Mir träumte einst von wildem Liebesglühn (Traumbilder 1), av Heinrich Heine

God morgen!

Jeg er nå omsider kommet godt i gang med tyskstudiet, og kan poste mer omfattende innlegg av bedre kvalitet om tyske dikt og diktere. For Heinrich Heine (1797-1856) og Johan Wolfgang von Goethe er jeg også kommet langt med å lese deres samlede verk, deres Gedichte, og med det blir jeg kjent med dem på en helt annen måte, enn da jeg bare leste enkeltdikt. Så nå håper jeg at jeg skal kunne presentere dette ikke helt godt kjente diktet fra Heines drømmebilder, litt skikkelig. For Heine er det liederne og særlig romansene fra Junge Leiden som er mest kjent, i tillegg til selvfølgelig mange av diktene i Die Heimkehr.

Heinrich Heine publiserte diktene sine i 1827 i en utgivelse han kalte Das Buch des Lieder, eller Sangenes bok. Den består av et Junge Leiden (Unge lidelser), skrevet mellom 1817 og 1821, og først trykket 1822, lyrisches Intermezzo (lyrisk intermesso) fra perioden 1822-1832, diktene die Heimkeher (Hjmkomsten) fra 1823-1824 og diktene fra reiseskildringene Aus der Harzreise (Fra Harzreisen) og Die Nordsee (Nordsjøen). Det er altså en salig blanding av upubliserte og tidligere trykte dikt, hentet fra forskjellige steder, stort sett alt Heine har skrevet frem til da, i tillegg til mange dikt ingen før har sett. Det blir en øyeblikkelig suksess.

Das Buch des Lieder er en av er en av de aller mest suksessrike tyske diktsamlinger som er gitt ut. Både når det gjelder publikums- og kritikerreaksjonen, i samtiden og ettertiden. Det skulle for så vidt bare mangle. Dette er en av de største av de store tyske dikterne, som gir ut så godt som hele sin ungdomsdiktning i én samling. Heine var 30 år da samlingen kom ut, dette er hva han skrev i sin ungdoms fulle kraft. Det er også i en av de mest fruktbare periodene for lyrikk, i den mer enn gryende romantikken, slik at Heine kan si at han har én fot i hver leir.

Heine er på flere måter litt ugripelig. Han er tysker, men tysk jøde, og flytter til Frankrike hvor han blir boende fra 1831. Han hører liksom ikke helt hjemme i noen leire. Når han skriver, kan man som regel ikke helt vite om han mener det alvorlig, eller om han gjemmer seg bak masker.

Stilen i diktene er gåtefull og lett tilgjengelig på en gang. Det krever ikke store forkunnskaper å lese dem, her er få litterære og historiske referanser, diktenes form og rytme er sjelden veldig avansert. Han har sin Heine-strofe han ofte benytter, tre trykktunge stavelser med én og to tryklette mellom, og balladerim. At det er sånn denne strofeformen skal betegnes er det ikke så mange som vet, men veldig mange er i stand til å kjenne den igjen, og vite at dette har de sett før. Uten å vite hva det er.

Innholdet er slik at det er enkelt for et levende menneske å relatere seg til dem. Her er det mye kjærlighet og lidenskap, og enda mer drømmen og lengselen etter det. Det er få store ord om diktet og kunstens muligheter, slik mange andre poeter og kunstnere var opptatt av på denne tiden, og det er heller ikke slik at Heine iscenesetter og skriver om sitt eget liv, slik særlig de engelske poetene gjorde den gang. Heine gjør aldri noe krav på å være noe geni, insisterer ikke på at det han gjør er stort og viktig, han er virkelig ikke noen romantikker, slik de ekte romantikerne var. Han er mye mer nedpå, og har sin helt egne og helt karakteristiske stil. Mange har kopiert den siden, stort sett forglemmelige poeter, men det skal man jo ikke legge Heine til last.

Drømmebildene skiller seg litt ut, hos Heine. De er nettopp det, drømmebilder, flyktige bilder av varierende lengde, og med drømmenes uhåndgripelige logikk og forstand. Det er 9 stykker av dem i samlingen, og Heine skrev ikke flere senere. Noen av dem er ganske lange, som nummer 2, 5 og 7, det lengste er nummer 8 som går over seks sider, nummer 6 fyller to sider, nesten, nummer 9 går over to, mens nummer 1, 3 og 4 bare bruker én. Alle disse siste er sonett-aktige, med strofer på tre og fire linjer. Som vanlig hos Heine er de alle sammen samlet i ryddige vers og strofer, typisk fire linjer, og bundet form med parrim, men i det lange nummer 8 brytes mønsteret, strofene er av varierende lengde, og rimmønsteret ikke fast. De aller, aller fleste har en skikkelig snert i slutten, en litt sånn novelle-aktig overraskende avslutning, typisk at han våkner fra drømmen, noe styrter, dør, forandres eller viser seg, eller så er det en ordentlig og oppsummerende konklusjon.

I den første av dem, der både drømmebildene og hele verket de er utgitt i introduseres, er det mye som er karakteristisk gjort. Drømmebilder er der et øyeblikk, og så forsvinner det. Jager man for å finne det igjen, jager man luft, drøm, en erindring, noe dyrebart ingenting.

1.

Mir träumte einst von wildem Liebesglühn,
Von hübschen Locken, Myrten und Resede,
Von süßen Lippen und von bittrer Rede,
Von düstrer Lieder düstern Melodien.

Verblichen und verweht sind längst die Träume,
Verweht ist gar mein liebstes Traumgebild’!
Geblieben ist mir nur, was glutenwild
Ich einst gegossen hab in weiche Reime.

Du bliebst, verwaistes Lied! Verweh jetzt auch,
Und such das Traumbild, das mir längst entschwunden,
Und grüß es mir, wenn du es aufgefunden –
Dem luft’gen Schatten send ich luft’gen Hauch.

Min oversettelse

Jeg drømte en gang om vill kjærlighetsglød,
Om søte lokker, myrtel og reseder,
Om søte lepper og om bitter tale,
Om dystre sanger dystre melodier.

Bleknet og blåst bort er drømmene for lengst,
Blåst bort er til og med mitt kjæreste drømmebilde!
Blitt igjen i meg er bare hva jeg en gang
Viltglødene øste ut i bløte rim.

Du blir hos meg, forlatte sang! Blås nå bort, også du,
Og søk det drømmebildet som for lengst er meg forsvunnet,
Og hils det fra meg, når du har funnet det igjen
Til de luftige skygger sender jeg luftig pust.

Språk og oversettelse

Oversettelsen har ingen store vanskeligheter, men i gjendiktningen har jeg trikset litt. Jeg har tidligere lest litt i offisielle norske oversettelser av Heine og andre tyske lyriker, og det er mange som tar seg svært store friheter. Den tiden jeg brukte norske oversettelser for å finne frem til gode tyske dikt, var det rett som det var diktene ikke var til å kjenne igjen da jeg så dem i original. Hensikten med en gjendiktning er at den skal fungere på norsk, og det er varierende hvor fast man vil holde på originalen i dette forsøket. Gjendikterens personlighet trer også frem.

For blomstene og plantene i første strofe har jeg lagt til litt informasjon i gloselisten. Jeg tror ikke det er noe spesielt med disse plantene som gjør at det er nettopp disse som blir brukt. Det er vel så mye kvaliteten med ordene, som kvaliteten med plantene, vil jeg si. Det er en kontrast mellom søte lepper og bitter tale, der det naturligvis er disse søte leppene som står for den bitre talen. De enkle ordene hinter om at det ligger en stor historie bak. Etter kontrasten mellom søt og bitter, følger gjentagelse med dystre sanger og dystre melodier. Der er det sammenheng. Gjentakelse gjelder også ordet von (om) i starten av hver linje. Alt dette lar seg like godt overføre til norsk, både i gjendiktning og oversettelse.

I strofe 2 er det noen litt større vanskeligheter, og noen nyanser som forsvinner i oversettelsen. Originalen har verblichen (blekne, visne) og verwehen (blåse bort), begge med forstavelse ver-. Denne forstavelsen tilsvarer vårt for-, sånn at noe er forblåst, fordervet, fordømt, og lignende. Vi som har norsk som morsmål forstår utmerket godt hva denne forstavelsen gjør med ordet, men det er ikke så lett å forklare. Det er noe i retning av at du gjør det så mye av noe at du blir helt dominert av den tingen. Så er du forspist, har du spist for mye. Her er de på tysk *forbleknet og «forblåst». *Forbleknet er ikke et ord, og ordet «forblåst» har utviklet en litt annen mening på norsk enn den Heine sikter etter på tysk. For Heine er det bleknet bort og blåst bort, som er poenget. Oppmerksomme lesere vil se at jeg har flyttet ordet glutenwild (glødende vill, viltglødene) som avsluttet linje 3, ned til linje 4, altså etter verbet i setningen. Ellers skal oversettelsen av strofen være tett på originalen.

Den siste strofen er den det er mest å gjøre med i oversettelsen. Tysk skiller mellom bleiben og werden for norske «å bli». Det første, zu bleiben, er å bli værende, eller forbli, mens det andre, zu werden, er å bli til noe, å forandres. Så når strofen begynner Du bliebst, verwaistes Lied, så er det på tysk opplagt at dette er en tiltale til den verwaites Lied, at denne blir værende. Ordet verwaistes blir ikke som et adjektiv oversatt til norsk i kunnskapsforlagets ordbøker. Det står imidlertid også oppført som verb, der det er å bli foreldreløs eller å bli forlatt. Det stemmer godt med den tyske beskrivelsen som blir gitt om adjektivet, ohne Eltern (uten foreldre) eller verlassen (forlatt). Jeg kan ikke la være å tro at dette ordet er beslektet med engelske waste. Det er en fin tanke, at sangen eller diktet skal bli foreldreløse, men det er kanskje i sterkeste laget å oversette med det. Jeg velger forlatt, at det er den forlatte sangen som blir værende. Videre har jeg lagt til subjektet «du» i Verweh jetzt auch, på tysk er det underforstått i verbformen. Til sist er det litt valg som må gjøres rundt dativformen mir, i de to neste linjene. På norsk skiller vi ikke mellom dativ og akkusativ, men vi kan bruke det vi kaller objektsform på tilsvarende måte, som jeg gjør i du er meg for lengst forsvunnet (for tysk mir längst entschwunden). Merk her hvor velvalgt verbet er, å forsvinne er bokstavlig talt å svinne hen, som drømmer og drømmebilder gjør. I linje 3 har jeg lagt til en preposisjon, hils det fra meg der, der det på tysk bare står grüß es mir. Den man hilser til er objektet, akkusativ es, den man hilser fra, er indirekte objekt, dativ, mir.

Om tyskkyndige ser jeg har gjort eller forklart noe feil, setter jeg stor pris på å få beskjed. Enten i en kommentar under, eller i en personlig melding. Det gjelder denne og alle andre poster, om det er tysk eller noe annet som er språket.

Gloser

Glosene er slått opp på Ordnett.no, der kunnskapsforlagets blå ordbøker ligger til grunn.

einst (adv.) 1. i sin tid, i svunnen tid, engang (i fortiden), i gamle dager. 2. engang (i en fjern fremtid).
Liebesglühn -> glühen (sv. itr. tr.) gløde, lyse; gjøre glødende
hübsch (adj.) 1. søt, smakfull, pen 2. (omgs.) pen, nett, temmelig stor; eine hübsche Summe en pen/nett sum; das wirst du hübsch bleiben lassen det får du pent la være.
Myrten -> Myrte die, -/-n; Myrt, meterhøy, aromatisk busk i myrtefamilien med små, helrandede, mørkegrønne og blanke blad, vakre, hvite blomster og svarte bær, utbredt i middelhavslandene der den inngår i maquisvegetasjonen. Plantes som prydbusk og brukes bl.a. til brudekranser. Dyrkes innendørs i Norge. (SNL)
Resede -> Reseda (Reseda) er en slægt med syv arter, der er udbredt i Europa, Nordafrika og Asien. Det er urteagtige planter (én-, to- eller flerårige) med opret vækst og spredte, smalle blade, der har hel, let bølget rand. Blomsterstanden er en klase med uregelmæssige 4- eller 6-tallige blomster. Frugten er en kapsel med mange frø. Her omtales kun de arter, som er vildtvoksende i Danmark, eller som dyrkes her (dansk wikipedia).
Verblichen -> verbleichen (st. itr.) blekne, falme; visne, dø.
verweht -> verwehen (sv. tr.) blåse bort/igjen.
gegossen -> gießen (gießt, goss, hat gegossen) 1. (tr.) helle, skjenke; vanne; støpe. 2. (itr., upers.) øsregne; es gießt in Strömen det øser ned.
weiche -> weich (adj.) myk, bløt, mør, mild;
verwaistes -> verwa̱i̱st Adj. nicht steig. 1 ohne Eltern 2 ≈ verlassen In dieser Gegend gibt es viele verwaiste Bauernhöfe. -> verwaisen (sv. itr.)  1. bli foreldreløs; verwaiste Kinder foreldreløse barn. 2. bli forlatt, tom; ein verwaistes Haus et tomt/forlatt hus.
entschwunden -> entschwinden (entschwand, ist entschwunden, itr.) forsvinne, svinne, bli borte.
aufgefunden -> auffinden (st. tr.) finne ut, oppdage.
Hauch der, -(e)s/-e.

Form og innhold

Heine-strofen er fire verselinjer med tre trykktunge stavelser i hver av dem, og med balladerim oaoa. Linjene varierer med å ha opptakt og ikke, og det kan også variere med antallet trykklette stavlser mellom de trykktunge. Svært mange av Heines mest kjente dikt er skrevet på denne måten, og den er svært karakteristisk når man først har lært å kjenne den igjen. Ingen av de ni drømmebildene er imidlertid skrevet på denne måten. Der er linjene lenger, og rimmønsteret annerledes.

Her i drømmebilde 1 er det sonettens verselinje som blir brukt. Det er fem trykksterke stavlser, og det er – med få unntak – én trykklett stavelse mellom hver av dem. Dette kalles femfotet jambe. Rimmønsteret er aBBa, cDDc, dEEd, det som av og til kalles omsluttende rim. Her skiller jeg mellom liten bokstav for trykktung utgang, og stor bokstav for trykklett. Det kalles gjerne mannlig og kvinnelig utgang dette, mannlig for trykktung, konsonant, kvinnelig for trykklett, vokal. Det er tre strofer, med til sammen 12 linjer. Ved å legge til to linjer til til slutt, kunne dette vært kalt en fullverdig sonett. Formen Heine har brukt har ikke noe navn jeg kjenner til, men den er svært utbredt.

Vi skal nå gå litt mer inn i detaljene, og se nøyere på de stedene Heine varierer rytmen. Det er et drømmebilde, og diktet skal da helst leses litt drømmende, svevende. Jeg har lagt til diktet på ny, under, der jeg skiller mellom trykktung stavelse i fet skrift, og litt mindre trykk eller bi-trykk i fet kursiv. Det er et poeng, synes jeg, at den andre trykktunge stavelsen i hele første strofe er spesielt trykktung. Det passer med en pause der, en trykktung pause, før linjen fortsetter til sin slutt. I andre strofe er ikke denne effekten til stede, det er en mellomstrofe, der det meste skal leses i samme trykk og hastighet, altså ingen markant forskjell på noen særlig trykktunge stavelser. Heine er påpasselig med å få alle de trykktunge stavelsene i andre versefot til å være uviktige ord, und, gar, ist og -goss-, sånn at ingen skal bli forledet til å legge ekstra trykk på dem.

Så kan man ha forventninger om at siste strofe skal ta opp igjen rytmen fra den første, og her skal vi se hva som skjer:

Mir träumte einst von wildem Liebesglühn,
Von hübschen Locken, Myrten und Resede,
Von süßen Lippen und von bittrer Rede,
Von düstrer Lieder düstern Melodien.

Verblichen und verweht sind längst die Träume,
Verweht ist gar mein liebstes Traumgebild‘!
Geblieben ist mir nur, was glutenwild
Ich einst gegossen hab in weiche Reime.

Du bliebst, verwaistes Lied! Verweh jetzt auch,
Und such das Traumbild, das mir längst entschwunden,
Und grüß es mir, wenn du es aufgefunden –
Dem luft‘gen Schatten send ich luft‘gen Hauch.

Den andre trykktunge stavelsen i linje 2 i siste strofe er Traum, og den blir straks fulgt av en ny trykktung stavelse, –bild. Her brytes rymen radikalt med en spondé, to trykktunge stavelser etter hverandre. Det skjer akkurat i ordet Traumbild (drømmebilde), nøkkelordet i dette diktet, og i de 8 som følger i denne delen av samlingen. Det skulle bare mangle at slikt viktig ord får et ekstra trykk! Her er det noe å legge merke til, sier dikteren til leseren. De to trykktunge stavelser blir fulgt av to trykklette igjen, og så fortsetter det videre med det vanlige mønstert.

Om diktets innhold er det tredje strofe som inneholder den største vanskeligheten. Diktets jeg henvender seg til drømmen, sangen, som nå er forlatt av det som har forårsaket den (hun som er borte). Så følger kommandoen at også denne sangen skal blåse bort, som de andre, og lete etter dette forsvunnede drømmebildet. Når dette er funnet, skal den siste sangen som er igjen, hilse drømmebildet fra diktets jeg-person. De er begge skygger, luft, både drømmebildet skal ut å lete etter, og den siste, forlatte sangen, som nå skal ut og lete etter det.

Kommentar til diktet

Det er ikke nødvendig med så mange ytterligere kommentarer i tillegg til det som allerede er skrevet. Heine bruker det at en drøm og et drømmebilde er veldig luftig og uhåndgripelig, selv om det kan oppleves overveldende og dominere tankeverdenen man lever i. Tanken er også noe man ikke kan forklare, noe luftig og uhåndgripelig, slik minnet om noe også er det. Det samme kan man si om dikt, og det dikt vil uttrykke. Alt dette er viktig for Heine, eller for jeg-personen i dette diktet. Han sitter og tenker på dette drømmebildet sitt, lengselen etter hva han en gang har hatt, og ikke lenger har. Han husker minnet, og i minnet er det konkret, med lepper og lyd. Her er det også konkrete beskrivelser av følelser, von wildem Liebesglühn (vill kjærlighetsglød), ellers er det nå mer stemningen i diktet som forteller hvordan jeg-personen har det, enn rene ord.

Foruten de konkrete ordene i minnet om det som en gang var, og de få beskrivelsene av kjærlighetsgløden han en gang følte, så er det mye luft og luftig i dette diktet. Det gjelder også i ordvalget Heine gjør. Sånn blir det en forbindelse mellom verblichen (visnet bort), verweht (blåst bort), luftig (luftig) og Hauch (pust), med Träume (drøm), Traumbild (drømmebilde), Lieder (sanger) og Melodien (melodier). Hele diktet begynner med Mir träumte einst (jeg drømte en gang), så det er for dikteren drøm hele greiene, også den gang det stod på med Liebsglühn (kjærlighetsglød) og det hele. Den gang var det nok imidlertid mer håp om at det skulle bli til noe, for nå er det alt sammen blåst vekk. Slik luft kan bli.

Det er lag på lag med drømmer, dikt og luft i diktet. Sånn er det er forsøk på beskrive at det er noe der, at om det er drømmer, bilder og luft, så er det luft man ikke helt blir kvitt. Det er erindringen, minner om noe man egentlig lengter tilbake til, selv om det i dette diktet ikke er noe håp om å kunne vende tilbake dit. Likevel ser det ikke ut til å være noe dikteren kan legge bak seg. Det er noe der. Slik har vi det vel mange av oss i livet? Det er minner i hodene våre, ting som har vært. Og selv om disse tingene ikke lenger gjelder i verden, så eksisterer de i hodene våre og er en viktig del av våre liv. Nå skal ikke jeg komme med egne, enkle tanker, i det som Heine bare vagt og forsiktig uttrykker. Jeg forsøkte bare å hekte diktet på verden, gjøre diktet relevant for mennesker av i dag, vise at dette gamle diktet kan beskrive også våre liv. I hvert fall mitt.

Men i en poesiblogg skal diktet være hovedsaken. Da er det til å henlede oppmerksomheten til slutten av det. Heine er en mester i å få til sistelinjene, så de binder sammen diktet og etterlater leseren med en følelse av at her var det noe. Alt i diktet er vind, luft, skygger, minner og drømmer. Så når Heine da lengter tilbake til denne drømmen sin, og kjærlighetsgløden han en gang følte, så sender han tilbake til de luftige skygger et luftig pust. Det er det diktet er.

Min gjendiktning

Jeg drømte før om elskens glød så vill,
Om søte lokker, myrtel og reseder,
Om søte lepper og om bitterheter,
Om dystre sanger i dystert spill.

Nå visnet og blåst bort er drømmen min,
Blåst bort er õg mitt kjæreste bilde!
Igjen i meg er bare gløden den ville
Som jeg en gang øste ut i bløte rim.

Du blir, forlatte sang! Blås bort, nå, luft,
Og søk bildet, som for lengst er borte,
Og hils det for meg, når du har gjort det –
Til de luftige skygger sender jeg et pust.

ES2018

Reklamer

Die Erwartung (Ventingen), av Friedrich Schiller

Dette er ikke en komersiell blogg. Det viser jeg ganske klart i dag, da jeg tar fatt på et ganske langt og temmelig ukjent dikt av Friedrich Schiller, fordi det er referert til i Hallvard Lies verselære fra 1967. Der blir det satt i forbindelse med Welhavens dikt, En Vaarnat. Forbindelsen er at begge diktene har et taktskifte, og Lie antyder at Welhaven der kanskje er litt inspirert av Schiller. I alle fall viser Lie at det gir mening å lese Welhavens dikt med Schillers dikt i bakhodet, og at motivet for taktskiftet kan være noe av det samme. Det vil si, som Lie også forklarer, så er taktskiftet hos Schiller veldig konkret motivert, det er den man venter på og trodde skulle komme, som ikke kommer allikevel. Hos Welhaven er stemningen hele tiden den samme, det er poeten som sitter i vårnatten, og det er ingen ytre handlinger som kan forårsake et taktskifte. Det er bare de indre stemningene som kan skifte.

Om Schiller

Friedrich Schiller (1759 – 1805) hører til de ganske vanskelige. Han er produkt av sin tid, klassisismen og opplysningstiden, og han er med i den tidlige brytingen fra klassismen over i romantikken. Det er mye bakgrunnsstoff å sette seg inn i for å skjønne hvorfor de skrev som de gjorde, og tekstene kan kanskje virke fremmende og omstendelige for våre dagers lesere. Det gjelder særlig diktene, der det var strenge krav til formen, og de sjeldent begrenset seg i lengden. Vi har på norsk heller ingen markante dikterpersonligheter fra denne tiden, de vi har er humoristiske (Wessel) eller tidlige uttrykk for norsk nasjonalfølelse (Nordahl Bruun), så vi får liten øving i å lese tekster på vårt eget språk herfra.

Tyskerne har mange og store. Det er fra denne tiden den tyske dikter- og tenkertradisjonen for alvor begynner, det er herfra de har Goethe, og fra ham kommer de alle sammen. Schiller hører til samme tidsperiode som Goethe, og var venn av ham, men Goethe levde lenger, og fikk gjort mer. Men siden tysk ikke står så sterkt i Norge lenger, er heller ikke Goethe så inngående kjent lenger. Og Schiller er vanskelig tilgjengelig. Det har han i hvert fall vært for meg.

Men så er det jo slik at når man jobber med en sak, og bruker tid på den, så øker også kunnskapen, og med det kommer interessen. Den tyske diktningen er en verden ennå ganske fremmed for meg, men jeg vet nok til å vite at her er det noe å hente. Foreløpig er jeg ganske på amatørplan, sånn at jeg vet at de som har interesse for dette, antagelig vet mye mer enn meg. Men et sted må man begynne, og her har jeg begynt.

Die Erwartung

Hör ich das Pförtchen nicht gehen?
Hat nicht der Riegel geklirrt?
Nein, es war des Windes Wehen,
Der durch diese Pappeln schwirrt.

O schmücke dich, du grün belaubtes Dach,
Du sollst die Anmutstrahlende empfangen,
Ihr Zweige, baut ein schattendes Gemach,
Mit holder Nacht sie heimlich zu umfangen,
Und all ihr Schmeichellüfte, werdet wach
Und scherzt und spielt um ihre Rosenwangen,
Wenn seine schöne Bürde, leicht bewegt,
Der zarte Fuss zum Sitz der Liebe trägt.

Stille, was schlüpft durch die Hecken
Raschelnd mit eilendem Lauf?
Nein, es scheuchte nur der Schrecken
Aus dem Busch den Vogel auf.

O! lösche deine Fackel, Tag! Hervor,
Du geistge Nacht, mit deinem holden Schweigen,
Breit um uns her den purpurroten Flor,
Umspinn uns mit geheimnisvollen Zweigen,
Der Liebe Wonne flieht des Lauschers Ohr,
Sie flieht des Strahles unbescheidnen Zeugen!
Nur Hesper, der verschwiegene, allein
Darf still herblickend ihr Vertrauter sein.

Rief es von ferne nicht leise,
Flüsternden Stimmen gleich?
Nein, der Schwan ists, der die Kreise
Ziehet durch den Silberteich.

Mein Ohr umtönt ein Harmonienfluss,
Der Springquell fällt mit angenehmem Rauschen,
Die Blume neigt sich bei des Westes Kuss,
Und alle Wesen seh ich Wonne tauschen,
Die Traube winkt, die Pfirsche zum Genuss,
Die üppig schwellend hinter Blättern lauschen,
Die Luft, getaucht in der Gewürze Flut,
Trinkt von der heissen Wange mir die Glut.

Hör ich nicht Tritte erschallen?
Rauschts nicht den Laubgang daher?
Nein, die Frucht ist dort gefallen,
Von der eignen Fülle schwer.

Des Tages Flammenauge selber bricht
In süssem Tod und seine Farben blassen,
Kühn öffnen sich im holden Dämmerlicht
Die Kelche schon, die seine Gluten hassen,
Still hebt der Mond sein strahlend Angesicht,
Die Welt zerschmilzt in ruhig grosse Massen,
Der Gürtel ist von jedem Reiz gelöst,
Und alles Schöne zeigt sich mir entblösst.

Seh ich nichts Weisses dort schimmern?
Glänzts nicht wie seidnes Gewand?
Nein, es ist der Säule Flimmern
An der dunkeln Taxuswand.

O! sehnend Herz, ergötze dich nicht mehr,
Mit süssen Bildern wesenlos zu spielen,
Der Arm, der sie umfassen will, ist leer,
Kein Schattenglück kann diesen Busen kühlen;
O! führe mir die Lebende daher,
Lass ihre Hand, die zärtliche, mich fühlen,
Den Schatten nur von ihres Mantels Saum,
Und in das Leben tritt der hohle Traum.

Und leis, wie aus himmlischen Höhen
Die Stunde des Glückes erscheint,
So war sie genaht, ungesehen,
Und weckte mit Küssen den Freund.

aus Gedichte, 1789 – 1805

Min oversettelse (ufullstendig)

Ventingen

Hørte jeg ikke porten gå?
Har ikke slåen klirret?
Nei, det var vindens pust,
Som suste gjennom disse poplene.

O smukke deg, du grønne, løvdekkede tak,
Du skal den yndeutstrålende motta,
Hennes gren, bygger et skyggende tak,
Med hengiven natt henne hemmelig å omfavne,
Og all hennes smigerluft, blir våken
Og spøker og spiller om hennes rosekinn,
Når hennes skjønne byrde lett beveger seg,
Den sarte foten til kjærlighetens sete bærer.

Stille, hva smyger gjennom hekkene
Raslende med hurtig løp?
Nei, det var bare noen fugler
som av skrekk ble skrempt opp fra busken.

O! slokk din fakkel, dag! Herover,
Du åndfulle natt, med din yndige stillhet
Bre om oss den purpurrøde flor,
Omspinn oss med hemmelighetsfulle greiner,
Kjærlighetens lykksalighet flyr med den spente lytters øre,
Hun flyr de ubeskjedne vitnene til strålene,
Bare Hesperos, den tause, alene
Får stille synlig være hennes fortrolige.

Ropte det ikke lett fra det fjerne,
Som hviskende stemmer likt?
Nei, svanen er det, som trekker
Ringer gjennom den sølvfargede dammen.

Mitt øre omtoner en harmoniflod,
Den varme kilden faller med behagelig brus
Blomstene bøyer seg for vestavindens kyss
Og alle vesener ser jeg veksle lykksalighet
Druene vinker, ferskene til nytelse
Som overdådig svulmende bak blader lytter
Luften, dykker ned i kryddernes flod
Drikker meg fra de hette kinn gløden.

Hørte jeg ikke skrittene lyde?
Rasler ikke løvgangen hitover?
Nei, en frukt er falt der borte,
Fra dens egen tunge fylde.

Dagens flammeøye brekker selv
I den søte død og blasse farger.
Djervt åpner seg i det elsklige tusmørke,
Begerne allerede, som hater sin glød
Hever månen sin strålende åsyn
Verden forsmelter i rolig stor masse
Beltet er for enhver lokkelse løsnet,
Og alt det skjønne trekker meg blottet til seg.

Ser jeg ikke noe hvitt glinse der borte?
Glanser det ikke som silkekledning?
Nei, det er søylen som flimrer
På den mørke barlindsveggen.

O! lengtende hjerte, mor deg ikke mer,
Med søte bilder uvirkelig å leke,
Armen, som vil omfavne henne, er tom
Ingen skyggelykke kan dette brystet kjølne;
O! før meg den levende hit,
La hennes hånd, den sarte, føle meg,
Skyggen bare fra hennes kåpes fald,
Og i livet trå den hule drøm.

Og lett, som fra det himmelske høye
Kommer stunden av lykke frem.
Så vår hun nærmet seg, usett
Og vekte vennen med kyss.

En gjennomgang av språk, innhold og oversettelse

Jeg oversetter des Windes Wehen, med vindens pust. Det er bokstavrim i orginalen, ordene Winden og Wehen står godt til hverandre, norske «vindens vaiing» gir ikke helt den same effekten. Ordet pust står ikke i originalen, men det står godt til ordet suste i linjen under. Så her oversetter jeg litt poetisk.

I andre strofe er det noen ord som ikke står i ordlisten med norsk oversettelse. Schattendes er skyggende. Gemach er gemakk, norsk ordbok skriver det kommer fra lavtysk, og egentlig betyr «bekvemmelighet». Det er et fint rom, et kammer. Vi kjenner det i dag best i uttrykket «de indre gemakker».

I strofe 3 må det omskrives. Tysk har som man vet verbet til slutt, og de tyske poetene bruker det effektivt, men det er ikke noen mulighet for å få det tyske auf til slutt i strofen til å bli det norske ordet opp til slutt i oversettelsen.

Breit um uns her tror jeg skal oversettes bare med «bre om oss». Adverbet her (hit) passer ikke på norsk å ta med. Her har jeg litt problemer med vendingen des Lauschers Ohr, særlig ordet Lauschers, som skal være genitiv av Lauscher. Jeg har søkt meg frem til at dette skal være noe med ører, gjerne i jegerspråk, og gjerne på dyr som hare og rådyr. Det kan også være en person som lytter ved dørene. Det passer bedre i sammenhengen. I linje 6 gjelder det å få genitiven riktig, det er des Strahles, til strålene. Schiller bruker formen Hesper for Hesperos, aftenstjernen i gresk mytologi. Dette var nok godt kjent for den klassisk utdannede Schillers samtid, men nok veldig lite kjent her i dag. Likevel tror jeg at jeg holder på Hesperos, i stedet for å bruke Aftenstjernen, eller Venus. Å bruke Venus kunne vært fint, det er planeten Venus som er aftenstjernen, men Venus er også det latinske navnet på en gresk gud, og det er en ganske annen gud enn Hesperos. Så det kunne vært misvisende. Om vår tid ikke alltid er like opplyst i den klassiske historien, så har vi oppslagsverk lettere tilgjengelig enn noen har hatt det før oss. Alle som vil finner lett ut hva Hesperos er for noe. Jeg tror sie viser tilbake til die Liebe, nedover i strofen. Jeg er ikke helt fornøyd med hvordan jeg fikk denne til, ennå.

I begynnelsen av strofe 5 er det en verbsammensetning, rief gleich, som vanlig for uekte sammensatte verb med verbet og tilhøret atskilt. Jeg vet ikke om jeg treffer riktig med å oversette med roper likt, det føles og virker litt underlig. De to siste linjene i denne strofen må omskrives.

Tysk Wikipedia skriver at Springquelle er en kilde med varmt kildevnn. Rauschen (sus, brus) er brukt som substantiv, men i ordlisten finner jeg det som verb, og har satt det opp i gloselisten som det. Des Westes Kuss er vestavindens kyss. Jeg er ikke sikker på om jeg får linjen Und alle Wesen seh ich Wonne tauschen, helt riktig. Slik jeg forstår det, er det jeg-personen i dikte som ser alle vesener rundt seg bytte fryd og lykksalighet med hverandre. Alle har overskudd av det, og kan gi og få. Den siste halvdel av denne strofen må renskrives.

Laubgang er satt sammen av Laub (løv) og gang (gange), jeg tror løvgang må være greit. Jeg oversetter die Frucht til en frukt, bestemt til ubestemt form. Jeg må også tenke litt hvordan jeg skal oversette die Fülle (fylde, overflod).

Strofe 7 har jeg litt problemer med. Jeg får ikke helt til hvordan ordene død (Tod) og hate (hassen) skal passe inn. Det er også noe med sammenhengene der jeg ikke får grep på. Dagens flammeøye (Des Tages Flammenauge) er solen.

Strofe 8 stoler jeg heller ikke på. Særlig mot slutten. Det gir ikke helt god mening sånn jeg har oversatt det til norsk. Jeg må se nærmere på det.

I strofe 9 tror han at han ser det glinse i silkeklærne hennes, men så er det bare en søyle som flimrer mot en vegg av barlind. I oversettelsen er det litt valg av ord som må til, hva slags ord for skinne, glinse og glanse som skal velges, og om det er på eller mot veggen av barlind det skal stå. Her er det slik jeg ser det bare snakk om nyanseforskjeller.

Strofe 10 har jeg fått sammen på et vis. Ordet skyggelykke tror jeg skal være like uvanlig som Schattenglück på tysk. Det er hans eget, ikke hennes bryst, som skal kjølnes.

I den avsluttende strofe 11 er det nesten uutholdelig ikke å kunne sette verbet til slutt.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no, der ikke annet er oppgitt. Oppslagsord står i fet skrift. For noen ord gir ordboken bare tysk forklaring, og ingen norske oversettelser. Slike ord er markert med fetkursiv. I kursiv står ord som ikke står i ordboken i det hele tatt, men som jeg har funnet andre steder. Ord med lenker går til nettsiden jeg har funnet forklaringen til ordet.

(Pförtchen – dimminufitv ->) Pforte die, -/-n; dør (i port), port.
Riegel der, -s/-. 1. slå; den Riegel an der Tür vorschieben skyve slåen for døra; (overført) einer Sache einen Riegel vorschiebensette en stopper for noe; hinter Schloss und Riegel (overført) bak lås og slå. 2. rad, (inndelt) stripe 3. (sjokolade)plate.
klirren (sv. itr.) klirre
wehen (sv. itr.) 1. vaie; die Fahne weht flagget vaier. 2. blåse, vifte;
schwirren (sv. itr.) 1. svirre, summe. 2. suse; suse i vei.
Pappel die, -/-n; poppel.

Anmut die, -/; ynde, sjarm, gratie.
Zweig der, -(e)s/-e. 1. gren, kvist. 2. (overført) gren;
bauen (sv. tr. itr.) 1. bygge.  2. konstruere, anlegge. 3. dyrke, odle.
Schatten der, -s/-; skygge;
Ge·ma̱ch -(e)s, Gemächer das geh. großer, vornehmer Wohnraum Im linken Flügel des Schlosses befinden sich die Gemächer der Gräfin. (Norsk: gemakk)
hold (adj.) hengiven, vennligsinnet, elskelig, yndig, huld, hull.
heimlich (adj., adv.) 1. hemmelig, skjult, i smug/hemmelighet. 2. hjemlig.
umˈfangen (st. tr.) omgi; omfatte; (høytidelig) omfavne.
schmeicheln (sv. itr.) smigre;
Wange die, -/-n; 1. kinn. 2. sidedel, vange.
Bürde die, -/-n; byrde.
Sitz der, -es/-e.  1. sete. 2. sitteplass, plass. 3. snitt, passform.
tragen (trägt, trug, hat getragen, tr. itr., refl.) bære (i forskjellige betydninger: bære, ha på, ha; bære, tåle; bære, kaste av seg, forrentes; bære seg).

schlüpfen (sv. itr.) smutte; smyge (seg); gli
Hecke die, -/-n. 1. hekk. 2. hekketid.
scheuchen (sv. tr.) skremme opp, jage bort.

das Schweigen taushet, stillhet.
her (adv.) 1. hit. 2. fra. 3. siden, fra (den tid).
Flor der -s/-e; flor (blomsterflor, sørgeflor);
Wonne die, -/-n; fryd, lykksalighet.
La̱u̱·scher La̱u̱·sche·rin -s, – der 1 jmd., der lauscht2 Seid mal still, ich glaube, wir haben einen Lauscher! 2 zool. (in der Sprache der Jäger) das Ohr des Hasen Der Hase stellte seine Lauscher auf. –> lauschen (sv. itr.) 1. (tjuv)lytte, avlytte.  2. lytte til (oppmerksomt, spent).
Ohr das, -(e)s/-en; øre;
unbescheiden (adj.) ubeskjeden.
Zeuge der, -n/-n, die Zeugin -/-nen; vitne
Hesper Hesperos, i gresk mytologi, aftenstjernen (Venus, planeten)
verschwiegen (adj.) 1. taus, diskret. 2. rolig, stille, bortgjemt.
blicken (sv. itr.) se, titte fram, være synlig, skimte; lyse
vertraut (adj.) fortrolig

flüstern (sv. tr. itr.) hviske; (om vind) suse
Kreis der, -es/-e. 1. sirkel, ring, runding. 2. krets, distrikt, forvaltningsområde (omfatter flere kommuner). 3. krets, gruppe
Teich der, -(e)s/-e; dam.

tönen (sv.) 1. (tr.) tone (f.eks. hår). 2. (itr.) tone, lyde, klinge.
Quelle die, -/-n; kilde (også overført), rot, opphav.
rauschen (sv. itr.) bruse, suse, rasle;
der West -(e)s/; (poetisk) vestenvind.
Wesen das, -s/-; vesen
tauschen (sv. tr.) bytte
Traube die, -/-n. 1. (vin)drue. 2. (overført) klase, klynge.
Pfirsich der, -s/-e; fersken.
Genuss der, -es/Genüsse; nytelse
üppig (adj.) 1. yppig (eine üppige Figur) 2. overdådig.
schwellen I. (schwillt, schwoll, ist geschwollen, itr.) 1. svelle, fylles. 2. hovne opp; der Finger schwillt fingeren hovner opp; geschwollene Beine haben ha hovne be(i)n. II. (schwellt, schwellte, hat geschwellt, tr.) fylle, stige;
lauschen (sv. itr.) 1. (tjuv)lytte, avlytte. 2. lytte til (oppmerksomt, spent).
tauchen (sv. itr. tr.) 1. (itr.) dykke. 2. (tr.) dyppe, senke ned.
Gewürz das, -es/-e; krydder.
Flut die, -/-en. 1. flo, høyvann. 2. flod, flom, vannmasse. 3. (overført) strøm
Glut die, -/-en; hete, glød; glødende kull; (overført) glød.

Tritt der, -(e)s/-e. 1. trinn, steg. 2. skritt, gang, takt; im gleichen Tritt i samme takt. 3. spark; jemandem einen Tritt geben gi en et spark. 4. fotspor.
erschallen (sv. itr. eller erscholl, ist erschollen) gi gjenlyd, tone, klinge, lyde høyt.
Laubgang -> Gang I. der Gang, -es/Gänge. 1. gang, gange; Spaziergang spasergang, -tur; Durchgang gjennomgang; Arbeitsgang arbeidsgang; es geht seinen alten Gang det går sin vante gangim Gang sein være i gang; in Gang bringen, setzen sette i gangin Gang halten holde i gangeinen schweren Gang tun (overført) en tung gang å gå; der Motor hat einen leisen Gang motoren har en stille gang/går stille. 2. gir; den ersten Gang einschalten sette i første gir. 3. (mat)rett; zu Mittag drei Gänge haben ha 3 retter til middag (f.eks. suppe, hovedrett, dessert). 4. tur, ærend; ich habe noch ein paar Gänge vor jeg har enda et par ting å utrette/et par ærender å besørge; einen Gang in die Stadt machen ta en tur til byen. 5. (sport) omgang, runde; (sjøfart) slag, vending (ved kryss). II. die Gang [gɜng] -/-s; gjeng.
Fülle die, -/.  1. fylde, fyldighet, korpulense. 2. overflod, mengde, rikdom; etwas in (Hülle und) Fülle haben ha overflod av noe. 3. fyll, farse.

blass (adj., blasser, am blassesten, eller blässer, am blässesten) blass, blek, fargeløs; svak, uklar; keine blasse Ahnung overhodet ingen anelse/aning.
kühn (adj.) dristig, djerv, tapper, modig.
das Dämmerlicht halvmørke, tusmørke.
Kelch der, -(e)s/-e; kalk, beger.
hassen (sv. tr.) hate.
Angesicht das, -(e)s/-e(r), (flt., sjelden, poetisk) ansikt, åsyn, utseende.
zerschmilzt -> zerschmelzen 1. vollständig schmelzen 2. (selten) vollständig schmelzen (Synonyme: synonyme auftauen, zergehen, zerrinnen)(www.Duden.de)
Gürtel der, -s/-. 1. belte. 2. sone, belte; (overført) krans.
Reiz der, -es/-e. 1. irritasjon. 2. tiltrekning, sjarm, lokkelse.
entblößen (sv. tr., med akk. eller gen.) blotte; berøve;

schimmern (sv. itr.) glinse, skimre, skinne svakt.
glänzen (sv. itr.) stråle, glinse; skinne, polere; (overført) lyse, briljere.
seiden (adj.) silke-, av silke
Gewand das, -(e)s/Gewänder (-e); kledning, skrud, drakt.
Säule die, -/-n; søyle.
Taxuswand -> Taxus Planteslekt i Barlindfamilien (SNL).

sehnen (sv. refl.) lengte
ergötzen (sv. tr.) glede, underholde, more; glede, more seg.
wesenlos (adj.) ubetydelig, uvirkelig.
Busen der, -s/-. 1. bryst, barm; jemandem seinen Busen öffnen (overført, poetisk) åpne sitt hjerte for en. 2. vik, bukt; Meerbusen havbukt.
Mantel der, -s/Mäntel. 1. frakk, kappe; Bademantel badekåpe; Wintermantel vinterfrakk; Sportmantel sportsfrakk; Regenmantel regnkappe, regnfrakk; Pelzmantelpelskåpe; jemandem aus dem Mantel helfen hjelpe en av med frakken. 2. (sykkel)dekk. 3. mantel, dekke, svøp, kappe, slør.
Saum der, -(e)s/Säume. 1. søm, fald. 2. kant, rand; Ufersaum strandkant.
hohl (adj.) hul, innfallen, innsunken;

erscheinen (erschien, ist erschienen, itr.) 1. komme til syne, vise seg; møte, innfinne seg, fremtre. 2. utkomme, publiseres, komme ut (om bok). 3. synes, forekomme, virke.
nahen (hat/ist genaht, itr. refl.) nærme seg, komme nærmere;

Diktets form

Diktet har svært mange strofer, 11 stykker. De veksler mellom å ha 4 og 9 verselinjer. Både takten og stemningen er forskjellig i disse to typer strofer. I den gjengitte utgaven i Hallvard Lies verselære er bare tatt med de 5 strofene på 4 linjer.

I de fireversede strofene er takten daktylsk, Tung-lett-lett, Tung-lett-lett, tung-lett x2, og trokeeisk tung-lett, tung-lett, tung-lett, tung-lett x2. Linje 2 og 4 slutter med trykktung. Jeg viser med med midtstrofen, men kunne tatt hvilken som helst av dem (utenom den siste, som skiller seg ut).

Rief es von ferne nicht leise,
Flüsternden Stimmen gleich?
Nein, der Schwan ists, der die Kreise
Ziehet durch den Silberteich.

Merk at denne strofen har en variasjon i linje 2, der det er SssSsS, altså det mangler en trykklett stavelse i andre takt. Sånt er kjærkomment for oss som skal oversette og gjendikte. Det gir oss litt større frihet til å bryte versemønsteret, når originalen også har gjort det.

Rimene er AbAb, kryssrim, kvinnelig (trykklett, vokalisk) utgang i linje 1 og 3, mannlig (trykktung, konsonant) i 2 og 4.

Den siste strofen har opptakt, og ser sånn ut:

Und leis, wie aus himmlischen Höhen
Die Stunde des Glückes erscheint,
So war sie genaht, ungesehen,
Und weckte mit Küssen den Freund.

Her ser vi mønsteret med to trykklette stavelser mellom de trykksterke blir fulgt også i de to nederste linjene. Hun er kommet, så det trengs ikke lenger rytmebruddet for å fremheve skuffelsen over at det han hele tiden trodde var henne, ikke var henne likevel. Hallvard Lie skriver i sin verselære at det her går i anapest-rytme, det vil si to trykklette stavelser fulgt av en trykksterk (hundevalp). I resten av disse firelinjende strofene er det daktyler, en trykksterk stavelse fulgt av to trykklette (brennende). Det skulle gå greit å se det er daktyler i de fire første av denne type strofer, der begynner det med trykktung, og så følger to trykklette, og så en gang til, før verselinjen avsluttes. Her i den siste strofen kan det sies at det begynner med en jambe, en trykklett og en trykksterk (Und leis), før anapestene begynner.

I oktavene er det femfotede jamber, trykklett stavelse fulgt av trykktung. I den første av dem blir det slik:

O schmücke dich, du grün belaubtes Dach,
Du sollst die Anmutstrahlende empfangen,
Ihr Zweige, baut ein schattendes Gemach,
Mit holder Nacht sie heimlich zu umfangen,
Und all ihr Schmeichellüfte, werdet wach
Und scherzt und spielt um ihre Rosenwangen,
Wenn seine schöne Bürde, leicht bewegt,
Der zarte Fuss zum Sitz der Liebe trägt.

Rimene er aBaBaBcc. Stor bokstav markerer trykklett utgang, liten bokstav er trykktung. Dette er klassisk rimmønster i oktavene, kryssrim i de seks første linjene, og så parrim i de to siste. Hallvard Lie skriver på side 637 i sin verselære at kravet om tveklang (dvs bare to sammenflettede rimrekker) gjelder her uavkortet for alt som oktave vil hete. Det vil si at det skal være to forskjellige rim i de seks første linjene, de tre linjene med hver av de to rimene skal flettes sammen. Som regel går det i kryssrim, annenhver, men her finnes det unntak. Den største variasjonen er hvor de trykklette og trykksterke utgangene, eller kadensene, kommer. Hos Schiller i dette diktet er det i linjene med oddetall, 1, 3 og 5, og de to siste. Disse linjene har trykktung siste stavelse. Det vanligste er AbAbAbCC, slik som i Vinjes,Ved Rondane.

I den italienske ottave rime («åtterimer») skal det være 11 stavelser. Hvor trykket, eller aksenten, skal legges, finnes det ikke noen fast regel for. Det eneste er at nest siste stavelse, nr. 10, skal være trykklett. Alle italienske ord ender på vokal, så det blir alltid vokalisk utgang i italienske vers. Overført til germanske språk, ble disse 11 stavelsene til femfotede jamber. Det varierte om den italienske, ellevte stavelsen, skulle være med. Strofeformen er så vanlig, at den på tysk bare kalles «die Stanze». Også hos oss er den blitt kalt strofenes dronning. Flere av gigantene i verdenslitteraturen har brukt denne strofeformen i noen av sine mest betydelige dikt. På 1790-tallet var den tyske begeistringen for strofeformen så enorm at man snakket om en Stanzenwut, best oversatt med: strofegalskap. Dette har jeg fra Lie, s. 642, som igjen siterer Heusler (A. Heusler: Deutsche Versgeschichte I – III. Brl. u. Lpz. 1925-29, bind III, s. 166). På samme sted siteter Lie Schiller:

die achtzeiligen Stanzen, besonders mit einiger Freiheit behandelt, für das Grosse, Erhabene, Pathetische und Schreckhafte selbst einen Ausdruck haben» (Werke I, 1910, s. 77.)

Lie fortsetter å skrive hva det er som gjør denne strofeformen så fascinerende, og hva det er som gjør den så virkningsfull. Sånt er vanskelig å sette ord på. Etter mitt syn er det nesten umulig å skrive noe om det, uten å miste leseren, så jeg gir meg her. Poenget er at Schiller har skrevet et dikt som veksler voldsomt mellom verseform og strofeform, og at dette er effektfullt på en temmelig original og – fascinerende – måte. Det er fascinerende i seg selv, og sikkert enda mer effektfullt da dikterne og leserne virkelig følte og kjente de ulike vers- og strofeformene mer enn vi gjør i dag. Men det er kanskje like så fascinerende i dag, å se hva dikterne på denne tiden egentlig prøvde på, og hva de anså det viktig å formidle. Her er det 11 strofer, folkens, ganske komplisert, om hvordan det er å vente på sin elskede.

I de firelinjede strofene går vekslingen mellom spent forventing, da man tror man hører noe, og så skuffelsen over at det ikke var henne likevel. I oktavene er det stemningen man sitter i, hvor begeistet man da sanser verden, hvor beriket tingene blir. I diskusjonen om diktets form, kan vi også avslutte med strofe 11, den som er ekstra, og bryter med parene 4 + 8 linjer. I denne er det hun stiger ned, ubemerket, i jublende anapestrytmer, som Lie skriver, og det er som av himmelen selv, altså noe guddommelig. Dette er stunden av lykke, dette er ikke noe hverdagslig, ingen svane, frukt eller annen konkret ting. Det er også sånn, at når hun først kom, så kom hun ubemerket. Enda så godt han fulgte med, fikk han det ikke med seg. I den siste strofen er det ikke noe taktskifte, ikke noe rytmebrudd, men det er likevel litt kontrast mellom de to første linjene, der hun som stunden av himmelen stiger ned, og de to siste, der hun gir seg i gang med å kysse på vennen.

Kommentar til diktet

Diktet er skrevet i romantikkens spede begynnelse. Klassisismen har ikke helt sluppet taket, så formen er streng og følelsene bundet i uttrykket, men det er fri utfoldelse i å ha dem. Det er som om Schiller pløyer jomfruelig mark, han kan bare pøse på med sterke og luftige ord for å beskrive den sterke og sitrende følelsen man har når man sitter og venter på noen.

Kontrastene mellom de firelinede kvartettene og de åttelinjede oktavene er åpenbar. Kvartettene er dikt i seg selv, det er rikelig med stoff i dem. Her er det også kontrast, mellom de to første linjene og forventningen, og de to siste, og skuffelsen. I gjennomgangen av diktets form har jeg vist hvordan også et taktskifte er med på å underbygge dette. Mot dette igjen, står de voldsomme oktavene i ytterligere kontrast. Her er det som om hele naturen står i forventninger, om hun som skal komme, og Schiller pøser på med sammenligninger og beskrivelser som må virke fremmedartete for en moderne leser. Særlig i Norge i vår tid er man nødt til å avvæpne med litt humor, om man skulle forsøke å legge for dagen så sterke følelser som dette her. Men Schiller er en annen tid, en tid da begeistringen var hva det gjaldt om, og poenget nettopp var å gi sine følelser fritt utløp, kun tøylet av en streng form i versenes rim og rytmen. Denne motsetningen mellom å slippe følelsene fri og å kontrollere dem, var det som skulle gi den helt stor kunsten, det var dette som var idealet. Om følelsene var begrenset, så begrenset det også menneskets muligheter og livets rikdom. Men om de ble sluppet helt fri også i måten de ble formidlet på, så ville det ikke være noe som ble formidlet. Da ville det bare være en person i sterke følelser, ikke et dikterisk geni som evnet å overføre disse sterke, rike følelsene, til andre.

Så er det om følelsene også om følelsene kan bli overført noen hundre år nedover i tid, til oss, allerede godt utpå 2000-tallet. Diktet er ikke så veldig kjent, så det er bare sånn måtelig, men det har noen fascinerende kvaliteter, og hva det skal uttrykke, gjelder vel ennå i dag? Det er fremdeles sånn, at verden kan fortone seg helt annerledes, når man sitter og venter på noen man elsker. Så måten Schiller uttrykker det på, er mer fremmed, enn hva han vil uttrykke, vil jeg si.

Det er for meg litt merkelig å lese et uttrykk for så sterke følelser fra en person jeg kjenner så dårlig. I Shakespeares sonetter er forfatteren ikke-eksisterende for meg, jeg deltar ikke i spekulasjonene om hva disse kan si om Shakespeares liv. Men for nyere dikt, der vi kjenner biografien til den som har skrevet dem, så blir livshistorien for meg alltid interessant. De store tyske poetene er ennå nokså ukjente for meg. Studier i tysk og rikelig med tilgang på verkene deres hjelper på, men annerledes enn på norsk er det ikke umiddelbart så lett å få vite så mye mer om dem. Det er også atskillig mer tidkrevende å lese biografier på tysk, enn på norsk. Og Schiller, alt jeg har lest om ham, så får jeg liksom ikke helt taket på ham. Om jeg gjør det, kan det være jeg endrer på denne posten, slik jeg har endret på så mange av de andre.

Min gjendiktning

Det er i tidligste laget å gå i gang med gjendiktningen, før alt med diktet selv er helt klart, men jeg slenger i alle fall på en versjon av de 5 strofene med 4 linjer. Så får eventuelt de 4 oktavene komme senere. Rytme, takt og rim skal være nokså overført fra originalen.

Ventingen

Hørte jeg porten ei smyge?
Var det ei slåens klirr?
Nei, det var kun vindens byge,
Som i poppel’n gav sitt svirr.

Stille, hva smøg der i hekken
Rassel med ilende løp?
Nei, det var kun skremt i skrekken
Fra en busk en fugl som føk.

Ropte det fjernt ikke lite,
Hviskende stemmer likt?
Nei, en svane var det, den hvite,
Som drar ringer i sølvdammen slikt.

Hørte jeg skrittene gjalle?
Rasler ei løvgangen hit?
Nei, en frukt der så jeg falle,
Fra dens egen fylde rik.

Ser jeg no’ hvitt der glimre?
Glinse lik silkekle’?
Nei, det er søylen som flimrer
På en vegg av barlindstre.

Og lett, som fra himmelen høye
Viser stunden av lykke seg frem.
Så var hun da nærmet seg, usett
Og vekte med kyss sin venn.

ES2018

Sag, wo ist dein schönes Liebchen, av Heinrich Heine

Jeg tar en pause fra eksamenslesingen (i tysk!) for å poste dette lille diktet av Heinrich Heine. Det er det siste diktet i samlingen Der Heimkehr, fra Das Buch der Lieder. Jeg har lenket til tysk Wikisource, av boken. Denne boken ble utgitt på Hoffmann und campe forlag i 1827, og ble Heines store gjennombrudd. Det var også hans første store diktsamling, der han la inn diktene fra sin tidligere utgivelse Reisebilder, i tillegg til flere nye dikt.

Jeg har postet flere dikt fra samlingen og fra Heine tidligere, men noen av disse postene er ikke helt ferdige ennå, noe som kanskje ikke denne helt vil bli. Det mest kjente diktet er Loreley.

LXXXVIII

»Sag, wo ist dein schönes Liebchen,
Das du einst so schön besungen,
Als die zaubermächtgen Flammen
Wunderbar dein Herz durchdrungen?«

Jene Flammen sind erloschen,
Und mein Herz ist kalt und trübe,
Und dies Büchlein ist die Urne
Mit der Asche meiner Liebe.

1823-24

Min oversettelse

LXXXVIII

«Si, hvor er din skjønne kjæreste,
Som du en gang så skjønt besang,
Som de trolldomsmektige flammer
Vidunderlig ditt hjerte trengte inn i?«

Alle flammer er nå slokket,
Og mitt hjerte er kaldt og trist
Og denne lille boken er urnen
Med asken til min kjære.

En gjennomgang av språk, form og innhold

Det blir bare helt kort. Diktet består av to strofer, hver på fire linjer. Rimene finner vi i linjene 2 og 4, trübe (matt, trist) – liebe  (kjære) holder jeg nær nok til å være et rim, selv om det kanskje ikke kan betegnes som et fullrim. I alle fall har alle verselinjene trykklett utgang. Så mye mer om formen har jge ikke lyst til å si.

Innholdet skulle være nokså greit. Diktet avslutter en slags samling, delen som heter Die Heimkehr, 1823-24, i Das Buch der Liebe, utgitt i 1827. Det avslutter også et kjærlighetsforhold til en pike dikteren har skrevet om og til, i denne samlingen. Nå har jeg ikke lest i selve samlingen på en stund, så jeg skal kanskje uttale meg litt forsiktig. I alle fall er det ganske tydelig at dette diktet beskriver et forhold som er slutt.

I første strofe spør dikteren hvor hun er, denne skjønne, lille kjæresten (dein schönes Liebchen), som han så skjønt har besunget (so schön besungen), i de tidligere diktene, må det være. Dikteren henvender seg til seg selv, med din kjæreste (dein schönes Liebchen) og ditt hjerte (dein Hertz). Det er altså hans eget hjerte, dette her. Og dette hjertet har altså de trolldomsmektige flammer (die zaubermächtgen Flammen) trengt seg inn i (durchdrungen).

I andre strofe står det kort og greit at flammene nå er sloknet, hjertet er kaldt og trist, og den lille diktsamlingen er nå urnen, der aksen til den kjære befinner seg.

Språklig er det noen få vanskeligheter for meg som har tysk som fremmedspråk, og som skal oversette til norsk. For folk som kan litt tysk, skulle originalen være ganske grei. Jeg holder endelsen –chen for å være en dimminutiv, sånn at liebchen blir kjæleform av lieb (kjær, elsket). Men jeg ser ordboken oversetter enkelt og greit med kjæreste. På sett og vis er jo vår endelse -este en ekstra endelse for vårt ord kjær,  selv om vår endelse strengt tatt er superlativ, og ikke dimminutiv (forminsking). Endelsen –lein er i alle fall dimminutiv til Buch, slik at Buchlein blir den lille boka.

Jene er en determinativ, det skal vise til det det nettopp er snakket om, så det blir kanskje litt upresist å oversette med «alle». Det skal dog være riktig at «alle flammer er slokket», setningen er flertall, så helt galt skal det ikke være.

Gloser

Glosene er slått opp i kunnskapsforlagets blå ordbok gjennom ordnett.no. Oppslagsordene står i fet skrift.

Liebchen das, -s/-; kjæreste.
durchdringen (st. itr. tr.)

I. (ˈdurchdringen, ist durchgedrungen) trenge, drive gjennom, nå fram (til); vinne bifall, samtykke.
II. (durchˈdringen, hat durchdrungen) trenge inn, gjennom (overvinne); von etwas durchdrungen sein være oppfylt, overbevist, gjennomsyret av noe.
erlöschen (erlischt, erlosch, ist erloschen itr.) slukne, gå ut; opphøre; mit erlöschender Stimme med kraftløs (matt) stemme.
trübe (adj.) 1. uklar, grumset, matt; trübes Wasser uklart/grumset vann; das Glas ist trübe glasset er matt.2. trist; trübe Gedanken triste tanker. 3. tåket, (over)skyet; (overført) im Trüben fischen fiske i rørt vann.

Kommentar til diktet

De utfyllende kommentarene må  vente. Nå er det til å lese tysk fagstoff igjen. Til diktet er å si at det passer godt som en avslutning, og at ideen om å la de øvrige diktene i samlingen være urnen med asken til den elskede, den er ganske fin. Nå er tanken om henne begravet, og diktene er minnene. Her er også en del mer å si, det har jeg altså ikke tid til nå.

 

 

Mnemosyne, av Friedrich Hölderlin

Friedrich Hölderlin (1770 – 1843) tok diktningen alvorlig. Å lese om ham, er å lese om en dikter som med ufravikelig alvor forsøker å svare på hva som er diktningens vesen. Og gjennom det vil han gi et utvidet svar på hva det vil si å være menneske. Jeg skriver utvidet svar, for dikteren er mer enn et menneske, for gjennom diktningen kommer dikteren i kontakt med gudene og det guddommelige, og transcederer den allment menneskelige, jordiske væren. Leseren av diktene kan nok oppnå noe av det samme, dikteren vil gjennom diktene formidle det essensielle ved tilværelsen og kontakten med det guddommelige.

Jeg behandler selvfølgelig alt dette bare skrapende på overflaten. Jeg leser om Hölderlin, i korte sekvenser i bøker og omtaler jeg finner på nettet, jeg leser lite av ham, der han selv gjør greie for synet sitt, og jeg har heller ikke lest noe av den omfattende forskningen om ham. Det er bare et lite omriss av alt materialet som finnes, så leseren må ta bloggen for det den er. Ved siden av Hölderlin er det mange diktere jeg setter meg inn i på tilsvarende måte. Jeg bruker ikke livet mitt på ham, som det omfattende materialet om og av ham egentlig krever. Det er tunge diskusjoner han selv fører, og det går tunge diskusjoner om ham.

For en leser i vår tid kan spørsmålene Hölderlin forsøker å svare på nesten fortone seg komisk abstrakte. Det er derfor jeg i innledningen skriver «ufravikelig alvor», Hölderlin gjør ikke et øyeblikk forsøk på å se seg selv utenfra, eller dempe spenningen med en avvæpnende, uhøytidelig kommentar. Det er dønn seriøst.

Det abstrakte og seriøse virker fremmed og utilgjengelig for våre lesere, vil jeg tro, man skal virkelig være interessert for å ville sette seg inn i dette, og man skal vel kanskje også være litt kunnskapsrik for å ha utbytte av det. Jeg skrev selv om et dikt av Hölderlin i 2009, Lebenslauf, et dikt jeg hadde store problemer med på alle sett og vis, og gjennom mange års bloggarbeid er det min erfaring at diktene fra slutten av 1700-tallet er de vanskeligste. De har en referanseramme jeg ikke deler, og de krever en klassisk dannelse og kjennskap til den antikke greske og romerske kulturen vår tid har tapt. Vi kan sjekke referansene vi er oppmerksomme på, og raskt slå opp hva de forskjellige ordene betyr, men vi har ikke lenger noen følelse for klassisk verselære, inngående kjennskap til de klassiske verkene diktene synlig og usynlig refererer til, kjenne ikke forhold diktet og samtidens lesere tar for gitt.

Jeg har imidlertid ikke for vane å skygge unna en oppgave fordi den ser vanskelig ut. Omfattende arbeid med flere av tekstene i perioden, har også gjort at de har åpnet seg mer for meg, slik at jeg igjen vil forsøke å åpne dem for flere lesere. Det er et eller annet som gjør det veldig tiltrekkende for meg, disse kunstnerne som tar kunsten sin og seg selv så utilslørt høytidelig, og som med dette alvoret forsøker å svare på spørsmål som for meg er umulige.

Diktet Mnemosyne er et godt eksempel. Allerede tittelen inneholder en referanse å sjekke opp, Mnemosyne er en av de tolv titatene, sønner og døtre til himmel (Uranos) og jord (Gaia). Hun er guden for hukommelse og minner, og også den som står bak opprinnelsen av språk og ord. Hun er også sammen med Zevs far og mor til de ni musene,  skytsgudinner for sang og dans, og inspirasjonskilde for skapende kunstnere av alle slag. Et dikt med denne tittelen, kan man altså vente vil omhandle hva som er urkilden til dikterisk skaperkraft.

Det får være nok innledning så langt, nå tar jeg fatt på diktet.

Mnemosyne

Zweite fassung

Ein Zeichen sind wir, deutungslos,
Schmerzlos sind wir und haben fast
Die Sprache in der Fremde verloren.
Wenn nämlich über Menschen
Ein Streit ist an dem Himmel und gewaltig
Die Monde gehn, so redet
Das Meer auch und Ströme müssen
Den Pfad sich suchen. Zweifellos
Ist aber Einer. Der
Kann täglich es ändern. Kaum bedarf er
Gesetz. Und es tönet das Blatt und Eichbäume wehn dann neben
Den Firnen. Denn nicht vermögen
Die Himmlischen alles. Nämlich es reichen
Die Sterblichen eh an den Abgrund. Also wendet es sich, das Echo,
Mit diesen. Lang ist
Die Zeit, es ereignet sich aber
Das Wahre.

Wie aber Liebes? Sonnenschein
Am Boden sehen wir und trockenen Staub
Und tief mit Schatten die Wälder und es blühet
An Dächern der Rauch, bei alter Krone
Der Türme, friedsam; und es girren
Verloren in der Luft die Lerchen und unter dem Tage weiden
Wohlangeführt die Schafe des Himmels.
Und Schnee, wie Maienblumen
Das Edelmütige, wo
Es seie, bedeutend, glänzet mit
Der grünen Wiese
Der Alpen, hälftig, da ging
Vom Kreuze redend, das
Gesetzt ist unterwegs einmal
Gestorbenen, auf der schroffen Straß
Ein Wandersmann mit
Dem andern, aber was ist dies?

Am Feigenbaum ist mein
Achilles mir gestorben,
Und Ajax liegt
An den Grotten, nahe der See,
An Bächen, benachbart dem Skamandros.
Vom Genius kühn ist bei Windessausen, nach
Der heimatlichen Salamis süßer
Gewohnheit, in der Fremd
Ajax gestorben,
Patroklos aber in des Königes Harnisch. Und es starben
Noch andere viel. Mit eigener Hand
Viel traurige, wilden Muts, doch göttlich
Gezwungen, zuletzt, die anderen aber
Im Geschicke stehend, im Feld. Unwillig nämlich
Sind Himmlische, wenn einer nicht die Seele schonend sich
Zusammengenommen, aber er muß doch; dem
Gleich fehlet die Trauer.

1803

Mnemosyne

Annet forsøk

Et tegn er vi, tolkningsløs,
Smerteløse er vi og har nesten
mistet språket i det ukjente.
Når det nemlig over mennesker
er en krangel ved himmelen og mektig
Månen går, så snakker
til og med Sjøen og strømmen må finne
den smale vei. Utvilsomt
er bare én. Som
daglig kan endre det. Knapt behov han
lov. Og det toner bladet og eiketreet veier da ved siden av
isbreen. For den som ikke klarer
det himmelske alle. Nemlig det rekker
de dødelige før til avgrunnen. Således vender det seg, ekkoet,
Med disse. Tiden er
lang, den skjer etter
sannheten.

Hva med kjærlighet? Solskinn
På jorden ser vi og tørt støv
Og dypt med skygger er skogene og det blomstrer
På taket til røyken, ved eldre krone
Tårnet, fredelig; og det kurrer
tapt i luften lerkene og under dagen gresser
velført himmelens sauer.
Og sne, som maiblomster
Den edelmodige, hvor
det er, betydende, stråler med
den grønne eng
på seteren, halvparten, gikk der
fra korset snakkende, den
satte er underveis en gang
død, opp den bratte vei
en vandringsmann med
den andre, men hva er dette?

Ved fikentreet er min
Achilles meg drept,
Og Ajax ligger
ved grotten, nær sjøen,
ved bekken, nærliggende Skamandros.
Av geni tapper er ved vindsus, til
De hjemlige Salamis søte
vane, i det fremmede
Ajax dødd,
Patroklos men i kongens harnisk. Og det døde
også mange andre. Med egen hånd
Mange sørgelige, vilt mot, dog gudlig
betvunget, til sist, de andre atter
stående i skjebnen, i feltet. Uvillige nemlig
De er himmelske, når en ikke skåner seg sjelene
som er satt sammen, men han må dog; likedan
mangle sorgen.

En gjennomgang av språk, form og oversettelse (litt ufullstendig og haltende)

Jeg bokser nok et stykke over min vektklasse med å forsøke å oversette dette diktet. Jeg skal i det minste forsøke å gjøre rede for hva problemene er.

Det er greit nok å gå gjennom dikt fra opplysningstiden og den tidlige romantikken på de skandinaviske språkene, der språket i seg selv ikke er noen hindring. Det er det på tysk. Jeg kan slå opp ord for ord, og få en følelse av hva det skal bety, men når jeg skal sette det over i norsk trenger problemene seg på. Oversettelsen som nå er postet er svært primitiv. Der jeg ikke finner ut av meningen, oversetter jeg ordrett, selv om resultatet dermed blir enda mer uforståelig på norsk, enn originalen var på tysk. For de som ønsker å bruke tid på å nøste opp i tingene, bør gloselisten være til hjelp. Den skulle være etterrettelig.

Diktene til Hölderlin i denne perioden kan være forvirrende med det at de er skrevet i overgangen mellom klassisisme og romantikken, der de klassiske formene med rim og rytme skal være viktige, men der Hölderlin ikke ser ut til å ta hensyn til den slags. Rim er det ikke i dette diktet, og rytmen er fri. Flere går så langt som å hevde at Hölderlin og diktene hans har sterke modernistiske trekk, noe det går an å argumentere for, men ikke uten å ha dyp kjennskap til både Hölderlin, og hans periode, og de mange forskjellige retningene modernismen antok. Hölderlin er en klassisist, vil jeg si, men den rikholdige modernismen hadde også retninger med klare klassisistiske trekk. Modernistiske forfattere og poeter som Thomas Mann, Robert Musil og Rainer Marie Rilke dyrker sitt slektskap til Hölderlin, likeså som den eksistensielle filosofen Heidegger også gjør det. Frie former hørte også modernismen til, men det er etter min mening et overflateskille mellom modernismen og tidligere perioder. Som jeg har skrevet i flere poster, skrev flere såkalt modernistiske poeter atskillige dikt med faste rim og bunden rytme, slik også flere såkalt tradisjonelle poeter skrev fritt og ubundet.

Jeg skulle skrive litt om linjer jeg er i tvil om. Die Sterblichen eh an den Abgrund. Det korte ordet eh er ikke noe oppslagsord, men det står at det er dialekt i Sydtyskland og Østerrike for sowieso (i alle fall, likevel). Tysk wiktionary på nettet skriver også det kan være omgangsspråk for ehe, bevor (før). Jeg tror kanskje det er den betydningen som gjelder her, men det blir likevel vanskelig å gi setningen mening. Det følger nemlig straks et preposisjonsuttrykk med bevegelse, an den Abgrund (til avgrunnen), slik at det blir: «de dødlige før til avgrunnen».  Frasen henger sammen med slutten på linjen over, Nämlich es reichen, direkte oversatt: «nemlig det rekker». Hele setningen blir dermed «Nemlig det rekker de døde før til avgrunnen». Det halter, men jeg finner ikke noe bedre. I de to siste linjene i første strofe står det es ereignet sich aber/ Das Wahre. Ereignet blir i ordlisten foreslått oversatt med hende, skje, inntreffe, mens ordet aber som vanligvis er en konjunksjon og betyr «men», også kan være et adverb med oversettelse «igjen, atter», eller som en forsterkende effekt. Slik jeg forstår hele setningen, som begynner i den tredje siste linjen i strofen, så er det at tiden er lang, og at den går i overensstemmelse med sannheten. Kanskje er dette å strekke, eller til og med å endre, meningen i ordene som står, men en slik oversettelse gir i det minste mening på norsk. Tysk tysk ordbok har etwas ereignet sichpassieren etwas geschieht, slik at det skal gå å oversette es ereignet sich med «det skjer».

I strofe to begynner problemene med es blühet/ An Dächern der Rauch, bei alter Krone, linjene tre og fire. Jeg skjønner ikke hva Dächern der Rauch, skal være. Dächern er flertall av Dach, tak, mens der Rauch er vanlig nominativ av røyk. Så det må i forlengelsen av linjen være «det blomstrer på/ved takene røyken, ved en eldre krone. Krone skal være trekrone, taket kan være noe i overført betydning, men røyken og den grammatiske sammenhengen den står i, får jeg ikke til å gi noen mening. Så her står jeg fast. Det sammensatte ordet Wohlangeführt står ikke i ordlisten, men er satt sammen av whol (vel) og angeführt (perfektum partisipp av anführen – «lede»), og skulle således være greit å forstå, om ikke å oversette. Videre tror jeg at seie i es seie er en variant av konjunktiven sei, slik at norsk oversettelse må bli «det er». Bedeutend er presens partisipp av bedeuten (å bety), altså «betydende». Die Wiese (eng) er hunkjønn, dativformen er der Wiese, og dativen er gitt av preposisjonen mit (med). Frasen henger videre sammen med der Alpen, genitiv flertall av die Alp eller Alpe (fjellbeite, seter). Så det blir «seterengene» eller «fjellbeitets enger». Jeg ville ha engene først, siden det står slik i originalen, og løste det med å bruke preposisjonen på (de grønne engene/ på seteren). Nedover her i oversettelsen går det kanskje litt over stokk og stein, men noenlunde i nærheten av originalen skal det være.

Tredje strofe begynner med en litt uvanlig setningskonstruksjon: ist mein Achilles mir gestorben (er min Achilles meg drept). Det tyske pronomenet mir er satt i dativ, og indikerer indirekte objekt. I min setningskonstruksjon skulle det samme gjelde på norsk, om enn formuleringen er uvanlig. Den tyske preposisjonen an kan bety flere ting, jeg oversetter konsekvent med «ved» nedover i strofen. Mot slutten oversetter jeg ord for ord, for å få en halvferdig versjon, om enn dette ikke er bra. Jeg har ikke tid til å gjøre dette ferdig, og skikkelig nå.

Gloser

Glosene er slått opp i kunnskapsforlagets ordbøker gjennom ordnett pluss. Oppslagsordene er markert med fet skrift. Det ble ekstra mange ord å slå opp i dette diktet, ekstra mange ord å være i tvil om.

Zeichen das, -s/-; tegn, merke; varemerke;

deutungslos -> Deutung die, -/-en; tolkning, fortolkning, tydning.

schmerzlos (adj.) smertefri, uten smerter; kurz und schmerzlos smertefritt.
fast (adv.) nesten, nære på; fast geschenkt! nesten gratis, gi-bort-pris.
fremd (adj.) fremmed, fremmend, ukjent, annerledes, uvanlig;
nämlich (adv. adj.) 1. nemlig; das ist nämlich so det er nemlig slik. 2. selvsamme.
Streit der, -(e)s/-e; krangel, trette, strid, kjekling.
gewaltig (adj.) mektig, voldsom, veldig, kolossal.

redet -> reden 1. snakke, prate, samtale 2. tale, holde tale.

Strom der, -(e)s/Ströme; strøm
Pfad der, -es/-e; sti, smal vei
zweifellos (adv.) uten tvil, utvilsomt.
ändern (sv. tr.) forandre, rette

kaum 1. (adv.) neppe, knapt, nesten ikke; ikke før…så 2. (subjunksjon) kaum dass knapt nok.

Bedarf der, -(e)s/; behov; bruk; etterspørsel
Gesetz das, -es/-e; lov
tönen (sv.) 1. (tr.) tone (f.eks. hår).2. (itr.) tone, lyde, klinge.
Eichbaum der, -(e)s/…bäume; Eichenbaum eiketre.

wehn -> wehen (sv. itr.) 1. vaie; die Fahne weht flagget vaier.

2. blåse, vifte; ein kalter Wind weht aus Osten en kald vind blåser fra øst.
Firn der, -(e)s/-e; isbre, gletsjer, evig snø.
vermögen (vermag, vermochte, hat vermocht, tr.) klare, kunne, være i stand til;

reichen

1. rekke; jemandem etwas reichen rekke en noe. 2. rekke, strekke til, være nok 3. rekke, strekke seg; 4. servere

sterblich (adj.) dødelig.

eh -> ehe (subjunksjon, adv.) før;

wenden (wendet, wendete, hat gewendet/wendet, wandte, hat gewandt, tr. refl.) snu, dreie, vende; bruke, anvende.
also altså, således, nå!
ereignen (sv. refl.) hende, skje, inntreffe.
Boden der, -s/Böden. 1. jord, mark, jordbunn 2. bunn, grunn 3. gulv, golv 4. loft, loftsrom 5. (overført) sikkert grunnlag, fast grunn.

trocken (adj.) tørr

Staub der, -(e)s/; støv;
Wald der, -es/Wälder; skog
blühen (sv. itr.) blomstre, florere, stå i blomst; hende, skje; sein Weizen blüht (omgs.) lykken smiler til ham.
Dach das, -(e)s/Dächer; (ytter)tak (jf. Decke); (overført, omgs.) hode, skalle
Rauch der, -(e)s/; røyk.
Turm der, -(e)s/Türme; (også sjakk) tårn.
friedsam (adj.) fredfull, fredelig
girren (sv. itr.) kurre.
Lerche die, -/-n; lerke.
weiden (sv. tr. itr., refl.) slippe på beite; gresse; sich an etwas weiden fryde/glede seg over noe.

Wohlangeführt –  satt sammen av -> wohl vel og (angeführt ->)

anführen (sv. tr.) lede, anføre; sitere, henvise til; meddele; ha til beste, holde for narr, lure;
Schaf das, -(e)s/-e; sau, får;
das Edelmütig – > edelmütig (adj.) edelmodig.
glänzen (sv. itr.) stråle, glinse; skinne, polere; (overført) lyse, briljere.
Wiese die, -/-n; eng.
Alp I. der Alp, -(e)s/-e; mareritt. II. die Alp, -/-en; Alpe -/-n; fjellbeite, seter.
hälftig – står ikke i ordboken, men nettet vil ha det til å være «halvparten» eller engelsk «equally (likt)».
gesetzt (adj.)  1. satt, verdig, moden. 2. gesetzt dass, sett at …; gesetzt den Fall, dass la oss anta at, hvis ….
schroff (adj.)  1. steil, bratt.  2. brysk, avvisende; etwas schroff zurückweisen avvise noe bryskt. 3. brå, skarp; ein schroffer Übergang en brå overgang.
Straß ?
Feigenbaum  fikentre -> Feige die, -/-n; fiken.
Bach der, -(e)s/Bäche; bekk
benachbart (adj.) nabo-, nærliggende, som grenser til.
kühn (adj.) dristig, djerv, tapper, modig.

Windessausen vindsus – >sausen (sv. itr.) I. (ist gesaust) suse av sted, fare II. (hat gesaust) suse sterkt, bruse; der Wind sauste in den Bäumen vinden suste i trærne.

die Gewohnheit vane; schlechte Gewohnheit dårlig vane/uvane.
Harnisch der, -es/-e; harnisk; in Harnisch geraten/kommen komme i harnisk.
traurig (adj.) trist, sørgelig, bedrøvelig;
Mut der, -(e)s/; mot
göttlich (adj.; også overført) guddommelig.
zwingen (zwingt, zwang, hat gezwungen, tr. refl.) tvinge; tvinge seg
Geschick das, -(e)s/-e. 1. skjebne, forsyn. 2. (uten flt.) evne, kyndighet, håndlag.
Feld das, -(e)s/-er; felt (i ulike betydninger); mark, åker; (overført) område, gebet;
schonen (sv. tr., refl.) skåne, spare, passe godt på;

fehlen (sv. itr.)

1. mangle (i betydningen: være uten, være borte).

2. savne, bli savnet.

3. (høytidelig) feile, synde mot.

4. (gammeldags) bomme, skyte feil.

Trauer die, -/; sorg.
Sc

Navn og referanser

Referansene er funnet gjennom enkle søk på nettet. Alle søkene er ikke gjort ennå.

Achille Helten ved Troja.
Skamandros (eller Scamander eller Xanthos) elveguden i gresk mytologi

 

Min kommentar

I 1803, da han skrev dette diktet, var Hölderlin i en kraftig, sykelig opprørt sinnstilstand. Han var hele sitt liv svært sensitiv, store lyrikere er gjerne det, og det smertefulle bruddet med hans store kjærlighet i livet – allerede gifte Susette Gontard – gav først noen år med stor diktning, deretter år på vei mot sinnssykdom. I 1798 måtte Hölderlin forlate huset Gontard, der han var huslærer, etter et opprivende oppgjør med herr Gontard, Susettes mann,  og i 1802 fikk Hölderlin beskjeden om at Susette var død, mens han var på vei til fots fra Bordaux i Frankrike til Nürtingen i Tyskland. Mellom 1798 og 1802 hadde han levd et omflakkende og intenst kreativt liv, etter 1802 gikk det raskt nedover med ham. Fra 1806 og til han døde i 1843, produserte han ingenting, og bodde alene og isolert hos snekker Ernst Zimmer i Tübingen.

Det var i årene han tok til med å bli sinnsyk Hölderlin begynte å skrive frie vers, og tekster med mer mystisk, filosofisk innhold. Det er omdiskutert i hvilken grad de frie formene og de frie, assosative tekstene er tilknyttet sinnsykdommen, og i hvilken grad man skal ta enkelte av disse tekstene alvorlig. Generelt er lyrikken fullt ut anerkjent, i diktene er det ennå kraft så lenge han produserer dem, og det ser også ut til at det går an å få fornuft ut av de mer filosofiske essayene hans også. Som forfatter er Hölderlin relevant og tilregnelig, så lenge han fortsetter å skrive. Sinnsyke har flere poeter, filosofer og kunstnere vært i perioder av sitt liv, også noen av de aller største.

Disse kommentarene er ikke gjort ferdig.

Gefunden (Ich ging im Walde), av Johan Wolfgang von Goethe

Dette innlegget er nødt til å bli postet før det er helt ferdig. Jeg håper jeg får fullført den med det første.

Johan Wolfgang von Goethe (1749 – 1832). Han er en gigant som min haltende tysk har gjort at jeg aldri helt har kunnet sette fullt ut pris på. Selv store norske leksikon, som skal være nøytralt, saklig og etterrettelig, slår til med formuleringer som «tysk litteraturs største dikter», «mange henseender en unik personlighet» og kraftsalven: Han var som få andre universell; han hadde en altomfattende viten, en kunstnerisk skaperkraft og en utrolig evne til fornyelse og utvikling. Lenger nede står det uforbeholdent: I denne tiden trådte geniet Goethe frem. Det er ingen andre skikkelser jeg har funnet som får sånne karakteristikker, ikke Johan Sebastian Bach, ikke William Shakespeare, ikke Leonardo da Vinci, for alle disse står det med reservasjoner «en av de største», «regnes som» og «en av de største begavelser». Sånt kan kanskje si mer om den som har skrevet artikkelen, selv om en leksikonartikkel helst skal være så formell at forfatteren blir usynlig, enn om objektet det blir skrevet om.

Det er imidlertid noe spesielt med Goethe. Jeg skal ikke gå så veldig inn på det, jeg som kjenner ham så overflatisk. Det eneste jeg har lest med fullt utbytte er Den unge Werthers lidelser, en prosatekst som går helt fint i oversettelser. De korte diktene hans gir meg stor glede, selvfølgelig, men ikke noe mer og mer imponerende enn andre diktere, slik som Heinrich Heine og Rainer Maria Rilke. Det er i storverkene det såkalte geniet til Goethe trer frem, der han viser seg i en posisjon tilsvarende den til Shakespeare i engelsk litteratur, den ubestridte ener. Jeg har lest Faust, oversatt av Andre Bjerke og Åse Marie Nesse, men det var neppe samme kraft i oversettelsen som i originalen.

Her er et dikt av ham, som jeg for nå ikke får gjort meg helt ferdig med. Det er tidligere oversatt av Åse Marie Nesse, vet jeg, og het da «Eg vandra eine». Min oversettelse kommer ikke til å være ferdig i det innlegget for første gang postes.

Gefunden

Ich ging im Walde
So vor mich hin,
Und nichts zu suchen,
Das war mein Sinn.

Im Schatten sah ich
Ein Blümlein stehn,
Wie Sterne blinkend,
Wie Äuglein schön.

Ich wollt es brechen,
Da sagt’ es fein:
Soll ich zum Welken
Gebrochen sein?

Mit allen Wurzeln
Hob ich es aus,
Und trugs zum Garten
Am hübschen Haus.

Ich pflanzt es wieder
Am kühlen Ort;
Nun zweigt und blüht es
Mir immer fort.

1813

Min oversettelse

Funnet

Jeg gikk i skogen – Ich ging im Walde
For meg selv hen – So vor mich hin,
Og ingenting å søke – Und nichts zu suchen,
Det var mitt sinn – Das war mein Sinn.

I skyggene så jeg – Im Schatten sah ich
En liten blomst (?) stå – Ein Blümlein stehn,
Som en stjerne den blinket – Wie Sterne blinkend,
Som med øyne så skjønt – Wie Äuglein schön.

Jeg vil brekke det – Ich wollt es brechen,
Da sa det fint – Da sagt’ es fein:
Skal jeg gjennom visning – Soll ich zum Welken
Være brukket – Gebrochen sein?

Med alle røtter – Mit allen Wurzeln
Hever jeg det av – Hob ich es aus,
Og bærer til hagen – Und trugs zum Garten
Til det søte hus – Am hübschen Haus.

Jeg planter det videre – Ich pflanzt es wieder
På et kjølig sted – Am kühlen Ort;
Nå greiner og blomstrer det – Nun zweigt und blüht es
Til meg for alltid – Mir immer fort.

 

Kommentarer til oversttelsen

Den er på vei…Foreløpig er det store mangler med den… Linjer som ikke er ferdige har den tyske versjonen like ved siden av. Det er det også til disse kommentarene. Jeg håper å bli ferdig nå i løpet av uken.

Vendingen vor mich hin er jeg ikke helt sikker på, i første strofe. Direkte oversatt blir det «foran meg hen», men det gir jo ikke noen god mening. Jeg har lett opp noen raske eksempler på nettet, men ingen å slå meg til ro med. Jeg vil tro de to første linjene har å gjøre med enkelt og greit at han gikk alene i skogen.

Ein Blümlein er en liten blomst, og jeg må se litt på hvordan jeg skal sette ordstillingen  der i strofe 2.

I strofe 3 har jeg ikke kommet meg frem til meningen med den. Det samme kan man egentlig si om hele diktet.

Strofe 4 skal være ordrett ikke så aller verst, selv om det ikke er klart hva det betyr.

Substantivet der Zweig er «grein, kvist», og verbet abzweigen er «å forgreine seg», så verbet zweigt må nok ha en betydning av å «sprette greiner», tilsvarende «blomstre». Altså at både greinene og blomstene spretter ut.

Gloseliste

Glosene er slått opp i kunnskapsforlagtes blå ordbok, på Ordnett.no.

hin 1. dit bort, hen, bort (til, i retning mot) 2. (omgs.) ødelagt, dødt, borte, forbi (→ også hin sein).

Blümlein – diminutiv -> Blume blomst

Äuglein – diminutiv -> Auge øye

fein fin

Welken subst -> welken visne

Wurzeln – flertall -> die Wurzel rot

hob – preteritum -> heben 1. heve, løfte; høyne 2. (refl.) stige, heve seg; (overført) blomstre; oppheves, gå opp i opp.

trugs – trug -> tragen bære (i forskjellige betydninger: bære, ha på, ha; bære, tåle; bære, kaste av seg, forrentes; bære seg).

hübschen -> hübsch 1. søt, smakfull, pen 2. (omgs.) pen, nett, temmelig stor; eine hübsche Summe en pen/nett sum; das wirst du hübsch bleiben lassen det får du pent la være.

blüht -> blühen (sv. itr.) blomstre, florere, stå i blomst; hende, skje; sein Weizen blüht (omgs.) lykken smiler til ham.

zweigt -> abzweigen 1..forgrene seg; 2. (omgs.) legge til side, lure unna.

Kommentar til diktet

Vil komme…

Todes-erfahrung, av Rainer Maria Rilke

Når Rilke skriver om døden, så må det vel bli bra? Denne dikteren som er så kjølig og klinisk i sine iakttagelser, som om han var naturvitenskapsmannen i laboratoriet. Han skal skrive hva han ser, verken mer, eller mindre. Han er mannen bak ordet dinggedichte, eller «tingdikt», på norsk. Diktene skal handle om ting, og være så konkrete og nøyaktige i formen at de blir ting selv. Store norske leksikon skriver:

Døden «vokser og modnes» med det individuelle liv som den er en del av. Menneskets oppgave består i å fylle hverdagens små ting med mening slik at deres ting-karakter oppheves, og de blir verdier.

Her foregriper Rilke filosofien til Jaspers og Heidegger.

Todes-Erfahrung

Wir wissen nichts von diesem Hingehn, das
nicht mit uns teilt. Wir haben keinen Grund
Bewunderung und Liebe oder Haß
dem Tod zu zeigen, den ein Maskenmund

tragischer Klage wunderlich entstellt.
Noch ist die Welt voll Rollen, die wir spielen.
Solang wir sorgen, ob wir auch gefielen,
spielt auch der Tod, obwohl er nicht gefällt.

Doch als du gingst, da brach in diese Bühne
ein Streifen Wirklichkeit durch jenen Spalt
durch den du hingingst: Grün wirklicher Grüne,
wirklicher Sonnenschein, wirklicher Wald.

Wir spielen weiter. Bang und schwer Erlerntes
hersagend und Gebärden dann und wann
aufhebend; aber dein von uns entferntes,
aus unserm Stück entrücktes Dasein kann

uns manchmal überkommen, wie ein Wissen
von jener Wirklichkeit sich niedersenkend,
so daß wir eine Weile hingerissen
das Leben spielen, nicht an Beifall denkend.

Neue gedichte, 1907

Min oversettelse

Dødserfaring

Vi vet ikke fra dette vi forlater, at
intet deler seg med oss. Vi har ingen grunn
til å vise døden beundring og kjærlighet
eller hat, som den tragiske klagen

til en maskemunn underlig fordreid.
Heller er verden fullt av roller, som vi spiller.
Så lenge vi sørger, om vi også føler,
spiller også døden, skjønt det faller ham ikke.

Dog som du går, så bryter i tribunen
et streif av virkelighet gjennom denne spalten
som du går gjennom: Grønn virkelig grønne,
virkelig solskinn, virkelig skog.

Vi spiller videre. Urolig og vanskelig lærte
å si frem og fakter av og til
løfte opp; men din fra oss som fjerner seg,
fra vårt stykke kan henføre væren

og noen ganger overkomme, som en viten
av hver virkelighet senker seg ned,
slik at vi en stund henrykt
spiller livet, uten å tenke på applausen.

Nye dikt, 1907

 

Kommentar til språket og oversettelsen

Oversettelsen er ennå ikke helt ferdig. Det viste seg også å være en ganske vanskelig oversettelse, som vil kreve litt tid.

Diesem i første strofe står i dativ nøytrum. Jeg er litt usikker på om jeg fikk den oversettelsen riktig. Jeg klarer heller ikke finne riktig ut hva om er forbindelsen mellom Bewunderung, som i hunkjønn er beundring (die bewunderung), og jeg ikke kan skjønne hvordan det da henger sammen med kein Grunn bewunderung. Om det henger sammen med verbet lenger nede, gir det mening, og jeg oversetter det slik. Tysk har jo en tendens til å holde igjen på verbet, og la det lukke igjen setningen til slutt. Prisen for min oversettelse er at jeg må stokke om på rekkefølgen, og plassere ord i linjer de ikke hører hjemme.

Strofe 1 fortsetter over i strofe 2, med nye vanskeligheter for en oversetter med litt begrensede språkkunnskaper. Jeg tror den i den ein Maskenmund, kan fungere som et relativt pronomen, altså på norsk «som». Maskenmund kan ikke være annet enn «maskemunn», like forståelig og uforståelig på norsk som på tysk. Tragischer Klage er genitiv, og må da følgelig være enten maskemunnens tragiske klage eller den tragiske klagen til en maskemunn. Også her gjør jeg om på verselinjene for å gi god flyt på norsk. Noch ist die Welt voll Rollen er også vanskelig. Jeg tror kanskje noch kan oversettes med noe sånt som «heller» eller «snarere», men Rollen kan som verb bety rulle, som substantiv rulling eller rolle. Voll er full, men jeg får meg liksom ikke til å skrive «full rulling». Jeg skriver full av roller. Det gir mening, men jeg vet ikke om det er den riktige.

Jeg må poste nå. Jeg gjør mer senere.

Gloser

Glosene er slått opp på ordnett pluss.

Hingehn -> hingehen gå dit, forgå -> hin betegner bevegelse bort fra den talende, dit bort og gehen

teilt -> teilen dele; dividere, dele seg

Grund 1. jordbunn, jord, grunn, fundament 2. bunn; havbunn, dalbunn 3. grunn, bakgrunn, forutsetning, årsak

Bewunderung beundrer, betrakter

Haß hat

entstellt -> enstellen 1. fordreie, forfalske, forvrenge 2. vansire, skjemme

wunderlich besynderlig, underlig

obwohl skjønt, om enn, selv om

brach -> brechen I. bryte, brekke, knekke; kaste opp; (høytidelig) plukke, bryte av II brytes. briste, gå i stykker; ruse, styrte fram; bli uklar, grumset

Bühne 1. teater, scene (også overført) 2. tribune, podium

jenen -> jener jene jenes (determenativ) han, hun, den/det, den der (førstnevnte)

Grün 1. grønn 2. umoden, fersk

Bang engstelig, urolig (die Bange uro, engstelse)

Erlerntes -> erlernen lære seg, tilegne seg

hersagend -> hersagen si frem

Gebärden -> Gebärde fakte, geberde, gest

dann und wann av og til, glimtvis

aufhebend 1. løfte (opp), ta opp 2. oppheve, avsaffe, oppløse, utjevne 3. oppbevare, legge til side, ta vare på 4. (gammeldags) ta til fange

Stück stykke, bit, del

entrücktes -> entrücken (poetisk) 1. henrykke, henføre 2. rykke, ta bort

Dasein tilværelse, eksistens

niedersenkend nedsenkede -> nieder 1. (adv) ned 2. (Adj) lav og senkend 1. senke, slå ned, sette ned 2. senke seg, sette seg 3. bøye seg

Weile stund

hingerissen henført, henrykt, begeistret

Beifall bifall, samtykke, applaus

denkend -> denken tenke, mene, snes; tro; ha i sinne, akte, minnes, huse

Kommentar til diktet

Kommer…

 

Der Dichter, av Rainer Marie Rilke

Et kort, og ganske enkelt dikt av Rainer Marie Rilke (1875 – 1926) presenterer jeg i  dag. Det heter Der Dichter, Dikteren, og er hentet fra samlingen Neue Gedichte. Den samlingen kom ut i 1907, og er skrevet mellom 1902 og 1907, altså mellom de to store samlingene hans, Der Buch des Bilder, og nå altså Neue Gedichte. I mellomtiden gav han også ut Das Stunden-Buch, med dikt fra perioden 1899 – 1903, og en del tekster i andre sjangre. Så det var en aktiv periode,

Rainer Marie Rilke var opptatt av tingene, at de skulle beskrives saklig og konsist, nærmest vitenskaplig. Dikteren skulle ha en kjølig ro om det han beskriver, være en vitenskapsmann, uten engasjement for objektet som studeres. Man kan og skal interessere seg for det, men ikke begeistres og la seg rive med til å forsøke å gjøre det til noe mer enn det det er. Rilke bruker selv uttrykket Dingwerdung, på norsk kanskje «tingliggjøring». Her peker Rilke og hans diktning kanskje fremover til filosofiene til Jaspars og Heidegger, som også var opptatt av at det er tingene vi bruker og hvordan vi bruker dem som er livene våre, vi må på et vis forsøke å fylle dem med mening. Diktene i Neue Gedichte følger dette programmet, de er alle opptatt av å beskrive gjenstanden i diktet, slik en vitenskapsmann ville gjort det, den saklige, objektive, endelige beskrivelsen.

Jeg har tidligere postet flere dikt fra samlingen, også det mest kjente, Der Panther, der Rilke kanskje lykkes aller best i bare å beskrive objektet, mens alt som ligger rundt det kommer i tillegg. Han beskriver panteren i buret, de veldige, innestengte krefter, og det blir opplagt at dette innebærer en lidelse for dyret, at det er spesielt dette mektige dyret er innestengt i et bur, til utstilling. Diktersubjektet, observatøren, er ikke engasjert i det han skriver om, han beskriver saklig og konsist, men engasjementet kommer av seg selv, hos leseren, i møte med beskrivelsen.

Det ble kanskje litt lærd å skrive det på denne måten, jeg håper jeg når frem med det jeg vil si. Forrige dikt jeg postet er Kjærlighetssang, Liebes-Lied, hvor det er samklangen i naturen som beskrives, nesten med litt orientalske elementer, filosofi og religiøse tanker fra østover i Asia. I dag er det altså Dikteren, et yndet tema både for dem som selv skriver dikt og oss som skriver om dem. Det er noe eget når dikteren selv beskriver sitt program i et dikt i den formen og på den måten han eller hun mener diktet skal skrives. Vi har selv et av de mest berømte, Welhaven og hans Digtets aand, der han beskriver hvordan et godt dikt skal være, i romantikken. Rilke tilhører en annen tid, uten begeistring, og med sterk tiltro til vitenskapen. Det romantiske diktergeniet gjelder ikke lenger, den som lar følelsene bruse og er i stand til å komme i kontakt med det sublime, den som kan vise vanlige folk den egentlige verden, nesten som filosofen i Platons hulelignelse. Nå er det vitenskapsmannen, observatøren, som trekker seg tilbake og vier sitt liv til studiet av den verden vi lever i, ikke noe mer, og heller ikke noe mindre.

Kanskje må jeg i den fobrindelse slenge på noen ord fra Rilkes biografi. I tiden rundt 1900 gjorde han noen lange reiser til Russland, og ble sterkt inspirert der. Han møtte dikteren Tolstoj og maleren Repin, og han var kyndig i russisk, og prøvde en stund å livnære seg litt ekstra ved å oversette verk derfra. Han kommer tilbake, og bosetter seg deretter i Paris, hvor han skriver et verk om Auguste Rodin, og har mange og lange samtaler med ham. Rilke vanker i kunstnermiljø, mange malere, der det også gjelder om å beskrive objektet, trenge inn i det, og formidle videre hva som er de essensielle egenskapene ved det. Maleren Cezanne er en annen inspirator fra denne tiden. Privat hadde han skilt seg fra sin kone, Clara Westhoff, året etter at de hadde giftet seg i 1901. De hadde et barn sammen, det ble overlatt til morens foreldre. Rilke er oppslukt av kunsten, og kan ikke la hverdagen komme i veien. Det gjelder også i politiske spørsmål, starten på 1900-tallet var som vi vet dramatisk, og skulle ende opp med å bli veldig dramatisk, men Rilke trakk seg unna. Under første verdenskrig skrev han elegier, klagesanger, brennende politiske spørsmål skrev han lite om, engasjerte seg ikke i, enda han var tysker født i Praha, den gang i Østerrike-Ungarn, men snart til å bli hovedstaden i den nye staten Tsjekkoslovakia.

Diktet Dikteren er også om å trekke seg unna, gi avkall på alt, men ikke hente noen inspirasjon eller begeistring i den kunstneriske ensomheten, her er ingen store ord om store oppgaver, her er den nøkterne observasjonen, som Rilke mente dikterne skulle gjøre.

Der Dichter

Du entfernst dich von mir, du Stunde.
Wunden schlägt mir dein Flügelschlag.
Allein: was soll ich mit meinem Munde?
mit meiner Nacht? mit meinem Tag?

Ich habe keine Geliebte, kein Haus,
keine Stelle, auf der ich lebe.
Alle Dinge, an die ich mich gebe,
werden reich und geben mich aus.

Min oversettelse

Dikteren

Du fjerner deg fra meg, du time.
Ømt slår meg ditt vingeslag.
Alene: Hva skal jeg med munnen min?
med natten min? dagen min?

Jeg har ingen kjæreste, ikke noe hus,
ingen sted, som jeg lever av.
Alle ting, som jeg gir meg til,
blir beriket og gir meg fra seg igjen.

Kommmentar til språket og oversettelsen

Jeg hadde en stund «(til) meg» i parentes i linje to i første strofe, for at det ikke skulle være tvil om at meg er indirekte objekt i setningene, at vingeslagene blir slått til ham, ikke at de slår ham. Det skulle være klart nok for alle interesserte nok i dette diktet til å finne frem til denne posten.

I strofe to er det noen sammensetninger med preposisjoner jeg ikke kan garantere jeg får riktig. Kyndige i tysk må gjerne tipse meg, om det er noe jeg har gjort feil. Vendingen auf der ich lebe, får jeg til å bety av hva jeg lever, med der brukt som et relativt pronomen. Vendingen an die ich mich gebe, vil jeg si er noe sånt som «ved hva jeg gir meg», også die brukt som relativt pronom, og an måtte jeg slå opp på ny for å forsikre meg om hva det kunne være (står i glosene). Siden die er akkusativ, tror jeg det her skal være bevegelse, altså gi seg til noe. Jeg vil si at det er dikteren som gir seg (selv) til tingene, og at i neste linje blir de rike og gir ham fra seg igjen. Akkusativen (mich) tilsier det skal være bevegelse, han blir gitt bort igjen (fra tingene).

Jeg legger til litt ord og omskriver, slik at betydningen skal bli klar på norsk. Men om betydningen er klar, er det ikke sikkert det er den riktige.

Gloser

Glosene er slått opp i kunnskapsforlagets blå ordbok.

entfernst -> entfernen fjerne; ta bort, vekk; ta ut, komme bort fra; sich entfernen fjerne seg

Flügelschlag vingeslag (Flügel vinge)

Wunden-> wund øm, sår, hudløs; sich die Fersen wund laufen få gnagsår på hælene; der wunde Punkt det ømme punkt

Munde -> mund munn

an A. preposisjon med dativ (uttykker situasjon, ro, nærhet, berøring) og med akkusativ (uttrykker retning, bevegelse mot noe).

B. adverb, ved, henved, på, i, til, opptil, av, om, hos, mot, henimot, for.

Stelle 1. sted 2. stilling 3. myndighet, adminstrasjon

auf på (hen op, opp på, oppe på, ut på); i (opp i, oppe i); til; over; av; mot; etter; med hensyn til, hva angår; ved.

geben gi (i ulike betydninger), forære, rekke; undervise; oppføre, foranstalte, holde, frembringe; gi seg

aus av, ut, opp av, ut, ute, fra, vekk fra, på

Kommentar til diktet

Diktet har to enkle strofer. Første strofe beskriver situasjonen, og stiller spørsmålet. Timene fjerner fra poeten, tiden går, og han hører vingeslagene i det den fjerner seg. Merk at det er ikke timeslag, her, det er vingeslag. Det understreker ideen at tiden flyr av gårde. Dikteren, dikter-jeget, sitter igjen. Hva skal ham med munnen, redskapet han har fått til å snakke? Hva skal han med natten og dagen, tilværelsen?

Så følger en videre beskrivelse, han har ikke noen kjæreste (geliebte), hus (Haus) eller sted (Stelle), han kan ikke få liv fra dem, slik andre mennesker kan. Kjæreste og hus må være konkret, det er det som fyller hverdagen for folk flest, sted også, steder man kan være og like seg, og føle at man hører hjemme. Kanskje har det omstreifende livet Rilke levde litt å si, her, i akkurat savnet av et eget sted. Om jeg har skjønt det rett, er det av disse ting andre lever, men kunstneren – dikteren – kan ikke trekke av disse tingene for å fylle tilværelsen med liv og mening.

Om jeg her har tolket det riktig, passer det godt til det jeg har skrevet om tingliggjøringen, Dingwerdung. Dikteren har som oppgave å beskrive tingene, og med det berike dem med mening. I Heideggers filosofi er dette alle menneskers oppgave, fylle tilværelsen med mening gjennom tingene vi bruker, for denne hverdagen vår med alle tingene er tilværelsen. Så dikteren kan hjelpe oss med sine observasjoner og nøyaktige beskrivelser, når han er en så stor dikter som Rilke. Prisen for dikteren, er å gi avkall på slike ting som fyller vanlige menneskers liv med mening, kjæreste og hjem, det vi gjengir oss til hver dag for å få det til å gå rundt.

Min gjendiktning

Dikteren

Du fjerner deg fra meg, du stund.
Ømt slår du meg ditt vingeslag.
Hva skal jeg alene med min munn?
Med min natt? Med min dag?

Jeg har ingen kjæreste, intet hjem,
ingen stjerne, som gir mitt liv vei.
Alle ting, som til jeg gir meg,
blir beriket og gir meg bort igjen.

ES2016