I dag är ingen dag, av Gunnar Björling

Gjennom arbeidet med denne bloggen kommer jeg i møte med mange poeter fra mange land og mange tider. Få har vært vanskeligere å finne dikt fra, enn Finlandssvenske Gunnar Björling (1887 – 1960). Hans dikt er krevende, så krevende at de ble avvist fullstendig av samtiden, også av den litteraturinteresserte delen av den. Björling var en modernist, en radikal modernist, han beveget seg i ytterkantene av språket, og var så eksperimentell at bedømmelsen av ham gikk fra å kalle det nonsens til latterliggjøring.

Det er ikke bare det at diktene er vanskelige å få mening ut av. De er også ikke skrevet som dikt, med tydelige markeringer hvor det ene diktet slutter, og det neste begynner. Diktet jeg poster i dag, kan like gjerne sies å være en strofe i et lengre dikt, bestående av det som i samlingen står før, og etter. Men Björling selv plukket ut deler av tekstene sine og leste dem som enkeltstående dikt, og dette har også blitt tradisjonen både i forskningen og i gjenutgivelsene, om enn originalene altså er frivillig ambivalente i dette.

Jeg valgte ut dagens dikt blant mange, mange tilsvarende, fordi det inneholder motiv Björling ofte brukte, med lyset, og er representativt for formen han skrev på og for forfatterskapet hans. Det er også mulig å sette det inn i en sammenheng, med at det kom ut i 1943, midt under andre verdenskrig. Sverige var nøytrale i andre verdenskrig, men Björling var ikke svensk selv om han skrev på svensk, han var finsk, og Finland hadde nettopp vært gjennom vinterkrigen og var ennå formelt i konflikt med Sovjetunionen, og en slags alliert med Tyskland. Björling hadde vokst opp i et Finland som den gang var en del av Russland, det var et lydrike under den russiske tsaren, og han hadde lært seg russisk på skolen, og var tett knyttet til den russiske kulturen. Han kom fra Viborg, byen som skiftet land i løpet av disse begivenhetene, den gikk fra å være finsk til å bli russisk, som den ennå er. Björling fikk oppleve både den russiske og den finske borgerkrig, og hadde altså krigen mye nærmere enn noen svensker på denne tiden. Jeg mener diktet leses godt på denne bakgrunnen, samtidig som Björling er så spesiell at man trenger ingen konkret referanseramme for å få noe ut av ham. Han er nok en poet man kanskje kommer vel så langt med bare å slippe fantasien løs, og assosiere i vei.

Jeg skal dog forsøke å gi noen ideer til hvordan diktet kan leses, og peke på noen av teknikkene han bruker. Om jeg ikke kommer lenger enn denne første kladden, så vil diktet bare bli postet som det er, som man ser.

Idag är ingen dag

Idag är ingen dag
idag är tyst, och ljus
och döda männer talar
det är lite svårt
och bittert mycket
idag är tyst, och ljus
och döda männer talar
idag är tyst, och ljus
ljus är mina stränder
hav och vad där ovan
ljus
och ljus kring flugan i mitt rum
kring fönsterna
kring detta fönsterhavets rum
idag är tyst, och ljus
omkring mitt rum.

Fra Ohjälpigheten (1943)

 

Advertisements

I dag regnar det, av Karl Vennberg

Det var ikke så lett å finne dikt av Karl Vennberg på nettet. Han ble født i 1910, og var sammen med Erik Lindegren en av de såkalte svenske fyrtiotalisterna, det vil si en generasjon svenske forfattere som ville bringe modernismen inn i svensk litteratur. Debatten ligner på den vi hadde i Norge, med tungetaledebatten, og det er jo også slik at i den norske tungetaledebatten var det nettopp Lindegren vår egen Arnulf Øverland brukte som eksempel på moderne poeter med uforståelige tekster, eller tungetale. Lindegren har skrevet samlingen Mannen utan väg, den er å finne i digital utgave på nasjonalbiblioteket i Norge, men jeg var ikke i stand til å finne noen av Vennbergs tekster der. Med ham var det å søke etter løsrevne enkeltdikt.

Det jeg fant heter I dag regnar det, og er fra en langt senere periode, en periode der modernistiske tekster nok har mistet det meste av sin sjokkerende kraft. Det er et enkelt dikt, følsomt og rett frem, slik jeg liker dem. Det tradisjonelle værmotivet regnet blir brukt som illustrasjon av jeg-personens følelser, slik det er brukt i tusenvis av filmer og sanger, men jeg synes det fungerer friskt og fint også her.

Idag regnar det

Idag regnar det
och du har övergett mig.
Det värker i handen
som har slitits loss från dina höfter,
och regnet slår in genom hjärtväggarna.
Men koltrasten, den lilla demonen,
droppar sin sång på fönsterblecket
som förtryckta leenden.

Morgonen ligger tung som en gravsten i regnet.
Nyss var kärleken ett träd
som du lutade dig mot.
Nu är den en gårdag
som gräver sig ut genom min hud
med vassa naglar.
Regnet faller som förryckta leenden.

fra Visa Solen Ditt Ansikte, 1978

Gjennomgang av språk, form og innhold

Diktet består av to enkle strofer, den ene på 8 linjer, den andre på 7. Det er skrevet på fri, metrisk form, ingen rim, og ingen fast, bundet rytme, men strukturen er jo likevel ganske fast med de to ryddige og omtrent like store strofene. Strofene blir også bundet sammen med at begge slutter med de samme ordene, som förtryckta leenden, eller på norsk «som undertrykket latter».

Første strofe består av tre setninger. Det begynner med at det regner, og at en du-person har forlatt jeg-personen. Det kan ha skjedd nå nettopp, men det kan også være for en stund siden eller til og med for svært lenge siden. Det er nærliggende å lese dette som en kvinne (du) har forlatt en mann (jeg), og uten å bale mer med det her, kommer jeg til å bruke det slik i resten av gjennomgangen. Han er poeten, jeg-personen, det er han som skriver, og det verker nå i hendene hans som er blitt slitt løs fra hoftene hennes. Det kan leses som et bilde på at forholdet mellom dem er slutt. Regnet, som til å begynne med var fysisk, og et værfenomen, slår nå inn gjennom hjerteveggene ( genom hjärtväggarna). Regnet blir altså et konkret bilde på sinnsstemningen. I siste setning i strofen er det svartrosten (koltrasten) som dropper sangen sin på vinduskarmen (fönsterblecket), som undertrykket latter (förtryckta leenden). Dette er første innslag av noe virkelig modernistisk, noe liksom sjokkerende og uforståelig, et «dristig bilde», som det ofte blir kalt. Svartrosten blir også kalt «den lille demonen», og kan vel også kanskje leses som å være en liten demon, en som ser scenen, og ler av den.

Andre strofe består av fire setninger. Der blir det slått fast at det er morgen, og at den ligger som en gravstein i regnet. Man kan lese det som det er samme morgen som i strofe 1, eller en senere morgen, uten at det er noe stort poeng. Bildet med at morgenen ligger som en gravstein er også et sånt såkalt dristig bilde, modernistene er kjent for. I setning nummer to blir kjærligheten kalt et tre (träd), som du lente (lutade – på norsk kanskje også «lutet deg mot», altså enten i betydningen «hvilte deg mot» eller «støttet deg mot»). Det er typisk modernistene å bruke slike bilder, og liksom overlate det til leseren å assosiere seg frem til hva det skal bety, hvorfor akkruat et tre? liksom? Jeg tror nok jeg vil lese du-personen i denne strofen til å være at dikteren snakker til seg, at det er han som lente seg til dette treet kjærligheten var. Og uansett hva man vil lese i treet og dets egenskaper, så er den et støøttepunkt, og et levende støttepunkt. Det er noe håndfast, noe konkret. I setning tre i strofen blir kjærligheten ikke bare sammenlignet med, men sagt å være, den er: en gårsdag/ som graver seg ut gjennom min hud. Det er i sannhet et dristig bilde, og et følsomt og ømt og vondt bilde, det er en gårsdag, en fortid, som graver seg gjennom huden. … med vassa naglar (med vasse negler), står det også, etterpå. Så kjærligheten er ikke noe mykt og abstrakt, det er noe skarpt som graver seg gjennom huden, innenfra, og vil ut. Nå slutter diktet med at det er regnet som faller som undertrykket latter, og ikke sangen til den lille demonen, svarttrosten.

Gloser

Glosene er slått opp fortrinnsvis på svenske akademiens ordbok (SAOB), og videre andre steder på nettet om jeg ikke har funnet klart svar der.

övergett forlatt
koltrost svartrost
fönsterbleck vinduskarm
förtryckta undertrykte
leenden latter

träd tre
vassa (h)vasse, kvasse, skarpe

Kommentar til diktet

Karl Vennberg er en gammel mann da han skriver dette diktet. Da det blir utgitt i 1978, er han 68 år. Jeg kjenner ikke til hans livssituasjon, eller om det er noe personlig som ligger bak, for meg og min lesing er diktet kun tekst. Det er et dikt om et brudd, et kjærlighetsbrudd, og en poet som nå tenker på og føler på hvordan det var. Merk at det kan ligge mye bak ordene «hun har forlatt ham», eller «du har forlatt meg», det kan være veldig mange grunner til at forholdet er slutt. Vennberg bruker som jeg har skrevet før regnet til å illustrere følelsene. Det regner på alle sett og vis, regner vonde følelser, regner inn i hjertet hans. I første strofe er det svarttrosten som dropper sin sang som undertrykket latter, svarttrosten er en førsteklasses sangfugl, og det er også Sveriges nasjonalfugl, men her opptrer den som «den lille demon». Det er alltid risikabelt å være konkret i åpne bilder og utsagn, å lukke igjen mangetydige bilder til en enkelt tolkning, men jeg tror nok kanskje denne trosten og undertrykte latteren er et forsøk på å se seg selv utenfra. Selv om scenen er vond, er den også vanlig, alle forhold ender før eller siden med å ta slutt, og det gjør alltid vond. Svartrosten har sett det hele før, og må undertrykke sin latter for den selvmedlidende poet. Den undertrykte latteren står også i kontrast til følelsene og stemningene ellers i diktet, den skiller seg ut, og blir lagt merke til. Forfatteren fremhever den også, med å la den være avslutningen i begge de to strofene.

Stemningen i diktet er trist, resignert, og ikke stormende og i protest. Den en gang elskende poeten aksepterer sin situasjon, at han nå ikke lenger har noen å elske, at kjærligheten ikke lenger er noe støttepunkt å lene seg mot, ikke noe tre. Nå er den fortid, symbolisert med ordet gårsdag, kjærlighet er noe som hendte før, og som nå er slutt. Selv det at den graver seg ut av huden med kvasse negler blir ikke uttrykt som i smerte, men som et kaldt og resignert faktum. Det er dette som skjer. Regnet, som først i strofe 1 satte scenen, så på ny i strofe 2 var rammen der morgenen lå som en tung gravstein, er til slutt i diktet det som faller med undertrykket latter, lik svartrostens sang i strofe 1. Fagteknisk har vi mildt sagt å gjøre med en besjeling, regn med undertrykket latter, men det funger også som bilde på situasjonen. Jeg tolker det slik at det er så trist, så trist, så trist, men regnet ler av det, for det har vært med på dette før, og også vært brukt til å illustrere det og å få frem stemningen i ord og bilde.

Men dette er min tolking, og regnet og diktet fungrer vel så godt som åpen gåte, enn som lukket tolking. Diktet er veldig stemningsskapende, verd å lese, og egnet til å illustrere og sette ord på følelsene man har når et kjærlighetsforhold har tatt slutt, synes jeg.

 

Notturno 5 – Sakta skrider sommernatten, av Ola Hansson

Ordet notturno er italiensk, avledet av det latinske noctumus, som betyr nattlig. Det franske ordet er nocturne, og det er den versjonen som har satt seg i de fleste språk som bruker ordet. På norsk skriver vi nocturne, eller fornorsket nokturne. Det omhandler som oftest et musikkstykke med nattlig motiv, eller et musikkstykke som passer om natten, rolig og drømmende. De mest kjente stykkene for piano er skrevet av Chopin, de er uimotståelig vakre, men det finnes også flere klassiske komposisjoner som bruker navnet. I visesang har Evert Taube en nydelig nocturne, Sov på min arm, og i ny tid har vi i Norge vunnet Grand Prix med en nocturne. Dog er det på 1800-tallet nokturnene stod sterkest.

På slutten av 1800-tallet ble nocturner også brukt i dikt. Vår egen Sigbjørng Obstfelder har en nocturne behandlet her på bloggen, og svenskenes Ola Hansson har en samling nocturner i diktsamlingen sin som også heter Notturno, dikter, og som kom ut i 1885. I denne samlingen er det 19 dikt nummerert i en avdeling som heter notturno, de har tematisk sammenheng, men fungerer godt som enkeltstående dikt. De ser ut til å være skrevet om natten, ofte med en jeg-person som sitter og ser utover, og lar tankene vandre i ordene diktet består av. Diktene er knyttet til årstidene, men følger ikke årets gang, de hopper mer fra den ene årstiden til den andre. Noen av diktene er korte og stringente, bundet i form og med klare rim og tradisjonelle lyriske former, andre, som dikt 10 om Sommernattens/ daggigt svala dunkel er langt og fritt,  her skriver Hansson tilsynelatende uten hemninger og begrensninger.

Den frie formen i så mange av disse diktene ble ikke godt mottatt av samtiden, Ola Hansson var for tidlig ute, og ble latterliggjort. Han gav ikke ut en diktsamling på mange år etter, og han hadde vanskelig for å finne forleggere til utgivelsene sine skriver Svenskt biografisk leksikon. I dag er Ola Hansson den i særklasse viktigste lyrikeren i denne perioden, på 1880-tallet finnes det omtrent ikke lyrikk i de skandinaviske språkene, og Hansson skriver på en måte som varsler frem mot modernismen og den skrivemåten som senere skulle bli nær enerådende.

Diktet har jeg hentet fra den fabelaktige svenske litteraturbanken, i særklasse den beste nettsiden for nasjonal litteratur jeg har funnet frem til, ingen andre land tar så godt vare på sin egen litteratur og kulturhistorie som svenskene gjør her. Vi i Norge har nasjonalbiblioteket, helt supert når man er i Norge, og bare vil lese, ikke kopiere. Den svenske litteraturbanken har alt samlet til fri benyttelse. Det er så vidt meg bekjent, enestående, og skulle vært et eksempel til etterfølgelse. Det er også gjennom den svenske litteraturbanken jeg har fått lest hele samlingen til Ola Hansson, og også skummet gjennom noen av diktene i hans øvrige samlinger.

Gjennom Den svenske litteraturbanken blir man også lett geleidet frem til Vilhelm Ekelund, og hans dikt tillegnet Ola Hansson:

Rått, sånglöst, Muser ej bekant,
ett svenskt Boiotia låg Skåne.
 steg din ungdom ut  klar
och segerviss och stålljus bana,
och om din själ brann glans
af morgonblått och guldbeduggad sky.
fra diktet Ola Hansson, i samlingen Dithyramber i aftonglans, fra 1906.

Jeg er ikke sikker på hvorfor Ekelund tar med det greske området Boiotia, Ekelund var klassisk dannet mer enn vi er nå, og har nok en mening med det, om enn den er tapt for meg. I hvert fall beveger Ekelund seg til å skrive om Hansson slik han skrev selv, med litt av den samme type stil og virkemidler. Ekelund, som kom noen år senere, var da også en stor Hansson-beundrer. Av Ekelund finnes det flere dikt her på bloggen.

Til sist vil jeg si om Ola Hansson at vi på mellomfaget i nordisk språk og litteraturvitenskap ble satt til å lese hans mest kjente roman, og kanskje mest kjente verk, Sensitiva Amorosa, også et verk forut for sin tid, og ganske annerledes enn det som ellers ble skrevet da den kom ut i 1887. Det er imidlertid prosa, her på bloggen er det lyrikk, og da har jeg valgt å presentere et av de mer tilgjengelige diktene i samlingen. Her, i notturno nummer 5, bruker Hansson de klassiske, lyriske virkemidlene. Det er faste rim, myk rytme som passer til innholdet, bokstavrim og lydmalende ord, et dikt skrevet for å sovne slumrende inn, en typisk notturno.

5.

Sakta skrider
sommarnatten.
Ekan glider
på stilla vatten.
Upp öfver skogen
månen stiger.
Allting slumrar,
drömmer och tiger,

I skogens dunkel
det tisslar och tasslar.
Inne bland snåren
plötsligt det prasslar.
Så blir det stilla.
Månen stiger.
Allting slumrar,
drömmer och tiger.

Ljudlöst de komma,
mina minnen.
Smekta de domna,
mina sinnen.
Skogen och insjön
undan svinner.
Lent en doftvåg
öfver mig rinner.

Luften skönjer jag
dunkelt glöda.
Mjukt jag vaggas
på bolstrar röda
af vallmokronblad,
silkeslena,
svala, doftande,
svandunslena.

fra Notturno, dikter (1885)

Gjennomgang av formen, innholdet og språket

Diktet består av fire strofer, hver med 8 verslinjer. Rimene er ababcdce, en slags form for kryssrim, men ikke gjennomført i siste halvdel av strofene. Strofe 2 og 4 har heller ikke rim i linjene 1 og 3, og rimer altså bare i partallsversene. Alle rimene har trykklett utgang, vokalisk, eller med knapt hørbar konsonant. Verselinjene er korte, men rytmen er ikke konsekvent, så det er ikke riktig å si at dette diktet er helt bundet i formen.

Den delvis frie formen kommer også til uttrykk med at de to første strofene slutter med samme linjer, Upp öfver skogen (og Så blir det stilla.)/månen stiger. (og Månen stiger.)/ Allting slumrar,/ drömmer och tiger.

Første strofe begynner med at sommernatten sakte skrider frem, en pram (ekan) glir på det stille vann. De to tingene kan godt leses i sammenheng, sommernatten skrider frem som kanoen glir fremover vannet, eller observatøren – dikter jeg-et – glir gjennom natten som pramen glir gjennom vannet, stille og rolig. Deretter er det månen som stiger over skogen, også et bilde på det samme, og at allting slumrer, drømmer og tiger. At ordet tiger blander seg inn der på slutten, er vel kanskje litt uventet. Å prøve å forklare den fører lett til overfortolking, poenget her er jo å slumre inn i drømmeland, ikke å kvesse hjernen med å forsøke å forstå logiske sammenhenger. Man skal nok kanskje heller godta at tigeren dukker opp, slik man godtar hva som helst som dukker opp, når man slumrer inn i drømmenes verden.

I neste strofe er det den dunkle (mørke) skogen, hvor det tisler og tasler, eller kanskje vi ofte bruker tusler og tasler på norsk, og så rasker det plutselig inne i det ugjennomtrengelige krattet (snåren). Her er det lyder som tar over for det blikket ordner med i den første strofen, det er slumringens lyder, tusling, tasling og rasling. Det går ikke an å se hva det er, og det er det heller ikke noe poeng i. Om natten, i en nocturne, skal tingene vel så mye foregå i hodet. Så blir det stille, med et punktum etterpå. Deretter stiger månen på nytt, og vi får at alt slumrer, drømmer og tiger, slik som i den første strofen.

I tredje strofe er det minnene som lydløst kommer, og slik jeg leser det «smekter de dovne, sinnene mine». Men det får jeg ikke helt til å gå opp, jeg kan ikke helt garantere at dette er riktig lesing. Kanskje har jeg her gått glipp av noe elementært? I min lesing er det minnene som kommer, og på en måte rusker opp i det dovne sinnet til jeg-personen. Mine sinn står imidlertid i flertall, så vidt jeg kan se, og virker nesten litt løsrevet fra linjen over, «smektet de dovne». Det er sjelden dyktige poeter skriver ullent på denne måten her, så det er mulig jeg har misforstått noe her, og at den egentlige meningen er klarere, når man bare har forstått den. Rimene binder veldig sammen de to sammensetningene, Ljudlöst de komma og Smekta de domna, og mina minnen – mina sinnen. Så ok, jeg lar det stå som det er. Videre i strofen svinner skogen (med krattet) og innsjøen (med pramen) hem, typisk sånn som skjer i det observatøren sovner, da er det de indre bildene som overtar helt. Jeg leser slutten som at en myk bølge av gode dufter renner over ham, jeg-personen, i det han er i ferd med å sovne. Her kan vi også ta med at etter syn i første strofe, hørsel i andre, er det nå i tredje strofe et innslag av lukt.

I fjerde strofe ser jeg-personen luften dunkelt gløde, uten at det nok skal leses helt bokstavlig. Så avsluttes diktet med en setning over seks linjer, den lengste i diktet, der jeg-personen vogges (vaggas) på sengetøy (bolstrar) røde av valmuekronblad, silkemyke, svalende og duftende, og svanedunsmyke. Her i denne siste strofen er det sansene, følelsene, som gjelder. Jeg-personen føler de myke, svale valmuekronbladene, silkemyke og svanedunsmyke. Valmuekronblad er veldig små og lette, så å vogge på dem betyr at også jeg-personen er svevende lett, slik man er når man sovner, og søvnen liksom flyr i vei med én.

Jeg bruker litt tid på å slå opp noen av de vanskelige ordene i diktet, og å forklare dem. Hovedkilden er Svenske akademiets ordbok, men for noen av ordene har jeg søkt litt ekstra rundt på nettet for å være sikker på at de norske ordene jeg setter i stedet er riktige. Dog er det vanskelig å garantere noe uten ekstern kvalitetssikring.

ekan -> eka pram

snåren -> snår kratt, tett buskas, underskog

prasslar -> prassla rasle

smekta  være medtatt, kraftløs, plages veldig, norsk ord smekte, av tysk smachten , forgå av sult. Vi har også ordet vansmekte, som er tæres av lengsel, lide sterkt, skriver norsk ordbok. Smektende er noe litt annet, innsmigrende, forlokkende, men er nok et ord av samme opphav.

domna dovne

lent -> len myk, bløt

doftvåg «duftbølge» -> doft duft og våg bølge

rinner -> rinna renne

skönjer -> skönja se, betrakte, skimte, skjelne

bolstrar -> bolster samme ord på norsk, her Store norske leksikon, tettvevd sengetøy av bomull, lin eller jute, som det står. Svenske akademiets ordbok har en litt annen forklaring.
vallmokronblad kronblad fra Valmue.
silkeslena silkemyke
svandunslena svanedunsmyke

Kommentar til diktet

Diktet er en erketypisk nocturne, nesten så det kan brukes til illustrasjon eller til forklaring. En jeg-person sitter i natten og observerer, og mens han sitter der, slumrer han hen. Alle sansene dovner hen, alt er mykt og godt, med pramen som glir gjennom vannet, taslingen i krattet, duften av noe som ikke er nærmere spesifisert (bare en duftvåg, duftbølge), og det silkemyke, svandedunsmyke underlaget. Det er som om hjernen så vidt er i stand til å bearbeide sanseinntrykkene, men heller bare vil registrere dem, sovne.

Det er en behagelig, lys, lun sommernatt. Her er ingenting skarpt, ubehagelig, dystert eller vanskelig, ingenting er konkret, ingenting betyr noe. Minnene blir nevnt i strofe 3, de kommer lydløst, men det blir ikke sagt noe om hva disse minnene er. Og rett ettter de er nevnt, så forsvinner innsjøen og skogen for ham, observatøren, noe som jeg altså leser som et uttrykk for at han sovner.

Diktet er fullt av lydmalende ord, og av bokstavrim. Det begynner med Sakte skrider sommernatten, i en strofe som også har ordene stille, skogen, stiger og slumrer, som begynner på s. Fem av dem avslutter en verselinje. I strofe to er det tusslar og tasslar, plötsligt det prasslar, mens strofe 3 ikke har så utpregede bokstavrim. Sluttstrofen avslutter imidlertid diktet med silkeslena,/ svala, doftande/ svandunslena, et regn av ‘s’, bokstaven og lyden som gjennomsyrer diktet. Det er også den mest stille, sovende lyden vi har, det er lyden for søvn i tegneseriene, det er lyden av sus og stille. Det er veldig lydmalende.

Det er en stund siden jeg har arbeidet med verselære nå, så det tør jeg ikke begi meg ut på før jeg har sjekket det opp igjen. Alt jeg vil si, er at når man leser diktet, så er det slående hvordan rytmen passer inn med innholdet. Det er søvnens rytme, slumringens melodig, diktet passer til å leses lav og sakte, som om man leser det mens man faller i søvn.

 

Åkrar, Engiar, dalar, lundar, av Urban Hjärne

Noe av poenget med å skrive blogg om dikt er å gjøre diktene tilgjengelige for diktlesere av kalle kategorier. Det gjelder om å gjøre diktene kjent, spre kunnskapen om hva det er som gjør disse diktene interessante, og med det åpne diktene for nye generasjoner lesere. Mange av diktene jeg presenterer er av de mest kjente i verdenshistorien. Det finnes uttallige utgaver av dem i trykte bøker og på nettet, mitt lille bidrag er å gjøre dem tilgjengelig enkelt og gratis, og å skrive litt om dem, både diktet og dikterne. Soleklart mest treff blir det om jeg skriver om kjente norske dikt og diktere, men denne bloggen har andre mål enn å være populær. Dikt trives jo litt med å være upopulære, det er for de spesielt interesserte, eller som det av og til blir sagt om oss: for de sære.

I dag skal jeg presentere et dikt og en poet i ytterkanten av hva som vil være av interesse for folk flest. Det er en svensk poet, fra 1600-tallet, den svenske stormaktsperioden. Diktningen og kunsten på denne perioden var barokk, en litteratur som blir regnet som temmelig utilgjengelig, i hvert fall målt opp mot musikken og særlig arkitekturen, som man ikke trenger å være skolert for å sette pris på. Den barokke diktningen kan være riktig så morsom om man blir gitt de rette nøklene for hvordan den skal leses, og man unngår de mest snirklete versene og overlessede strofene. Kontrasten mellom det pietistiske man vet de levde, og den veldige «forfengeligheten» og «syndens pøl» de beskriver her på jorden, den kan jo være riktig morsom. Overdrivelse in absurdum, er et uttrykk som kan brukes, for dem med et minstemål av latin i bagasjen.

Dagens dikter skrev ikke denne formen for overlessede kontraster. Han passer ikke så godt inn i barokken, og er mer i tradisjonen fra renessansen og humanismen derfra. Han skrev pastorale dikt, om kjærligheten, der kjærligheten er religiøs, filosofisk og syndfri, den er ”af himmelens Staam», som Bernt Olsson og Barbro Nilsson påpeker i sin utgivelse av dikterens samlede verker (lagt ut på den svenske litteraturbanken sine sider, sider som anbefales på det varmeste).  Det er fra siste strofe av dikt XXI, det som begynner: Skönste Stratonice, ach huru haar. Hele strofen er slik:

Ästu nu kiärleek af himmelens Staam,
som du wist är och af himblen uthsprungen,
så blijr af Hiertat till öpning iag twungen,
Och att bekiänna, Stratonices fam,
måst een gång mista den liufwaste glädien,
att iag eij will ell’ kan komma dijt mehr,
för än som Ödet mig äntlin till städier,
att Jag Stratonice för himbla Sehr.

Dikteren til disse linnjene heter Urban Hjärne, eller Hiärne, som navnet også blir skrevet. Det er et uvanlig navn, kan man begynne med. Så vekket han videre min interesse, med at han er født i Ingermanland, og vokste opp i Nyen, stedet der St. Petersburg nå ligger. Videre flyttet han til Narva, den russisktalende byen i Estonia. Ikke et sted man venter å finne svensker. Bengt Olsson og Birgit Nilsson skriver i sitt forord at Hjärne som Edith Södergan tilhørte den mest perifere delen av det svenske språkområdet. Edit Södergran er en dikter som interesserer meg meget, og slektskapet med henne gjorde meg mer bestemt på å finne ut mer om denne Urban Hjärne, og diktningen hans.

Hjärne var en fascinerende skikkelse, kanskje noe av et renessansemenneske. Han var lege og naturvitenskapskmann, ved siden av forfatterskapet. Som forfatter skrev han lyriske vers, altså dikt, en tragedie (Rosimunda, 1666) og kjærlighetsromanen Stratonice (1665). Der, i den romanen dukker navnet Stratonice opp igjen, det finnes også i det lille diktutrdaget jeg siterte, det er et navn jeg skal komme tilbake til. Han ble adlet i 1689, han var en fremstående geolog, og han markerte seg i kampen mot hekseprosessene og var avgjørende i kampen om å få dem avskaffet. Den rollen er nok det som gjør at folk flest i dag, finner frem til ham.

Men han var altså også en ganske betydelig forfatter, en tid det ikke fantes så mange av dem, og der de som fantes, ikke lenger blir noe særlig lest. Jeg støtter meg nå veldig på utgaven til Bernt Olsson og Barbro Nilsson.

disse en gang svenske delene av Russland, det har en historie som er fascinerende. Det er ting jeg vil sette meg inn i.

For dagens lesere som støter på Hjärne, så er sjansene store at de gjør det fordi han var en av dem som kjempet i mot de tidlige hekseprosessene.

Stratonice

Det finnes også en Stratnoike av Syria. Hun var dronning av Selevideriket, gift først med Selevkos, deretter med dennes sønn, som det går frem av denne artikkelen på Wikipedia. I likhet med diktets Stratonice giftet Stratonike av Syria seg veldig ung, 17 år gammel, med en 40 år eldre mann.

Dette var en start, mens jeg holdt på med arbeidet.

Dikt I

[Åkrar, Engiar, dalar, lundar]

1.
Åkrar, Engiar, dalar, lundar[,]
Skog och berg uthöfwer alt
stå befrusna desse stunde[r],
Jorden är fast hård och kall.
Siöön betäckt med iijsen haala,
allting ligger i diupan dwala,
uthaf Æols strängheetz macht
är all fägring ödelagt.

2.
Men mitt hårt betwungna Hierta
blijr i köllden mehr uptändt
och af hefftig kerleekz smärta
dagelig så swedt och bränt,
att Jag kan altz intet finna
hwarmed Jag doch kunde hinna
släckia slijk odräg’lig brand
Som förtaar mig Siäl och and.

3.
Skal nu sådant aldrig ändas,
skal slijk låga fort och fort
daglig mehr och mehr uptändas
uthaf dhem som hade bordt
sådant qwahl med rätta lindra
eller och alldeles hindra?
Troor Jag att den bleka dödh
gör först ända på min nödh.

4.
Doch är intet som så tijda
ängzlar och bedröfwar mig,
som dee qwaal Jag måste lijda
att Jag twingas stadelig,
slijk min kerleekzbrand förhålla
Så att den som det månd’ wålla
deraf det ringast’ ey weet,
är det ey stoor usellheet.

5.
Som en hemblig eeld uptänder
uthi träät owitterlig,
brinner och ey återwänder
in til dess så makelig,
qwistar torkas, löfwet wissnar,
Barcken swartnar, stammen gissnar,
till thes stockar, green och båål
blij förwänt i ask och kohl.

6.
Slijk beskaffenheet befinner
iag her med mig dagelig:
uthaf kerlekz brunst iag brinner,
kan ey heller hielpa mig.
Ey törs iag min flam uptäckia
den som kan allena släckia
denne brånans hefftigheet
hwar af hon doch intet weet.

7.
O J foglar snäll’ och snara,
er jag beder högelig
att J henne uppenbara
det Jag ey fördristar mig,
att J och med flijt kundgiöra
det Jag icke törs framföra
intill dess hon nogsamt weet
af min kerleekz stadigheet.

8.
Uthi samma sinn besöker
Jag dig närbelägne lund,
beder dig att tu beweker
Hennes sinne till misskund.
Wädret kall och luften swala
Hielper henne öfwertala,
Höga himmel hielp der till
att hon blijr mig söt och mild.

Kommentar til språket

Dette er gammel svensk. For å gjøre diktet lesbart, tror jeg kanskje jeg skal sette moderne svensk ved siden av, så ordene blir gjenkjennelge.

Kommentar til diktet

Jeg må velge om jeg skal ta for alle strofene samlet, eller ta dem én og én. Jeg tror jeg gjør det skikkelig, først diktet for seg selv, så én og én strofe.

Kanskje passer det å poste diktet en av sommermånedene, gjerne mens jeg er i Kiev.

Arioso, av Erik Lindeberg

Dette er et av de vakreste kjærlighetsdikt skrevet i de skandinaviske språkene. Det er fra samlingen Sviter, 1947

Arioso

Någonstans inom oss är vi alltid tillsamman
någonstans inom oss kan vår kärlek aldrig fly
Någonstans
_________o någonstans
har alla tågen gått och alla klockor stannat
någonstans inom oss är vi alltid här och nu
är vi alltid du intill förväxling och förblandning
är vi plötsligt undrans under och förvandling
brytande havsvåg, roseneld och snö.

Någonstans inom oss där benen har vitnat
efter forskares och tvivlares nedsegnade törst
till förnekat glidande
_____________till förseglat vikande
__________________O moln av tröst!
någonstans inom oss
där dessas ben har vitnat och hägringarna mötts
häver fjärran trygghet som dyningarnas dyning
speglar du vårt fjärran som stjärnans i en dyning
speglar jag vårt nära som stjärnans i en dyning
fäller drömmen alltid masken och blir du
som i smärta glider från mig
för att åter komma åter
för att åter komma till mig
mer och mer inom oss, mer och mera du.

Fra Sviter, 1947

Kommentar til språket

Kommentar til diktet

Till förruttnelsen, av Erik Johan Stagnelius

Det er kanskje noe med mai, vårmåneden der alt spretter, at det også i kontrast er en måned for død og fordervelse. Det er i den måneden Wergeland skrev og jeg postet Til Foraaret, et fortvilet dødsdikt, og det er nå jeg skal poste svenskenes svar på dette diktet, Till förruttnelssen, av Erik Stagnelius (1793 – 1823).

For de som ikke umiddelbart ser det, så betyr altså Till förruttnelsen til forråtnelsen på norsk, og diktet handler om det å dø og råtne bort. I likhet med vår Wergeland døde Stagnelius veldig ung, bare 29 år gammel. Da var hans litterære produksjon ganske begrenset, i hvert fall når det kommer til offisielle utgivelser, men Lars Lorenzo Hammarsköld (1785 – 1827) gav ut hans samlede skrifter posthumt i årene 1824 – 1826. Det er i disse samlingene vi finner dagens dikt, organisert i det de kaller Strödda dikter efter tiden omkring 1818. Det betyr at vi ikke vet nøyaktig når dette diktet er skrevet, og dermed heller ikke hvor tett diktet står til Stagnelius’ eget sykdomsforløp.

Om forfatteren

Det er noe med Erik Johan Stagnelius som gjør at mange av dem som setter seg inn i ham og forfatterskapet hans, ikke så lett gir slipp på ham igjen. Det er noe nesten litt mystisk med ham, slik han levde et nokså anonymt liv som kanseliskriver, og gav ut bare noen få verk i sin levetid, mens han nå er svenskenes mest kjente poet i perioden.

Han ble født på Öland, i småstedet Gärdslösa, der faren arbeidet som prest i den lokale kirken. Familien flyttet til Kalmar i 1810, da Erik Johan var 17 år gammel, og faren skulle bli biskop. Erik Johan flyttet videre til Lund og siden Uppsala for å studere, årene 1810 til 1814, og slo seg ned i Stockholm, der han altså arbeidet som kanseliskriver for Ecklesiastikexpeditionen. Ved siden av dette arbeidet gav han ut heksametereposet Vladimir den store (1817), om storfyrsten som grunnla kongeriket Kiev Rus i 988, og også innførte kristendommen i riket. De øvrige verkene han gav ut i sin levetid var diktsamlingen Liljor i Saron (1821), en samling som også inneholdt dramaet Martyrerna, og så dramaet Bacchanterna i 1822. Dramaene og det store eposet blir i dag lite lest, det er diktene som blir brukt og som skaper begeistring.

Stagnelius er kjent som en språkmagiker, som til fulle behersker de litterære formene. Det ser vi også i dagens dikt, der daktyliske verseføtter blir brukt og variert med full kontroll over virkningen det har, og skal ha. Det blir sagt om ham at han ikke deltok i datidens litterære diskusjon, om hvorvidt formene skulle følges eller brytes, den gamle og den nye skolen. Idemessig hørte han til gnostikerne og nyplatonikerne, to retninger jeg synes er vanskelig å få tak på, enda mitt hovedfag i historie hører til senantikken, med studie av de kristne og jødiske martyrer. Men mystikken som hører til rundt gnostismen og nyplatonismen gir nok god gjenklang i vår tid, og slik jeg oppfatter det er det ikke nødvendig å skjønne alt nøyaktig for å ha stort utbytte av det. Av og til kan man nesten få inntyrkk av at det nesten er en forutsetning å ha bare noen vage forestillinger om hva det går i. For Stagnelius var det imidlertid alvor, og nøye gjennomtenkt. Hos ham er det en helhetlig filosofi, og en idé om verden, som han forsøker å uttrykke i dikt etter dikt gjennom hele sitt korte forfatterskap.

Stagnelius levde et utsvevende liv, blir det sagt, og han led under sinnets plager og av dårlig helse, og av hypokonderi. Det er sånn at jeg står i fare for å bli dradd inn i ham, jeg også, for å finne ut hva det var som får ham til å skrive dikt som dette.

Till förruttnelsen

Förruttnelse, hasta, o älskade brud,
att bädda vårt ensliga läger!
Förskjuten av världen, förskjuten av Gud,
blott dig till förhoppning jag äger.
Fort, smycka vår kammar — på svartklädda båren
den suckande älskarn din boning skall nå.
Fort, tillred vår brudsäng — med nejlikor våren
___  skall henne beså.

Slut ömt i ditt sköte min smäktande kropp,
förkväv i ditt famntag min smärta!
I maskar lös tanken och känslorna opp,
i aska mitt brinnande hjärta.
Rik är du, o flicka! — i hemgift du giver
den stora, den grönskande jorden åt mig.
Jag plågas häruppe, men lycklig jag bliver
_       därnere hos dig.

Till vällustens ljuva, förtrollande kvalm
oss svartklädda brudsvenner följa.
Vår bröllopssång ringes av klockornas malm,
och gröna gardiner oss dölja.
När stormarna ute på världshavet råda,
när fasor den blodade jorden bebo,
när fejderna rasa, vi slumra dock båda
_       i gyllene ro.

fra Strödda dikter efter tiden omkring 1818

Gjennomgang av diktet

Svensk er et språk vi nordmenn forstår godt, men vi er uvant med å lese det, så noen ord og skrivemåter er fremmede for oss.

Forråtnelsen er den prosessen som inntreffer etter man er død. I første strofe tilkaller han den som om det var en brud, og ber den om å forberede et enslig leie å ligge med henne på. Dette leiet er nok graven han skal ligge i. Han sier han er forsaket av verden og av Gud, underforstått at nå er det bare døden og forråtnelsen igjen å håpe på, noe som også blir sagt i rene ord i linje 4: «bare deg til forhåpning eier jeg». Deretter oppfordrer han forråtnelsen til fort å smykke vårt kammer, kammer kan nok her godt forstås som soverom, og forråtnelsen er fremdeles sammenlignet med en brud, så dette er soveplassen hvor han skal ligge med bruden. Linje 5 fortsetter med en setning som fullføres i linje 6, at den elskende – som er poeten selv – skal nå din (forråtnelsens) bolig (boning) sukkende og på en svartkledd båre. Den svartkledde båren er den han skal bli lagt på når han blir begravd. Slik han skal komme til sin brud, som altså er forråtnelsen.

I andre strofe ber han forråtnelsen ta i mot i sitt fang den smektende kroppen hans. Han ber forråtnelsen i sitt famntak kvele (förkväv) smerten han har, eller at forråtnelsen skal kvele smerten mellom dens armer. Maskene i linje 3 leser jeg som strikkemasker, tankene og følelsene skal løses opp på den måten, mens det brennende hjerte skal i aske i linje 4. Videre sier han henne (flickan – forråtnelsen) hun er rik, siden han i medgift skal få hele den store, grønskende jorden. Her oppe plages han, men der nede, i jorden, vil han bli lykkelig.

Oss i linje 2, strofe 3, er brudeparet, poeten og forråtnelsen. Det svartkledde brudefølget (svartklädda brudsvenner) er gravfølget. De skal følge dem til vellystens søte (ljuva), fortrollende kvalme. Her vil jeg ikke være kategorisk, men kvalm kan bli brukt om tett, innestengt, tykk luft, slik kisten vil være i graven når den er begravd. Bildet vil gå opp med at denne kvalmen er fortrollende, siden det er den som forvandler ham når liket går i oppløsning. Bryllupssangen deres er det kirkeklokkene som slår, mens de grønne gardinene som skal skjule dem, er jeg ikke riktig sikker på hva er. Siste halvdel av siste strofe har tre gjentakelser som hver for seg beskriver uroen i verden i kontrast til freden og roen poeten og forråtnelsen skal ha sammen i graven. Først er det når stormene rår på verdenshavene, så er det når redslene (fasor) bebor den blodige (blodad) jorden, og til sist når feidene raser. Da skal vi – forråtnelsen og han – slumre sammen i gyllen ro.

Gloser

Jeg bruker forskjellige ordlister på nettet til å finne ut av svenske ord. Som utgangspunkt er alltid Svenska Akademiets ordbok på http://www.saob.se/. Jeg har tatt med litt flere ord enn det kanskje skulle være nødvendig.

bädda re (tilberede en seng)

läger leie (sengeleie)

förskjuten forsaket

boning bolig

sköte skjød, fang

smektande smektende, innsmigrende, forlokkende

förkväva kvele

känslorna kjenslene, følelsene

brinnande brennende

hemgift medgift, gave som følger med bruden ved et giftemål

ljuv deilig, søt, vakker, snill, vennlig

dölja dølje, skjule

klockornas malm klokkenes malm, malmen er bergarten man utvinner jern av, klockorna er kirkeklokkene.

fasor – ubestemt flertall -> fasa redsel, frykt, skrekk

Form og oppbygning

Stagnelius er kjent som en formfullendt dikter, typisk romantiker, og vi skal se hvordan han gjør det i dette diktet her.

Diktet består av tre strofer. Hver av strofene har 8 linjer. Rimene er kryssrim, det vil si annenhver linje rimer. Linjene 1 og 3 og 6 og 8 er det vi kaller mannlige rim, eller mannlig utgang, de er trykktunge, mens linjene 2 og 4 og 5 og 7 er trykklette, eller kvinnelige. Markert med bokstaver, stor bokstav for trykklett og liten for trykktung, blir det aBaB CdCd. Det går også an å snakke om åpne og lukkede utganger, om linjene ender på vokal eller på konsonant. Der er linjene 1 og 3 svært lukkede, de ender på trykktung konsonant, mens linjene 2 og 4 er åpne eller halvåpne. De ender på vokal eller konsonant så trykksvak at den knapt høres. Linjene 5 og 7 er åpne eller halvåpne, det samme vil jeg si om linjene 6 og 8, der konsonanten ‘g’ i ordene digmig ikke er sterkt betont, tross den avslutter et trykksterkt enstavelsesord.

Takten i linjene 1 og 3 er tung-lett-lett, tung-lett-lett, tung-lett-lett, tung, eller daktylisk, alltid med en trykklett opptakt. Linjene 2 og 4 består av opptakt, to daktyler og en troké (tung-lett). Det vil si lett, tung-lett-lett, tung-lett-lett, tung-lett. Eller i min uhøytidelige tam for trykktung ta for trykklett: ta- tam-ta-ta tam-ta-ta tam-ta-ta tam / ta- tam-ta-ta tam-ta-ta tam-ta. Det var de to første linjene, og mønsteret blir gjentatt i de to neste.

Så blir det variasjoner fra linje 5, her gjengir jeg linjene og bruker stor bokstav der det skal være trykktungt: Fort, SMYCKa vår KAMMar — på SVARTklädda BÅRen, altså igjen opptakt fulgt av daktyler, men nå to i stedet for tre. Linjen avslutter med en troké, slik linjene 2 og 4. Linje 6 er som linjene 1 og 3: den SUCKande ÂLSKarn din BONing skall NÅ, opptakt, tre daktyler og en trykktung stavelse til slutt. Sistelinjen bryter helt, der første del av verselinjen liksom er radert vekk, og den består bare av trykklett opptakt, én daktyl og så en trykktung avslutning: skall HENNe besÅ, // där NEre hos DIG, // i GYLLene RO. For å understreke at siste linje er redusert skyves den litt inn. Plattformen jeg skriver på redigerer automatisk vekk mellomrom i starten av linjer, så jeg må markere dette med liggende streker __ inntilg jeg eventuelt klarer å overstyre den automatiske redigeringen.

Jeg begynte denne korte gjennomgangen av form og oppbygningen med at Stagnelius er en formfullendt dikter. I det ligger også at han vet hvordan å variere formene, slik at det ikke går automatikk i lesningen, og forventningene ikke alltid blir oppfylt. Det at siste linje er redusert i antall stavelser, passer også perfekt med diktets tema, død og forråtnelse, ting fjernes og forsvinner.

Kommentar til diktet

Det er et bemerkelsesverdig dikt, dette, som kan leses og analyseres teknisk eller med følelse. Tiden strekker ennå ikke til for å skrive så mye om Stagnelius’ liv, tanker og øvrige diktning. Han er på mange måter bemerkelsesverdig, så jeg håper jeg får lagt det til en gang, for det vil også kunne bidra til å kaste lys over diktet og gjøre forståelsen av det rikere.

Teknikken Stagnelius bruker er å fremmedgjøre døden ved å gjøre den personifisert. Det er ikke engang døden, men forråtnelsen som følger med den, som personifiseres. I dette er Stagnelius ganske original, mens døden selvsagt har vært personifisert i dikt og annen litteratur mange, mange ganger. Personifiseringen er ikke bare til en person eller en idé man kan henvende seg til, men til å være en brud, slik at han og henne skal gifte seg. Det er et bærende bilde gjennom hele diktet.

Ideen med dette er at den lidende poeten i døden skal bli fri for alle sine smerter. Man kan se på det som et bryllup som i eventyrene, der brudeparet siden lever lykkelig i alle sine dager. Ved å skrive om sin egen død og forråtnelse på denne måten, blir det selvsagt tatt ut en veldig distanse til den. Den blir følelsesløs, og fremmedgjort. Følelsene i diktet går ut på å lengte etter forråtnelsen, lignende sånn en elskende brudgom lengter til sin brud. Drømmene i diktet er også frømmene om hvordan forråtnelsen skal foregå, hvordan ekteskapet skal være.

Diktet er rikt på sammenligninger der alt ved døden, begravelsen og forråtnelsen blir sammenlignet med bryllup og ekteskap. Det er også rikt på sammenligninger om hvordan smerten skal forsvinne, og hvordan fremtiden i dødens fred skal være sammenlignet med uroen i verden. Gjentakelser blir brukt for å forsterke sammenligningene. Det gjelder gjennom hele diktet, men særlig til slutt, der det bygges opp en veldig tyngde med tre gjentakelser (Når… / når… / når… )om hvordan stormene og striden skal rase i verden og på verdenshave, stilt opp mot det enkle vi slumra dock båda/ i gyllene ro. Det er meningen, i hvert fall slik jeg leser diktet, at denne sammenligningen gjelder også reelt, at alt kaoset i poetens indre møter roen og freden i døden og forråtnelsen.

Det siste av den tekniske delen av tolkingen jeg vil ta med, er det nesten erotiske i beskrivelsen av møtet med forråtnelsen. Den blir personifisert til en kvinne, tiltalt som henne, og hun skal liksom tilbrede leiet de skal ligge på. Her er det som om de gjennom seksualakten skal bli forenet. En slik lesing blir båret også av Stagnelius’ øvrige diktning, den er ganske sanselig. Bildet er selvsagt veldig dristig, med forråtnelsen som en brud å gifte seg med, og ligge sammen med.

Å lese diktet så teknisk og peke på det ene virkemiddelet etter det andre, det fjerner oss kanskje bare fra diktets egentlige mening. Her er det en person i sterke sjelelige kvaler, en person som har det svært vondt. Han har det så vondt, at han har ikke noe håp om noen redning i livet. Den eneste måten å bli kvitt smerten på, er ved å dø. Det er meget, meget mulig at det er Stagnelius selv som har hatt det slik, i det han har skrevet diktet, det er mye i livshistorien hans som kvalifiserer til å ville uttrykke seg så sterkt.

Jeg har tidligere nevnt Til foråret, av Wergeland, et dikt som naturlig kommer i tankene for oss nordmenn, i møte med et slikt dikt som dette til Stagnelius. For den lidende i Til foråret er det lettere å føle medlidenhet, siden følelsene der er så ekspressivt uttrykt, mens de hos Stagnelius er nesten provoserende holdt igjen. Tittelen på diktene understreker dette, til foråret, og förruttnelsen. Wergeland henvender seg til våren, til livet, i kontrast til ham selv, som nå skal dø, så urettferdig, så urettferdig, mens Stagnelius henvender seg til forråtnelsen, som han vil til, for å finne den roen han ikke kan finne i livet.

Lidelsene som ligger bak er nok likevel ganske av de samme. Stagnelius har funnet de sterkeste virkemidlene han kan finne, for å uttrykke den smerten og håpløsheten han føler. Hos Wergeland går formene i oppløsning, der er ikke rim og fast rytme, mens alt hos Stagnelius er strengt under kontroll. Mens som jeg har forsøkt å vise, så er også dette brukt for å forsterke og understreke budskapet i diktet, og det er at det er skrevet av en dikter som har det veldig, veldig vondt. Så vondt at han kan skrive et dikt som ikke engang ber om sympati og medfølelse, et dikt som forsaker hele verden, slik det sier verden har forsaket ham, et dikt der det eneste håpet og drømmen og lengselen, ligger i å dø, og råtne bort.

Ja visst gör det ont, av Karin Boye

Det er andre april, vårmånedens andre dag, og tiden for et svensk dikt her på denne poesibloggen. Det vil bli et vårdikt, men ikke som de andre vårdiktene, der våren er lys og fager og løfterik, og verden våkner til liv i forelskelse og sang. I dette diktet gjør våren vondt. Uttrykt gjennom de berømte linjene: Ja visst gör det ont när knoppar brister, eller på norsk: «Ja visst gjør det vondt når knopper brister». Linjen starter diktet som heter Ja visst gör det ont, det er hentet fra samlingen For trädets skuld, og den samlingen kom ut i 1935. Forfatteren er Karin Boye, og dette er hennes beste og mest kjente samling.

Karin Boye (1900-1941) er en mester i å sette sammen ord og linjer som biter seg fast i minnet. Fra diktet Osårbar i samme samling, har vi denne

Det finns inte lycka och olycka.
Det finns bara liv och död.

Linjene går igjen i kursiv, i de to første strofene av det korte diktet. Fra samlingen Härderna (1927) har vi denne, fra diktet I rörelse

Den mätta dagen, den är aldrig störst.
Den bästa dagen är en dag av törst.

Det er som om Karin Boye skriver på nervene, om det går an å uttrykke seg litt poetisk også i omtalen av diktene. Jeg er ikke noen stor kjenner av henne, og skal ikke gå inn på hennes ømme livshistorie før jeg kjenner den bedre, men i den kan man kanskje finne svar på hvorfor hun kan skrive linjer som dette i innledningdiktet Ingenstans, også fra For trädets skuld.

Den svenske litteraturbanken skriver i sin introduksjon til Karin Boye at hun var inspirert av Gustaf Fröding, Vilhelm Ekelund og Edith Södergran. Vilhelm Ekelund og Edith Södergran er det mange dikt av her på bloggen, og særlig Södergran er en favoritt hos meg som skriver den. Også Södergran bruker treet, eller på svensk trädet, ofte i diktene sine. Men der Södergran, syk som hun var, holdt seg unna kjærligheten i livet, kastet Boye seg ut i den. Det kan virke på meg som Boye enda sterkere ønsket og krevde sin plass i samfunnet, og dermed mye sterkere følte spenningen i det at samfunnet ikke var som hun ville ha det, og at hun selv i den tidens svenske samfunn aldri kunne bli akseptert som hun var. Södergran kom fra en rik familie, litt atskilt fra samfunnet, og lærte seg vel kanskje tidlig å leve med ensomheten, og hun måtte tidlig akseptere at hun ikke kom til å leve lenge, siden hun var dødssyk. I noen av diktene sine kan Boye virke sintere enn Södergran, Södergran sine dikt var ofte i triumf. Södergran løfter seg på en måte suverent over et samfunn hun ikke bryr seg om. Det er livet som er saken hos henne, livet og beruselsen over livet. Da kan vel kanskje samfunnsspørsmål bli litt ubetydelige.

Ofte er det det hos Boye også. Det er opp til hver enkelt å velge å lese dette diktet med element av samfunnskritikk, om måten samfunnet er innrettet gjør det vondere for knoppene å briste, når de bistende knoppene leses i overført og utvidet betydning. Det er imidlertid vanskelig å lese dette diktet uten å støte på spenningene Boye var så opptatt av, og slet sånn med. Södergran insisterer på å være fri, og bryr seg ikke – eller: hun skriver i alle fall diktene sine som om hun ikke bryr seg. For Boye ser det ut til at friheten må være hel og ekte. Hun ser det slik at i hennes eget og andres forsøk på å være fri, så er det noe som stenger for henne, det er noe som hindrer henne og andre i sin livsutfoldelse. Denne spenningen må på en eller annen måte briste, noe må gi etter. Enten må knoppene gi opp sin frihetslengsel, eller så må det som holder det i knopp gi opp å holde det i knopp.

Når det gjelder knoppene om våren, så er det alltid det som holder tilbake som gir seg. Det er naturens lov at knoppene skal briste, blomstene og bladene skal springe ut, alt skal bli fritt. Lest slik blir diktet optimistisk, som våren alltid er. Men Karin Boye er altså en av de ytterst, ytterst få som skildrer denne optimismen og livsutfoldelsen som smertefull. De vakre blomstene som viser seg om våren og i livet kommer ikke frem gratis. Det er en kamp, og det gjør vondt.

Ja visst gör det ont

Ja visst gör det ont när knoppar brister.
Varför skulle annars våren tveka?
Varför skulle all vår heta längtan  
bindas i det frusna bitterbleka?
Höljet var ju knoppen hela vintern.
Vad är det för nytt, som tär och spränger?
Ja visst gör det ont när knoppar brister,
ont för det som växer
                              och det som stänger.

Ja nog är det svårt när droppar faller.
Skälvande av ängslan tungt de hänger,
klamrar sig vid kvisten, sväller, glider  -
tyngden drar dem neråt, hur de klänger.
Svårt att vara oviss, rädd och delad,
svårt att känna djupet dra och kalla,
ändå sitta kvar och bara darra  -
svårt att vilja stanna
                              och vilja falla.

Då, när det är värst och inget hjälper,
Brister som i jubel trädets knoppar.
Då, när ingen rädsla längre håller,
faller i ett glitter kvistens droppar
glömmer att de skrämdes av det nya
glömmer att de ängslades för färden  -
känner en sekund sin största trygghet,
vilar i den tillit
                              som skapar världen.

1935

Kommentar til språket

For mange norske er det uvant å lese svensk. Men når man lærer seg at ‘ä’ er ‘e’ og ‘ö’ er ‘ø’, så er det veldig likt. Jeg har satt opp i gloselisten noen ord det an være tvil om, slått opp på det svenske akademiets ordbok på nettet. I motsetning til engelske og spanske oversettelser, så får vi på norsk også det lydelige riktige i vondt når knopper brister, tum-ti, tum-ti, tum-ti, i den naturlige rytmen, og selve ordet brister, der den skarpe vokalen ‘i’ sammen med konsonantfrikativen ‘s’ varer til plosiven ‘t’, og bristen skjer. Jeg trengte noen fremmedord for å forklare dette, men nordmenn, svensker og dansker oppfatter det intuitivt. Ja visst gjør det vondt når knopper brister setter seg atsikklig bedre enn «Yes it hurts when buds are breaking». Ordet knopper har jo nesten en slags kneppe-lyd i seg, «knopper popper opp», det lydlige er just right, som de sier på engelsk. Vi har et illustrerende eksempel på hvorfor dikt gjør seg best i original.

Første strofe slår fast at det gjør vondt når knopper brister. Så følger det opp med det retoriske spørsmålet, hvorfor skulle våren ellers vente med å komme? Og hvorfor skulle vår hete lengsel (etter liv og utfoldelse) være bundet i det frosne bitterbleke (altså vinteren)? Hele vinteren var knoppen pakket inn, hylstret inn (höljat), og så er det noe nytt som sprenger på og vil ut. Det er formulert som et spørsmål (Vad är det för nytt, som tär och spränger?), før den viktige førstesetningen om det vonde når knoppene brister blir gjentatt, før det nå blir litt utdypet med at det gjør vondt (ondt) både for det som vokser (växer) og det som stenger (stänger).

I andre strofe er det ikke knoppene som brister, men dråpene (droppar) som faller. Det svenske ordet svårt tilsvarer vel litt vårt svært, med kanskje litt sterkere betoning av at det svært også kan være vanskelig (på norsk: det var da svært, da!). Så det er svært, eller tungt, eller vanskelig, når dråpene faller. De henger skjelvende med engstelse (Skälvande av ängslan), og klamrer seg til kvisten mens de sveller ut (blir større) og glir (sväller og glider). Det er tyngden som drar dem nedover, og så er hur de klänger «hvordan de klenger», slik jeg forstår det. De første fire linjene i denne strofen er en ganske intens skildring av dråper som henger på en grein, vokser og glir nedover, men som klamrer seg fast og ikke vil falle. Det fortsetter: Det er svært å være uviss (ikke vite), være redd og delt (delat), svært (eller tungt, skummelt) å kjenne dypet (altså fallet, om dråpen detter av greina) dra og kalle (rope), men ennå sitte igjen og dirre (sitta kvar och bara darra). Siste linje er en motsetning, alltid effektfullt i dikt og andre tekster, det er svært å ville bli og ville falle på en gang (svårt at vilja stanna /   och vilja falla). Merk at det er stanna (bli, bli stående, bli værende) som står først, og det er ville falle det ender med.

Så kommer forløsningen i strofe 3. Det er når det er (som) verst (när det är värst), og ingenting hjelper (ingat hjälper), da brister som i jubel knoppene på treet (brister som i jubel trädets knoppar). Det er også da dråpene faller, når ingen redsel lenger holder dem igjen (, när ingen rädsla längre håller). Fallet skjer i et glitter, jeg tror ordet «glitter» brukes på norsk som på svensk, det er glitrende dråper som faller, og klangen i ordet og assosisasjonene ved det passer også med det som skjer (faller i ett glitter kvistens droppar). Det kan de gjøre fordi de glemmer redselen de en gang hadde, redselen for det nye som skal komme og for den ferden de skal gjøre (glömmer att de skrämdes av det nya,/ glömmer att de ängslades för färden ).  Slutten er ganske mektig, om én i en nøytral kommentar også kan komme med en kvalitetsdom. Det står at de i et sekund kjenner den største trygghet som er, og at de hviler i den tilliten som skaper verden. Med sekund menes den tiden det tar for dråpene å falle, knoppene å briste, det er alt som trengs. Man må bare våge spranget. Det er tilliten til at dette vil gå bra, som skaper verden.

känner en sekund sin största trygghet,
vilar i den tillit
__________som skapar världen.

Gloseliste

Glosene er slått opp på det svenske akademiets ordbok, og andre åpne ordbøker på nettet. Merk at akademiets ordbok bare har svensk forklaring til ordene. De norske alternativene er forslag fra meg, og ikke noe autorativt.

tveka tvile, nøle
höljet hyllet inn -> hölja v. overtrekke, hylle inn | hölje s. hylster
växer vokser

ängslan engstelse, redsel, uro, angst
sväller -> svälla v. svelle
klänger klenger
darra dirre, skjelve

ängslades engstedes, engstet seg
världen verden

Kommentar til diktet

Diktet kan leses som om dette gjelder våren. Det er en skildring av planter og trær som skyter knopp og lar knoppene briste i blomster og blader, og om vanndråpene som truer med å falle ned fra greinene deres. Men den veldige personifiseringen og besjelingen presser frem også en annen lesning. Trær føler ingen smerte, vanndråper føler ingen frykt, naturen går sin gang etter de lover og regler den følger. Så man vil gjerne lese dette diktet i overført betydning. Og det viser seg da at diktet blir veldig rikt, og at tolkingsmulighetene er mange, mange.

Jeg skal ikke være kategorisk, her, bare peke på et par muligheter for hvordan man kan få noe personlig ut av diktet. For mange handler dette diktet om unge jenter, som skal ta spranget over fra barndom og ungdom, til voksenlivet. Det at det gjør vondt og at knopper brister, noe som går i stykker, passer kanskje ekstra godt for dem. Jeg skal ikke uttale meg om at det var dette Karin Boye hadde i tankene da hun skrev diktet, det skulle heller ikke spille så stor rolle. Diktet passer veldig godt for unge jenter som vil og ikke vil, som dras mot og frykter fremtiden, de klamrer seg til kvisten mens de vokser og vokser de også, bildene passer veldig godt. Spørsmålet i første strofe passer også godt for dem, hvorfor skulle de ellers tvile på fremtiden, voksenalderen om det ikke var for at det gjorde vondt når den kom? Det passer også godt at når spranget er gjort, så er det ferdig. Da venter andre gleder og problemer. Det er også nydelig med den siste strofen, at tilliten om at det vil gå bra, tilliten som bare trengs i det spranget skjer, det er det som gjør at verden består, og hver vår skapes på ny.

Diktet trenger selvfølgelig ikke bare leses som om det angår unge jenter. Det er alt liv, alle overganger. Det kan være samfunnsendringer, om enn man da kanskje i tolkningen må dra til litt, for å få det til å passe inn. Det kan være unge gutter som blir menn, barn som flytter ut fra foreldrehjemmet, konfirmasjon, fødsel, det aller,aller meste, så lenge det som holdes inne er litt innesperret, og det som slipper ut er friskt og livskraftig, selve livet, fremtiden. Det gjør vondt når knopper brister, men det er nødvendig, og det gjør godt etterpå. Man kan godt være redd for dem, bristelsene, fallene, både knoppene og dråpene er jo det, her i diktet, men man trenger ikke og skal ikke være redd for at det vil komme. Det vil det. Sånn er livet.

Det gjør at man også kan være optimistisk, tross alt. Enten det gjelder livet, eller samfunnet, eller hva man nå går rundt og bekymrer seg for. Knoppene vil briste. Verden vil bestå. God vår!

Kastanje, buds, knopper, vår, vårsprang, Kiev, каштан, vårsprett, knopp, blomst, grein, nærbilde, våren