Sonett 145, av William Shakespeare – Those lips that Love’s own hand did make,

Det er ennå august i det jeg skriver dette. Når dette blir postet, så er jeg på Hardangervidda på fjelltur. Travle lørdager denne sommeren og tidlige høsten gjør at jeg må fare litt lett over noen av sonettene for en stund, og poste greie, men uferdige versjoner av sonettoversettelsene og kommentarene.

Dette er en av de enkleste sonettene i samlingen, ganske sikkert den aller enkleste. Det er ikke engang noen egentlig sonett, den mangler det nødvendige antall stavelser i hver linje, men den regnes likevel som en sonett siden den nå engang fikk plass i sonett-samlingen. Også innholdet er enkelt og rett frem, nesten som om det er en allminnelig ungdom som har skrevet den, passe høytidelig og småoriginal, med å «puste frem lyden som sier «jeg hater»» i stedet for bare å si det, eller bare å hate. Kvaliteten er ikke i nærheten av Shakespeares mestersonetter, her er ikke det fortettede språket og rikdommen i betydningsinnhold, her er ikke en sonett som fungerer på flere nivåer, dette er ganske så greit rett frem.

Forskningen har derfor gjettet på at dette er en av de aller, aller tidligste av Shakespeares sonetter, kanskje skrevet så tidlig som i 1582, da han bare var 18 år gammel, og giftet seg med Anne Hatheway, som skulle bli hans kone hele livet. Sonetten har kanskje noen ordspill på henne, med hate way (Hatheway) i linje 13, og kanskje også And saved my live (Anne saved my life) i linje 14. G. R. Ledger, bak nettsiden Shakespeare-sonnets, argumenterer annerledes i sin presentasjon av sonetten, uten at han helt klarer å overbevise meg, og i alle fall ikke resten av forskningen. Oxford-utgaven av sonettene vier bare et kort avsnitt til omtalen av sonetten, og bare en håndfull ord og meningsforklaringer.

Argumentet til Ledger er at Shakespeare i en alder av 18 år og i 1582 ikke vil være i stand til å nærme seg sonettformen, og ta til seg språket som finnes i Sidneys Apstrophel og Stella, og som kom ut posthumt i 1591. Ledger er svært opptatt av dette verket, og siterer det i en rekke av de andre omtalene han har av sonettene, men det er kanskje mulig han legger for mye vekt på det, her. Det er dessuten forskjell på at det skal være en tidlig sonett, og at den skal være i 1582. En tidlig sonett kan det utmerket godt være, det er merkelig om Shakespeare skriver en så primitiv sonett en tid han ellers skriver så mye komplisert og rikt og bra, men at den skal være skrevet akkurat i 1582, året han gifter seg, er bare en gjettelek. Ingen vet noe om når sonettene er skrevet. Man vet at et par av dem ble utgitt i 1599 (nr. 138 og 144, i samlingen The passionate pilgrim), samlingen av dem alle i 1609. Jeg har skrevet litt om dette i noen av de andre sonettpostene, emneknaggen Quarto vil forhåpentligvis lede frem til dem, og i posten om sonettene på Helt grei litteratur. Engelskspråklige nettsider har selvfølgelig rikelig med informasjon om disse tingene, de også.

Så er det over til sonetten. Den er skrevet med åtte stavelser, og ikke i det jambiske pentameteret med femfotede jamber. Firfotingene er mer uhøytidelige og komiske, passende til morovers og epigrammer. Dette kan jeg skrive, og sitere forskningen på, men det gir ikke mening om ikke vi som lesere også oppfatter at det er slik. For meg er det helt opplagt, det er ikke samme alvoret i denne, som i hvilken som helst av de andre 153 sonettene. Denne her er enklere og mer spøkefull også i tonen, ikke bare i innholdet, så om den er skrevet i en svært tidlig fase av Shakespeares forfatterskap, så var det i en tid der han i det minste klarte å forene form og innhold, og gjøre det enkelt, når det også var enkelt.

Døm selv.

Sonnet 145

Those lips that Love’s own hand did make,
Breathed forth the sound that said ‘I hate’,
To me that languished for her sake:
But when she saw my woeful state,
Straight in her heart did mercy come,
Chiding that tongue that ever sweet
Was used in giving gentle doom;
And taught it thus anew to greet;
‘I hate’ she altered with an end,
That followed it as gentle day,
Doth follow night, who like a fiend
From heaven to hell is flown away.
‘I hate’, from hate away she threw,
And saved my life, saying ‘not you’.

Sonett 145

Lepper laget av kjærlighets hånd,
Pustet frem lyden som sa ‘jeg hater’,
Til meg som vansmektet for hennes skyld:
Men da hun så min sørgmodige tilstand,
Oppsto straks nåde i hennes hjerte,
Og hun skjente på tungen som støtt så søtt
Var vant med å gi bare mild en dom;
Og lærte den så på ny å hilse;
‘Jeg hater’ skiftet hun med en ende,
Som fulgte det som en mild dag,
Følg ikke natten, som lik en djevel
Fra Himmel til Helvete er flydd avsted.
‘Jeg hater’ ‘kastet hun bort fra å hate,
Og reddet mitt liv, med å si «ikke deg».

Kommentar til språket og oversettelsen

Sonetten er ganske enkel og rett frem, så normalt engelskkyndige skulle ikke ha noen problemer med å se hva dette er for noe. Ordene «jeg hater» (‘I hate‘) er hos meg, og i de fleste andre redaksjoner, satt i hermetegn. Det er de ikke i originalen. De første fire linjene sier at hennes lepper sier «jeg hater», før hun ser den sørgmodige tilstanden til jeg-personen hun sier det til.

Linje 5 har jeg omskrevet litt, og det med det fått et hint av sånn man snakker i kristendommen, noe som ikke er der i originalen. Ellers sier linjene 5 – 8 at etter at hun har sagt «jeg hater», og sett hvilken virkning det har, så skjenner (chiding) hun på tungen, som før var vant med kjærlige ord, og får den til å hilse blidt og mildt (gentle) på ny.

Linjene 9 – 12 sier at denne hilsenen som tungen lærer i linje 8, skifter ut slutten på setningen som begynner med «jeg hater», og får da den samme effekten som dagen har når den følger natt, og en djevel (fiend) er flydd vekk fra himmelen til helvete, der han hører hjemme.

Konklusjonen i de to siste linjene, er at hun tar hatet vekk fra ordene «jeg hater», og følger med å si «ikke deg» (not you). Det er ganske enkelt og greit sagt hva som skjer i dette diktet.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no. Der ligger Kunnskapsforlagets blå ordbøker til grunn.

languish 1. bli svak, bli matt, bli apatisk, sløves 2. (overført) dabbe av, gå tregt, dø hen, stilne av 3. vansmekte, vantrives, sykne hen, visne hen 4. (gammeldags) se smektende ut 5. verke etter noe, lide under begjær
chide 1. skjenne på, skjelle på, irettesette, klandre 2 (gammeldags) klage, syte
alter 1. forandre, endre 2. forandre seg, forandres, bli annerledes 3. (spesielt amer. eller austr.) kastrere, sterilisere 4. sy om, rette (klesplagg)
fiend 1. ond ånd, djevel, demon, satan 2. udyr, djevel 3. (om barn) djevelunge, plageånd
4 (hverdagslig) slave av en last, fanatiker, fantast, entusiast

Kommentar til sonetten

Hele sonetten er bygget over ideen om at kvinnepersonen sier ordene «jeg hater», og poeten stopper tiden og forstørrer øyenlikket. Det er hun, denne skjønne, med lepper kjærligheten selv har laget, som ytrer ordene «jeg hater», og det til ham, poeten, som forgår og vansmekter og lider under begjæret for hennes skyld. Det er nok en overdrivelse å si at forventninger blir bygget opp, for her er det ikke mye forventninger, det er bare underforstått at når hun hater, så skal det være han hun gjør det mot, han som er objektet for hatet. Det er det altså ikke, og det redder hans liv, som han skriver til slutt.

Det er å kaste bort analyseverktøy på bagateller å skrive så mye mer. Men en tradisjonell, engelsk sonett er bygd opp over fire kvartetter og en kuplett til slutt, altså grupper på fire, fire, fire og to linjer. I de tre første kvartettene skal det være varianter over en idé, eller tre ulike bilder, mens til slutt skal det være en konklusjon, som enten oppsummerer eller kommer med en overraskende motsetning. Selv om sonetten er enkel, så er dette oppfylt.

I den første kvartetten er bildet øyeblikket i det hun sier ordene «jeg hater», alle de fire linjene blir brukt til å uttrykke dette, og til å få med at hun er skjønn og elsket, og at det er han som elsker henne. De neste fire linjene har en utvikling, i det hun ser virkningen ordene har på ham. Poeten fyrer løs med kraftig poetisk skyts, av at nåde straks kommer i hjertet, at tungen som var så søt også er vant med å gi søte dommer, altså si søte og milde ting, men at den nå blir satt på plass av hjeret for å si dette ikke fullt så søte, vennlige og milde «jeg hater». Deretter er det en stigning, som har en parallell – uten sammenligning for øvrig – i mer berømte sonett 29, der stigningen er høytidelig og på sin plass. Her er det nesten en parodi, med det at hun ikke fullfører setningen «jeg hater», slik man skulle vente, og med det lar lys dag følge mørk natt, og en ond djevel fly av sted fra himmel til helvete, altså vekk fra himmelen der han ikke hører hjemme.

Konklusjonen avslutter bagatellen av et dikt, med å si at hun etter å ha sagt «jeg hater» følger opp med å si «ikke deg». Så hele den lille sonetten er altså hun som sier «jeg hater ikke deg», og de veldige svingningene det gir i poeten. Det er veldig lite i denne sonetten som løfter den bort fra det trivielle. Kanskje er det litt kraft i den nest siste linjen, I hate away from hate, she threw, der hun liksom trekker ut kraften i ordet hatet, tar hatet ut av ordet hat, men da skal man lese med stor velvilje, og det skal man vel ikke trenge å gjøre i store dikt. Dette er et tidsfordriv av et dikt, og til diktets forsvar kan man si at det heller ikke gir seg ut for å være noe mer.

Min gjendiktning

Det er selvsagt enklere å gjendikte også, når formen og innholdet er litt mer uhøytidelig, og det liksom ikke er så nøye. Så jeg omskriver og trikser det til, for å få det til å fungere på sitt vis. Heller ikke originalen er stor kunst, i dette tilfellet.

Sonett 145

Lepper lagd av kjærlighets hånd,
Pustet «jeg hater» frem som ord,
Til meg som alt vansmektet sånn:
Men da hun så hva hun meg gjorde’,
Så straks i hjertet nåden kom,
Skjelte på tungen som støtt søtt
Før var vant med kun mild en dom;
Og lærte den å hilse bløtt;
‘Jeg hater’ skiftet slutten ut,
Og følger slik som dagen mild,
Følger natt, lik en djevelgutt
Fra Himmel til Helvete flyve vil.
Hun’kastet hatet vekk sin vei,
Reddet mitt liv, sa «ikke deg».

ES2017

Advertisements

Sonett 144, av William Shakespeare – Two loves I have of comfort and despair,

Det er lørdag morgen, og jeg har allerede et par timer jobbet med å ta igjen sommerens forsømte arbeid med Shakespeares sonetter. Sonettene 141, 142, 143 har nå fått et skall av en oversettelse, og et minstemål av hva en helt grei post skal inneholde, slik at jeg kan ta fatt på arbeidet med nummer 144, og la også den få et slikt minstemål av innhold som de andre postene har fått. Forhåpentligvis vil jeg få gjort litt mer med denne, som nå skal postes, mens enkelte av de andre foreløpig bare ligger som en kladd.

Denne sonetten skiller seg ut sammen med nummer 138 og de to siste med å være de eneste som ble publisert utenom samleutgaven av sonettene, den som kom ut i 1609. De finnes i den merkelige samlingen The passionate pilgrim (lenke til helt grei litteratur), utgitt i 1599, i Shakespeares navn, men med bare få av de 20 diktene sikkert skrevet av Shakespeare, og mange påviselig skrevet av andre. Utgiveren, William Jaggard, gjorde ganske sikkert det riktige da han gav samlingen ut i Shakespears navn, for med det blir både han og samlingen husket og diskutert, om ikke hadde den nok vært like forglemmelig som de andre poetene som opptrer. Jeg skriver dette litt spøkefullt, ingen vet hva Jaggard tenkte og mente da han skrev samlingen var av W. Shakespeare (by W. Shakespeare), men at han skrev det gjør at den omfattende Shakespeare-forskningen har noe å henge fingrene i. Også boken jeg bruker til å veilede meg gjennom tekstene, Oxford-utgaven redigert av Colin Burrow, har en omfattende diskusjon om hva denne samlingen er for noe, og de ulike teoriene om hvorfor den ble til og hvilke tekster som er av Shakespeare og av andre. Lignende diskusjoner står i lignende samleverk og encyclopedier om Shakespeare og hans verk. Og jeg, som bare er en helt grei blogger, må stadig innom verket jeg også, som nå, som her.

Den beste nettsiden om Shakespeares sonetter er den som før het The amazing website of Shakespeare sonetts, nå bare Shakespeare-sonnets. Den mer edruelige tittelen står mer i stil til kvaliteten på innleggene, alle sonettene har fått en omfattende omtale og en detaljert gjennomgang av linje for linje, de har vært til stor hjelp for meg siden jeg begynte å arbeide med sonettene, og særlig – selvfølgelig – siden jeg begynte å poste dem her på bloggen. Innlegget og omtalen av sonett 144 er spesielt omfattende,med lange forklaringer, beslektede dikt og tekster, og – selvfølgelig – originalversjonen både av 1609-utgaven og varianten som ble postet i The passionate pilgrim.

Two loues I haue, of Comfort and Despaire,
That like two Spirits, do suggest me still:
My better Angell, is a Man (right faire)
My worser spirite a Woman (colour’d ill.)
To win me soone to hell, my Female euill
Tempteth my better Angell from my side:
And would corrupt my Saint to be a Diuell,
Wooing his purity with her faire pride.
And whether that my Angell be turnde feend,
Suspect I may (yet not directly tell:)
For being both to me: both, to each friend,
I ghesse one Angell in anothers hell:
The truth I shall not know, but liue in dout,
Till my bad Angell fire my good one out.

Her, hos meg, er med den eldre skrivemåten, men ikke de eldre tegnene, det er omsatt til vårt moderne alfabet. Med litt arbeid og tilvenning vil man se at versjonen er svært lik den som senere blir postet i Quatro-utgaven, 1609.

Sonnet 144

Two loves I have of comfort and despair,
Which like two spirits do suggest me still:
The better angel is a man right fair,
The worser spirit a woman coloured ill.
To win me soon to hell, my female evil,
Tempteth my better angel from my side,
And would corrupt my saint to be a devil,
Wooing his purity with her foul pride.
And whether that my angel be turned fiend,
Suspect I may, yet not directly tell;
But being both from me, both to each friend,
I guess one angel in another’s hell:
Yet this shall I ne’er know, but live in doubt,
Till my bad angel fire my good one out.

Sonnet 144

To typer elsk har jeg av komfort og fortvilelse,
Som lik to ånder forfører meg ennå:
Den bedre engelen er en mann, lys og pen,
Den dårligere ånden en kvinne farget mørk.
Å vinne meg snart til Helvete, min kvinnelige onde,
Fristet min bedre engel fra min side,
Og ville korrumpere min helgen til å bli en djevel,
Lokkende hans renhet med hennes falske stolthet.
Og om min engel blir til en djevel,
Mistenke kan jeg, om enn ikke direkte si;
Men værende begge fra meg, begge til hver venn,
Jeg gjetter en engel i en annens Helvete:
Dog dette skal jeg aldri vite, men leve i tvil,
Til min dårlige engel jager min gode ut.

Kommentar til språket og oversettelsen

Jeg har mange ganger skrevet om vanskeligehtene med å oversette det engelske ordet love til norsk i poetiske tekster. Det engelske ordet er både verb og substantiv, det betegner både kjærlighet og elskov, det er stamme i ordet lover, elsker, og det er kort og poetisk. Norsk er ikke i nærheten av å ha noe tilsvarende. Ordet kjærlighet ødelegger rytmen i en sonett, og «elske» er ikke helt det samme. I denne sonetten er det ekstra vanskelig, siden ordet står i flertall, og i originalen har to betydninger: to typer kjærlighet og to elskere. Så jeg tvinger inn vendingen to typer elsk, og håper det blir forståelig. Suggest i linje to er nok brukt i betydningen forfører. Ordet fair i linje 3 er også ofte problematisk å oversette, på engelsk betyr det på Shakespeares tid både lys og pen, og mange andre ting, mens på norsk må man velge en enkelt av betydningene. Her er det spesielt problematisk, siden mannen – den bedre engelen – er lys, mens den verre, kvinnen, er mørk. I sonetten blir det uttrykt gjennnom det som nesten må kalles en eufemisme, coloured ill. Jeg skriver det direkte i min oversettelse, at kvinnen er mørkt, selv om det strengt tatt ikke er det som står.

Resten av oversettelsen er ikke gjort grundig.

Gloseliste

Glosene er slått opp på nettsiden Ordnett.no, det vil si i kunnskapsforlagets blå ordbøker.

woo 1. fri (til), oppvarte, gjøre kur til 2. strebe etter 3. (overført) fri til, innynde seg (hos), lokke
fiend 1. ond ånd, djevel, demon, satan 2. udyr, djevel 3. (om barn) djevelunge, plageånd
4 (hverdagslig) slave av en last, fanatiker, fantast, entusiast

Kommentar til sonetten

Dette var så langt som jeg kom i første omgang. Med tiden vil posten bli utfylt, og gjort ferdig.

Sonett 143, av William Shakespeare – Lo, as a careful housewife runs to catch

Dette er kanskje den mest uhøytidelige av Shakespeares sonetter. Det bryter med sonettradisjonen og høypoesien, der den kvinnelige utkårede skal være et nesten utilnærmelig ideal, så skjønn og ufeilbarlig at hun ikke lar seg beskrive med ord, og poeten skal være fullstendig uverdig i møte med henne. Det er altså en kontrast mellom den elskede og den elskende som skal strekkes ut til det maksimale, ordene i sonetten eller diktet skal komme rent til kort, uansett hva poeten skriver, skal den skjønne være bedre. Her, i denne sonetten, blir den kvinnelige utkårede sammenlignet med en husmor som glemmer seg i det et fjærkre stikker av, slik at hun forfølger dette i stedet for å passe på barnet sitt. Den forelskede poeten er da dette barnet, som skriker og roper på oppmerksomhet.

Sonnet 143

Lo, as a careful housewife runs to catch
One of her feathered creatures broke away,
Sets down her babe, and makes all swift dispatch
In pursuit of the thing she would have stay;
Whilst her neglected child holds her in chase,
Cries to catch her whose busy care is bent
To follow that which flies before her face,
Not prizing her poor infant’s discontent;
So runn’st thou after that which flies from thee,
Whilst I thy babe chase thee afar behind;
But if thou catch thy hope, turn back to me,
And play the mother’s part, kiss me, be kind;
So will I pray that thou mayst have thy ‘Will,’
If thou turn back and my loud crying still.

Sonnet 143

Se, lik en aktsom husmor løper for å fange
En av hennes fjærkledde vesener rømt avsted,
Setter ned sin baby, og gjør alt raskt ekspedert
I jakt etter det hun ville ha til å bli;
Mens hennes neglisjerte barn setter etter henne,
Skriker for å fange henne hvis travle omsorg er rettet (mot)
Å følge det som flyr for ansiktet hennes,
Uten å bry seg om sitt stakkars spebarns misnøye;
Slik løper du etter hva som løper fra deg,
Mens jeg, ditt barn, jager deg langt bak;
Men hvis du fanger det du håper på, kom tilbake til meg,
Og spill rollen som mor, kyss meg, vær snill;
Så vil jeg be om at du kan ha din Will.
Hvis du komer tilbake og stiller min høye gråt.

Kommentar til språket og oversettelsen

I arbeidet med oversettelsen og denne kommentaren bruker jeg Oxford-utgaven av Shakespeares Complete sonnets and poems og omtalen av sonetten på nettsiden Shakespeare sonnets, i tillegg til ordbøker.

Det lille ordet lo, er ikke det normalt norske engelskkyndige kan best. Noen kjenner det kanskje fra uttrykket lo and behold, mens de som jobber en del med språket og særlig eldre tekster, vet at dette er et verb som betyr «å se». Shakepseare har en velutviklet finfølelse for lydene i språket. Det vanlige engelske ordet for å se, to see, har en skarp i-lyd, en lyd som ikke gjør seg i myke, poetiske omgivelser. Så Shakespeare unngår det, som han også ofte unngår skarpe og harde og lukkede konsonanter, språklydene i sonettene er så godt som uten unntak behagelige, og det er også slik forskningen forsøker å skille ekte Shakespeare fra forfalskninger. Om en poetisk tekst eller sonett utgitt i Shakespeares navn inneholder mange korte vokaler, skarpe lyder og/eller harde konsonanter, så er det nok kanskje ikke mesteren selv som har skrevet dem. I The passionate pilgrim er det en sonett med linjen: And stood stark naked on the brook’s green brim, (det er tekst nummer 6, linje nummer 10). Den skal angivelig være av Shakespeare, men vendingen stood stark naked har disse skarpe, korte lydene man ikke finner ellers i Shakespeare (det er umulig å lese ‘st’ og ‘k’ med finfølelse, alle vokalene er korte) , så dette er nok ikke skrevet av ham. Det er ikke jeg som har funnet frem til dette, jeg gjengir ordene til Colin Burrow, redaktøren av Oxford-utgaven av The complet sonnets and poems, og dette er fra side 80 i forordet. Samme bok kan om denne sonetten skrive at housewife (husmor) ble uttalt ‘hussif’. Ordet careful skal ha i seg både «full av omsorg», men også «full av bekymring» Bildet er av en husmor som virkelig vil at alt skal være i orden i husholdningen. De fjærkledde vesenene eller skapningene (creatures) er nok kyllinger, men det er også foreslått det dreier seg om fjærkledd pryd på snobbete mennesker. Den litt tungvinte vendingen makes all swift dispatch kunne blitt oversatt bare til «løper så fort hun kan», for det er det det betyr. Første fire linjer introduserer altså bildet av en bekymret og omsorgsfull husmor, som setter ned babyen sin for å løpe så fort hun kan etter en kylling eller noe annet fjærkledd, som har rømt avsted.

Vendingen holds her in chase betyr å jage henne eller å løpe etter henne, som Oxfords English Dictionary oppgir som en fast vending for ordet chase (jakt), og som også Shakespeare selv bruker i Coriolanus (I.7.18-19). Barnet som skriker for å fange (cries to catch) den jagende husmoren kan skrike både mens det jager henne, men kanskje også skriker for å påkalle seg oppmerksomheten hennes, og fange henne på den måten. Ordet bent (bøyd) er i denne sammenheng brukt i betydningen «rettet mot», eller kanskje «bøyd mot», jeg har lagt til mot i parentes for å gjøre dette klart. Linje 6 fortsetter inn i linje 7, med at oppmerksomheten altså er rettet mot det fjærkledde vesenet som flyr foran henne (flies before her face). Vendingen inneholder også litt provokasjon, noe som flyr foran ansiktet er ganske irriterende, noe man vil ha vekk. Å prise (prizing) barnets misnøye (discontent) er litt uvanlig, siden det er positivt og negativt ladede ord satt sammen. Omskrevet er det «uten å bry seg om barnets misnøye». Jeg setter det opp slik i oversettelsen, så meningen blir klar. I linje 5 – 8 fortsetter bildet fra de fire første, det er spebarnet som jager moren, som jager noe fjærkledd som har rømt fra henne, mens barnet også forsøker å påkalle morens oppmerksomhet.

I linje 9 kommer poenget med sammenligningen i de åtte første linjene frem. Slik denne husmoren løper etter de fjærkledde skapningene, slik løper hun (den mørkhårede kvinnen, the dark lady)_ etter det som flykter fra henne (flies from thee). I linje 10 sammenligner poeten seg selv med det gråtende barnet, som ikke kan gjøre noe for å få morens oppmerksomhet. Her har forskningen tolket det til litt av hvert når det gjelder Shakespeares psyke, det tror jeg kanskje man skal være litt forsiktig med. I linje 11 blir det ikke forklart godt hva hun håper på å fange (catch thy hope), i bildet må det da være kyllingen som har rømt, men om dette er et bilde på andre menn hun jager, så er det vel litt at hun skal fange dem? Og så vende tilbake til ham, barnet? Jeg får ikke dette til å gå opp, og kan egentlig bare forstå det sånn at han venter at hun skal komme tilbake uansett. Om hun kysser ham, og er mor og omsorgsfull igjen, så er det greit. Det er nesten som om han bare aksepterer situasjonen, han er glemt, hun jager andre, men han vil, som et lite barn, alltid ha moren tilbake, og vil hun skal være som før. Jeg kan vanskelig se hvordan dette skal kunne leses annerledes.

Mot slutten spiller også denne sonetten på ordspillet med Shakespears fornavn, Will. Det er også det engelske ordet for vilje, og slang for det mannlige kjønnsorgan. For mer om dette, sjekk sonett 135. Ordspiller går denne gangen på at hun kan ha sin Will – altså William, og hun kan ha sin Will – altså vilje. Det kan hun, hvis hun kommer tilbake og stiller den elskende poetens – eller barnets – gråt. Hvis hun virkelig vil ha de mennene hun jager etter, så er det jo et spørsmål om hun egentlig får viljen sin, om hun vender tilbake til ham, poeten, men det er en annen sak. Det må også med at det at kvinnen skal ha sin vilje, det var ordtak i perioden: «Woman must have their will weilst they live, because they’ll make none when they die«, som Oxford-utgaven refererer.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no, der kunnskapsforlagets blå ordbøker ligger til grunn.

lo (gammeldags) se
housewife husmor, hjemmeværende husmor
dispatch 1. avsendelse, avsending, forsendelse (av bud, melding, varer e.l.) 2. (rask) ekspedering 3. drap, likvidasjon 4. hast, il 5. rapport, depesje, telegram 6. ilgods
pursuit 1. forfølgelse, jakt 2. (overført) jakt, streben, jag 3. syssel, beskjeftigelse, aktivitet 4. det å følge (noe) med øynene 5. (sport) jaktstart (også ski), forfølgelsesritt (sykkel) 6. (jus, spesielt skotsk) rettergang
chase 1. jakt, forfølgelse 2. viltreservat
3. bytte

Kommentar til sonetten

Dette er ikke av Shakepeares mest berømte sonetter, og i den grad den er berømt, så er den det fordi den er så enkel og uvanlig. Den mørkhårede kvinnen blir sammenlignet med en husmor på jakt etter et fjærkre, mens den elskende poeten er det gråtende spebarnet som forfølger henne. Dette er et bilde på hvordan hun jager andre menn, mens hun egentlig er hans. Det er vanskelig å ta det helt alvorlig, og det er det neppe meningen vi skal gjøre heller. Denne sonetten skal fremkalle latter og smil, det er en liten, uhøytidelig lek, ganske utypisk for sonettsjangeren og høypoesien.

Min gjendiktning

Jeg har skrevet før om og det er vel kjent at det er vanskelig å oversette sonettene der Shakespeare lager ordspill av fornavnet sitt. I denne versjonen forsøker jeg en litt uvanlig vri, med å legge til -je til Will, slik at det blir en slags «vilje». Ellers er det jo en del nødrim og tvang i disse oversettelsene, som mer har karakter av å være en øvingsoppgave enn å reprodusere stor poesi. For å ha utbytte av disse sonettene, er det nok nødvendig å streve seg gjennom originalene. Men siden originalen er litt uhøytidelig, føler jeg meg fri til å være litt uhøytidelig selv, i gjendiktningen.

Sonnet 143

Se, lik en husmor som løper fort
For å fange en fjærkledd rømt avsted,
Sett’ ned sin baby, får i hast alt gjort
I jaken på den hun ville ha med;
Mens det glemte barn setter i styr,
Skriker, jager henne hvis sinn er bøyd
Mot følge det som for ansiktet flyr,
Uten ense sitt spebarn misfornøyd;
Slik jager du det som løper fra deg,
Mens jeg, ditt barn, jager lengre bak til;
Men fang du ditt håp, kom så hjem til meg,
Og spill din mors part, kyss meg, vær snill;
Så vil jeg be du kan ha din Will-je.
Kom du tilbake min gråt å stille.

ES2017

Sonett 142, av William Shakespeare – Love is my sin, and thy dear virtue hate,

Sonettene har vært forsømt gjennom sommeren, så nå forsøker jeg å ta dette arbeidet igjen, og poste anstendige versjoner av dem. De blir først postet som et upast, og så senere med tiden forbedret og gjort ferdig. Målet er at også utkastene skal være anstendige og lesverdige poster. Dette er et utkast under arbeid, og som jeg forhåpentligvis vil komme et stykke på vei med…

Sonnet 142

Love is my sin, and thy dear virtue hate,
Hate of my sin, grounded on sinful loving:
O! but with mine compare thou thine own state,
And thou shalt find it merits not reproving;
Or, if it do, not from those lips of thine,
That have profaned their scarlet ornaments
And sealed false bonds of love as oft as mine,
Robbed others’ beds’ revenues of their rents.
Be it lawful I love thee, as thou lov’st those
Whom thine eyes woo as mine importune thee:
Root pity in thy heart, that, when it grows,
Thy pity may deserve to pitied be.
If thou dost seek to have what thou dost hide,
By self-example mayst thou be denied!

Sonnet 142

Kjærlighet er min synd, og din kjære dyd hat,
Hat av min synd, begrunnet i syndig elsk:
Å! men sammenlign bare din egen tilstand med min,
Og du skal finne den fortjener ingen klander;
Eller, hvis den gjør det, så ikke fra leppene dine,
Som har vanhelliget deres skarlagensrøde ornament
Og forseglet falske kontrakter av kjærlighet så ofte som mine,
Robbet andre senger for utbyttet av leien.
Vær det lovlig (at) jeg elsket deg, som du elsker dem
Som dine øyne lokker slik mine trygler deg:
Dyrk svindlet medynk i ditt hjerte, når det vokser.
Din medynk kan fortjene medynk.
Hvis du ikke søker å ha hva du gjemmer,
Med selv-eksempel kan du bli nektet!

Kommentar til språket og oversettelsen

Første linje inneholder allerede noen problemer, både i originalen, og enda mer i oversettelsen. Ordene love(kjærlighet), sin (syn), virtue (dyd) og hate (hat) er enkle ord med en enkel grunnbetydning. Oversettelsen av ordet love volder alltid problemer, særlig når det blir gjentatt i forskjellige former, og opptrer både som substantiv og verb. På norsk er man nødt til å bruke forskjellige ord, og som jeg har skrevet mange ganger er det norske ordet kjærlighet langt og upoetisk, umulig å få til å passe inn i en femfotet jambee, som en sonett skal være. Dette er kjente problemer, og gjør at norsk egentlig ikke er noe språk for sonetter, så vi har ikke så mange av dem. Vanskeligere og viktigere er det å finne ut av og få formidlet uklarheten i sammensetningen kjærlighet er min synd, og din kjære dyd hat, som det ord for ord må bli oversatt. Nettsiden Shakespeare-sonnets skriver en lang kommentar til akkurat denne linjen, men han som forvalter denne siden har det med å gå litt egne veier, og til å være veldig opptatt av øvrige poeter og sonettskrivere i Shakespeares samtid. Oxford-utgaven av Shakespeares sonetter og dikt har en kortere kommentar, men også en kommentar som ikke later som den løser problemet. Det er litt spesielt å kalle dyden for hat, og man må kanskje spørre for hvem? eller om poeten virkelig mener hun sonetten er tilegnet har hat som en kjær dyd? En tolking kan være at dyden til kvinnen vekker hat i poeten, siden han ikke kan få henne, en annen at dyden hennes kvalifiserer for hat, siden den forakter den forelskede poeten og kjærligheten hans. At hans kjærlighet er synd er det gode forklaringer for en kristen tid der seksualakten var synd, og han ønsket den med henne, eller har gjennomført den. Det er også et litterært virkemiddel å sette sammen slike motsetninger av gode egenskaper (love, virtue) med noe dårlig og ulovlig (sin, hate), så det må også med i regnskapet. Linje 2 bygger videre på linje 1, og holder på ambivalensen. På norsk kommer meningen med grounded on klarere frem enn i originalen, det er «bygget på», eller altså «begrunnet i». Det er frivillig uklarat om det er synden (sin) eller hatet (hate) som er begrunnet i den syndige elsken, men hatet i linje 1 har altså å gjøre med den forelskede poetens synd, som er hans kjærlighet eller elsk (love, for begge). Linje 3 har hos meg en mild omskriving for å få meningen klarere frem, «bare» står ikke i originalen, og jeg har byttet om på rekkefølgen av din og min (tilstand). Det som står på norsk, er sånn den engelske skal forstås. Fjerde linje skulle være ganske grei, det eneste er valget av ord å oversette reproving med. Her finnes alternativer.

Linje 5 fortsetter direkte resonneringen fra de foregående linjene, med å si at om den (sinful loving) fortjener kritikk (reproving), så skal det ikke være fra hennes lepper (lips of thine). Linje 6 bruker en del mektige ord med sterke religiøse konnotasjoner, profane er vanhellig, bokstavlig fra latin det som foregår utenfor tempelet, mens scarlet ornaments (skarlagensrøde ornament, pynt) for bibelkyndige som Shakespeares samtidige bringer tankene til den skarlagenkledde skjøgen (nå oversatt med horen) i Johannes åpenbaring, kapittel 17. Jeg ser ornament er gangbar norsk for det latinske ordet ornare – «pryde», men det er ikke et ord jeg pleier å bruke, så jeg setter det opp i ordlysten. Det skarlagensrøde ornamentet i diktet er fargen på leppene, eller kanskje bruken av en skarlagensrød leppestift. Den dag i dag er vel bruken av scarlet særlig på engelsk assosiert med noe skummelt, syndig og farlig, om enn det kanskje i dag ikke er så mange som vet hvorfor. Uttrykket seal false bonds (forsegle falske kontrakter) fortjener litt forklaring, noen har kanskje sett et sånt rødfarget segl som brev og kontrakter ble lukket igjen med i eldre tider, det var en forsikring om at det som stod inni var originalt. Bond har grunnbetydning bånd, selvsagt, men det blir også brukt om forskjellige typer obligasjoner, obligasjonslån, gjeldsbrev, kausjon og andre finansielle avtaler og kontrakter, eller bindinger. Ordet kontrakt er ikke med i listen over mulige oversettelser, men det er ordet jeg synes gir best og klarest mening her, så jeg velger det. Det er altså leppene hennes som forseglet disse falske kontraktene av kjærlighet, med andre enn den forelskede poeten. Han har selv gjort det, skriver han i samme linje, men hun har altså gjort det vel så ofte. Altså skulle hun ikke hate ham, for en synd som hun også selv har begått. Den konkrete betydningen av forsegle en kontrakt (seal a bond) kan være et kyss, det er det leppene hennes som gjør, eller det kan være i overført betydning, altså et overført stempel hun gir på utroskapen sin, når den er begått. Den norske oversettelsen min av linje 8 er kanskje litt klønete, men den sier det samme som originalen, med nokså de samme ordene. Meningen kan være ganske konkret, når hun ligger med andre i utroskap, stjeler hun «utbyttet» (revenue) som kanskje kunne kommet om denne personen hadde ligget med noen i ekteskap, altså kunne fått et barn.

Ordene be it skal i originalen leses som en stavelse. Ordene er formelle, som norsk «la være lov(lig)», altså «la være lovlig at jeg elsker deg, som du elsker dem» – min synd er ikke større enn din, det jeg gjør ikke verre enn det du gjør. Linje 10 følger på, med at dine øyne lokker (woo) disse andre, ganske likt sånn som mine øyne bønnfaller (importune) deg. Igjen skulle synden og skylden være jevnt fordelt. Det lille engelske ordet woo er  for øvrig veldig flott og poetisk, og ikke så lett å få med i en norsk utgave av et dikt. Linje 11, med Root pity in thy heart, that, when it grows, er vanskelig, der pity er et slik kort og greit engelsk ord med rikt betydningsinnhold, hvor det ikke er mulig å finne noe tilsvarende på norsk. Vanskeligheten forsterkes med at ordet blir brukt igjen, og igjen, i linjen under. Helst skal man da ha samme ord alle tre ganger også på norsk. Jeg forsøker meg med det helst nynorske «medynk», selv om det ordet er lite brukt i norsk dagligtale og i norsk bokmål. Det engelske pity er som man vet, helt vanlig og dagligdags.

Root er «rot», brukt som verb «slå rot», i imperativ. Kanskje går det med en norsk oversettelse «dyrk». Pity er også et sånt kort, greit engelsk ord, med rikt og assosativt betydningsinnhold, som gjør seg i et dikt, og som det ikke er lett å finne noe tilsvarende norsk ord for. Jeg låner i denne versjonen av oversettelsen litt nynorsk, for å få det til litt mer poetisk enn det umulig rytmiske ordet medfølelse.

Slutten har en oversettelse jeg gjerne skulle forbedret, men tiden strekker ikke til i denne utgaven av posten.

Gloseliste

Glosene er slått opp i Ordnett.no, der kunnskapsforlagets blå ordbøker ligger til grunn.

virtue 1. (moral) dyd 2. fordel, fortrinn 3. iboende kraft, effekt, evne, yteevne 4 (religion) forklaring: klasse av engler
merit fortjene, gjøre seg fortjent til, være verdig
reproving bebreidende, irettesettende, misbilligende,
profane 1. vanhellige, profanere, spotte 2. krenke, misbruke
scarlet skarlagenrød, purpurrød
ornament 1. ornament 2. (også overført og om person) pynt, pryd 3. prydgjenstand, pyntegjenstand, pynteting 4. utsmykning, dekorasjon, sirat, ornament, ornamentering, utsmykning 5. (musikk) forsiring
revenue 1. (også Public Revenue(s)) statsinntekter 2. (om investering, eiendom e.l.) inntekt, utbytte, avkastning
rent 1. (hus)leie 2. (om land) forpaktningsavgift, grunnrente, jordrente
importune trygle, bønnfalle, mase på, plage
rook 1. (fuglearten Corvus frugilegus) kornkråke 2. svindler, juksemaker, falskspiller 3. (sjakk) tårn

Kommentar til sonetten

Det vil komme.

Sonett 141, av William Shakespeare – In faith I do not love thee with mine eyes,

Ikke før jeg var ajour med sonettene og det meste annet på blogggen, så kom jeg noen måneder på etterskudd. Våren og sommeren er en vanskelig tid for denne type blogging, i alle fall for meg i mitt liv. Så jeg vil – forhåpentligvis – bruke høsten til å hente meg selv og bloggen inn igjen. Først vil postene bli postet litt halvferdige, så vil de bli forbedret. Det er en travel tid for meg, med mye å gjøre, så dette vil ta litt tid. Jeg vil prøve å holde det slik at innlegg som blir postet holder en anstendig kvalitet, sånn at den er lesverdig også i den uferdige versjonen.

Sonnet 141

In faith I do not love thee with mine eyes,
For they in thee a thousand errors note;
But ’tis my heart that loves what they despise,
Who, in despite of view, is pleased to dote.
Nor are mine ears with thy tongue’s tune delighted;
Nor tender feeling, to base touches prone,
Nor taste, nor smell, desire to be invited
To any sensual feast with thee alone:
But my five wits nor my five senses can
Dissuade one foolish heart from serving thee,
Who leaves unswayed the likeness of a man,
Thy proud heart’s slave and vassal wretch to be:
Only my plague thus far I count my gain,
That she that makes me sin awards me pain.

Sonett 141

Så sant elsker jeg deg ikke med mine øyne,
For de ser i deg tusen feil;
Men i mitt hjerte som elsker hva de forakter,
Som, til tross for synet, er glad for å være litt fjollete.
Heller ikke finner mine ører glede i din tunges melodi;
Heller ikke ømme følelser, tilbøyelig til simpel kontakt,
Verkel smak, eller lukt, ønsker å bli invitert
Til noen sensuell fest med deg alene:
Men mine fem sanser eller mine fem sanser kan
Få et tåpellig hjerte vekk fra å tjene deg,
Som lar igjen upåvirket likheten av en mann,
Ditt stolte hjertes slave og usle vasall:
Bare min plage, så langt jeg teller min gevinst,
At hun som gjør at jeg synder, belønner meg med smerte.

Kommentar til språket og oversettelsen

Oversettelsen er foreløpig bare et lite og uferdig første utkast.

In faith er ikke så mye «i tro», som «i sannhet«, Oxford-utgaven av Shakespeares sonetter og øvrige poesi har ordforklaringen truly, indeed. De har også en liste over fire betydninger i ordet error, «feil»: (a) physical defects; also (b) mistakes (such as her reluctance to recognize that the poet is old in 138); (c) sins; (d) wanderings (often with an association of licentiousness). Alle disse underbetydningene kan ligge også i det norske ordet feil. Despite of view viser til til tross for hva de ser, altså hva øynene ser,  eller til tross for et overflatisk utseende. Det er vanskelig å få til en god oversettelse med ordet dote, gitt i gloselisten. De fire første linjene består av en setning, som sier at det ikke er med øynene poeten elsker den mørkhårede kvinnen (dark lady), men med hjertet, som trosser synssansen og liker å være litt tøysete, altså liker å trosse det som skal være fornuftig – eller, altså: liker denne kvinnen uansett.

Linje fem er som man ser smått omskrevet. Thy tounges tune, «din tunges melodi», er melodien i språket, stemmen, ikke ordene hun bruker. Tender feeling er «ømme følelser», stort sett dekkende det samme på engelsk og norsk, mens base touches er vanskeligere å dekke med «simpel kontakt», som jeg har prøvd. Base er lav, eller simpel, mens touch er «berøring», også seksuell, men ikke nødvendigvis. Linjen omfatter sansene, jeg vil nesten si indre og ytre følelser, følelsen av kjærlighet og den fysiske følelsen av kontakt, berøring. Sonettskriveren vil altså ha det til at han elsker sin utkårede mørkhårede kvinne med mer enn det.

Linje 12 fik jeg ikke helt til. Det samme gjør snart omtale og oppussing av linjene 9 – 12.

Slutten krever nok en nærmere forklaring. Den kommer.

Gloser

Glosene er slått opp i Ordnett.no, som bruker kunnskapsforlagets blå ordbok.

dote gå i barndommen, være litt fjollete
prone 1. tilbøyelig 2. liggende (på magen / nesegrus) 3. liggende flat, liggende utstrakt 4. (gammeldags) hellende, skrånende 5. (overført) krypende
dissuade fraråde, overtale til å la være
unswayed (om person) upåvirket, uberørt
wretch 1. stakkar 2. uslingkrekskurk 3. (spøkefullt) skøyer

 

Kommentar til sonetten

Oversettelse, gjendiktning og kommentar til språk og innhold vil komme med tiden.

Sonett 140, av William Shakespeare – Be wise as thou art cruel; do not press

God morgen! Det er første dagen i april, første virkelige vårdag, og hva passer vel bedre enn å starte en slik dag med en god gammel sonett av mester William Shakespeare? Vi har nå kommet til nummer 140 i rekken, og begynner å øyne at det vil bli en ende på dette. Etter denne er det bare 14 igjen, og bare 12 som handler om den mørkhårede damen (the dark lady) sonettene fra 127 har handlet om.

Sonett 140 fortsetter i sporene fra 139, der den elskende poeten forsøker å ta et oppgjør med at den mørkhårede damen han elsker, også flørter med andre. Det går sterkt innpå ham, og han har klandret henne, noe hann også gjør i denne sonetten, men han kommer til at han må tilgi henne. Her, i 140, følger mer av kvalene som følger med, og det viser seg at her er sterke følelser utenfor poetens kontroll, og han frykter de skal drive ham til galskap. Det er bare en av flere ting han frykter, i denne ganske intense sonetten, hvor det er presset inn mange skiftende og sterke sinnsstemninger på de bare 14 linjene.

Sonnet 140

Be wise as thou art cruel; do not press
My tongue-tied patience with too much disdain;
Lest sorrow lend me words, and words express
The manner of my pity-wanting pain.
If I might teach thee wit, better it were,
Though not to love, yet, love to tell me so;
As testy sick men, when their deaths be near,
No news but health from their physicians know;
For, if I should despair, I should grow mad,
And in my madness might speak ill of thee;
Now this ill-wresting world is grown so bad,
Mad slanderers by mad ears believed be.
That I may not be so, nor thou belied,
Bear thine eyes straight, though thy proud heart go wide.

Min oversettelse

Sonett 140

Vær vis som du er slu; press ikke
Min tungebundede tålmodighet med for mye forakt;
Så sorgen låner meg ord, og ordene uttrykker
Hva min medlidenhetsløse smerte består i.
Hvis jeg kunne lære deg litt smarthet, så var det bedre,
Om ikke å elske, så likevel, elsk å si meg så
Slik gretne, syke menn, når døden er nær,
Ikke får annet nytt enn helse fra sine leger;
For, hvis jeg skulle fortvile, så vil jeg bli gal,
Og i min galskap kunne snakke stygt om deg;
Nå er denne vridde verden blitt så elendig,
At syke ryktemakere blir trodd av syke ører.
At jeg kanskje ikke er slik, eller du beløyet,
Bær dine øyne strakt, om enn ditt stolte hjerte går vidt.

Kommentar til oversettelsen

Denne sonetten har ikke så mange vanskelige ord, og skulle ikke være så vanskelig å lese i original og forstå. Den byr imidlertid på noen vanskeligheter når den skal oversettes til norsk.

Jeg vet ikke om det er de fine lydene i det engelske ordet cruel, som gjør at jeg aldri kan finne en tilfredsstillende erstatning på norsk for en poetisk tekst. Forslagene ordboken setter opp er lange og stygge, det føles ikke og er ikke det samme å oversette so cruel med «så grusomt». Ord som «slem» blir for snilt, ord som «ond» er å overdrive, og ordbokens forslag ødelegger også den poetiske rytmen. My tongue-tied patience er selvfølgelig «min tungebundede tålmodighet», der tongue-tied i tillegg til å fylle ut det nødvendige antall stavelser i linjen, også fungerer til å understreke at denne tålmodigheten er anstrengt, «tungen er bundet fast». Underforstått: man ville gjerne snakket, protestert, men gjør det ikke. Jeg tar likevel ordet vekk i oversettelsen, for «min tungebundede tålmodighet» blir overlesset på norsk. Det er tålmodigheten som ikke skal presses. Lest i linje tre er «av frykt for» (for fear that – http://www.shakespeares-sonnets.com/sonnet/140), den første betydningen i Oxford dictionary: with the intention of preventing (something undesirable); to avoid the risk of. Hele linjen uttrykker en frykt for at sorgen skal låne poeten ord, og orden igjen skal uttrykke det som kommer i linje 4. Den linjen har jeg skrevet kraftig om, for å gjøre den forståelig på norsk. Jeg har satt opp i gloselisten alternativ for ordet manner, og ordet pity-wanting er som man ser satt sammen av pity (medlidenhet) og wanting (mangle). Det skulle bli noe sånt som «medlidenhetsmangel», et ord som gjør seg dårlig på norsk. Derfor omskrivingen.

Å oversette wit er ofte en utfordring. Det er samme ord som i vårt «vittig», et ord som nå er sklidd over i å bety «morsom», men som opprinnelig var mer beslektet med «visdom». Vi har et nokså tilsvarende i vårt «vidd», men det er ikke så mye brukt som engelske wit, og i hvert fall ikke så familiært som Shakespeares wit er for de som kjenner ham. Oxford-utgaven av sonettene og diktene skriver at i denne sonetten er det common sense, sometimes tending to sharpness, canniness’ in the period. Shakespeare Words skriver wit mental sharpness, acumen, quickness, ingenuity. Så man kunne kanskje for If I might teach thee wit i veldig hverdagslig norsk skrevet «om jeg våget lære deg å oppføre deg», eller «turte lære deg sunn fornuft», eller kanskje «om jeg kunne lære deg å oppføre deg litt smartere». Kanskje er det «smart» som i dag ligger nærmest det Shakespearske wit. Jeg oversetter derfor med «litt smarthet». Linjen Though not to love, yet, love to tell me so; er en forvanskning, subjektet you (du) er utelatt, enkelt sagt skal det være «selv om du ikke elsker (meg), skal du si (meg) at du gjør det». Jeg har vridd det litt til i min oversettelse. Testy (gretten) er et ord Shakespeare bruker sjelden, Oxford-utgaven av sonettene skriver at det betyr «irritabel» (irritable) og «kranglevoren» (querulous), ofte blir brukt med en antydning at den testy personen mangler noe (deficiency). «Gretten» skulle vel dekke dette greit. Linjen No news but health from their physicians know hører sammen med den over. Gamle, syke og gretne menn vil ikke høre annet enn gode nyheter fra doktorene sine, de vet ikke annet, og slik vil ikke den elskende sonettskriveren heller vite annet enn at den mørke damen ennå elsker ham. Min omskriving i oversettelsen presser kanskje det som egentlig står i originalen, noe.

Linjene 9 og 10 er forholdsvis enkle, både i originalen og i oversettelsen. Tanken der er også grei å få grep om, den sier – sånn cirka – at om han skulle bli så fortvilet (på grunn av at hun ikke elsker ham) som han burde, så ville han bli gal, og i den galskapen ville han begynne å snakke stygt om henne. Det er for øvrig en fin måte å uttrykke sterk og lidenskaplig kjærlighet på, han er ikke redd for fortvilelsen og galskapen i seg selv, men for konsekvensen at den skal gjøre at han begynner å snakke stygt om kvinnen han elsker. Linje 11 har en sammensetning av typen som pleier å by på problemer, ill-wresting, der ill er «dårlig, syk, skadelig, med mer», wresting er «vridning, rykk». Jeg tror ikke meningen blir så feil om jeg kutter ut ill i min norske oversettelse, «vridde verden» for ill-wresting world skulle gi nokså de riktige assosisasjoner. Til slutt i denne linjen dekker det engelske ordet bad mer enn noe tilsvarende norsk ord kan erstatte det med. Det vanligste ordet, «dårlig», synes jeg blir for mildt. Å oversette grown til «blitt», skulle være greit i denne sammenhengen. Verden er blitt elendig, dårlig, bad. Tolvte linje sier at gale bakvaskere blir trodd av gale ører, believed be (trodd å være) er omskriving av are belived (er trodd). Slik sier også jeg det i min oversettelse.

That I may not be so (at jeg ikke må være så) i linje 13, viser tilbake til mad (gal) i linjene over. At du heller ikke skal bli beløyet (nor thou belied), bygger opp til konklusjonen i aller siste linje. Hvem som skal belyve henne er kanskje ikke helt klart, resten av sonetten handler jo ikke så mye om at noen skal lyve om henne, men det kan være disse bakvaskerne (slanderers) fra tredje kvartett, eller det kan dreie seg om noe annet. Med bear thine eyes straight menes at hun skal holde øynene rett frem (på ham, poeten), og ikke se på andre. Hjertet kan imidlertid gå andre steder, det kan go wide.

Gloseliste

Glosene er slått opp på kunnskapsforlagets blå ordbok via ordnett.no.

cruel 1. grusom, ondskapsfull, sadistisk 2. (hverdagslig) grufull, skrekkelig, forferdelig
lest 1. for at ikke, for ikke å, av redsel for at, i tilfelle (noe skulle hende) 2. for at
disdain subst. forakt, ringeakt
manner 1. måte, vis 2.opptreden, oppførsel, maner, holdning 3. stil, maner, skrivestil 4. type, slag
testy irritabel, humørsyk, utålmodig, prippen
ill-wrestingsammensetning -> wresting vridning, rykk
slanderer bakvasker

Kommentar til sonetten

En sonett i engelsk stil slik Shakespeare skriver dem i dronning Elisabeths tid består av tre kvartetter og en kuplett til slutt. De tre kvartettene uttrykker hvert sitt bilde, hver sin tanke, hver sin idé, mens kupletten til slutt består av en konklusjon eller en oppsummering. Bildene i de tre kvartettene er ofte ganske like, ofte bare variasjoner over et tema, forskjellige måter å si det samme på. Det er sjelden en dialog, utvikling av et tema eller idé, eller tanker og ideer satt opp mot hverandre. Det er ikke som i de italienske sonettene fra Petrarch, og andre, der det i løpet av sonetten kommer en vending, og man i siste halvdel (strengt tatt er det ingen halvdel, det er de siste seks linjene, mot de åtte første) ser tingene på en annen måte. Her, i denne sonetten er de tre bildene i de tre kvartettene tre forskjellige måter for sonettskriveren å uttrykke hvordan det er når den mørkhårede damen han skriver til, ikke elsker ham, og han på samme tid vet det og ikke vil vite det. Han synes hun behandler ham stygt, siden hun ikke gjengjelder kjærligheten hans, men han vil ikke klandre henne for det, for han elsker henne jo.

Det er ment og skrevet ganske sterkt, der i starten, hvor sonettskriveren oppfordrer sin elskede til å være like vis (wise) som hun er grusom (cruel) mot ham, hun må ikke presse ham – eller hans  tause tålmodighet (tongue-tied patience) – med for stor forakt. En referanse som ikke gjelder lenger, men som kunne gjelde på Shakespeares tid, er at kriminelle og mistenkte forbrytere som nektet å snakke, ble presset under tortur til å gjøre det. Dette presset var konkret, en tung gjenstand ble lagt over brystet på den mistenkte, mens han lå på en skarp stein, slik at han ganske bokstavlig talt ble presset til å snakke enten han var skyldig eller ikke. Bildet går opp i sonetten også, siden poeten føler det som tortur å se hvordan hans elskede forakter ham gjennom å flørte med andre, og at dette kan presse også ham til å snakke, det vil si snakke ut om hva hun gjør mot ham. Det burde hun være vis nok til ikke å gjøre, siden hun også vil ta skade av det. Her, i denne sonetten, ber han om det oppriktig, for her vil han henne ikke noe vondt, og frykter bare for hva han kan komme til å si om han mister kontrollen over seg selv. Han vil ikke si det selv, men sorgen kan gi ham ordene og de ordene kan uttrykke hvordan det er.

I linjene 5 til 8 vil han selv forklare henne den visdommen han etterspør i de fire første. Her er han roligere, kaller ikke henne grusom eller beskylder henne for noe, vil bare ha henne med på det selvbedraget han trenger. Om hun ikke elsker ham, så må hun likevel si hun gjør det. Sammenligningen går til gretne gamle menn, som ikke vil høre sannheten om sin sykdom. Dette bildet er mer humoristisk, han nedvurderer seg selv, for han er vel knapt noen gretten gammel mann. I linjene 9 til 12 er det tilbake til fortvilelsen. Og på ny er det sånn at det han frykter ikke er fortvilelsen i seg selv, men det at den skal resultere i at han snakker stygt om henne han elsker. Dette kaller han galskap (madness), og han frykter også at i denne vridde verden kan gale rykter bli trodd av gale ører. Merk at ingen steder i denne sonetten er det noen egentlige anklager mot henne for det hun gjør. Poenget er ikke at hun er slem eller grusom mot ham, men at det hun gjør fører til at han kan gå for forstanden, og deretter gjøre skade på henne ved å snakke stygt om henne. Det er det han frykter.

Konklusjonen er her at for at han ikke skal bli gal, syk på sinnet, og hun ikke skal bli løyet om (belied) eller baksnakket av ham, så må hun holde øynene rett, om enn hjertet kan gå dit det vil. Det vil si at det må se ut som om hun ennå er med ham, selv om hun i hjertet ikke er det.

Min gjendiktning

Som alltid er gjendiktningene mer en stiløvelse, mer enn et seriøst forsøk på å lage stor poesi. Det gjelder å få inn det nødvendige antall stavelser og de riktige rimene, og for å få til det, må det inngås en rekke kompromisser. Det er litt eksperimentering også i disse øvelsene, og nå om dagen prøver jeg også å låne inn litt ord fra nynorsk for å få det til å gå opp.

Sonett 140

Vær vis som du er slem; og ikke press
Mitt tause tålmod med for stor forakt;
Så sorgen gir meg ord som alt mitt stress
Og smerte uten medynk så får sagt.
Om jeg deg lærte vett, det bedre var,
Om ikke elske, så si det du gjør
Som gretne, syke menn før døden snar,
Kun nytt om helse fra legen får hør’ ;
For, hvis jeg fortvilte, så ble jeg gal,
Og så i galskap stygt om deg kan si;
Den vridde verden er gått så i ball,
At syk ryktespredning sykt trodd vil bli.
Så jeg ei blir slik, du beløyd av skitt,
Bær øyet strakt, om hjertet ditt går vidt.

 

 

Sonett 139, av William Shakespeare – O! call not me to justify the wrong

Den klassiske, italienske sonetten i tradisjonen fra Petrarca har oppbygningen 8 + 6 linjer, der hver av de to delene har et intrikat rimmønster som binder delen sammen. Typisk er det a-b-b-a, a-b-b-a og c-d-c, d-c-d, eller noe sånt, det kan variere i den siste sekstetten. Inndelingen er også viktig med det at den siste halvdelen inneholder noe annet enn den første, det skjer et skifte, en vending, på italiensk volta. Hver av linjene er strengt oppbygd, med femfotede jamber, og alltid kvinnelig, trykklett utgang, slik praktisk talt alle ord på italiensk har. Men sonetten er likevel asymmetrisk, den første halvdelen er noe større, den andre halvdelen er ikke helt balansert mot den.

I den engelske sonetten, den Shakespeare skriver i, er asymterien enda større. Der er oppbygningen 4 + 4+ 4 + 2, eller tre kvartetter og en kuplett. Rimmønsteret er – så godt som uten unntak – a-b-a-b, c-d-c-d, e-f-e-f, g-g, og det varierer mellom mannlig og kvinnelig utgang, slik det er vanskelig å unngå på engelsk og andre germanske språk. Med denne oppbygningen er det vanskelig å få til den italienske volta, denne vendingen, for den engelsek sonetten er ikke delt i to på samme måte. Den mest naturlige todelingen er de 12 første linjene og de 2 siste, med de første 12 til å legge frem saken, og de to siste til å komme med konklusjonen. Ofte er de to siste linjene i en engelsk og en Shakespearsk sonett en slags oppsummering, en slags spisset måte å si det som allerede er sagt.

Det er naturligvis flittig diskutert hvorfor den engelske sonetten utviklet seg slik, hvorfor den ikke fulgte sine italienske forbilder. Den naturlige forklaringen er at det skyldes språket, det intrikate rimmønsteret blir anstrengt i mindre rimvennlige språk enn det italienske, de engelske poetene fikk det ikke så godt til i denne versjonen, og merket det godt selv. Den engelske tenkemåten og kulturen er kanskje også litt mer vennlig innstilt til en kjapp, morsom vri mot slutten, en vittig sluttreplikk, og ikke denne italienske stilen med å sette to tanker opp mot hverandre. Her skulle jeg nok kjent Petrarcas sonetter bedre for å uttale meg riktig, jeg kjenner bare et lite utvalg, og gjengir her diskusjonen, (for eksempel som den blir lagt frem på podcasten The sonnet, til BBC In our time, der Sir Frank Kermode, professor Philip Levin og professor Jonathan Bate diskuterer).

I sonetten jeg skal poste i dag, nummer 139, så er oppbygningen mer slik man finner den i de italienske sonettene. Denne sonetten har en slags volta, en vending, i linje 9, der poeten skifter meningen fra ikke å ville tilgi den svarthårede kvinnen for hva hun gjør med ham, til kanskje å ville gjøre det likevel. Rimmønsteret er imidlertid det samme som alltid hos Shakespeare, så det er ikke helt slik at vi kan snakke om en inndeling mellom 8 + 6, slik vi kan med de italienske. Fremdeles er det også slik at den siste kupletten inneholder en vittig konklusjon, en konsis oppsummering av det sonetten ellers handler om.

Sonnet 139

O! call not me to justify the wrong
That thy unkindness lays upon my heart;
Wound me not with thine eye, but with thy tongue:
Use power with power, and slay me not by art,
Tell me thou lov’st elsewhere; but in my sight,
Dear heart, forbear to glance thine eye aside:
What need’st thou wound with cunning, when thy might
Is more than my o’erpressed defence can bide?
Let me excuse thee: ah! my love well knows
Her pretty looks have been mine enemies;
And therefore from my face she turns my foes,
That they elsewhere might dart their injuries:
Yet do not so; but since I am near slain,
Kill me outright with looks, and rid my pain.

Min oversettelse

Sonett 139

O! Be ikke meg forsvare det gale
Som din uvennlighet legger på mitt hjerte;
Skad meg ikke med ditt øye, men med din tunge:
Bruk makt med makt, og drep meg ikke med list,
Si du elsker andre, men i mitt åsyn,
Kjære hjertevenn, la være å gløtte ditt øye til andre:
Hva trenger du skade med list, når din makt
Er mer enn min overpressee forsvar kan overvære?
La meg unnskylde deg: ah! min kjærlighet vet så vel
Hennes fine blikk har vært mine fiender;
Og derfor fra mitt ansikt snur hun mine fiender,
At de fra andre steder vil kaste sin urett:
Gjør ikke slik, men siden jeg er nær å være drept,
Drep meg straks med blikk, og få fjernet min smerte.

Kommentar til språket og oversettelsen

Oversettelsen er  ennå ikke helt renskrevet. Jeg fortsetter slik jeg har lagt meg til, å forsøke å oversette meningen, heller enn å gjøre det ordrett. Sonetten har en også en del vanskeligheter, noen av slik at må anstrenge seg litt for å få noen mening ut av dem.

Utropet O! i starten er en slags vokativ, en slags høytidelighet, annerledes enn oh, som kunne vært bruk. Jeg ser verken nettsiden ShakespeareSonnets eller Oxford-utgaven (lenke til Google-books, der bare deler av boken ligger ute) av sonettene og diktene kommenterer dette. Derimot kommenterer de fortsettelsen, Call not me to justify the wrong, som skal være en variant av «be ikke meg om å forsvare de gale tingene du her har gjort». Direkte oversatt er justify selvsagt «rettferdiggjøre», men dette ordet er langt og tungt på norsk, «forsvare gjør jobben», så blir meningen klar også. Det samme gjelder for ordet unkindness i linjen under, «uvennlighet» er kanskje ikke den beste oversettelsen. Linjen Wound me not with thine eye, but with thy tongue betyr at hun ikke skal skade med med «talende blikk», men si tingene rett ut, med tungen. Denne meningen blir utviklet utover i sonetten. Linjen Use power with power er også litt mystisk, både i originalen og i oversettelsen «Bruk makt med makt». Det skal nok bety at hun skal bruke makten hun har direkte, ikke bruke list, slay me not by art. De fire første linjene sier altså at hun ikke skal be ham rettferdiggjøre det gale hun gjør (ikke elsker ham, også elsker andre), og at hun skal være åpen med ham, si tingene rett ut, ikke bare fortelle ham tingene med blikket.

Thou lov’st elsewhere i linje 5 er at hun elsker en annen, hennes kjærlighet er ikke til ham, så hun skal si at hun elsker et annet sted enn hos ham (Tell me thou lov’st…), før linjen fortseter med et «men», but, og så: in my sight. Det siste betyr «mens jeg ser på», og det er vel grunn til å sette dette i forbindelse med linje 3, der hun sier at hun må si (med tungen) tingene som de er. Her er det altså at om hun elsker en annen, som han vet hun gjør, så må hun si det til ham. Man kan kanskje legge til her en liten kvalitetsdom, at Shakespeare uttrykker seg veldig knapt, men akkurat her ikke så veldig elegant. Det er ikke slik at meningen i disse linjene kommer av seg selv. Dear heart, «kjære hjerte», er henne, forbear brukt her er «hold deg fra, la være», så To glance thine eye aside blir å «gløtte på andre». Så hun skal ikke ha noen sideblikk til andre enn ham. Jeg erstatter heart med «hjertevenn», så skulle linjen bli klarere på norsk, enn den er på engelsk. På engelsk betyr selvfølgelig look både blikk og utseende, pretty looks er flertall, så fine blikk, kanskje.

Injuries står i flertall, jeg har satt det norske urett i entall.

Dette var så langt jeg kom, for nå.

Gloser

Glosene er slått opp på Ordnett.pluss.

slay 1.  (gammeldags eller litterært) drepe, myrde, slå i hjel 2.  (hverdagslig) overvelde, imponere, få noen til å gi seg ende over

forbear 1. avholde seg fra, unnlate, la være, avstå fra 2. (gammeldags) tåle, bære over med 3. (gammeldags) beherske (seg) 4. (gammeldags) unnvike, unngå 5.  (gammeldags) være tålmodig

cunning 1. slu, listig, utspekulert 2. (amer., hverdagslig) søt, deilig, nett, god 3. (gammeldags) dyktig, flink

bide 1. oppholde seg, være (et sted) 2. vente

dart 1. kaste, sende, slynge, skyte 2. fare, pile

Kommentar til sonetten

På vei.

Min gjendiktning

Gjendiktningen er gjort i april, i alle fall påbegynt da.  Her prøver jeg å eksperimentere med en ekstra, trykklett stavelse til slutt i noen av linjene, for å få rimene til å gå opp. I likhet med resten av sonetten er den langt fra renskrevet.

Sonett 139

O! Be meg ei forsvar’ det vonde
Som din usnillhet vil på hjertet legge;
Skad meg ei med blikk, men med din tunge:
Bruk makten du har å få meg brekt ned,
Si du elsker andre, men mens jeg ser,
Kjære hjertevenn, la være å gløtte ditt øye til andre:
Hva trenger du skade med list, når din makt
Er mer enn min overpressee forsvar kan overvære?
La meg unnskylde deg: ah! min kjærlighet vet så vel
Hennes fine blikk har vært mine fiender;
Og derfor fra mitt ansikt snur hun mine fiender,
At de fra andre steder vil kaste sin urett:
Gjør ikke slik, men siden jeg er nær å være drept,
Drep meg straks med blikk, og få fjernet min smerte.

O! call not me to justify the wrong
That thy unkindness lays upon my heart;
Wound me not with thine eye, but with thy tongue:
Use power with power, and slay me not by art,
Tell me thou lov’st elsewhere; but in my sight,
Dear heart, forbear to glance thine eye aside:
What need’st thou wound with cunning, when thy might
Is more than my o’erpressed defence can bide?
Let me excuse thee: ah! my love well knows
Her pretty looks have been mine enemies;
And therefore from my face she turns my foes,
That they elsewhere might dart their injuries:
Yet do not so; but since I am near slain,
Kill me outright with looks, and rid my pain.