Klage-Wijsa Öfwer thenna Torra och kalla Wååhr, av Lars Wivallius

Et ganske langt og barokt dikt avslutter dette året med svenske dikt og poeter første søndag i måneden. Diktet er så gammelt at det svenske språket ikke er helt gjenkjennelig, alltid, og representerer en ekstra hindring for dem som skulle være interessert i å lese diktet. Det heter altså «Klagevise over denne tørre og kalde vår», med th for d i «denna», og lang vokal skrevet med gjentakelse (åå, i stedet for sånn vi gjør det nå, at kort vokal får dobbel konsonant etterpå).

Diktet er fra 1641, tidlig i barokken, denne tid da diktningen gikk ut på å få frem kontrastene mellom denne jordens jammerdal og himmelens herlighet. Som så mye i barokken er det overlesset, i arkitekturen og i kunsten kan det bli ganske vakkert og lett å like, med all pynten og alle snirklene og detaljene, mens det i litteraturen for mange fremstår som helst tungt og tregt.

Smak og behag er ikke til å diskutere. Vi i Norge, eller kanskje vi på denne tiden skulle si Danmark-Norge (eller bare Danmark) hadde vår porsjon barokke diktere som virkelig la sjelen sin i å få frem hvor vanskelig det er her på jorden, og hvor sterk lengselen er til himmelens evige herlighet. Svenskene var imidlertid på denne tiden en stormakt, dominerende i området rundt Østersjøen og store deler av det østlige Europa, mens Danmark var en provins, og Norge var en del av denne provinsen. Diktere som Thomas Kingo, Dorte Engebretsdotter og – den største av dem alle – Petter Dass var nok derfor ganske interessante for oss, fordi de var (og er) våre diktere, men interessen er minimal utover landegrensene.

Jeg skal ikke dra det så langt som å si at Lars Wivallius har så stor interesse ut over det svenske språkområdet og for spesielt interesserte han heller, men han har i tillegg til å skrive dikt helt i tidsånden også en ganske interessant livshistorie. Den gang provoserte han nok mange, løgnersk og bedragersk som han var, men nå noen århundre år etterpå er kanskje historiene om ham mer til å smile av.

Han er født Lars Svensson, ikke noe «Wivallius» her altså. Det navnet nok han, som en liten og før-tiden Erasmus Montanus, fra gården Vivalla, der han var født. Med dobbel (v –> vv-> w) og latinsk ending, blir det litt flottere: Vivalla –> Wivallius. Han fant på flere navn også, «Svanto Steinbock», og «Erik Gyllenstierna», for å finansiere egne reiser nedover Europa, og få tilgang til litt høyere kretser og tilgang på lån og hjelp fra velstående som ikke visste hvem han var. En real bløffmaker, med andre ord.

Bløffmakeriet skaffet ham også en adelig kone, under påskudd av at han selv var adelig, men dette samme bløffmakeriet skaffet ham også ganske mange år i fengsel. Og det var i årene i fengsel han skrev noen av sine mest kjente dikt, det som gjør at han blir husket, og finner veien til denne bloggen.

Jeg er i eksamenstid, og kan ikke gjennomarbeide selve diktet så grundig, ennå. Så foreløpig gjelder det å poste det. Jeg håper denne innledningen skal gi en motivasjon til å lese litt igjennom det, og se litt på stilen det er skrevet i. Så vil mer utfyllende kommentarer komme etter hvert.

Siden jeg ikke får jobbet noe mer med diktet, poster jeg det i versjonen fra Wikisource, på normert svensk. Den svenske litteraturbanken har orginalversjonen, og det i flere versjoner, for den som vil klikke seg litt frem og tilbake. Så gjelder det å holde motet oppe, tross denne tørre og kalde våren, som i tillegg var så altfor kort, og nå sitter vi jo allerede her, i begynnelsen av vinteren, desember.

Klagevisa över denna törra och kalla vår

En torr och kall vår gör sommaren kort
och vintrens föda fördriver.
Gud hjälpe, som rår, si våren går bort
och liten glädje oss giver.
Sol varma, förbarma!
Hos vädret torrt
nu kölden sommaren river.

Gott majeregn giv, lät dugga tätt ner,
lät varm dagg örterna fukta!
Oss torkan bortdriv, lät frostet ej mer
de späda blomsteren tukta!
Var nådig, var rådig!
För dem jag ber,
som Herran tjäna och frukta.

Lät väderet kollt och torkan oblid
ej tvinga rosorna röda,
lät åkeren stolt ej läggjas så nid,
att han ej bondan kan föda!
Bevara från fara
i allan tid
den späda jordenes gröda!

Lät himmelens port utvidga sin gång,
hjälp molnen högre uppstiga,
lät höra oss fort skön näktergals sång,
som kölden tvingar att tiga!
Lät sjunga de unga
med stämmor mång!
Lät barnen dansa och niga!

Lät dansa å rad folk, stora och små,
lät färla sommarens färlor!
På blomster och blad lät tillra och stå
de våta himmelska pärlor!
Lät kvittra, lät tittra
steglitsor små,
hos granna svenska sädsärlor!

Giv glädje och tröst, lät lärkjan ej dö,
lät leva sommarens svala!
Hugsvala vart bröst på Sveriges ö,
som nu mån sorgeligt tala!
Giv sommar, giv blommer,
giv gott grönt hö,
lät göken ropa och gala!

Mot gryningen blek, mot dagningen blid,
när natt och dag sig åtskilja,
lät höras mång lek om sommarens tid,
djur dansa, spela och gilja!
I strömmer ej glömmer
mång lax, mång id,
mång fisk tå hava sin vilja!

Gör dagen oss lång, gör natten oss klar,
lät duggregn varma nerfalla
och locka till sång den fågel som har
tyst varit vinteren kalla!
Lät klinga, lät springa
mångt hjon, mångt par,
lät fröjdas människor alla!

Gack fruktbar oss upp, gack fruktbar oss ner
och hälsa byar och städer!
Mång åkermans kropp tå gläder sig mer,
som går i tunna linkläder.
I dalar trast talar
och mång mun ler
och mång trumpetare kväder.

Ja, ljuvliga sol, tu fattig mans vän,
som titt sken ingom villt spara,
lys uppå vårt bol med sommar igen,
lät köld och torka bortfara!
Nu längta, nu trängta
kvinnor och män
att gå i solskinet klara.

Gör sorgen oss kort, bliv åkermans vän,
lät grönska skogar och dalar,
driv torkan oss bort, giv vätskan, som än
mång bondes hjärta hugsvalar!
Lät sjunga mång tunga
om fröjd igen,
som nu bedröveligt talar!

Lät skogen stå grön, lät jorden få fukt,
se till, att oss intet trängjer,
lät fläkta en skön och härlig en lukt
av skogar, åkrar och ängjer!
Lät kransas, lät dansas
med fröjd och tukt,
lät bäddas brokota sänger!

Lät gräset bli blött och blomsteren skön,
lät dansa lilla lekatten,
lät fläkta oss sött vitt ut uppå sjön,
lät skönt vär blåsa på hatten!
På ängen giv sängen
i gräset grön
åt dem, som färdas om natten!

Lät ämbetsmän få rätt bruka sin hand
och trygg på resa sig giva,
lät köpmänner gå till vatten och land,
tit de helst handelen driva!
Av rosor och kosor
ibland all stand
lät mången fröjdefull bliva!

Lät dagen bli varm! Mång herde tå står
i mång grön, lustigan skugga
och rester sin arm åt getter och får.
På bär och äpplen lät tugga!
Från plogen åt skogen,
så vitt han når,
lät oxen titta och glugga!

Släpp boskapen vall, lös oxen ur bås,
driv fä och fänat åt skogen!
Lät öken få stall in under Guds lås,
lät bonden glädjas vid plogen!
Höst mustig gör lustig,
lät säden fås
av åkren ymnig och mogen!

Lät grönskas hans får, lät blomstras hans äng,
hjälp fylla bingarna blotta!
När bonden själv rår, får krigsman ock säng
att vila lemmarna trötta.
Still vreden, giv freden!
Mång piga, mång dräng
tå glädjas över all måtta.

På blomster och löv lät stimma de bi,
som draga honungen söta!
Men luften blir döv av buller och skri,
där sig två krigshärar möta.
Still vreden, giv freden,
Gud statt oss bi,
som bäst kan fienden stöta!

Tu råder om krig, tu råder om allt,
tu rår om himmelens fäste.
Ty vill jag ock tig allt hava befallt.
Hjälp oss till fot och till häste!
Gör frodigt, frimodigt,
vad nu är kalt!
Tu vest allena vårt bäste.

Vi have, o Gud, tig syndat emot,
förlåt oss bristerna svåra!
Vi vele titt bud med bättring och bot
nu följa dagarna våra.
Lät falla med alla
tin vredes hot,
och dämp allt, vad oss kan dåra!

Dämp vällusten ner, tin gåvor oss lär
alltid rätt nyttja och bruka!
Och äntlig jag ber, hjälp deras besvär,
som tuktigt sina bord duka
och hjälpa, ej stjälpa
den hand, som bär
en tom och söndrigan kruka!

Giv dem ett gott år, dem lyse tin sol,
som årsens tider vet dela,
dem månen ock gå, i år som i fjol,
att ny och nedan ej fela!
De andra lät vandra
till tomma bol,
som aldrig hjälpa sjukt hela!

1641

Ytterligere kommentarer kommer.

 

Reklamer

Tag mig. — Håll mig. — Smek mig sakta, av Harriet Löwenhjelm

Det er eksamenstid for meg, og jeg har ikke så god tid til å lete opp gode dikt, eller sette seg så grundig inn i dem. Men jeg vil poste et lite dikt av den svenske forfatteren Harriet Löwenhjelm, en forfatter jeg kjente dårlig, og før i dag ikke kjente i det hele tatt. Enkle søk på Google, svensk Wikipedia og den aldeles ypperlige svenske litteraturbanken – kunne vi bare fått noe lignende på norsk – har ført meg frem til henne, og til dette diktet.

Det er skrevet på hennes dødsleie, i 1918, men først utgitt ni år senere. Löwenhjelm utgav ingen dikt i sin levetid, hun regnet seg heller som billedkunstner, men fullførte aldri utdannelsen sin ved kunstakedemiet i Stockholm, og ved Valans konstskola. Den mest utfyllende biografien jeg har funnet åpent på nettet er på sidene til Harriet Löwenhjelm-selskapet, og den mest kortfattede og presise er på sidene til Litteraturbanken. Jeg har ikke brukt mye tid på å bla meg gjennom noen av dem, eller søke ytterligere informasjon andre steder.

Löwenhjelm er født i Helsingfors, i en adelig familie, som det også skulle fremgå av navnet. Hun er altså finlandssvensk, som en av mine store favoritter, Edith Södergran, og hun døde – som henne – av tuberkolose. Det var også omtrent på samme tid, begge var født på slutten av 1800-tallet, levde og virket gjennom første verdenskrig, og døde kort tid etter. De var også farget av noen av de samme inntrykk, men måten de skrev på og veien de gikk, var vesensforskjellig.

Diktet jeg skal poste og kommentere litt i dag går inn i tradisjonen med dikt skrevet på dødsleiet. Vi kjenner den tradisjonen godt her i Norge, med vår egen kanskje aller største dikter, Henrik Wergeland, som skrev flere av sine aller mest kjente og sterkeste dikt mens han lå for døden våren 1841, altfor ung. Diktene til Löwenhjelm ligner litt på hans, men de er skrevet i en annen tid, der sentimentaliteten ikke lenger hadde gode kår, og rim og streng oppbygning og de tradisjonelle lyriske virkemidler heller ikke karakteriserte tiden.

Hos meg har sentimentaliteten imidlertid alltid gode kår, når det er skikkelig gjort, og uttrykker en følelse som er ekte. Jeg synes dette er et gripende dikt, skrevet av en som har et ganske naturlig forhold til det å dø, med en veldig menneskelig frykt, og et veldig menneskelig ønske om nærhet og ikke å dø i ensomhet. Jeg synes det er helt fint å skrive dette i rene ord, og i det vakre, svenske språket med det jeg hører som en nydelig, vâr kvinnelig røst, kanskje en stemme svak av tuberkolose, så blir det for meg ganske sterkt.

Tag mig. — Håll mig. — Smek mig sakta

Tag mig. — Håll mig. — Smek mig sakta.
Famna mig varligt en liten stund.
Gråt ett grand — för så trista fakta.
Se mig med ömhet sova en blund.
Gå ej från mig. — Du vill ju stanna,
stanna tills själv jag måste gå.
Lägg din älskade hand på min panna.
Än en liten stund är vi två.

I natt skall jag dö. — Det flämtar en låga.
Det sitter en vän och håller min hand.
I natt skall jag dö. — Vem, vem skall jag fråga,
vart jag skall resa — till vilket land?
I natt skall jag dö. — Och hur skall jag våga?

I morgon finns det en ömkansvärd
och bittert hjälplös stackars kropp,
som bäres ut på sin sista färd
att slukas av jorden opp.

1918

Gjennomgang av språk, form og innhold

Jeg har ikke tid til å gjøre dette skikkelig, så det blir bare litt skissemessig. Diktet består av tre strofer, første er 8 linjer, andre er 5, og den siste er 4. Det går stort sett i kryssrim, men andre strofe – midtstrofen – skiller seg ut, med å ha en siste linje til slutt, en som rimer med linjene 1 og 3. Det her bryter mønsteret, og i tradisjonell diktlesing er dette da noe som skal tiltrekke seg oppmerksomheten. Den ekstra setningen som bryter mønsteret er:

I natt skall jag dö. — Och hur skall jag våga?

Og det passer jo ganske bra at det er nettopp denne som skal skille seg ut, all den tid den veldig klart uttrykker diktets tema. Diktskriveren – jeg-personen – skal dø, og hun stiller spørsmålet om hvordan hun skal våge det. Diktet er skrevet for å uttrykke og sette ord på disse vanskelige følelsene.

Jeg vil også ha med at første strofe har 8 linjer, men i strukturen er det sånn at det like godt kunne vært satt opp i to strofer på 4. Mønsteret med kryssrim vil bli fulgt. Enten man leser det så eller så, er det her ønsket om menneskelig kontakt som blir uttrykt. Dikteren bønnfaller en ikke-navngitt person, en du-person, til å ta henne, holde henne og stryke henne, til å holde varsomt rundt henne en liten stund. Hun ber også om at denne du-personen skal gråte litt, over det enkle fakta at hun (diktskriveren) nå skal dø, og at hun skal se henne med ømhet.Alt dette er et sterkt uttrykt ønske om menneskelig kontakt, om ikke å dø alene.

I de neste fire linjene blir det enda sterkere, i det dikteren bønnfaller den andre om at hun (eller han) ikke må gå. Det er ganske hundløst, som de sier, ganske forsvarsløst, det er et blottlagt ønske om at jeg trenger deg, og det er vel vitende at akkurat nå har jeg ingenting å gi. Det er bare du må være her, for min skyld. Ønsket om menneskelig kontakt er nå veldig konkret, hånden på pannen, og så det sterke ønsket om at enda en liten stund, er vi to. I dette ligger det både at så lenge den andre personen er der, så er de to, og i det at når hun (dikteren) nå snart skal dø, så vil de for alvor ikke være to lenger.

Midtstrofen henvender seg ikke til denne andre, men er mer generell, nesten sett utenfra, analytisk. Det er situasjonen som beskrives, fakta som konstateres, i natt skal jeg dø, en venn holder min hånd. Dødsfrykten blir uttrykt gjennom spørsmålet hvem skal jeg spørre hvor jeg skal hen, altså hva er det som skjer etter døden. Vennen som er der, kan ikke hjelpe med det. Det er heller ingen som kan hjelpe i spørsmålet hvordan den døende dikteren skal våge spranget fra livet, til døden.

Tredje strofe er om begravelsen, om hvordan de jordiske restene skal begraves og forsvinne. Det står at denne kroppen fortjener medlidenhet, at den er bittert hjelpeøs og stakkars. Så slutter det med at den bæres ut på sin siste ferd, merk at dette er ikke den samme ferden jeg-et i midtstrofen skal på, hva som skjer med jeg-et er ikke klart, men kroppen skal begraves og slukes opp av jorden.

Gloser

Merk at jeg er ingen autoritet i svensk. Jeg har søkt disse glosene opp så godt jeg kan, alltid med utgangspunkt i Svenska akademiens ordbok, og så eventuelt andre kilder, men mine norske oversettelser og forklaringer til glosene er mine egne, og de er ikke kvalitetssikret.

Smek-> smeka stryke, berøre forsiktig

flämtar -> flämta puste raskt, i hurtige åndedrag. Det kan også bety «blinke, glimte, gnistre».

låga ild, lue (flåmtar en låga «blinker en ild»

ömkansvärd «verd medlidenhet», «som fortjener medlidenhet»

Kommentar til diktet

Det er et kort, lite dikt, der dødsangsten i starten ikke får noen fullgod ro av å snu om fra jeg-et til kroppen til slutt. Det er et mye brukt grep i litteraturen å snakke om forråtnelsen, at de jordiske etterlatenskapene skal forsvinne, men her blir det også sagt at kroppen som skal begraves og forsvinne, fortjener medlidenhet og at den er bitter. Den sterkeste strofen synes jeg er den første, der dødsangsten og ønsket om nærhet får fritt utløp. Der den døende poeten ser seg selv og situasjonen utenfra, og når hun ser frem til hva som skal komme med begravelsen og forråtnelsen, er ikke diktet like sterkt, synes jeg.

Men det er en smakssak. Diktet blir selvfølgelig forsterket av at situasjonen er reell, Harriet Löwenhjelm ligger og skal dø i det hun skriver diktet, og synes dette er så viktig å få sagt, at hun bruker noen av sine siste, dyrebare minutter til å få skrevet det ned. 8 år senere blir det utgitt i bokform, og nesten hundre år etter det igjen, blir det postet av meg her på denne bloggen. Så ordene hennes har kraft i seg til å bli husket, og gjennom dem blir også hun husket, Harriet Löwenhjelm, en finlansvensk kunstner og poet.

I dag är ingen dag, av Gunnar Björling

Gjennom arbeidet med denne bloggen kommer jeg i møte med mange poeter fra mange land og mange tider. Få har vært vanskeligere å finne dikt fra, enn Finlandssvenske Gunnar Björling (1887 – 1960). Hans dikt er krevende, så krevende at de ble avvist fullstendig av samtiden, også av den litteraturinteresserte delen av den. Björling var en modernist, en radikal modernist, han beveget seg i ytterkantene av språket, og var så eksperimentell at bedømmelsen av ham gikk fra å kalle det nonsens til latterliggjøring.

Det er ikke bare det at diktene er vanskelige å få mening ut av. De er også ikke skrevet som dikt, med tydelige markeringer hvor det ene diktet slutter, og det neste begynner. Diktet jeg poster i dag, kan like gjerne sies å være en strofe i et lengre dikt, bestående av det som i samlingen står før, og etter. Men Björling selv plukket ut deler av tekstene sine og leste dem som enkeltstående dikt, og dette har også blitt tradisjonen både i forskningen og i gjenutgivelsene, om enn originalene altså er frivillig ambivalente i dette.

Jeg valgte ut dagens dikt blant mange, mange tilsvarende, fordi det inneholder motiv Björling ofte brukte, med lyset, og er representativt for formen han skrev på og for forfatterskapet hans. Det er også mulig å sette det inn i en sammenheng, med at det kom ut i 1943, midt under andre verdenskrig. Sverige var nøytrale i andre verdenskrig, men Björling var ikke svensk selv om han skrev på svensk, han var finsk, og Finland hadde nettopp vært gjennom vinterkrigen og var ennå formelt i konflikt med Sovjetunionen, og en slags alliert med Tyskland. Björling hadde vokst opp i et Finland som den gang var en del av Russland, det var et lydrike under den russiske tsaren, og han hadde lært seg russisk på skolen, og var tett knyttet til den russiske kulturen. Han kom fra Viborg, byen som skiftet land i løpet av disse begivenhetene, den gikk fra å være finsk til å bli russisk, som den ennå er. Björling fikk oppleve både den russiske og den finske borgerkrig, og hadde altså krigen mye nærmere enn noen svensker på denne tiden. Jeg mener diktet leses godt på denne bakgrunnen, samtidig som Björling er så spesiell at man trenger ingen konkret referanseramme for å få noe ut av ham. Han er nok en poet man kanskje kommer vel så langt med bare å slippe fantasien løs, og assosiere i vei.

Jeg skal dog forsøke å gi noen ideer til hvordan diktet kan leses, og peke på noen av teknikkene han bruker. Om jeg ikke kommer lenger enn denne første kladden, så vil diktet bare bli postet som det er, som man ser.

Idag är ingen dag

Idag är ingen dag
idag är tyst, och ljus
och döda männer talar
det är lite svårt
och bittert mycket
idag är tyst, och ljus
och döda männer talar
idag är tyst, och ljus
ljus är mina stränder
hav och vad där ovan
ljus
och ljus kring flugan i mitt rum
kring fönsterna
kring detta fönsterhavets rum
idag är tyst, och ljus
omkring mitt rum.

Fra Ohjälpigheten (1943)

 

I dag regnar det, av Karl Vennberg

Det var ikke så lett å finne dikt av Karl Vennberg på nettet. Han ble født i 1910, og var sammen med Erik Lindegren en av de såkalte svenske fyrtiotalisterna, det vil si en generasjon svenske forfattere som ville bringe modernismen inn i svensk litteratur. Debatten ligner på den vi hadde i Norge, med tungetaledebatten, og det er jo også slik at i den norske tungetaledebatten var det nettopp Lindegren vår egen Arnulf Øverland brukte som eksempel på moderne poeter med uforståelige tekster, eller tungetale. Lindegren har skrevet samlingen Mannen utan väg, den er å finne i digital utgave på nasjonalbiblioteket i Norge, men jeg var ikke i stand til å finne noen av Vennbergs tekster der. Med ham var det å søke etter løsrevne enkeltdikt.

Det jeg fant heter I dag regnar det, og er fra en langt senere periode, en periode der modernistiske tekster nok har mistet det meste av sin sjokkerende kraft. Det er et enkelt dikt, følsomt og rett frem, slik jeg liker dem. Det tradisjonelle værmotivet regnet blir brukt som illustrasjon av jeg-personens følelser, slik det er brukt i tusenvis av filmer og sanger, men jeg synes det fungerer friskt og fint også her.

Idag regnar det

Idag regnar det
och du har övergett mig.
Det värker i handen
som har slitits loss från dina höfter,
och regnet slår in genom hjärtväggarna.
Men koltrasten, den lilla demonen,
droppar sin sång på fönsterblecket
som förtryckta leenden.

Morgonen ligger tung som en gravsten i regnet.
Nyss var kärleken ett träd
som du lutade dig mot.
Nu är den en gårdag
som gräver sig ut genom min hud
med vassa naglar.
Regnet faller som förryckta leenden.

fra Visa Solen Ditt Ansikte, 1978

Gjennomgang av språk, form og innhold

Diktet består av to enkle strofer, den ene på 8 linjer, den andre på 7. Det er skrevet på fri, metrisk form, ingen rim, og ingen fast, bundet rytme, men strukturen er jo likevel ganske fast med de to ryddige og omtrent like store strofene. Strofene blir også bundet sammen med at begge slutter med de samme ordene, som förtryckta leenden, eller på norsk «som undertrykket latter».

Første strofe består av tre setninger. Det begynner med at det regner, og at en du-person har forlatt jeg-personen. Det kan ha skjedd nå nettopp, men det kan også være for en stund siden eller til og med for svært lenge siden. Det er nærliggende å lese dette som en kvinne (du) har forlatt en mann (jeg), og uten å bale mer med det her, kommer jeg til å bruke det slik i resten av gjennomgangen. Han er poeten, jeg-personen, det er han som skriver, og det verker nå i hendene hans som er blitt slitt løs fra hoftene hennes. Det kan leses som et bilde på at forholdet mellom dem er slutt. Regnet, som til å begynne med var fysisk, og et værfenomen, slår nå inn gjennom hjerteveggene ( genom hjärtväggarna). Regnet blir altså et konkret bilde på sinnsstemningen. I siste setning i strofen er det svartrosten (koltrasten) som dropper sangen sin på vinduskarmen (fönsterblecket), som undertrykket latter (förtryckta leenden). Dette er første innslag av noe virkelig modernistisk, noe liksom sjokkerende og uforståelig, et «dristig bilde», som det ofte blir kalt. Svartrosten blir også kalt «den lille demonen», og kan vel også kanskje leses som å være en liten demon, en som ser scenen, og ler av den.

Andre strofe består av fire setninger. Der blir det slått fast at det er morgen, og at den ligger som en gravstein i regnet. Man kan lese det som det er samme morgen som i strofe 1, eller en senere morgen, uten at det er noe stort poeng. Bildet med at morgenen ligger som en gravstein er også et sånt såkalt dristig bilde, modernistene er kjent for. I setning nummer to blir kjærligheten kalt et tre (träd), som du lente (lutade – på norsk kanskje også «lutet deg mot», altså enten i betydningen «hvilte deg mot» eller «støttet deg mot»). Det er typisk modernistene å bruke slike bilder, og liksom overlate det til leseren å assosiere seg frem til hva det skal bety, hvorfor akkruat et tre? liksom? Jeg tror nok jeg vil lese du-personen i denne strofen til å være at dikteren snakker til seg, at det er han som lente seg til dette treet kjærligheten var. Og uansett hva man vil lese i treet og dets egenskaper, så er den et støøttepunkt, og et levende støttepunkt. Det er noe håndfast, noe konkret. I setning tre i strofen blir kjærligheten ikke bare sammenlignet med, men sagt å være, den er: en gårsdag/ som graver seg ut gjennom min hud. Det er i sannhet et dristig bilde, og et følsomt og ømt og vondt bilde, det er en gårsdag, en fortid, som graver seg gjennom huden. … med vassa naglar (med vasse negler), står det også, etterpå. Så kjærligheten er ikke noe mykt og abstrakt, det er noe skarpt som graver seg gjennom huden, innenfra, og vil ut. Nå slutter diktet med at det er regnet som faller som undertrykket latter, og ikke sangen til den lille demonen, svarttrosten.

Gloser

Glosene er slått opp fortrinnsvis på svenske akademiens ordbok (SAOB), og videre andre steder på nettet om jeg ikke har funnet klart svar der.

övergett forlatt
koltrost svartrost
fönsterbleck vinduskarm
förtryckta undertrykte
leenden latter

träd tre
vassa (h)vasse, kvasse, skarpe

Kommentar til diktet

Karl Vennberg er en gammel mann da han skriver dette diktet. Da det blir utgitt i 1978, er han 68 år. Jeg kjenner ikke til hans livssituasjon, eller om det er noe personlig som ligger bak, for meg og min lesing er diktet kun tekst. Det er et dikt om et brudd, et kjærlighetsbrudd, og en poet som nå tenker på og føler på hvordan det var. Merk at det kan ligge mye bak ordene «hun har forlatt ham», eller «du har forlatt meg», det kan være veldig mange grunner til at forholdet er slutt. Vennberg bruker som jeg har skrevet før regnet til å illustrere følelsene. Det regner på alle sett og vis, regner vonde følelser, regner inn i hjertet hans. I første strofe er det svarttrosten som dropper sin sang som undertrykket latter, svarttrosten er en førsteklasses sangfugl, og det er også Sveriges nasjonalfugl, men her opptrer den som «den lille demon». Det er alltid risikabelt å være konkret i åpne bilder og utsagn, å lukke igjen mangetydige bilder til en enkelt tolkning, men jeg tror nok kanskje denne trosten og undertrykte latteren er et forsøk på å se seg selv utenfra. Selv om scenen er vond, er den også vanlig, alle forhold ender før eller siden med å ta slutt, og det gjør alltid vond. Svartrosten har sett det hele før, og må undertrykke sin latter for den selvmedlidende poet. Den undertrykte latteren står også i kontrast til følelsene og stemningene ellers i diktet, den skiller seg ut, og blir lagt merke til. Forfatteren fremhever den også, med å la den være avslutningen i begge de to strofene.

Stemningen i diktet er trist, resignert, og ikke stormende og i protest. Den en gang elskende poeten aksepterer sin situasjon, at han nå ikke lenger har noen å elske, at kjærligheten ikke lenger er noe støttepunkt å lene seg mot, ikke noe tre. Nå er den fortid, symbolisert med ordet gårsdag, kjærlighet er noe som hendte før, og som nå er slutt. Selv det at den graver seg ut av huden med kvasse negler blir ikke uttrykt som i smerte, men som et kaldt og resignert faktum. Det er dette som skjer. Regnet, som først i strofe 1 satte scenen, så på ny i strofe 2 var rammen der morgenen lå som en tung gravstein, er til slutt i diktet det som faller med undertrykket latter, lik svartrostens sang i strofe 1. Fagteknisk har vi mildt sagt å gjøre med en besjeling, regn med undertrykket latter, men det funger også som bilde på situasjonen. Jeg tolker det slik at det er så trist, så trist, så trist, men regnet ler av det, for det har vært med på dette før, og også vært brukt til å illustrere det og å få frem stemningen i ord og bilde.

Men dette er min tolking, og regnet og diktet fungrer vel så godt som åpen gåte, enn som lukket tolking. Diktet er veldig stemningsskapende, verd å lese, og egnet til å illustrere og sette ord på følelsene man har når et kjærlighetsforhold har tatt slutt, synes jeg.

 

Notturno 5 – Sakta skrider sommarnatten, av Ola Hansson

Ordet notturno er italiensk, avledet av det latinske noctumus, som betyr nattlig. Det franske ordet er nocturne, og det er den versjonen som har satt seg i de fleste språk som bruker ordet. På norsk skriver vi nocturne, eller fornorsket nokturne. Det omhandler som oftest et musikkstykke med nattlig motiv, eller et musikkstykke som passer om natten, rolig og drømmende. De mest kjente stykkene for piano er skrevet av Chopin, de er uimotståelig vakre, men det finnes også flere klassiske komposisjoner som bruker navnet. I visesang har Evert Taube en nydelig nocturne, Sov på min arm, og i ny tid har vi i Norge vunnet Grand Prix med en nocturne. Dog er det på 1800-tallet nokturnene stod sterkest.

På slutten av 1800-tallet ble nocturner også brukt i dikt. Vår egen Sigbjørng Obstfelder har en nocturne behandlet her på bloggen, og svenskenes Ola Hansson har en samling nocturner i diktsamlingen sin som også heter Notturno, dikter, og som kom ut i 1885. I denne samlingen er det 19 dikt nummerert i en avdeling som heter notturno, de har tematisk sammenheng, men fungerer godt som enkeltstående dikt. De ser ut til å være skrevet om natten, ofte med en jeg-person som sitter og ser utover, og lar tankene vandre i ordene diktet består av. Diktene er knyttet til årstidene, men følger ikke årets gang, de hopper mer fra den ene årstiden til den andre. Noen av diktene er korte og stringente, bundet i form og med klare rim og tradisjonelle lyriske former, andre, som dikt 10 om Sommernattens/ daggigt svala dunkel er langt og fritt,  her skriver Hansson tilsynelatende uten hemninger og begrensninger.

Den frie formen i så mange av disse diktene ble ikke godt mottatt av samtiden, Ola Hansson var for tidlig ute, og ble latterliggjort. Han gav ikke ut en diktsamling på mange år etter, og han hadde vanskelig for å finne forleggere til utgivelsene sine skriver Svenskt biografisk leksikon. I dag er Ola Hansson den i særklasse viktigste lyrikeren i denne perioden, på 1880-tallet finnes det omtrent ikke lyrikk i de skandinaviske språkene, og Hansson skriver på en måte som varsler frem mot modernismen og den skrivemåten som senere skulle bli nær enerådende.

Diktet har jeg hentet fra den fabelaktige svenske litteraturbanken, i særklasse den beste nettsiden for nasjonal litteratur jeg har funnet frem til, ingen andre land tar så godt vare på sin egen litteratur og kulturhistorie som svenskene gjør her. Vi i Norge har nasjonalbiblioteket, helt supert når man er i Norge, og bare vil lese, ikke kopiere. Den svenske litteraturbanken har alt samlet til fri benyttelse. Det er så vidt meg bekjent, enestående, og skulle vært et eksempel til etterfølgelse. Det er også gjennom den svenske litteraturbanken jeg har fått lest hele samlingen til Ola Hansson, og også skummet gjennom noen av diktene i hans øvrige samlinger.

Gjennom Den svenske litteraturbanken blir man også lett geleidet frem til Vilhelm Ekelund, og hans dikt tillegnet Ola Hansson:

Rått, sånglöst, Muser ej bekant,
ett svenskt Boiotia låg Skåne.
 steg din ungdom ut  klar
och segerviss och stålljus bana,
och om din själ brann glans
af morgonblått och guldbeduggad sky.
fra diktet Ola Hansson, i samlingen Dithyramber i aftonglans, fra 1906.

Jeg er ikke sikker på hvorfor Ekelund tar med det greske området Boiotia, Ekelund var klassisk dannet mer enn vi er nå, og har nok en mening med det, om enn den er tapt for meg. I hvert fall beveger Ekelund seg til å skrive om Hansson slik han skrev selv, med litt av den samme type stil og virkemidler. Ekelund, som kom noen år senere, var da også en stor Hansson-beundrer. Av Ekelund finnes det flere dikt her på bloggen.

Til sist vil jeg si om Ola Hansson at vi på mellomfaget i nordisk språk og litteraturvitenskap ble satt til å lese hans mest kjente roman, og kanskje mest kjente verk, Sensitiva Amorosa, også et verk forut for sin tid, og ganske annerledes enn det som ellers ble skrevet da den kom ut i 1887. Det er imidlertid prosa, her på bloggen er det lyrikk, og da har jeg valgt å presentere et av de mer tilgjengelige diktene i samlingen. Her, i notturno nummer 5, bruker Hansson de klassiske, lyriske virkemidlene. Det er faste rim, myk rytme som passer til innholdet, bokstavrim og lydmalende ord, et dikt skrevet for å sovne slumrende inn, en typisk notturno.

5.

Sakta skrider
sommarnatten.
Ekan glider
på stilla vatten.
Upp öfver skogen
månen stiger.
Allting slumrar,
drömmer och tiger,

I skogens dunkel
det tisslar och tasslar.
Inne bland snåren
plötsligt det prasslar.
Så blir det stilla.
Månen stiger.
Allting slumrar,
drömmer och tiger.

Ljudlöst de komma,
mina minnen.
Smekta de domna,
mina sinnen.
Skogen och insjön
undan svinner.
Lent en doftvåg
öfver mig rinner.

Luften skönjer jag
dunkelt glöda.
Mjukt jag vaggas
på bolstrar röda
af vallmokronblad,
silkeslena,
svala, doftande,
svandunslena.

fra Notturno, dikter (1885)

Gjennomgang av formen, innholdet og språket

Diktet består av fire strofer, hver med 8 verslinjer. Rimene er ababcdce, en slags form for kryssrim, men ikke gjennomført i siste halvdel av strofene. Strofe 2 og 4 har heller ikke rim i linjene 1 og 3, og rimer altså bare i partallsversene. Alle rimene har trykklett utgang, vokalisk, eller med knapt hørbar konsonant. Verselinjene er korte, men rytmen er ikke konsekvent, så det er ikke riktig å si at dette diktet er helt bundet i formen.

Den delvis frie formen kommer også til uttrykk med at de to første strofene slutter med samme linjer, Upp öfver skogen (og Så blir det stilla.)/månen stiger. (og Månen stiger.)/ Allting slumrar,/ drömmer och tiger.

Første strofe begynner med at sommernatten sakte skrider frem, en pram (ekan) glir på det stille vann. De to tingene kan godt leses i sammenheng, sommernatten skrider frem som kanoen glir fremover vannet, eller observatøren – dikter jeg-et – glir gjennom natten som pramen glir gjennom vannet, stille og rolig. Deretter er det månen som stiger over skogen, også et bilde på det samme, og at allting slumrer, drømmer og tiger. At ordet tiger blander seg inn der på slutten, er vel kanskje litt uventet. Å prøve å forklare den fører lett til overfortolking, poenget her er jo å slumre inn i drømmeland, ikke å kvesse hjernen med å forsøke å forstå logiske sammenhenger. Man skal nok kanskje heller godta at tigeren dukker opp, slik man godtar hva som helst som dukker opp, når man slumrer inn i drømmenes verden.

I neste strofe er det den dunkle (mørke) skogen, hvor det tisler og tasler, eller kanskje vi ofte bruker tusler og tasler på norsk, og så rasker det plutselig inne i det ugjennomtrengelige krattet (snåren). Her er det lyder som tar over for det blikket ordner med i den første strofen, det er slumringens lyder, tusling, tasling og rasling. Det går ikke an å se hva det er, og det er det heller ikke noe poeng i. Om natten, i en nocturne, skal tingene vel så mye foregå i hodet. Så blir det stille, med et punktum etterpå. Deretter stiger månen på nytt, og vi får at alt slumrer, drømmer og tiger, slik som i den første strofen.

I tredje strofe er det minnene som lydløst kommer, og slik jeg leser det «smekter de dovne, sinnene mine». Men det får jeg ikke helt til å gå opp, jeg kan ikke helt garantere at dette er riktig lesing. Kanskje har jeg her gått glipp av noe elementært? I min lesing er det minnene som kommer, og på en måte rusker opp i det dovne sinnet til jeg-personen. Mine sinn står imidlertid i flertall, så vidt jeg kan se, og virker nesten litt løsrevet fra linjen over, «smektet de dovne». Det er sjelden dyktige poeter skriver ullent på denne måten her, så det er mulig jeg har misforstått noe her, og at den egentlige meningen er klarere, når man bare har forstått den. Rimene binder veldig sammen de to sammensetningene, Ljudlöst de komma og Smekta de domna, og mina minnen – mina sinnen. Så ok, jeg lar det stå som det er. Videre i strofen svinner skogen (med krattet) og innsjøen (med pramen) hem, typisk sånn som skjer i det observatøren sovner, da er det de indre bildene som overtar helt. Jeg leser slutten som at en myk bølge av gode dufter renner over ham, jeg-personen, i det han er i ferd med å sovne. Her kan vi også ta med at etter syn i første strofe, hørsel i andre, er det nå i tredje strofe et innslag av lukt.

I fjerde strofe ser jeg-personen luften dunkelt gløde, uten at det nok skal leses helt bokstavlig. Så avsluttes diktet med en setning over seks linjer, den lengste i diktet, der jeg-personen vogges (vaggas) på sengetøy (bolstrar) røde av valmuekronblad, silkemyke, svalende og duftende, og svanedunsmyke. Her i denne siste strofen er det sansene, følelsene, som gjelder. Jeg-personen føler de myke, svale valmuekronbladene, silkemyke og svanedunsmyke. Valmuekronblad er veldig små og lette, så å vogge på dem betyr at også jeg-personen er svevende lett, slik man er når man sovner, og søvnen liksom flyr i vei med én.

Jeg bruker litt tid på å slå opp noen av de vanskelige ordene i diktet, og å forklare dem. Hovedkilden er Svenske akademiets ordbok, men for noen av ordene har jeg søkt litt ekstra rundt på nettet for å være sikker på at de norske ordene jeg setter i stedet er riktige. Dog er det vanskelig å garantere noe uten ekstern kvalitetssikring.

ekan -> eka pram

snåren -> snår kratt, tett buskas, underskog

prasslar -> prassla rasle

smekta  være medtatt, kraftløs, plages veldig, norsk ord smekte, av tysk smachten , forgå av sult. Vi har også ordet vansmekte, som er tæres av lengsel, lide sterkt, skriver norsk ordbok. Smektende er noe litt annet, innsmigrende, forlokkende, men er nok et ord av samme opphav.

domna dovne

lent -> len myk, bløt

doftvåg «duftbølge» -> doft duft og våg bølge

rinner -> rinna renne

skönjer -> skönja se, betrakte, skimte, skjelne

bolstrar -> bolster samme ord på norsk, her Store norske leksikon, tettvevd sengetøy av bomull, lin eller jute, som det står. Svenske akademiets ordbok har en litt annen forklaring.
vallmokronblad kronblad fra Valmue.
silkeslena silkemyke
svandunslena svanedunsmyke

Kommentar til diktet

Diktet er en erketypisk nocturne, nesten så det kan brukes til illustrasjon eller til forklaring. En jeg-person sitter i natten og observerer, og mens han sitter der, slumrer han hen. Alle sansene dovner hen, alt er mykt og godt, med pramen som glir gjennom vannet, taslingen i krattet, duften av noe som ikke er nærmere spesifisert (bare en duftvåg, duftbølge), og det silkemyke, svandedunsmyke underlaget. Det er som om hjernen så vidt er i stand til å bearbeide sanseinntrykkene, men heller bare vil registrere dem, sovne.

Det er en behagelig, lys, lun sommernatt. Her er ingenting skarpt, ubehagelig, dystert eller vanskelig, ingenting er konkret, ingenting betyr noe. Minnene blir nevnt i strofe 3, de kommer lydløst, men det blir ikke sagt noe om hva disse minnene er. Og rett ettter de er nevnt, så forsvinner innsjøen og skogen for ham, observatøren, noe som jeg altså leser som et uttrykk for at han sovner.

Diktet er fullt av lydmalende ord, og av bokstavrim. Det begynner med Sakte skrider sommernatten, i en strofe som også har ordene stille, skogen, stiger og slumrer, som begynner på s. Fem av dem avslutter en verselinje. I strofe to er det tusslar og tasslar, plötsligt det prasslar, mens strofe 3 ikke har så utpregede bokstavrim. Sluttstrofen avslutter imidlertid diktet med silkeslena,/ svala, doftande/ svandunslena, et regn av ‘s’, bokstaven og lyden som gjennomsyrer diktet. Det er også den mest stille, sovende lyden vi har, det er lyden for søvn i tegneseriene, det er lyden av sus og stille. Det er veldig lydmalende.

Det er en stund siden jeg har arbeidet med verselære nå, så det tør jeg ikke begi meg ut på før jeg har sjekket det opp igjen. Alt jeg vil si, er at når man leser diktet, så er det slående hvordan rytmen passer inn med innholdet. Det er søvnens rytme, slumringens melodig, diktet passer til å leses lav og sakte, som om man leser det mens man faller i søvn.

 

Åkrar, Engiar, dalar, lundar, av Urban Hjärne

Noe av poenget med å skrive blogg om dikt er å gjøre diktene tilgjengelige for diktlesere av kalle kategorier. Det gjelder om å gjøre diktene kjent, spre kunnskapen om hva det er som gjør disse diktene interessante, og med det åpne diktene for nye generasjoner lesere. Mange av diktene jeg presenterer er av de mest kjente i verdenshistorien. Det finnes uttallige utgaver av dem i trykte bøker og på nettet, mitt lille bidrag er å gjøre dem tilgjengelig enkelt og gratis, og å skrive litt om dem, både diktet og dikterne. Soleklart mest treff blir det om jeg skriver om kjente norske dikt og diktere, men denne bloggen har andre mål enn å være populær. Dikt trives jo litt med å være upopulære, det er for de spesielt interesserte, eller som det av og til blir sagt om oss: for de sære.

I dag skal jeg presentere et dikt og en poet i ytterkanten av hva som vil være av interesse for folk flest. Det er en svensk poet, fra 1600-tallet, den svenske stormaktsperioden. Diktningen og kunsten på denne perioden var barokk, en litteratur som blir regnet som temmelig utilgjengelig, i hvert fall målt opp mot musikken og særlig arkitekturen, som man ikke trenger å være skolert for å sette pris på. Den barokke diktningen kan være riktig så morsom om man blir gitt de rette nøklene for hvordan den skal leses, og man unngår de mest snirklete versene og overlessede strofene. Kontrasten mellom det pietistiske man vet de levde, og den veldige «forfengeligheten» og «syndens pøl» de beskriver her på jorden, den kan jo være riktig morsom. Overdrivelse in absurdum, er et uttrykk som kan brukes, for dem med et minstemål av latin i bagasjen.

Dagens dikter skrev ikke denne formen for overlessede kontraster. Han passer ikke så godt inn i barokken, og er mer i tradisjonen fra renessansen og humanismen derfra. Han skrev pastorale dikt, om kjærligheten, der kjærligheten er religiøs, filosofisk og syndfri, den er ”af himmelens Staam», som Bernt Olsson og Barbro Nilsson påpeker i sin utgivelse av dikterens samlede verker (lagt ut på den svenske litteraturbanken sine sider, sider som anbefales på det varmeste).  Det er fra siste strofe av dikt XXI, det som begynner: Skönste Stratonice, ach huru haar. Hele strofen er slik:

Ästu nu kiärleek af himmelens Staam,
som du wist är och af himblen uthsprungen,
så blijr af Hiertat till öpning iag twungen,
Och att bekiänna, Stratonices fam,
måst een gång mista den liufwaste glädien,
att iag eij will ell’ kan komma dijt mehr,
för än som Ödet mig äntlin till städier,
att Jag Stratonice för himbla Sehr.

Dikteren til disse linnjene heter Urban Hjärne, eller Hiärne, som navnet også blir skrevet. Det er et uvanlig navn, kan man begynne med. Så vekket han videre min interesse, med at han er født i Ingermanland, og vokste opp i Nyen, stedet der St. Petersburg nå ligger. Videre flyttet han til Narva, den russisktalende byen i Estonia. Ikke et sted man venter å finne svensker. Bengt Olsson og Birgit Nilsson skriver i sitt forord at Hjärne som Edith Södergan tilhørte den mest perifere delen av det svenske språkområdet. Edit Södergran er en dikter som interesserer meg meget, og slektskapet med henne gjorde meg mer bestemt på å finne ut mer om denne Urban Hjärne, og diktningen hans.

Hjärne var en fascinerende skikkelse, kanskje noe av et renessansemenneske. Han var lege og naturvitenskapskmann, ved siden av forfatterskapet. Som forfatter skrev han lyriske vers, altså dikt, en tragedie (Rosimunda, 1666) og kjærlighetsromanen Stratonice (1665). Der, i den romanen dukker navnet Stratonice opp igjen, det finnes også i det lille diktutrdaget jeg siterte, det er et navn jeg skal komme tilbake til. Han ble adlet i 1689, han var en fremstående geolog, og han markerte seg i kampen mot hekseprosessene og var avgjørende i kampen om å få dem avskaffet. Den rollen er nok det som gjør at folk flest i dag, finner frem til ham.

Men han var altså også en ganske betydelig forfatter, en tid det ikke fantes så mange av dem, og der de som fantes, ikke lenger blir noe særlig lest. Jeg støtter meg nå veldig på utgaven til Bernt Olsson og Barbro Nilsson.

disse en gang svenske delene av Russland, det har en historie som er fascinerende. Det er ting jeg vil sette meg inn i.

For dagens lesere som støter på Hjärne, så er sjansene store at de gjør det fordi han var en av dem som kjempet i mot de tidlige hekseprosessene.

Stratonice

Det finnes også en Stratnoike av Syria. Hun var dronning av Selevideriket, gift først med Selevkos, deretter med dennes sønn, som det går frem av denne artikkelen på Wikipedia. I likhet med diktets Stratonice giftet Stratonike av Syria seg veldig ung, 17 år gammel, med en 40 år eldre mann.

Dette var en start, mens jeg holdt på med arbeidet.

Dikt I

[Åkrar, Engiar, dalar, lundar]

1.
Åkrar, Engiar, dalar, lundar[,]
Skog och berg uthöfwer alt
stå befrusna desse stunde[r],
Jorden är fast hård och kall.
Siöön betäckt med iijsen haala,
allting ligger i diupan dwala,
uthaf Æols strängheetz macht
är all fägring ödelagt.

2.
Men mitt hårt betwungna Hierta
blijr i köllden mehr uptändt
och af hefftig kerleekz smärta
dagelig så swedt och bränt,
att Jag kan altz intet finna
hwarmed Jag doch kunde hinna
släckia slijk odräg’lig brand
Som förtaar mig Siäl och and.

3.
Skal nu sådant aldrig ändas,
skal slijk låga fort och fort
daglig mehr och mehr uptändas
uthaf dhem som hade bordt
sådant qwahl med rätta lindra
eller och alldeles hindra?
Troor Jag att den bleka dödh
gör först ända på min nödh.

4.
Doch är intet som så tijda
ängzlar och bedröfwar mig,
som dee qwaal Jag måste lijda
att Jag twingas stadelig,
slijk min kerleekzbrand förhålla
Så att den som det månd’ wålla
deraf det ringast’ ey weet,
är det ey stoor usellheet.

5.
Som en hemblig eeld uptänder
uthi träät owitterlig,
brinner och ey återwänder
in til dess så makelig,
qwistar torkas, löfwet wissnar,
Barcken swartnar, stammen gissnar,
till thes stockar, green och båål
blij förwänt i ask och kohl.

6.
Slijk beskaffenheet befinner
iag her med mig dagelig:
uthaf kerlekz brunst iag brinner,
kan ey heller hielpa mig.
Ey törs iag min flam uptäckia
den som kan allena släckia
denne brånans hefftigheet
hwar af hon doch intet weet.

7.
O J foglar snäll’ och snara,
er jag beder högelig
att J henne uppenbara
det Jag ey fördristar mig,
att J och med flijt kundgiöra
det Jag icke törs framföra
intill dess hon nogsamt weet
af min kerleekz stadigheet.

8.
Uthi samma sinn besöker
Jag dig närbelägne lund,
beder dig att tu beweker
Hennes sinne till misskund.
Wädret kall och luften swala
Hielper henne öfwertala,
Höga himmel hielp der till
att hon blijr mig söt och mild.

Kommentar til språket

Dette er gammel svensk. For å gjøre diktet lesbart, tror jeg kanskje jeg skal sette moderne svensk ved siden av, så ordene blir gjenkjennelge.

Kommentar til diktet

Jeg må velge om jeg skal ta for alle strofene samlet, eller ta dem én og én. Jeg tror jeg gjør det skikkelig, først diktet for seg selv, så én og én strofe.

Kanskje passer det å poste diktet en av sommermånedene, gjerne mens jeg er i Kiev.

Arioso, av Erik Lindeberg

Dette er et av de vakreste kjærlighetsdikt skrevet i de skandinaviske språkene. Det er fra samlingen Sviter, 1947

Arioso

Någonstans inom oss är vi alltid tillsamman
någonstans inom oss kan vår kärlek aldrig fly
Någonstans
_________o någonstans
har alla tågen gått och alla klockor stannat
någonstans inom oss är vi alltid här och nu
är vi alltid du intill förväxling och förblandning
är vi plötsligt undrans under och förvandling
brytande havsvåg, roseneld och snö.

Någonstans inom oss där benen har vitnat
efter forskares och tvivlares nedsegnade törst
till förnekat glidande
_____________till förseglat vikande
__________________O moln av tröst!
någonstans inom oss
där dessas ben har vitnat och hägringarna mötts
häver fjärran trygghet som dyningarnas dyning
speglar du vårt fjärran som stjärnans i en dyning
speglar jag vårt nära som stjärnans i en dyning
fäller drömmen alltid masken och blir du
som i smärta glider från mig
för att åter komma åter
för att åter komma till mig
mer och mer inom oss, mer och mera du.

Fra Sviter, 1947

Kommentar til språket

Kommentar til diktet