Fredmans epistel N:o 81: Märk hur’ vår skugga, av Carl Michael Bellman

Dette er en blogg for tekster, ikke musikk, og selv om lyrikken opprinnelig var forbundet med musikkinstrumentet lyre, og poesien er den mest musikalske av de litterære hovedsjangrene, så er denne bloggen stort sett fri for sangtekster og viser. Men hvordan skal man da få plass til Carl Michael Bellman – en av de største svenske og skandinaviske poeter, og en av store i verdenslitteraturen når det kommer til visediktning og lyrikk skrevet i opplysningstiden. Kanskje kan man si Bellman kombinerer klassisismens strenge formkrav med en skikkelig løsluppenhet i innholdet, kanskje blir man i overkant akademisk ved å snakke om formkrav og klssisisme når det gjelder Bellman. Det er noe umiddelbart i tekstene til Bellman, som treffer uten krav til forkunnskaper, og som fremdeles treffer og betyr noe for folk, den dag i dag.

Carl Michael Bellman ble født i 1740, i Stockholm, og han døde samme sted i 1795. Han kom fra en god familie, høyere borgerklasse, men familien ble rammet av økonomiske vanskeligheter, og unge Bellman begynte å vanke i miljøer der det var en god del drikk og forlystelser. Her utmerket Bellman seg som en utmerket dikter av drikkeviser, og han prøvde seg også litt i andre sjangre. Jeg kan ikke dette så godt, det er nok av sider på nettet skrevet av folk som kan det skikkelig (sidene jeg har brukt er Bellman.net, Store norske leksikon og Den svenske litteraturbanken). I hvert fall fikk Bellman en plass ved hoffet til Gustav 3 i 1776, med kongelig pensjon og den økonomiske tryggheten som med det følger med.

Jeg har som så mange, mange andre mitt møte med Bellman gjennom tolkningene til Cornelis Vreeswijk. Der er musikken en uløseslig del av det, og det blir aldri vakrere enn i Märk hur’ vår skugga, men nå er det altså teksten som skal få oppmerksomheten, og hva det er med den som er banebrytende og eget. Det er også en god del i teksten som skal forklares, også gjort meget bra på Bellman.net sine sider om denne epistelen. Det er også nødvendig å sette epistelen noe mer inn i en sammenheng.

Her støtter jeg meg veldig på artikkelen på Store norske leksikon. En epistel er et brev, eller en forsendelse, ordet er gresk, og har også sammenheng med apostel, sendebud. De mest berømte epistlene er nok Paulus’ brev i det nye testamentet. Bellman parodierer disse brevene i de første av epistlene, de som ble skrevet i perioden 1768 til 1770, altså før han hadde sikret seg plass hos kong Gustav 3 og før Gustav 3 hadde kommet til makten i 1772. Paulus’ brev går til menighetene rundt om i det kristne landet, og de er fulle av råd om hvordan man skal oppføre seg, tolke Jesu’ ord og organisere kirkelivet. Paulus er den romerske Saulus, som starter med å forfølge kristne, og siden ser lyset og blir omvendt, til å bli et av forbildene i den kristne tro, en sann helgen. Bellman legger sine epistler i munnen på Fredman, en vellykket urmaker og forretningsmann som lykken snudde for, så sterkt at han han havnet på gaten og ble dranker. Han døde i 1867, godt kjent og sikkert mye diskutert i Stockholm, og nå altså foreviggjort gjennom epistlene Bellmann skriver i hans navn. Kontrasten mellom Paulus og Fredman er enorm, og den komiske virkningen er tilsiktet. Paulus oppfordrer til den gode moral, til å elske hverandre og være kjærlige i Kritus, sånne opphøyde ting, mens Fredman går til det lave; hans råd er klart: man skal drikke og more seg.

Sant va dä, ingen dricker; drick käre Bröder; Skåder
glasenom på bordenom i Krogenom; betraktom Stopenom på
hyllomen inom Skåpdörrenom; märker huru det glänsande
tennstopet, som Cajsa Stina står där och håller, liksom talar
til dig: Hej kära Själ! fukta din aska. Friliga, kära Systrar,
Friliga mina Bröder: veten J huru det kommer mig före? Jo
det kommer mig så före, som ingen kan komma sig före förr
än vi ta oss en klunk. Hur sa? Hva ba? Gutår kära Själ!

Epistel N:o 1

Og i nummrer 2,

–  –  Supa, dricka,
Och ha sin flicka,
Är hvad Sancte Fredman lär.

Epistel N:o 2

Denne sjangerblandingen, parodieringen og blandingen av høyt og lavt var veldig populært i tiden. Bellman var en pioner, og en mester i dette, og utforsket særlig blandingen mellom Bibelparodien og drikkevisen. Det er så høyt og så lavt som man kommer, det er oppskriften på klassisk komikk, sette tingene på feil plass, kle drankeren i kongens klær, vise adelsmannen frem i underbuksene, eller alludere til Bibelen og kombinere med hor og drikk, det er sikker suksess når det gjøres skikkelig. Vår egen Holberg var ekspert, det samme franskmennenes Molliere. Vi ser at Bellman gjør tapre Fredman til en helgen også, Sancte Fredman, står det, hans lære er å supe (dra inn i munnen, drikke, svelge) og drikke, og ha si jente (flicka).

I fase to av epistlene dukker fader Moviz opp på arenaen. Disse epistlene er skrevet mellom 1770 og 1772, og nå blir det humoristiske, løsslupne fra de første epistlene noe nedtonet. Fremdeles er det å drikke og ha det lystig det handler om, men den helt harmløse moroa og harselasen fra den første delen blir oppgitt. Alle karakterene Bellman skriver om er ekte mennesker, fra Stockholm i hans egen samtid. Felles for dem er at det ikke gikk så bra, forsøkene på karriere ble litt så som så, og de pleide å ende på kneipene etter en eller annen form for personlig ulykke. Moviz var sønn av en kroholder, og prøvde seg i litt forskjellige karrierer og utdanningsveier, før han endte opp i hæren, i det som het feltartelleriets sappørregiment (sappørsoldatene (av fransk sapeur) hadde oppgaver i beleiringsstrid, de skulle grave skyttergraver og løpegraver, blant annet, om noe i dag skulle tilsvare denne våpengrenen, måtte det være en form for ingeniørsoldat). Han drev det så langt som til å bli undersappør, noe som neppe var noe særlig, etter fjorten års tjeneste. Han får giftet seg, og får tre sønner, men kona dør i 1752, hvorpå han gifter seg på ny med en annen, samme år. De virkelige problemene for ham begynner i 1763, da han skader hendene i tjeneste, og får avskjed med pensjon. Så starter en karriere som dranker og spellemann, fast gjest på kroer og baller, og innehaver også av sin egen kro, som det nok var hustruen som tok seg mest av. Alt dette har jeg fra personkarakteristikkene på Bellmann.net.

Epistel N:o 30 har dødens tyngde, som også den vi skal behandle i dag har det.

Drick ur ditt glas, se Döden på dig väntar,
Slipar sitt svärd, och vid din tröskel står.
Blif ej förskräckt, han blott på grafdörn gläntar,
Slår den igen, kanske än på et år.
Movitz, din Lungsot den drar dig i grafven.
–  –  –  Knäpp nu Octaven;
Stäm dina strängar, sjung om lifvets Vår. :||

Dette er siste spor på Vreeswijks CD Moviz, Moviz, med sanger av Bellman.  Moviz ligger for døden med lungsot (tuberkolose), men det er ennå kamp om drikk og vellyst, ønsket om ennå synge om livets vår, ennå more seg og være glad. Det er Bacchus, vinguden, som vokter over ham, og det er til ham de ber om hjelp, til han de skåler. Ønsket er at Moviz skal stemme i i skålen enda en gang, flere ganger, det er hele tiden oppfordring om det, til den døende Moviz. Det slutter også med ordet skål: Skull’ du åstunda/, ânnu en fälsup? Vill du dö? – Nej, guttår! Det er gripende trist med noen av de samme virkemidlene som i Märk hur’ vår skugga, det går rett i hjertet på meg i alle fall. Men helt historisk riktig er jo denne teksten ikke. Den er datert til 3. september, 1771. Moviz døde i 1779, 60 år gammel.

Den siste fasen av epistlene er den som tok lengst tid å skrive. Det var også på denne tiden Bellman fikk en mer fast stilling, og orden på livet sitt, med hustru og solid inntekt. Han er etablert og anerkjent. Tekstene blir litt dypere, personskildringene rikere, det er ikke lenger bare karakterer og stereotyper, det er ikke alt sammen bare for å lage en morsom og festlig effekt. Store norske leksikon skriver utviklingen gikk fra enklere emner og improvisasjonskunst, til «et mer bevisst klassistisk ideal».

Märk hur’ vår skugga er den nest siste spistelen.  Den er antagelig skrevet på slutten av 1780-tallet, eller i 1790. Fredmans epistler ble utgitt i 1790, så det må ha vært like før. Sangen er tillegnet Dr. Anders Blad (1748 – 1834), uten at det skal tillegges så mye vekt. Dr. Blad var en personlig venn av Bellmann, om dette er det også skrevet på Bellman.net. Epistelen er satt til graven til Grälmakar Löfbergs hustru, den skal være diktet der. Grälmaker er kanskje best oversatt med «bråkmaker», gräl er «krangel» eller «bråk», etter hva jeg har funnet ut. Det moderne uttrykket for sterbhuset er «dødsboet», og Danto er et sukkebruk (nedlagt 1769) og senere brennevinsbrenneri (åpnet 1776) ved Årstadviken i Stockholm. Mot slutten av epistelen står det «Hon från Danto bommen skildes i dag», bommen er en tollbom hvor avgiften ble betalt av de som reiste over isen ved Årstadviken vinterstid. Mer enn det har ikke jeg klart å finne ut, verken om Löfberg eller hustruen hans, eller ytterligere om bakgrunnen for denne nydelige epistelen, og det ser ikke ut til at nettstedene jeg har oppsøkt har vært så opptatt av det heller. Gravleggingen foregår ved Maria kirkegården i Stockholm. Charon, eller Kharon, som vinker fra sin brusende elv, i strofe 1, er udyret som ror døde mennesker over elven Akheron, til dødsriket.

Og så er det å la Bellmanns ord tale for seg selv.

Fredmans epistel N:o 81

Til Grälmakar Löfberg i Sterbhuset vid Danto bommen,
diktad vid Grafven.

Dedicerad til Doctor BLAD.

Märk hur’ vår skugga, märk Movitz Mon Frere!
Innom et mörker sig slutar,
Hur Guld och Purpur i Skåfveln, den där,
Byts til grus och klutar.
Vinkar Charon från sin brusande älf,
Och tre gånger sen Dödgräfvaren sjelf,
Mer du din drufva ej kryster.
Därföre Movitz kom hjelp mig och hvälf
Grafsten öfver vår Syster.

* * *

Ach längtansvärda och bortskymda skjul,
Under de susande grenar,
Där Tid och Döden en skönhet och ful
Til et stoft förenar!
Til dig aldrig Afund sökt någon stig,
Lyckan, eljest uti flygten så vig,
Aldrig kring Grifterna ilar.
Ovän där väpnad, hvad synes väl dig?
Bryter fromt sina pilar.

* * *

Lillklockan klämtar til Storklockans dön,
Löfvad står Cantorn i porten;
Och vid de skrålande Gåssarnas bön,
Helgar denna orten.
Vägen opp til Templets griftprydda stad
Trampas mellan Rosors gulnade blad,
Multnade Plankor och Bårar;
Til dess den långa och svartklädda rad,
Djupt sig bugar med tårar.

* * *

Så gick til hvila, från Slagsmål och Bal,
Grälmakar Löfberg, din maka;
Där, dit åt gräset långhalsig och smal,
Du än glor tilbaka.
Hon från Danto bommen skildes i dag,
Och med Hänne alla lustiga lag;
Hvem skall nu Flaskan befalla.
Torstig var hon och uttorstig är jag;
Vi ä torstiga alla.

1790

Kommentar til språket

Her benytter jeg forklaringene til Bellmann.net, der de finnes, og ellers svenske ordbøker på nettet (særlig svenske akademiets ordbok: www.saob.se). Jeg er ingen ekspert på svensk, særlig ikke fra denne tiden, så jeg setter pris på om mer kyndige gjør meg oppmerksom på feil jeg eventuelt har begått.

Märk hur’ vår skugga, er den berømte første linje, og blir ofte brukt som navn på epistelen. Märk er av å merke, hur‘ er noe i retning av vårt norske «hvordan», og skugga er riktignok vår «skygge», men her ment som «kropp» eller «form». «Merk hvordan skyggen vår, Moviz min bror, slutter seg inni et mørke», kan de to første linjene omskrives til norsk. De to neste linjene blir i enkel norsk: Hvordan gull og purpur i skuffelen, den der/ blir til grus og kluter. Meningen er at det som var vakkert og verdifullt, billedlig representert med gull og purpur, nå i «dødens skuffel» blir til stygt og verdiløst, grus og kluter. Slik tolker jeg det. Charon som vinker fra sin brusende elv, er på norsk vanligvis skrevet Kharon, han fører i klassisk gresk mytologi de døde over elven Akheron til dødsriket. Dante skriver for øvrig om ham i Canto III, i Inferno, i sin guddommelige komedie, noe det går an å lese om på Helt grei litteratur. Dödgräfvaren som vinker tre ganger i linjen under, er han som står for selve begravelsen, «begraveren» eller «gravleggeren», kanskje, jeg vet ikke om vi nå har et eget norsk ord for dette. Mer du din drufva ej kryster er litt vanskelig å nøste opp i, drufva er drue, kryster er kujon, og drue er nok en billedlig omskriving av vin, men så er det hva dette mer i starten skal bety. Alle tolkningene jeg kan komme på blir anstrengt og gjetning, så jeg tror jeg lar den ligge. Forslag og rettledning mottas med takk. Avslutningslinjene i første strofe er imidlertid greie, Moviz (se forklaring i innledningen om hvem han er) skal komme og hjelpe til med å sette opp en gravstein for den døde (søster er ikke ment bokstavlig, selvsagt).

Längtansvärda er et vakkert og poetisk ord, linjen Ach längtansvärda och bortskymda skjul synger seg selv, men nøyaktig hva det betyr skal jeg være litt forsiktig med å uttale meg om. Längtan er «lengsel», värda er «verdt», så jeg får det til å bli noe i retning av «lengselsverdig», men har liksom en følelse av at noe skurrer med det. Skymda i «bortskymda» får jeg til å bli partisipp av skymma «å mørkne», eller «dekke for», så bortskymda skjul blir vel da noe i retning av «bortgjemte» eller «bortdekkede» skjul. Hele setningen i de to første linjene blir da sånn cirka: Akk, lengselsverdige og bortgjemte skjul/ under de susende grener. De to neste linjene (som også består av én setning) uttrykker at på dette stedet forener tiden og døden skjønnhet (skönhet) og stygghet (ful) til støv (stoft). Det er kraftfult og riktig sagt, i døden blir alt stygt og skjønt med tiden til støv. Lyckan, eller lykken, som i linjen under uti flyckten (uti flukten) ejlers (ellers) er så vig, det vil si «smidig» og «spenstig», likevel aldri iler rundt grifterna (gravene). Så om lykken kan finnes mange steder, dens flukt er veldig lett og rørlig, så finnes den aldri ved graven til et elsket menneske. De to siste linjene i denne strofen er litt vanskelige. Det er ikke så lett å vite hva som er subjektet i den siste linjen, hvem som «fromt bryter sine piler», og linjen over er heller ikke så enkel. Ovän er «uvenn», men kan det virkelig være «uvenn som væpnedes, hva synes vel deg?» Jeg får ikke det helt til å stemme. Er det uvennen som fromt bryter sine piler, i en slags overført betydning, han gleder seg i din ulykke? Jeg er ikke så sikker på denne, og tar gjerne i mot hjelp.

«Den lille klokken ringer til den store klokkens drønn» er betydningen i første linje i strofe 3, men hva konkret Lillklockan og Storklockan er, skal jeg være forsiktig med å uttale meg om. Da måtte jeg nok visst mer om svensk begravelsespraksis på denne tiden, om det ble ringt med flere klokker, eller om kanskje Storklockan er ment i overført betydning, om det er livets klokke eller dødsklokken som drønner, og overdøver den lille kirkeklokken. Cantorn er kantoren, kirkemusikeren, og at han står Löfvad, betyr at han står pyntet med begravelsesbuketten. Jeg tror Gåssarna er flertall tilsvarende norske «gosse», som nynorsk ordbok forklarer med «ung mann, gild kar», og som de legger til er jamfør svensk «gossse – gutt». Så det er de skrålende karene som helliger dette stedet (helgar denne orten). Tempelet er ikke noe tempel, men kirken, og da altså Maria-kirken i Stockholm. Den griftprydda staden er den pyntede gravplassen (grift – grav, prydda – prydet, pyntet, stad – plass) . Veien opp dit går (trapmast – trampes) mellom rosers gulnede blad, altså det er visnende roseblad på begge sider av veien, og de råtne (multnade) plankene (plankar) og kistene (bårar) kan være de allerede nedgravde kistene på begge sider, disse vil jo råtne. Den långa och svartklädda rad er det lange, svartkledde gravfølget. Det er dette følget som bøyer seg dypt i tårer. Merk at her er det et skifte fra geografisk lengde til lengde i tid, det er veien opp til gravplassen som trampes mellom roser og de råtnende plankene – sted, til følget oppløses i tårer – tid.

Først i siste strofe blir det avslørt ordentlig hvem det er som gravlegges. Så gick til hvila, från Slagsmål och Bal,/ Grälmakar Löfberg, din maka; «Så gikk til hvile» er standardformulering ved dødsfall, en eufemisme, og at hun gikk til hvilke fra slagsmål og ball (Bal), sier noe om det livet hun levde. At Löfberg har Grälmakar, bråkmaker, nesten som en tittel, er vel ment litt kjærlig, litt koselig. Dette er tolkning, og ikke forklaring av ordbruken. I hvert fall henvender epistelen på dette stedet direkte til ham, og sier at dit fra gresset langhalset og smalt, / så glor du tilbake (Där, dit åt gräset långhalsig och smal,/ Du än glor tilbaka). Grälmakar Löfberg er nok til stede når hustruen begraves. Danto bommen er en bom ved Årstadviken i Stockholm, det er ved denne bommen huset deres lå, og det er en ny omskriving å si at hun skiltes fra denne bommen, når det egentlig er livet hun skiltes fra. Det fortsetter med «Och med hänne alle lustige lag», som betyr «og med henne alle lystige lag», selvfølgelig. Jeg har alltid tenkt at det vil si at med hennes død, så ender også alle lystige lag, at det aldri vil bli igjen som før. Befalla ser det ut kan bety en del forskjellige ting, på akademiets svenske ordbok, og på wiktionary. Jeg tror noe av det nærmeste man kommer enkel norsk av Hvem skall nu Flaskan befalla, vil bli noe sånt som «hvem skal nå ta seg av flasken»? Jeg har alltid sett henne for meg som en slags vertinne, en som sørget for at det alltid var noe å drikke for folket. De siste linjene er uimotståelig vakre, synes jeg, spesielt når de blir sunget, og de betyr «tørst var hun, uttørstig (tørst uten ende) er jeg, vi er tørste alle». Tørst er direkte, tørst på drikk, men også den utvidede betydningen av å være tørst, å tørste etter noe, virkelig, virkelig ønske det. Her uttrykker det også savnet, vi er alle tørste, nå som hun er vekk.

Torstig var hon och uttorstig är jag;
Vi ä torstiga alla.

Gloseliste

Jeg har laget en liten gloseliste også, så det skal gå raskt å finne frem. I tillegg til Bellman.net og Saor.se har jeg her hatt nytte av Svensk Wiktionary. Listen hadde hatt godt av litt korrektur, for en del av ordene inneholder element av litt kvalifisert gjetning.

Grälmakar bråkmaker, kranglefant

Mon frere fr. min bror

Drufva -> druva drue

Kryster – dansk -> feiging, kujon

längtansvärda – sammensatt: längtan lengsel, värd verd -> «lengselsverdig», «verdt å lengte etter» (tror jeg)

Afund misunnelse

ejlest ellers, annerledes

vig spenstig, smidig, rørlig

grifterna -> grift grav

Ovän uvenn, fiende

dön drønn

Löfvad prydet med begravelsesbuketten

Cantorn -> Kantor kirkemusiker

gåssarnas – gåsse -> gosse ung mann, gild kar

ort sted (fra tysk)

Multnade råtnede  -> murka råtne

Kommentar til epistelen

Akkurat nå hører jeg epistelen i Sven-Bertil Taubes versjon. Det er en sangtekst, ment for å synges. Og det er som sang epistelen er uimotståelig. Det er enkle akkorder, man trenger ikke være stor kunstner for å få det til på gitar eller piano. Å tolke teksten uten melodien blir litt feil, de to hører sammen, så her legger jeg bare litt ut om hvordan epistelen er skrevet. Hvem som har skrevet melodien er ukjent, om det er Bellman selv, eller om han baserer seg på en eldre melodi han omskriver litt. Store deler av livet har jeg hatt stor glede av denne sangen, uten å skjønne nøyaktig hva som blir sunget, eller nøyaktig hva det som synges betyr. Det er stemningen i sangen som er hovedsaken, og vissheten om at det er et elsket og savnet menneske som begraves, og at nå står de alle så tørste så tørste igjen.

Som tekst vil jeg si epistelen er ganske avansert skrevet. Det er et avansert og konsekvent rimmønster: aBaBccDcD, der små bokstaver har trykktung utgang, som ordet mann (det blir av og til kalt mannlig utgang), store bokstaver har trykklett, som ordet kvinne (av og til kalt kvinnelig utgang). Antall stavelser i linjene er 10-8-10-8-10-10-8-10-7, alle linjene med 10 stavelser har mannlig utgang, alle linjene med 8 eller 7, har kvinnelig. Den siste linjen har 7, noe som – særlig når den synges – gir følelsen at den dras ut, det går langsomt i den, det som står der er viktig. Under har jeg samlet dem:

Grafsten öfver vår Syster.

Bryter fromt sina pilar.

Djupt sig bugar med tårar.

Vi ä torstiga alla.

Sånn er det i de klassiske tekstene, mønsteret går skikkelig opp. Det man forventer skal være der, er der. Alle disse sistelinjene ringer tungt, og tyngst kanskje aller mest siste ordet.

Hver strofe er liksom delt i to. Det blir understreket med melodien, men er tydelig også i teksten. De første fire linjene er del 1, de fem siste del 2. De fire første går langsomt. I den første og den tredje er trykket lett-lett-lett-tung-lett, lett-tung-lett, lett-tung, i de trykktunge stavelsene stopper det skikkelig opp. I den andre og den fjerde er det gjennomført firefotet troké, tung-lett, tung-lett, tung-lett, tung-lett. Denne variasjonen har en umiskjennelig effekt i akkurat denne epistelen, jeg ser for meg gravfølget som aldri går helt taktfast, med rytmebruddene som hører en gravferd til, om enn dette kanskje er å lese og føle for mye inn i det.

I andre del av strofene er de trykket i linjene med ti linjer fordelt: tung-lett, tung-lett, lett-lett-tung, lett-lett-tung. Igjen er det følelse av bråstopp i de tunge stavelsene, særlig i den siste som ender linjene. Syvende linje er gjennomført trokeisk, som linjene to og fire, mens siste linje hopper over en stavelse, og bryter mønsteret med tung-lett, tung-lett, lett, lett-tung. Det er en trykktung stavelse som mangler. Igjen er det kanskje å lese vel mye inn i det, at denne mangelen er den døde, at det er noe som mangler i hele livet, men det er ikke å lese for mye inn at dette rytmebruddet har en effekt, også hos dem som ikke legger merke til det.

Når det gjelder innholdet i epistelen er det velkjente motiver og bilder Bellmann benytter seg av i epistelen. Her er det veksling mellom det konkrete (rosene og de råtne plankene) og det billedlige (gull og purpur), veksling mellom hva dikteren observerer der ved graven, og tankene han gjør seg om det som skjer. Bildet om at døden gjør alle like er vel kjent og vel brukt, her er det uttrykt gjennom gullet og purpuret som alt blir til grus og kluter, hvordan det skjønne og stygge alt blir til støv. Det er motiv fra gammel gresk mytologi, med Kharon som står klar ved dødselven, straks fulgt av det konkrete bildet om gravleggeren som også står og vinker. Denne vekslingen er gjennomført gjennom hele epistelen.

Bellman gjør et ekstra grep med å legge epistelen i munnen på Fredman. Det er Fredmans epistel som synges. Fredman var selv en dranker, en fallert urmaker og forretningsmann, en som selv hadde sine sorger og ulykker å bære på, også før dette ekstra dødsfallet. Dette er et grep visesangtradisjonen har vært flink til å utnytte, med Cornelis Vreeswijk og Tom Waits (om han dog bare måtelig kan kalles visesanger) er eksempel på. Når man ikke synger som seg selv, men gjennom en annen, får man et ekstra lag mellom følelsene, og kan gjøre det sterkere, uten at det blir patetisk. Særlig har Tom Waits fått dette til i mange av sine sanger. Her også, hos Bellman, for over to hundre år siden, gir det ekstra tyngde til slutten uttørstig är jag, Fredman er jo virkelig tørst, ulykken for ham kan godt være uten ende.

Resultatet er en gravsang som fungerer på mange nivåer. Det er fantasifigurer, basert på virkelige personer, som nå kjenner på sin veldige sorg over at en av dem ikke lenger er i blant dem. Denne sorgen treffer jo noen og enhver av oss, når noen dør fra livene våre. Store deler av epistelen er tung og sann, og en reell beskrivelse av det å dø og bli gravlagt. Men noen av delene går jo også litt over i det komiske, som med det at det avslutter med hvem det nå er som skal håndtere flasken? Hvordan skal de nå få drukket sammen? Denne sorgen og bekymringen er jo litt søt, mot det som ellers er sagt i teksten, men den er høyst reell for den det angår. Sluttlinjene forener med ordet tørst, som både fungerer som den reelle tørsten, tørsten på alkohol for en alkoholiker, men også tørsten på et liv som ikke lenger er der, tørsten på noe man vil ha, men ikke kan få. Sånn ringer sluttlinjene smertelig kraftfullt:

Torstig var hon och uttorstig är jag;
Vi ä torstiga alla.

Tørst var hun, urtørst er jeg, vi er alle tørste. Vi er alle tørste.

Framtidens skugga, av Edith Sødergran

Framtidens skugga er den siste diktsamlingen Edith Södergran gir ut i sin levetid. Samlingen kommer ut i 1920, utgitt på Hagar Olssons forlag. Samme forlag utgir også Landet som icke er, bestående av etterlatte dikt, og utgitt i 1925. Hele Södergrans samlede produksjon ble altså utgitt mellom 1916 og 1920, med tillegget utgitt i 1925. Til sammen blir det fem små samlinger. Man leser det alt sammen på en uke. Det er en kort og intens produksjon.

Edith Södergran blir heller ikke gammel. Hun er født i 1892, i St. Petersburg, men vokste opp og tilbrakte mesteparten av sitt liv i Raivola, på det karelske nes. I 1909 får hun påvist tuberkolose, samme sykdom som hennes far døde av året før. Hun lever altså hele sitt liv med en dødsdom hengende over seg, og med stadig dårligere helse. Behandlingen, som var svært smertefull og ubehagelig, ble avsluttet i 1916. Siden da visste hun at hun aldri kom til å bli frisk.

Det betyr at hele hennes lyriske produksjon, alt som er utgitt, er skrevet av en kvinne som vet at livet hennes ikke vil bli langt. Smerten i brystet og pustevanskene er hele tiden en påminnelse om sykdommen. Tæringssyk som hun er, er hun også lite attraktiv for menn, utsiktene til et langt og lykkelig familieliv var fraværende, drømmene om fremtiden måtte alltid være korte. Jeg skal være forsiktig med å skrive det for blomstrende, Södergran nekter selv å gå inn i rollen som noe offer, klager aldri verken over helsen eller de manglende fremtidsutsiktene. Tvert i mot står hun steilt mot livet, og insisterer på å være lykkelig. Diktene hennes er fulle av liv og av glød, nesten uten sidestykke.

Det er dette som gjør henne så fascinerende. Hun henter kanskje litt inpirasjon hos Nietzsche, som har satt frem tanken om overmennesket som overvinner livsbetingelsene. Slik er hun en voldsom og kraftfull modernist, den første i det svenske språkområdet, og suveren i Norden. Men jeg kan ikke la være å tenke på at det er en svak og syk kvinne som skriver disse triumferende diktene, og at hun i diktene klarer å overvinne livsbetingelsene, og stå frem som sterk, lykkelig og livsbejaende. Det er en livsglede, nesten livsberuselse, uten sidestykke i diktene hennes. Framtidens skugga er et eksempel, og et dystert eksempel. Det er dødsdiktet hennes, der hun skriver om hvordan hun selv skal dø.

Framtidens skugga

Jag anar dödens skugga.
Jag vet att våra öden ligger i hopar på nornornas bord.
Jag vet att icke en droppe regn sig suger i jorden
som icke är skriven i de eviga tidernas bok.
Jag vet så visst, som att solen går opp,
att jag aldrig skall skåda det andlösa ögonblick, då hon står i zenit.

Framtiden kastar på mig sin saliga skugga;
den är ingenting annat än flödande sol:
genomborrad av ljus skall jag dö,
då jag trampat all slump med min fot, skall jag leende vända mig bort ifrån livet.

fra Framtidens skugga, 1919

Kommentarer til språket

Nornene

Gloser og ordforklaringer

öden skjebner

nornorna norner, skjebnegudinner for mennesker og æser, til stede hver gang et menneske fødes

zenit senit når solen står i senit, står den loddrett over observatøren, det vil si på sitt høyeste punkt.

Kommentar til diktet

Diktet er delt opp i to strofer. I den første henter Södergran stoff fra både norrøn mytologi, med nornene og skjebnen, og fra kristendommen, med referansen til at ikke en dråpe faller til jorden, uten å ha vært skrevet i de evige tiders bok. Det er ganske sannsynlig flere religioner bruker denne ideen, om at ingenting skjer, uten at det er en større makt som vet det og kjenner det, eller til og med styrer det. Her, hos Södergran, er det skjebnetro, og ingen nødvendig styring av det som skjer. Det er skrevet i tidenes bok, det er kjent, forutbestemt. Slik er også våre skjebner (öden), de ligger hos nornene, de som styrer med slike ting.

Merk at alt dette ikke trenger være uttrykk for noe bestemt livssyn hos Södergran. Hun forutsetter ikke kjennskap til tekstene og referansene, hun sier ingenting om hvilken tro hun hører til, men bruker dette med skjebnen og at alt er kjent til å slå fast at hun – med samme sikkerhet – vet at hun aldri vil se solen når den står i zenit. Formuleringen Jag vet er brukt tre ganger, der i første strofe, så det er veldig naturlig å lese dem i sammenheng. Dog er de to første gangenes bruk mer «jeg tror», siden det er religiøse spørsmål som det handler om, mens det i den siste er en virkelig vet, fordi det er så visst, som att solen står opp. At solen står i senit, skal nok leses i overført betydning, og det er kanskje naturlig å lese det til en slags historisk utvikling, om det er for menneskeheten eller hennes eget liv. Når solen står på sitt høyeste, er dagen også på sitt lyseste. Det vil hun, dikteren, aldri få se.

Det finnes enda et par ting å legge til, her i første strofe. Første linje er Jag anar dödens skugga, så første linje er å ane, ikke vite, som det senere blir. Deretter legger Södergran til det uendelige øyeblikk (det andlösa ögonblick), om når solen står i senit. Det gjør en grei og forståelig påstand litt mer mystisk, for solen står ikke uendelig i senit, det er et punkt i dens bevegelse, og det er heller ikke vanlig å snakke om «uendelige øyeblikk». Et øyeblikk er i sin natur, kortvarig. Men slike motsetningsfulle paradokser og kontraster er typisk for Södergran og for modernismen, det frisker til, og skjerper hjernen.

Mer kommer… Noe av det som hittil er skrevet er førsteutkast, og må renskrives, det er litt billig formulert, her og der. I løpet av noen dager vil det være på plass.

Bön ur öde tid, av Vilhelm Ekelund

Godt nytt år!

I år slår jeg til med å poste et svensk dikt første søndag i hver måned. Jeg begynner med dikteren vi har fulgt gjennom desember måned, Vilhelm Ekelund (1880 – 1949). Hans samling In Candidum inneholder mange flotte dikt, og kan leses i sin helhet på den utmerkede svenske litteraturbanken. Bön ur öde tid er diktet jeg plukket ut til å starte dette året. Det er en bønn, noe som passer til inngangen til et nytt år, og det inneholder tema og motiv karakteristiske for Ekelund. Han er lysdikteren, bruker ordet lys (ljus) og bruker gjenstander og objekter som gir lys, og det er også til det hellige lys (O heliga ljus) han retter sin bønn.

Jeg skriver ikke mer om det foreløpig, men går rett til ditket.

Bön ur öde tid

bön ur öde tid.
O heliga ljus, o
stjärnors kvällande glans,
gjut i mitt hjärta nytt lifvande,
förlösande strålens kraft!
Lyft, o lyft mig åter!
Se, jag förtvinar maktlös,
se, min själ har blifvit lik en
gul förvissnad ängd:
Ve mig! Ve
af sången öfvergifne.
Det svindlar mig att vara allena.

fra In Candidum (1905)

Kommentar til diktet

Jeg har ikke tid til å lage en godt gjennomarbeidet post, men kan ta noen stikkord kjapt. Nøkkelen ligger i siste linje, Det svindlar mig att vara allena, den eneste setningen som får full plass i en verselinje. Ellers er ikke bønnen særlig konkret, men den er ganske desperat, med jeg som förtvinar maktlös og en sjel som har blitt lik en gul förvissnad ängd. Det er et ganske fortvilt dikt, og ikke noen lystig bønn, ikke noen lys start på året, fra lysdikteren Ekelund.

På sikt regner jeg med det vil komme kommentarer til språket og en kort gloseliste for vanskelige ord, og ytterligere kommentarer til selve diktet.

Dette er også – tilfeldigvis – blogginnlegg nummer 1000! Det var fint å få startet det nye året med det!

Aldrig kan själens längtan stillas, av Vilhelm Ekelund

God jul.

Det er 25. desember, selve juledagen. Over hele det ganske land leker barna med lekene de har fått. De voksne spiser god julemat, kanskje med god juledrikk. Freden skal senke seg. Årets mørkeste dager skal ikke være så mørke allikevel.

Aldrig kan själens längtan stillas

Aldrig kan själens
längtan stillas,
icke jordens riken,
brusande städer
och hafvens glans
förmå att lindra
dess eviga oro.
O, hvem spelar
dessa toner,
denna svidande musik
mitt hjärtas
strängar, spända
alltid, alltid
alltför hårdt?

fra Hafvets stjärna, 1906

Då voro bokarna ljusa, av Vilhelm Ekelund

Det er snart jul. Det er snart årets mørkeste dag. Og vi henter på ny frem den svenske dikteren som var så opptatt av lyset.

 

voro bokarna ljusa.

Då voro bokarna ljusa, var ån af
simmande hvit ranunkels öar sållad,
ljus sin krona häggen gungade här där
gosse jag vandrat.
Tyst det regnar. Himlen hänger lågt
glesa kronor. En hvissling; tåget sätter
åter i gång. Mot sakta mörknande kväll jag
färdas vänlös.

Fra Melodier i skymning (1902)

Ord- og språkforklaringer

Dette er et av Ekelunds mest kjente dikt. Det er dog noen språklige vanskeligheter med det.

Gloser

Glosene er slått opp på svenska akademiens ordbok. Noen har jeg også søkt opp litt andre steder, for å forsikre meg om at jeg har fått det riktig.

bokarna bøketrærne

simmande svømmende

ranunkels -> ranunkel soleie, smørblomst, slektsnavnet ranunkel blir brukt på norsk også. Jeg tror den spesifikke blomsten skal være kystvassoleie, på svensk Vattenmöja, Ranunculus aquatilis, eller kanskje sköldmoja, Ranunuculus peltatus. Begge disse plantene har blad og blomster som flyter på vannoverflaten.

öar øyer

sållad -> sålla sile

Kommentar til diktet

Kommer…

Jag diktar för ingen, av Vilhelm Ekelund

De siste søndagene nå i desember skal jeg poste svensk lyrikk av Vilhelm Ekelund (1880 – 1949). Det er en av mange svenske poeter jeg kanskje ikke ville støtt på, om det ikke var for arbeidet med denne bloggen. Det er synd, for den svenske litteraturen og særlig poesien er rik. Den skulle vært mer lest i Norge. Store språklige barrierer er det ikke. Derimot er det noen landegrenser som gjør at vi holder oss til de som hører til i vår egen norske, tradisjon. Det til tross for at vi like over landegrensen har et bredt utvalg lyrikere som overgår de vi flittig leser på norsk. Jeg vil gjøre mitt lille bidrag til neste år, der jeg i starten av hver måned vil presentere en svensk poet med et dikt på svensk. Det kommer i tillegg til de andre diktene jeg presenterer, og vil være bare en ren bonus. Også for meg, som med det får et påskudd til å lese flere svenske dikt og sette meg litt bedre inn i litt flere svenske poeter.

Først hadde jeg tenkt å presentere fire svenske lyrikere nå i desember, men jeg så det ble for smått. Allerede med Vilhelm Ekelund var det for mange dikt å velge mellom, og det ble for mange lyrikere å velge bort. På norsk har vi ingen lyrikere i verdensformat, ingen som setter tonen og finner nye måter å skrive på. De beste av våre er tidlig ute med å skrive sånn de gjør ellers, tidlige med å ta etter. Vi har Wergeland og noen nasjonalromantikere, vi har Obstfelder, men så blir det nok helst for spesielt interesserte, dikt for nordmenn og for norske forhold. Svenskene har en mye rikere lyrikktradisjon, med betydelige representanter innen de fleste retninger, og i de fleste perioder. Det er rett og slett mange flere å velge mellom.

Jeg kommer til å prioritere første halvdel av 1900-tallet, modernismens gullalder. Der er de svenske dikterne jeg har brukt mest tid på så langt, Edith Södergan og Gunnar Ekelöf. Jeg vil nå se hvordan det vokste rundt dem, hvor de kan ha fått inspirasjonen fra, og hvem de påvirket. De fire jeg har tenkt å ta for meg er Vilhelm Ekelund, Gunnar Björling, Knut Vennberg og Erik Lindegren. Med det utelater jeg interessante poeter som Hagar Olsson, Edith Södergans nære venninne, og Elmer Diktonius, hennes venn. Det er flere også, som Pär Lagerkvist, den senere Bertil Malmberg, og mange andre.

Nå er det imidlertid Vilhelm Ekelund. Han er født i 1880, og døde i 1949. Den lyriske produksjonen hans er kort og intens, i årene mellom 1900 og 1906. Jeg kom bort i ham i arbeidet med Edith Södergran, den første virkelige modernisten i svensk litteratur. Ekelund er en forløper. Han har antydninger til frie vers, om enn han er klassisk skolert, og behersket de klassiske formene og motivene, og holdt seg til dem i det meste av hva han skrev. Ekelund var også tidlig borti symbolismen, og har noen impresjonistiske trekk i noen av diktene sine. Men stort sett skriver han tradisjonelt, nesten klassisk.

 Diktet jeg presenterer i dag falt jeg for selv. Jeg tror ikke det er av hans mest kjente, det er kort og ganske lite ambisiøst, 8 linjer, og ganske konsentrert i mening og i uttrykk. Men det er noe som tiltaler meg i dette med å dikte for ingen, å skrive for diktets egen del, og ikke la seg fange av tanken om at dette må bli lest og likt og brukt, – og betalt for, kan man legge til. Det siste var noe Ekelund selv var opptatt av. Han er tidlig ute med å være kritisk til markedskreftenes påvirking på litteraturen, ikke noe man til vanlig forbinder med tidlig 1900-tall, men absolutt noe å snakke om og tenke på i dag. Ekelund mente forfatterne og kunstnerne måtte søke seg bort fra markedet og ønsket om å selge bøkene og kunstverkene, bort fra ønske om å få kritikerros og hederlig omtale, men heller søke seg mot det kunstneriske idealet. Mot slutten av forfatterskapet sitt gikk dette så langt hos Ekelund, at han ikke lenger fikk gitt ut verkene sine, og måtte gi dem ut på eget forlag. Det var dog lenge etter at han hadde gitt seg som poet, og begynt å skrive annen form for litteratur.
Ekelund var i midten av 20-årene da han skrev dette diktet. Han debuterte som 20-åring, i 1900, med samlingen Vårbris, og avsluttet med Dithyramber i aftonglans, 26 år gammel, i 1906. Diktsamlingen Hafvets stjärna, som dagens dikt er hentet fra, er fra samme år, men altså både skrevet og utgitt noe tidligere. Ekelund oppgir selv et sted at nesten alle diktene i samlingen er fra høsten 1905, september til november, men forskningen gir ikke Ekelund helt rett i det. Manuskriptet ble sendt til forlaget 13. september, 1905, så mye er sikkert. Så Ekelund var omlag 24-25 år, da han skrev dette diktet, og mente seg altså ikke å dikte for noen, å være ensom med vinden, regnet og natten.

Jag diktar för ingen

Jag diktar för ingen
för vinden som vandrar,
för regnet som gråter,
min sång är som blåsten,
som mumlar och går
i höstnattens mörker
och talar med jorden
och natten och regnet.

Fra Hafvets stjärna, 1906.

Språk og ordforklaringer

Diktet skulle ikke by på utfordringer for noen som behersker noen av de skandinaviske språkene. Dette er veldig likt norsk, med för for «for», sång for «sang» og är for «er». Ordet blåsten er ikke så mye brukt på norsk, men er helt gangbar, både på bokmål og nynorsk, og sikkert i de fleste av dialektene. Det er «blåst», eller «sterk vind», eller noe som «blir blåst».

Så gjenfortalt blir diktet at dikteren ikke dikter for noen, «dikter for ingen», og så føler en tankestrek, og et linjeskift, noe som indikerer at tanken fortsetter, dikter for ingen, for vinden som vandrer og regnet som gråter. Sang er et ord som ofte blir brukt synonymt til dikt, opprinnelig er jo ordet lyrikk ment å være «sang til lyrespill», og her er altså sangen som vinden, den som mumler og går, i høstnattens mørke, og snakker med jorden, og natten og regnet. Det er ganske rett frem. Han dikter ikke for mennesker, han dikter som til naturen selv.

Kommentar til diktet

Det er ikke første gangen Vilhelm Ekelund har brukt dette motivet, om ikke å dikte for noen. Siste diktet i samlingen Elegier, fra 1903, begynner slik:

För ingen diktar jag. För ingen brinner,
I, mina vers, er dunkla lågas sus!
I ljufva stunden inget ögas ljus
för tanken, inget hjärtas mål jag finner.

För ingen diktar jeg er også tittelen på diktet, oppgitt i innholdsfortegnelsen i samlingen. Det diktet er imidlertid en sonett, med to firelinjede strofer til å begynne med, og to trelinjede til slutt. I strofene på tre linjer rimer de to første linjene, mens de siste linjene rimer med hverandre. Det er altså et komplisert rimmønster, og komplisert oppsett, en av de mest høytidelige lyriske formene. Det handler også om savnet etter noen å dikte til, og det kan virke mot slutten at det også skal komme en slik, i en fjern fremtid, når han ikke finnes, og ej ens min graf mer minnes, da slutter det slik:

O vet, till dig var alla dessa sånger!
O vet, till dig jag sorgsen många gånger
i kvällen kom att gråta vid ditt bröst.

Så det er noe ganske annet. I diktet Jag diktar for ingen er jo nettopp poenget at ingen trenger høre diktet. Det er et dikt som nærmest blir en del av naturen, dikteren og diktets plass er blant vinden og regnet, det er vinden som vandrer og regnet som gråter, det er ikke mennesker som gjør det, her. Og det er heller ikke noe ønske om at det skal være noe slikt menneske, verken nå eller en gang i fremtiden.

I dette diktet er det nok å mumle og gå, i høstnattens mørke, og snakke med jorden, og natten og regnet. Det er ganske uttrykksfullt. Høstnettene er det ikke lunt ute. Da er det ganske kaldt og surt. Den som er ute da, har det ensomt.

Diktet er også enkelt satt opp. Ingen rim. Frie vers. Ordene er sin egen kraft, meningen i dem er alt, og det er ikke noe kunstnerisk eller kunstferdig oppsett til å bære diktet og gjøre det til noe mer enn det det er. Sånn sett kan man si oppsettet av diktet i seg selv er en avvisning av alle ønsker om å gjøre noen til lags. Her er ikke noe behagelig rim, ikke noe man er vant med å lese, ikke sånn dikt skulle være på den tiden. Sånn sett kan man også si diktet För ingen diktar jeg, fra samlingen Elegier, er litt kokett, siden det helt åpenbart er diktet for noen, og dikteren virkelig har gjort seg flid med å lage et fint dikt etter alle kunstens regler, bokstavlig talt. Kort etter skriver han Jag diktar for ingen, og nå er det alvor. Nå er det en dikter som er beredt å gå hele veien, for å oppfylle sine kunstneriske idealer, og skrive diktene sånn som han selv mente de måtte være.

Ljos, av Vilhelm Ekelund

Det er den mørkeste måneden. Da passer det godt å ha dikt av – om enn kanskje ikke den lyseste dikteren, så en dikter som var særdeles opptatt av lyset. Alf Ahlberg skriver om ham:

Alla hans tanckar og problem vända sig kring denna fråga: hur bevara det rena ljuset i själen, hur få sol och klarhet i blicken? Och hans svar är ständigt detsamma: längta til ljuset, lev i ljuset, förlora dig i ljuset, bliv en av ljusets ödmjuke tjänare.

(Ord og bild, trettiotredje årgangen, 1924, s. 329)

Bemerkelsesverdig mange av diktene til Vilhlem Ekelund (1880 – 1949) handler om lys eller har lys i tittelen. Hans lyriske produksjon er kort og intens, praktisk talt alt innen sjangeren skrev han i årene mellom 1900 og 1906. De årene gav han ut samlingene Vårbris (1900), Syner (1901), Melodier i skymning (1902), Elegier (1903), In Candidum (1905), Havfets stjärna (1906) og Dithyramber i aftonglans (1906). Også av titlene kan vi ane en utvikling, fra naturdiktning i starten, til en ganske klassisk orientert, der mot slutten. Han var regnet som en tidlig modernist, en forløper, men gjorde aldri virkelig spranget ut i de frie vers.

Om ham her i starten vil jeg også ha med at han regnet seg som en ganske kompromissløs dikter. Han ville ikke kunsten skulle gå på akkord med markedskreftene, og måtte etter hvert gi ut verkene sine på eget forlag.

Dagens dikt er veldig representativt for ham. Det heter Ljus, og er fra samlingen Elegier. Jeg fant diktet først i en samling All Nordens lyrikk, utgitt på Gyldendal forlag, 1962, og redigert av Anders Österling.

Ljus

När kväll i själens himmel skymmer,
när lifvets sista stjärnljus rymmer
och själen vänder om öde färden
och vill hem och har ej hem i världen ...
O räddande försvar! o höga
och klara fäste i det svarta bruset:
o ljufva styrka uti ljuset,
heliga skönhet, af ditt öga!

Fra Elegier, 1903

Språk og ordforklaringer

Ganske gjennomført er den svenske ä en norsk e, her. Da skulle det være ganske greit å forstå. I første strofe ser det ut til å være en omskriving for at døden nærmer seg, det går mot kveld i sjelen, livets stjernelys rømmer, og sjelen er på øde ferd og har ikke noe hjem i denne verden. I andre strofe påkalles det hjelp, O reddende forsvar! O Høge og klare feste i det svarte bruset, og hjelpen er herlig styrke uti lyset, hellige skjønnhet, av ditt øye! Den siste er litt vanskelig, og blir forklart nærmere i kommentarene til selve diktet, under.

Gloser

skymmer -> skymma mørkne (ordet er beslektet med skymning skumring)

stjärnljus stjernelys

rymmer rømmer

ljufva søt, lys, herlig

Kommentar til diktet

Vilhelm Ekelund er i Sverige regnet som en av forløperne til modernismen. Han begynte som en forsiktig impresjonist, en litt tidlig symbolist, men var ganske bundet til de tradisjonelle formene. Det ser vi også i dette diktet her, med betydningsfull rytme og gjennomtenkte rim. Først rimer skymmer-rymmer, färden-världen i strofe 1, så er det første og fjerde og andre og tredje linje som rimer i strofe 2.  Samtidig bruser det seg på en måte oppover, rytmen blir kortere, det når frem til en finale, af ditt öga. Jeg leser det slik at det er den hellige skjønnhets øye som gir den styrken som trengs til å holde ut dødsangsten i strofe 1. Det er også det faste holdepunktet i det store, svarte bruset. Ordet Öga klistrer seg på ordet höga det rimer med i linje 1, og gir vel en slags trygghet og orden der, men det er ikke like lett å skjønne hva den semantiske meningen skal være. Hva skal det bety? Normalt er det jo lyset som stråler inn i øyet, og øyet som registrerer eller sanser lyset. Her kan det nesten se ut som det er skjønnhetens øye som gir lys.

Kanskje er det her noe jeg ikke har sett. Elegi er fra klassisk tid en klagesang, opprinnelig skrevet avvekslende mellom heksameter og pentameter. I moderne diktning er det ikke lenger så strenge krav til formen, elegier er bare en klagesang. For de gamle grekerne og romerne var det nesten motsatt, elegiene kunne brukes til forskjellige formål, men versemålet lå fast. Her hos Ekelund er ikke versemålet så strengt. I første strofe bygger det seg en opp en takt i de to første linjene, men den blir ikke fulgt i de to neste. Andre strofe har en helt annen metrikk. Første strofe er også beskrivende, mens andre er påkallende. Altså, den første beskriver situasjonen, den andre påkaller hjelp. Hjelpen blir påkalt i høystil, med vokativ O, O reddende forsvar, litt patos, kan man si, i mer hverdagslig norsk, men det er vel også et uttrykk for litt følelser, litt frykt og fortvilelse, dog frykt og fortvilelse i høystil.

Jeg leser diktet slik at i dødsangstens øyeblikk er det skjønnheten som gir lys og trøst. Det er også den som gir noe håndfast og trygt å orientere seg etter. Øyet til slutt kan være et symbol på noe, øye som i orkanens øye, eller øye som noe vakkert. Det kan også være øyets egenskaper som er poenget, men at det for meg blir litt bakvendt, siden øyet aldri kan gi lys, bare registrere det.