Sonett 140, av William Shakespeare – Be wise as thou art cruel; do not press

God morgen! Det er første dagen i april, første virkelige vårdag, og hva passer vel bedre enn å starte en slik dag med en god gammel sonett av mester William Shakespeare? Vi har nå kommet til nummer 140 i rekken, og begynner å øyne at det vil bli en ende på dette. Etter denne er det bare 14 igjen, og bare 12 som handler om den mørkhårede damen (the dark lady) sonettene fra 127 har handlet om.

Sonett 140 fortsetter i sporene fra 139, der den elskende poeten forsøker å ta et oppgjør med at den mørkhårede damen han elsker, også flørter med andre. Det går sterkt innpå ham, og han har klandret henne, noe hann også gjør i denne sonetten, men han kommer til at han må tilgi henne. Her, i 140, følger mer av kvalene som følger med, og det viser seg at her er sterke følelser utenfor poetens kontroll, og han frykter de skal drive ham til galskap. Det er bare en av flere ting han frykter, i denne ganske intense sonetten, hvor det er presset inn mange skiftende og sterke sinnsstemninger på de bare 14 linjene.

Sonnet 140

Be wise as thou art cruel; do not press
My tongue-tied patience with too much disdain;
Lest sorrow lend me words, and words express
The manner of my pity-wanting pain.
If I might teach thee wit, better it were,
Though not to love, yet, love to tell me so;
As testy sick men, when their deaths be near,
No news but health from their physicians know;
For, if I should despair, I should grow mad,
And in my madness might speak ill of thee;
Now this ill-wresting world is grown so bad,
Mad slanderers by mad ears believed be.
That I may not be so, nor thou belied,
Bear thine eyes straight, though thy proud heart go wide.

Min oversettelse

Sonett 140

Vær vis som du er slu; press ikke
Min tungebundede tålmodighet med for mye forakt;
Så sorgen låner meg ord, og ordene uttrykker
Hva min medlidenhetsløse smerte består i.
Hvis jeg kunne lære deg litt smarthet, så var det bedre,
Om ikke å elske, så likevel, elsk å si meg så
Slik gretne, syke menn, når døden er nær,
Ikke får annet nytt enn helse fra sine leger;
For, hvis jeg skulle fortvile, så vil jeg bli gal,
Og i min galskap kunne snakke stygt om deg;
Nå er denne vridde verden blitt så elendig,
At syke ryktemakere blir trodd av syke ører.
At jeg kanskje ikke er slik, eller du beløyet,
Bær dine øyne strakt, om enn ditt stolte hjerte går vidt.

Kommentar til oversettelsen

Denne sonetten har ikke så mange vanskelige ord, og skulle ikke være så vanskelig å lese i original og forstå. Den byr imidlertid på noen vanskeligheter når den skal oversettes til norsk.

Jeg vet ikke om det er de fine lydene i det engelske ordet cruel, som gjør at jeg aldri kan finne en tilfredsstillende erstatning på norsk for en poetisk tekst. Forslagene ordboken setter opp er lange og stygge, det føles ikke og er ikke det samme å oversette so cruel med «så grusomt». Ord som «slem» blir for snilt, ord som «ond» er å overdrive, og ordbokens forslag ødelegger også den poetiske rytmen. My tongue-tied patience er selvfølgelig «min tungebundede tålmodighet», der tongue-tied i tillegg til å fylle ut det nødvendige antall stavelser i linjen, også fungerer til å understreke at denne tålmodigheten er anstrengt, «tungen er bundet fast». Underforstått: man ville gjerne snakket, protestert, men gjør det ikke. Jeg tar likevel ordet vekk i oversettelsen, for «min tungebundede tålmodighet» blir overlesset på norsk. Det er tålmodigheten som ikke skal presses. Lest i linje tre er «av frykt for» (for fear that – http://www.shakespeares-sonnets.com/sonnet/140), den første betydningen i Oxford dictionary: with the intention of preventing (something undesirable); to avoid the risk of. Hele linjen uttrykker en frykt for at sorgen skal låne poeten ord, og orden igjen skal uttrykke det som kommer i linje 4. Den linjen har jeg skrevet kraftig om, for å gjøre den forståelig på norsk. Jeg har satt opp i gloselisten alternativ for ordet manner, og ordet pity-wanting er som man ser satt sammen av pity (medlidenhet) og wanting (mangle). Det skulle bli noe sånt som «medlidenhetsmangel», et ord som gjør seg dårlig på norsk. Derfor omskrivingen.

Å oversette wit er ofte en utfordring. Det er samme ord som i vårt «vittig», et ord som nå er sklidd over i å bety «morsom», men som opprinnelig var mer beslektet med «visdom». Vi har et nokså tilsvarende i vårt «vidd», men det er ikke så mye brukt som engelske wit, og i hvert fall ikke så familiært som Shakespeares wit er for de som kjenner ham. Oxford-utgaven av sonettene og diktene skriver at i denne sonetten er det common sense, sometimes tending to sharpness, canniness’ in the period. Shakespeare Words skriver wit mental sharpness, acumen, quickness, ingenuity. Så man kunne kanskje for If I might teach thee wit i veldig hverdagslig norsk skrevet «om jeg våget lære deg å oppføre deg», eller «turte lære deg sunn fornuft», eller kanskje «om jeg kunne lære deg å oppføre deg litt smartere». Kanskje er det «smart» som i dag ligger nærmest det Shakespearske wit. Jeg oversetter derfor med «litt smarthet». Linjen Though not to love, yet, love to tell me so; er en forvanskning, subjektet you (du) er utelatt, enkelt sagt skal det være «selv om du ikke elsker (meg), skal du si (meg) at du gjør det». Jeg har vridd det litt til i min oversettelse. Testy (gretten) er et ord Shakespeare bruker sjelden, Oxford-utgaven av sonettene skriver at det betyr «irritabel» (irritable) og «kranglevoren» (querulous), ofte blir brukt med en antydning at den testy personen mangler noe (deficiency). «Gretten» skulle vel dekke dette greit. Linjen No news but health from their physicians know hører sammen med den over. Gamle, syke og gretne menn vil ikke høre annet enn gode nyheter fra doktorene sine, de vet ikke annet, og slik vil ikke den elskende sonettskriveren heller vite annet enn at den mørke damen ennå elsker ham. Min omskriving i oversettelsen presser kanskje det som egentlig står i originalen, noe.

Linjene 9 og 10 er forholdsvis enkle, både i originalen og i oversettelsen. Tanken der er også grei å få grep om, den sier – sånn cirka – at om han skulle bli så fortvilet (på grunn av at hun ikke elsker ham) som han burde, så ville han bli gal, og i den galskapen ville han begynne å snakke stygt om henne. Det er for øvrig en fin måte å uttrykke sterk og lidenskaplig kjærlighet på, han er ikke redd for fortvilelsen og galskapen i seg selv, men for konsekvensen at den skal gjøre at han begynner å snakke stygt om kvinnen han elsker. Linje 11 har en sammensetning av typen som pleier å by på problemer, ill-wresting, der ill er «dårlig, syk, skadelig, med mer», wresting er «vridning, rykk». Jeg tror ikke meningen blir så feil om jeg kutter ut ill i min norske oversettelse, «vridde verden» for ill-wresting world skulle gi nokså de riktige assosisasjoner. Til slutt i denne linjen dekker det engelske ordet bad mer enn noe tilsvarende norsk ord kan erstatte det med. Det vanligste ordet, «dårlig», synes jeg blir for mildt. Å oversette grown til «blitt», skulle være greit i denne sammenhengen. Verden er blitt elendig, dårlig, bad. Tolvte linje sier at gale bakvaskere blir trodd av gale ører, believed be (trodd å være) er omskriving av are belived (er trodd). Slik sier også jeg det i min oversettelse.

That I may not be so (at jeg ikke må være så) i linje 13, viser tilbake til mad (gal) i linjene over. At du heller ikke skal bli beløyet (nor thou belied), bygger opp til konklusjonen i aller siste linje. Hvem som skal belyve henne er kanskje ikke helt klart, resten av sonetten handler jo ikke så mye om at noen skal lyve om henne, men det kan være disse bakvaskerne (slanderers) fra tredje kvartett, eller det kan dreie seg om noe annet. Med bear thine eyes straight menes at hun skal holde øynene rett frem (på ham, poeten), og ikke se på andre. Hjertet kan imidlertid gå andre steder, det kan go wide.

Gloseliste

Glosene er slått opp på kunnskapsforlagets blå ordbok via ordnett.no.

cruel 1. grusom, ondskapsfull, sadistisk 2. (hverdagslig) grufull, skrekkelig, forferdelig
lest 1. for at ikke, for ikke å, av redsel for at, i tilfelle (noe skulle hende) 2. for at
disdain subst. forakt, ringeakt
manner 1. måte, vis 2.opptreden, oppførsel, maner, holdning 3. stil, maner, skrivestil 4. type, slag
testy irritabel, humørsyk, utålmodig, prippen
ill-wrestingsammensetning -> wresting vridning, rykk
slanderer bakvasker

Kommentar til sonetten

En sonett i engelsk stil slik Shakespeare skriver dem i dronning Elisabeths tid består av tre kvartetter og en kuplett til slutt. De tre kvartettene uttrykker hvert sitt bilde, hver sin tanke, hver sin idé, mens kupletten til slutt består av en konklusjon eller en oppsummering. Bildene i de tre kvartettene er ofte ganske like, ofte bare variasjoner over et tema, forskjellige måter å si det samme på. Det er sjelden en dialog, utvikling av et tema eller idé, eller tanker og ideer satt opp mot hverandre. Det er ikke som i de italienske sonettene fra Petrarch, og andre, der det i løpet av sonetten kommer en vending, og man i siste halvdel (strengt tatt er det ingen halvdel, det er de siste seks linjene, mot de åtte første) ser tingene på en annen måte. Her, i denne sonetten er de tre bildene i de tre kvartettene tre forskjellige måter for sonettskriveren å uttrykke hvordan det er når den mørkhårede damen han skriver til, ikke elsker ham, og han på samme tid vet det og ikke vil vite det. Han synes hun behandler ham stygt, siden hun ikke gjengjelder kjærligheten hans, men han vil ikke klandre henne for det, for han elsker henne jo.

Det er ment og skrevet ganske sterkt, der i starten, hvor sonettskriveren oppfordrer sin elskede til å være like vis (wise) som hun er grusom (cruel) mot ham, hun må ikke presse ham – eller hans  tause tålmodighet (tongue-tied patience) – med for stor forakt. En referanse som ikke gjelder lenger, men som kunne gjelde på Shakespeares tid, er at kriminelle og mistenkte forbrytere som nektet å snakke, ble presset under tortur til å gjøre det. Dette presset var konkret, en tung gjenstand ble lagt over brystet på den mistenkte, mens han lå på en skarp stein, slik at han ganske bokstavlig talt ble presset til å snakke enten han var skyldig eller ikke. Bildet går opp i sonetten også, siden poeten føler det som tortur å se hvordan hans elskede forakter ham gjennom å flørte med andre, og at dette kan presse også ham til å snakke, det vil si snakke ut om hva hun gjør mot ham. Det burde hun være vis nok til ikke å gjøre, siden hun også vil ta skade av det. Her, i denne sonetten, ber han om det oppriktig, for her vil han henne ikke noe vondt, og frykter bare for hva han kan komme til å si om han mister kontrollen over seg selv. Han vil ikke si det selv, men sorgen kan gi ham ordene og de ordene kan uttrykke hvordan det er.

I linjene 5 til 8 vil han selv forklare henne den visdommen han etterspør i de fire første. Her er han roligere, kaller ikke henne grusom eller beskylder henne for noe, vil bare ha henne med på det selvbedraget han trenger. Om hun ikke elsker ham, så må hun likevel si hun gjør det. Sammenligningen går til gretne gamle menn, som ikke vil høre sannheten om sin sykdom. Dette bildet er mer humoristisk, han nedvurderer seg selv, for han er vel knapt noen gretten gammel mann. I linjene 9 til 12 er det tilbake til fortvilelsen. Og på ny er det sånn at det han frykter ikke er fortvilelsen i seg selv, men det at den skal resultere i at han snakker stygt om henne han elsker. Dette kaller han galskap (madness), og han frykter også at i denne vridde verden kan gale rykter bli trodd av gale ører. Merk at ingen steder i denne sonetten er det noen egentlige anklager mot henne for det hun gjør. Poenget er ikke at hun er slem eller grusom mot ham, men at det hun gjør fører til at han kan gå for forstanden, og deretter gjøre skade på henne ved å snakke stygt om henne. Det er det han frykter.

Konklusjonen er her at for at han ikke skal bli gal, syk på sinnet, og hun ikke skal bli løyet om (belied) eller baksnakket av ham, så må hun holde øynene rett, om enn hjertet kan gå dit det vil. Det vil si at det må se ut som om hun ennå er med ham, selv om hun i hjertet ikke er det.

Min gjendiktning

Som alltid er gjendiktningene mer en stiløvelse, mer enn et seriøst forsøk på å lage stor poesi. Det gjelder å få inn det nødvendige antall stavelser og de riktige rimene, og for å få til det, må det inngås en rekke kompromisser. Det er litt eksperimentering også i disse øvelsene, og nå om dagen prøver jeg også å låne inn litt ord fra nynorsk for å få det til å gå opp.

Sonett 140

Vær vis som du er slem; og ikke press
Mitt tause tålmod med for stor forakt;
Så sorgen gir meg ord som alt mitt stress
Og smerte uten medynk så får sagt.
Om jeg deg lærte vett, det bedre var,
Om ikke elske, så si det du gjør
Som gretne, syke menn før døden snar,
Kun nytt om helse fra legen får hør’ ;
For, hvis jeg fortvilte, så ble jeg gal,
Og så i galskap stygt om deg kan si;
Den vridde verden er gått så i ball,
At syk ryktespredning sykt trodd vil bli.
Så jeg ei blir slik, du beløyd av skitt,
Bær øyet strakt, om hjertet ditt går vidt.

 

 

Sonett 139, av William Shakespeare – O! call not me to justify the wrong

Den klassiske, italienske sonetten i tradisjonen fra Petrarca har oppbygningen 8 + 6 linjer, der hver av de to delene har et intrikat rimmønster som binder delen sammen. Typisk er det a-b-b-a, a-b-b-a og c-d-c, d-c-d, eller noe sånt, det kan variere i den siste sekstetten. Inndelingen er også viktig med det at den siste halvdelen inneholder noe annet enn den første, det skjer et skifte, en vending, på italiensk volta. Hver av linjene er strengt oppbygd, med femfotede jamber, og alltid kvinnelig, trykklett utgang, slik praktisk talt alle ord på italiensk har. Men sonetten er likevel asymmetrisk, den første halvdelen er noe større, den andre halvdelen er ikke helt balansert mot den.

I den engelske sonetten, den Shakespeare skriver i, er asymterien enda større. Der er oppbygningen 4 + 4+ 4 + 2, eller tre kvartetter og en kuplett. Rimmønsteret er – så godt som uten unntak – a-b-a-b, c-d-c-d, e-f-e-f, g-g, og det varierer mellom mannlig og kvinnelig utgang, slik det er vanskelig å unngå på engelsk og andre germanske språk. Med denne oppbygningen er det vanskelig å få til den italienske volta, denne vendingen, for den engelsek sonetten er ikke delt i to på samme måte. Den mest naturlige todelingen er de 12 første linjene og de 2 siste, med de første 12 til å legge frem saken, og de to siste til å komme med konklusjonen. Ofte er de to siste linjene i en engelsk og en Shakespearsk sonett en slags oppsummering, en slags spisset måte å si det som allerede er sagt.

Det er naturligvis flittig diskutert hvorfor den engelske sonetten utviklet seg slik, hvorfor den ikke fulgte sine italienske forbilder. Den naturlige forklaringen er at det skyldes språket, det intrikate rimmønsteret blir anstrengt i mindre rimvennlige språk enn det italienske, de engelske poetene fikk det ikke så godt til i denne versjonen, og merket det godt selv. Den engelske tenkemåten og kulturen er kanskje også litt mer vennlig innstilt til en kjapp, morsom vri mot slutten, en vittig sluttreplikk, og ikke denne italienske stilen med å sette to tanker opp mot hverandre. Her skulle jeg nok kjent Petrarcas sonetter bedre for å uttale meg riktig, jeg kjenner bare et lite utvalg, og gjengir her diskusjonen, (for eksempel som den blir lagt frem på podcasten The sonnet, til BBC In our time, der Sir Frank Kermode, professor Philip Levin og professor Jonathan Bate diskuterer).

I sonetten jeg skal poste i dag, nummer 139, så er oppbygningen mer slik man finner den i de italienske sonettene. Denne sonetten har en slags volta, en vending, i linje 9, der poeten skifter meningen fra ikke å ville tilgi den svarthårede kvinnen for hva hun gjør med ham, til kanskje å ville gjøre det likevel. Rimmønsteret er imidlertid det samme som alltid hos Shakespeare, så det er ikke helt slik at vi kan snakke om en inndeling mellom 8 + 6, slik vi kan med de italienske. Fremdeles er det også slik at den siste kupletten inneholder en vittig konklusjon, en konsis oppsummering av det sonetten ellers handler om.

Sonnet 139

O! call not me to justify the wrong
That thy unkindness lays upon my heart;
Wound me not with thine eye, but with thy tongue:
Use power with power, and slay me not by art,
Tell me thou lov’st elsewhere; but in my sight,
Dear heart, forbear to glance thine eye aside:
What need’st thou wound with cunning, when thy might
Is more than my o’erpressed defence can bide?
Let me excuse thee: ah! my love well knows
Her pretty looks have been mine enemies;
And therefore from my face she turns my foes,
That they elsewhere might dart their injuries:
Yet do not so; but since I am near slain,
Kill me outright with looks, and rid my pain.

Min oversettelse

Sonett 139

O! Be ikke meg forsvare det gale
Som din uvennlighet legger på mitt hjerte;
Skad meg ikke med ditt øye, men med din tunge:
Bruk makt med makt, og drep meg ikke med list,
Si du elsker andre, men i mitt åsyn,
Kjære hjertevenn, la være å gløtte ditt øye til andre:
Hva trenger du skade med list, når din makt
Er mer enn min overpressee forsvar kan overvære?
La meg unnskylde deg: ah! min kjærlighet vet så vel
Hennes fine blikk har vært mine fiender;
Og derfor fra mitt ansikt snur hun mine fiender,
At de fra andre steder vil kaste sin urett:
Gjør ikke slik, men siden jeg er nær å være drept,
Drep meg straks med blikk, og få fjernet min smerte.

Kommentar til språket og oversettelsen

Oversettelsen er  ennå ikke helt renskrevet. Jeg fortsetter slik jeg har lagt meg til, å forsøke å oversette meningen, heller enn å gjøre det ordrett. Sonetten har en også en del vanskeligheter, noen av slik at må anstrenge seg litt for å få noen mening ut av dem.

Utropet O! i starten er en slags vokativ, en slags høytidelighet, annerledes enn oh, som kunne vært bruk. Jeg ser verken nettsiden ShakespeareSonnets eller Oxford-utgaven (lenke til Google-books, der bare deler av boken ligger ute) av sonettene og diktene kommenterer dette. Derimot kommenterer de fortsettelsen, Call not me to justify the wrong, som skal være en variant av «be ikke meg om å forsvare de gale tingene du her har gjort». Direkte oversatt er justify selvsagt «rettferdiggjøre», men dette ordet er langt og tungt på norsk, «forsvare gjør jobben», så blir meningen klar også. Det samme gjelder for ordet unkindness i linjen under, «uvennlighet» er kanskje ikke den beste oversettelsen. Linjen Wound me not with thine eye, but with thy tongue betyr at hun ikke skal skade med med «talende blikk», men si tingene rett ut, med tungen. Denne meningen blir utviklet utover i sonetten. Linjen Use power with power er også litt mystisk, både i originalen og i oversettelsen «Bruk makt med makt». Det skal nok bety at hun skal bruke makten hun har direkte, ikke bruke list, slay me not by art. De fire første linjene sier altså at hun ikke skal be ham rettferdiggjøre det gale hun gjør (ikke elsker ham, også elsker andre), og at hun skal være åpen med ham, si tingene rett ut, ikke bare fortelle ham tingene med blikket.

Thou lov’st elsewhere i linje 5 er at hun elsker en annen, hennes kjærlighet er ikke til ham, så hun skal si at hun elsker et annet sted enn hos ham (Tell me thou lov’st…), før linjen fortseter med et «men», but, og så: in my sight. Det siste betyr «mens jeg ser på», og det er vel grunn til å sette dette i forbindelse med linje 3, der hun sier at hun må si (med tungen) tingene som de er. Her er det altså at om hun elsker en annen, som han vet hun gjør, så må hun si det til ham. Man kan kanskje legge til her en liten kvalitetsdom, at Shakespeare uttrykker seg veldig knapt, men akkurat her ikke så veldig elegant. Det er ikke slik at meningen i disse linjene kommer av seg selv. Dear heart, «kjære hjerte», er henne, forbear brukt her er «hold deg fra, la være», så To glance thine eye aside blir å «gløtte på andre». Så hun skal ikke ha noen sideblikk til andre enn ham. Jeg erstatter heart med «hjertevenn», så skulle linjen bli klarere på norsk, enn den er på engelsk. På engelsk betyr selvfølgelig look både blikk og utseende, pretty looks er flertall, så fine blikk, kanskje.

Injuries står i flertall, jeg har satt det norske urett i entall.

Dette var så langt jeg kom, for nå.

Gloser

Glosene er slått opp på Ordnett.pluss.

slay 1.  (gammeldags eller litterært) drepe, myrde, slå i hjel 2.  (hverdagslig) overvelde, imponere, få noen til å gi seg ende over

forbear 1. avholde seg fra, unnlate, la være, avstå fra 2. (gammeldags) tåle, bære over med 3. (gammeldags) beherske (seg) 4. (gammeldags) unnvike, unngå 5.  (gammeldags) være tålmodig

cunning 1. slu, listig, utspekulert 2. (amer., hverdagslig) søt, deilig, nett, god 3. (gammeldags) dyktig, flink

bide 1. oppholde seg, være (et sted) 2. vente

dart 1. kaste, sende, slynge, skyte 2. fare, pile

Kommentar til sonetten

På vei.

Min gjendiktning

Gjendiktningen er gjort i april, i alle fall påbegynt da.  Her prøver jeg å eksperimentere med en ekstra, trykklett stavelse til slutt i noen av linjene, for å få rimene til å gå opp. I likhet med resten av sonetten er den langt fra renskrevet.

Sonett 139

O! Be meg ei forsvar’ det vonde
Som din usnillhet vil på hjertet legge;
Skad meg ei med blikk, men med din tunge:
Bruk makten du har å få meg brekt ned,
Si du elsker andre, men mens jeg ser,
Kjære hjertevenn, la være å gløtte ditt øye til andre:
Hva trenger du skade med list, når din makt
Er mer enn min overpressee forsvar kan overvære?
La meg unnskylde deg: ah! min kjærlighet vet så vel
Hennes fine blikk har vært mine fiender;
Og derfor fra mitt ansikt snur hun mine fiender,
At de fra andre steder vil kaste sin urett:
Gjør ikke slik, men siden jeg er nær å være drept,
Drep meg straks med blikk, og få fjernet min smerte.

O! call not me to justify the wrong
That thy unkindness lays upon my heart;
Wound me not with thine eye, but with thy tongue:
Use power with power, and slay me not by art,
Tell me thou lov’st elsewhere; but in my sight,
Dear heart, forbear to glance thine eye aside:
What need’st thou wound with cunning, when thy might
Is more than my o’erpressed defence can bide?
Let me excuse thee: ah! my love well knows
Her pretty looks have been mine enemies;
And therefore from my face she turns my foes,
That they elsewhere might dart their injuries:
Yet do not so; but since I am near slain,
Kill me outright with looks, and rid my pain.

Sonett 138, av William Shakespeare – When my love swears that she is made of truth,

Jeg er på reise, men har gjort klar denne sonetten på forhånd, i det minste som et utkast.

Denne sonetten er den ene av to som ble trykket i 1599, i The passionate pilgrim. Det er en litt merkelig utgivelse, som inneholder sonettene 138 og 144, i litt andre versjoner, og som i tillegg inneholder 3 dikt man ellers finner i Shakespears stykke Love’s labour lost (lenke til omtale i Helt grei litteratur). Resten av de 20 diktene er omdiskutert, men blir til vanlig ikke regnet som å komme fra Shakespeare, enda det på tittelbladet står at alle tekstene er av ham. Det er denne utgivelsen og tematikken og stilen i sonettene, som gjør at man anslår de alle sammen er skrevet på 1590-tallet en gang. Men man vet ikke annet enn at de finnes i quartoen som ble utgitt i 1609, i den rekkefølgen de vanligvis blir utgitt den dag i dag.

The passionate pilgrim er fascinerende i seg selv. Jeg håper jeg får tid til å skrive mer om den utgivelsen.

Her er utgaven som diktet står i der:

When my love sweares that she is made of truth,
I do beleeue her (though I know she lies)
That she might thinke me some vntutor’d youth,
Vnskilful in the worlds false forgeries.
Thus vainly thinking that she thinkes me young,
Although I know my yeares be past the best :
I smiling, credite her false speaking tounge,
Outfacing faults in loue, with loues ill rest.
But wherefore sayes my loue that she is young ?
And wherefore say not I that I am old :
O, Loues best habit’s in a soothing toung,
And Age in loue, loues not to haue yeares told.
Therefore I’le lye with Loue, and loue with me,
Since that our faultes in louve thus smother’d be.

fra The Passionate pilgrim, 1599. Hele verket finnes på Wikisource.

Og her er utgaven som det vanligvis blir brukt, og som jeg vil behandle videre i denne posten.

Sonnet 138

When my love swears that she is made of truth,
I do believe her though I know she lies,
That she might think me some untutored youth,
Unlearned in the world’s false subtleties.
Thus vainly thinking that she thinks me young,
Although she knows my days are past the best,
Simply I credit her false-speaking tongue:
On both sides thus is simple truth suppressed:
But wherefore says she not she is unjust?
And wherefore say not I that I am old?
O! love’s best habit is in seeming trust,
And age in love, loves not to have years told:
Therefore I lie with her, and she with me,
And in our faults by lies we flattered be.

Min oversettelse

Sonett 138

Når min elskede sverger hun er laget av sannhet,
Så tror jeg henne selv om jeg vet hun lyver,
Slik at hun kan se på meg som en ulært ungdom,
Ulært i verdens falske finesser.
Forgjeves tenkende hun tror meg ung,
Selv om hun vet jeg er forbi mine beste dager,
Jeg skylder på hennes falske tunge:
For begge er dette enkel sannhet undertrykket:
Men hvorfor sier hun ikkeat  hun ikke er tro?
Og hvorfor sier ikke jeg at jeg er gammel?
Åh! kjærlighetens beste vane er i tillit,
Og alder i kjærlighet liker ikke å ha år fortalt:
Derfor lyver jeg med henne, og hun med meg,
Og i våre feil med løgn er vi flatterende med hverandre.

Kommentar til språket og oversettelsen

Jeg har ennå ikke funnet forskjellige ord for untutored og unlearned. Det er vanskelig å vite hva jeg skal velge ut av mange mulige oversettelser for subleties. Slutten er oversatt elendig. Dette er førsteutkast.

En omskriving av made of truth (laget av sannhet) er at hun består av trofasthet, eller bare at hun er tro, hun er sann. Kanskje kan man her også nevne den lydlige dobbeltbetdyningen på engelsk, maid of truth, en sann jomfru. I linje 2 er det som for forrige sonett, nummer 137, for lies en dobbeltbetydning mellom lyver og ligger. Altså at hun ligger med folk, ligger med andre menn. Det er en selvmotsigelse at han tror henne, selv om hun lyver. Jeg har lagt inn en «slik at» i linje 3,  i det som skal være underforstått i originalen.

Gloser

Glosene er slått opp på Ordnett.no.

subtleties -> subtlety 1. subtilitet, distinksjon 2. udefinerbarhet, forklaring: noe som er vanskelig å definere 3. underfundighet 4. raffinement, finesse 5. spissfindighet, subtilitet, skarpsindighet, kløkt 6. ordkløveri, flisespikkeri 7. skarphet, våkenhet 8.  (gammeldags) sluhet, utspekulerthet, list, knep 9. nyanserikdom

vainly forgjeves, fåfengt

Kommentar til sonetten

På vei

Min gjendiktning

Gjendiktningen er gjort i april 2017.

Sonett 138

Når min kjære sverger at hun er sann,
Tror jeg henne også der jeg vet hun løy,
At hun kan se meg som ung ulært mann,
Ukjent i verdens falske tris og støy.
Så fåfengt tror jeg at hun tror meg ung,
Om mine beste dager er forbi,
Jeg skylder på hennes falske tunge’:
Fra oss begge sannhet vi ei vil si:
For hva sier hun ei hun ei er rett?
For hva sier jeg ei jeg gammel går?
Åh! kjærlighet skal i tillit bli sett,
Og kjæres alder telles ei i år:
Så derfor lyver vi sånn som det der,
I våre feil med løgn vi smigret er.

ES2017

Sonett 137, av William Shakespeare – Thou blind fool, Love, what dost thou to mine eyes,

Vi vet merkelig lite om Willaim Shakespeares liv. Vi vet han ble døpt 25. april, 1564, og at han ble gravlagt 25. april, 1616. Der har vi dokumentene. Vi vet også at han døde 23. april, men vi kan bare anta at fødselsdagen hans også var på den dagen. Det antar vi, siden det pleide å gå et par dager fra fødsel til dåp i datidens England. Han ble far for første gang veldig ung, 18 år gammel, og med en ti år eldre elskerinne han så raskt måtte gifte seg med, Anne Hathaway. De fikk siden flere barn, også tvillinger. Det ene barnet, Hamnet, døde da han var 11 år gammel. Hvordan ekteskapet var, og hva William og Anne egentlig følte for hverandre, aner vi ikke, men det går an å spekulere og å tolke og å gjette. For en person hvis tekster er så utstudert og kjente som de er for Shakespeare, så er det klart det hadde vært godt å vite noe litt mer håndfast.

Sonettene til Shakespeare ble skrevet på 1590-tallet, mens Shakespeare var godt gift og hadde flere barn. Av hva vi vet, oppholdt Shakespeare seg i London, hvor han jobbet med teatertruppen han var med i. Han gjorde det bra, og kunne betale faren, John Shakespeare, ut av pengeproblemer, og kjøpe ham en coat of arms (våpenskjold). Han kunne også kjøpe seg en herregård i Stratford-upon-Avon, a mansion, kalt New Place. Det var i 1597, så det året vet vi at Shakespeare var innom hjemstedet sitt.

Hvor mange sonetter han da hadde skrevet, og til hvem de var, vet vi ikke. Vi vet ikke om kona, Anne Hathaway, var mørk, som kvinnen tilegnet disse sonettene skal være. Vi vet ikke om Anne Hathway kjente til om disse sonettene ble skrevet, om hun var sjalu, eller om de noe med det virkelige livet til Shakespeare å gjøre i det hele tatt. Om de har det, er det umulig å finne ut av, siden de er skrevet dunkelt og lite konkret, uten håndfaste hendelser eller kjennetegn å hekte  dem til, og kilder som kunne sagt noe sikkert om saken, er tapt. De som liker å lese dikt og andre litterære verk opp mot forfatterens liv, og forsøke å leve seg inn i dem og forstå dem på den måten, får finne seg en annen forfatter en Shakespeare. Hos ham, mer enn for noen annen, står tekstene for seg selv. De leses best uavhengig av forfatteren, og hans biografi.

I denne sonetten er det hva lidenskapen gjør med det øyet ser og det hjertet føler som er temaet, særlig når man frykter den man føler for er bedragersk og også har andre elskere. Det er et tema Shakespeare brukte mye, både i sonettene og i teaterstykkene sine. Det gjør ikke at man kan slutte at dette var noe som plaget ham i livet hans, noe man heller ikke trenger for å sette pris på tekstene.

Sonnet 137

Thou blind fool, Love, what dost thou to mine eyes,
That they behold, and see not what they see?
They know what beauty is, see where it lies,
Yet what the best is take the worst to be.
If eyes, corrupt by over-partial looks,
Be anchored in the bay where all men ride,
Why of eyes’ falsehood hast thou forged hooks,
Whereto the judgment of my heart is tied?
Why should my heart think that a several plot,
Which my heart knows the wide world’s common place?
Or mine eyes, seeing this, say this is not,
To put fair truth upon so foul a face?
In things right true my heart and eyes have erred,
And to this false plague are they now transferred.

Min oversettelse

Sonnet 137

Du blinde tosk, Cupido, hva gjør du med mine øyne,
Som de betrakter, og ser ikke hva de ser?
At de vet hva skjønnhet er, ser hvor det ligger|lyver,
Men tar likevel det verste som det beste.
Hvis øyne, fordervet av partiske blikk,
Forankret i bukta hvor alle menn rir,
Hvorfor har du smidd kroker av øynenes falskhet,
Hvortil mitt hjertes dom er festet?
Hvorfor skulle hjerte tenke at privat eit jord
Som mitt hjerte vet er felles land?
Eller mine øyne, som ser dette, sier dette er ikke,
Å sette den fine sannhet til et fordervet fjes?
I sanne ting har mitt hjerte og øyne tatt feil,
Og er nå forflyttet til denne falske plagen.

Kommentar til språket og oversettelsen

Jeg prøvde først å oversette love i linje 1 med «å elske», men bestemte meg for at det ikke gikk. Jeg må personifisere det, og bruker da Cupido, guden for kjærlighet i klassisk mytologi. Han er til overmål blind, så det passer med «den blinde tosk». På den annen side er ikke Cupido godt kjent av dagens lesere, og hans navn vil kanskje gjøre sonetten litt fremmed. Det er dumt, særlig når den fremmedheten – eller den guden – ikke en gang er til stede i originalen. Derfor – å elske. I forbindelse med den blinde Cupido, som også blir kalt tosk, så er å si at den vanlige oppfattelsen da, som nå, er at det er forelskelsen som gjør en til en tosk, ikke forelskelsen selv som er det.  Linje 3 har et typisk Shakespearsk ordspill, lies kan både bety «ligger», og «lyver», og det er laget slik at det passer perfekt med begge (what beauty is, where it lies – hva skjønnhet er, hvor den ligger|hvor den lyver). Det første er kanskje mer naturlig å tolke det til og oversette det med, lies (lyver) passer godt med betydningen og temaene i resten av sonetten. Jeg prøver med begge i oversettelsen, litt uvanlig. I gjendiktningen er det en omskriving. I fjerde linje er det byttet på den naturlige ordrekkefølgen. Det gjør at rimene går opp, men det blir litt krøkkete. Det skal være take the worst to be the best, eller tar det verste for å være det beste. Lidenskapene kan altså få én til å gjøre noe man vet er dumt.

Corrupt er korrupt, som verb «å bestikke», men har på engelsk kanskje mer underbetydninger enn det har på norsk. Jeg har satt dem opp i gloselisten. For overpartial må jeg også henvise til gloselisten, hvor det er Oxford-utgaven av engelsk til engelsk som gir en tilfredsstillende løsning, med betydningen som på norsk kunne vært «partisk». Så blikkene er partiske, de er inhabile, favoriserer den ene siden. Looks kan for øvrig være både hennes blikk til ham, og hans blikk til henne. Så hans øyne kan være vunnet over med de forførende blikkene fra henne, i så fall betydning 3 i Oxford-utgaven, eller de er korurmpert av hans egne, partiske blikk mot henne. Linje 6 har en sterk seksuell dobbeltbetydning, med skipene forankret i bukta, og engelskmennene har et uttrykk to ride at anchor, som er det skipene gjør, når de vugger frem og tilbake, med ankeret i havbunnen. Men å ri har jo også den seksuelle betydningen, forsterket med formuleringen where all men ride. Og det er fremdeles øynene, fra linje 5, som er subjektet i setningen, så det er øynene som er forankret i bukta eller rommet eller stedet (bay), hvor alle menn rir. Mer trenger ikke jeg å si.  Linje 7 er vanskelig, siden det ikke går an å være sikker på hvem sine øyne det er snakk om, er det hennes, eller hans? Krokene i forged hooks, kan være ankerne i linjen over, eller fiskekroker å hekte noen på. Forged er som man ser av gloselisten, svindlet eller forfalsket. Så gjennom øynenes falskhet har hun smidd kroker, og til disse krokene er det altså at hjertets vurdering er hektet. Det vil si at det er øynene – eller det man ser – som bestemmer hva man skal føle. Øynene har synet, hjertet følelsene.

A several plot i linje 9 er et privat stykke land, eller separate, individually owned piece of land, som Cambrigde-utgaven av sonettene skriver. Common place kan nesten oversettes med «fellesarealer», det er «felles land», landområder alle kunne bruke. Når det er snakk om en dame som er «felles land», kan man tenke sitt. I linje 9 er hun privat land, altså hans, i linje 10, felles, altså allemannseie. Det er hjertet til den forelskede sonettskriveren som ikke kan avgjøre dette. Man kan også si at øynene forfører hjertet til å tro at hun er sann, hun er hans, men at hjertet innerst inne vet at det ikke er sånn. Denne konflikten er tydeligere og mer utdypet i andre tekster av Shakespeare, vel å merke, i de senere teaterstykkene hans og kanskje aller mest i Othello. Jeg oversetter med jord i linje 9 og land i linje 10 for å unngå samme ord i to linjer etter hverandre. Engelskmennene har uttrykket to set a good face to a bad matter, eller «gjøre gode miner til slett spill», som vi sier på norsk. Det er denne betydningen ordet put har i linje 11, en omskriving kunne være å late som om noe er bra, som ikke er det. Linje 11 og 12 er øynenes versjon, øynene ser det hjertet føler, og sier dette er ikke å sette noe pent og sant på noe som er stygt og falskt, altså øynene forteller ham at han ikke blir ført bak lyset. Selv om han vet at han blir det, eller kanskje man skulle si føler at han vet. Sonetten uttrykker også kvaler.

Things right true er forsterkende, det er ting som utvilsomt er riktig. This false plague er en omskriving, en metafor, det forferdelige i den bedragerske kvinne og det å ta feil om henne hele tiden. Transferred skal egentlig være transformed, altså omformet. Konklusjonen er altså at hjertet og øynene har tatt feil i ting som er sant, og dermed er endt opp i denne pesten å lide under den falske kvinnen.

Gloser

Glosene er slått opp på Ordnett.no.

behold (gammeldags, eller litterært) se (på), skue; uttrykk behold! se!

corrupt 1. bestikke 2. forderve moralsk, depravere, gjøre depravert 3. demoralisere, korrumpere, virke skadelig, ødelegge 4.  (IT) ødelegge, skade 5.  (språkvitenskap, om tekst) forvrenge, forvanske, korrumpere 6.  (gammeldags) råtne, skjemmes, bli bedervet 7.  (gammeldags) infisere, smitte, besmitte

over-partial -> partial 1. delvis, del 2. ufullstendig 3. begrenset, limitiert 4. matematikk partiell – Men Oxford utgaven har flere betydninger: partial 1 existing only in part; incomplete: 2 favouring one side in a dispute above the other; biased: 3 (partial to) having a liking for:

forged -> forge 1. smi, hamre ut 2. utforme, skape 3, smøre sammen, finne på, fabrikkere 4. forfalske, imitere, etterligne

several 1. flere, atskillige 2. enkelt, særskilt, respektiv 3. (jus e.l.) solidarisk

Kommentar til sonetten

Sonetten tar opp temaet å bli bedratt. Bedratt av egne sanser (øynene), egne følelser (hjertet) og av henne. Sonettskriveren kan i denne sonetten ikke fatte hvordan han lar seg lure, når han selv vet hva dette egentlig er for noe. Han stiller seg spørsmålet om det er øynene eller hjertet som mest har skylden, om det er øynene som lar seg forføre av at hun er så pen, eller om det er hjertet som lurer ham til å ta bedømmelse av henne og situasjonen. Som han skriver, hjertet får ham til å tro at hun er hans (several plot), mens det egentlig vet hun også er sammen med andre (common place). Billedbruken er ganske seksuell, med bukta, ankeret i bunnen og menn som  rir, og også dette med privat eid land og felles grunn, eller hvordan several plot og common place blir valgt oversatt.

Typisk Shakespeare er det å bruke et virkelig komprimert språk. Reglene for grammatikk og setningsbygging blir strukket, slik at ordene kan ringe på mange flere måter enn sin opprinnelige betydning. Typisk er det lag på lag med tolkningsmuligheter, det gir mening på flere nivåer, tekstene kan leses på flere ulike måter. Noen ganger er det tilsiktet, og mesterlig gjort, andre ganger kan det være i drøyeste laget og bli bare uklart. Denne sonetten har litt av begge deler. Noen steder er det en forvansking, andre steder utvidet betydning. Man kan spørre seg om det er tilsiktet eller tilfeldig at det er uklart hvems blikk som fofører, for eksempel. Mens sånn han får til at ordet lies betyr både ligger og lyver i linje 3, er mesterens arbeid. Linjene er skåret til slik at det blir perfekt betydning på begge tolkingsmåter, samtidig som dette er hva sonetten handler om også. Skjønnheten er der, og skjønnheten lyver. Den forelskede sonettskriveren kan ikke finne ut av det.

Derfor gir det også mening med paradokset at øynene ikke hva de ser. Det øynene tror de ser, er ikke hva som er. Konflikten mellom hjerte og øyne er behandlet også i sonettene 46 og 47, men der på en litt annen måte. Der er det nesten som en kappelek, hvem som skal ha retten til den skjønne, hvem som måler og bedømmer ham best. Der er det også kjærlighet i harmoni, til en skjønn ungdom sonettskriveren elsker og beundrer, mens her i nummer 137 handler det om en kvinne som ikke er ham tro. På siden Shakespeare-sonnets står det mer om dette, og om det uvanlige i å skrive sonetter til en kvinne uten å være flatterende til henne.

Min gjendiktning

Som alltid i gjendiktningene er det ikke mulig å få med alle ordene og meningene fra originalen, men antall stavelser og rimene skal være noenlunde på plass.

Sonnet 137

Blinde Eros, hva med meg har du gjort,
At mine øyne ikke ser hva de ser?
De kjenner skjønnhet, hvor den er gjemt bort,
Men tar det beste for det verste mer.
Om øyne, korrupte partiske blikk,
Forankret i bukt hvor alle menn rir,
Hvorfor av øyers løgn har du krokers stikk,
Hvor mitt hjertes dom så godt festet blir?
Hvorfor tenker hjertet privat eid land
Som mitt hjerte vet er folks felles grunn?
Øyne som ser sier går ikke an,
Å sette sannhet oppå ansikt dumt?
Sant har mitt øye og hjerte feilet,
Til den falske pest er de nå peilet.

ES2017

Sonett 136, av William Shakespeare – If thy soul check thee that I come so near…

Det er selveste julaften, men jeg prøver meg likevel på å poste denne sonetten av William Shakespeare før familien våkner og andre oppgaver tar meg. Den fortsetter fra sonett 135, med ordspill og dobbeltbetydninger (og trippelbetydninger) av ordet Will. Det er både kortform av Shakespeares fornavn, William, og slang for det mannlige kjønnsorgan, tilsvarende vårt «snurrebass», eller noe sånt. Det er også en tredje betydning, kanskje den vanligste, med will for «vilje», «vil» eller «å ville».

Sonnet 136

If thy soul check thee that I come so near,
Swear to thy blind soul that I was thy Will,
And will, thy soul knows, is admitted there;
Thus far for love, my love-suit, sweet, fulfil.
Will, will fulfil the treasure of thy love,
Ay, fill it full with wills, and my will one.
In things of great receipt with ease we prove
Among a number one is reckoned none:
Then in the number let me pass untold,
Though in thy store’s account I one must be;
For nothing hold me, so it please thee hold
That nothing me, a something sweet to thee:
Make but my name thy love, and love that still,
And then thou lovest me for my name is ‘Will.’

 

Min oversettelse

 

 

Kommentar til oversettelsen

Denne og de andre sonettene med dette ordspillet er ganske uoversettelige. Det beste og vanligste er bare å oversette Will med Will, og la det være Will for William, og gjøre oppmerksom på de andre betydningene ordet har. Helt gjennomført lar det seg ikke gjøre, for ordet finnes også i den rene betydningen «å ville».

Gloser

admitted

 

Kommentar til sonetten

Dette var så langt jeg kom…

Sonett 135, av William Shakespeare – Whoever hath her wish, thou hast thy Will,

Det er en veldig berømt sonett, denne nummer 135, men jeg har ikke tid til å jobbe med den nå.

 

Sonnet 135

Whoever hath her wish, thou hast thy Will,
And Will to boot, and Will in over-plus;
More than enough am I that vexed thee still,
To thy sweet will making addition thus.
Wilt thou, whose will is large and spacious,
Not once vouchsafe to hide my will in thine?
Shall will in others seem right gracious,
And in my will no fair acceptance shine?
The sea, all water, yet receives rain still,
And in abundance addeth to his store;
So thou, being rich in Will, add to thy Will
One will of mine, to make thy large will more.
Let no unkind, no fair beseechers kill;
Think all but one, and me in that one Will.

Kommentar til sonetten

Jeg har ikke fått laget noen nye kommentarer, og det vil kanskje ta tid før jeg får gjort det, så jeg legger inn noen gamle kommentarer jeg gjorde første gang jeg systematisk leste gjennom sonettene.

En morsom sonette som nærmest tøyser med alle betydningene ordet «will» kan ha i engelsk, særlig hvis han også tar med forkortelsen for William, og slangen for det mannlige og kvinnlige kjønnsorgan. Dermed får hver gang dette ordet blir brukt, og det blir virkelig brukt mye, både inne i verslinjene og til rim i nr 1, 11 og 14, hver gang ringende med mange forskjellige betydninger. De to første linjene setter standarden:

«Whoever hath her wish, thou hast thy Will,
And Will to boot, and Will in over-plus;»

Slik skal det fortsete. Linje 2 kan leses også metaspråklig, som en lek med ordet will, og uten noen mer betydning, men det kan også være hver sin forskjellige betydning av Will, eller den samme hele tiden, enten det er Will som i William, eller som i vilje, eller som i penis. Spesielt det siste gjør seg godt, siden sonetten står i sammenheng med eller i nærheten av flere andre hvor det nettopp er kvinnens bedrageri med poetens venn som er tema. Også 5-6 har en finfin dobbelbetydning, eller multippelbetydning:

«Wilt thou, whose will is large and spacious,
Not once vouchsafe to hide my will in thine?»

Her er det greit om will er kvinnens genetalia, «large and spacious», drar godt ned den storslåtte betydningen hvis «will» er hennes vilje, eller kanskje kan det være hennes lyst. Uansett passer det meget godt, når poeten vil gjemme sin «will», sin vilje eller sin penis, i hennes, vilje eller vagina.

Hver eneste linjesammensetning har slike mangfoldige muligheter med ordet «will.» Det er nærmest som variasjoner over et tema. Konklusjonen er:

«Let no unkind, no fair beseechers kill;
Think all but one, and me in that one Will.»

Disse notatene var ment for meg selv, og er ikke renskrevet eller endret nå som jeg legger dem ut, det har jeg ikke tid til.

Sonett 134, av William Shakespeare – So now I have confessed that he is thine

Fortsetter fra 134. Denne sonetten bruker metaforer fra handelsspråket, for å få frem hvordan den sorte kvinnen utnytter poetens venn, og dermed skader dem begge. Konklusjonen fortsetter finansmetaforene, samtidig som den har et veldig fint ordspill på kvinnens genetalia:

«Him have I lost; thou hast both him and me:
He pays the whole, and yet am I not free.»

Sonnet 134

So now I have confessed that he is thine,
And I my self am mortgaged to thy will,
Myself I’ll forfeit, so that other mine
Thou wilt restore to be my comfort still:
But thou wilt not, nor he will not be free,
For thou art covetous, and he is kind;
He learned but surety-like to write for me,
Under that bond that him as fast doth bind.
The statute of thy beauty thou wilt take,
Thou usurer, that put’st forth all to use,
And sue a friend came debtor for my sake;
So him I lose through my unkind abuse.
Him have I lost; thou hast both him and me:
He pays the whole, and yet am I not free.

 

Min oversettelse

 

Kommentar til språket og oversettelsen

Kommer…

Gloser

mortgaged

covetous

Kommentar til sonetten

Kommer…