Min kone

Dette.

Min kone

Min kone er så pen
At jeg har bare lyst å gråte
Jeg ser ut i rommet
Hun ikke er her
Uten henne er selv fargene
Grå
Og lyset er akkurat som om det
Ikke er skrudd
På.
Jeg ser ut i rommet
Det er så tomt
At det gjør vondt
Det er stoler og bord og hyller
Som ikke er henne
Det er enormt med luft
Og stillhet
Som minner om
At hun er
Et annet sted
Jeg gråter
(alltid tørt)

Og hver tåre er et smil fra henne
Du har meg ennå
har meg nå.

ES2015-17

 

Reklamer

Bildiktet (I bilen, på veien, i regn, i regn)

I dag var jeg ute på en lengre biltur. Det er poesi i det, det vet alle. Veien som strekker seg, kilometerne som legges bak deg, reisen, målet. Da sitter du der i tankene dine. Klassikerne finnes i populærmusikken, jeg skal ikke referere dem, det er også vel kjent, artisten på veien, mennesket på veien. Det er veldig lett å relatere seg til det. Her er mitt lille bidrag, i min lille stil.

I bilen, på veien, i regn
I regn
Den våte veien
Og jeg
I regn

Fra radioen strømmer en øm melodi
Som passer i stemningen jeg sitter i
Den grå, grå veien langt, langt frem
Og alle kilometerne jeg har igjen

Jeg ser på landskapet, ser på alt
For tidlig å tenke på hvor jeg skal.

I bilen, på veien, i regn
Melodien, stemningen og jeg.

ES2018

De andre bilene, er en annen verden.

Henne

Et ganske typisk dikt, dette her, sånn som jeg skriver dikt. Her er ingen konsulent, ingen skarp leser som skjærer vekk overflødige ord, ingen kritiker som tar bort de diktene som ikke holder mål. Det hadde nok vært nyttig. Kanskje er det ting å skjære bort i dette diktet her? Kanskje holder det ikke mål? Eller kanskje er det helt greit, sånn som alle diktene i denne bloggen skal være. I alle fall er dette diktet typisk, typisk meg, og det handler om det viktigste, henne.

Henne

For mange dager
er tilbrakt
med en kaffekopp i hånden
og uten å tenke på henne
jeg har hatt dager jeg har stått
i timevis i gresset
uten å tenke på hvor hun
er henne
det er så mange
som betyr så mye for meg
men bare hun
som er så inderlig
inderlig
alle steder
henne.

ES2016

Oktobermørke

Oktobermørke. Et helt nytt dikt, i måneden der man må skifte dekk på bilen, fyre opp i peisen, reise på jobb i mørket, se bladene falle av, og vente på at det bare skal bli mer av dette. Vi var jo så vant med sommeren, så kom

Oktobermørke

Så beveger vi oss mot slike dager
Der mørket mot lyset får overtaket
I min opplyste stue sitter jeg
Mens verdens mørke omslutter meg

Og jeg ser på livet mitt, som det er
Og jeg ser på min kone, som sitter der
Jeg tenker på høsten som går sin gang
Og tenker på vårens fuglesang.

Sånn er det i livet akkurat nå
Tiden som er, og bare langsomt vil gå
I en underlig følelse av stemningstørke
Pakket inn i oktobermørke.

ES2018

Saltvann

Dette diktet her har en historie jeg vil fortelle. Jeg satt nede ved peisen, og hadde denne ideen, og denne stemningen jeg ville formidle. Så kom mitt lille barn Irina opp på fanget mitt, og jeg mistet hele stemningen, og fikk ikke skrevet ferdig diktet mens det glødet. Linjene streket ut er sånn jeg forsøkte meg på, da jeg senere hadde en erindring om ideen, men stemningen var tapt. Whisky er ikke nok, man trenger av og til et helt hav av saltvann. Så kommer barnet opp på fanget, med en annen verden.

Her er diktet.

Saltvann (Av og til (whisky og havet og saltvann))

Av og til
er det ikke
en gang
nok
med whisky
jeg trenger et hav
jeg må svømme
i ulykken
plaske i ensomheten
bade, i litt kald
pessimisme
Whisky gjør meg alltid så godt
jeg blir overbevist om
at det alltid er håp
jeg trenger av og til
havet
å lengte til
saltvann

Nr. 10, Lyrikk16

ES2016

Hvor er min kone hen

Dette diktet er jeg ikke sikker på når jeg skrev ferdig. Så jeg setter 2015 til 2017 på det. Ennå er jeg ikke helt sikker på hvordan det skal være på slutten. Men hvordan det skal være ellers, er jeg ganske sikker på. Det er skrevet tett på Simple twist of fate, av Bob Dylan, og bruker samme strofeform som det er der. Tre rim pluss to, fast form, det er i sangtekster man finner det i vår tid, og hos meg, som man ser. Så gjelder det om rim og rytme er i stand til å uttrykke de følelsene diktet skal uttrykke, uten at det blir satt melodi til.

Hvor er min kjære hen

Jeg står opp, ser ut vinduet
Min kvinne ser ut et annet sted
Og i mellom raser regnet ned
Jeg lukker alt igjen
Hvor er min kjære hen

I gatene går folk som før
Min kvinne gjør som hun alltid gjør
Jeg tenker på fjellene, der det snør
Dekker alt igjen
Hvor er min kjære hen

Jeg har min jobb, jeg har mitt liv
Kjører rundt i min elektriske bil
Jeg vet jeg lever med min tvil
Kommer hun igjen
Hvor er min kjære hen

Og så følger tiden årets gang
Nå er det vår med fuglesang
Deretter venter en sommer lang
Alt skjer igjen og igjen
Men
Hvor er min kjære hen

Hvor er min kjære hen?
Hvor er min kjære hen?
Jeg spør uten håp igjen
og igjen, og igjen
Hvor er min kjære hen

Nr. 10

ES2015-17

Den siste strofen er jeg ikke sikker skal med. I noen versjoner har jeg hatt kvinne eller kone i stedet for kjære. Den siste strofen kan også være slik:

Hvor er min kjære kone hen?
Hvor er min kjære hen?
Jeg spør uten håp igjen
og igjen, og igjen
Hvor er min kjære hen

Diktet

Tja. Dikt som forklarer seg selv. Dikt som prøver på det. Dikt er for de som er mottagelige for dem, eier man ikke disse nervene og strengene, vil de aldri bli berørt.

Det er noe med dikt
Av og til treffer ordene
Hugger tak i deg.
Bryr seg ikke om.forstanden
Rører direkte på nervene
Spiller hvordan det er
På strenger som ellers ikke fins.
De er kun for dette diktet.

Diktsamling: Nr. 158

ES2018

I første versjon – og i dokumentet mitt diktet ligger i – hadde jeg med følgende sistelinje: Og leseren forbundet med det.

Den har jeg her tatt bort.