Sonett 149, av William Shakespeare – Canst thou, O cruel! say I love thee not,

I år kommer jeg til å bli ferdig med postingen av sonettene. Det er seks stykker igjen, og med en sonett i måneden, vil jeg dermed være ferdig i juni. Deretter tenker jeg å ta andre dikt av Shakespeare ut året. Det kan ta mellom 5 og 10 timer å få ferdig en skikkelig post, med kommentar, oversettelse og gjendiktning, så det er litt av en jobb. Det passer godt å få den ferdig i løpet av bloggens tiårsjubileum. Da skal også alle sonettene få blitt presentable. Gjendiktning kan jeg ikke love til alle, men oversettelse og forklaring skal på plass.

Sonett 149 er en del av serien 147 – 150 der sonettskriveren er under store følelsesmessige påkjenninger, der lidenskapen forrykker sinnsbalansen hans. Det er første gang i serien han bruker ordet cruel til å betegne den han elsker, en betegnelse som var vanlig blant andre sonettskrivere, men altså ikke hos Shakespeare. Dette tar jeg direkte fra Oxford-utgaven av Shakespeares samlede sonetter og dikt, en god følgesvenn i arbeidet med dem. 8 ganger bruker Shakespeare ordet cruel i sonettene, 5 av dem fra 127, der han skriver om den mørkhårede kvinnen. Den skjønne ungdom han skriver til i de første 126 sonettene blir selvfølgelig aldri kalt noe slikt, han er kjærlighet og ufeilbarlig, mens den mørkhårede kvinnen er lidenskap, og følelser ute av kontroll.

Sonnet 149

Canst thou, O cruel! say I love thee not,
When I against myself with thee partake?
Do I not think on thee, when I forgot
Am of my self, all tyrant for thy sake?
Who hateth thee that I do call my friend,
On whom frown’st thou that I do fawn upon,
Nay, if thou lour’st on me, do I not spend
Revenge upon myself with present moan?
What merit do I in my self respect,
That is so proud thy service to despise,
When all my best doth worship thy defect,
Commanded by the motion of thine eyes?
But, love, hate on, for now I know thy mind,
Those that can see thou lov’st, and I am blind.

Min oversettelse

Sonnet 149

Kan du, O grusomme, si jeg ikke elsker deg,
Når jeg er på ditt lag mot meg selv?
Tenkte jeg ikke på deg, da jeg glemte
Er av meg selv, helt tyrann for din skyld?
Hvem er det som hater deg og som jeg kaller venn,
Til hvem skuler du der jeg innynder meg,
Nei, hvis du ser bister ut for meg, tømmer jeg ikke så ut
Hevn over meg selv med øyeblikk jamring?
Hvilke kvaliteter verdsetter jeg i meg selv,
Som er så stolte at de kan ringeakte din tjeneste,
Når alt det beste jeg har høyakter din defekt,
Kommandert av bevegelsen til øynene din?
Men, kjære, hat i vei, for nå vet jeg hva du tenker,
De som kan se deg (som du er) elsker du, og jeg er blind.

Kommentar til språk og oversettelse

Jeg må nesten slå opp ordet cruel, siden det blir gjort sånt nummer av det. Jeg satte også partake opp i gloselisten, siden bruken av ordet her i sonetten er annerledes enn sånn det blir brukt til vanlig. Faktisk setter Oxford English Dictionary (OED) opp denne sonetten som det eneste tilfellet der partake betyr «å være på lag med», «støtte» eller «ta siden til». Tanken er at den mørkhårede kvinnen – den grusomme – ikke kan si han ikke elsker henne, når han selv er på lag med henne mot seg selv. Det skjer noe spesielt i overgangen fra linje 3 til 4, verbet forgot (glemte) står i preteritum, og skal da gjøre krav på å være det finitte verbet i setningen, men verbet am (er) i neste linje står i presens, og skal/kan tilhøre samme subjekt, I (jeg). Det ville gitt mening om forgot var et partisipp,  og hørte sammen med am (er glemt), men i originalen Q står forgot, og verken nettsiden Shakespeare sonnets eller Oxford-utgaven av sonettene lager noe problem av det. Jeg kan heller ikke forstå noe annet enn at verbet å glemme på engelsk som på norsk er transitivt, og krever objekt, sånn at det ikke går an å begynne en ny setning med et nytt finitt verb etter dette ordet. Jeg har oversatt som det står, selv om det ikke gir noen umiddelbar mening. Det går dog an å tenke seg til noen meninger, et underforstått «det», han glemte det, og så kan det være enten det som står i de to første linjene, eller den neste, eller noe han tenker på, men ikke vil si. Man kan også tenke seg en setning som ikke blir fullført, glemte prikk, prikk, prikk. Shakespeares sonetts knytter sammen med linjen under when I forgot/ am of myself, og snakker om selvfornektelse, type «når jeg glemmer meg selv». Det hadde passet godt, men jeg kan ikke helt se hvordan ordkonstruksjonen skal kunne ende opp med noe sånt. Quarto har heller ikke noe komma etter all tyrant, noe flere redaktører har, deriblant nevnte nettside Shakespeare sonnets og også Shakespeare word. Jeg følger imidlertid Oxford-utgaven, som har kommaet utelatt, med begrunnelsen at de første redaktørene i Quarto fra 1609 oftere utelater et komma før en underordnet leddsetning eller vokativ, enn etter. Forskjellen i mening er at med komma blir det en vokativ, en tiltaleform, mens uten blir det at han er tyrann for hennes skyld. Så jeg skjønner veldig godt de som lar kommaet stå. Men da må man altså mene det er en trykkfeil i originalen, noe det utmerket godt kan være.  Og sånn går diskusjonene om mange av Shakespeares sonetter. Quarto er for øvrig en tag dere kan trykke på, da kommer alle sonettene opp der jeg behandler dette stikkordet, og for de som ønsker en gjennomgang av hva Quarto-utgaven av sonettene er, så skriver jeg om det i forbindelse med sonett 120. Det er interessant lesning, og forklarer vanskelighetene med å redigere Shakespeares sonetter og øvrige tekster, og viser hvorfor det i mange tilfeller er umulig å avgjøre hva som er riktig.

Linje 5 er et retorisk spørsmål, der jeg har lagt til litt ord sammenlignet med originalen, for at meningen med den skal komme frem. Det samme gjelder linje 6, som er en variasjon over samme setningsformel. I klartekst er det altså at den som du ikke liker, liker ikke jeg heller, og de du liker, liker også jeg. «Nei» for nay er ikke helt riktig, men heller ikke helt galt, og ordlyden er veldig riktig. Så den får gå. Spend har jeg satt opp i gloselisten med betydning 2 og den litt uvanlige betydning 6, som det kanskje er et hint av her. Det er ikke bare jeg som antyder noe slikt, det står også i Oxford-utgaven. Jeg oversetter på en måte som beholder denne muligheten, og som også har med den normale fortolkningen. Grunnbetydningen er selvsagt «å bruke», og da helst om penger. Også present (tilstedeværende) får en plass i gloselisten, med en sjelden betydning, gjeldende her. Linjene 7 og 8 sier at om du ser bister ut for meg, eller skuler mot meg eller rynkter pannen over noe, så setter jeg straks i gang med å jamre, og det er en hevn over meg selv for det gale som jeg har gjort, og som får deg til å se sånn ut som du gjør overfor meg. Det bygger videre på det som står i de fire første linjene, han er på hennes lag i forakten over ham selv.

Verbet respect (respektere) blir brukt i en betydning som ikke dekkes av min ordliste, OED 4b, det er her «verdsette». Så poeten spør hvilke kvaliteter (merits) han verdsetter hos seg selv, og som hun ikke verdsetter. Ordene respect (respektere) og despise (ringeakte) har samme etymologiske opphav, det er latin respicere og despicere. Motsetningen passer godt, hva er hos meg motsatt hos deg, det skal alt sammen være en del av ideen om at han tenker som henne, han er som henne, også i de negative tankene om ham selv. Hele den tredje kvartetten med linjene 9 til 12 spør hvilke kvaliteter han har, som er stolte nok til ikke å stå i hennes tjeneste, når selv de aller beste egenskapene han har forguder (worship) selv feilene (defect) hennes, og det etter bare en liten bevegelse i øynene hennes. Uttalelsen er så ekstrem, at det er vanskelig ikke å lese den med hint av ironi, om sonettskriveren er aldri så i rør i sin forelskelse og lidenskap.

I konklusjonen blir kvinnen oppfordret til å fortsette å hate ham, egentlig er det vel rettere å tenke at hun ignorerer ham, for nå har han sett hvordan hun egentlig ser på ham. Hun har skjønt han er forblindet i sin kjærlighet, han ser ikke hennes feil, ser henne ikke som hun er, og en sånn vil hun ikke ha.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no, der kunnskapsforlagets blå ordbøker ligger til grunn.

cruel 1. grusomondskapsfullsadistisk 2. (hverdagslig) grufullskrekkeligforferdelig
partake 1. deltata delvære med 2. deleta del iha andel i
frown 1. rynke pannenrynke brynenese bister ut 2. skremme med bistert eller strengt blikkuttrykke noe med rynket panne
fawn 1.  (overført) logrekrypesmiskeinnynde seg 2. (om hund) vise hengivenhetvære vennligpipeknistrelogrekrype 3. (om hjortedyr) kalveføde
lour 1. se bister utse ond utse truende ut 2. (om himmelen) mørknese truende ut
spend 2.  bruke opplegge nedforbrukeuttømmeødsle bort 6. (hverdagslig, vanligvis preteritumfå orgasmeejakulere
present 6. (gammeldags) umiddelbarsom umiddelbart står til rådighet
moan 1. jammerjamringklagestønn(ing) 2. (om vind) klagende lydsvak tutingsvak ulingsukk(ing)jammer
merit 1. fortjenstfullhet 2. fortreffelighetfremragende dyktighet 3. verdverdi 4. fortrinnfordel(god) egenskap(god) kvalitet 5. (kirkelig) forklaring: gode gjerninger som gir rett til belønning
despise 1. forakteringeaktese ned på 2. blåse iforsmå
worship 1. forgude 2. gå i kirkendelta i gudstjeneste 3. (gammeldags) høyakte

Kommentar til sonetten

Det er en kjent sak at sonettene til Shakespeare består av tre bilder som variasjoner over en idé eller et tema. Dette blir oppklarende diskutert i en podcast om sonetten fra BBC i programserien In our time, med Melvin Bragg, og det er med i ethvert standardverk om sonetter og om Shakespeares sonetter. Den engelske sonetten med Shakespeare er ulik den italienske med Petrarca, slik det engelske språket og engelske lynnet er ulikt det italienske. Italienerne deler de 14 linjene i sonetten om med 8 + 6, med idé og motidé, mens engelskmennene og Shakespeare har 4 + 4 + 4 + 2, med 3 bilder og en overraskende eller oppsummerende konklusjon, helst med litt snert.

Her i sonett 149 er de tre bildene variasjoner over ideen at sonettskriveren vil være på samme side som den elskede kvinnen i synet på ham selv, at hun ikke må tro at han ikke tenker som hun gjør, og at han med dette elsker henne forsvarsløst og lidenskaplig. Først blir det sagt i helt rene ord, som riktignok krever litt anstrengelse fra leseren å nøste opp i, han hevder sin rett til å si han elsker henne, og han sier grunnen til han gjør det. Han er for hennes skyld tyrannisk mot seg selv. Så er det at han er på hennes lag i synet på alle andre, de hun misliker, misliker han også, og når hun misliker også ham og viser det ved å morske seg, så straffer han seg selv med straks å jamre seg. Han er altså helt enig i hennes syn, og vel så det. I tredje kvartett er det at alle kvaliteter han har står til hennes tjenese, og de høyeste og beste han har, kan ikke engang måle seg med feilene hun har. Det er en kraftig hyperbel, men passer inn i bildene med selvforakt og selvutslettelse, og det intense ønsket om å uttrykke hvor ubehjelpelig han elsker henne, hvor lite han kan gjøre med det, og hvor rett han har i å gjøre det.

I konklusjonen kommer det en overraskelse og en motsetning, men det passer godt til den desperate stemningen ellers i sonetten. Hun vil ikke ha en som elsker henne så ubetinget, en sånn forakter hun bare. Det henter da opp igjen ordet cruel (grusom) fra linje 1. Hun er virkelig grusom, som ikke elsker ham igjen, så mye som han elsker henne. Men dette skal for ham være helt greit, for han elsker henne så høyt, at når hun forakter ham, så forakter han seg selv også. Det blir da på et litt sykt vis forståelig at hun ikke vil ha ham. Hun vil heller ha en normal mann, som ser henne mer som hun er, og som har litt mer kontroll over seg selv.

Min gjendiktning

Sonetteformen ligger ikke for det norske språk, og både de italienske og engelske sonettene er nesten umulige å oversette så de blir bra, og umulige å oversette så det blir riktig. Også Shakespeare tar seg friheter, og følger ikke den italienske formen strengt, men det er (så godt som) aldri flere enn ti stavelser i en linje, og de har gjennomgående en jambisk versefot (lett – tung, lett – tung, lett – tung, lett – tung, lett – tung). Det lar seg ganske enkelt ikke gjøre på norsk, særlig ikke på bokmål, der ordene har altfor mange stavelser, så det går ikke an å få med alt innholdet samtidig som formenkravene overholdes. Jeg leker meg litt med å forsøke likevel. Prioriteringen er å få rimene og rett antall stavelser inn, og å få det til å fungere på et vis. Versefoten ignorerer jeg bortimot, og meningsinnholdet skalter og valter jeg med, som jeg må. Så resultatet blir mitt eget mer enn Shakespeare. Det er gjendiktning, ikke gjengivelse, det er lek og øving, ikke stor kunst sånn som originalen er.

Sonnet 149

Kan du si jeg ikke elsker deg,
Når jeg med deg er mot meg selv?
Tenkte jeg ei på deg, da glemte jeg
At jeg for deg tyrann er vel?
Hvem hater deg som jeg så kaller venn,
Til hvem skuler du der jeg bruker smisk,
Er du bister ut mot meg, er ei min hevn
Straks for meg selv en jamring så striks?
Hva har jeg gjort som kan få min respekt,
Så stolt at de til din service stå fikk,
Når mitt beste forguder din defekt,
Befalt av bevegelsen i ditt blikk?
Men hat du i vei, jeg kjenner ditt sinn,
Du elsker de som ser, mens jeg er blind.

ES2018

Reklamer

Sonett 148, av William Shakespeare – O me! what eyes hath Love put in my head,

Året går mot slutten, og jeg har anledning til å poste en av de sterkeste sonettene til Shakespeare for å avslutte det. Det er i gruppen på fire fra 147 til 150, der sonettskriveren ser ut til å være i et slags delirium i sin lidenskap til den mørkhårede kvinne han skriver om. Som så mange ganger før er jeg ikke sikker på hvor nøye jeg får gjennomarbeidet posten før jeg må videre, og om jeg noensinne kommer til å kunne plukke den opp igjen og gjøre den ferdig, så jeg lar innledningen foreløpig bli med dette.

I skrivende stund er det også andre poster, og andre sonetter, som er uferdige. Nå i første omgang poster jeg bare en svært uferdig versjon av denne også, men regner med å få gjort ferdig i det minste en gloseliste og oversettelse, og noen korte kommentarer etterpå.

Sonnet 148

O me! what eyes hath Love put in my head,
Which have no correspondence with true sight;
Or, if they have, where is my judgment fled,
That censures falsely what they see aright?
If that be fair whereon my false eyes dote,
What means the world to say it is not so?
If it be not, then love doth well denote
Love’s eye is not so true as all men’s: no,
How can it? O! how can Love’s eye be true,
That is so vexed with watching and with tears?
No marvel then, though I mistake my view;
The sun itself sees not, till heaven clears.
O cunning Love! with tears thou keep’st me blind,
Lest eyes well-seeing thy foul faults should find.

Min oversettelse

Sonett 148

Å meg, hvilke øyne har kjærligheten satt i hodet mitt,
Som ikke har noen korrespondanse med sant syn;
Eller, hvis de har, hvor har min dømmekraft flyktet,
Som dømmer falskt hva de se rett?
Hvis det var fint, det som mine falske øyne forguder.,
Hva mener verden med å si det ikke er så?
Hvis det ikke er, så betegner kjærligheten godt
Kjærlighetens øye er ikke så sant som alle menns: nei,
Hvordan kan det? Å! Hvordan kan kjærlighetens øye være sant,
Som er så omstridt med å se og med tårer?
Ikke noe under, altså, selv om jeg  tar feil i mitt syn;
Selv solen ser ikke, til himmelen klarner opp.
O listige kjærlighet! Med tårer holder du meg blind,
Om ikke øyne som ser godt dine dumme feil skal finne.

Kommentar til språket og oversettelsen

Foreløpig er oversettelsen veldig ordrett, og ikke god.

Starten må jeg selvfølgelig se nøyere på, O me, til å meg…

Jeg må se nærmere på linje 5, særlig dote. Hele den kvartetten er litt uforståelig, hos meg.

Den aktive formen for presens, watching.

Avslutningen er like hurtig og slurvete gjort som alt annet i denne sonetten.

Gloseliste

Glosene er slått opp på ordnett.no, som igjen bruker kunnskapsforlagets blå ordbøker. Oppslagsordene står i fet skrift.

aright (dialekt) rettriktig
dote (up)on forgudedyrketilbeelskevære svak for (dote gå i barndommenvære litt fjollete)
denote 1. betegneangi 2. tyde påindikere
vexed 1. ergerligirritertarg 2. (om spørsmål) omstridtomdiskutert
marvel 1. underunderverkvidunder 2. (gammeldags) gåte
cunning 1. slulistigutspekulert 2. (amer., hverdagslig) søtdeilignettgod 3. (gammeldags) dyktigflink

Kommentar til sonetten

Under arbeid.

Sonett 147, av William Shakespeare – My love is as a fever longing still

Sonettene til Shakespeare er et ømt punkt på bloggen om dagen. Mange av dem er ikke i orden, og også den sterke 147 må nå postes i ettertid, og kanskje forlates før alt er gjort ferdig. Den innleder en gruppe på fire, der sonettskriveren i sin forelskede lidenskap krysser grensen for sinnsro over i galskap. Den følger nummer 146, den mest religiøse av sonettene, der sonettskriveren baler med spørsmålet om kropp og sjel. Så noen analytikere leser denne nummer 147 i forlengelsen av den, at resultatet av de religiøse grubleriene er galskap. Men sonetten leses også utmerket godt alene, og rekkefølgen av sonettene er omdiskutert, også på denne bloggen, så den diskusjonen tar jeg ikke på ny.

I stedet går jeg på sonetten, og konsentrerer arbeidstiden mot den. Jeg skal prøve å få også den foreløpige versjonen til å bli nyttig. Ofte kan jo de såkalt foreløpige versjonene vare en stund.

Sonnet 147

My love is as a fever longing still,
For that which longer nurseth the disease;
Feeding on that which doth preserve the ill,
The uncertain sickly appetite to please.
My reason, the physician to my love,
Angry that his prescriptions are not kept,
Hath left me, and I desperate now approve
Desire is death, which physic did except.
Past cure I am, now Reason is past care,
And frantic-mad with evermore unrest;
My thoughts and my discourse as madmen’s are,
At random from the truth vainly expressed;
For I have sworn thee fair, and thought thee bright,
Who art as black as hell, as dark as night.

Min oversettelse

Sonett 147

Min elsk er feber som ennå lengter,
For det som pleier sykdommen (til å vare) lenger;
Gir næring til det som bevarer ondet,
For å behage den uvisse, syklige appetitten.
Min fornuft, legen til min kjærlighet,
Sint for at hans forskrifter ikke blir holdt,
Har (nå) forlatt meg, og jeg går desperat god for
(at) Begjær er døden, som legemidlene gjorde unntak for.
Uten sjanse for helbredelse er jeg, nå som fornuften ikke får pleie,
Og vanvittig gal med bare mer uro;
Mine tanker og min tale er som de gales,
Tilfeldig fra sannheten forgjeves uttrykt;
For jeg har sverget deg god, og tenkt deg lys.
Som er svart som helvete og mørsk som natten.

Kommentar til språket og oversettelsen

Det er en del å forklare her i ordbruken. Mange av problemene er standard for arbeidet med Shakespeares sonetter, med begreper og ideer som er typiske og karakteristiske. Til å veilede meg bruker jeg som vanlig nettsiden Shakespeare-sonnets og Oxford-utgaven av Complete sonnets and poems, og i mindre grad Shakespeare-words og andre kilder.

Ordet love på engelsk fungerer både som verb og som substantiv, og inneholder både ideen om kjærlighet og om lidenskap, der norske oversettelser alltid må velge en av de to. Her, i denne sonetten, er det ganske tydelig at det er lidenskapen det gjelder, det er den som tærer på ham. Vendingen longing still inneholder formen av presens engelskmennene så ofter bruker, alltid når det er en pågående handling, og som det er misvisende å oversette med det mest tilsvarende norske, «lengtende». Det må altså omskrives til den vanlige norske formen, «lengter», og i operasjonen setter jeg også verbet til slutt. Feber, eller fever, er et begrep som ofte ble assosiert med lidenskaplig kjærlighet, og som vel til dels gjør det ennå. På engelsk er det en forbindelse mellom longing (lengter) og longer (lenger) som ikke synes så godt i de tilsvarende norske. Betydningen av nurseth (pleier) er imidlertid lik, og det er her den litt uventede at den behandler sykdommen for å holde på den, slik man pleier blomster og pasienter for å få dem til å leve. Det er direkte sagt lengselen som pleier feberen slik at den varer lenger. Engelsk har det utmerkede korte ordet ill, som har grunnbetydning i retning av å være «syk, uvel eller dårlig», men også kan bety «onde, skade og ulykke». Vårt «onde» fungerer kanskje ikke helt tilsvarende, men det er det beste jeg kommer opp med. Jeg har oversatt det litt overtydelig, her. Det gjelder også i linje 4, der jeg endrer setningsstrukturen og legger til sammenbindingen «for å», slik at meningen (og ikke ordlyden) kommer frem. Uncertain blir brukt i en litt uvanlig betydning, det er ikke nettopp at den er «usikker», for det er temmelig sikkert denne appetitten vil være der, men den er uviss, uberegnelig og umulig å bli klok på. Appetitten er lysten kjærligheten har på lengsel, det som gir feberen næring.

For Shakespeare er physican synonym med doctor, det er her i sonetten den som skal helberede sykdommen den lidende sonettskriveren har i sin feberaktige kjærlighet, og rollen som lege er det altså fornuften hans som har. Det åpner for en rik metaforbruk, og det gir også en forbindelse mellom denne sonetten og den forrige. Legen – altså fornuften – er sint fordi hans forordninger ikke blir fulgt, den syke gjør ikke som han får beskjed om, den forelskede følger ikke sin egen fornuft, og denne – legen, det vil si fornuften – har derfor forlatt ham (i linje 7). Det gjør at han er blitt desperat, og kan bekrefte at begjær (desire) er døden. Slutten på denne linjen er vanskelig, jeg oversetter med den samme vanskeligheten som er der i originalen. Den mest nærliggende forklaringen er at medisinene legen foreskrev, altså fornuftens befaling om ikke å pleie den lidenskapelige kjærligheten og lengselen, den forordningen ble ikke fulgt, og dermed ender det i døden. Slik vil også en pasient kunne dø, om denne ikke følger rådene fra legen.

Engelskmennene har et ordtak, past cure ist past care, godt synlig i linje 9, der jeg-personen er forbi (muligheten for) kurering (cure) og fornuften hans er forbi pleie (care). På ny har jeg valgt en litt ordrik oversettelse, så meningen skal komme klart frem. Uttrykket frantic-mad gir selvfølgelig vanskeligheter til en oversetter, da begge ordene betyr gal, på litt forskjellige måter. Oxford-utgaven av sonettene skriver at frantic-mad betegner den aktive og ville formen for galskap, i motsetning til mutt passivitet, noe som skulle gjøre min oversettelse med «vanvittig gal» ganske riktig. Nettsiden med Shakespeares sonetter skriver at originalen har stavemåten madde for mad, slik at det har en tvetydighet med made, altså kanskje kan bety «gjort gal». Videre nedover i sonetten blir mad skrevet riktig, og det er helt umulig nå å få vite om at stavemåten madde er en trykkfeil eller er gjort med hensikt.

Om fair har jeg skrevet mange ganger her, det betyr også lys, som ordet bright også gjør det. Om fair kan jeg kanskje best henvise til nettsiden ShakespeareWords, for de som er interessert i alle betydningene Shakespeare bruker ordet i.

De to første kvartettene i sonetten er ferdig behandlet. Lenger er jeg ikke kommet. Det gjør at både kommentarene og oversettelsen er litt i ubalanse.

Gloseliste

Glosene er slått opp på ordnett.no, som igjen bruker kunnskapsforlagets blå ordbøker. Oppslagsordene står i fet skrift.

nurseth – nurses -> nurse 1. være pleier for (barn eller syke) 2. pleiestellepusle rundt 3. ammegi bryst 4. kjæle medklappeholde i sine armer 5. pleieskjøttepasse 6. være forsiktig medspareskåne 7. ta seg avbeskyttefremme 8. nære
prescriptions 1. forskriftforordning 2. (medisin) reseptordinasjonforskrift 3. (medisin) medisin 4. (jus) (rettighet på grunn av) hevd
physic 1. legemidlermedisiner 2. medisinlegekunst
except 1. unntagjøre unntak for 2. gjøre innvendingerkomme med innsigelser
frantic 1. desperatvillpaniskvanvittighektisk 2. (hverdagslig) forferdeligveldig 3.  (om person) galvanvittigfra segute av seg
discourse 1. foredragtaleforelesning 2. avhandling 3. (vitenskapelig) diskursdrøftelse
vainly forgjevesfåfengt

Kommentar til sonetten

Den er skrevet på en måte mange av de andre sonettene også er skrevet på. Så også Shakespeare har en formel-oppskrift han gjerne følger, bare at hans formel er så mye mer komplisert og rikholdig enn de andres. Ofte er jo sonettene satt opp som en kamp mellom forskjellige ting, om det er øye og tanke, fornuft og følelser, kropp og sjel, det ene og det andre, og ofte er de satt opp som en rettssak eller som å omhandle økonomiske affærer, eller andre ting som gjør at teksten kommuniserer på forskjellige nivå. Shakespeare bruker gjerne et bilde, og så fungerer dette bildet til å si noe om kjærligheten eller sinnsstemningen til sonettskriveren. Her er bildet at kjærligheten er en feber, eller en slags form for galskap, og så er fornften legen. Dette bildet blir holdt gjennom sonetten.

 

Sonett 146, av William Shakespeare – Poor soul, the centre of my sinful earth,

Det er synd å si det, men bloggen har overveldet meg igjen. Knapt var jeg kommet i rute med oppdaterte poster til riktig tid, så satte hverdagslivet inn, og jeg måtte bruke tiden min til andre ting enn å holde poesibloggen i orden. Opprydningen kan bare komme sånn symbolsk i gang, inntil jeg er ferdig med mine egne eksamener i midten av desember. Deretter vil det bli noenlunde greit i løpet av julen og nyåret, regner jeg med.

For nå, må denne sonetten postes uten en gjennomarbeidet oversettelse og kommentar. Den er for flott til å etterlates halvveis, og jeg har ikke tid til å dykke inn i dette arbeidet ordentlig nå.

Sonnet 146

Poor soul, the centre of my sinful earth,
… … … these rebel powers that thee array
Why dost thou pine within and suffer dearth,
Painting thy outward walls so costly gay?
Why so large cost, having so short a lease,
Dost thou upon thy fading mansion spend?
Shall worms, inheritors of this excess,
Eat up thy charge? Is this thy body’s end?
Then soul, live thou upon thy servant’s loss,
And let that pine to aggravate thy store;
Buy terms divine in selling hours of dross;
Within be fed, without be rich no more:
So shall thou feed on Death, that feeds on men,
And Death once dead, there’s no more dying then.

Min oversettelse

Sonett 146

Stakkars sjel, senteret for min syndefulle jord,
… … … disse rebelske kreftene som du ordner
Hvorfor pinnes du innenfra og lider død,
Malende dine utvendinge vegger så dyrebart sorgløs?
Hvorfor så høy kostnad har så kort leie,
Gjør du ditt visnende herskapshus bruke?
Skall ormer, arvtakerne til denne overfloden,
Spise opp leien? Er dette din kropps ende?
Da sjel, lev så du på din tjeners tap,
Og la det pine for å forverre ditt forråd;
Kjøpe guddommelige betingelser i å selge timer av slagg
Bli matet innni, utenpå ikke være rik noe mer:
Så skal du hente næring hos Døden som henter næring hos menn,
Og Døden en gang død, det er ikke mer å dø da.

Kommentar til språket og oversettelsen

Oversettelsen er ikke gjennomarbeidet, og ikke god.

Første linje går egentlig ikke an å oversette fort som jeg har gjort. I linje 2 er utelatt starten, uten at jeg har satt meg inn i hvorfor. Hele linjen trenger en ekspertforklaring før jeg kan si noe om den. Oversettelsen av within til innenfra må jeg også se på. Også oversettelsen av gay.

Linje 5 er en vending Shakespeare har brukt før. Uttrykket fading mansion spend… Ordet fade med norsk skrivemåte og engelsk uttale er nå blitt et norsk ord, som trenger oversettelse til engelsk. Vi bruker det om lyd som dør ut, den fjerde underbetydningen av originalen, som det fremgår av gloselisten.

Linje 11 er hårreisende hos meg.

Konklusjonen trenger også nærmere ettersyn. Den gir ikke god menings slik som den står hos meg.

Det er nesten ikke holdbart som det nå står, men jeg må videre til andre ting.

Gloseliste

Gloselisten er for denne sonetten uvanlig lang. De er slått opp på ordnett.no, som igjen bruker kunnskapsforlagets blå ordbøker. Oppslagsordene står i fet skrift.

array 1. ordnestille opp 2. (overført) stille opp til slagmobiliserefylke seg 3. (jus) velge ut jury 4. (litterært) iklepynte (seg)prydesmykke
pine lengtevansmektesykne hen av lengsel
dearth 1. mangelknapphet 2. hungersnød
gay 1. homofilhomoseksuell 2. homse- (ofte nedsettende), lesbe- 3. gladmuntersorgløs 4. livligfargerikprangende 5. (gammeldags) lettsindigutsvevende
lease 1. leieforpaktelease 2. forpakte bortleie ut
fade 1. visneblomstre avfå til å visne 2. falmebleknefå til å falmefå til å blekne(av)bleke 3. avtabli utflytendebli utydeligviskes utbli utvisketsvinnedø hen 4. (radio) fade 5. (bil) miste bremseevnenfade 6. (golf) fade
mansion 1. fornem boligherskapshusembetsbolig 2. (bibelsk) rom
inheritor arvingarvtaker
charge 1. anklagesiktelsetiltalebeskyldning 2. prisavgiftgebyrskattdebiteringkonto 3. utgiftomkostningkostnad 4.  (jus) heftelserealsikkerhetpant 5.  (teknikk) sprengladninglad(n)ingsatspåfyllingcharge 6. (elektronikk) ladning 7. påleggbefalingformaninginstrukshyrdebrev 8. oppdragvervembete 9. ansvaroppsikttilsyn 10. (kirkeligmenighetforsamling 11. betrodd sak 12. protesjé 13. (i fengsel) varetekt 14. (militærvesenangrepangrepssignal 15. (fotball) takling 16. (heraldikk) våpenmerke 17. (amer., slangspenning“kick” 18  (gammeldagslastbyrde

aggravate 1. forverregjøre verre 2. ergreirritere

store 1. (også overført) forrådlager 2. proviant 3. (i flertallforråddepot 4. (britisk) varehus 5. (amer.) butikkforretningsupermarkedvarehus 6. magasinlagerbygning 7. (britisk, ITminnelager 8. (gammeldags) (stor) mengde

dross 1. skum på smeltet metall 2. urenheterslaggavfallskrap (også overført)

Kommentar til sonetten

Dette er kjent for å være Shakespeares mest religiøse sonett. Det er også en av hans bedre og mest kjente, så det er nødvendig at jeg setter meg grundigere inn i den for å kunne si mer.

Sonett 145, av William Shakespeare – Those lips that Love’s own hand did make,

Det er ennå august i det jeg skriver dette. Når dette blir postet, så er jeg på Hardangervidda på fjelltur. Travle lørdager denne sommeren og tidlige høsten gjør at jeg må fare litt lett over noen av sonettene for en stund, og poste greie, men uferdige versjoner av sonettoversettelsene og kommentarene.

Dette er en av de enkleste sonettene i samlingen, ganske sikkert den aller enkleste. Det er ikke engang noen egentlig sonett, den mangler det nødvendige antall stavelser i hver linje, men den regnes likevel som en sonett siden den nå engang fikk plass i sonett-samlingen. Også innholdet er enkelt og rett frem, nesten som om det er en allminnelig ungdom som har skrevet den, passe høytidelig og småoriginal, med å «puste frem lyden som sier «jeg hater»» i stedet for bare å si det, eller bare å hate. Kvaliteten er ikke i nærheten av Shakespeares mestersonetter, her er ikke det fortettede språket og rikdommen i betydningsinnhold, her er ikke en sonett som fungerer på flere nivåer, dette er ganske så greit rett frem.

Forskningen har derfor gjettet på at dette er en av de aller, aller tidligste av Shakespeares sonetter, kanskje skrevet så tidlig som i 1582, da han bare var 18 år gammel, og giftet seg med Anne Hatheway, som skulle bli hans kone hele livet. Sonetten har kanskje noen ordspill på henne, med hate way (Hatheway) i linje 13, og kanskje også And saved my live (Anne saved my life) i linje 14. G. R. Ledger, bak nettsiden Shakespeare-sonnets, argumenterer annerledes i sin presentasjon av sonetten, uten at han helt klarer å overbevise meg, og i alle fall ikke resten av forskningen. Oxford-utgaven av sonettene vier bare et kort avsnitt til omtalen av sonetten, og bare en håndfull ord og meningsforklaringer.

Argumentet til Ledger er at Shakespeare i en alder av 18 år og i 1582 ikke vil være i stand til å nærme seg sonettformen, og ta til seg språket som finnes i Sidneys Apstrophel og Stella, og som kom ut posthumt i 1591. Ledger er svært opptatt av dette verket, og siterer det i en rekke av de andre omtalene han har av sonettene, men det er kanskje mulig han legger for mye vekt på det, her. Det er dessuten forskjell på at det skal være en tidlig sonett, og at den skal være i 1582. En tidlig sonett kan det utmerket godt være, det er merkelig om Shakespeare skriver en så primitiv sonett en tid han ellers skriver så mye komplisert og rikt og bra, men at den skal være skrevet akkurat i 1582, året han gifter seg, er bare en gjettelek. Ingen vet noe om når sonettene er skrevet. Man vet at et par av dem ble utgitt i 1599 (nr. 138 og 144, i samlingen The passionate pilgrim), samlingen av dem alle i 1609. Jeg har skrevet litt om dette i noen av de andre sonettpostene, emneknaggen Quarto vil forhåpentligvis lede frem til dem, og i posten om sonettene på Helt grei litteratur. Engelskspråklige nettsider har selvfølgelig rikelig med informasjon om disse tingene, de også.

Så er det over til sonetten. Den er skrevet med åtte stavelser, og ikke i det jambiske pentameteret med femfotede jamber. Firfotingene er mer uhøytidelige og komiske, passende til morovers og epigrammer. Dette kan jeg skrive, og sitere forskningen på, men det gir ikke mening om ikke vi som lesere også oppfatter at det er slik. For meg er det helt opplagt, det er ikke samme alvoret i denne, som i hvilken som helst av de andre 153 sonettene. Denne her er enklere og mer spøkefull også i tonen, ikke bare i innholdet, så om den er skrevet i en svært tidlig fase av Shakespeares forfatterskap, så var det i en tid der han i det minste klarte å forene form og innhold, og gjøre det enkelt, når det også var enkelt.

Døm selv.

Sonnet 145

Those lips that Love’s own hand did make,
Breathed forth the sound that said ‘I hate’,
To me that languished for her sake:
But when she saw my woeful state,
Straight in her heart did mercy come,
Chiding that tongue that ever sweet
Was used in giving gentle doom;
And taught it thus anew to greet;
‘I hate’ she altered with an end,
That followed it as gentle day,
Doth follow night, who like a fiend
From heaven to hell is flown away.
‘I hate’, from hate away she threw,
And saved my life, saying ‘not you’.

Sonett 145

Lepper laget av kjærlighets hånd,
Pustet frem lyden som sa ‘jeg hater’,
Til meg som vansmektet for hennes skyld:
Men da hun så min sørgmodige tilstand,
Oppsto straks nåde i hennes hjerte,
Og hun skjente på tungen som støtt så søtt
Var vant med å gi bare mild en dom;
Og lærte den så på ny å hilse;
‘Jeg hater’ skiftet hun med en ende,
Som fulgte det som en mild dag,
Følg ikke natten, som lik en djevel
Fra Himmel til Helvete er flydd avsted.
‘Jeg hater’ ‘kastet hun bort fra å hate,
Og reddet mitt liv, med å si «ikke deg».

Kommentar til språket og oversettelsen

Sonetten er ganske enkel og rett frem, så normalt engelskkyndige skulle ikke ha noen problemer med å se hva dette er for noe. Ordene «jeg hater» (‘I hate‘) er hos meg, og i de fleste andre redaksjoner, satt i hermetegn. Det er de ikke i originalen. De første fire linjene sier at hennes lepper sier «jeg hater», før hun ser den sørgmodige tilstanden til jeg-personen hun sier det til.

Linje 5 har jeg omskrevet litt, og det med det fått et hint av sånn man snakker i kristendommen, noe som ikke er der i originalen. Ellers sier linjene 5 – 8 at etter at hun har sagt «jeg hater», og sett hvilken virkning det har, så skjenner (chiding) hun på tungen, som før var vant med kjærlige ord, og får den til å hilse blidt og mildt (gentle) på ny.

Linjene 9 – 12 sier at denne hilsenen som tungen lærer i linje 8, skifter ut slutten på setningen som begynner med «jeg hater», og får da den samme effekten som dagen har når den følger natt, og en djevel (fiend) er flydd vekk fra himmelen til helvete, der han hører hjemme.

Konklusjonen i de to siste linjene, er at hun tar hatet vekk fra ordene «jeg hater», og følger med å si «ikke deg» (not you). Det er ganske enkelt og greit sagt hva som skjer i dette diktet.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no. Der ligger Kunnskapsforlagets blå ordbøker til grunn.

languish 1. bli svak, bli matt, bli apatisk, sløves 2. (overført) dabbe av, gå tregt, dø hen, stilne av 3. vansmekte, vantrives, sykne hen, visne hen 4. (gammeldags) se smektende ut 5. verke etter noe, lide under begjær
chide 1. skjenne på, skjelle på, irettesette, klandre 2 (gammeldags) klage, syte
alter 1. forandre, endre 2. forandre seg, forandres, bli annerledes 3. (spesielt amer. eller austr.) kastrere, sterilisere 4. sy om, rette (klesplagg)
fiend 1. ond ånd, djevel, demon, satan 2. udyr, djevel 3. (om barn) djevelunge, plageånd
4 (hverdagslig) slave av en last, fanatiker, fantast, entusiast

Kommentar til sonetten

Hele sonetten er bygget over ideen om at kvinnepersonen sier ordene «jeg hater», og poeten stopper tiden og forstørrer øyenlikket. Det er hun, denne skjønne, med lepper kjærligheten selv har laget, som ytrer ordene «jeg hater», og det til ham, poeten, som forgår og vansmekter og lider under begjæret for hennes skyld. Det er nok en overdrivelse å si at forventninger blir bygget opp, for her er det ikke mye forventninger, det er bare underforstått at når hun hater, så skal det være han hun gjør det mot, han som er objektet for hatet. Det er det altså ikke, og det redder hans liv, som han skriver til slutt.

Det er å kaste bort analyseverktøy på bagateller å skrive så mye mer. Men en tradisjonell, engelsk sonett er bygd opp over fire kvartetter og en kuplett til slutt, altså grupper på fire, fire, fire og to linjer. I de tre første kvartettene skal det være varianter over en idé, eller tre ulike bilder, mens til slutt skal det være en konklusjon, som enten oppsummerer eller kommer med en overraskende motsetning. Selv om sonetten er enkel, så er dette oppfylt.

I den første kvartetten er bildet øyeblikket i det hun sier ordene «jeg hater», alle de fire linjene blir brukt til å uttrykke dette, og til å få med at hun er skjønn og elsket, og at det er han som elsker henne. De neste fire linjene har en utvikling, i det hun ser virkningen ordene har på ham. Poeten fyrer løs med kraftig poetisk skyts, av at nåde straks kommer i hjertet, at tungen som var så søt også er vant med å gi søte dommer, altså si søte og milde ting, men at den nå blir satt på plass av hjeret for å si dette ikke fullt så søte, vennlige og milde «jeg hater». Deretter er det en stigning, som har en parallell – uten sammenligning for øvrig – i mer berømte sonett 29, der stigningen er høytidelig og på sin plass. Her er det nesten en parodi, med det at hun ikke fullfører setningen «jeg hater», slik man skulle vente, og med det lar lys dag følge mørk natt, og en ond djevel fly av sted fra himmel til helvete, altså vekk fra himmelen der han ikke hører hjemme.

Konklusjonen avslutter bagatellen av et dikt, med å si at hun etter å ha sagt «jeg hater» følger opp med å si «ikke deg». Så hele den lille sonetten er altså hun som sier «jeg hater ikke deg», og de veldige svingningene det gir i poeten. Det er veldig lite i denne sonetten som løfter den bort fra det trivielle. Kanskje er det litt kraft i den nest siste linjen, I hate away from hate, she threw, der hun liksom trekker ut kraften i ordet hatet, tar hatet ut av ordet hat, men da skal man lese med stor velvilje, og det skal man vel ikke trenge å gjøre i store dikt. Dette er et tidsfordriv av et dikt, og til diktets forsvar kan man si at det heller ikke gir seg ut for å være noe mer.

Min gjendiktning

Det er selvsagt enklere å gjendikte også, når formen og innholdet er litt mer uhøytidelig, og det liksom ikke er så nøye. Så jeg omskriver og trikser det til, for å få det til å fungere på sitt vis. Heller ikke originalen er stor kunst, i dette tilfellet.

Sonett 145

Lepper lagd av kjærlighets hånd,
Pustet «jeg hater» frem som ord,
Til meg som alt vansmektet sånn:
Men da hun så hva hun meg gjorde’,
Så straks i hjertet nåden kom,
Skjelte på tungen som støtt søtt
Før var vant med kun mild en dom;
Og lærte den å hilse bløtt;
‘Jeg hater’ skiftet slutten ut,
Og følger slik som dagen mild,
Følger natt, lik en djevelgutt
Fra Himmel til Helvete flyve vil.
Hun’kastet hatet vekk sin vei,
Reddet mitt liv, sa «ikke deg».

ES2017

Sonett 144, av William Shakespeare – Two loves I have of comfort and despair,

Det er lørdag morgen, og jeg har allerede et par timer jobbet med å ta igjen sommerens forsømte arbeid med Shakespeares sonetter. Sonettene 141, 142, 143 har nå fått et skall av en oversettelse, og et minstemål av hva en helt grei post skal inneholde, slik at jeg kan ta fatt på arbeidet med nummer 144, og la også den få et slikt minstemål av innhold som de andre postene har fått. Forhåpentligvis vil jeg få gjort litt mer med denne, som nå skal postes, mens enkelte av de andre foreløpig bare ligger som en kladd.

Denne sonetten skiller seg ut sammen med nummer 138 og de to siste med å være de eneste som ble publisert utenom samleutgaven av sonettene, den som kom ut i 1609. De finnes i den merkelige samlingen The passionate pilgrim (lenke til helt grei litteratur), utgitt i 1599, i Shakespeares navn, men med bare få av de 20 diktene sikkert skrevet av Shakespeare, og mange påviselig skrevet av andre. Utgiveren, William Jaggard, gjorde ganske sikkert det riktige da han gav samlingen ut i Shakespears navn, for med det blir både han og samlingen husket og diskutert, om ikke hadde den nok vært like forglemmelig som de andre poetene som opptrer. Jeg skriver dette litt spøkefullt, ingen vet hva Jaggard tenkte og mente da han skrev samlingen var av W. Shakespeare (by W. Shakespeare), men at han skrev det gjør at den omfattende Shakespeare-forskningen har noe å henge fingrene i. Også boken jeg bruker til å veilede meg gjennom tekstene, Oxford-utgaven redigert av Colin Burrow, har en omfattende diskusjon om hva denne samlingen er for noe, og de ulike teoriene om hvorfor den ble til og hvilke tekster som er av Shakespeare og av andre. Lignende diskusjoner står i lignende samleverk og encyclopedier om Shakespeare og hans verk. Og jeg, som bare er en helt grei blogger, må stadig innom verket jeg også, som nå, som her.

Den beste nettsiden om Shakespeares sonetter er den som før het The amazing website of Shakespeare sonetts, nå bare Shakespeare-sonnets. Den mer edruelige tittelen står mer i stil til kvaliteten på innleggene, alle sonettene har fått en omfattende omtale og en detaljert gjennomgang av linje for linje, de har vært til stor hjelp for meg siden jeg begynte å arbeide med sonettene, og særlig – selvfølgelig – siden jeg begynte å poste dem her på bloggen. Innlegget og omtalen av sonett 144 er spesielt omfattende,med lange forklaringer, beslektede dikt og tekster, og – selvfølgelig – originalversjonen både av 1609-utgaven og varianten som ble postet i The passionate pilgrim.

Two loues I haue, of Comfort and Despaire,
That like two Spirits, do suggest me still:
My better Angell, is a Man (right faire)
My worser spirite a Woman (colour’d ill.)
To win me soone to hell, my Female euill
Tempteth my better Angell from my side:
And would corrupt my Saint to be a Diuell,
Wooing his purity with her faire pride.
And whether that my Angell be turnde feend,
Suspect I may (yet not directly tell:)
For being both to me: both, to each friend,
I ghesse one Angell in anothers hell:
The truth I shall not know, but liue in dout,
Till my bad Angell fire my good one out.

Her, hos meg, er med den eldre skrivemåten, men ikke de eldre tegnene, det er omsatt til vårt moderne alfabet. Med litt arbeid og tilvenning vil man se at versjonen er svært lik den som senere blir postet i Quatro-utgaven, 1609.

Sonnet 144

Two loves I have of comfort and despair,
Which like two spirits do suggest me still:
The better angel is a man right fair,
The worser spirit a woman coloured ill.
To win me soon to hell, my female evil,
Tempteth my better angel from my side,
And would corrupt my saint to be a devil,
Wooing his purity with her foul pride.
And whether that my angel be turned fiend,
Suspect I may, yet not directly tell;
But being both from me, both to each friend,
I guess one angel in another’s hell:
Yet this shall I ne’er know, but live in doubt,
Till my bad angel fire my good one out.

Sonnet 144

To typer elsk har jeg av komfort og fortvilelse,
Som lik to ånder forfører meg ennå:
Den bedre engelen er en mann, lys og pen,
Den dårligere ånden en kvinne farget mørk.
Å vinne meg snart til Helvete, min kvinnelige onde,
Fristet min bedre engel fra min side,
Og ville korrumpere min helgen til å bli en djevel,
Lokkende hans renhet med hennes falske stolthet.
Og om min engel blir til en djevel,
Mistenke kan jeg, om enn ikke direkte si;
Men værende begge fra meg, begge til hver venn,
Jeg gjetter en engel i en annens Helvete:
Dog dette skal jeg aldri vite, men leve i tvil,
Til min dårlige engel jager min gode ut.

Kommentar til språket og oversettelsen

Jeg har mange ganger skrevet om vanskeligehtene med å oversette det engelske ordet love til norsk i poetiske tekster. Det engelske ordet er både verb og substantiv, det betegner både kjærlighet og elskov, det er stamme i ordet lover, elsker, og det er kort og poetisk. Norsk er ikke i nærheten av å ha noe tilsvarende. Ordet kjærlighet ødelegger rytmen i en sonett, og «elske» er ikke helt det samme. I denne sonetten er det ekstra vanskelig, siden ordet står i flertall, og i originalen har to betydninger: to typer kjærlighet og to elskere. Så jeg tvinger inn vendingen to typer elsk, og håper det blir forståelig. Suggest i linje to er nok brukt i betydningen forfører. Ordet fair i linje 3 er også ofte problematisk å oversette, på engelsk betyr det på Shakespeares tid både lys og pen, og mange andre ting, mens på norsk må man velge en enkelt av betydningene. Her er det spesielt problematisk, siden mannen – den bedre engelen – er lys, mens den verre, kvinnen, er mørk. I sonetten blir det uttrykt gjennnom det som nesten må kalles en eufemisme, coloured ill. Jeg skriver det direkte i min oversettelse, at kvinnen er mørkt, selv om det strengt tatt ikke er det som står.

Resten av oversettelsen er ikke gjort grundig.

Gloseliste

Glosene er slått opp på nettsiden Ordnett.no, det vil si i kunnskapsforlagets blå ordbøker.

woo 1. fri (til), oppvarte, gjøre kur til 2. strebe etter 3. (overført) fri til, innynde seg (hos), lokke
fiend 1. ond ånd, djevel, demon, satan 2. udyr, djevel 3. (om barn) djevelunge, plageånd
4 (hverdagslig) slave av en last, fanatiker, fantast, entusiast

Kommentar til sonetten

Dette var så langt som jeg kom i første omgang. Med tiden vil posten bli utfylt, og gjort ferdig.

Sonett 143, av William Shakespeare – Lo, as a careful housewife runs to catch

Dette er kanskje den mest uhøytidelige av Shakespeares sonetter. Det bryter med sonettradisjonen og høypoesien, der den kvinnelige utkårede skal være et nesten utilnærmelig ideal, så skjønn og ufeilbarlig at hun ikke lar seg beskrive med ord, og poeten skal være fullstendig uverdig i møte med henne. Det er altså en kontrast mellom den elskede og den elskende som skal strekkes ut til det maksimale, ordene i sonetten eller diktet skal komme rent til kort, uansett hva poeten skriver, skal den skjønne være bedre. Her, i denne sonetten, blir den kvinnelige utkårede sammenlignet med en husmor som glemmer seg i det et fjærkre stikker av, slik at hun forfølger dette i stedet for å passe på barnet sitt. Den forelskede poeten er da dette barnet, som skriker og roper på oppmerksomhet.

Sonnet 143

Lo, as a careful housewife runs to catch
One of her feathered creatures broke away,
Sets down her babe, and makes all swift dispatch
In pursuit of the thing she would have stay;
Whilst her neglected child holds her in chase,
Cries to catch her whose busy care is bent
To follow that which flies before her face,
Not prizing her poor infant’s discontent;
So runn’st thou after that which flies from thee,
Whilst I thy babe chase thee afar behind;
But if thou catch thy hope, turn back to me,
And play the mother’s part, kiss me, be kind;
So will I pray that thou mayst have thy ‘Will,’
If thou turn back and my loud crying still.

Sonnet 143

Se, lik en aktsom husmor løper for å fange
En av hennes fjærkledde vesener rømt avsted,
Setter ned sin baby, og gjør alt raskt ekspedert
I jakt etter det hun ville ha til å bli;
Mens hennes neglisjerte barn setter etter henne,
Skriker for å fange henne hvis travle omsorg er rettet (mot)
Å følge det som flyr for ansiktet hennes,
Uten å bry seg om sitt stakkars spebarns misnøye;
Slik løper du etter hva som løper fra deg,
Mens jeg, ditt barn, jager deg langt bak;
Men hvis du fanger det du håper på, kom tilbake til meg,
Og spill rollen som mor, kyss meg, vær snill;
Så vil jeg be om at du kan ha din Will.
Hvis du komer tilbake og stiller min høye gråt.

Kommentar til språket og oversettelsen

I arbeidet med oversettelsen og denne kommentaren bruker jeg Oxford-utgaven av Shakespeares Complete sonnets and poems og omtalen av sonetten på nettsiden Shakespeare sonnets, i tillegg til ordbøker.

Det lille ordet lo, er ikke det normalt norske engelskkyndige kan best. Noen kjenner det kanskje fra uttrykket lo and behold, mens de som jobber en del med språket og særlig eldre tekster, vet at dette er et verb som betyr «å se». Shakepseare har en velutviklet finfølelse for lydene i språket. Det vanlige engelske ordet for å se, to see, har en skarp i-lyd, en lyd som ikke gjør seg i myke, poetiske omgivelser. Så Shakespeare unngår det, som han også ofte unngår skarpe og harde og lukkede konsonanter, språklydene i sonettene er så godt som uten unntak behagelige, og det er også slik forskningen forsøker å skille ekte Shakespeare fra forfalskninger. Om en poetisk tekst eller sonett utgitt i Shakespeares navn inneholder mange korte vokaler, skarpe lyder og/eller harde konsonanter, så er det nok kanskje ikke mesteren selv som har skrevet dem. I The passionate pilgrim er det en sonett med linjen: And stood stark naked on the brook’s green brim, (det er tekst nummer 6, linje nummer 10). Den skal angivelig være av Shakespeare, men vendingen stood stark naked har disse skarpe, korte lydene man ikke finner ellers i Shakespeare (det er umulig å lese ‘st’ og ‘k’ med finfølelse, alle vokalene er korte) , så dette er nok ikke skrevet av ham. Det er ikke jeg som har funnet frem til dette, jeg gjengir ordene til Colin Burrow, redaktøren av Oxford-utgaven av The complet sonnets and poems, og dette er fra side 80 i forordet. Samme bok kan om denne sonetten skrive at housewife (husmor) ble uttalt ‘hussif’. Ordet careful skal ha i seg både «full av omsorg», men også «full av bekymring» Bildet er av en husmor som virkelig vil at alt skal være i orden i husholdningen. De fjærkledde vesenene eller skapningene (creatures) er nok kyllinger, men det er også foreslått det dreier seg om fjærkledd pryd på snobbete mennesker. Den litt tungvinte vendingen makes all swift dispatch kunne blitt oversatt bare til «løper så fort hun kan», for det er det det betyr. Første fire linjer introduserer altså bildet av en bekymret og omsorgsfull husmor, som setter ned babyen sin for å løpe så fort hun kan etter en kylling eller noe annet fjærkledd, som har rømt avsted.

Vendingen holds her in chase betyr å jage henne eller å løpe etter henne, som Oxfords English Dictionary oppgir som en fast vending for ordet chase (jakt), og som også Shakespeare selv bruker i Coriolanus (I.7.18-19). Barnet som skriker for å fange (cries to catch) den jagende husmoren kan skrike både mens det jager henne, men kanskje også skriker for å påkalle seg oppmerksomheten hennes, og fange henne på den måten. Ordet bent (bøyd) er i denne sammenheng brukt i betydningen «rettet mot», eller kanskje «bøyd mot», jeg har lagt til mot i parentes for å gjøre dette klart. Linje 6 fortsetter inn i linje 7, med at oppmerksomheten altså er rettet mot det fjærkledde vesenet som flyr foran henne (flies before her face). Vendingen inneholder også litt provokasjon, noe som flyr foran ansiktet er ganske irriterende, noe man vil ha vekk. Å prise (prizing) barnets misnøye (discontent) er litt uvanlig, siden det er positivt og negativt ladede ord satt sammen. Omskrevet er det «uten å bry seg om barnets misnøye». Jeg setter det opp slik i oversettelsen, så meningen blir klar. I linje 5 – 8 fortsetter bildet fra de fire første, det er spebarnet som jager moren, som jager noe fjærkledd som har rømt fra henne, mens barnet også forsøker å påkalle morens oppmerksomhet.

I linje 9 kommer poenget med sammenligningen i de åtte første linjene frem. Slik denne husmoren løper etter de fjærkledde skapningene, slik løper hun (den mørkhårede kvinnen, the dark lady)_ etter det som flykter fra henne (flies from thee). I linje 10 sammenligner poeten seg selv med det gråtende barnet, som ikke kan gjøre noe for å få morens oppmerksomhet. Her har forskningen tolket det til litt av hvert når det gjelder Shakespeares psyke, det tror jeg kanskje man skal være litt forsiktig med. I linje 11 blir det ikke forklart godt hva hun håper på å fange (catch thy hope), i bildet må det da være kyllingen som har rømt, men om dette er et bilde på andre menn hun jager, så er det vel litt at hun skal fange dem? Og så vende tilbake til ham, barnet? Jeg får ikke dette til å gå opp, og kan egentlig bare forstå det sånn at han venter at hun skal komme tilbake uansett. Om hun kysser ham, og er mor og omsorgsfull igjen, så er det greit. Det er nesten som om han bare aksepterer situasjonen, han er glemt, hun jager andre, men han vil, som et lite barn, alltid ha moren tilbake, og vil hun skal være som før. Jeg kan vanskelig se hvordan dette skal kunne leses annerledes.

Mot slutten spiller også denne sonetten på ordspillet med Shakespears fornavn, Will. Det er også det engelske ordet for vilje, og slang for det mannlige kjønnsorgan. For mer om dette, sjekk sonett 135. Ordspiller går denne gangen på at hun kan ha sin Will – altså William, og hun kan ha sin Will – altså vilje. Det kan hun, hvis hun kommer tilbake og stiller den elskende poetens – eller barnets – gråt. Hvis hun virkelig vil ha de mennene hun jager etter, så er det jo et spørsmål om hun egentlig får viljen sin, om hun vender tilbake til ham, poeten, men det er en annen sak. Det må også med at det at kvinnen skal ha sin vilje, det var ordtak i perioden: «Woman must have their will weilst they live, because they’ll make none when they die«, som Oxford-utgaven refererer.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no, der kunnskapsforlagets blå ordbøker ligger til grunn.

lo (gammeldags) se
housewife husmor, hjemmeværende husmor
dispatch 1. avsendelse, avsending, forsendelse (av bud, melding, varer e.l.) 2. (rask) ekspedering 3. drap, likvidasjon 4. hast, il 5. rapport, depesje, telegram 6. ilgods
pursuit 1. forfølgelse, jakt 2. (overført) jakt, streben, jag 3. syssel, beskjeftigelse, aktivitet 4. det å følge (noe) med øynene 5. (sport) jaktstart (også ski), forfølgelsesritt (sykkel) 6. (jus, spesielt skotsk) rettergang
chase 1. jakt, forfølgelse 2. viltreservat
3. bytte

Kommentar til sonetten

Dette er ikke av Shakepeares mest berømte sonetter, og i den grad den er berømt, så er den det fordi den er så enkel og uvanlig. Den mørkhårede kvinnen blir sammenlignet med en husmor på jakt etter et fjærkre, mens den elskende poeten er det gråtende spebarnet som forfølger henne. Dette er et bilde på hvordan hun jager andre menn, mens hun egentlig er hans. Det er vanskelig å ta det helt alvorlig, og det er det neppe meningen vi skal gjøre heller. Denne sonetten skal fremkalle latter og smil, det er en liten, uhøytidelig lek, ganske utypisk for sonettsjangeren og høypoesien.

Min gjendiktning

Jeg har skrevet før om og det er vel kjent at det er vanskelig å oversette sonettene der Shakespeare lager ordspill av fornavnet sitt. I denne versjonen forsøker jeg en litt uvanlig vri, med å legge til -je til Will, slik at det blir en slags «vilje». Ellers er det jo en del nødrim og tvang i disse oversettelsene, som mer har karakter av å være en øvingsoppgave enn å reprodusere stor poesi. For å ha utbytte av disse sonettene, er det nok nødvendig å streve seg gjennom originalene. Men siden originalen er litt uhøytidelig, føler jeg meg fri til å være litt uhøytidelig selv, i gjendiktningen.

Sonnet 143

Se, lik en husmor som løper fort
For å fange en fjærkledd rømt avsted,
Sett’ ned sin baby, får i hast alt gjort
I jaken på den hun ville ha med;
Mens det glemte barn setter i styr,
Skriker, jager henne hvis sinn er bøyd
Mot følge det som for ansiktet flyr,
Uten ense sitt spebarn misfornøyd;
Slik jager du det som løper fra deg,
Mens jeg, ditt barn, jager lengre bak til;
Men fang du ditt håp, kom så hjem til meg,
Og spill din mors part, kyss meg, vær snill;
Så vil jeg be du kan ha din Will-je.
Kom du tilbake min gråt å stille.

ES2017