil lage en sonettkrans kalt Любоь (Kjærlighet), så vil han vise hvor stor og fantastisk kjærligheten er. Et uløselig hele, der alt er på sin plass. Dette måtte jeg finne ut av, mens jeg jobbet med diktet. Jeg liker ikke å poste dikt uten at alle vanskeligheter er overvunnet, og her var det virkelig mange vanskeligheter å overvinne.

Midt mens jeg sitter oppslukt med denne gamle russiske sonetten, som få utenom jeg egentlig vil være noe særlig interessert i, smeller det i vinduet. Det er en stær som flyr på. Og dette møtet mellom den virkelige verden, med fuglen og vinduet, og den veldig kunstige, med diktet til Ivanov, det gjorde et veldig inntrykk på meg. Det var dette jeg forsøkte å få ut, dette med å sitte fordypet i noe, helt ens eget, og så kommer virkeligheten og krasjer inn.

Fugl (Det fløy en fugl mot vinduet)

Det fløy en fugl på vinduet
Mens jeg satt og jobbet med gamle, russiske dikt
Det var virkeligheten som kom på besøk
Uten rim og rytme, og uten å være formfullendt.
Det var krasj.

Diktet jeg jobbet med var en sonett,
som igjen var del av en krans,
der alt er strengt og på plass
noe av det strengeste det går an å skrive

Fuglen var en stær
Nå ligger den på ryggen
med de små fuglebeina til værs
Jeg fikk stå i vinduet og se den kave.

ES2017 – Diktsamling Nr. 162

Stær, Terrasse, Vindu
Fuglen på vinduet.

Ordene

Dette er diktet som sier hvordan det er å være meg, når jeg har det vanskelig, og når jeg kjemper mot mine demoner og spenninger inne i meg. Jeg vet som alle andre dårlig hvor alt dette kommer fra, hvorfor jeg tenker og føler som jeg gjør, og strever med de tingene jeg strever med, men jeg vet veldig godt at jeg har et enormt behov for å kunne skrive det ut, liksom formulere det i ord, og så skal det være

Ordene

Kunne jeg finne ordene
som kunne skrive spenningen ut av kroppen
Som bare kunne skrive
hva det vil si
å være jeg
så alle kunne forstå det
og si at det er greit
Det er helt greit.

ES2017

Lyrikk2017, nr. 2

Hjem

Dette diktet passer ikke til å hete «Hjem». Det handler ikke om Hjem, det handler nesten om det motsatte. Men bedre tittel finner jeg ikke, og på et vis passer det også.

Diktet og samlingen (Atskillelse) passer godt å poste i dag, da det enda en gang blir klart at min kone og mitt barn reiser fra meg igjen. Sånn har det vært i alle barnets leveår, hver gang vinter går mot vår, i en forlenget påskeferie, reiser de fra meg, og jeg savner så verden ikke blir stor nok for følelsene mine. Det er fra naturens side laget altfor sterkt, jeg må være med dem, selv om praktiske forhold gjør det umulig.

Det var min personlige historie. Dette er diktet, skrevet i 2017, er jeg ganske sikker på, eller 2018, da de også reiste bort.

Hjem

I et fly
Er min kone
Og mitt barn
Og min verden.

Det vil sprute ord ut av meg
I tre uker.

Min lengsel vil aldri bli tømt
Den vil flyte utover som
Store elver
Og hele havet

I ord som på død og liv må få sagt
Det som ikke er mulig å si.

ES2017

En drøm, en fisker, en drøm

Det er en stund siden jeg har postet i kategorien Reservedikt tror jeg. Det er dikt som ikke kom seg med i noen bestemt diktsamling. Alle mine diktsamlinger er ganske uhøytidelige, som regel bestemt av at det skal være 12 dikt i dem, også fordi det skal la seg gjøre å poste ett av dem hver måned gjennom et år her på bloggen. Det er ikke mer høytidelig enn det. Dikt som er til overs blir plassert i en annen samling, eller i den store Diktsamling, med dikt som ikke kommer seg inn noe sted. Og så er det noen ganger jeg legger 2-3 dikt nederst i dokumentet, dikt som hadde passet i samlingen, men som det ikke er plass til, skal det være tolv. Litt er nok også farget av at jeg er vokst opp i et liv med CD-plater, der det av og til var noen «bonusspor», i tillegg til de 10-12 sangene på platen. Så er det også noen «bonusspor» i noen av samlingene mine. Noen av dem er fine, noen av dem er så som så, og så er det dette diktet her, som ikke fikk plass i Lyrikk17, samlingen jeg poster tirsdager dette året.

En drøm, en fisker, en drøm

De lager ikke fiskere lenger.
Og drømmer er ikke
Hva de var
Men jeg skal det alt sammen til side
Den saken er klar

Jeg skal fiske med den beste stangen
Jeg skal drømme den største drøm
Og så skal jeg tenke på den gangen
Saken var klar
Og tingene jeg kjente
var hva de var.

ES2017

Savn (Kom mørke, kom)

De sterkeste diktene er de av savn. I fjor serverte jeg fredagene samlingen Når de ikke er her, i år blir det fortsettelse med samme tema i Atskillelse. Hver gang min kone tar med seg vårt barn og er på ferie uten meg, så blir følelsene veldig sterke, og jeg skriver veldig mange dikt for å få dem ut. Uten selvfølgelig å kunne få dem ut, for savnet er altfor sterkt. Dette er det første diktet, i en samling dikt jeg skrev i 2017 og 2018, mens jeg var alene, og min kjære kone og elskede barn, var vekk.

Savn (Kom mørke, kom)

Jeg savner
så nattmørket utenfor
strømmer inn
og dekker lyset

Det blir ikke mørkere
om jeg lukker
øynene

Jeg har aldri sett sofaen min så tom
som når hun ikke sitter i den
Barneleker ligger meningsløst på gulvet
Kom mørke,
kom.

ES2017

Mitt liv, 44 år

Et dikt om å være 44 år, og ikke helt kunne skrive dikt om det. Diktet er litt i villrede om hva det egentlig vil, og hva slags dikt det vil være, slik en 44 åring gjerne er i tvil om dette og hint

44 år, mitt liv

44 år
hva er mitt liv
hva er jeg nå
hva kunne jeg bli
enkle spørsmål
enkelt.

Jeg ser på meg selv
min 44 år gamle kropp
Håret på hodet, magen
alt som er
som det ikke skulle være

Det er livet, det
min venn, meg selv
Jeg kunne vært så mye
jeg ikke er
Kunne vært fjellturen i dårlig vær
Kunne vært robåten i åpent hav
Kunne vært en av dem som kritiserte NAV
Kunne vært treet som noen nå hugger ned
Kunne vært veien de bygger et sted
Og som ingen egentlig ønsker
fordi den ødelegger mer enn den bygger
jeg kunne vært så mye
er så lite
jeg kunne gjort så mye
det gjør så lite.

ES2018

Diktsamling, nr. 161