Notturno 5 – Sakta skrider sommernatten, av Ola Hansson

Ordet notturno er italiensk, avledet av det latinske noctumus, som betyr nattlig. Det franske ordet er nocturne, og det er den versjonen som har satt seg i de fleste språk som bruker ordet. På norsk skriver vi nocturne, eller fornorsket nokturne. Det omhandler som oftest et musikkstykke med nattlig motiv, eller et musikkstykke som passer om natten, rolig og drømmende. De mest kjente stykkene for piano er skrevet av Chopin, de er uimotståelig vakre, men det finnes også flere klassiske komposisjoner som bruker navnet. I visesang har Evert Taube en nydelig nocturne, Sov på min arm, og i ny tid har vi i Norge vunnet Grand Prix med en nocturne. Dog er det på 1800-tallet nokturnene stod sterkest.

På slutten av 1800-tallet ble nocturner også brukt i dikt. Vår egen Sigbjørng Obstfelder har en nocturne behandlet her på bloggen, og svenskenes Ola Hansson har en samling nocturner i diktsamlingen sin som også heter Notturno, dikter, og som kom ut i 1885. I denne samlingen er det 19 dikt nummerert i en avdeling som heter notturno, de har tematisk sammenheng, men fungerer godt som enkeltstående dikt. De ser ut til å være skrevet om natten, ofte med en jeg-person som sitter og ser utover, og lar tankene vandre i ordene diktet består av. Diktene er knyttet til årstidene, men følger ikke årets gang, de hopper mer fra den ene årstiden til den andre. Noen av diktene er korte og stringente, bundet i form og med klare rim og tradisjonelle lyriske former, andre, som dikt 10 om Sommernattens/ daggigt svala dunkel er langt og fritt,  her skriver Hansson tilsynelatende uten hemninger og begrensninger.

Den frie formen i så mange av disse diktene ble ikke godt mottatt av samtiden, Ola Hansson var for tidlig ute, og ble latterliggjort. Han gav ikke ut en diktsamling på mange år etter, og han hadde vanskelig for å finne forleggere til utgivelsene sine skriver Svenskt biografisk leksikon. I dag er Ola Hansson den i særklasse viktigste lyrikeren i denne perioden, på 1880-tallet finnes det omtrent ikke lyrikk i de skandinaviske språkene, og Hansson skriver på en måte som varsler frem mot modernismen og den skrivemåten som senere skulle bli nær enerådende.

Diktet har jeg hentet fra den fabelaktige svenske litteraturbanken, i særklasse den beste nettsiden for nasjonal litteratur jeg har funnet frem til, ingen andre land tar så godt vare på sin egen litteratur og kulturhistorie som svenskene gjør her. Vi i Norge har nasjonalbiblioteket, helt supert når man er i Norge, og bare vil lese, ikke kopiere. Den svenske litteraturbanken har alt samlet til fri benyttelse. Det er så vidt meg bekjent, enestående, og skulle vært et eksempel til etterfølgelse. Det er også gjennom den svenske litteraturbanken jeg har fått lest hele samlingen til Ola Hansson, og også skummet gjennom noen av diktene i hans øvrige samlinger.

Gjennom Den svenske litteraturbanken blir man også lett geleidet frem til Vilhelm Ekelund, og hans dikt tillegnet Ola Hansson:

Rått, sånglöst, Muser ej bekant,
ett svenskt Boiotia låg Skåne.
 steg din ungdom ut  klar
och segerviss och stålljus bana,
och om din själ brann glans
af morgonblått och guldbeduggad sky.
fra diktet Ola Hansson, i samlingen Dithyramber i aftonglans, fra 1906.

Jeg er ikke sikker på hvorfor Ekelund tar med det greske området Boiotia, Ekelund var klassisk dannet mer enn vi er nå, og har nok en mening med det, om enn den er tapt for meg. I hvert fall beveger Ekelund seg til å skrive om Hansson slik han skrev selv, med litt av den samme type stil og virkemidler. Ekelund, som kom noen år senere, var da også en stor Hansson-beundrer. Av Ekelund finnes det flere dikt her på bloggen.

Til sist vil jeg si om Ola Hansson at vi på mellomfaget i nordisk språk og litteraturvitenskap ble satt til å lese hans mest kjente roman, og kanskje mest kjente verk, Sensitiva Amorosa, også et verk forut for sin tid, og ganske annerledes enn det som ellers ble skrevet da den kom ut i 1887. Det er imidlertid prosa, her på bloggen er det lyrikk, og da har jeg valgt å presentere et av de mer tilgjengelige diktene i samlingen. Her, i notturno nummer 5, bruker Hansson de klassiske, lyriske virkemidlene. Det er faste rim, myk rytme som passer til innholdet, bokstavrim og lydmalende ord, et dikt skrevet for å sovne slumrende inn, en typisk notturno.

5.

Sakta skrider
sommarnatten.
Ekan glider
på stilla vatten.
Upp öfver skogen
månen stiger.
Allting slumrar,
drömmer och tiger,

I skogens dunkel
det tisslar och tasslar.
Inne bland snåren
plötsligt det prasslar.
Så blir det stilla.
Månen stiger.
Allting slumrar,
drömmer och tiger.

Ljudlöst de komma,
mina minnen.
Smekta de domna,
mina sinnen.
Skogen och insjön
undan svinner.
Lent en doftvåg
öfver mig rinner.

Luften skönjer jag
dunkelt glöda.
Mjukt jag vaggas
på bolstrar röda
af vallmokronblad,
silkeslena,
svala, doftande,
svandunslena.

fra Notturno, dikter (1885)

Gjennomgang av formen, innholdet og språket

Diktet består av fire strofer, hver med 8 verslinjer. Rimene er ababcdce, en slags form for kryssrim, men ikke gjennomført i siste halvdel av strofene. Strofe 2 og 4 har heller ikke rim i linjene 1 og 3, og rimer altså bare i partallsversene. Alle rimene har trykklett utgang, vokalisk, eller med knapt hørbar konsonant. Verselinjene er korte, men rytmen er ikke konsekvent, så det er ikke riktig å si at dette diktet er helt bundet i formen.

Den delvis frie formen kommer også til uttrykk med at de to første strofene slutter med samme linjer, Upp öfver skogen (og Så blir det stilla.)/månen stiger. (og Månen stiger.)/ Allting slumrar,/ drömmer och tiger.

Første strofe begynner med at sommernatten sakte skrider frem, en pram (ekan) glir på det stille vann. De to tingene kan godt leses i sammenheng, sommernatten skrider frem som kanoen glir fremover vannet, eller observatøren – dikter jeg-et – glir gjennom natten som pramen glir gjennom vannet, stille og rolig. Deretter er det månen som stiger over skogen, også et bilde på det samme, og at allting slumrer, drømmer og tiger. At ordet tiger blander seg inn der på slutten, er vel kanskje litt uventet. Å prøve å forklare den fører lett til overfortolking, poenget her er jo å slumre inn i drømmeland, ikke å kvesse hjernen med å forsøke å forstå logiske sammenhenger. Man skal nok kanskje heller godta at tigeren dukker opp, slik man godtar hva som helst som dukker opp, når man slumrer inn i drømmenes verden.

I neste strofe er det den dunkle (mørke) skogen, hvor det tisler og tasler, eller kanskje vi ofte bruker tusler og tasler på norsk, og så rasker det plutselig inne i det ugjennomtrengelige krattet (snåren). Her er det lyder som tar over for det blikket ordner med i den første strofen, det er slumringens lyder, tusling, tasling og rasling. Det går ikke an å se hva det er, og det er det heller ikke noe poeng i. Om natten, i en nocturne, skal tingene vel så mye foregå i hodet. Så blir det stille, med et punktum etterpå. Deretter stiger månen på nytt, og vi får at alt slumrer, drømmer og tiger, slik som i den første strofen.

I tredje strofe er det minnene som lydløst kommer, og slik jeg leser det «smekter de dovne, sinnene mine». Men det får jeg ikke helt til å gå opp, jeg kan ikke helt garantere at dette er riktig lesing. Kanskje har jeg her gått glipp av noe elementært? I min lesing er det minnene som kommer, og på en måte rusker opp i det dovne sinnet til jeg-personen. Mine sinn står imidlertid i flertall, så vidt jeg kan se, og virker nesten litt løsrevet fra linjen over, «smektet de dovne». Det er sjelden dyktige poeter skriver ullent på denne måten her, så det er mulig jeg har misforstått noe her, og at den egentlige meningen er klarere, når man bare har forstått den. Rimene binder veldig sammen de to sammensetningene, Ljudlöst de komma og Smekta de domna, og mina minnen – mina sinnen. Så ok, jeg lar det stå som det er. Videre i strofen svinner skogen (med krattet) og innsjøen (med pramen) hem, typisk sånn som skjer i det observatøren sovner, da er det de indre bildene som overtar helt. Jeg leser slutten som at en myk bølge av gode dufter renner over ham, jeg-personen, i det han er i ferd med å sovne. Her kan vi også ta med at etter syn i første strofe, hørsel i andre, er det nå i tredje strofe et innslag av lukt.

I fjerde strofe ser jeg-personen luften dunkelt gløde, uten at det nok skal leses helt bokstavlig. Så avsluttes diktet med en setning over seks linjer, den lengste i diktet, der jeg-personen vogges (vaggas) på sengetøy (bolstrar) røde av valmuekronblad, silkemyke, svalende og duftende, og svanedunsmyke. Her i denne siste strofen er det sansene, følelsene, som gjelder. Jeg-personen føler de myke, svale valmuekronbladene, silkemyke og svanedunsmyke. Valmuekronblad er veldig små og lette, så å vogge på dem betyr at også jeg-personen er svevende lett, slik man er når man sovner, og søvnen liksom flyr i vei med én.

Jeg bruker litt tid på å slå opp noen av de vanskelige ordene i diktet, og å forklare dem. Hovedkilden er Svenske akademiets ordbok, men for noen av ordene har jeg søkt litt ekstra rundt på nettet for å være sikker på at de norske ordene jeg setter i stedet er riktige. Dog er det vanskelig å garantere noe uten ekstern kvalitetssikring.

ekan -> eka pram

snåren -> snår kratt, tett buskas, underskog

prasslar -> prassla rasle

smekta  være medtatt, kraftløs, plages veldig, norsk ord smekte, av tysk smachten , forgå av sult. Vi har også ordet vansmekte, som er tæres av lengsel, lide sterkt, skriver norsk ordbok. Smektende er noe litt annet, innsmigrende, forlokkende, men er nok et ord av samme opphav.

domna dovne

lent -> len myk, bløt

doftvåg «duftbølge» -> doft duft og våg bølge

rinner -> rinna renne

skönjer -> skönja se, betrakte, skimte, skjelne

bolstrar -> bolster samme ord på norsk, her Store norske leksikon, tettvevd sengetøy av bomull, lin eller jute, som det står. Svenske akademiets ordbok har en litt annen forklaring.
vallmokronblad kronblad fra Valmue.
silkeslena silkemyke
svandunslena svanedunsmyke

Kommentar til diktet

Diktet er en erketypisk nocturne, nesten så det kan brukes til illustrasjon eller til forklaring. En jeg-person sitter i natten og observerer, og mens han sitter der, slumrer han hen. Alle sansene dovner hen, alt er mykt og godt, med pramen som glir gjennom vannet, taslingen i krattet, duften av noe som ikke er nærmere spesifisert (bare en duftvåg, duftbølge), og det silkemyke, svandedunsmyke underlaget. Det er som om hjernen så vidt er i stand til å bearbeide sanseinntrykkene, men heller bare vil registrere dem, sovne.

Det er en behagelig, lys, lun sommernatt. Her er ingenting skarpt, ubehagelig, dystert eller vanskelig, ingenting er konkret, ingenting betyr noe. Minnene blir nevnt i strofe 3, de kommer lydløst, men det blir ikke sagt noe om hva disse minnene er. Og rett ettter de er nevnt, så forsvinner innsjøen og skogen for ham, observatøren, noe som jeg altså leser som et uttrykk for at han sovner.

Diktet er fullt av lydmalende ord, og av bokstavrim. Det begynner med Sakte skrider sommernatten, i en strofe som også har ordene stille, skogen, stiger og slumrer, som begynner på s. Fem av dem avslutter en verselinje. I strofe to er det tusslar og tasslar, plötsligt det prasslar, mens strofe 3 ikke har så utpregede bokstavrim. Sluttstrofen avslutter imidlertid diktet med silkeslena,/ svala, doftande/ svandunslena, et regn av ‘s’, bokstaven og lyden som gjennomsyrer diktet. Det er også den mest stille, sovende lyden vi har, det er lyden for søvn i tegneseriene, det er lyden av sus og stille. Det er veldig lydmalende.

Det er en stund siden jeg har arbeidet med verselære nå, så det tør jeg ikke begi meg ut på før jeg har sjekket det opp igjen. Alt jeg vil si, er at når man leser diktet, så er det slående hvordan rytmen passer inn med innholdet. Det er søvnens rytme, slumringens melodig, diktet passer til å leses lav og sakte, som om man leser det mens man faller i søvn.

 

Åkrar, Engiar, dalar, lundar, av Urban Hjärne

Noe av poenget med å skrive blogg om dikt er å gjøre diktene tilgjengelige for diktlesere av kalle kategorier. Det gjelder om å gjøre diktene kjent, spre kunnskapen om hva det er som gjør disse diktene interessante, og med det åpne diktene for nye generasjoner lesere. Mange av diktene jeg presenterer er av de mest kjente i verdenshistorien. Det finnes uttallige utgaver av dem i trykte bøker og på nettet, mitt lille bidrag er å gjøre dem tilgjengelig enkelt og gratis, og å skrive litt om dem, både diktet og dikterne. Soleklart mest treff blir det om jeg skriver om kjente norske dikt og diktere, men denne bloggen har andre mål enn å være populær. Dikt trives jo litt med å være upopulære, det er for de spesielt interesserte, eller som det av og til blir sagt om oss: for de sære.

I dag skal jeg presentere et dikt og en poet i ytterkanten av hva som vil være av interesse for folk flest. Det er en svensk poet, fra 1600-tallet, den svenske stormaktsperioden. Diktningen og kunsten på denne perioden var barokk, en litteratur som blir regnet som temmelig utilgjengelig, i hvert fall målt opp mot musikken og særlig arkitekturen, som man ikke trenger å være skolert for å sette pris på. Den barokke diktningen kan være riktig så morsom om man blir gitt de rette nøklene for hvordan den skal leses, og man unngår de mest snirklete versene og overlessede strofene. Kontrasten mellom det pietistiske man vet de levde, og den veldige «forfengeligheten» og «syndens pøl» de beskriver her på jorden, den kan jo være riktig morsom. Overdrivelse in absurdum, er et uttrykk som kan brukes, for dem med et minstemål av latin i bagasjen.

Dagens dikter skrev ikke denne formen for overlessede kontraster. Han passer ikke så godt inn i barokken, og er mer i tradisjonen fra renessansen og humanismen derfra. Han skrev pastorale dikt, om kjærligheten, der kjærligheten er religiøs, filosofisk og syndfri, den er ”af himmelens Staam», som Bernt Olsson og Barbro Nilsson påpeker i sin utgivelse av dikterens samlede verker (lagt ut på den svenske litteraturbanken sine sider, sider som anbefales på det varmeste).  Det er fra siste strofe av dikt XXI, det som begynner: Skönste Stratonice, ach huru haar. Hele strofen er slik:

Ästu nu kiärleek af himmelens Staam,
som du wist är och af himblen uthsprungen,
så blijr af Hiertat till öpning iag twungen,
Och att bekiänna, Stratonices fam,
måst een gång mista den liufwaste glädien,
att iag eij will ell’ kan komma dijt mehr,
för än som Ödet mig äntlin till städier,
att Jag Stratonice för himbla Sehr.

Dikteren til disse linnjene heter Urban Hjärne, eller Hiärne, som navnet også blir skrevet. Det er et uvanlig navn, kan man begynne med. Så vekket han videre min interesse, med at han er født i Ingermanland, og vokste opp i Nyen, stedet der St. Petersburg nå ligger. Videre flyttet han til Narva, den russisktalende byen i Estonia. Ikke et sted man venter å finne svensker. Bengt Olsson og Birgit Nilsson skriver i sitt forord at Hjärne som Edith Södergan tilhørte den mest perifere delen av det svenske språkområdet. Edit Södergran er en dikter som interesserer meg meget, og slektskapet med henne gjorde meg mer bestemt på å finne ut mer om denne Urban Hjärne, og diktningen hans.

Hjärne var en fascinerende skikkelse, kanskje noe av et renessansemenneske. Han var lege og naturvitenskapskmann, ved siden av forfatterskapet. Som forfatter skrev han lyriske vers, altså dikt, en tragedie (Rosimunda, 1666) og kjærlighetsromanen Stratonice (1665). Der, i den romanen dukker navnet Stratonice opp igjen, det finnes også i det lille diktutrdaget jeg siterte, det er et navn jeg skal komme tilbake til. Han ble adlet i 1689, han var en fremstående geolog, og han markerte seg i kampen mot hekseprosessene og var avgjørende i kampen om å få dem avskaffet. Den rollen er nok det som gjør at folk flest i dag, finner frem til ham.

Men han var altså også en ganske betydelig forfatter, en tid det ikke fantes så mange av dem, og der de som fantes, ikke lenger blir noe særlig lest. Jeg støtter meg nå veldig på utgaven til Bernt Olsson og Barbro Nilsson.

disse en gang svenske delene av Russland, det har en historie som er fascinerende. Det er ting jeg vil sette meg inn i.

For dagens lesere som støter på Hjärne, så er sjansene store at de gjør det fordi han var en av dem som kjempet i mot de tidlige hekseprosessene.

Stratonice

Det finnes også en Stratnoike av Syria. Hun var dronning av Selevideriket, gift først med Selevkos, deretter med dennes sønn, som det går frem av denne artikkelen på Wikipedia. I likhet med diktets Stratonice giftet Stratonike av Syria seg veldig ung, 17 år gammel, med en 40 år eldre mann.

Dette var en start, mens jeg holdt på med arbeidet.

Dikt I

[Åkrar, Engiar, dalar, lundar]

1.
Åkrar, Engiar, dalar, lundar[,]
Skog och berg uthöfwer alt
stå befrusna desse stunde[r],
Jorden är fast hård och kall.
Siöön betäckt med iijsen haala,
allting ligger i diupan dwala,
uthaf Æols strängheetz macht
är all fägring ödelagt.

2.
Men mitt hårt betwungna Hierta
blijr i köllden mehr uptändt
och af hefftig kerleekz smärta
dagelig så swedt och bränt,
att Jag kan altz intet finna
hwarmed Jag doch kunde hinna
släckia slijk odräg’lig brand
Som förtaar mig Siäl och and.

3.
Skal nu sådant aldrig ändas,
skal slijk låga fort och fort
daglig mehr och mehr uptändas
uthaf dhem som hade bordt
sådant qwahl med rätta lindra
eller och alldeles hindra?
Troor Jag att den bleka dödh
gör först ända på min nödh.

4.
Doch är intet som så tijda
ängzlar och bedröfwar mig,
som dee qwaal Jag måste lijda
att Jag twingas stadelig,
slijk min kerleekzbrand förhålla
Så att den som det månd’ wålla
deraf det ringast’ ey weet,
är det ey stoor usellheet.

5.
Som en hemblig eeld uptänder
uthi träät owitterlig,
brinner och ey återwänder
in til dess så makelig,
qwistar torkas, löfwet wissnar,
Barcken swartnar, stammen gissnar,
till thes stockar, green och båål
blij förwänt i ask och kohl.

6.
Slijk beskaffenheet befinner
iag her med mig dagelig:
uthaf kerlekz brunst iag brinner,
kan ey heller hielpa mig.
Ey törs iag min flam uptäckia
den som kan allena släckia
denne brånans hefftigheet
hwar af hon doch intet weet.

7.
O J foglar snäll’ och snara,
er jag beder högelig
att J henne uppenbara
det Jag ey fördristar mig,
att J och med flijt kundgiöra
det Jag icke törs framföra
intill dess hon nogsamt weet
af min kerleekz stadigheet.

8.
Uthi samma sinn besöker
Jag dig närbelägne lund,
beder dig att tu beweker
Hennes sinne till misskund.
Wädret kall och luften swala
Hielper henne öfwertala,
Höga himmel hielp der till
att hon blijr mig söt och mild.

Kommentar til språket

Dette er gammel svensk. For å gjøre diktet lesbart, tror jeg kanskje jeg skal sette moderne svensk ved siden av, så ordene blir gjenkjennelge.

Kommentar til diktet

Jeg må velge om jeg skal ta for alle strofene samlet, eller ta dem én og én. Jeg tror jeg gjør det skikkelig, først diktet for seg selv, så én og én strofe.

Kanskje passer det å poste diktet en av sommermånedene, gjerne mens jeg er i Kiev.

Arioso, av Erik Lindeberg

Dette er et av de vakreste kjærlighetsdikt skrevet i de skandinaviske språkene. Det er fra samlingen Sviter, 1947

Arioso

Någonstans inom oss är vi alltid tillsamman
någonstans inom oss kan vår kärlek aldrig fly
Någonstans
_________o någonstans
har alla tågen gått och alla klockor stannat
någonstans inom oss är vi alltid här och nu
är vi alltid du intill förväxling och förblandning
är vi plötsligt undrans under och förvandling
brytande havsvåg, roseneld och snö.

Någonstans inom oss där benen har vitnat
efter forskares och tvivlares nedsegnade törst
till förnekat glidande
_____________till förseglat vikande
__________________O moln av tröst!
någonstans inom oss
där dessas ben har vitnat och hägringarna mötts
häver fjärran trygghet som dyningarnas dyning
speglar du vårt fjärran som stjärnans i en dyning
speglar jag vårt nära som stjärnans i en dyning
fäller drömmen alltid masken och blir du
som i smärta glider från mig
för att åter komma åter
för att åter komma till mig
mer och mer inom oss, mer och mera du.

Fra Sviter, 1947

Kommentar til språket

Kommentar til diktet

Till förruttnelsen, av Erik Johan Stagnelius

Det er kanskje noe med mai, vårmåneden der alt spretter, at det også i kontrast er en måned for død og fordervelse. Det er i den måneden Wergeland skrev og jeg postet Til Foraaret, et fortvilet dødsdikt, og det er nå jeg skal poste svenskenes svar på dette diktet, Till förruttnelssen, av Erik Stagnelius (1793 – 1823).

For de som ikke umiddelbart ser det, så betyr altså Till förruttnelsen til forråtnelsen på norsk, og diktet handler om det å dø og råtne bort. I likhet med vår Wergeland døde Stagnelius veldig ung, bare 29 år gammel. Da var hans litterære produksjon ganske begrenset, i hvert fall når det kommer til offisielle utgivelser, men Lars Lorenzo Hammarsköld (1785 – 1827) gav ut hans samlede skrifter posthumt i årene 1824 – 1826. Det er i disse samlingene vi finner dagens dikt, organisert i det de kaller Strödda dikter efter tiden omkring 1818. Det betyr at vi ikke vet nøyaktig når dette diktet er skrevet, og dermed heller ikke hvor tett diktet står til Stagnelius’ eget sykdomsforløp.

Om forfatteren

Det er noe med Erik Johan Stagnelius som gjør at mange av dem som setter seg inn i ham og forfatterskapet hans, ikke så lett gir slipp på ham igjen. Det er noe nesten litt mystisk med ham, slik han levde et nokså anonymt liv som kanseliskriver, og gav ut bare noen få verk i sin levetid, mens han nå er svenskenes mest kjente poet i perioden.

Han ble født på Öland, i småstedet Gärdslösa, der faren arbeidet som prest i den lokale kirken. Familien flyttet til Kalmar i 1810, da Erik Johan var 17 år gammel, og faren skulle bli biskop. Erik Johan flyttet videre til Lund og siden Uppsala for å studere, årene 1810 til 1814, og slo seg ned i Stockholm, der han altså arbeidet som kanseliskriver for Ecklesiastikexpeditionen. Ved siden av dette arbeidet gav han ut heksametereposet Vladimir den store (1817), om storfyrsten som grunnla kongeriket Kiev Rus i 988, og også innførte kristendommen i riket. De øvrige verkene han gav ut i sin levetid var diktsamlingen Liljor i Saron (1821), en samling som også inneholdt dramaet Martyrerna, og så dramaet Bacchanterna i 1822. Dramaene og det store eposet blir i dag lite lest, det er diktene som blir brukt og som skaper begeistring.

Stagnelius er kjent som en språkmagiker, som til fulle behersker de litterære formene. Det ser vi også i dagens dikt, der daktyliske verseføtter blir brukt og variert med full kontroll over virkningen det har, og skal ha. Det blir sagt om ham at han ikke deltok i datidens litterære diskusjon, om hvorvidt formene skulle følges eller brytes, den gamle og den nye skolen. Idemessig hørte han til gnostikerne og nyplatonikerne, to retninger jeg synes er vanskelig å få tak på, enda mitt hovedfag i historie hører til senantikken, med studie av de kristne og jødiske martyrer. Men mystikken som hører til rundt gnostismen og nyplatonismen gir nok god gjenklang i vår tid, og slik jeg oppfatter det er det ikke nødvendig å skjønne alt nøyaktig for å ha stort utbytte av det. Av og til kan man nesten få inntyrkk av at det nesten er en forutsetning å ha bare noen vage forestillinger om hva det går i. For Stagnelius var det imidlertid alvor, og nøye gjennomtenkt. Hos ham er det en helhetlig filosofi, og en idé om verden, som han forsøker å uttrykke i dikt etter dikt gjennom hele sitt korte forfatterskap.

Stagnelius levde et utsvevende liv, blir det sagt, og han led under sinnets plager og av dårlig helse, og av hypokonderi. Det er sånn at jeg står i fare for å bli dradd inn i ham, jeg også, for å finne ut hva det var som får ham til å skrive dikt som dette.

Till förruttnelsen

Förruttnelse, hasta, o älskade brud,
att bädda vårt ensliga läger!
Förskjuten av världen, förskjuten av Gud,
blott dig till förhoppning jag äger.
Fort, smycka vår kammar — på svartklädda båren
den suckande älskarn din boning skall nå.
Fort, tillred vår brudsäng — med nejlikor våren
___  skall henne beså.

Slut ömt i ditt sköte min smäktande kropp,
förkväv i ditt famntag min smärta!
I maskar lös tanken och känslorna opp,
i aska mitt brinnande hjärta.
Rik är du, o flicka! — i hemgift du giver
den stora, den grönskande jorden åt mig.
Jag plågas häruppe, men lycklig jag bliver
_       därnere hos dig.

Till vällustens ljuva, förtrollande kvalm
oss svartklädda brudsvenner följa.
Vår bröllopssång ringes av klockornas malm,
och gröna gardiner oss dölja.
När stormarna ute på världshavet råda,
när fasor den blodade jorden bebo,
när fejderna rasa, vi slumra dock båda
_       i gyllene ro.

fra Strödda dikter efter tiden omkring 1818

Gjennomgang av diktet

Svensk er et språk vi nordmenn forstår godt, men vi er uvant med å lese det, så noen ord og skrivemåter er fremmede for oss.

Forråtnelsen er den prosessen som inntreffer etter man er død. I første strofe tilkaller han den som om det var en brud, og ber den om å forberede et enslig leie å ligge med henne på. Dette leiet er nok graven han skal ligge i. Han sier han er forsaket av verden og av Gud, underforstått at nå er det bare døden og forråtnelsen igjen å håpe på, noe som også blir sagt i rene ord i linje 4: «bare deg til forhåpning eier jeg». Deretter oppfordrer han forråtnelsen til fort å smykke vårt kammer, kammer kan nok her godt forstås som soverom, og forråtnelsen er fremdeles sammenlignet med en brud, så dette er soveplassen hvor han skal ligge med bruden. Linje 5 fortsetter med en setning som fullføres i linje 6, at den elskende – som er poeten selv – skal nå din (forråtnelsens) bolig (boning) sukkende og på en svartkledd båre. Den svartkledde båren er den han skal bli lagt på når han blir begravd. Slik han skal komme til sin brud, som altså er forråtnelsen.

I andre strofe ber han forråtnelsen ta i mot i sitt fang den smektende kroppen hans. Han ber forråtnelsen i sitt famntak kvele (förkväv) smerten han har, eller at forråtnelsen skal kvele smerten mellom dens armer. Maskene i linje 3 leser jeg som strikkemasker, tankene og følelsene skal løses opp på den måten, mens det brennende hjerte skal i aske i linje 4. Videre sier han henne (flickan – forråtnelsen) hun er rik, siden han i medgift skal få hele den store, grønskende jorden. Her oppe plages han, men der nede, i jorden, vil han bli lykkelig.

Oss i linje 2, strofe 3, er brudeparet, poeten og forråtnelsen. Det svartkledde brudefølget (svartklädda brudsvenner) er gravfølget. De skal følge dem til vellystens søte (ljuva), fortrollende kvalme. Her vil jeg ikke være kategorisk, men kvalm kan bli brukt om tett, innestengt, tykk luft, slik kisten vil være i graven når den er begravd. Bildet vil gå opp med at denne kvalmen er fortrollende, siden det er den som forvandler ham når liket går i oppløsning. Bryllupssangen deres er det kirkeklokkene som slår, mens de grønne gardinene som skal skjule dem, er jeg ikke riktig sikker på hva er. Siste halvdel av siste strofe har tre gjentakelser som hver for seg beskriver uroen i verden i kontrast til freden og roen poeten og forråtnelsen skal ha sammen i graven. Først er det når stormene rår på verdenshavene, så er det når redslene (fasor) bebor den blodige (blodad) jorden, og til sist når feidene raser. Da skal vi – forråtnelsen og han – slumre sammen i gyllen ro.

Gloser

Jeg bruker forskjellige ordlister på nettet til å finne ut av svenske ord. Som utgangspunkt er alltid Svenska Akademiets ordbok på http://www.saob.se/. Jeg har tatt med litt flere ord enn det kanskje skulle være nødvendig.

bädda re (tilberede en seng)

läger leie (sengeleie)

förskjuten forsaket

boning bolig

sköte skjød, fang

smektande smektende, innsmigrende, forlokkende

förkväva kvele

känslorna kjenslene, følelsene

brinnande brennende

hemgift medgift, gave som følger med bruden ved et giftemål

ljuv deilig, søt, vakker, snill, vennlig

dölja dølje, skjule

klockornas malm klokkenes malm, malmen er bergarten man utvinner jern av, klockorna er kirkeklokkene.

fasor – ubestemt flertall -> fasa redsel, frykt, skrekk

Form og oppbygning

Stagnelius er kjent som en formfullendt dikter, typisk romantiker, og vi skal se hvordan han gjør det i dette diktet her.

Diktet består av tre strofer. Hver av strofene har 8 linjer. Rimene er kryssrim, det vil si annenhver linje rimer. Linjene 1 og 3 og 6 og 8 er det vi kaller mannlige rim, eller mannlig utgang, de er trykktunge, mens linjene 2 og 4 og 5 og 7 er trykklette, eller kvinnelige. Markert med bokstaver, stor bokstav for trykklett og liten for trykktung, blir det aBaB CdCd. Det går også an å snakke om åpne og lukkede utganger, om linjene ender på vokal eller på konsonant. Der er linjene 1 og 3 svært lukkede, de ender på trykktung konsonant, mens linjene 2 og 4 er åpne eller halvåpne. De ender på vokal eller konsonant så trykksvak at den knapt høres. Linjene 5 og 7 er åpne eller halvåpne, det samme vil jeg si om linjene 6 og 8, der konsonanten ‘g’ i ordene digmig ikke er sterkt betont, tross den avslutter et trykksterkt enstavelsesord.

Takten i linjene 1 og 3 er tung-lett-lett, tung-lett-lett, tung-lett-lett, tung, eller daktylisk, alltid med en trykklett opptakt. Linjene 2 og 4 består av opptakt, to daktyler og en troké (tung-lett). Det vil si lett, tung-lett-lett, tung-lett-lett, tung-lett. Eller i min uhøytidelige tam for trykktung ta for trykklett: ta- tam-ta-ta tam-ta-ta tam-ta-ta tam / ta- tam-ta-ta tam-ta-ta tam-ta. Det var de to første linjene, og mønsteret blir gjentatt i de to neste.

Så blir det variasjoner fra linje 5, her gjengir jeg linjene og bruker stor bokstav der det skal være trykktungt: Fort, SMYCKa vår KAMMar — på SVARTklädda BÅRen, altså igjen opptakt fulgt av daktyler, men nå to i stedet for tre. Linjen avslutter med en troké, slik linjene 2 og 4. Linje 6 er som linjene 1 og 3: den SUCKande ÂLSKarn din BONing skall NÅ, opptakt, tre daktyler og en trykktung stavelse til slutt. Sistelinjen bryter helt, der første del av verselinjen liksom er radert vekk, og den består bare av trykklett opptakt, én daktyl og så en trykktung avslutning: skall HENNe besÅ, // där NEre hos DIG, // i GYLLene RO. For å understreke at siste linje er redusert skyves den litt inn. Plattformen jeg skriver på redigerer automatisk vekk mellomrom i starten av linjer, så jeg må markere dette med liggende streker __ inntilg jeg eventuelt klarer å overstyre den automatiske redigeringen.

Jeg begynte denne korte gjennomgangen av form og oppbygningen med at Stagnelius er en formfullendt dikter. I det ligger også at han vet hvordan å variere formene, slik at det ikke går automatikk i lesningen, og forventningene ikke alltid blir oppfylt. Det at siste linje er redusert i antall stavelser, passer også perfekt med diktets tema, død og forråtnelse, ting fjernes og forsvinner.

Kommentar til diktet

Det er et bemerkelsesverdig dikt, dette, som kan leses og analyseres teknisk eller med følelse. Tiden strekker ennå ikke til for å skrive så mye om Stagnelius’ liv, tanker og øvrige diktning. Han er på mange måter bemerkelsesverdig, så jeg håper jeg får lagt det til en gang, for det vil også kunne bidra til å kaste lys over diktet og gjøre forståelsen av det rikere.

Teknikken Stagnelius bruker er å fremmedgjøre døden ved å gjøre den personifisert. Det er ikke engang døden, men forråtnelsen som følger med den, som personifiseres. I dette er Stagnelius ganske original, mens døden selvsagt har vært personifisert i dikt og annen litteratur mange, mange ganger. Personifiseringen er ikke bare til en person eller en idé man kan henvende seg til, men til å være en brud, slik at han og henne skal gifte seg. Det er et bærende bilde gjennom hele diktet.

Ideen med dette er at den lidende poeten i døden skal bli fri for alle sine smerter. Man kan se på det som et bryllup som i eventyrene, der brudeparet siden lever lykkelig i alle sine dager. Ved å skrive om sin egen død og forråtnelse på denne måten, blir det selvsagt tatt ut en veldig distanse til den. Den blir følelsesløs, og fremmedgjort. Følelsene i diktet går ut på å lengte etter forråtnelsen, lignende sånn en elskende brudgom lengter til sin brud. Drømmene i diktet er også frømmene om hvordan forråtnelsen skal foregå, hvordan ekteskapet skal være.

Diktet er rikt på sammenligninger der alt ved døden, begravelsen og forråtnelsen blir sammenlignet med bryllup og ekteskap. Det er også rikt på sammenligninger om hvordan smerten skal forsvinne, og hvordan fremtiden i dødens fred skal være sammenlignet med uroen i verden. Gjentakelser blir brukt for å forsterke sammenligningene. Det gjelder gjennom hele diktet, men særlig til slutt, der det bygges opp en veldig tyngde med tre gjentakelser (Når… / når… / når… )om hvordan stormene og striden skal rase i verden og på verdenshave, stilt opp mot det enkle vi slumra dock båda/ i gyllene ro. Det er meningen, i hvert fall slik jeg leser diktet, at denne sammenligningen gjelder også reelt, at alt kaoset i poetens indre møter roen og freden i døden og forråtnelsen.

Det siste av den tekniske delen av tolkingen jeg vil ta med, er det nesten erotiske i beskrivelsen av møtet med forråtnelsen. Den blir personifisert til en kvinne, tiltalt som henne, og hun skal liksom tilbrede leiet de skal ligge på. Her er det som om de gjennom seksualakten skal bli forenet. En slik lesing blir båret også av Stagnelius’ øvrige diktning, den er ganske sanselig. Bildet er selvsagt veldig dristig, med forråtnelsen som en brud å gifte seg med, og ligge sammen med.

Å lese diktet så teknisk og peke på det ene virkemiddelet etter det andre, det fjerner oss kanskje bare fra diktets egentlige mening. Her er det en person i sterke sjelelige kvaler, en person som har det svært vondt. Han har det så vondt, at han har ikke noe håp om noen redning i livet. Den eneste måten å bli kvitt smerten på, er ved å dø. Det er meget, meget mulig at det er Stagnelius selv som har hatt det slik, i det han har skrevet diktet, det er mye i livshistorien hans som kvalifiserer til å ville uttrykke seg så sterkt.

Jeg har tidligere nevnt Til foråret, av Wergeland, et dikt som naturlig kommer i tankene for oss nordmenn, i møte med et slikt dikt som dette til Stagnelius. For den lidende i Til foråret er det lettere å føle medlidenhet, siden følelsene der er så ekspressivt uttrykt, mens de hos Stagnelius er nesten provoserende holdt igjen. Tittelen på diktene understreker dette, til foråret, og förruttnelsen. Wergeland henvender seg til våren, til livet, i kontrast til ham selv, som nå skal dø, så urettferdig, så urettferdig, mens Stagnelius henvender seg til forråtnelsen, som han vil til, for å finne den roen han ikke kan finne i livet.

Lidelsene som ligger bak er nok likevel ganske av de samme. Stagnelius har funnet de sterkeste virkemidlene han kan finne, for å uttrykke den smerten og håpløsheten han føler. Hos Wergeland går formene i oppløsning, der er ikke rim og fast rytme, mens alt hos Stagnelius er strengt under kontroll. Mens som jeg har forsøkt å vise, så er også dette brukt for å forsterke og understreke budskapet i diktet, og det er at det er skrevet av en dikter som har det veldig, veldig vondt. Så vondt at han kan skrive et dikt som ikke engang ber om sympati og medfølelse, et dikt som forsaker hele verden, slik det sier verden har forsaket ham, et dikt der det eneste håpet og drømmen og lengselen, ligger i å dø, og råtne bort.

Ja visst gör det ont, av Karin Boye

Det er andre april, vårmånedens andre dag, og tiden for et svensk dikt her på denne poesibloggen. Det vil bli et vårdikt, men ikke som de andre vårdiktene, der våren er lys og fager og løfterik, og verden våkner til liv i forelskelse og sang. I dette diktet gjør våren vondt. Uttrykt gjennom de berømte linjene: Ja visst gör det ont när knoppar brister, eller på norsk: «Ja visst gjør det vondt når knopper brister». Linjen starter diktet som heter Ja visst gör det ont, det er hentet fra samlingen For trädets skuld, og den samlingen kom ut i 1935. Forfatteren er Karin Boye, og dette er hennes beste og mest kjente samling.

Karin Boye (1900-1941) er en mester i å sette sammen ord og linjer som biter seg fast i minnet. Fra diktet Osårbar i samme samling, har vi denne

Det finns inte lycka och olycka.
Det finns bara liv och död.

Linjene går igjen i kursiv, i de to første strofene av det korte diktet. Fra samlingen Härderna (1927) har vi denne, fra diktet I rörelse

Den mätta dagen, den är aldrig störst.
Den bästa dagen är en dag av törst.

Det er som om Karin Boye skriver på nervene, om det går an å uttrykke seg litt poetisk også i omtalen av diktene. Jeg er ikke noen stor kjenner av henne, og skal ikke gå inn på hennes ømme livshistorie før jeg kjenner den bedre, men i den kan man kanskje finne svar på hvorfor hun kan skrive linjer som dette i innledningdiktet Ingenstans, også fra For trädets skuld.

Den svenske litteraturbanken skriver i sin introduksjon til Karin Boye at hun var inspirert av Gustaf Fröding, Vilhelm Ekelund og Edith Södergran. Vilhelm Ekelund og Edith Södergran er det mange dikt av her på bloggen, og særlig Södergran er en favoritt hos meg som skriver den. Også Södergran bruker treet, eller på svensk trädet, ofte i diktene sine. Men der Södergran, syk som hun var, holdt seg unna kjærligheten i livet, kastet Boye seg ut i den. Det kan virke på meg som Boye enda sterkere ønsket og krevde sin plass i samfunnet, og dermed mye sterkere følte spenningen i det at samfunnet ikke var som hun ville ha det, og at hun selv i den tidens svenske samfunn aldri kunne bli akseptert som hun var. Södergran kom fra en rik familie, litt atskilt fra samfunnet, og lærte seg vel kanskje tidlig å leve med ensomheten, og hun måtte tidlig akseptere at hun ikke kom til å leve lenge, siden hun var dødssyk. I noen av diktene sine kan Boye virke sintere enn Södergran, Södergran sine dikt var ofte i triumf. Södergran løfter seg på en måte suverent over et samfunn hun ikke bryr seg om. Det er livet som er saken hos henne, livet og beruselsen over livet. Da kan vel kanskje samfunnsspørsmål bli litt ubetydelige.

Ofte er det det hos Boye også. Det er opp til hver enkelt å velge å lese dette diktet med element av samfunnskritikk, om måten samfunnet er innrettet gjør det vondere for knoppene å briste, når de bistende knoppene leses i overført og utvidet betydning. Det er imidlertid vanskelig å lese dette diktet uten å støte på spenningene Boye var så opptatt av, og slet sånn med. Södergran insisterer på å være fri, og bryr seg ikke – eller: hun skriver i alle fall diktene sine som om hun ikke bryr seg. For Boye ser det ut til at friheten må være hel og ekte. Hun ser det slik at i hennes eget og andres forsøk på å være fri, så er det noe som stenger for henne, det er noe som hindrer henne og andre i sin livsutfoldelse. Denne spenningen må på en eller annen måte briste, noe må gi etter. Enten må knoppene gi opp sin frihetslengsel, eller så må det som holder det i knopp gi opp å holde det i knopp.

Når det gjelder knoppene om våren, så er det alltid det som holder tilbake som gir seg. Det er naturens lov at knoppene skal briste, blomstene og bladene skal springe ut, alt skal bli fritt. Lest slik blir diktet optimistisk, som våren alltid er. Men Karin Boye er altså en av de ytterst, ytterst få som skildrer denne optimismen og livsutfoldelsen som smertefull. De vakre blomstene som viser seg om våren og i livet kommer ikke frem gratis. Det er en kamp, og det gjør vondt.

Ja visst gör det ont

Ja visst gör det ont när knoppar brister.
Varför skulle annars våren tveka?
Varför skulle all vår heta längtan  
bindas i det frusna bitterbleka?
Höljet var ju knoppen hela vintern.
Vad är det för nytt, som tär och spränger?
Ja visst gör det ont när knoppar brister,
ont för det som växer
                              och det som stänger.

Ja nog är det svårt när droppar faller.
Skälvande av ängslan tungt de hänger,
klamrar sig vid kvisten, sväller, glider  -
tyngden drar dem neråt, hur de klänger.
Svårt att vara oviss, rädd och delad,
svårt att känna djupet dra och kalla,
ändå sitta kvar och bara darra  -
svårt att vilja stanna
                              och vilja falla.

Då, när det är värst och inget hjälper,
Brister som i jubel trädets knoppar.
Då, när ingen rädsla längre håller,
faller i ett glitter kvistens droppar
glömmer att de skrämdes av det nya
glömmer att de ängslades för färden  -
känner en sekund sin största trygghet,
vilar i den tillit
                              som skapar världen.

1935

Kommentar til språket

For mange norske er det uvant å lese svensk. Men når man lærer seg at ‘ä’ er ‘e’ og ‘ö’ er ‘ø’, så er det veldig likt. Jeg har satt opp i gloselisten noen ord det an være tvil om, slått opp på det svenske akademiets ordbok på nettet. I motsetning til engelske og spanske oversettelser, så får vi på norsk også det lydelige riktige i vondt når knopper brister, tum-ti, tum-ti, tum-ti, i den naturlige rytmen, og selve ordet brister, der den skarpe vokalen ‘i’ sammen med konsonantfrikativen ‘s’ varer til plosiven ‘t’, og bristen skjer. Jeg trengte noen fremmedord for å forklare dette, men nordmenn, svensker og dansker oppfatter det intuitivt. Ja visst gjør det vondt når knopper brister setter seg atsikklig bedre enn «Yes it hurts when buds are breaking». Ordet knopper har jo nesten en slags kneppe-lyd i seg, «knopper popper opp», det lydlige er just right, som de sier på engelsk. Vi har et illustrerende eksempel på hvorfor dikt gjør seg best i original.

Første strofe slår fast at det gjør vondt når knopper brister. Så følger det opp med det retoriske spørsmålet, hvorfor skulle våren ellers vente med å komme? Og hvorfor skulle vår hete lengsel (etter liv og utfoldelse) være bundet i det frosne bitterbleke (altså vinteren)? Hele vinteren var knoppen pakket inn, hylstret inn (höljat), og så er det noe nytt som sprenger på og vil ut. Det er formulert som et spørsmål (Vad är det för nytt, som tär och spränger?), før den viktige førstesetningen om det vonde når knoppene brister blir gjentatt, før det nå blir litt utdypet med at det gjør vondt (ondt) både for det som vokser (växer) og det som stenger (stänger).

I andre strofe er det ikke knoppene som brister, men dråpene (droppar) som faller. Det svenske ordet svårt tilsvarer vel litt vårt svært, med kanskje litt sterkere betoning av at det svært også kan være vanskelig (på norsk: det var da svært, da!). Så det er svært, eller tungt, eller vanskelig, når dråpene faller. De henger skjelvende med engstelse (Skälvande av ängslan), og klamrer seg til kvisten mens de sveller ut (blir større) og glir (sväller og glider). Det er tyngden som drar dem nedover, og så er hur de klänger «hvordan de klenger», slik jeg forstår det. De første fire linjene i denne strofen er en ganske intens skildring av dråper som henger på en grein, vokser og glir nedover, men som klamrer seg fast og ikke vil falle. Det fortsetter: Det er svært å være uviss (ikke vite), være redd og delt (delat), svært (eller tungt, skummelt) å kjenne dypet (altså fallet, om dråpen detter av greina) dra og kalle (rope), men ennå sitte igjen og dirre (sitta kvar och bara darra). Siste linje er en motsetning, alltid effektfullt i dikt og andre tekster, det er svært å ville bli og ville falle på en gang (svårt at vilja stanna /   och vilja falla). Merk at det er stanna (bli, bli stående, bli værende) som står først, og det er ville falle det ender med.

Så kommer forløsningen i strofe 3. Det er når det er (som) verst (när det är värst), og ingenting hjelper (ingat hjälper), da brister som i jubel knoppene på treet (brister som i jubel trädets knoppar). Det er også da dråpene faller, når ingen redsel lenger holder dem igjen (, när ingen rädsla längre håller). Fallet skjer i et glitter, jeg tror ordet «glitter» brukes på norsk som på svensk, det er glitrende dråper som faller, og klangen i ordet og assosisasjonene ved det passer også med det som skjer (faller i ett glitter kvistens droppar). Det kan de gjøre fordi de glemmer redselen de en gang hadde, redselen for det nye som skal komme og for den ferden de skal gjøre (glömmer att de skrämdes av det nya,/ glömmer att de ängslades för färden ).  Slutten er ganske mektig, om én i en nøytral kommentar også kan komme med en kvalitetsdom. Det står at de i et sekund kjenner den største trygghet som er, og at de hviler i den tilliten som skaper verden. Med sekund menes den tiden det tar for dråpene å falle, knoppene å briste, det er alt som trengs. Man må bare våge spranget. Det er tilliten til at dette vil gå bra, som skaper verden.

känner en sekund sin största trygghet,
vilar i den tillit
__________som skapar världen.

Gloseliste

Glosene er slått opp på det svenske akademiets ordbok, og andre åpne ordbøker på nettet. Merk at akademiets ordbok bare har svensk forklaring til ordene. De norske alternativene er forslag fra meg, og ikke noe autorativt.

tveka tvile, nøle
höljet hyllet inn -> hölja v. overtrekke, hylle inn | hölje s. hylster
växer vokser

ängslan engstelse, redsel, uro, angst
sväller -> svälla v. svelle
klänger klenger
darra dirre, skjelve

ängslades engstedes, engstet seg
världen verden

Kommentar til diktet

Diktet kan leses som om dette gjelder våren. Det er en skildring av planter og trær som skyter knopp og lar knoppene briste i blomster og blader, og om vanndråpene som truer med å falle ned fra greinene deres. Men den veldige personifiseringen og besjelingen presser frem også en annen lesning. Trær føler ingen smerte, vanndråper føler ingen frykt, naturen går sin gang etter de lover og regler den følger. Så man vil gjerne lese dette diktet i overført betydning. Og det viser seg da at diktet blir veldig rikt, og at tolkingsmulighetene er mange, mange.

Jeg skal ikke være kategorisk, her, bare peke på et par muligheter for hvordan man kan få noe personlig ut av diktet. For mange handler dette diktet om unge jenter, som skal ta spranget over fra barndom og ungdom, til voksenlivet. Det at det gjør vondt og at knopper brister, noe som går i stykker, passer kanskje ekstra godt for dem. Jeg skal ikke uttale meg om at det var dette Karin Boye hadde i tankene da hun skrev diktet, det skulle heller ikke spille så stor rolle. Diktet passer veldig godt for unge jenter som vil og ikke vil, som dras mot og frykter fremtiden, de klamrer seg til kvisten mens de vokser og vokser de også, bildene passer veldig godt. Spørsmålet i første strofe passer også godt for dem, hvorfor skulle de ellers tvile på fremtiden, voksenalderen om det ikke var for at det gjorde vondt når den kom? Det passer også godt at når spranget er gjort, så er det ferdig. Da venter andre gleder og problemer. Det er også nydelig med den siste strofen, at tilliten om at det vil gå bra, tilliten som bare trengs i det spranget skjer, det er det som gjør at verden består, og hver vår skapes på ny.

Diktet trenger selvfølgelig ikke bare leses som om det angår unge jenter. Det er alt liv, alle overganger. Det kan være samfunnsendringer, om enn man da kanskje i tolkningen må dra til litt, for å få det til å passe inn. Det kan være unge gutter som blir menn, barn som flytter ut fra foreldrehjemmet, konfirmasjon, fødsel, det aller,aller meste, så lenge det som holdes inne er litt innesperret, og det som slipper ut er friskt og livskraftig, selve livet, fremtiden. Det gjør vondt når knopper brister, men det er nødvendig, og det gjør godt etterpå. Man kan godt være redd for dem, bristelsene, fallene, både knoppene og dråpene er jo det, her i diktet, men man trenger ikke og skal ikke være redd for at det vil komme. Det vil det. Sånn er livet.

Det gjør at man også kan være optimistisk, tross alt. Enten det gjelder livet, eller samfunnet, eller hva man nå går rundt og bekymrer seg for. Knoppene vil briste. Verden vil bestå. God vår!

Kastanje, buds, knopper, vår, vårsprang, Kiev, каштан, vårsprett, knopp, blomst, grein, nærbilde, våren

 

Fredmans epistel N:o 81: Märk hur’ vår skugga, av Carl Michael Bellman

Dette er en blogg for tekster, ikke musikk, og selv om lyrikken opprinnelig var forbundet med musikkinstrumentet lyre, og poesien er den mest musikalske av de litterære hovedsjangrene, så er denne bloggen stort sett fri for sangtekster og viser. Men hvordan skal man da få plass til Carl Michael Bellman – en av de største svenske og skandinaviske poeter, og en av store i verdenslitteraturen når det kommer til visediktning og lyrikk skrevet i opplysningstiden. Kanskje kan man si Bellman kombinerer klassisismens strenge formkrav med en skikkelig løsluppenhet i innholdet, kanskje blir man i overkant akademisk ved å snakke om formkrav og klssisisme når det gjelder Bellman. Det er noe umiddelbart i tekstene til Bellman, som treffer uten krav til forkunnskaper, og som fremdeles treffer og betyr noe for folk, den dag i dag.

Carl Michael Bellman ble født i 1740, i Stockholm, og han døde samme sted i 1795. Han kom fra en god familie, høyere borgerklasse, men familien ble rammet av økonomiske vanskeligheter, og unge Bellman begynte å vanke i miljøer der det var en god del drikk og forlystelser. Her utmerket Bellman seg som en utmerket dikter av drikkeviser, og han prøvde seg også litt i andre sjangre. Jeg kan ikke dette så godt, det er nok av sider på nettet skrevet av folk som kan det skikkelig (sidene jeg har brukt er Bellman.net, Store norske leksikon og Den svenske litteraturbanken). I hvert fall fikk Bellman en plass ved hoffet til Gustav 3 i 1776, med kongelig pensjon og den økonomiske tryggheten som med det følger med.

Jeg har som så mange, mange andre mitt møte med Bellman gjennom tolkningene til Cornelis Vreeswijk. Der er musikken en uløseslig del av det, og det blir aldri vakrere enn i Märk hur’ vår skugga, men nå er det altså teksten som skal få oppmerksomheten, og hva det er med den som er banebrytende og eget. Det er også en god del i teksten som skal forklares, også gjort meget bra på Bellman.net sine sider om denne epistelen. Det er også nødvendig å sette epistelen noe mer inn i en sammenheng.

Her støtter jeg meg veldig på artikkelen på Store norske leksikon. En epistel er et brev, eller en forsendelse, ordet er gresk, og har også sammenheng med apostel, sendebud. De mest berømte epistlene er nok Paulus’ brev i det nye testamentet. Bellman parodierer disse brevene i de første av epistlene, de som ble skrevet i perioden 1768 til 1770, altså før han hadde sikret seg plass hos kong Gustav 3 og før Gustav 3 hadde kommet til makten i 1772. Paulus’ brev går til menighetene rundt om i det kristne landet, og de er fulle av råd om hvordan man skal oppføre seg, tolke Jesu’ ord og organisere kirkelivet. Paulus er den romerske Saulus, som starter med å forfølge kristne, og siden ser lyset og blir omvendt, til å bli et av forbildene i den kristne tro, en sann helgen. Bellman legger sine epistler i munnen på Fredman, en vellykket urmaker og forretningsmann som lykken snudde for, så sterkt at han han havnet på gaten og ble dranker. Han døde i 1867, godt kjent og sikkert mye diskutert i Stockholm, og nå altså foreviggjort gjennom epistlene Bellmann skriver i hans navn. Kontrasten mellom Paulus og Fredman er enorm, og den komiske virkningen er tilsiktet. Paulus oppfordrer til den gode moral, til å elske hverandre og være kjærlige i Kritus, sånne opphøyde ting, mens Fredman går til det lave; hans råd er klart: man skal drikke og more seg.

Sant va dä, ingen dricker; drick käre Bröder; Skåder
glasenom på bordenom i Krogenom; betraktom Stopenom på
hyllomen inom Skåpdörrenom; märker huru det glänsande
tennstopet, som Cajsa Stina står där och håller, liksom talar
til dig: Hej kära Själ! fukta din aska. Friliga, kära Systrar,
Friliga mina Bröder: veten J huru det kommer mig före? Jo
det kommer mig så före, som ingen kan komma sig före förr
än vi ta oss en klunk. Hur sa? Hva ba? Gutår kära Själ!

Epistel N:o 1

Og i nummrer 2,

–  –  Supa, dricka,
Och ha sin flicka,
Är hvad Sancte Fredman lär.

Epistel N:o 2

Denne sjangerblandingen, parodieringen og blandingen av høyt og lavt var veldig populært i tiden. Bellman var en pioner, og en mester i dette, og utforsket særlig blandingen mellom Bibelparodien og drikkevisen. Det er så høyt og så lavt som man kommer, det er oppskriften på klassisk komikk, sette tingene på feil plass, kle drankeren i kongens klær, vise adelsmannen frem i underbuksene, eller alludere til Bibelen og kombinere med hor og drikk, det er sikker suksess når det gjøres skikkelig. Vår egen Holberg var ekspert, det samme franskmennenes Molliere. Vi ser at Bellman gjør tapre Fredman til en helgen også, Sancte Fredman, står det, hans lære er å supe (dra inn i munnen, drikke, svelge) og drikke, og ha si jente (flicka).

I fase to av epistlene dukker fader Moviz opp på arenaen. Disse epistlene er skrevet mellom 1770 og 1772, og nå blir det humoristiske, løsslupne fra de første epistlene noe nedtonet. Fremdeles er det å drikke og ha det lystig det handler om, men den helt harmløse moroa og harselasen fra den første delen blir oppgitt. Alle karakterene Bellman skriver om er ekte mennesker, fra Stockholm i hans egen samtid. Felles for dem er at det ikke gikk så bra, forsøkene på karriere ble litt så som så, og de pleide å ende på kneipene etter en eller annen form for personlig ulykke. Moviz var sønn av en kroholder, og prøvde seg i litt forskjellige karrierer og utdanningsveier, før han endte opp i hæren, i det som het feltartelleriets sappørregiment (sappørsoldatene (av fransk sapeur) hadde oppgaver i beleiringsstrid, de skulle grave skyttergraver og løpegraver, blant annet, om noe i dag skulle tilsvare denne våpengrenen, måtte det være en form for ingeniørsoldat). Han drev det så langt som til å bli undersappør, noe som neppe var noe særlig, etter fjorten års tjeneste. Han får giftet seg, og får tre sønner, men kona dør i 1752, hvorpå han gifter seg på ny med en annen, samme år. De virkelige problemene for ham begynner i 1763, da han skader hendene i tjeneste, og får avskjed med pensjon. Så starter en karriere som dranker og spellemann, fast gjest på kroer og baller, og innehaver også av sin egen kro, som det nok var hustruen som tok seg mest av. Alt dette har jeg fra personkarakteristikkene på Bellmann.net.

Epistel N:o 30 har dødens tyngde, som også den vi skal behandle i dag har det.

Drick ur ditt glas, se Döden på dig väntar,
Slipar sitt svärd, och vid din tröskel står.
Blif ej förskräckt, han blott på grafdörn gläntar,
Slår den igen, kanske än på et år.
Movitz, din Lungsot den drar dig i grafven.
–  –  –  Knäpp nu Octaven;
Stäm dina strängar, sjung om lifvets Vår. :||

Dette er siste spor på Vreeswijks CD Moviz, Moviz, med sanger av Bellman.  Moviz ligger for døden med lungsot (tuberkolose), men det er ennå kamp om drikk og vellyst, ønsket om ennå synge om livets vår, ennå more seg og være glad. Det er Bacchus, vinguden, som vokter over ham, og det er til ham de ber om hjelp, til han de skåler. Ønsket er at Moviz skal stemme i i skålen enda en gang, flere ganger, det er hele tiden oppfordring om det, til den døende Moviz. Det slutter også med ordet skål: Skull’ du åstunda/, ânnu en fälsup? Vill du dö? – Nej, guttår! Det er gripende trist med noen av de samme virkemidlene som i Märk hur’ vår skugga, det går rett i hjertet på meg i alle fall. Men helt historisk riktig er jo denne teksten ikke. Den er datert til 3. september, 1771. Moviz døde i 1779, 60 år gammel.

Den siste fasen av epistlene er den som tok lengst tid å skrive. Det var også på denne tiden Bellman fikk en mer fast stilling, og orden på livet sitt, med hustru og solid inntekt. Han er etablert og anerkjent. Tekstene blir litt dypere, personskildringene rikere, det er ikke lenger bare karakterer og stereotyper, det er ikke alt sammen bare for å lage en morsom og festlig effekt. Store norske leksikon skriver utviklingen gikk fra enklere emner og improvisasjonskunst, til «et mer bevisst klassistisk ideal».

Märk hur’ vår skugga er den nest siste spistelen.  Den er antagelig skrevet på slutten av 1780-tallet, eller i 1790. Fredmans epistler ble utgitt i 1790, så det må ha vært like før. Sangen er tillegnet Dr. Anders Blad (1748 – 1834), uten at det skal tillegges så mye vekt. Dr. Blad var en personlig venn av Bellmann, om dette er det også skrevet på Bellman.net. Epistelen er satt til graven til Grälmakar Löfbergs hustru, den skal være diktet der. Grälmaker er kanskje best oversatt med «bråkmaker», gräl er «krangel» eller «bråk», etter hva jeg har funnet ut. Det moderne uttrykket for sterbhuset er «dødsboet», og Danto er et sukkebruk (nedlagt 1769) og senere brennevinsbrenneri (åpnet 1776) ved Årstadviken i Stockholm. Mot slutten av epistelen står det «Hon från Danto bommen skildes i dag», bommen er en tollbom hvor avgiften ble betalt av de som reiste over isen ved Årstadviken vinterstid. Mer enn det har ikke jeg klart å finne ut, verken om Löfberg eller hustruen hans, eller ytterligere om bakgrunnen for denne nydelige epistelen, og det ser ikke ut til at nettstedene jeg har oppsøkt har vært så opptatt av det heller. Gravleggingen foregår ved Maria kirkegården i Stockholm. Charon, eller Kharon, som vinker fra sin brusende elv, i strofe 1, er udyret som ror døde mennesker over elven Akheron, til dødsriket.

Og så er det å la Bellmanns ord tale for seg selv.

Fredmans epistel N:o 81

Til Grälmakar Löfberg i Sterbhuset vid Danto bommen,
diktad vid Grafven.

Dedicerad til Doctor BLAD.

Märk hur’ vår skugga, märk Movitz Mon Frere!
Innom et mörker sig slutar,
Hur Guld och Purpur i Skåfveln, den där,
Byts til grus och klutar.
Vinkar Charon från sin brusande älf,
Och tre gånger sen Dödgräfvaren sjelf,
Mer du din drufva ej kryster.
Därföre Movitz kom hjelp mig och hvälf
Grafsten öfver vår Syster.

* * *

Ach längtansvärda och bortskymda skjul,
Under de susande grenar,
Där Tid och Döden en skönhet och ful
Til et stoft förenar!
Til dig aldrig Afund sökt någon stig,
Lyckan, eljest uti flygten så vig,
Aldrig kring Grifterna ilar.
Ovän där väpnad, hvad synes väl dig?
Bryter fromt sina pilar.

* * *

Lillklockan klämtar til Storklockans dön,
Löfvad står Cantorn i porten;
Och vid de skrålande Gåssarnas bön,
Helgar denna orten.
Vägen opp til Templets griftprydda stad
Trampas mellan Rosors gulnade blad,
Multnade Plankor och Bårar;
Til dess den långa och svartklädda rad,
Djupt sig bugar med tårar.

* * *

Så gick til hvila, från Slagsmål och Bal,
Grälmakar Löfberg, din maka;
Där, dit åt gräset långhalsig och smal,
Du än glor tilbaka.
Hon från Danto bommen skildes i dag,
Och med Hänne alla lustiga lag;
Hvem skall nu Flaskan befalla.
Torstig var hon och uttorstig är jag;
Vi ä torstiga alla.

1790

Kommentar til språket

Her benytter jeg forklaringene til Bellmann.net, der de finnes, og ellers svenske ordbøker på nettet (særlig svenske akademiets ordbok: www.saob.se). Jeg er ingen ekspert på svensk, særlig ikke fra denne tiden, så jeg setter pris på om mer kyndige gjør meg oppmerksom på feil jeg eventuelt har begått.

Märk hur’ vår skugga, er den berømte første linje, og blir ofte brukt som navn på epistelen. Märk er av å merke, hur‘ er noe i retning av vårt norske «hvordan», og skugga er riktignok vår «skygge», men her ment som «kropp» eller «form». «Merk hvordan skyggen vår, Moviz min bror, slutter seg inni et mørke», kan de to første linjene omskrives til norsk. De to neste linjene blir i enkel norsk: Hvordan gull og purpur i skuffelen, den der/ blir til grus og kluter. Meningen er at det som var vakkert og verdifullt, billedlig representert med gull og purpur, nå i «dødens skuffel» blir til stygt og verdiløst, grus og kluter. Slik tolker jeg det. Charon som vinker fra sin brusende elv, er på norsk vanligvis skrevet Kharon, han fører i klassisk gresk mytologi de døde over elven Akheron til dødsriket. Dante skriver for øvrig om ham i Canto III, i Inferno, i sin guddommelige komedie, noe det går an å lese om på Helt grei litteratur. Dödgräfvaren som vinker tre ganger i linjen under, er han som står for selve begravelsen, «begraveren» eller «gravleggeren», kanskje, jeg vet ikke om vi nå har et eget norsk ord for dette. Mer du din drufva ej kryster er litt vanskelig å nøste opp i, drufva er drue, kryster er kujon, og drue er nok en billedlig omskriving av vin, men så er det hva dette mer i starten skal bety. Alle tolkningene jeg kan komme på blir anstrengt og gjetning, så jeg tror jeg lar den ligge. Forslag og rettledning mottas med takk. Avslutningslinjene i første strofe er imidlertid greie, Moviz (se forklaring i innledningen om hvem han er) skal komme og hjelpe til med å sette opp en gravstein for den døde (søster er ikke ment bokstavlig, selvsagt).

Längtansvärda er et vakkert og poetisk ord, linjen Ach längtansvärda och bortskymda skjul synger seg selv, men nøyaktig hva det betyr skal jeg være litt forsiktig med å uttale meg om. Längtan er «lengsel», värda er «verdt», så jeg får det til å bli noe i retning av «lengselsverdig», men har liksom en følelse av at noe skurrer med det. Skymda i «bortskymda» får jeg til å bli partisipp av skymma «å mørkne», eller «dekke for», så bortskymda skjul blir vel da noe i retning av «bortgjemte» eller «bortdekkede» skjul. Hele setningen i de to første linjene blir da sånn cirka: Akk, lengselsverdige og bortgjemte skjul/ under de susende grener. De to neste linjene (som også består av én setning) uttrykker at på dette stedet forener tiden og døden skjønnhet (skönhet) og stygghet (ful) til støv (stoft). Det er kraftfult og riktig sagt, i døden blir alt stygt og skjønt med tiden til støv. Lyckan, eller lykken, som i linjen under uti flyckten (uti flukten) ejlers (ellers) er så vig, det vil si «smidig» og «spenstig», likevel aldri iler rundt grifterna (gravene). Så om lykken kan finnes mange steder, dens flukt er veldig lett og rørlig, så finnes den aldri ved graven til et elsket menneske. De to siste linjene i denne strofen er litt vanskelige. Det er ikke så lett å vite hva som er subjektet i den siste linjen, hvem som «fromt bryter sine piler», og linjen over er heller ikke så enkel. Ovän er «uvenn», men kan det virkelig være «uvenn som væpnedes, hva synes vel deg?» Jeg får ikke det helt til å stemme. Er det uvennen som fromt bryter sine piler, i en slags overført betydning, han gleder seg i din ulykke? Jeg er ikke så sikker på denne, og tar gjerne i mot hjelp.

«Den lille klokken ringer til den store klokkens drønn» er betydningen i første linje i strofe 3, men hva konkret Lillklockan og Storklockan er, skal jeg være forsiktig med å uttale meg om. Da måtte jeg nok visst mer om svensk begravelsespraksis på denne tiden, om det ble ringt med flere klokker, eller om kanskje Storklockan er ment i overført betydning, om det er livets klokke eller dødsklokken som drønner, og overdøver den lille kirkeklokken. Cantorn er kantoren, kirkemusikeren, og at han står Löfvad, betyr at han står pyntet med begravelsesbuketten. Jeg tror Gåssarna er flertall tilsvarende norske «gosse», som nynorsk ordbok forklarer med «ung mann, gild kar», og som de legger til er jamfør svensk «gossse – gutt». Så det er de skrålende karene som helliger dette stedet (helgar denne orten). Tempelet er ikke noe tempel, men kirken, og da altså Maria-kirken i Stockholm. Den griftprydda staden er den pyntede gravplassen (grift – grav, prydda – prydet, pyntet, stad – plass) . Veien opp dit går (trapmast – trampes) mellom rosers gulnede blad, altså det er visnende roseblad på begge sider av veien, og de råtne (multnade) plankene (plankar) og kistene (bårar) kan være de allerede nedgravde kistene på begge sider, disse vil jo råtne. Den långa och svartklädda rad er det lange, svartkledde gravfølget. Det er dette følget som bøyer seg dypt i tårer. Merk at her er det et skifte fra geografisk lengde til lengde i tid, det er veien opp til gravplassen som trampes mellom roser og de råtnende plankene – sted, til følget oppløses i tårer – tid.

Først i siste strofe blir det avslørt ordentlig hvem det er som gravlegges. Så gick til hvila, från Slagsmål och Bal,/ Grälmakar Löfberg, din maka; «Så gikk til hvile» er standardformulering ved dødsfall, en eufemisme, og at hun gikk til hvilke fra slagsmål og ball (Bal), sier noe om det livet hun levde. At Löfberg har Grälmakar, bråkmaker, nesten som en tittel, er vel ment litt kjærlig, litt koselig. Dette er tolkning, og ikke forklaring av ordbruken. I hvert fall henvender epistelen på dette stedet direkte til ham, og sier at dit fra gresset langhalset og smalt, / så glor du tilbake (Där, dit åt gräset långhalsig och smal,/ Du än glor tilbaka). Grälmakar Löfberg er nok til stede når hustruen begraves. Danto bommen er en bom ved Årstadviken i Stockholm, det er ved denne bommen huset deres lå, og det er en ny omskriving å si at hun skiltes fra denne bommen, når det egentlig er livet hun skiltes fra. Det fortsetter med «Och med hänne alle lustige lag», som betyr «og med henne alle lystige lag», selvfølgelig. Jeg har alltid tenkt at det vil si at med hennes død, så ender også alle lystige lag, at det aldri vil bli igjen som før. Befalla ser det ut kan bety en del forskjellige ting, på akademiets svenske ordbok, og på wiktionary. Jeg tror noe av det nærmeste man kommer enkel norsk av Hvem skall nu Flaskan befalla, vil bli noe sånt som «hvem skal nå ta seg av flasken»? Jeg har alltid sett henne for meg som en slags vertinne, en som sørget for at det alltid var noe å drikke for folket. De siste linjene er uimotståelig vakre, synes jeg, spesielt når de blir sunget, og de betyr «tørst var hun, uttørstig (tørst uten ende) er jeg, vi er tørste alle». Tørst er direkte, tørst på drikk, men også den utvidede betydningen av å være tørst, å tørste etter noe, virkelig, virkelig ønske det. Her uttrykker det også savnet, vi er alle tørste, nå som hun er vekk.

Torstig var hon och uttorstig är jag;
Vi ä torstiga alla.

Gloseliste

Jeg har laget en liten gloseliste også, så det skal gå raskt å finne frem. I tillegg til Bellman.net og Saor.se har jeg her hatt nytte av Svensk Wiktionary. Listen hadde hatt godt av litt korrektur, for en del av ordene inneholder element av litt kvalifisert gjetning.

Grälmakar bråkmaker, kranglefant

Mon frere fr. min bror

Drufva -> druva drue

Kryster – dansk -> feiging, kujon

längtansvärda – sammensatt: längtan lengsel, värd verd -> «lengselsverdig», «verdt å lengte etter» (tror jeg)

Afund misunnelse

ejlest ellers, annerledes

vig spenstig, smidig, rørlig

grifterna -> grift grav

Ovän uvenn, fiende

dön drønn

Löfvad prydet med begravelsesbuketten

Cantorn -> Kantor kirkemusiker

gåssarnas – gåsse -> gosse ung mann, gild kar

ort sted (fra tysk)

Multnade råtnede  -> murka råtne

Kommentar til epistelen

Akkurat nå hører jeg epistelen i Sven-Bertil Taubes versjon. Det er en sangtekst, ment for å synges. Og det er som sang epistelen er uimotståelig. Det er enkle akkorder, man trenger ikke være stor kunstner for å få det til på gitar eller piano. Å tolke teksten uten melodien blir litt feil, de to hører sammen, så her legger jeg bare litt ut om hvordan epistelen er skrevet. Hvem som har skrevet melodien er ukjent, om det er Bellman selv, eller om han baserer seg på en eldre melodi han omskriver litt. Store deler av livet har jeg hatt stor glede av denne sangen, uten å skjønne nøyaktig hva som blir sunget, eller nøyaktig hva det som synges betyr. Det er stemningen i sangen som er hovedsaken, og vissheten om at det er et elsket og savnet menneske som begraves, og at nå står de alle så tørste så tørste igjen.

Som tekst vil jeg si epistelen er ganske avansert skrevet. Det er et avansert og konsekvent rimmønster: aBaBccDcD, der små bokstaver har trykktung utgang, som ordet mann (det blir av og til kalt mannlig utgang), store bokstaver har trykklett, som ordet kvinne (av og til kalt kvinnelig utgang). Antall stavelser i linjene er 10-8-10-8-10-10-8-10-7, alle linjene med 10 stavelser har mannlig utgang, alle linjene med 8 eller 7, har kvinnelig. Den siste linjen har 7, noe som – særlig når den synges – gir følelsen at den dras ut, det går langsomt i den, det som står der er viktig. Under har jeg samlet dem:

Grafsten öfver vår Syster.

Bryter fromt sina pilar.

Djupt sig bugar med tårar.

Vi ä torstiga alla.

Sånn er det i de klassiske tekstene, mønsteret går skikkelig opp. Det man forventer skal være der, er der. Alle disse sistelinjene ringer tungt, og tyngst kanskje aller mest siste ordet.

Hver strofe er liksom delt i to. Det blir understreket med melodien, men er tydelig også i teksten. De første fire linjene er del 1, de fem siste del 2. De fire første går langsomt. I den første og den tredje er trykket lett-lett-lett-tung-lett, lett-tung-lett, lett-tung, i de trykktunge stavelsene stopper det skikkelig opp. I den andre og den fjerde er det gjennomført firefotet troké, tung-lett, tung-lett, tung-lett, tung-lett. Denne variasjonen har en umiskjennelig effekt i akkurat denne epistelen, jeg ser for meg gravfølget som aldri går helt taktfast, med rytmebruddene som hører en gravferd til, om enn dette kanskje er å lese og føle for mye inn i det.

I andre del av strofene er de trykket i linjene med ti linjer fordelt: tung-lett, tung-lett, lett-lett-tung, lett-lett-tung. Igjen er det følelse av bråstopp i de tunge stavelsene, særlig i den siste som ender linjene. Syvende linje er gjennomført trokeisk, som linjene to og fire, mens siste linje hopper over en stavelse, og bryter mønsteret med tung-lett, tung-lett, lett, lett-tung. Det er en trykktung stavelse som mangler. Igjen er det kanskje å lese vel mye inn i det, at denne mangelen er den døde, at det er noe som mangler i hele livet, men det er ikke å lese for mye inn at dette rytmebruddet har en effekt, også hos dem som ikke legger merke til det.

Når det gjelder innholdet i epistelen er det velkjente motiver og bilder Bellmann benytter seg av i epistelen. Her er det veksling mellom det konkrete (rosene og de råtne plankene) og det billedlige (gull og purpur), veksling mellom hva dikteren observerer der ved graven, og tankene han gjør seg om det som skjer. Bildet om at døden gjør alle like er vel kjent og vel brukt, her er det uttrykt gjennom gullet og purpuret som alt blir til grus og kluter, hvordan det skjønne og stygge alt blir til støv. Det er motiv fra gammel gresk mytologi, med Kharon som står klar ved dødselven, straks fulgt av det konkrete bildet om gravleggeren som også står og vinker. Denne vekslingen er gjennomført gjennom hele epistelen.

Bellman gjør et ekstra grep med å legge epistelen i munnen på Fredman. Det er Fredmans epistel som synges. Fredman var selv en dranker, en fallert urmaker og forretningsmann, en som selv hadde sine sorger og ulykker å bære på, også før dette ekstra dødsfallet. Dette er et grep visesangtradisjonen har vært flink til å utnytte, med Cornelis Vreeswijk og Tom Waits (om han dog bare måtelig kan kalles visesanger) er eksempel på. Når man ikke synger som seg selv, men gjennom en annen, får man et ekstra lag mellom følelsene, og kan gjøre det sterkere, uten at det blir patetisk. Særlig har Tom Waits fått dette til i mange av sine sanger. Her også, hos Bellman, for over to hundre år siden, gir det ekstra tyngde til slutten uttørstig är jag, Fredman er jo virkelig tørst, ulykken for ham kan godt være uten ende.

Resultatet er en gravsang som fungerer på mange nivåer. Det er fantasifigurer, basert på virkelige personer, som nå kjenner på sin veldige sorg over at en av dem ikke lenger er i blant dem. Denne sorgen treffer jo noen og enhver av oss, når noen dør fra livene våre. Store deler av epistelen er tung og sann, og en reell beskrivelse av det å dø og bli gravlagt. Men noen av delene går jo også litt over i det komiske, som med det at det avslutter med hvem det nå er som skal håndtere flasken? Hvordan skal de nå få drukket sammen? Denne sorgen og bekymringen er jo litt søt, mot det som ellers er sagt i teksten, men den er høyst reell for den det angår. Sluttlinjene forener med ordet tørst, som både fungerer som den reelle tørsten, tørsten på alkohol for en alkoholiker, men også tørsten på et liv som ikke lenger er der, tørsten på noe man vil ha, men ikke kan få. Sånn ringer sluttlinjene smertelig kraftfullt:

Torstig var hon och uttorstig är jag;
Vi ä torstiga alla.

Tørst var hun, urtørst er jeg, vi er alle tørste. Vi er alle tørste.

Framtidens skugga, av Edith Sødergran

Framtidens skugga er den siste diktsamlingen Edith Södergran gir ut i sin levetid. Samlingen kommer ut i 1920, utgitt på Hagar Olssons forlag. Samme forlag utgir også Landet som icke er, bestående av etterlatte dikt, og utgitt i 1925. Hele Södergrans samlede produksjon ble altså utgitt mellom 1916 og 1920, med tillegget utgitt i 1925. Til sammen blir det fem små samlinger. Man leser det alt sammen på en uke. Det er en kort og intens produksjon.

Edith Södergran blir heller ikke gammel. Hun er født i 1892, i St. Petersburg, men vokste opp og tilbrakte mesteparten av sitt liv i Raivola, på det karelske nes. I 1909 får hun påvist tuberkolose, samme sykdom som hennes far døde av året før. Hun lever altså hele sitt liv med en dødsdom hengende over seg, og med stadig dårligere helse. Behandlingen, som var svært smertefull og ubehagelig, ble avsluttet i 1916. Siden da visste hun at hun aldri kom til å bli frisk.

Det betyr at hele hennes lyriske produksjon, alt som er utgitt, er skrevet av en kvinne som vet at livet hennes ikke vil bli langt. Smerten i brystet og pustevanskene er hele tiden en påminnelse om sykdommen. Tæringssyk som hun er, er hun også lite attraktiv for menn, utsiktene til et langt og lykkelig familieliv var fraværende, drømmene om fremtiden måtte alltid være korte. Jeg skal være forsiktig med å skrive det for blomstrende, Södergran nekter selv å gå inn i rollen som noe offer, klager aldri verken over helsen eller de manglende fremtidsutsiktene. Tvert i mot står hun steilt mot livet, og insisterer på å være lykkelig. Diktene hennes er fulle av liv og av glød, nesten uten sidestykke.

Det er dette som gjør henne så fascinerende. Hun henter kanskje litt inpirasjon hos Nietzsche, som har satt frem tanken om overmennesket som overvinner livsbetingelsene. Slik er hun en voldsom og kraftfull modernist, den første i det svenske språkområdet, og suveren i Norden. Men jeg kan ikke la være å tenke på at det er en svak og syk kvinne som skriver disse triumferende diktene, og at hun i diktene klarer å overvinne livsbetingelsene, og stå frem som sterk, lykkelig og livsbejaende. Det er en livsglede, nesten livsberuselse, uten sidestykke i diktene hennes. Framtidens skugga er et eksempel, og et dystert eksempel. Det er dødsdiktet hennes, der hun skriver om hvordan hun selv skal dø.

Framtidens skugga

Jag anar dödens skugga.
Jag vet att våra öden ligger i hopar på nornornas bord.
Jag vet att icke en droppe regn sig suger i jorden
som icke är skriven i de eviga tidernas bok.
Jag vet så visst, som att solen går opp,
att jag aldrig skall skåda det andlösa ögonblick, då hon står i zenit.

Framtiden kastar på mig sin saliga skugga;
den är ingenting annat än flödande sol:
genomborrad av ljus skall jag dö,
då jag trampat all slump med min fot, skall jag leende vända mig bort ifrån livet.

fra Framtidens skugga, 1919

Kommentarer til språket

Nornene

Gloser og ordforklaringer

öden skjebner

nornorna norner, skjebnegudinner for mennesker og æser, til stede hver gang et menneske fødes

zenit senit når solen står i senit, står den loddrett over observatøren, det vil si på sitt høyeste punkt.

Kommentar til diktet

Diktet er delt opp i to strofer. I den første henter Södergran stoff fra både norrøn mytologi, med nornene og skjebnen, og fra kristendommen, med referansen til at ikke en dråpe faller til jorden, uten å ha vært skrevet i de evige tiders bok. Det er ganske sannsynlig flere religioner bruker denne ideen, om at ingenting skjer, uten at det er en større makt som vet det og kjenner det, eller til og med styrer det. Her, hos Södergran, er det skjebnetro, og ingen nødvendig styring av det som skjer. Det er skrevet i tidenes bok, det er kjent, forutbestemt. Slik er også våre skjebner (öden), de ligger hos nornene, de som styrer med slike ting.

Merk at alt dette ikke trenger være uttrykk for noe bestemt livssyn hos Södergran. Hun forutsetter ikke kjennskap til tekstene og referansene, hun sier ingenting om hvilken tro hun hører til, men bruker dette med skjebnen og at alt er kjent til å slå fast at hun – med samme sikkerhet – vet at hun aldri vil se solen når den står i zenit. Formuleringen Jag vet er brukt tre ganger, der i første strofe, så det er veldig naturlig å lese dem i sammenheng. Dog er de to første gangenes bruk mer «jeg tror», siden det er religiøse spørsmål som det handler om, mens det i den siste er en virkelig vet, fordi det er så visst, som att solen står opp. At solen står i senit, skal nok leses i overført betydning, og det er kanskje naturlig å lese det til en slags historisk utvikling, om det er for menneskeheten eller hennes eget liv. Når solen står på sitt høyeste, er dagen også på sitt lyseste. Det vil hun, dikteren, aldri få se.

Det finnes enda et par ting å legge til, her i første strofe. Første linje er Jag anar dödens skugga, så første linje er å ane, ikke vite, som det senere blir. Deretter legger Södergran til det uendelige øyeblikk (det andlösa ögonblick), om når solen står i senit. Det gjør en grei og forståelig påstand litt mer mystisk, for solen står ikke uendelig i senit, det er et punkt i dens bevegelse, og det er heller ikke vanlig å snakke om «uendelige øyeblikk». Et øyeblikk er i sin natur, kortvarig. Men slike motsetningsfulle paradokser og kontraster er typisk for Södergran og for modernismen, det frisker til, og skjerper hjernen.

Mer kommer… Noe av det som hittil er skrevet er førsteutkast, og må renskrives, det er litt billig formulert, her og der. I løpet av noen dager vil det være på plass.