Epitafer, av William Shakespeare

Store norske leksikon skriver at et epitaf er et gravmæle med innskrift, en minnetavle over en fremstående person i en kirke. Skikken går langt tilbake, viktige menn vil gjerne ha sitt minne husket, og har gjort det med å bygge store gravmonument, og pyntet med kunst og innskrifter. I litteraturen har det også blitt en egen sjanger. Slike tekster skulle få plass på gravsteinen, og måtte være korte og fyndige. Mange av dem er standardformuleringer med standardvisdom, mens noen er mer originale og med sin egen vri.

Shakespeare skrev en del slike epitafer for forskjellige mennesker i hans samtid. I alle fall er det flere epitafer som er tillagt ham. Det passer godt å avslutte min 10 årige gjennomgang av alle dikt Shakespeare har skrevet, alt av sonetter og smådikt, og noen utdrag fra teaterstykkene, med samlingen epitafer. Desto mer passende er det, at den siste skrev han til seg selv.

Ben Jonson

Her vil jeg ha med en sjelden personlig historie. Det var i Bergen, på 90-tallet, eller like over år 2000, vi satt en gjeng i Studentteateret Immaturus, og en jeg kaller med initialene HMH fortalte om Shakespeare og Ben Jonson. Det handlet om epitafen Jonson begynte på, og Shakespeare avsluttet. Han her, HMH, studerte teatervitenskap, på hovedfagsnivå, så vidt jeg husker, og kjente til både Shakespeare og Jonson. Det gjør jeg også nå, men den gang var dette mitt første møte med Jonson, og den lille rivaliseringen han og Shakespeare hadde. Historien setter forholdet mellom dem ganske godt på plass. Jonson begynner ganske bra, men Shakespeare avslutter ved å vise hvem som er mesteren.

Teksten må deles i to, for å få frem effekten.

Here lies Ben Jonson
That was once one

Here ligger Ben Jonson
Som en gang var én.

Legenden vil ha det til at Jonson skribler dette ned på en lapp, og leverer det over til Shakespeare, så han skal fortsette. Shakespeare skriver epitafen ferdig med dette:

Who while he lived was a slow thing
And now, being dead, is no thing.

Som mens han levde var en langsom ting
Og nå, når han er død, er ingen ting.

Hele livet siden har jeg husket at det var et eller annet kult med Ben Jonson og William Shakespeare, og at de skrev en eller annen epitaf sammen. Men jeg har måttet slå opp flere ganger for å se hva det var, nå igjen.

Det var kanskje med en viss skuffelse jeg første gang så i ordentlige utgivelser av Shakespeare, at teksten nok er apokrofisk. Oxford-utgaven skriver det sedvanlig nøkternt, teksten er tilegnet Shakespeare i Bodleian manuskriptet av 1650. Den finnes også i flere manuskripter. Det er utmerket mulig at Jonson og Shakespeare satt og drakk sammen, og skriblet ned noen rim i lag, men at akkurat denne utvekslingen skal ha funnet sted, passer bedre med at noen senere har sittet og tenkt seg, hva de kunne ha skrevet. Poenget i den er typisk Shakespeare, noe som ikke gjør det mindre sannsynlig at beundrere av ham skal ha tenkt det ut.

Både historien og epitafen er likevel artig. Så artig at jeg legger den inn en gang til, samlet, og uten oversettelse og kommentar.

Here lies Ben Jonson
That was once one
Who while he lived was a slow thing
And now, being dead, is no thing.

Elias James

Denne epitafen var å finne i søndre sideskip i St. Andrew-kirken, nær garderoben, som ble ødelagt i den store brannen i 1666. Den finnes i John Stows, Survey of London (1633), men uten å være tilknyttet Shakespeare eller noen annen forfatter. Den er også svært lik mange andre epitafer. Først i Bodleian manuskriptet av 1650 er det tilegnet Shakespeare.

When God was pleased, the world unwilling yet,
Elias James to nature paid his debt,
And here reposeth. As he lived, he died,
The saying strongly in him verified:
«Such life, such death». Then, a known truth to tell,
He lived a godly life, and died as well.

Min oversettelse

Når Gud var fornøyd, men verden ennå ikke,
Betalte Elias James sin gjeld til naturen,
Og her plassert. Som han levde, døde han,
Talemåten ble i ham bekreftet sterkt:
«Som i livet, som i døden». Så det er helt sant å si,
Han levde et godt liv, og døde like så.

Etter min mening er epitafen litt anonym. Det samme var den personen epitafen er tilegnet, Elias James. Han var den ølbrygger (brewer) som døde ugift, og etterlot seg 10 pund til de fattige. Eiendommen hans lå nær Shakespeares i Puddle Dock Hill, så de to kan ha kjent hverandre eller visst om hverandre. Det gjør det mulig at Shakespeare skrev teksten, men ingen kan vite. Som alltid har engelskmennene gjort absolutt alt ut av det lille som finnes av informasjon, og Oxford-utgaven av diktene henviser til Leslie Hotson, Shakespeare’s sonnets dated (1949), for den fulle diskusjonen om saken. Jeg vil kalle det – fascinerende.

An Extemporary Epitaph on John Combe, A Noted Usurer

I den neste epitafen er det litt mer krutt.  Oversatt blir tittelen: En improvisert epitaf om John Combe. En kjent ågerkar. Jeg er ikke så kjent i engelsk at jeg vet om usurer er et ord som engelskmenn er familiære med, men jeg vet at den norske oversettelsen ågerkar ikke er kjent i dag blant folk flest. Det er et gammelmodig ord, om folk som lånte ut ting til ågerrente. Lånehai, er kanskje dagens ord for å uttrykke noe tilsvarende, men som det er forskjell på å låne i dag og før, så er det forskjell i å være ågerkar og lånehai. I alle fall er usurer, om det er ågerkar eller lånehai, et sterkt negativt ladet ord.

John Combe døde 10. juli 1614, og ble begravd i Stratford. Det er ikke sånn at Shakespeare og Combe hadde noe dårlig forhold. Tvert i mot så stod de to familiene nær hverandre. Combe etterlot også Shakespeare 5 pund i testamentet sitt. Videre bygde de sine monumenter av samme stein, og Shakespeare etterlot sverdet sitt til Johns bror, Thomas. Så det er ikke så mye mer her, enn at John Combe gjennom utlånspraksisen sin ble blant Stratfords rikeste, og at Shakespeare selvsagt er den mest kjente dikteren derfra.

Ten in the hundred here lieth engraved
A hundred to ten his soul is ne’er saved.
If anyone ask who lieth in this tomb,
«O ho!» quoth the devil, «’tis my John-a-Combe.»

Min oversettelse

Ti av hundre ligger her begravd
Hundre til ti er hans sjel aldri frelst.
Hvis noen spør hvem som ligger i graven,
«Å hå!» sa djevelen,, «det er min mann, John Combe.»

Ti av hundre er ti prosent, ågerrenten. Renten på dagens forbrukslån kan være atskillig høyere, men får du 10 % avkastning på kapitalen din, blir du raskt rik, om du har litt å starte med. Det står om Combe at lending money at the usual ten in the hundred made him the richest man in Stratford. (Shakespeare in Warwichshire, 119), Oxford-Shakespeare 726. Jeg siterer Oxford-utgaven av sonettene og diktene til Shakespeare, en utgave som igjen siterer Shakespeare in Warwichshire, som jeg ikke har lest. Uansett ble Ten in the hundred en talemåte i tiden. Det samme er motsatsen, hundred to ten, her ment som odds i et veddemål, vedder du en tier, gir jeg deg hundre, på at sjelen hans ikke blir frelst. Også dette er folkevett i tiden, ågerkarene er djevelens menn, de kommer ikke til himmelen. Spørsmålet If anyone ask er standard i sånne korte gravmæler, eller epitafer. Formuleringen ble også brukt i den til Sir Edward Stanley.

Diktet er så artig at jeg spanderer en liten gjendiktning.

Ti av hver hundre her ligger begravd
Hundre til ti på han aldri blir spart.
Hvis noen vil spør hvem som ligger her sånn,
«Hå hå!» sa Fanden,, «det her er John Combe.»

Another Epitaph on John Combe

For de som likte John Combe, er det én til om ham. Den første må nok leses litt humoristisk, om enn det kanskje er spesielt å lese noe humoristisk, om noen som nettopp er død. John Combe var altså en reell, levende person, og det er mulig å få sikker kunnskap om ham og hans forhold til Shakespeare, da det finnes kilder og rettsdokument. Så her støtter jeg meg til Oxford-utgaven av Shakespears sonetter og dikt, som igjen støtter seg til en utgave ved Bodleian-biblioteket, Ashmole 38, på side 180, der det står: «He being dead, and making the poor his heirs, hee [Shakespeare] after writes this for his epitaph». Videre står det at denne John Combe, ågerkaren, testamenterer 5 pund til Shakespeare, og 30 til de fattige. Det står mer i J. Q. Adams, Shakespeare as a Writer of Epitaphs», Chicago 1923.

Howe’er he livèd judged not,
John Combe shall never be forgot
While poor hath memory, for he did gather
To make the poor his issue; he, their father,
As record for his tilth and seed
Did crown him in his latter deed.

Min oversettelse

Hvordan han enn levde ikke dømt,
John Combe skal ikke bli glemt
Mens fattige har hukommelse, for han samlet inn
For å gjøre de fattige til sin sak: han, deres far,
Som opptegnelse for hans avling og frø
Kronet ham i hans senere gjerning.

Dette er mer en normal epitaf, uten at jeg synes den har så mye ved seg. Oversettelsen er litt vanskelig å få i glatt og god norsk, engelskkyndige ser lett hva som er problemet. Poenget er at John Combe ikke vil bli glemt av de fattige, for han gjorde deres sak til sin. Jeg er ikke sikker på hvem he (han) er, i linje 4, men det er han som kroner ham i siste linje. I min lesing skulle både he og him være John Combe, men det vil bety at han kroner seg selv, og slik kan det umulig være. Det gir mening hvis he i linje 4 er Gud, men da kan jeg ikke forstå hvorfor forfatteren ikke bare skriver God, Gud. Det er ikke så mye å bråke med. Det er ikke noe dikt å huske for annet enn at det godt mulig er skrevet av Shakespeare.

Upon the king

Dette er en epitaf som godt kan forbigås i stillhet. Det er lite som indikerer at dette er av Shakespeare, annet enn at han var blant the King’s Men, og at han var den ledende forfatteren der. Men det kan være skrevet av hvem som helst. Teksten finnes under et bilde av James I, satt foran hans Works (1616). Det blir tillagt Shakespeare i to manuskript, Folger V.a.160 (1633-34) og Folger V.a,262(1650). Men Bodleian Ashmole 38 mener det heller er Robert Barker eller John Bill som skrev det, de som stod for trykkingen av boken og bildet. Her er også argumentet at om det korte diktet virkelig var av Shakespeare, så ville det stått der.

Crowns have their compass, length of days their date,
Triumphs their tombs, felicity her fate:
Of more than earth, can earth make none partaker,
But knowledge makes the KING most like his maker.

Min oversettelse

Kronen har sin omkrets, dagene sin dato,
Triumfer sine gravsteiner, lykken har sin skjebne:
Av mer enn jord, kan jorden ikke gjøre noen deltaker ,
Men kunnskap gjør KONGEN mest lik skaperen.

På meg virker dette å være nokså intetsigende, og enda en tekst ettertiden må bale med, fordi noen har klart å knytte navnet Shakespeare til den.

Epitaph on himself

Så er vi kommet til epitafen Shakespeare (angivelig) skrev til seg selv. Det er den siste teksten jeg kommer til å poste av Shakespeare. Det er rett og slett ikke mer å ta av. Etter dette, vil arbeidet med ham bestå i å fullføre og forbedre innleggene som allerede er postet. Hovedtyngden er selvsagt de 154 sonettene, de seks månedene med utdrag fra teaterstykkene og mer eller mindre tvilsomme småtekster, er mer av kursorisk interesse. Epitafen til Shakespeare er godt kjent, i alle fall vet mange som i utgangspunktet har litt interesse for Shakespeare, at det finnes en morsom epitaf om ham. Jeg trodde selv en stund dette var original Shakespeare, men må nok en gang i møte med bedre kunnskap gå med på at dette er standard, folkelig visdom, proverbial, som engelskmennene sier. Det hindrer ikke at det er en artig tekst.

Good friend, for Jesus’ sake forbear
To dig the dust enclosèd here.
Blessed be the man that spares these stones,
And cursed be he that moves my bones.

Linjene er gravert inn på steinen ved graven hans i Stratford, så det er reelt epitafen til Shakespeare, dette her. Oxford-utgaven av sonettene og diktene skriver at linjene er der for å hindre at knoklene blir flyttet til det som på engelsk kaller Charnel house, et slags hus for benrester. Hvorvidt det er Shakespeare selv som har skrevet dem, kan vi aldri få vite. Og det er også å melde at benrestene til Shakespeare har fått ligge i fred. Ingen har våget å utfordre forbannelsen.

Også om dette står det side opp og ned i flere bøker. Oxford-utgaven har flere referanser. Jeg vil ha med at noen utgivelser på 1600-tallet, Folger, ikke har med de to første linjene. Det er også de to siste som er kjent, og som det er snert i.

Dermed er jeg ferdig. Shakespeare skal få ligge i fred, for meg. Jeg skal ikke røre benrestene hans, jeg skal spare steinen, hedre minnet. Det eneste som gjenstår, er gjendiktningen av epitafen.

Gode venn, for Jesu’ skyld la vær
Å grave i støvet omsluttet her.
Velsignet være han som sparer denne stein,
Forbannet være han som flytter mine bein.

Reklamer

Korte dikt og småtekster, av William Shakespeare (kanskje)

Nå begynner vi virkelig å gå tom for dikt å poste av William Shakespeare. De 154 sonettene ble postet fra bloggens begynnelse til juni i år. Så var det tre måneder med utdrag fra teaterstykkene, tekster som kan fungere som dikt. I oktober var det en ganske grundig gjennomgang av sonetter å finne i teaterstykkene hans. Nå kommer en tilsvarende grundig gjennomgang av småtekster tilegnet Shakespeare, skriblet på lapper og vegger forskjellige steder, og med egenskaper som kjennetegner et dikt.

Det er ikke mange av dem. Til grunn legger jeg Oxford-utgaven av The Complete Sonnets and poems, redigert av Colin Burrow. trykket i 2002. Så tekstsnuttene som kommer seg inn der, kommer seg også inn i denne bloggposten. Jeg har også skrevet dem av derfra, og ikke sett etter alternative versjoner eller ytterligere sånne tekster på internettet. De gangene jeg har gjort det, har det ikke vært mye å finne. Disse tekstene har også mest kursorisk interesse, og er nesten mest å sammenligne med skriblerier man tidligere skrev på doveggene. For alle sammen er det også spekulasjoner om Shakespeare virkelig er forfatteren.

Shall I die (utdrag)

Først ut er diktet Shall I die. Det er et lengre dikt, på 1700-tallet antatt å være av Shakespeare, men Colin Burrow tror ikke det, og jeg tror heller ikke det. De første teaterstykkene til Shakespeare er ganske dårlige, må man kunne si. Men etter det har alt han skriver et stempel av kvalitet som nesten er å kjenne igjen i hver eneste setning. Han skrev ikke noe likegyldig. Diktet Shall I die, er likegyldig.

Jeg tar med begynnelsen:

Shall I die? Shall I fly
Lovers’ bait and deceits,
sorrow breeding?
Shall I tend? Shall I send?
Shall I sue, and not rue
my proceeding?
In all duty her beuty
Binds me her servant for ever.
If she scorn, I mourn,
I retire to despair, joining never.

og slutten

Whilst I dreamt, I, exempt
From all care, seemed to share
pleausre’s plenty;
But awake, care take
For I find to my mind
pleasures scanty.
Therefore I will try
To compass mye heart’s chief contenting.
To delay, some say,
In such a case causeth repenting.

Rimerier kaller man dette. Det eksisterer i to manuskripter, begge fra 1630-tallet. På det ene av dem står navnet William Shakespeare på. Det er det hele. Siden navnet Shakespeare står på, lever denne teksten gjennom verdenshistorien, med 9 strofer som dem jeg har presentert. Da diktet ble introdusert med i Oxford-utgaven, oppstod en stor diskusjon om diktets ekthet. Den går ikke jeg inn i, jeg tar bare konklusjonen. Et annet dikt, A Funeral Elegy, har også vært tilegnet Shakespeare. Men her setter Burrow foten ned, og det gjør jeg også. Dette diktet skal ikke med.

Upon a Pair of Gloves that Master Sent to his Mistress

Om et dikt som refereres til med en slik tittel, så snakker vi. Det dreier seg om en tekst i det som kalles Shakespeare Birthplace Trust MS ER.93, i følge Oxford-utgaven av diktene. Det skal være en poetisk antologi (miscellany), eller kanskje bedre sagt «en-sop-i-hop-blanding», der det om denne korte teksten står akkurat det tittelen over sier. Det er: «Shakespeare på et par hansker herren sendte til sin kjæreste». Det er selvfølgelig diskutert grundig hva både denne trusten og disse tekstene er for noe, men det går langt ut over det som er meningen med denne bloggen. Her holder det å si at den er samlet av Sir Francis Fane (1611-1680), rundt 1629. Og så er det teksten:

The gift is small,
The will is all:
Alexander Aspinall

Min oversettelse

Gaven er liten,
Viljen er alt:
Alexander Aspinall.

Alle som kan det minste om poesi vil straks si hva jeg mener med at Shakespeare satte sitt kvalitetsmerke på alt han skrev. Det er bare tre linjer, men det er finurlig og originalt, ordene smetter inn på tungen, rytmen er morsom og helt i tråd med innholdet. Innholdet er også litt mer enn bare det man ser ved første øyekast. Å sende et par hansker er ikke rare gaven, som det står, men det er tanken som teller, eller viljen (will), som det står på engelsk. Underforstått er den ganske godt til stede. Dette er ikke i seg selv så originalt. Det er proverbial, som de sier det så fint på engelsk, litt sånn ordspråkmessig, som vårt «det er tanken som teller».

Alexander Aspinall var rektor (schoolmaster) ved Stratford 1582-1624. Han giftet seg med enken Shaw i 1594, og så skal det være i den forbindelse han kjøpte disse hanskene fra Shakespeares far til sin forlovede. Så er det Shakespeare selv, som skal ha lagt til et lite epigram med denne teksten. Det er opp til hver og én å tro om det er ekte. Til argumentasjonen ligger at enkefru Shaw hadde to sønner, William og July, og at William var en hanskemaker. Ordet will er på engelsk et ordspill for verbet (vilje) og navnet Will (forkortelse for William), i tillegg til at det er slang for «utstyret» til en mann. De som kjenner sonettene til Shakespeare, vet alt om dette.

Om det er Shakespeare eller ikke, er det en artig tekst, synes jeg.

Verses upon the Stanley Tomp at Tong (East End og West End)

Disse to tekstene er å finne i St. Bartholomews-kirken i Trong i Shropshire. De er skrevet på et monument i italiensk stil, til medlemmer av Stanly-familien. Familien Stanly besto av Sir Thomas Stanley, kona Margaret Vernon og sønnen Sir Edward Stanley. Monumentet er udatert, og befinner seg på den nordre side av alteret. Teksten eksisterte ved et besøk i kirken 23. september 1663, hvor noe som heter College of Arms gjorde notater fra kirken (Church notes section), og skrev inn denne teksten der. Selve notatboken fra besøket i kirken, er tapt. Men i margen i den ferdige teksten står det Shakespeare, og det står også om versene at These following verses were made my William Shakespeare the late famous Tragedian. Det er også funnet i flere andre manuskript, med og uten Shakespeares navn, og med flere variasjoner. Deretter løper diskusjonene, hvem er det egentlig til, når er det egentlig skrevet, og er det virkelig Shakespeare?

Engelskmennene tar sin Shakespeare alvorlig. Diskusjonen går grundig, det står ypperlig i Oxford-utgaven, med referanser hvor de skal gå de som vil finne ut mer, alt altså basert på ytterst lite informasjon og holdepunkter. Her på denne bloggen slipper vi det, og kan gå rett til tekstene, først East end, så West end.

East end

Ask who lies here, but do not weep.
He is not dead; he doth but sleep.
This stony register is for his bones;
His fame is more perpetual than these stones,
And his own goodness, with himself being gone,
Shall live when earthly monument is none.

Min oversettelse

Spør hvem som ligger her, men ikke gråter.
Han er ikke død, han bare sover.
Denne steinete protokll er for hans knokler;
Hans berømmelse er mer evig enn disse stein,
Og hans egen godhet, når han selv er borte,
Skal leve når jordiske monument er ingen.

Begynnelsen Ask who lies (spør hvem som ligger her) er standardformuler i tekster som dette. Register er written record. Om det står også i sonett 123.

West end

Not monumental stone preserves our fame,
Nor sky-aspiring pyramids our name.
The memory of him for whom this stands
Shall outlive marble and defacers hands.
When all to time’s consumption shall be given,
Stanly for whom this stands shall stand in heaven.

Min oversettelse

Ei skal monument i stein bevare vårt ry,
Eller skyaspirerende pyramider vårt navn.
Minnet til ham som for dette står
Skal leve lenger enn marmor og skamferendes hender.
Når alt til tidens konsum skal bli gitt,
Stanly for hvem dette står skal stå i himmelen.

Og så var det ikke flere dikt av denne typen. Stor kunst er det ikke, og ikke har det særlig utover interessen om det er Shakespeare eller ikke som har skrevet det. Dette har interesse, fordi når man vil gi ut komplette verk av Shakespeare eller komplette oversikter hva han har skrevet, så vil man gjerne ha med absolutt alt. Det er ikke mulig å vite sikkert, og dermed oppstår diskusjonene. Man kan godt kalle disse diskusjonene som litt sære, og kun for spesielt interesserte, men det er også lov å si at diskusjonene vekker stort engasjement, også for de som ikke bryr seg noe særlig om Shakespeare, og knapt har lest tekstene hans.

Neste uke er det de såkalte epitafene av Shakespeare jeg skal poste. Disse er det noen flere av, og det er også noe sikrere at det er Shakespeare som har skrevet dem. De er også mer artige og finurlige, mange av dem, og har det jeg vil kalle litt av Shakespeares kvalitetsstempel. Lesere av bloggen må være tålmodige en uke.

Sonett 154, av William Shakespeare – The little Love-god lying once asleep

Dette er den siste av Shakespeares sonetter. Og med postingen av den, avslutter jeg ti års arbeid med å få oversatt, kommentert og gjengitt alle Shakespeares 154 sonetter. Det vil si, jeg avslutter ikke arbeidet, med mange av dem er det ennå nok å gjøre. Men alle sonettene har nå en post og en lenke, et arbeid denne bloggen er alene om i Norge. Det finnes andre nettsider som skriver om sonettene, men ingen er i nærheten av å gjøre det så detaljert, og denne bloggen er den eneste som har både oversettelser og kommentar. Heller ikke i bokutgivelser er vi bortskjemte med det i Norge. Sonettene blir oversatt, og gjendiktet, men sjelden komplett, og ytterst sjelden med forklaringer på hva som står i originalen og hva som står i gjendiktningen.

De to siste sonettene skiller seg helt ut fra de 152 første. De fremstår nærmest som en epilog, eller en uavhengig kommentar, eller som å være skrevet for helt andre anledninger og med helt andre formål. Når de nå likevel er med, så passer de på en måte godt. De danner en slags avslutning. Det hadde kanskje vært vanskelig å la en avslutning til den skjønne ungdom eller den mørkhårede kvinnen, bære tyngden av å være en konklusjon. Konklusjonen som står i denne sonetten, passer derimot godt. Kjærligheten og lidenskapen kan varme opp vann, kan varme opp hva som helst, mens vann kan ikke kjøle den, ingenting kan kjøle den.

Sonnet 154

The little Love-god lying once asleep,
Laid by his side his heart-inflaming brand,
Whilst many nymphs that vowed chaste life to keep
Came tripping by; but in her maiden hand
The fairest votary took up that fire
Which many legions of true hearts had warmed;
And so the General of hot desire
Was, sleeping, by a virgin hand disarmed.
This brand she quenched in a cool well by,
Which from Love’s fire took heat perpetual,
Growing a bath and healthful remedy,
For men diseased; but I, my mistress’ thrall,
Came there for cure and this by that I prove,
Love’s fire heats water, water cools not love.

Min oversettelse

Sonett 154

Den lille kjærlighetsguden lå en gang og sov,
Lagt ved hans side hans hjerte-antennende fakkel,
Mens mange nymfer som sverget å holde på kyskheten
Kom trippende forbi; men i hennes jomfru hånd
Den fineste edsvorne tok opp flammen
Som hadde varmet opp mange legioner av sanne hjerter;
Og så var generalen av heftig lidenskap
Sovende, avvæpnet med en jomfruhånd .
Fakkelen slokket hun i en kjølig vannkilde like ved,
Som fra Kjærlighetens flamme tok evig hete,
Og ble til et bad med helberedende virkning,
For sykdsomsrammede menn; men jeg, min elskerinnes trell,
Kom dit for å bli kurert og ved det beviser jeg,
Elskovens flamme varmer opp vann, vann kjøler ikke kjærligheten.

Kommentar til språket og oversettelsen

Som jeg flere steder refererer er denne sonetten tett på den forrige, nummer 153, og gjenforteller den samme historien.

I det siste har jeg begynt å oversette love med elskov i stadig flere av sonettene. Det vanligere ordet, kjærlighet, er ikke helt dekkende, synes jeg, med det at lidenskapen da ikke er ordentlig med. Her, for sonett 154, går jeg for kjærlighet. Som i forrige sonett er kjærlighetsguden (Love-God) Cupido. Linje 2 har de samme vanskeligheter på engelsk som på norsk. Fakkelen som setter fyr i hjerter (= gjør dem forelsket) er et av Cupidos attributter, en av de tingene som kjennetegner ham. Det vanligste attributtet hans er pil og bue. Nymfene i linje 3 er jomfruene til Diana, sjekk kommentarer i forrige sonett. Diana var en gudinne som skulle passe på kyskheten både for seg selv, og for kvinner generelt. Nymfene hennes hjalp henne med det. Arbeidet deres vil bli lettere, om de får has på fakkelen til Cupido. Strengt tatt er nymfer i gresk mytologi vakre, unge kvinner som streifer omkring i skog og mark, men i sammenhengen her kan det vanskelig være disse Shakespeare har tenkt på. Særlig siden de skal vokte kyskheten, mens nymfene generelt sørget for fruktbarhet. I linje 4 står det også at det er fra hennes jomfru hånd (her maiden hand).

Votary (løftebundet, innviet) er en som er bundet av en ed, her en jomfru bundet av løftet om renhet. Merk at dette er det eneste stedet hos Shakespeare hankjønnsformen er brukt om en kvinne, ellers er det votaress. Det er vanskelig å finne et enkelt norsk ord å oversette med. Det norske ordet innviet er mer knyttet til en seremoni, enn til et løfte. Og ordet løftebundet er litt svakt, mens edsvoren kanskje er mer knyttet til å sverge på å utføre en oppgave, enn det en votary er. Uansett er det denne jomfruen til Diana som er denne edsvorne. Legion er et ord brukt både på norsk og engelsk om et stort antall. Det er også navnet på en romersk militær enhet, og dette bildet sitter i når man på Shakespeares tid tenkte seg legioner av engler og djevler i himmel og helvete. Det er fakkelen som har varmet hjertene, og ikke omvendt, selv om setningsstrukturen med varmet etter objektet i en leddsetning kan få det til å se ut litt forvrirende. Jeg har stokket om på rekkefølgen i oversettelsen i forhold til originalen, for å gjøre dette klart. I neste linje er det generel av heftig lidenskap (General of hot desire), noe som tar opp igjen det militære bildet. Denne generalen er den sovende Cupido. Også her i linje 7 og 8 har jeg omplassert leddene i setningen sånn at meningen skal bli klar.

At hun kastet fakkelen i en vannkilde like ved, og dermed kjølte den av, så vi i sonett 153. Jeg oversetter quenched (bråkjølet) med slokket, sånn at det skal bli tydelig hva som skjer for dem som bare vil lese oversettelsen, og ikke alle forklaringene. Kjærlighetens – eller lidenskapens – flamme (Love’s fire) er her konkret fakkelen til Cupido, den varmer opp vannet i kilden den er kastet i. Det er det som gjør at den får evigvarende varme (heat perpetual), også denne referansen er med i nummer 153, der varmen er dateless (datoløs (= uten ende)). Det samme gjelder at varmebadet har helsefremmende virkning, ideen om varme bad stod sterkere i fortiden enn nå, som et sted for å ivareta og forbedre helsen. Jeg har strukket oversettelsen litt, der i linje 11, men meningen er helt korrekt, selv om ordene ikke er det.

Avslutningen av sonetten er ikke helt godt gjort, siden setningen med konklusjonen begynner midt i linje 12, og ikke i de to avsluttende. Sånn blir det at det som hører sammen, ikke er satt sammen, og rimene får formell mer enn forsterkende virkning (gode rim skal skape eller vise frem en forbindelse mellom ordene som rimer, her rimer perpetual på thrall, meningsløst, siden perpetual har å gjøre med varmen i kildebadet, linjene 9-12, mens thrall er om jeg-personen som introduseres her helt til slutt, og kun har å gjøre med linjene 13-14). Siden han ikke blir kurert i dette varmebadet, noe vi så tydelig i sonett 153, betyr det at vannet ikke kan kjølne den sterke lidenskapen, kjærligheten, mens vi altså har tydelig sett at kjærlighetens flamme er i stand til å varme opp vannet.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no.

inflame 1. eggepirreprovoserehisse opptirre 2. (også overført) (an)tennesette fyr påfå til å flamme oppfyre opp 3. (medisin) bli betentgjøre betentinflammerehovne (opp) 4. bli opphisset 5. (også overført) ta fyr 6. (om situasjon) puste til ildenforverre
brand 1. sortslag(s)merkevaremerke 2. (overført) stempelskamplett 3. svijernsvimerke 4. (poetisk) sverdglavinfakkel 5. brannbrent ved 6. (botanikk, plantesykdom) brannsot
chaste 1. kyskrenærbar 2. (overført) strengtuktet 3. (overført) enkelren
votary 1. (religion) innvieten som har avlagt et religiøst løfte 2. dyrkertilbeder(Guds) tjener 3. (overført) ivrig tilhengerentusiastisk utøverivrig forkjemper
quenched bråkjølt
well 1. brønn 2. lyssjakt, luftsjakt 3. heisesjakt 4. senkebrønn, kum, kammer 5. reservoar, beholder 6. petreoleumsteknologi, olje- og gassutvinning, offshore brønn, borebrønn 7. oppkomme, kilde, ile 8. halvlederteknikk sluk
remedy 1.  (medisinlegemiddellegerådbehandling 2. (bote)middel(hjelpe)råd 3.  (jusrettslig tvangsmiddelrettsmiddelkompensasjonavhjelp  (myntpressingtillatt avviktoleranse
thrall (også overført) 1. slavetrell 2. trelldomslaveri

Kommentar til sonetten

For de som vil vite mer om kildestoffet til disse to siste sonettene, anbefaler jeg omtalen av sonett 153 på nettsiden Shakespeare-sonnets. Der står det at det er basert på et dikt i en gresk antologi tilskrevet Marcianus Scholasticus. I boken Shakespeare’s sonnets: With three hundred years of commenatry, står følgende om epigrammet:

Marcianus’s epigram (in [James] Hutton’s translation [1940-41, 386]) is as follows: ‘Beneath these plane threes, detained by gentle slumber, Love slept, having put his torch in the care of the Nymphs; but the Nymphs said one to another: «Why wait? Would that together with this we could quench the fire in the hearts of men.» But the torch set fire even to the water, and with hot water thenceforth the LoveNymphs fill the bath.’

Det blir spekulert om disse sonettene ble skrevet før eller etter de øvrige, noe vi selvfølgelig aldri vil få svar på. I alle fall er de mer som andre sonetter fra Shakespeares samtid, og skiller ikke Shakespeare ut som noe helt spesielt, noe de andre sonettene hans virkelig gjør. Der er det kjærlighet, lidenskap, lengsel og begjær i mange forskjellige faser og kulører, både evig og personlig, slik at de har allmenn gyldighet og også kan relateres til personlig. Mange av de beste sonettene leses utmerket godt isolert for seg, og slik er det nok de aller fleste møter sonettene til Shakespeare i dag, de leser eller hører om de mest kjente. Som syklus stiller de vel så mange spørsmål som de gir svar. Og de gir næring til evigvarende forskning, om hvem den skjønne ungdom i de første 126 sonettene var, og hvem den mørkhårede kvinnen fra sonettene 127-152 kan ha vært.

For meg har det vært å bli kjent med dem på en måte jeg aldri kunne ha tenkt meg, med å skrive om hver og én, fra de 52 første i bloggens åpningsår, 2009, til 12 i året frem til i dag, da en av verdenslitteraturens største sonettsamlinger avsluttes med en uhøytidelig og lite spesiell sonett, nummer 154. Hver av delene i samlingen har hatt en slik utilfredsstillende avslutning, nummer 126 for den skjønne ungdom, og enda mer nummer 152 for den mørkhårede kvinnen. På en merkelig måte skaper disse to merkelige siste en slags avrunding, og det passer jo på sett og vis som en kommentar til alle de andre, at ingenting er i stand til å slokke kjærlighetens flamme, at den bare vil varme opp vannet den blir kastet i, og at det ikke finnes noen kur for det å være forelsket. Det er gammel visdom, gammel allerede da Marcianus Scholasticus samlet ideen i sitt lille dikt år 500 etter kristus. Så gikk det nye 1000 år før Shakespeare tok opp motivet, og avsluttet sin sonettsamling. Etter nye 500 år, skriver jeg om dem begge, her.

Ut året vil det lørdager bli postet andre sonetter og lyriske tekster av Shakespeare, hentet fra stykkene hans og løse tekster. Jeg har ikke bestemt meg for hvilke jeg vil ha med, ennå. Det finnes ytterst få, om noen, dikt og tekster av Shakespeare som ikke hører til i sonettsamlingen eller i et teaterstykke, og det som finnes er av litt tvilsomt opphav. Mange av stykkene til Shakespeare er som kjent skrevet på vers, på blankvers, så der er det mye det går an å hente ut, og presentere som et dikt. I utgivelsen lyrikk gjennom 4000 er det flere eksempler på det, enn på at sonettene er oversatt. Det finnes også en og annen sonett i noen av stykkene, men dette er i de stykkene som regnes som tidlige, og sonettene der holder en annen og lavere standard enn de som er med i de 154 sonettene som ble utgitt sammen i Quarto.

Jeg vil også bruke tiden på å forbedre de sonettene som allerede er postet. Mange av dem er ennå uferdige, og noen er knapt nok påbegynt. I det minste skal alle ha en oversettelse å stole på, litt kommentarer om hva som står og hvordan jeg har tenkt, og en kort presentasjon først og kommentar etterpå. Så er det noen som får et omfang utover det også, med utfyllende kommentarer, og kanskje også en gjendiktning

Min gjendiktning

Gjendiktningen er gjort veldig, veldig fritt, denne gangen. Uhøytidelig som origianlen. Ikke en gang sonettformen er beholdt, eller noen som helst form.

Cupido lå en gang og sov,
Ved hans side flammen lå,
Da ble flammen nymfers rov
Som kyskhet hadde sverget på
Den fine jomfru tok den brann
Som hjerter hadde varmet opp;
Og så var lidenskapens sjefstyrann
Av jomfruhånd blitt ført til stopp.
Ild slokket i en kilde kald,
Som så evig vil bli varmet vel,
Og bli et bad kurere skal,
Syke menn; som jeg, min kjæres trell,
Jeg kom for kur og viste med det,
Cupidos ild kan varme vann, vann kjøler ikke kjærlighet ned.

ES2018

Sonett 153, av William Shakespeare – Cupid laid by his brand and fell asleep

Dette er Shakespeares nest siste sonett. I den og den neste forlater han å skrive om den skjønne ungdom og den mørkhårede damen. Disse to skiller seg helt ut, og er mest en morsom og uhøytidelig historie om hvordan kjærlighetsguden Cupido blir seg frastjålet elskovsfakkelen sin av en av Dianas jomfruer, og at hun forsøker å slokke den i et vann. Det er basert på et dikt i en gresk antologi tilegnet Marcianus Scholasticus fra det femte århundret etter Kristus, skriver nettsiden Shakespeare sonnets. Shakespeare legger i denne sonetten til at vannet ikke klarer å slokke fakkelen, og at det i stedet blir til et sydende bad, som kanskje kan ha kurerende virkning. I alle fall vil han forsøke selv å finne lindring for sine egne lidelser, forårsaket av kjærligheten og lidenskapen, men at en sånn lindring bare kan finnes i elskerinnens øye.

Sonnet 153

Cupid laid by his brand and fell asleep:
A maid of Dian’s this advantage found,
And his love-kindling fire did quickly steep
In a cold valley-fountain of that ground;
Which borrowed from this holy fire of Love,
A dateless lively heat, still to endure,
And grew a seething bath, which yet men prove
Against strange maladies a sovereign cure.
But at my mistress’ eye Love’s brand new-fired,
The boy for trial needs would touch my breast;
I, sick withal, the help of bath desired,
And thither hied, a sad distempered guest,
But found no cure, the bath for my help lies
Where Cupid got new fire; my mistress’ eyes.

Min oversettelse

Sonett 153

Cupido lå ved sin fakkel og falt i søvn:
En jomfru av Diana fant denne fordelen,
Og hans elskovstennende ild ble hurtig søkkvåt
I en kald fjellkilde i området;
Den lånte fra hans hellige ild av elsk,
En tidløs livfull varme, som ennå skulle vare,
Og ble til et sydende bad, som man ennå kan bevise
Virker mot merkelige lidelser med en suveren kur.
Men ved min elskerinnes øye ble elsken tent på ny,
Gutten for en test vil berøre mitt bryst;
Jeg, syk av alt, ønsket hjelp av bad,
Og hurtig dit bort, en trist gjest i ulage,
Men fant ingen kur, badet for hjelpen jeg trenger ligger
Der Cupido fikk ny flamme; min elskerinnes øyne.

Kommentar til språket og oversettelsen

Som i så mange av Shakespeares sonetter og skuespill er det mulig å lese inn ganske saftig seksuell betydning. I denne sonetten er det elskovens ild, som kanskje kan være en kjønnssykdom, elskerinnens øye som også kan være hennes kjønnsåpning, og berøre brystet (touch) som også kan ha en mening av å infisere, smitte. Det er standard symboler, og når man først åpner for å lese på denne måten, så ser man at det gir mening, men det er ikke sånn at det er nødvendig å lese inn disse betydningene for å få noe ut av sonetten.

Brand brukt her, er fakkel. Fakkel er en av kjærlighetsguden Cupidos attributter, en av gjenstandene han ofte avbildes med og som dermed karakteriserer ham. Tanken er at han bruker denne fakkelen til å tenne lidenskapen i folk. Mest kjent og mest brukt av attributtene til Cupido, er buen og pilene, som han skyter med i blinde og gjør folk forelsket. Diana var en gudinne for jakt, og for månen og for fødsel, og hun var kjent for sin kyskhet og sin beskyttelse av kvinner. Hun var omgitt av jomfruer, og det var en av disse som fant denne fordelaktige situasjonen (this advantage). Siden Diana og hennes jomfru skal passe på sin egen og andre kvinners kyskhet, er det bra om de får tatt fra Cupido elskovsflammen hans. Det gjør denne jomfruen i de to neste linjene, hun tar fakkelen fra den sovende Cupido, og dypper den i vannet til en kald fjellkilde (cold  valley-fountain) som lå der. At vannet i kilden også er kaldt, passer godt, så det kan slokke den varme flammen.

Den engelske originalen begynner andre kvartett med relativpronomenet which (som), som skal vise tilbake til fjellkilden (valley-fountain). På norsk går ikke denne bruken av relativsponomenet, vi vil ha det umiddelbart etter ordet det viser til. Her må vi bruke påpekende pronomen, «den». Så det er fjellkilden som får varme fra Cupidos fakkel, når den blir kastet uti. Oversettelsen av ordet love (kjærlighet, forelskelse, elskov) er en sak nesten hver gang det blir brukt i Shakespeares sonetter. Den vanlige oversettelsen når ordet blir brukt som substantiv, er kjærlighet, men jeg oversetter stadig med elsk, der det er passionate love, altså lidenskap. Her skulle det være opplagt. Dateless (uten dato, uten «date», tidløs) er et ord Shakespeare bruker også i sonett 30. Her er det nok meningen at den ikke skal være rammet av tiden, at den er tidløs, alltid vil vare ved. Fra denne blandingen av fjellkilde og elskovsfakkel blir det et sydende bad (seething bath) med kurerende egenskaper (a sovereign cure) mot rare sykdommer (strange maladies). I linje 7 står which yet men prove (som ennå menn (be)viser), der bruken av prove (bevise) går litt i retning av «bekrefte», disse mennene kan ennå i dag bekrefte at det sydende vannet hjelper mot lidelsene deres. Uttrykket sovereign cure («suveren kur») er standard, det er en kur eller medisiner som virker suverent. De rare sykdommene (strange maladies) kan kanskje leses som kjønnssykdommer, men man er kanskje på tryggere grunn om man bare tenker seg alle slags rare lidelser som kan følge av å være forelsket, eller til og med andre ting.. Sonetten er herlig lite spesifikk, her.

Linje 9 sier at fakkelen til Cupido ble tent på ny (new-fired) i øynene til sonettskriverens elskerinne (my mistress eyes). Bildet er velkjent, øynene til forelskede mennesker kan funkle ganske godt, og de kan antagelig tenne opp igjen en sloknet fakkel til kjærlighetsguden. Det går an å spekulere om my mistress er den mørkhårede damen i de foregående sonettene, men det er ikke noe som tilsier at det må være det. Gutten i linje 10 er Cupido, trial (rettslig behandling, prøve) blir her brukt i betydningen «test». Fakkelen til Cupido skal testes ved å la den berøre brystet til sonettskriveren. Så først blir den tent i øynene til elskerinnen, så blir den testet i brystet til poeten. I linje 11 mangler litt pronomen og artikler. Jeg-personen er syk av det hele (sick withal), syk av hele historien, og han ønsker hjelp av et bad, eller av badet. Jeg må nok si jeg leser det som om det er snakk om badet i linje 7, det sydende bad av fjellkilden og Cupids fakkel, eller et helberedende bad. Det er imidlertid omdiskutert. Uansett setter han kursen mot dette badet, trist (sad) og i dårlig balanse, i ulage (distempered).

Så er konklusjonen at denne kuren ikke hjelper ham. Den eneste kuren som kan hjelpe, ligger i hans elskerinnes øyne, der Cupids flamme ble tent på ny.

Gloseliste

Glosene er som alltid slått opp på Ordnett.no, der kunnskapsforlagets blår ordbøker ligger til grunn.

brand 1. sortslag(s)merkevaremerke 2. (overført) stempelskamplett 3. svijernsvimerke 4. (poetisk) sverdglavinfakkel 5. brannbrent ved 6. (botanikk, plantesykdom) brannsot
kindling 1. antenningopptenning 2. opptenningsvedtørrved
steep 1. legge i bløt 2. (la) stå og trekke 3. trekke (ut)vanne ut 4. (om lutefisk) lute (ut) 5. dyppefuktebløte (ut) 6. (bryggeri) støpestøpsette 7. (overført) gjennombløtegjennomsyre
fountain 1. (drikke)fontenespringvann 2. kaskade 3. (overført) kildevelloppkomme 4. (poetisk) kildebrønn 5. beholderreservoar
dateless 1. udatertuten dato 2. (hverdagslig) uten partner 3. tidløssom ikke blir foreldetsom ikke blir gammeldags 4. (poetisk) eldgammel
seething -> seethe 1. sydekokeskumme 2. (gammeldags, matlaging) koke 3. (overført) sydemyldrekokeboble
malady 1. sykdom 2. sykeonde 3. lidelse
trial 1. (jus) rettslig behandlingrettergangprosessrettssakdomsforhandlingprosedyre 2. prøveprøvingforsøkeksperiment 3. prøvekjøringprøveturprøving 4. prøvelse 5. (sport) uttakingskampforsøk, trial (ofte i motorsport og hesteveddeløp)
thither (gammeldags, litterært) der bortdit (bort)derhen
hie (gammeldags, poetisk eller spøkefullt) skynde seghasteile
distempered (gammeldags) (som er) i dårlig humør(som er) i ulage

Kommentar til sonetten

De to siste sonettene til Shakespeare er atskilt fra de andre, og fremstår nesten som en slags epilog. Det er ikke uvanlig å ende høytidelige og følelsesladde sonettsekvenser på denne måten, flere andre i Shakespeares samtid gjorde det.

Fra linje 9 og ut blir sonetten personlig. Der kommer et personlig pronomen inn, my (min), og henter sagnstoffet inn jeg-personens liv og samtid. Det knytter også denne avsluttende sonetten opp mot de foregående om den mørkhårede kvinnen (dark lady), siden det nå igjen handler om my mistress (min elskerinne).

Min gjendiktning

Cupido ved sin fakkel lå og sov:
Dianas jomfru denne fordel fant,
Hans elskovs ild ble dermed hurtig våt
I en fjellkilde på denne kant
Den lånte fra hans hellig’ ild,
En tidløs varme, som ennå held
Og ble et sydende bad, å bevise vil
Mot rar en liding kur så vel.
Men ved henn’s øye ble elsken tent,
Gutten for en test vil røre mitt bryst;
Jeg, syk av alt, ønsket av bad litt hjelp,
Og hurtig dit en gjest så mutt og trist,
Men ingen kur fant jeg, den vil vær’
Der Cupido fikk flamme; i øyet der.

ES2018

Sonett 152, av William Shakespeare – In loving thee thou know’st I am forsworn

Dette er sonetten som avslutter sekvensen til den mørkhårede damen, og også den siste sonetten som går til en spesiell person. De to siste sonettene i samlingen er litt utenom, og er hentet fra gresk mytologi, litt humoristisk og uhøytidelig skrevet. Avslutningssonetten til den mørkhårede kvinnen er imidlertid alvorlig nok. Konklusjonen er ikke noen lystig avslutning på forholdet, og gir ikke noen fred.

Sonnet 152

In loving thee thou know’st I am forsworn,
But thou art twice forsworn, to me love swearing;
In act thy bed-vow broke, and new faith torn,
In vowing new hate after new love bearing:
But why of two oaths’ breach do I accuse thee,
When I break twenty? I am perjured most;
For all my vows are oaths but to misuse thee,
And all my honest faith in thee is lost:
For I have sworn deep oaths of thy deep kindness,
Oaths of thy love, thy truth, thy constancy;
And, to enlighten thee, gave eyes to blindness,
Or made them swear against the thing they see;
For I have sworn thee fair; more perjured eye,
To swear against the truth so foul a lie!

Min oversettelse

Sonett 152

I å elske deg vet du jeg er mensvoren,
Men du er det dobbelt opp, ved å sverge kjærlighet til meg;
I handling brøt du ditt senge-løfte, og rev ny trofasthet i stykker ,
I å sverge nytt hat etter å bære ny elsk:
Men hvorfor anklager jeg deg for brudd på to eder,
Når jeg bryter tjue? Jeg er mer mensvoren;
For alle mine løfter er bare for å misbruke deg,
Og all min ærlige tro er tapt i deg:
For jeg har sverget dypt om din dype snillhet,
Eder om din kjærlighet, din trofasthet, din fasthet;
Og, for å opplyse deg, gav øyne til blindhet,
Eller fikk dem til å sverge mot tingene de ser;
For jeg har sverget deg tro, mer mensvorne øye,
Å sverge mot sannheten sånn en skjendig løgn!

Kommentar til språk, innhold og oversettelse

Ordet forsworn (mensvoren) er også brukt i dikt 5 i The passionate Pilgrim, og i Venus and Adonis, men der mindre relevant. Det finnes også i sonett 66 og 88. Den norske oversettelsen Ordnett.no gir, mensvoren, er ikke det vanligste norske ordet, og gir ikke treff på språkrådets norske ordbok på nettet. Det gjør imidlertid forsvoren, eller forsverge, og det ordet er også tettere opp til originalen. Men den norske betydningen er litt annerledes enn den engelske, engelske forsworn er å sverge falskt, altså sverge noe som ikke blir holdt, eller ikke er sant, mens det norske forsverge (og forsvoren) i følge ordboken er å sverge at noe ikke er sant, altså nekte å tro på. Så det ordet kan ikke brukes. Vi har et uttrykk som heter å begå mened, men det er veldig formelt, og handler om å sverge falskt i retten. Selv om denne sonetten bruker mye juridisk språk, er det kanskje å ta i å oversette med det. De har brutt et løfte om å elske hverandre, og være tro, men de har ikke begått noen mened. Det er omdisuktert hva som menes med at hun er dobbelt mensvoren. I følge Oxford-utgaven av sonettene er den tradisjonelle tolkingen at hun har brutt et kjærlighetsløfte og et ekteskapsløfte. Men det blir i så fall rart hvordan hun i så fall kan ha brutt to løfter, og ikke han. Han også må vel ha vært med både i kjærlighetsløftet og ekteskapsløftet, slike løfter har ikke så stor verdi om de bare blir gitt av den ene parten. I kommentaren til sonetten i Oxford-utgaven er den mer sannsynlige forklaringen den som blir gitt i de neste to linjene. Den forklaringen er imidlertid heller ikke helt tilfredsstillende, da disse linjene skiller mellom å bryte eden i gjerning (linje 3) og i tanker (linje 4). Særlig er linje 4 problematisk, der det står at hun nå har brutt det hun sverget på, ved å sverge hat etter å ha funnet den nye kjærligheten. Det er ikke godt å si nøyaktig hva hun skal ha brutt med det. Så er vi ved enda en av de mange uklarhetene som finnes i Shakespeares sonetter. Merk at det også er forskjellige oppfatninger hvor kommaene skal settes i linjene. Originalen, i den grad man kan snakke om noen original når det gjelder Quarto 1609, har et komma til slutt i linje 3, og ingen komma inne i linjen. Nettstedet Shakespeare Words følger denne, mens Shakespeares sonnets har lagt til et komma etter bed-wow broke. Det er denne versjonen jeg har fulgt. Oxford-utgaven har imidlertid sløyfet kommaet til slutt, og lagt til et inne i linjen, slik at det ser sånn ut:

In act thy bed-vow broke, and new faith torn
In vowing new hate after new love bearing:

Her er vi også ved en diskusjon som aldri vil bli oppklart. Vi kjenner ikke bakgrunnen for Quarto-utgaven, og kan ikke bedømme hva som er trykkfeil, og hva som er hensikten. Forskerne i Oxford har unektelig et poeng når de mener kommaet i Quarto ser rart ut, men det er også et poeng at når man er i tvil, skal man følge det opprinnelige. Jeg legger meg på et slags kompromiss, ved å bruke begge de mulige kommaene. Det er også noen syntaktiske vanskeligheter i disse to linjene. Disse er beholdt i den norske oversettelsen. Torn i new faith torn, er revet i stykker, slik en kontrakt blir revet i stykker. Bearing («bærende») i new love bearing har dobbel betydning, både det å bære en ny kjærlighet i overført betydning, og det å fysisk bære vekten av en elsker hun har oppå seg under seksualakten. Som så mange andre ganger oversetter jeg love med elsk, for å ha med mest mulig av den opprinnelige betydningen.

Perjured er synonym til forsworn, men forsworn blir oftere brukt om løfter av seksuell karakter. Det med at man ser flere feil hos andre enn man gjør hos seg selv, er kjent, folkelig visdom. Her er det hun har brutt to, han har brutt 20, og antallet er brukt i meningen «mange (flere)». Linje 7 sier at «alle mine løfter er eder for å misbruke deg», but to betyr her «bare for å», og misuse har omtrent samme mening og konnotasjoner som norske «misbruke». Det kan være av seksuell art, det kan være å utnytte, og det kan være «å gjøre vondt mot» på forskjellige måter. Viktig er også at det kan bety «snakke falskt om», noe som passer godt i linjen isolert sett, siden han sier at han sverger noe han vet er galt, og dermed sverger noe han ikke tror selv. Det er å holde henne for narr, misbruke henne, misuse. Linje 8 kan tolkes på to måter. Enten all my honest faith in thee, «all min tro på deg», altså den troen han hadde på henne, er tapt (is lost). Eller det kan være troen han hadde på seg selv, som i henne, eller på grunn av henne, er tapt.

I linje 9 blir ordet deep (dyp) brukt to ganger. Første gang er det om eden (oath) han sverger, den er dyp, altså av grundig og alvorlig karakter. Den er ikke overflatisk og ubetenksom. Andre gangen er det om snillheten hennes (kindness). Det undergraver betydningen av den første bruken. Merk også at i linjene 9 – 12 er det ikke om troskap det blir sverget, men om karakteren. Det er en annen type ed, «jeg sverger på at hun er snill og god», den kan vanskelig oppfattes like alvorlig som «jeg sverger jeg skal være henne tro». Her kan det også være på sin plass å ta med at ordet Oath på engelsk kan lyde som et stønn, og det er mulig å lese ordet sånn at det etterligner lyder i seksualakten. Jeg er en sjenert fyr, jeg vil ikke insinuere noe sånt, men nettsiden Shakespeare sonnets skriver om det (se hva de skriver om linje 10), og det er mulig å gi diktet en morsom mening om man leser det høyt, på denne måten. Oath of thy love, i linje 10 passer fint («stønn av din kjærlighet»). Også i linjene 5, 7 og 9 er det mulig å lese det slik, selv om det blir litt anstrengt (men i linje 5 og 6 blir det slik, two oath break – to ganger stønning – for henne, mens han har gjort det tjue, altså han har hatt en annen partner mye oftere enn henne). Merk at Shakespeare bruker dette ordet hele 4 ganger i denne sonetten, og ikke noen ganger i noen av de andre. Det er også typisk Shakespeare å blande sammen det høye og det lave på denne måten, en høytidelig ed, og stønn fra en seksualakt. Men det er ikke sikkert han har ment noe slikt i det hele tatt, det kan hende det bare er vi som leser ham som er drøye. I linje 11 er enlighten thee, å lyse opp deg, det er for å få henne til å se lysere ut, om det er fysisk eller moralsk. I alle fall gav han for dette øynene sine til blindhet, altså han ble frivllig blind, slik at han ikke kunne se sannheten. Med det fremstår hun lysere enn hun er.

Konklusjonen begynner på samme måte som den gjør i Sonett 147. Der heter det imidlertid:

For I have sworn thee fair, and thought thee bright,
Who art as black as hell, as dark as night.

Der er det en liten diskusjon om alle de ulike betydningene av ordet fair, både i moderne engelsk og på Shakespeares tid. Ordet står i motsetning til foul (fæl, dårlig, skjendig, regelstridig,  etc.) i denne sonetten, og i flere av sonettene til den mørkhårede damen. Her, i sonett 152, går motsetningen i retning av at fair er sannferdig, mens foul er falsk. Så konklusjonen blir at han har sverget henne å være rettskaffen og redelig, men dette er å sverge mot det som er sannheten, og dermed en skjendig løgn. Ordet er fair er nå kommet inn som fremmedord i norsk, men det føles ennå litt feil å bruke det i en oversettelse av Shakespeare. Merk at originalen i linje 13 har et elegant ordspill mellom eye (øye) og I (jeg), blir diktet lest, er det ikke mulig å høre forskjell.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no.

forsworn mensvoren (som har sverget falskt)
vow 1. (høytidelig) løfte 2. (inderlig) ønskebønn
perjured mensvorensom har sverget falskt ed
constancy 1. bestandighetuforanderlighetvarighetkonstans (fysikk) 2. standhaftighetfasthetiherdighettrofasthet
foul 1. (om lukt og smak) avskyeligfælekkel 2. (om humør e.l.) dårligelendig 3. moralsk avskyeligskjendig 4. (sport) regelstridigugyldigutenforgaluærlig 5. (om vær, vei, sjø e.l.) vanskeligfarlig 6. tilskitnetforurenset 7. tilstoppettilgrodd 8. (om mat) råtten 9. (om manuskript e.l.) full av feilfull av rettelser 10. (om tau e.l.) ugreifloket 11. (sjelden) stygg

Kommentar til sonetten

Det er nok noe utilfredsstillende over denne sonetten som avslutter en av verdenslitteraturens mest berømte sonettsykluser. Den passer ikke til å være den siste. Her er ingen oppsummering, ingen avklaring, ingenting som setter et godt punktum. Motsatt står sonett nummer 1, med sin berømte innledning:

From fairest creatures we desire increase,

Den sonetten handler om at den skjønne ungdom skal formere seg, at det skal bli mer av hva som er vakkert. Så venter det over 150 vakre sonetter. Men nå til slutt, er det som om noe er uferdig. Det avslutter med en beskyldning, om at hun er en løgner, og at han også er det, men det er ikke en tanke å slå seg til ro med. Man kan lese det positivt, som at Shakespeare avslutter kjærligheten i uro, slik man vel kanskje aldri finner varig stabilitet i kjærligheten, så lenge man er i live. Kjærligheten tilbyr ikke den trygghet man skulle ønske den gjorde. En sånn lesing er kanskje anstrengt, og det er vel mer nærliggende å lese det slik at Shakespeare simpelthen ikke ble ferdig, og at han enten ikke gikk god for utgivelsen av sonettene, eller at han gav dem ut som de var, fordi han ikke ville arbeide mer på dem.

Sånt blir spekulasjoner. Vi har sonettene som de er. Og med de to ekstra i epilogen, som jeg skal poste i mai og juni, gir det litt mer mening.

Vi vet ikke hvor sterkt det er ment sonettene skal leses i sammenheng. Denne sonetten kan også leses isolert, for seg selv, og den leses kanskje til og med best slik. Også da blir det en vel ikke helt tilfredsstillende sonett, da den har elementer i seg som ikke helt går opp, og som ser ut til å være en forvanskning av noe som skulle være mulig å si ganske lett. Å arbeide seg frem til en mening med sonetten, gir ikke den premien som arbeid med det beste i verdenslitteraturen gir. Her er det uklarheter, tvetydigheter og tolkningsproblemer som ikke skyldes at Shakespeare vil si noe veldig avansert og vanskelig, men heller at det han vil si er litt vanskelig å forstå. Om det går an å skrive på den måten, om en gigant som Shakespeare.

Det er teknikken vi så ofte finner i sonettene til Shakespeare, med at han bruker språk og uttrykk fra andre forhold i livet enn kjærligheten. Her er det rettsystemet, med mange ord på det som å bryte en ed man har sverget på, nesten som om man står i retten og skal forsvare seg.

Min gjendiktning

Gjendiktningen er ennå ufullstendig. Vi får se om jeg får den glattet ut. Merk at også originalen har likelydende ord i enden av linjene 5 og 7, begge ender på thee, noe som kanskje også er et tegn på at denne sonetten ikke er helt gjennomarbeidet. Sånne ting gjør det lettere for en gjendikter å leve med at gjendiktningen også halter en del. Akkurat nå halter den veldig, og er temmelig ubrukelig, men jeg lar den stå, så jeg vet hvor jeg har den. Dette var så langt jeg kom.

Sonett 152

Å elske deg vet du feil jeg svor,
Men du er det dobbelt ved å sverge meg;
Du brøt ditt sengeløfte, rev din tro,
Å love hat rett etter elsk i vei:
Men hvorfor to løfter klager jeg på deg,
Når jeg bryter tjue? Mened skapt;
For alle mine løfter er bare for å misbruke deg,
Og all min ærlige tro i deg er tapt:
Har sverget dypt din snillhet inn
Eder om din elsk, din trofasthet, mer;
Og, for å opplyse deg, gav øyne blind,
Eller fikk dem til å sverge mot ting de ser;
Jeg har deg sverget tro; mer svorne øye,
Å sverge mot sant så skjendig løyet!

ES2018

Sonett 151, av William Shakespeare – Love is too young to know what conscience is,

Dette er sonett 151 i samlingen til William Shakespeare, første gang utgitt i Quarto 1609, og uten nærmere forklaringer enn sonettene selv, og det som står på tittelbladet av dem. Det er den nest siste av de ordinære sonettene, de som er skrevet til en elsket person. De to siste er litt humoristisk om kjærligheten selv, med motiv fra klassisk mytologi, og fremstår litt atskilt fra de andre, nesten som en epilog eller uhøytidelig kommentar. De 152 første sonettene er seriøse, og behandler alle former og faser og fasetter av kjærligheten, kjærligheten i alle dens stemninger og stadier.  Sonett 151 hører til de omdiskuterte, med det at den ser ut til å inneholde påstander som går litt til ytterpunktene hva det er mulig å tenke og mene, og med det at den lest på en bestemt måte blir veldig direkte i det seksuelle uttrykket. I det går den langt over grensene for hva som var vanlig på Shakespeares tid, og over alle grenser for hva som var ansett for sømmelig i sonettdiktningen.

Sonnet 151

Love is too young to know what conscience is,
Yet who knows not conscience is born of love?
Then, gentle cheater, urge not my amiss,
Lest guilty of my faults thy sweet self prove:
For, thou betraying me, I do betray
My nobler part to my gross body’s treason;
My soul doth tell my body that he may
Triumph in love; flesh stays no farther reason,
But rising at thy name doth point out thee,
As his triumphant prize. Proud of this pride,
He is contented thy poor drudge to be,
To stand in thy affairs, fall by thy side.
No want of conscience hold it that I call
Her love, for whose dear love I rise and fall.

Min oversettelse

Sonett 151

Kjærligheten er for ung til å vite hva samvittighet er,
Men hvem vet ikke at samvittighet er født av kjærlighet?
Så. milde bedrager, press ikke på mot det jeg gjorde galt,
Om ikke du selv viser deg skyldig i mine feil:
For, i det du bedrar meg, bedrar jeg
Min edlere del til min grove kropps forræderi;
Min sjel sier til kroppen at han kan
Triumfere i kjærlighet; kjøttet trenger ingen videre grunn,
Men ved å reise seg ved ditt navn peker han ut deg,
Som sin triumferende pris. Stolt av denne stolthet,
Er han tilfreds med å være din stakkars trell,
Å stå i dine affærer, falle ved din side.
Ingen hold det for å være mangel på samvittighet at jeg kaller
Henne kjærlighet, for hvems dyrebare elskov jeg reiser meg og faller.

Kommentar til oversettelsen

Ordet love og oversettelsen av det er et gjennomgangstema i norsk oversettelse av sonettene. Her, i denne sonetten, er kjærligheten både personifisert, som Cupido, det latinske navn på kjærlighetsguden Eros, og den generelle tilstanden av kjærlighet. Conscience er samvittighet, her det å vite forskjellen mellom rett og galt (hva som gir god og dårlig samvittighet), men det engelske ordet inneholder også lyden av det franske con, på engelsk cunt, det obskøne ordet for kvinnens kjønnsorgan. Kanskje er dette å lese mye inn i ordbruken, men når man først gjør det, gir det god mening, for ung til å kjenne den fysiske delen av erotisk kjærlighet. Denne bruken av con-, som et ordspill på cunt, var utbredt på Shakespeares tid, og særlig av ham selv, i stykkene han skrev. En slik mening passer også utmerket i det som står i resten av sonetten, også når ordet conscience er brukt. Ordet cheater betyr selvfølgelig svindler, bedrager, særlig en som jukser i spill, men det har også en tidligere mening av en som ivaretok kongens hjemfalne gods (escheats), en som sørget for og administrerte at det som skulle tilfalle kongen, tilfalt ham. Det er lett å se hvordan en slik mening av ordet utvikler seg til å bety «svindler». Bruken av cheater i denne sonetten passer kanskje bedre til den tidligere betydningen, «en som administrerer gods», slik at gentle cheater, blir den som behandler meg ganske mildt, ganske forsiktig. Med glidning over i «den som svindler meg ganske mildt». Urge er på vei inn i norsk som et engelsk fremmedord nå om dagen, men det føles ennå litt tidlig å bruke det i en oversettelse av Shakespeares sonetter. Her, i dette tilfellet, er det også aktuelt med en full omskriving, siden urge not my amiss her betyr noe i retning av «ikke beskyld meg for noe galt». Det er omdiskutert hva denne synden, feilen er for noe, hva som konkret ligger i sonettskriverens my amiss, men den diskusjonen går ikke jeg inn i. Linje 3 og 4 er lett omskrevet for å gi en klar mening på norsk. Det er en detalj for spesielt interesserte, at stavemåten i originalen (Quarto) er least, en stavemåte som åpner for en ganske motsatt lesning, nemlig at den sonetten er tilegnet er «minst (mulig) skyldig i disse feilene sonettskriveren har gjort».

Linje 5 og 6 setter opp en ganske komplisert tanke, en litt spesiell beskyldning. Sonettskriveren beskylder henne han skriver sonetten til, for å være skyld i den feilen han har gjort. Han sier her, at fordi du bedro meg, hva nå dette bedraget består i, så vil jeg også bedra mine egne, noble tanker med min kropps lyst. Så han sier at han i hodet vet hva han bør gjøre, men fordi hun har bedratt ham, klarer han ikke å stå i mot det kroppen driver ham til. Hun blir dermed på en måte beskyldt for dobbelt bedrag, først mot ham, og så med det at han deretter gjør bedrag mot henne. Siden det er så lite konkret hva feilen og bedraget er for noe, er det vanskelig å holde på denne tanken. Et naturlig og nærliggende forslag er at hun har vist interesse for andre menn, kanskje også noe mer enn bare interesse, og så har han tilsvarende vist interesse for andre han også. I konflikten mellom hode og kropp, mann og kvinn, ligger også en konflikt mellom fornuft og følelser. Fornuften sier en ting, man vet det er riktig, følelsene noe annet, og man handler irrasjonelt. My nobler part er sjelen, my gross body kroppen. Flesh er kjøtt, jeg er av den generasjon der man ennå snakket om kjødets lyst, og for meg gir det riktigere assosiasjoner enn «kjøttet». Dette er smak og behag. I hvert fall sier linje 7 og 8 at tanken tillater kroppen å følge sine lyster, og «triumfere i kjærlighet», eller erobre kvinnen han lyster, og flere unnskyldninger trenger ikke kroppen.

Uttrykket rising by thy name (reiser seg ved ditt navn) er en ganske opplagt hentydning til penis, som reiser seg bare han (den) hører navnet på denne kvinnen. Oxford-utgaven av sonettene nevner ikke dette som dobbelt betydning en gang, dette er betydningen: The penis is like a soldier who springs to attention at the mention of the mistress’s name. Den trenger jeg ikke å oversette. Point out thee (peker ut deg) er hva sverdet gjør på slagmarken, peker ut motstanderen å slåss mot. Her er det penis som peker ut, stikker ut, sitt trofé å erobre. Sammenhengen mellom engelske point og prick, norsk peke og stikke, med mer, er opplagt. Proud of this pride er perfekt på engelsk, med alliterasjon og lydlikhet, og mange dobbelte betydninger av pride, helt umulig å få over til norsk. Noen av meningene er godt dekket av ordet stolthet, men å være stolt av stolthet er pleonasme, det er å si det samme en gang til, smør på flesk. Men de andre mulige oversettelsene av ordet pride får ikke med den seksuelle og militære dobbeltbetydningen, det er stolthet over prisen, erobringen, seg selv i oppreist tilstand, og en god del mer, så i dette tilfellet synes jeg pleonasmen må bli stående. Ordene stand (stå) og fall (falle, dø) i linje 12 følger opp dobbeltbetydningene, for penis og for soldaten. Soldaten kjemper din (hennes, den utkårede) sak, og faller ved din side. Å bruke stå for ereksjon er mer vanlig på norsk enn engelsk, å falle er det den gjør når akten er over, ved hennes side.

Konklusjonen har jeg omskrevet litt for å gjøre den forståelig. I originalen holder dobbeltbetydningen av conscience, brukt gjennom hele sonetten. På den ene siden er det altså ikke å kalle det mangel på samvitighet, at han kaller henne kjærlighet. Han er villig til å dø for henne, som en soldat. På den annen side skal det ikke kalles mangel på kvinnens kjønnsorgan, cunt, at jeg kaller henne kjærlighet/elskov. Oxford-utgaven er også her veldig direkte, det er ikke det at jeg er jomfru og ikke kjenner cunts, jeg vet hva cunt er, og dermed også hva kjærlighet/elskov er. I oversettelsen har jeg ikke gjort noe forsøk på å få med den betydningen, men i gjendiktningen har jeg oversatt med hode, og da er den dobbelte betydningen mulig.

Gloseliste

Glosene er slått opp på ordnett.no. Ordet amiss er i sonetten brukt som substantiv, men står i ordboken bare oppført som adjektiv og som adverb. Derfor setter jeg opp begge. Se også hva jeg skriver i kommentaren til oversettelsen.

conscience samvittighet
cheater (også cheat) svindlerbedragerjuksemakerfalskspiller
urge 1. pressedriveskynde påspore 2. (prøve å) overtalebe inntrengendeanmode 3. ivre foranbefale 4. fremholdeunderstrekebetone 5. (om bevis og unnskyldning e.l.) fremføreforeleggehenvise til
amiss adj. feilfeilslåttuheldig amiss adv. feili veienfeilslått
betray 1. forråde 2. svikesvikte 3. røpeavsløre 4. bedra 5. forføre (og svikte)
gross 1. grovsimpelufinvulgær 2. grovutilgiveligkrass 3. (slang) ekkelkvalmsnusketeslibrig 4. frodigtett 5. fetsattoppsvulmettykk 6. brutto-total 7. (om sanser) sløv
pride 1. stolthetselvfølelse 2. hovmodovermot 3. glansprakt 4. flokk
contented fornøydtilfreds
drudge arbeidstrellslaveperson som strever og sliter for andre

Kommentar til sonetten

Det er typisk for Shakespeares sonetter at to og tre betydninger holdes parallelt gjennom teksten, slik at den kommuniserer på flere plan. Her er det den av dyrebar pliktfølelse i kjærligheten, at han stiller opp for henne som en soldat, beredt å utføre alle soldatens plikter, inkludert å falle og dø. Samtidig er det en veldig grovt seksuell betydning som også holdes, nemlig at det er det mannlige kjønnsorganet som vet hvor det kvinnelige er, og reiser seg og faller med det.

Min gjendiktning

For å beholde den seksuelle dobbeltbetydningen av conscience har jeg oversatt med hode. Se kommentarer under språk og innhold.

Sonett 151

For ung er elskov om hva hodet er,
Men hvem vet ei at den av det er født?
Så. milde svindler, press ikke der,
Om ei du selv i samme feil er støtt:
I det du meg bedrar, bedrar jeg meg
Min edle sjel den grove kropp sitt svik
Min sjel til kroppen sier legg i vei
Triumf i elsk; all grunn som trengs – blir slik ,
Men pek’ til deg ved reisning i ditt navn ,
Som triumfen sin, så stolt av stor en pris,
Tilfreds å trelle stakkar deg til gavn,
Å stå i dine ting, og falle a-vis.
Ei mangel på hode hold det at jeg kaller
Hun kjær, for elsk jeg reiser meg og faller.

ES2018

For om gjendiktningene og hvordan jeg tenker rundt dem, se kommentarer om gjendiktning under Bloggen eller Shakespeares sonetter (meny øverst).

Kilder

Jeg pleier ikke å oppgi kilder for enkeltposter, men i arbeidet med denne sonetten har jeg vært svært godt hjulpet av nettsiden Shakespeare Sonnets, og Oxford-utgaven av Shakespeares sonetter og dikt, der særlig nettsiden skriver omfattende hva dette er for noe. De har også lenke til en artikkel av Thomas Merriam, om bruken av begrepet conscience i Shakespeares tekster, der den mulige dobbeltbetydningen blir grundig gjort rede for.

Sonett 150, av William Shakespeare – O! from what power hast thou this powerful might

I dag kommer noe så sjelden som en sonett som er skrevet helt ferdig i det innlegget postes. Komplett med oversettelse, kommentarer og gjendiktning. Problemene som har vært, er gjort rede for i kommentaren om språket og oversettelsen. De skal alle være overvunnet.

Sonettformen er vanskelig på norsk. Vi har ikke et språk laget for konsekvent veksling mellom trykklette og trykksterke stavelser, og vi har ikke den økonomi i antall stavelser som det engelske språket har. Derfor er det heller ikke skrevet noen store sonetter på norsk, og oversettelser og gjendiktning av de utenlandske mesterverk blir alltid litt anstrengt. Av språkene jeg kan finnes det store sonetter på italiensk og engelsk, og noen ganske gode på tysk og russisk.

Sonettene til Shakespeare står noe i en særklasse. De er språklige mesterverk, selvfølgelig, og de skaper en ny form å skrive dikt på, en ny sjanger, så å si. Det er den engelske sonetten, atskilt fra den italienske. Det italienske språket med sin melodi og sin letthet i å finne rim, åpner for rimmønstre umulig å få over i andre språk. Engelskmennene gjorde om på formen, og kuttet fra det italienske abba abba cdc dcd, til engelske abab cdcd efef gg. Shakespeare bringer denne formen til mesterskap.

I de 154 sonettene vi har fra Shakespeare er det stor variasjon i uttrykk og følelser. Det er kjærlighet og lidenskap i alle dens former det handler om, og i alle dens stadier og tilstander. De første 126 sonettene handler om kjærligheten til en skjønn ungdom, en mann, de neste frem til 152 om lidenskapen etter en mørkhåret kvinne, the dark lady. Det er forsket og spekulert enormt i hvem disse to kan være, og hvor mye i sonettene som gjenspeiler biografiske fakta i livet til Shakespeare, men ingenting er mulig å vite, for kildene er utilstrekkelig. For meg gir det best mening om mange av de første 126 sonettene er skrevet fra en far til sin sønn, den betingelsesløse og ubegrensede kjærligheten der passer til den man har for sine egne barn. Den mørkhårede kvinnen er ikke den kvinnen Shakespeare var gift med, så her går det utover den kjærligheten man har til en elskerinne. Men jeg skal ikke gå inn i noen spekularsjoner. Tekstene er som de er.

I sonettene 147 til 150 er det sinnsstemningen man får når lidenskapen driver en til vanvidd, som beskrives. Sonett 150 avslutter den minisekvensen, der kvinnen har vært ham utro, i den grad han kan gjøre krav på henne, og han likevel ikke kan holde opp med å elske henne.

Sonnet 150

O! from what power hast thou this powerful might,
With insufficiency my heart to sway?
To make me give the lie to my true sight,
And swear that brightness doth not grace the day?
Whence hast thou this becoming of things ill,
That in the very refuse of thy deeds
There is such strength and warrantise of skill,
That, in my mind, thy worst all best exceeds?
Who taught thee how to make me love thee more,
The more I hear and see just cause of hate?
O! though I love what others do abhor,
With others thou shouldst not abhor my state:
If thy unworthiness raised love in me,
More worthy I to be beloved of thee.

Min oversettelse

Sonett 150

Åh! fra hvilke krefter har du denne kraftfulle makt,
Med utilstrekkelighet å beherske mitt hjerte?
Å få meg til å gi en løgn til mitt sanne syn,
Og sverge at lyset ikke smykker dagen?
Hvorfra får du det stygge til å kle deg sånn,
At i det veldige skrotet av gjerningene dine.
E det en slik en styrke og ferdighetsgaranti,
At for meg overgår ditt verste alt det beste?
Hvem lærte deg hvordan å få meg til å elske deg mer,
Jo mer jeg hører og ser rimelig grunn for hat?
Åh! selv om jeg elsker hva andre hater,
Skulle du ikke hate min tilstand med andre:
Hvis din uverdighet reiste kjærlighet i meg,
Mer verdig er jeg til å bli elsket av deg.

Kommentar til språkt og oversettelsen

I oversettelsen er vanskeligheter glattet over for å få det til å fungere noenlunde på norsk. Her, under, står nærmere forklaringer på hva som er gjort, hva meningen er, og hvilke problemer som ligger der. Til hjelp har jeg – som alltid – samleutgaven av Shakespeares sonetter og dikt, og nettsiden Shakespeare-sonnets.

I første linje er det valg av ord som er spørsmålet. Power og powerful skal i originalen uttales powre, slik det også er skrevet i Quarto. Ordet insufficiency er ikke spesielt vanskelig å oversette til norsk, men det er vanskelig sånn som det står i sammenhengen. Shakespeare bruker ikke dette ordet andre steder enn her.  Jeg har derfor satt det opp i gloselisten. Det er omdiskutert nøyaktig hvordan det skal tolkes. Imperfection, defects og inadequate qualities er engelske erstatningsord som kan forklare meningen, som har å gjøre med at det er noe feil med henne, og likevel har hun denne makten til å kontroller hjertet hans. Sway er brukt i den fjerde betydningen av ordet, å ha makt over eller beherske. Så hun behersker hjertet hans med utilstrekkelighet. Å oversette to give a lie med  «å gi en løgn» er ordrett, og antagelig like uvanlig på norsk som på engelsk. Brightness og grace har jeg satt opp i gloselisten, så dere ser alternativene. Ordet grace er brukt i mange av sonettene, og ofte hos Shakespeare. Her er det brukt som verb, i betydningen at lyset (brightness) smykker eller kaster glans over dagen. Så det er hennes kontroll over hjertet hans, som gjør at han får løgner til å bli sanne, med eksempel at han vil sverge på at det ikke er lyset som begunstiger dagen. Her er det også med at hun som forårsaker dette, også er mørk.

Ill er et vanlig ord de fleste kjenner, men jeg setter det opp i gloselisten likevel, for det er en vanskelighet her å få det over i norsk. Vendingen becoming of things ill får meg til å tenke på filmen Death becomes her, på norsk «Døden kler henne», men omdiskutert, fordi tittelen er uoversettelig. Partisippformen av verbet, becoming, passende, gjør det enda vanskeligere. Omskrevet blir det at hun har evnen til å negative, stygge, onde (ill) ting til å se bra ut hos henne, en referanse fra Shakespeare selv er i Antony og Cleopatra, 2.2.224-25, hvor Enobarbus sier om Cleopatra:

Where most she satisfies; for vilest things
Become themselves in her, that the holy priests

I linje 6 er et nytt engangstilfelle av bruk av ord hos Shakespeare. Det er det eneste stedet han bruker ordet refuse som substantiv. Jeg setter også dette ordet opp i gloselisten. For etterrettelighetens skyld, setter jeg da også opp deed, selv om dette ordet også skulle være ganske kjent. Vendingen (the very) refuse of thy deeds blir noe i retning av «skrotet av dine gjerninger». Substantivet refuse blir også brukt om det som vi på norsk kaller sekunda vare, eller annensortering, særlig om tøystoffer. Det er disse varene som ikke kan selges til full pris. Skills er nå blant ungdommen blitt et gangbart fremmedord, kortere enn det norske «ferdighet». I linje 7 er det en ferdighetsgaranti det er snakk om, når det står warrantise of skills. Direkte oversatt betyr in my mind «i mitt sinn», selvfølgelig, men denne vendingen i denne betydningen er ikke så innarbeidet på norsk som på engelsk, så jeg oversetter heller med «for meg». Vendingen thy worst all best exceeds er typisk Shakespeare, en veldig økonomisering i bruk av ord og en frihet i å plassere dem, som gjør at meningen kommer frem fortettet, poetisk og med snert. Dine verste egenskaper overgår dine beste», er det som står, eller «ditt verste alt beste overgår». Sånn det står hos Shakespeare, trenger det ikke bare være de verste egenskapene, men alt det verste hun sier, gjør og er, og det beste er ikke bare det beste ved henne, men alt det beste som er. Linjen er selvfølgelig et paradoks, og således også virkningsfull.

Linje 9 skulle være grei, hvem er det som lærte deg disse triksene som gjør at jeg elsker deg mer, til og med, tross alle dine feil, som tidligere er nevnt, og tross det som fortsetter i linje 10. Der blir uttrykket just cause brukt, det er juridisk, og er ordene som blir brukt i ekteskapsinngåelsen. Der blir det brukt i spørsmålet om noen nå har en rimelig grunn for at ekteskapet ikke skal bli inngått, i så fall må de si det med en gang, eller tie for alltid. Her er det rimelig grunn for hat, just cause for hate, så vendingen vanligvis brukt for kjærlighet blir her brukt for hat. På engelsk har ordet abhor (avsky, hate) lydlig likhet med whore (hore), og denne lydlikheten blir benyttet av Shakespeare i Measure for measure (navnet på bøddelen, Abhorson) og av Desdemona i Othello:

But never taint my love. I cannot say ‘ whore ’:
It does abhor me now I speak the word; (IV, 2, 160-61 i utgaven på ShakespeareWords)

I linje 11 kan kanskje denne lydlikheten virke anstrengt å poengtere, men i linje 12 er den relevant, der det står With others thou shouldst not abhor my state. Skrivemåten er abhor, men uttalen er som om det skulle stå ab-whore, og i det ligger det en mening som på norsk ville bli «hore med andre». Det er også dette som er meningen i ordet brukt som det er stavet, hun hater ham og hans tilstand, med å være med andre. Han, derimot, elsker det andre hater, om han her sikter til henne eller handlingene hennes. Utropet tilsier at dette er et følelsesutbrudd, og at han ikke klarer å la seg styre av fornuften.

Konklusjonen inneholder en finesse, påpekt av W. G. Ingram og T. Redpath, og gjengitt i min utgave av Complete Sonnets and Poems fra Oxford. På overflaten er det sånn at det betyr om jeg nå elsker deg, tross all din uverdighet, er ikke jeg da mer verdig å bli elsket av deg tilbake? Altså når jeg elsker deg som du er, tross jeg ser deg som du virkelig er, da skulle vel jeg være mer verdig å bli elsket av deg også? Det er også en annen mulighet. At når jeg er såpass dum at jeg elsker deg til tross for alle feilene du gjør, så er jeg såpass uverdig til å bli elsket, at bare en med slike feil som du kan gjøre det.

Gloser

Glosene er som vanlig slått opp på Ordnett.no, utenom Warrantize, hvor jeg har brukt Shakespeareswords.

insufficiency 1. utilstrekkelighet 2. mangel 3. (medisin) insuffisiensutilstrekkelig funksjonsdyktighet
sway 1. svingesvaiegyngevaie 2. krengevakle 3. (overført) vaklesvingepåvirkeinnvirke pålede 4. ha makt overha innflytelse overbeherskestyredominereavgjøre (resultatet av)
brightness klarhetlys
grace 1. prydesmykke 2. hedregjøre noen den ære åbeærebegunstige 3. (overført) kaste glans over 4. (musikk) forsire
whence (gammeldags, litterært) hvorfrahvor … frahvoravhva … av
become 1. (begynne å være) bli 2. passekle
ill 1. onde 2. skadeulykke 3. (flertall) ulykkermotgangmisforholdprøvelser 4. (gammeldags) ondskap 5. (mest dialekt) ondesykdom
refuse 1. avfallspillskrotrusksøppel 2. (handel) feilvare
deed 1. handling 2. gjerning 3. bragdbedriftbravadestordåd 4. (jus, også deed of conveyance) overdragelsesdokumentforskrift 5. (jus) dokumentkontrakt
warrantise, warrantize autorisasjon, sikkerhet, fullmakt

Kommentarer til sonetten

Shakespeares sonetter består av tre bilder, og så en konklusjon. De tre bildene står i de tre første kvartettene, og er variasjoner over et tema. Konklusjonen i de to siste linjene er den logiske konklusjonen på det som er skrevet, sammenfattet i to linjer, og helst med litt snert.

Ideen denne gangen er at hun har makt til å kontrollere hjertet hans, og få ham til å si, tro og mene mange ting han vet ikke er sant. Denne evnen har hun, tross han ser det er mange feil ved henne, og at det ikke burde være slik at hun har denne evnen. I andre kvartett stilles det retoriske spørsmålet hvorfra hun har denne evnen, at det som han vet er dårlig og ondt, hos henne ser bra ut, og at det som er dårlig hos henne overgår alt annet som er bra? I den tredje er det spørsmålet hvorfra hun har evnen til å få ham til å elske henne bare mer, enda så mye vondt hun gjør med ham, og enda hun har seg med andre? Konklusjonen er at når han gjør alt dette, så burde han være mer verdig kjærligheten hennes. Om det er fordi han er edel og utholdende, eller om det er fordi han er en syk idiot.

Min gjendiktning

Ingen unnskyldninger denne gang, her er gjendiktningen:

Sonett 150

Fra hvilke krefter har du fått den makt,
Defektfullt herske over hjertet mitt?
Så jeg løgn til sanne syn vil få sagt,
Og sverge lyset ei gjør dagen hvit?
Hvorfra får du ynde av onde ting,
I din veldige samling gjerningers skrot.
Står slik styrke og evner omkring,
For meg står ditt verste det beste i mot.
Hvem lærte deg meg å elske deg mer,
Når jeg sanser rimelig grunn for hat?
Om jeg elsker der andre hatet ser
Så skal du ei med folk gi hat min sak:
Hvis din uverdighet gav elsk i meg,
Mer verd er jeg da å bli elsket av deg.