Sag, wo ist dein schönes Liebchen, av Heinrich Heine

Jeg tar en pause fra eksamenslesingen (i tysk!) for å poste dette lille diktet av Heinrich Heine. Det er det siste diktet i samlingen Der Heimkehr, fra Das Buch der Lieder. Jeg har lenket til tysk Wikisource, av boken. Denne boken ble utgitt på Hoffmann und campe forlag i 1827, og ble Heines store gjennombrudd. Det var også hans første store diktsamling, der han la inn diktene fra sin tidligere utgivelse Reisebilder, i tillegg til flere nye dikt.

Jeg har postet flere dikt fra samlingen og fra Heine tidligere, men noen av disse postene er ikke helt ferdige ennå, noe som kanskje ikke denne helt vil bli. Det mest kjente diktet er Loreley.

LXXXVIII

»Sag, wo ist dein schönes Liebchen,
Das du einst so schön besungen,
Als die zaubermächtgen Flammen
Wunderbar dein Herz durchdrungen?«

Jene Flammen sind erloschen,
Und mein Herz ist kalt und trübe,
Und dies Büchlein ist die Urne
Mit der Asche meiner Liebe.

1823-24

Min oversettelse

LXXXVIII

«Si, hvor er din skjønne kjæreste,
Som du en gang så skjønt besang,
Som de trolldomsmektige flammer
Vidunderlig ditt hjerte trengte inn i?«

Alle flammer er nå slokket,
Og mitt hjerte er kaldt og trist
Og denne lille boken er urnen
Med asken til min kjære.

En gjennomgang av språk, form og innhold

Det blir bare helt kort. Diktet består av to strofer, hver på fire linjer. Rimene finner vi i linjene 2 og 4, trübe (matt, trist) – liebe  (kjære) holder jeg nær nok til å være et rim, selv om det kanskje ikke kan betegnes som et fullrim. I alle fall har alle verselinjene trykklett utgang. Så mye mer om formen har jge ikke lyst til å si.

Innholdet skulle være nokså greit. Diktet avslutter en slags samling, delen som heter Die Heimkehr, 1823-24, i Das Buch der Liebe, utgitt i 1827. Det avslutter også et kjærlighetsforhold til en pike dikteren har skrevet om og til, i denne samlingen. Nå har jeg ikke lest i selve samlingen på en stund, så jeg skal kanskje uttale meg litt forsiktig. I alle fall er det ganske tydelig at dette diktet beskriver et forhold som er slutt.

I første strofe spør dikteren hvor hun er, denne skjønne, lille kjæresten (dein schönes Liebchen), som han så skjønt har besunget (so schön besungen), i de tidligere diktene, må det være. Dikteren henvender seg til seg selv, med din kjæreste (dein schönes Liebchen) og ditt hjerte (dein Hertz). Det er altså hans eget hjerte, dette her. Og dette hjertet har altså de trolldomsmektige flammer (die zaubermächtgen Flammen) trengt seg inn i (durchdrungen).

I andre strofe står det kort og greit at flammene nå er sloknet, hjertet er kaldt og trist, og den lille diktsamlingen er nå urnen, der aksen til den kjære befinner seg.

Språklig er det noen få vanskeligheter for meg som har tysk som fremmedspråk, og som skal oversette til norsk. For folk som kan litt tysk, skulle originalen være ganske grei. Jeg holder endelsen –chen for å være en dimminutiv, sånn at liebchen blir kjæleform av lieb (kjær, elsket). Men jeg ser ordboken oversetter enkelt og greit med kjæreste. På sett og vis er jo vår endelse -este en ekstra endelse for vårt ord kjær,  selv om vår endelse strengt tatt er superlativ, og ikke dimminutiv (forminsking). Endelsen –lein er i alle fall dimminutiv til Buch, slik at Buchlein blir den lille boka.

Jene er en determinativ, det skal vise til det det nettopp er snakket om, så det blir kanskje litt upresist å oversette med «alle». Det skal dog være riktig at «alle flammer er slokket», setningen er flertall, så helt galt skal det ikke være.

Gloser

Glosene er slått opp i kunnskapsforlagets blå ordbok gjennom ordnett.no. Oppslagsordene står i fet skrift.

Liebchen das, -s/-; kjæreste.
durchdringen (st. itr. tr.)

I. (ˈdurchdringen, ist durchgedrungen) trenge, drive gjennom, nå fram (til); vinne bifall, samtykke.
II. (durchˈdringen, hat durchdrungen) trenge inn, gjennom (overvinne); von etwas durchdrungen sein være oppfylt, overbevist, gjennomsyret av noe.
erlöschen (erlischt, erlosch, ist erloschen itr.) slukne, gå ut; opphøre; mit erlöschender Stimme med kraftløs (matt) stemme.
trübe (adj.) 1. uklar, grumset, matt; trübes Wasser uklart/grumset vann; das Glas ist trübe glasset er matt.2. trist; trübe Gedanken triste tanker. 3. tåket, (over)skyet; (overført) im Trüben fischen fiske i rørt vann.

Kommentar til diktet

De utfyllende kommentarene må  vente. Nå er det til å lese tysk fagstoff igjen. Til diktet er å si at det passer godt som en avslutning, og at ideen om å la de øvrige diktene i samlingen være urnen med asken til den elskede, den er ganske fin. Nå er tanken om henne begravet, og diktene er minnene. Her er også en del mer å si, det har jeg altså ikke tid til nå.

 

 

Reklamer

Mnemosyne, av Friedrich Hölderlin

Friedrich Hölderlin (1770 – 1843) tok diktningen alvorlig. Å lese om ham, er å lese om en dikter som med ufravikelig alvor forsøker å svare på hva som er diktningens vesen. Og gjennom det vil han gi et utvidet svar på hva det vil si å være menneske. Jeg skriver utvidet svar, for dikteren er mer enn et menneske, for gjennom diktningen kommer dikteren i kontakt med gudene og det guddommelige, og transcederer den allment menneskelige, jordiske væren. Leseren av diktene kan nok oppnå noe av det samme, dikteren vil gjennom diktene formidle det essensielle ved tilværelsen og kontakten med det guddommelige.

Jeg behandler selvfølgelig alt dette bare skrapende på overflaten. Jeg leser om Hölderlin, i korte sekvenser i bøker og omtaler jeg finner på nettet, jeg leser lite av ham, der han selv gjør greie for synet sitt, og jeg har heller ikke lest noe av den omfattende forskningen om ham. Det er bare et lite omriss av alt materialet som finnes, så leseren må ta bloggen for det den er. Ved siden av Hölderlin er det mange diktere jeg setter meg inn i på tilsvarende måte. Jeg bruker ikke livet mitt på ham, som det omfattende materialet om og av ham egentlig krever. Det er tunge diskusjoner han selv fører, og det går tunge diskusjoner om ham.

For en leser i vår tid kan spørsmålene Hölderlin forsøker å svare på nesten fortone seg komisk abstrakte. Det er derfor jeg i innledningen skriver «ufravikelig alvor», Hölderlin gjør ikke et øyeblikk forsøk på å se seg selv utenfra, eller dempe spenningen med en avvæpnende, uhøytidelig kommentar. Det er dønn seriøst.

Det abstrakte og seriøse virker fremmed og utilgjengelig for våre lesere, vil jeg tro, man skal virkelig være interessert for å ville sette seg inn i dette, og man skal vel kanskje også være litt kunnskapsrik for å ha utbytte av det. Jeg skrev selv om et dikt av Hölderlin i 2009, Lebenslauf, et dikt jeg hadde store problemer med på alle sett og vis, og gjennom mange års bloggarbeid er det min erfaring at diktene fra slutten av 1700-tallet er de vanskeligste. De har en referanseramme jeg ikke deler, og de krever en klassisk dannelse og kjennskap til den antikke greske og romerske kulturen vår tid har tapt. Vi kan sjekke referansene vi er oppmerksomme på, og raskt slå opp hva de forskjellige ordene betyr, men vi har ikke lenger noen følelse for klassisk verselære, inngående kjennskap til de klassiske verkene diktene synlig og usynlig refererer til, kjenne ikke forhold diktet og samtidens lesere tar for gitt.

Jeg har imidlertid ikke for vane å skygge unna en oppgave fordi den ser vanskelig ut. Omfattende arbeid med flere av tekstene i perioden, har også gjort at de har åpnet seg mer for meg, slik at jeg igjen vil forsøke å åpne dem for flere lesere. Det er et eller annet som gjør det veldig tiltrekkende for meg, disse kunstnerne som tar kunsten sin og seg selv så utilslørt høytidelig, og som med dette alvoret forsøker å svare på spørsmål som for meg er umulige.

Diktet Mnemosyne er et godt eksempel. Allerede tittelen inneholder en referanse å sjekke opp, Mnemosyne er en av de tolv titatene, sønner og døtre til himmel (Uranos) og jord (Gaia). Hun er guden for hukommelse og minner, og også den som står bak opprinnelsen av språk og ord. Hun er også sammen med Zevs far og mor til de ni musene,  skytsgudinner for sang og dans, og inspirasjonskilde for skapende kunstnere av alle slag. Et dikt med denne tittelen, kan man altså vente vil omhandle hva som er urkilden til dikterisk skaperkraft.

Det får være nok innledning så langt, nå tar jeg fatt på diktet.

Mnemosyne

Zweite fassung

Ein Zeichen sind wir, deutungslos,
Schmerzlos sind wir und haben fast
Die Sprache in der Fremde verloren.
Wenn nämlich über Menschen
Ein Streit ist an dem Himmel und gewaltig
Die Monde gehn, so redet
Das Meer auch und Ströme müssen
Den Pfad sich suchen. Zweifellos
Ist aber Einer. Der
Kann täglich es ändern. Kaum bedarf er
Gesetz. Und es tönet das Blatt und Eichbäume wehn dann neben
Den Firnen. Denn nicht vermögen
Die Himmlischen alles. Nämlich es reichen
Die Sterblichen eh an den Abgrund. Also wendet es sich, das Echo,
Mit diesen. Lang ist
Die Zeit, es ereignet sich aber
Das Wahre.

Wie aber Liebes? Sonnenschein
Am Boden sehen wir und trockenen Staub
Und tief mit Schatten die Wälder und es blühet
An Dächern der Rauch, bei alter Krone
Der Türme, friedsam; und es girren
Verloren in der Luft die Lerchen und unter dem Tage weiden
Wohlangeführt die Schafe des Himmels.
Und Schnee, wie Maienblumen
Das Edelmütige, wo
Es seie, bedeutend, glänzet mit
Der grünen Wiese
Der Alpen, hälftig, da ging
Vom Kreuze redend, das
Gesetzt ist unterwegs einmal
Gestorbenen, auf der schroffen Straß
Ein Wandersmann mit
Dem andern, aber was ist dies?

Am Feigenbaum ist mein
Achilles mir gestorben,
Und Ajax liegt
An den Grotten, nahe der See,
An Bächen, benachbart dem Skamandros.
Vom Genius kühn ist bei Windessausen, nach
Der heimatlichen Salamis süßer
Gewohnheit, in der Fremd
Ajax gestorben,
Patroklos aber in des Königes Harnisch. Und es starben
Noch andere viel. Mit eigener Hand
Viel traurige, wilden Muts, doch göttlich
Gezwungen, zuletzt, die anderen aber
Im Geschicke stehend, im Feld. Unwillig nämlich
Sind Himmlische, wenn einer nicht die Seele schonend sich
Zusammengenommen, aber er muß doch; dem
Gleich fehlet die Trauer.

1803

Mnemosyne

Annet forsøk

Et tegn er vi, tolkningsløs,
Smerteløse er vi og har nesten
mistet språket i det ukjente.
Når det nemlig over mennesker
er en krangel ved himmelen og mektig
Månen går, så snakker
til og med Sjøen og strømmen må finne
den smale vei. Utvilsomt
er bare én. Som
daglig kan endre det. Knapt behov han
lov. Og det toner bladet og eiketreet veier da ved siden av
isbreen. For den som ikke klarer
det himmelske alle. Nemlig det rekker
de dødelige før til avgrunnen. Således vender det seg, ekkoet,
Med disse. Tiden er
lang, den skjer etter
sannheten.

Hva med kjærlighet? Solskinn
På jorden ser vi og tørt støv
Og dypt med skygger er skogene og det blomstrer
På taket til røyken, ved eldre krone
Tårnet, fredelig; og det kurrer
tapt i luften lerkene og under dagen gresser
velført himmelens sauer.
Og sne, som maiblomster
Den edelmodige, hvor
det er, betydende, stråler med
den grønne eng
på seteren, halvparten, gikk der
fra korset snakkende, den
satte er underveis en gang
død, opp den bratte vei
en vandringsmann med
den andre, men hva er dette?

Ved fikentreet er min
Achilles meg drept,
Og Ajax ligger
ved grotten, nær sjøen,
ved bekken, nærliggende Skamandros.
Av geni tapper er ved vindsus, til
De hjemlige Salamis søte
vane, i det fremmede
Ajax dødd,
Patroklos men i kongens harnisk. Og det døde
også mange andre. Med egen hånd
Mange sørgelige, vilt mot, dog gudlig
betvunget, til sist, de andre atter
stående i skjebnen, i feltet. Uvillige nemlig
De er himmelske, når en ikke skåner seg sjelene
som er satt sammen, men han må dog; likedan
mangle sorgen.

En gjennomgang av språk, form og oversettelse (litt ufullstendig og haltende)

Jeg bokser nok et stykke over min vektklasse med å forsøke å oversette dette diktet. Jeg skal i det minste forsøke å gjøre rede for hva problemene er.

Det er greit nok å gå gjennom dikt fra opplysningstiden og den tidlige romantikken på de skandinaviske språkene, der språket i seg selv ikke er noen hindring. Det er det på tysk. Jeg kan slå opp ord for ord, og få en følelse av hva det skal bety, men når jeg skal sette det over i norsk trenger problemene seg på. Oversettelsen som nå er postet er svært primitiv. Der jeg ikke finner ut av meningen, oversetter jeg ordrett, selv om resultatet dermed blir enda mer uforståelig på norsk, enn originalen var på tysk. For de som ønsker å bruke tid på å nøste opp i tingene, bør gloselisten være til hjelp. Den skulle være etterrettelig.

Diktene til Hölderlin i denne perioden kan være forvirrende med det at de er skrevet i overgangen mellom klassisisme og romantikken, der de klassiske formene med rim og rytme skal være viktige, men der Hölderlin ikke ser ut til å ta hensyn til den slags. Rim er det ikke i dette diktet, og rytmen er fri. Flere går så langt som å hevde at Hölderlin og diktene hans har sterke modernistiske trekk, noe det går an å argumentere for, men ikke uten å ha dyp kjennskap til både Hölderlin, og hans periode, og de mange forskjellige retningene modernismen antok. Hölderlin er en klassisist, vil jeg si, men den rikholdige modernismen hadde også retninger med klare klassisistiske trekk. Modernistiske forfattere og poeter som Thomas Mann, Robert Musil og Rainer Marie Rilke dyrker sitt slektskap til Hölderlin, likeså som den eksistensielle filosofen Heidegger også gjør det. Frie former hørte også modernismen til, men det er etter min mening et overflateskille mellom modernismen og tidligere perioder. Som jeg har skrevet i flere poster, skrev flere såkalt modernistiske poeter atskillige dikt med faste rim og bunden rytme, slik også flere såkalt tradisjonelle poeter skrev fritt og ubundet.

Jeg skulle skrive litt om linjer jeg er i tvil om. Die Sterblichen eh an den Abgrund. Det korte ordet eh er ikke noe oppslagsord, men det står at det er dialekt i Sydtyskland og Østerrike for sowieso (i alle fall, likevel). Tysk wiktionary på nettet skriver også det kan være omgangsspråk for ehe, bevor (før). Jeg tror kanskje det er den betydningen som gjelder her, men det blir likevel vanskelig å gi setningen mening. Det følger nemlig straks et preposisjonsuttrykk med bevegelse, an den Abgrund (til avgrunnen), slik at det blir: «de dødlige før til avgrunnen».  Frasen henger sammen med slutten på linjen over, Nämlich es reichen, direkte oversatt: «nemlig det rekker». Hele setningen blir dermed «Nemlig det rekker de døde før til avgrunnen». Det halter, men jeg finner ikke noe bedre. I de to siste linjene i første strofe står det es ereignet sich aber/ Das Wahre. Ereignet blir i ordlisten foreslått oversatt med hende, skje, inntreffe, mens ordet aber som vanligvis er en konjunksjon og betyr «men», også kan være et adverb med oversettelse «igjen, atter», eller som en forsterkende effekt. Slik jeg forstår hele setningen, som begynner i den tredje siste linjen i strofen, så er det at tiden er lang, og at den går i overensstemmelse med sannheten. Kanskje er dette å strekke, eller til og med å endre, meningen i ordene som står, men en slik oversettelse gir i det minste mening på norsk. Tysk tysk ordbok har etwas ereignet sichpassieren etwas geschieht, slik at det skal gå å oversette es ereignet sich med «det skjer».

I strofe to begynner problemene med es blühet/ An Dächern der Rauch, bei alter Krone, linjene tre og fire. Jeg skjønner ikke hva Dächern der Rauch, skal være. Dächern er flertall av Dach, tak, mens der Rauch er vanlig nominativ av røyk. Så det må i forlengelsen av linjen være «det blomstrer på/ved takene røyken, ved en eldre krone. Krone skal være trekrone, taket kan være noe i overført betydning, men røyken og den grammatiske sammenhengen den står i, får jeg ikke til å gi noen mening. Så her står jeg fast. Det sammensatte ordet Wohlangeführt står ikke i ordlisten, men er satt sammen av whol (vel) og angeführt (perfektum partisipp av anführen – «lede»), og skulle således være greit å forstå, om ikke å oversette. Videre tror jeg at seie i es seie er en variant av konjunktiven sei, slik at norsk oversettelse må bli «det er». Bedeutend er presens partisipp av bedeuten (å bety), altså «betydende». Die Wiese (eng) er hunkjønn, dativformen er der Wiese, og dativen er gitt av preposisjonen mit (med). Frasen henger videre sammen med der Alpen, genitiv flertall av die Alp eller Alpe (fjellbeite, seter). Så det blir «seterengene» eller «fjellbeitets enger». Jeg ville ha engene først, siden det står slik i originalen, og løste det med å bruke preposisjonen på (de grønne engene/ på seteren). Nedover her i oversettelsen går det kanskje litt over stokk og stein, men noenlunde i nærheten av originalen skal det være.

Tredje strofe begynner med en litt uvanlig setningskonstruksjon: ist mein Achilles mir gestorben (er min Achilles meg drept). Det tyske pronomenet mir er satt i dativ, og indikerer indirekte objekt. I min setningskonstruksjon skulle det samme gjelde på norsk, om enn formuleringen er uvanlig. Den tyske preposisjonen an kan bety flere ting, jeg oversetter konsekvent med «ved» nedover i strofen. Mot slutten oversetter jeg ord for ord, for å få en halvferdig versjon, om enn dette ikke er bra. Jeg har ikke tid til å gjøre dette ferdig, og skikkelig nå.

Gloser

Glosene er slått opp i kunnskapsforlagets ordbøker gjennom ordnett pluss. Oppslagsordene er markert med fet skrift. Det ble ekstra mange ord å slå opp i dette diktet, ekstra mange ord å være i tvil om.

Zeichen das, -s/-; tegn, merke; varemerke;

deutungslos -> Deutung die, -/-en; tolkning, fortolkning, tydning.

schmerzlos (adj.) smertefri, uten smerter; kurz und schmerzlos smertefritt.
fast (adv.) nesten, nære på; fast geschenkt! nesten gratis, gi-bort-pris.
fremd (adj.) fremmed, fremmend, ukjent, annerledes, uvanlig;
nämlich (adv. adj.) 1. nemlig; das ist nämlich so det er nemlig slik. 2. selvsamme.
Streit der, -(e)s/-e; krangel, trette, strid, kjekling.
gewaltig (adj.) mektig, voldsom, veldig, kolossal.

redet -> reden 1. snakke, prate, samtale 2. tale, holde tale.

Strom der, -(e)s/Ströme; strøm
Pfad der, -es/-e; sti, smal vei
zweifellos (adv.) uten tvil, utvilsomt.
ändern (sv. tr.) forandre, rette

kaum 1. (adv.) neppe, knapt, nesten ikke; ikke før…så 2. (subjunksjon) kaum dass knapt nok.

Bedarf der, -(e)s/; behov; bruk; etterspørsel
Gesetz das, -es/-e; lov
tönen (sv.) 1. (tr.) tone (f.eks. hår).2. (itr.) tone, lyde, klinge.
Eichbaum der, -(e)s/…bäume; Eichenbaum eiketre.

wehn -> wehen (sv. itr.) 1. vaie; die Fahne weht flagget vaier.

2. blåse, vifte; ein kalter Wind weht aus Osten en kald vind blåser fra øst.
Firn der, -(e)s/-e; isbre, gletsjer, evig snø.
vermögen (vermag, vermochte, hat vermocht, tr.) klare, kunne, være i stand til;

reichen

1. rekke; jemandem etwas reichen rekke en noe. 2. rekke, strekke til, være nok 3. rekke, strekke seg; 4. servere

sterblich (adj.) dødelig.

eh -> ehe (subjunksjon, adv.) før;

wenden (wendet, wendete, hat gewendet/wendet, wandte, hat gewandt, tr. refl.) snu, dreie, vende; bruke, anvende.
also altså, således, nå!
ereignen (sv. refl.) hende, skje, inntreffe.
Boden der, -s/Böden. 1. jord, mark, jordbunn 2. bunn, grunn 3. gulv, golv 4. loft, loftsrom 5. (overført) sikkert grunnlag, fast grunn.

trocken (adj.) tørr

Staub der, -(e)s/; støv;
Wald der, -es/Wälder; skog
blühen (sv. itr.) blomstre, florere, stå i blomst; hende, skje; sein Weizen blüht (omgs.) lykken smiler til ham.
Dach das, -(e)s/Dächer; (ytter)tak (jf. Decke); (overført, omgs.) hode, skalle
Rauch der, -(e)s/; røyk.
Turm der, -(e)s/Türme; (også sjakk) tårn.
friedsam (adj.) fredfull, fredelig
girren (sv. itr.) kurre.
Lerche die, -/-n; lerke.
weiden (sv. tr. itr., refl.) slippe på beite; gresse; sich an etwas weiden fryde/glede seg over noe.

Wohlangeführt –  satt sammen av -> wohl vel og (angeführt ->)

anführen (sv. tr.) lede, anføre; sitere, henvise til; meddele; ha til beste, holde for narr, lure;
Schaf das, -(e)s/-e; sau, får;
das Edelmütig – > edelmütig (adj.) edelmodig.
glänzen (sv. itr.) stråle, glinse; skinne, polere; (overført) lyse, briljere.
Wiese die, -/-n; eng.
Alp I. der Alp, -(e)s/-e; mareritt. II. die Alp, -/-en; Alpe -/-n; fjellbeite, seter.
hälftig – står ikke i ordboken, men nettet vil ha det til å være «halvparten» eller engelsk «equally (likt)».
gesetzt (adj.)  1. satt, verdig, moden. 2. gesetzt dass, sett at …; gesetzt den Fall, dass la oss anta at, hvis ….
schroff (adj.)  1. steil, bratt.  2. brysk, avvisende; etwas schroff zurückweisen avvise noe bryskt. 3. brå, skarp; ein schroffer Übergang en brå overgang.
Straß ?
Feigenbaum  fikentre -> Feige die, -/-n; fiken.
Bach der, -(e)s/Bäche; bekk
benachbart (adj.) nabo-, nærliggende, som grenser til.
kühn (adj.) dristig, djerv, tapper, modig.

Windessausen vindsus – >sausen (sv. itr.) I. (ist gesaust) suse av sted, fare II. (hat gesaust) suse sterkt, bruse; der Wind sauste in den Bäumen vinden suste i trærne.

die Gewohnheit vane; schlechte Gewohnheit dårlig vane/uvane.
Harnisch der, -es/-e; harnisk; in Harnisch geraten/kommen komme i harnisk.
traurig (adj.) trist, sørgelig, bedrøvelig;
Mut der, -(e)s/; mot
göttlich (adj.; også overført) guddommelig.
zwingen (zwingt, zwang, hat gezwungen, tr. refl.) tvinge; tvinge seg
Geschick das, -(e)s/-e. 1. skjebne, forsyn. 2. (uten flt.) evne, kyndighet, håndlag.
Feld das, -(e)s/-er; felt (i ulike betydninger); mark, åker; (overført) område, gebet;
schonen (sv. tr., refl.) skåne, spare, passe godt på;

fehlen (sv. itr.)

1. mangle (i betydningen: være uten, være borte).

2. savne, bli savnet.

3. (høytidelig) feile, synde mot.

4. (gammeldags) bomme, skyte feil.

Trauer die, -/; sorg.
Sc

Navn og referanser

Referansene er funnet gjennom enkle søk på nettet. Alle søkene er ikke gjort ennå.

Achille Helten ved Troja.
Skamandros (eller Scamander eller Xanthos) elveguden i gresk mytologi

 

Min kommentar

I 1803, da han skrev dette diktet, var Hölderlin i en kraftig, sykelig opprørt sinnstilstand. Han var hele sitt liv svært sensitiv, store lyrikere er gjerne det, og det smertefulle bruddet med hans store kjærlighet i livet – allerede gifte Susette Gontard – gav først noen år med stor diktning, deretter år på vei mot sinnssykdom. I 1798 måtte Hölderlin forlate huset Gontard, der han var huslærer, etter et opprivende oppgjør med herr Gontard, Susettes mann,  og i 1802 fikk Hölderlin beskjeden om at Susette var død, mens han var på vei til fots fra Bordaux i Frankrike til Nürtingen i Tyskland. Mellom 1798 og 1802 hadde han levd et omflakkende og intenst kreativt liv, etter 1802 gikk det raskt nedover med ham. Fra 1806 og til han døde i 1843, produserte han ingenting, og bodde alene og isolert hos snekker Ernst Zimmer i Tübingen.

Det var i årene han tok til med å bli sinnsyk Hölderlin begynte å skrive frie vers, og tekster med mer mystisk, filosofisk innhold. Det er omdiskutert i hvilken grad de frie formene og de frie, assosative tekstene er tilknyttet sinnsykdommen, og i hvilken grad man skal ta enkelte av disse tekstene alvorlig. Generelt er lyrikken fullt ut anerkjent, i diktene er det ennå kraft så lenge han produserer dem, og det ser også ut til at det går an å få fornuft ut av de mer filosofiske essayene hans også. Som forfatter er Hölderlin relevant og tilregnelig, så lenge han fortsetter å skrive. Sinnsyke har flere poeter, filosofer og kunstnere vært i perioder av sitt liv, også noen av de aller største.

Disse kommentarene er ikke gjort ferdig.

Gefunden (Ich ging im Walde), av Johan Wolfgang von Goethe

Dette innlegget er nødt til å bli postet før det er helt ferdig. Jeg håper jeg får fullført den med det første.

Johan Wolfgang von Goethe (1749 – 1832). Han er en gigant som min haltende tysk har gjort at jeg aldri helt har kunnet sette fullt ut pris på. Selv store norske leksikon, som skal være nøytralt, saklig og etterrettelig, slår til med formuleringer som «tysk litteraturs største dikter», «mange henseender en unik personlighet» og kraftsalven: Han var som få andre universell; han hadde en altomfattende viten, en kunstnerisk skaperkraft og en utrolig evne til fornyelse og utvikling. Lenger nede står det uforbeholdent: I denne tiden trådte geniet Goethe frem. Det er ingen andre skikkelser jeg har funnet som får sånne karakteristikker, ikke Johan Sebastian Bach, ikke William Shakespeare, ikke Leonardo da Vinci, for alle disse står det med reservasjoner «en av de største», «regnes som» og «en av de største begavelser». Sånt kan kanskje si mer om den som har skrevet artikkelen, selv om en leksikonartikkel helst skal være så formell at forfatteren blir usynlig, enn om objektet det blir skrevet om.

Det er imidlertid noe spesielt med Goethe. Jeg skal ikke gå så veldig inn på det, jeg som kjenner ham så overflatisk. Det eneste jeg har lest med fullt utbytte er Den unge Werthers lidelser, en prosatekst som går helt fint i oversettelser. De korte diktene hans gir meg stor glede, selvfølgelig, men ikke noe mer og mer imponerende enn andre diktere, slik som Heinrich Heine og Rainer Maria Rilke. Det er i storverkene det såkalte geniet til Goethe trer frem, der han viser seg i en posisjon tilsvarende den til Shakespeare i engelsk litteratur, den ubestridte ener. Jeg har lest Faust, oversatt av Andre Bjerke og Åse Marie Nesse, men det var neppe samme kraft i oversettelsen som i originalen.

Her er et dikt av ham, som jeg for nå ikke får gjort meg helt ferdig med. Det er tidligere oversatt av Åse Marie Nesse, vet jeg, og het da «Eg vandra eine». Min oversettelse kommer ikke til å være ferdig i det innlegget for første gang postes.

Gefunden

Ich ging im Walde
So vor mich hin,
Und nichts zu suchen,
Das war mein Sinn.

Im Schatten sah ich
Ein Blümlein stehn,
Wie Sterne blinkend,
Wie Äuglein schön.

Ich wollt es brechen,
Da sagt’ es fein:
Soll ich zum Welken
Gebrochen sein?

Mit allen Wurzeln
Hob ich es aus,
Und trugs zum Garten
Am hübschen Haus.

Ich pflanzt es wieder
Am kühlen Ort;
Nun zweigt und blüht es
Mir immer fort.

1813

Min oversettelse

Funnet

Jeg gikk i skogen – Ich ging im Walde
For meg selv hen – So vor mich hin,
Og ingenting å søke – Und nichts zu suchen,
Det var mitt sinn – Das war mein Sinn.

I skyggene så jeg – Im Schatten sah ich
En liten blomst (?) stå – Ein Blümlein stehn,
Som en stjerne den blinket – Wie Sterne blinkend,
Som med øyne så skjønt – Wie Äuglein schön.

Jeg vil brekke det – Ich wollt es brechen,
Da sa det fint – Da sagt’ es fein:
Skal jeg gjennom visning – Soll ich zum Welken
Være brukket – Gebrochen sein?

Med alle røtter – Mit allen Wurzeln
Hever jeg det av – Hob ich es aus,
Og bærer til hagen – Und trugs zum Garten
Til det søte hus – Am hübschen Haus.

Jeg planter det videre – Ich pflanzt es wieder
På et kjølig sted – Am kühlen Ort;
Nå greiner og blomstrer det – Nun zweigt und blüht es
Til meg for alltid – Mir immer fort.

 

Kommentarer til oversttelsen

Den er på vei…Foreløpig er det store mangler med den… Linjer som ikke er ferdige har den tyske versjonen like ved siden av. Det er det også til disse kommentarene. Jeg håper å bli ferdig nå i løpet av uken.

Vendingen vor mich hin er jeg ikke helt sikker på, i første strofe. Direkte oversatt blir det «foran meg hen», men det gir jo ikke noen god mening. Jeg har lett opp noen raske eksempler på nettet, men ingen å slå meg til ro med. Jeg vil tro de to første linjene har å gjøre med enkelt og greit at han gikk alene i skogen.

Ein Blümlein er en liten blomst, og jeg må se litt på hvordan jeg skal sette ordstillingen  der i strofe 2.

I strofe 3 har jeg ikke kommet meg frem til meningen med den. Det samme kan man egentlig si om hele diktet.

Strofe 4 skal være ordrett ikke så aller verst, selv om det ikke er klart hva det betyr.

Substantivet der Zweig er «grein, kvist», og verbet abzweigen er «å forgreine seg», så verbet zweigt må nok ha en betydning av å «sprette greiner», tilsvarende «blomstre». Altså at både greinene og blomstene spretter ut.

Gloseliste

Glosene er slått opp i kunnskapsforlagtes blå ordbok, på Ordnett.no.

hin 1. dit bort, hen, bort (til, i retning mot) 2. (omgs.) ødelagt, dødt, borte, forbi (→ også hin sein).

Blümlein – diminutiv -> Blume blomst

Äuglein – diminutiv -> Auge øye

fein fin

Welken subst -> welken visne

Wurzeln – flertall -> die Wurzel rot

hob – preteritum -> heben 1. heve, løfte; høyne 2. (refl.) stige, heve seg; (overført) blomstre; oppheves, gå opp i opp.

trugs – trug -> tragen bære (i forskjellige betydninger: bære, ha på, ha; bære, tåle; bære, kaste av seg, forrentes; bære seg).

hübschen -> hübsch 1. søt, smakfull, pen 2. (omgs.) pen, nett, temmelig stor; eine hübsche Summe en pen/nett sum; das wirst du hübsch bleiben lassen det får du pent la være.

blüht -> blühen (sv. itr.) blomstre, florere, stå i blomst; hende, skje; sein Weizen blüht (omgs.) lykken smiler til ham.

zweigt -> abzweigen 1..forgrene seg; 2. (omgs.) legge til side, lure unna.

Kommentar til diktet

Vil komme…

Todes-erfahrung, av Rainer Maria Rilke

Når Rilke skriver om døden, så må det vel bli bra? Denne dikteren som er så kjølig og klinisk i sine iakttagelser, som om han var naturvitenskapsmannen i laboratoriet. Han skal skrive hva han ser, verken mer, eller mindre. Han er mannen bak ordet dinggedichte, eller «tingdikt», på norsk. Diktene skal handle om ting, og være så konkrete og nøyaktige i formen at de blir ting selv. Store norske leksikon skriver:

Døden «vokser og modnes» med det individuelle liv som den er en del av. Menneskets oppgave består i å fylle hverdagens små ting med mening slik at deres ting-karakter oppheves, og de blir verdier.

Her foregriper Rilke filosofien til Jaspers og Heidegger.

Todes-Erfahrung

Wir wissen nichts von diesem Hingehn, das
nicht mit uns teilt. Wir haben keinen Grund
Bewunderung und Liebe oder Haß
dem Tod zu zeigen, den ein Maskenmund

tragischer Klage wunderlich entstellt.
Noch ist die Welt voll Rollen, die wir spielen.
Solang wir sorgen, ob wir auch gefielen,
spielt auch der Tod, obwohl er nicht gefällt.

Doch als du gingst, da brach in diese Bühne
ein Streifen Wirklichkeit durch jenen Spalt
durch den du hingingst: Grün wirklicher Grüne,
wirklicher Sonnenschein, wirklicher Wald.

Wir spielen weiter. Bang und schwer Erlerntes
hersagend und Gebärden dann und wann
aufhebend; aber dein von uns entferntes,
aus unserm Stück entrücktes Dasein kann

uns manchmal überkommen, wie ein Wissen
von jener Wirklichkeit sich niedersenkend,
so daß wir eine Weile hingerissen
das Leben spielen, nicht an Beifall denkend.

Neue gedichte, 1907

Min oversettelse

Dødserfaring

Vi vet ikke fra dette vi forlater, at
intet deler seg med oss. Vi har ingen grunn
til å vise døden beundring og kjærlighet
eller hat, som den tragiske klagen

til en maskemunn underlig fordreid.
Heller er verden fullt av roller, som vi spiller.
Så lenge vi sørger, om vi også føler,
spiller også døden, skjønt det faller ham ikke.

Dog som du går, så bryter i tribunen
et streif av virkelighet gjennom denne spalten
som du går gjennom: Grønn virkelig grønne,
virkelig solskinn, virkelig skog.

Vi spiller videre. Urolig og vanskelig lærte
å si frem og fakter av og til
løfte opp; men din fra oss som fjerner seg,
fra vårt stykke kan henføre væren

og noen ganger overkomme, som en viten
av hver virkelighet senker seg ned,
slik at vi en stund henrykt
spiller livet, uten å tenke på applausen.

Nye dikt, 1907

 

Kommentar til språket og oversettelsen

Oversettelsen er ennå ikke helt ferdig. Det viste seg også å være en ganske vanskelig oversettelse, som vil kreve litt tid.

Diesem i første strofe står i dativ nøytrum. Jeg er litt usikker på om jeg fikk den oversettelsen riktig. Jeg klarer heller ikke finne riktig ut hva om er forbindelsen mellom Bewunderung, som i hunkjønn er beundring (die bewunderung), og jeg ikke kan skjønne hvordan det da henger sammen med kein Grunn bewunderung. Om det henger sammen med verbet lenger nede, gir det mening, og jeg oversetter det slik. Tysk har jo en tendens til å holde igjen på verbet, og la det lukke igjen setningen til slutt. Prisen for min oversettelse er at jeg må stokke om på rekkefølgen, og plassere ord i linjer de ikke hører hjemme.

Strofe 1 fortsetter over i strofe 2, med nye vanskeligheter for en oversetter med litt begrensede språkkunnskaper. Jeg tror den i den ein Maskenmund, kan fungere som et relativt pronomen, altså på norsk «som». Maskenmund kan ikke være annet enn «maskemunn», like forståelig og uforståelig på norsk som på tysk. Tragischer Klage er genitiv, og må da følgelig være enten maskemunnens tragiske klage eller den tragiske klagen til en maskemunn. Også her gjør jeg om på verselinjene for å gi god flyt på norsk. Noch ist die Welt voll Rollen er også vanskelig. Jeg tror kanskje noch kan oversettes med noe sånt som «heller» eller «snarere», men Rollen kan som verb bety rulle, som substantiv rulling eller rolle. Voll er full, men jeg får meg liksom ikke til å skrive «full rulling». Jeg skriver full av roller. Det gir mening, men jeg vet ikke om det er den riktige.

Jeg må poste nå. Jeg gjør mer senere.

Gloser

Glosene er slått opp på ordnett pluss.

Hingehn -> hingehen gå dit, forgå -> hin betegner bevegelse bort fra den talende, dit bort og gehen

teilt -> teilen dele; dividere, dele seg

Grund 1. jordbunn, jord, grunn, fundament 2. bunn; havbunn, dalbunn 3. grunn, bakgrunn, forutsetning, årsak

Bewunderung beundrer, betrakter

Haß hat

entstellt -> enstellen 1. fordreie, forfalske, forvrenge 2. vansire, skjemme

wunderlich besynderlig, underlig

obwohl skjønt, om enn, selv om

brach -> brechen I. bryte, brekke, knekke; kaste opp; (høytidelig) plukke, bryte av II brytes. briste, gå i stykker; ruse, styrte fram; bli uklar, grumset

Bühne 1. teater, scene (også overført) 2. tribune, podium

jenen -> jener jene jenes (determenativ) han, hun, den/det, den der (førstnevnte)

Grün 1. grønn 2. umoden, fersk

Bang engstelig, urolig (die Bange uro, engstelse)

Erlerntes -> erlernen lære seg, tilegne seg

hersagend -> hersagen si frem

Gebärden -> Gebärde fakte, geberde, gest

dann und wann av og til, glimtvis

aufhebend 1. løfte (opp), ta opp 2. oppheve, avsaffe, oppløse, utjevne 3. oppbevare, legge til side, ta vare på 4. (gammeldags) ta til fange

Stück stykke, bit, del

entrücktes -> entrücken (poetisk) 1. henrykke, henføre 2. rykke, ta bort

Dasein tilværelse, eksistens

niedersenkend nedsenkede -> nieder 1. (adv) ned 2. (Adj) lav og senkend 1. senke, slå ned, sette ned 2. senke seg, sette seg 3. bøye seg

Weile stund

hingerissen henført, henrykt, begeistret

Beifall bifall, samtykke, applaus

denkend -> denken tenke, mene, snes; tro; ha i sinne, akte, minnes, huse

Kommentar til diktet

Kommer…

 

Der Dichter, av Rainer Marie Rilke

Et kort, og ganske enkelt dikt av Rainer Marie Rilke (1875 – 1926) presenterer jeg i  dag. Det heter Der Dichter, Dikteren, og er hentet fra samlingen Neue Gedichte. Den samlingen kom ut i 1907, og er skrevet mellom 1902 og 1907, altså mellom de to store samlingene hans, Der Buch des Bilder, og nå altså Neue Gedichte. I mellomtiden gav han også ut Das Stunden-Buch, med dikt fra perioden 1899 – 1903, og en del tekster i andre sjangre. Så det var en aktiv periode,

Rainer Marie Rilke var opptatt av tingene, at de skulle beskrives saklig og konsist, nærmest vitenskaplig. Dikteren skulle ha en kjølig ro om det han beskriver, være en vitenskapsmann, uten engasjement for objektet som studeres. Man kan og skal interessere seg for det, men ikke begeistres og la seg rive med til å forsøke å gjøre det til noe mer enn det det er. Rilke bruker selv uttrykket Dingwerdung, på norsk kanskje «tingliggjøring». Her peker Rilke og hans diktning kanskje fremover til filosofiene til Jaspars og Heidegger, som også var opptatt av at det er tingene vi bruker og hvordan vi bruker dem som er livene våre, vi må på et vis forsøke å fylle dem med mening. Diktene i Neue Gedichte følger dette programmet, de er alle opptatt av å beskrive gjenstanden i diktet, slik en vitenskapsmann ville gjort det, den saklige, objektive, endelige beskrivelsen.

Jeg har tidligere postet flere dikt fra samlingen, også det mest kjente, Der Panther, der Rilke kanskje lykkes aller best i bare å beskrive objektet, mens alt som ligger rundt det kommer i tillegg. Han beskriver panteren i buret, de veldige, innestengte krefter, og det blir opplagt at dette innebærer en lidelse for dyret, at det er spesielt dette mektige dyret er innestengt i et bur, til utstilling. Diktersubjektet, observatøren, er ikke engasjert i det han skriver om, han beskriver saklig og konsist, men engasjementet kommer av seg selv, hos leseren, i møte med beskrivelsen.

Det ble kanskje litt lærd å skrive det på denne måten, jeg håper jeg når frem med det jeg vil si. Forrige dikt jeg postet er Kjærlighetssang, Liebes-Lied, hvor det er samklangen i naturen som beskrives, nesten med litt orientalske elementer, filosofi og religiøse tanker fra østover i Asia. I dag er det altså Dikteren, et yndet tema både for dem som selv skriver dikt og oss som skriver om dem. Det er noe eget når dikteren selv beskriver sitt program i et dikt i den formen og på den måten han eller hun mener diktet skal skrives. Vi har selv et av de mest berømte, Welhaven og hans Digtets aand, der han beskriver hvordan et godt dikt skal være, i romantikken. Rilke tilhører en annen tid, uten begeistring, og med sterk tiltro til vitenskapen. Det romantiske diktergeniet gjelder ikke lenger, den som lar følelsene bruse og er i stand til å komme i kontakt med det sublime, den som kan vise vanlige folk den egentlige verden, nesten som filosofen i Platons hulelignelse. Nå er det vitenskapsmannen, observatøren, som trekker seg tilbake og vier sitt liv til studiet av den verden vi lever i, ikke noe mer, og heller ikke noe mindre.

Kanskje må jeg i den fobrindelse slenge på noen ord fra Rilkes biografi. I tiden rundt 1900 gjorde han noen lange reiser til Russland, og ble sterkt inspirert der. Han møtte dikteren Tolstoj og maleren Repin, og han var kyndig i russisk, og prøvde en stund å livnære seg litt ekstra ved å oversette verk derfra. Han kommer tilbake, og bosetter seg deretter i Paris, hvor han skriver et verk om Auguste Rodin, og har mange og lange samtaler med ham. Rilke vanker i kunstnermiljø, mange malere, der det også gjelder om å beskrive objektet, trenge inn i det, og formidle videre hva som er de essensielle egenskapene ved det. Maleren Cezanne er en annen inspirator fra denne tiden. Privat hadde han skilt seg fra sin kone, Clara Westhoff, året etter at de hadde giftet seg i 1901. De hadde et barn sammen, det ble overlatt til morens foreldre. Rilke er oppslukt av kunsten, og kan ikke la hverdagen komme i veien. Det gjelder også i politiske spørsmål, starten på 1900-tallet var som vi vet dramatisk, og skulle ende opp med å bli veldig dramatisk, men Rilke trakk seg unna. Under første verdenskrig skrev han elegier, klagesanger, brennende politiske spørsmål skrev han lite om, engasjerte seg ikke i, enda han var tysker født i Praha, den gang i Østerrike-Ungarn, men snart til å bli hovedstaden i den nye staten Tsjekkoslovakia.

Diktet Dikteren er også om å trekke seg unna, gi avkall på alt, men ikke hente noen inspirasjon eller begeistring i den kunstneriske ensomheten, her er ingen store ord om store oppgaver, her er den nøkterne observasjonen, som Rilke mente dikterne skulle gjøre.

Der Dichter

Du entfernst dich von mir, du Stunde.
Wunden schlägt mir dein Flügelschlag.
Allein: was soll ich mit meinem Munde?
mit meiner Nacht? mit meinem Tag?

Ich habe keine Geliebte, kein Haus,
keine Stelle, auf der ich lebe.
Alle Dinge, an die ich mich gebe,
werden reich und geben mich aus.

Min oversettelse

Dikteren

Du fjerner deg fra meg, du time.
Ømt slår meg ditt vingeslag.
Alene: Hva skal jeg med munnen min?
med natten min? dagen min?

Jeg har ingen kjæreste, ikke noe hus,
ingen sted, som jeg lever av.
Alle ting, som jeg gir meg til,
blir beriket og gir meg fra seg igjen.

Kommmentar til språket og oversettelsen

Jeg hadde en stund «(til) meg» i parentes i linje to i første strofe, for at det ikke skulle være tvil om at meg er indirekte objekt i setningene, at vingeslagene blir slått til ham, ikke at de slår ham. Det skulle være klart nok for alle interesserte nok i dette diktet til å finne frem til denne posten.

I strofe to er det noen sammensetninger med preposisjoner jeg ikke kan garantere jeg får riktig. Kyndige i tysk må gjerne tipse meg, om det er noe jeg har gjort feil. Vendingen auf der ich lebe, får jeg til å bety av hva jeg lever, med der brukt som et relativt pronomen. Vendingen an die ich mich gebe, vil jeg si er noe sånt som «ved hva jeg gir meg», også die brukt som relativt pronom, og an måtte jeg slå opp på ny for å forsikre meg om hva det kunne være (står i glosene). Siden die er akkusativ, tror jeg det her skal være bevegelse, altså gi seg til noe. Jeg vil si at det er dikteren som gir seg (selv) til tingene, og at i neste linje blir de rike og gir ham fra seg igjen. Akkusativen (mich) tilsier det skal være bevegelse, han blir gitt bort igjen (fra tingene).

Jeg legger til litt ord og omskriver, slik at betydningen skal bli klar på norsk. Men om betydningen er klar, er det ikke sikkert det er den riktige.

Gloser

Glosene er slått opp i kunnskapsforlagets blå ordbok.

entfernst -> entfernen fjerne; ta bort, vekk; ta ut, komme bort fra; sich entfernen fjerne seg

Flügelschlag vingeslag (Flügel vinge)

Wunden-> wund øm, sår, hudløs; sich die Fersen wund laufen få gnagsår på hælene; der wunde Punkt det ømme punkt

Munde -> mund munn

an A. preposisjon med dativ (uttykker situasjon, ro, nærhet, berøring) og med akkusativ (uttrykker retning, bevegelse mot noe).

B. adverb, ved, henved, på, i, til, opptil, av, om, hos, mot, henimot, for.

Stelle 1. sted 2. stilling 3. myndighet, adminstrasjon

auf på (hen op, opp på, oppe på, ut på); i (opp i, oppe i); til; over; av; mot; etter; med hensyn til, hva angår; ved.

geben gi (i ulike betydninger), forære, rekke; undervise; oppføre, foranstalte, holde, frembringe; gi seg

aus av, ut, opp av, ut, ute, fra, vekk fra, på

Kommentar til diktet

Diktet har to enkle strofer. Første strofe beskriver situasjonen, og stiller spørsmålet. Timene fjerner fra poeten, tiden går, og han hører vingeslagene i det den fjerner seg. Merk at det er ikke timeslag, her, det er vingeslag. Det understreker ideen at tiden flyr av gårde. Dikteren, dikter-jeget, sitter igjen. Hva skal ham med munnen, redskapet han har fått til å snakke? Hva skal han med natten og dagen, tilværelsen?

Så følger en videre beskrivelse, han har ikke noen kjæreste (geliebte), hus (Haus) eller sted (Stelle), han kan ikke få liv fra dem, slik andre mennesker kan. Kjæreste og hus må være konkret, det er det som fyller hverdagen for folk flest, sted også, steder man kan være og like seg, og føle at man hører hjemme. Kanskje har det omstreifende livet Rilke levde litt å si, her, i akkurat savnet av et eget sted. Om jeg har skjønt det rett, er det av disse ting andre lever, men kunstneren – dikteren – kan ikke trekke av disse tingene for å fylle tilværelsen med liv og mening.

Om jeg her har tolket det riktig, passer det godt til det jeg har skrevet om tingliggjøringen, Dingwerdung. Dikteren har som oppgave å beskrive tingene, og med det berike dem med mening. I Heideggers filosofi er dette alle menneskers oppgave, fylle tilværelsen med mening gjennom tingene vi bruker, for denne hverdagen vår med alle tingene er tilværelsen. Så dikteren kan hjelpe oss med sine observasjoner og nøyaktige beskrivelser, når han er en så stor dikter som Rilke. Prisen for dikteren, er å gi avkall på slike ting som fyller vanlige menneskers liv med mening, kjæreste og hjem, det vi gjengir oss til hver dag for å få det til å gå rundt.

Min gjendiktning

Dikteren

Du fjerner deg fra meg, du stund.
Ømt slår du meg ditt vingeslag.
Hva skal jeg alene med min munn?
Med min natt? Med min dag?

Jeg har ingen kjæreste, intet hjem,
ingen stjerne, som gir mitt liv vei.
Alle ting, som til jeg gir meg,
blir beriket og gir meg bort igjen.

ES2016

Liebes-lied, av Reiner Maria Rilke

Det er virkelig et flott dikt jeg skal presentere i dag, et fantastisk dikt av Rainer Marie Rilke, der han løfter opp to sjeler til en høyere enhet, i en kjærlighetssang. Det er en måte å bruke språket som er uovertruffen, uanstrengt, lett, men med alle de sentrale ordene og temaene for samklangen mellom delen og helheten, sjelen og universet. Her er det de fremmede, stille stjerner, her er det buestrøket på strengene som klinger som én stemme, og her er spørsmålet hvilket instrument det alt sammen er og hvem det er som spiller. Spørsmålet om Gud, eller noen utenfor, står i det åpne, men mystikken og undringen er der i avklaret ro. Det er virkelig elegant gjort, og verdig tittelen Liebes-lied, kjærlighetssang. Dette er kjærlighetssangen.

Men først må jeg gjøre noen oppklaringer.

Arbeidet med denne bloggen går i rykk og napp. Det viser seg også med kvaliteten på innleggene jeg poster. Noen er gjennomarbeidede og greie, mens ganske mange etter hvert er hengende med påskriften «dette skal jeg se på senere». Mange poster mangler også, systemet med å poste et utenlandsk dikt en søndag i hver måned er ikke oppfylt. Disse postene er sammen med Shakespeare de mest krevende å lage. Det tar tid å finne frem til og å bestemme seg for et dikt, det tar lang tid å sette seg inn i forfatteren og verket diktet står i, og det tar lang tid å slå opp glosser og å oversette diktet. Språk jeg ikke jobber med til daglig, som tysk og italiensk, er verst. De språkene kan jeg ganske dårlig, så jeg må bruke veldig mye tid på å få en oversettelse jeg kan være ganske sikker på er noenlunde korrekt. Derfor blir søndager som skulle hatt slike dikt, oftere enn andre stående tomme i travle perioder, og det er ikke bare å finne frem til et dikt og etterfylle dagen, slik jeg særlig kan gjøre med norske dikt. Til slutt mister jeg også oversikten, og må bruke tid på å finne frem til hva som er i orden, og hva som ikke er det, og hva som eventuelt er mest verd å bruke tid på.

Desember 2011 var lenge en liten plage her på bloggen. Den måneden manglet et tysk dikt. Det tok meg nesten fem år å få diktet på plass, Mondnacht, av Joseph von Eichendorff, postet sommeren 2016. Det diktet er gjennomarbeidet. Samme sommer postet jeg også Still ist die Nacht (Der Doppelgänger), av Heinrich Heine, tilbake til desember 2013. Det diktet er ikke gjennomarbeidet, jeg har en hel serie dikt av Heine å oversette og kommentere, alle postet mens jeg var på ferie i utlandet nå i sommer, men rasket sammen og skrevet til et minimum på forhånd. Et dikt av Rilke lå også klar, diktet jeg postet i dag. Nå når jeg ser over det, ser jeg også at jeg allerede hadde postet et dikt av Heine i 2013, In wunderschönen Monat Mai, jeg liker ikke å poste samme poet to ganger i løpet av et år. Så også her har jeg noe å rydde opp, Der Doppelgänger må flyttes til senere, i desember 2013 må et nytt dikt inn. Det er mye å gjøre.

Uansett, første halvdel av 2016 satte jeg gang med storoppussing her på bloggen. Bokhylla på nasjonalbiblioteket var til stor hjelp, der går det raskt å lese antalogier på norsk, og så er det bare å finne frem til originalene på tysk etterpå. Jeg hadde også en slik antalogi, storverket Dikt i 4000 år, et verk jeg aldri har likt noe særlig, litt tunge oversettelser som det har, og i oversettelse uten originalen kommer man jo ikke ordentlig inn i diktene. Verket ble imidlertid anbefalt av Tor Ulven i intervjuet han gav (det eneste) til tidskriftet Vagant på 90-tallet, så jeg gav det en ny sjanse. Der fant jeg det jeg trodde skulle løse knuten med det manglende diktet i 2011. Først med diktet Schlußstück (sluttstykke), som det viste seg jeg allerede hadde postet, så med Liebes-lied, som jeg tenkte å poste. Det viste seg imidlertid at jeg allerede hadde et dikt av Rilke det året, Klage, og Kjærlighetssangen måtte vente til en annen anledning.

Som er nå.

Liebes-lied


Wie soll ich meine Seele halten, daß 
sie nicht an deine rührt? Wie soll ich sie 
hinheben über dich zu andern Dingen? 
Ach gerne möcht ich sie bei irgendwas 
Verlorenem im Dunkel unterbringen 
an einer fremden stillen Stelle, die 
nicht weiterschwingt, wenn deine Tiefen schwingen. 
Doch alles, was uns anrührt, dich und mich, 
nimmt uns zusammen wie ein Bogenstrich, 
der aus zwei Saiten eine Stimme zieht. 
Auf welches Instrument sind wir gespannt? 
Und welcher Geiger hat uns in der Hand? 
O süßes Lied.

Neue Gedichte (1907)

Min oversettelse

Kjærlighetssang

Hvordan skal jeg holde min sjel, slik at den
ikke rører ved din? Hvordan skal jeg løfte
den over deg til de andre ting?
Akk, jeg skulle gjerne ønske den nær noe annet
Tapt i mørket bringe den
til en fremmed, stille stjerne, som
ikke svinger videre, når dine dybder svinger.
Dog alt, som berører oss, deg og meg,
tar oss sammen som et buestrøk,
som fra to strenger drar én stemme.
Av hvilket instrument er vi spent?
Og hvilken strengespiller har oss i sin hånd?
O søte sang.

Nye dikt (1907)

Kommentar til språket og oversettelsen

Jeg har prøvd å oversette så det blir forståelig på norsk. Jeg er ikke så god i tysk at jeg har noen følelse for språket, jeg må slå opp ord og arbeide meg frem. Det kan være enkle og mindre enkle ting jeg har misforstått. I så fall vil jeg gjerne ha beskjed, så det kan bli riktig.

Sammensetningen bei irgendwas skjønner jeg ikke helt. Jeg slo opp bei en gang til, og fant som jeg venter det betyr «ved» eller «i nærheten av». Også for at oversettelsen skal gi flyt på norsk velger jeg «nær noe annet». Om mer tyskkyndige har bedre forslag er jeg åpen for det. Formen Verlorenem er jeg heller ikke sikker på, det ser ut som dativ, noe som på tysk vel skal være å befinne seg stedet, mens akkusativ er bevegelse til stedet. Her er jeg ikke sikker. Verbet unterbringe, som jeg tenker lar seg oversette direkte til «underbringe», blir også litt vanskelig, men jeg kan ikke skjønne annet enn at den hører til linjen under, altså «underbringe til en fremmed, stille stjerne (an einer fremden stillen Stelle). Jeg lar det i oversettelsen stå «bringe den», slik at det blir det samme problemet på norsk, som på tysk.

Jeg har nederst i posten forsøkt med på en gjendiktning også. Det er nesten umulig, for rimene og halvrimene er veldig fine, og fungerer hos Rilke helt uanstrengt, mens man på norsk virkelig må presse det til for å få rimene til i de samme linjene og med de samme ordene. For eksempel avslutter diktet med O süßes Lied, som rimer litt på eine Stimme zieht tre linjer over. Sånn blir det en veldig fin helhet, den søte sangen er den ene stemmen buestrengen drar, mens det norske ordet sang ikke er så lett å få til å rime på noe sånt. Eksemplene på slike umuligheter er legio i dette diktet. Så jeg lar gjendiktningen være nesten lik som oversettelsen. Å presse det til å rime ødelegger diktet, synes jeg. Bruk heller den norske oversettelsen til å lese det om igjen, i original.

Gloser

Glosene er slått opp i kunnskapsforlagets blå ordbok. Oppslagsordet står i fet skrift.

halten holde, holde fast, holde fast på, overholde; stoppe; holde seg, holde seg fast, klare seg;

rührt -> rüren 1. røre 2. komme av, stamme fra es rührt von ihm det stammer fra ham

hinheben -> hin i forbindelse med verb betegner bevegelse bort fra den talende, heben heve, løfte; høyne 2. (refl) stige, heve seg; (overført) blomstre; oppheves, gå opp i, opp

möcht -> möchte gjerne ville, gjerne skulle ha lyst til

bei 1. (rom) angir nærhet, i nærheten av; på et bestemt sted; berøring 2. (tid) angir tidspunkt, tidsrom 3. (uavhengig av rom/tid) angir ledsagende omstendigheter 4. noen flere betydninger, feks der Appettit kommt beim Essen appetitten kommer mens man spiser (eller «ved å spise», så dette er logisk). Som adverb betyr bei (gammeldags) ved, hos, med, (tross); i, av, på, under, om, til; for, inntil

irgendwas -> irgendetwas et eller annet

Dunkel (adj) mørk, dunkel, matt; uklar, utydelig; mørk, dyp, (subst das Dunkel mørke)

unterbringen underbringe (fant ikke i ordboken, men antar det er dette)

Tiefen -> die Tiefe dyp, dybde

anrührt -> anrühen 1. berøre, røre ved 2. blande, røre (i, opp)

nimmt -> nehmen ta (i mange forskjellige betydninger)

Bogenstrich Buestrøk -> Bogen bue, krok, kurve, sving, omvei; bue (også musikk, skytevåpen, hvelving), der Strich 1. strøk 2. strek 3. stripe

Saiten -> die Saite streng

zieht -> ziehen 1. dra, trekke (i ulike betydninger) 2. lengte, lokke 3. dyrke, avle; oppdra 4. flytte 5. dra seg, strekke seg, slå seg

Geiger fiolinist (der Geiger mannlig, die Geigerin kvinnelig)

Kommentar til diktet

Store norske leksikon skriver om Rilke at «tankeinnholdet i hans dikt foregriper eksistensfilosofien slik den senere fikk form hos Jaspers og Heidegger», der «menneskets oppgave består i å fylle hverdagens små ting med mening slik at deres ting-karakter oppheves, og de blir verdier». I dette diktet, Liebes-lied, vil jeg si at Rilke løfter seg enda et nivå opp, slik han også uttrykker i diktet at han ønsker. Det er ønsket om å holde min sjel, slik at den ikke rører ved din (Wie soll ich meine Seele halten, daß/ sie nicht an deine rührt?) og å løfte den over deg til de andre tingene (Wie soll ich sie/ hinheben über dich zu andern Dingen?). Her er det om å løfte alt i en høyere enhet, til noe som ringer i samklang, nesten hevet over spørsmålet om mening, Diktet blir denne høyere enheten, den søte kjærlighetssang. Fristet er jeg til å skrive målet med tilværelsen, selv om dette ikke er uttrykt i diktet.

Diktet har både tradisjonalistiske og modernistiske elementer. Det plager meg å skrive så tørt om et dikt som er så vakkert, men det betyr at det er stramt i formen og har et avansert rimmønster, men det er heller ikke noe rytmetog som tøffer av gårde, ordene og setningene leses varsomt og med mening. Vi ser at setninger brytes over to verselinjer, og slutter midt i et vers, ikke på enden av verset, som så å si uten unntak var regelen før. Det er et dikt for tiden det er skrevet i, om man kaller det nyromantisk eller modernistisk, dette er sånn man skulle og kunne gjøre det på begynnelsen av 1900-tallet.

Til forskjell fra den opprinnelige romantikken er det mystisk og undrende, her er det ikke lenger noe diktergeni som påberoper seg svarene på spørsmålene, men kanskje noen modige som har våget stirre dypere ned i livsbetingelsene enn andre mennesker tør. Som eksistensfilosofene formulerer det, handler det om å finne mening i en verden, der ingen mening finnes. Det er ikke alltid det blir så avklaret, som det blir her hos Rilke.

Rimene i diktet ser man i linjene 1a, 2b, 3c, 4a, 5c, 6b, 7c, 8d, 9d, 10e, 11f, 12f, 13e, om dette gir mening. Hver gang det kommer nytt rim, setter jeg på en ny bokstav. Rimene i linjene 10 og 13 er strengt tatt halvrim, zieht og lied, men forbindelsen mellom ordene er tydelig nok. Rimene Dingen – unterbringen – schwingen i linjene 3, 5 og 7 viser en annen type forbindelse, tingene, bringe til, svinge, det er de tingene dikteren vil bringe sjelen til, og som ikke svinger videre når dine dybder svinger (nicht weiterschwingt, wenn deine Tiefen schwingen). Tingene og svingningene, vil jeg si. «Deg og meg» som «et buestrøk» i linjene 8 og 9 skulle være veldig klar, du og jeg er buestrøket, lignende er vi spent og blir hold i en hånd, ((..) sind wir gespannt? / (..) in der Hand?) i linjene 11 og 12.

Kanskje kan vi også si noe om at diktet har akkurat 12 + 1 linje. De 12 linjene er selve diktet, mens den trettende er hyllesten til det, O süßes Lied, tallet 12 er et av de mest delelige som er, og går opp i 2, 3, 4 og 6, praktisk talt alle tall lavere enn halvparten av det selv. Det er også med på denne samklangen og harmonien, denne rikdommen, der alt spiller på lag og man finner rim og mening overalt. Linje 13 er også mye kortere enn de andre, og ringer for seg selv, der til slutt, med hele innholdet i resten av diktet.

Min gjendiktning

Kjærlighetssang

Hvordan skal jeg holde min sjel, slik at
den ikke rører ved din? Hvordan skal jeg
heve den over deg til alle de andre ting?
Akk, som jeg skulle ønske den var nær noe annet
Tapt i mørket bringe den med
til en fremmed, stille stjerne, som
ikke svinger videre, når dine dybder svinger.
Dog alt, som berører oss, deg og meg,
bringer oss sammen som et buestrøk,
som fra to strenger drar én stemme.
Av hvilket instrument er vi spent?
Og hvilken strengespiller har oss i sin hånd?
O søte sang.

Ny dikt (1907)

Erbst, av Rainer Maria Rilke

Snøen er allerede falt over deler av landet vårt, men jeg velger likevel å poste dette høstdiktet av Rainer Maria Rilke. Bloggen er opptatt av årsidene og årets gang, som dikterne og poetene også har vært opp gjennom århundrene, det er jo et bilde også på livets gang, hvordan vår gir liv og følges av en lang sommer, før høsten setter inn og alt visner og dør, og vi får vinteren. Om høsten har jeg tidligere postet et flott dikt av Pusjkin, Høst (et fragment), heter det, og et dikt av vår egen Arne Garborg. Det heter enkelt og greit Haust. Uten sammenligning i det hele tatt har jeg selv skrevet og postet mange dikt om høsten, en årstid jeg føler ganske sterkt, med de vakre høstfargene, bladene som faller, og kveldene som blir mørkere og mørkere. Etter som årene går, har dette siste blitt vanskeligere og vanskeligere, sammenlignet med hvordan det var i ungdommen og barndommen, da det var andre ting som gjaldt og jeg var opptatt av.

Nå er det altså over til den store dikternasjonen, tyskerne, og hvordan de behandler årstiden. Det er Rainer Maria Rilke, en av de sene, store, og en personlig favoritt for meg. Han er uhyre presis i språket, skriver ikke ting han ikke har dekning for, er den nøkterne observatøren, som beskriver det han ser. Hva man tenker og føler om dette, altså hva man får ut av det man observerer, er uinteressant. Det er en personlig sak, og blir lett bare forførende og manipulerende om man forsøker å få andre med på det. Rilke er legen, maleren, vitenskapsmannen, den som kan gjøre observasjonen og overføre den til leseren, gjengi nøyaktig det man har sett, skrelle bort det unødvendige, formidle essensen.

Her i Erbst, oppgitt å være skrevet 11. september, 1902, er ennå den religiøse dimmensjonen ganske sterk. Diktet er hentet fra samlingen Das Buch der Bilder, «Boken av bilder», en samling dikt Rilke skrev på mellom 1899 og 1902. Samtidig arbeidet han også med det som skulle bli Das Stunden-Buch, «Timeboken» eller «Timenes bok», utgitt i 1905. Begge samlingene var inspirert av et par Russlandsreiser Rilke gjorde opp mot 1900, hvor den religiøse lengselen og russernes inderlighet virket på ham. Han hadde ennå ikke kommet ordentlig i kontakt med Rodin, og utviklet den veldig konsise måten å skrive på som vi finner i Neue Gedichte, utgitt 1907. Det er en sterk religiøsitet i denne måten å se høsten på, som Rilke beskriver her, i dette diktet. Hånden som holder alt kan være Guds hånd, men også en hånd i overført betydning, en slags naturens hånd, det store altet. Jeg skal være litt forsiktig med å uttale meg om Rilkes religiøsitet, den kjenner jeg ikke, men i dette diktet er det satt sammen observasjonene dikteren gjør i naturen, de fallende bladene, og tankene han gjør seg om noe mer, hånden som holder alt mildt og stødig.

Erbst

Die Blätter fallen, fallen wie von weit, 
als welkten in den Himmeln ferne Gärten; 
sie fallen mit verneinender Gebärde. 

Und in den Nächten fällt die schwere Erde 
aus allen Sternen in die Einsamkeit. 

Wir alle fallen. Diese Hand da fällt. 
Und sieh dir andre an: es ist in allen. 

Und doch ist Einer, welcher dieses Fallen 
unendlich sanft in seinen Händen hält.

Das Buch der Bilder (1902)

Min oversettelse

Høst

Bladene faller, faller vidt og bredt,
som visne i himlens fjerne hager;
de faller med nektende geberder.

Og i natten faller den tunge jord
av alle sjerner i ensomhet.

Vi faller alle. Denne hånden faller.
Og se på alt det andre: det er i alle.

Og dog er det en, som alle disse fallene
uendelig mildt holder i sin hånd.

Kommentar til språket og oversettelsen

Vendingen wie von weit er jeg usikker på, jeg måtte slå opp alle ordene, selv om de er enkle. Jeg tror det må være wie i betydningen som, og bety noe i retning av «som fra det vidstrakte», altså at bladene faller som fra noe endeløst stort og vidt og bredt. jeg velger en oversettelse som i så fall fungerer på norsk. Jeg oversetter Gebärde med geberder på norsk, selv om ordet er litt uvanlig hos oss, så passer det med rytmen og lydene, og gjør diktet mer lesbart, synes jeg.

Jeg er ikke sikker på om preposisjonen «av» for aus er riktig valgt i strofe 2.

Vendingen Diese Hand da fällt i strofe 3 er jeg også usikker på, jeg er ikke sikker på hva da inni der betyr, jeg trodde det var «der», og oversetter slik. Jeg er heller ikke sikker på hva dativen dir gjør i delsetningen Und sieh dir andre an, og om dette kan bety noe sånt som «se an de andre» eller «ta en titt på de andre», om dir «deg» kan sløyfes på norsk. Jeg tror også kanskje det er et problem med at andre kan være både entall og flertall, den andre, eller de andre, ved å sette inn en determinativ blir tallet bestemt. Jeg endte opp som jeg gjør det om dagen, med å velge en oversettelse som garantert fungerer på norsk, om enn det kanskje går på bekostning av hvor nært den er til originalen.

Gloser

Glosene er slått opp i kunnskapsforlagets blå ordbok.

wie hvordan, hvor, hva, så; som

von av, fra, om, på, for

weit vid, bred, vidstrakt, lang

welkten -> welken visne

Gärten – nominativ plural -> Garten hage

verneinender -> verneinen (be)nekte, svare/si nei til, avslå

Gebärde fakte, geberde, gest

schwere -> schwer tung

da A. (adv) der, her (på det(te) sted(et)); da (på det(te) tidspunkt(et)); på den tid, på det punkt; så, før B. (konj) ettersom, da (om årsak), siden

sieh – imperativ -> sehen se

Händen -> Hand hånd

Fallen -> Fall 1. det å falle, fall; (overført) dø 2. (enkelt)tilfelle, forhold 3. sak, tilfelle 4. (sykdoms)tilfelle 5. (gram)kasus

sanft 1. mild, stille, sakte 2. myk

Kommentar til diktet

Diktet består av 4 små strofer, den første på 3 linjer, resten på 2. Første linje i første linje rimer på siste linje i andre, og siste linje i første rimer på første i andre. Det gjentar seg i strofene 3 og 4. Ordene som bindes med rim er først Weit (vid) – Einsamkeit (ensomhet), Gebärde (fakte) – Erde (jord), så fällt (faller) – hält (holder), allen (alle) – Fallen (fallene). Særlig er de to siste rimene fine, med alle som faller, og hånden som faller og hånden som holder.

Et ord som går veldig igjen er «å falle», både som verb og som substantiv, her faller alt. I første strofe er det bladene, i andre den tunge jord, i tredje faller alle – det ligger i alle å falle. Først i aller siste strofe i aller siste linje er det noen som holder. Slik blir høsten kanskje et bilde på livsbetingelsene, på at vi alle er en del av denne syklusen med fødsel, blomstring, nedfall og død, vi faller alle som bladene, det tar aldri slutt, det er som evige hager å falle fra.

Motivene som blir brukt er «blader», «himmelens fjerne hager», «jorden», «stjernene», typisk jordiske motiv og evig lyriske motiv, dette er om naturen. Det eneste ordet med følelse som er brukt, er ensomhet (einsamkeit). Noen ordentlig følelse er ikke ensomheten, men det er egnet til å fremkalle følelser, og ensomheten er ikke ordentlig om den ikke setter en stemning. Den pleier ikke være positiv. Så det er disse fallene, og ensomheten, som må finne en slags balanse og mening. Meningen blir kanskje ikke tilbudt, men her er trøst i den milde hånd til slutt, og balanse i at denne hånden holder det alt sammen oppe.

Min gjendiktning

Høst

Bladene faller, vidt og bredt faller ned,
som visne i himmelens hager;
uten å ytre de nektende ord.

Og i natten faller den tunge jord
Alle sjerner i ensomhet.

Vi faller alle. Den faller denne hånd.
Og se det andre: det er i alle.

Og dog er det en, som alt som vil falle
uendelig mildt holder om.

ES2016

Strand, Høst, Sol, Natur, Vakkert