Guldhornene, av Adam Oehlenschläger

Opprinnelig var tanken med denne bloggen å poste egne og andres dikt, der diktene fra Norges- og verdenslitteraturen skulle få en liten presentasjon og en kort kommentar rundt. Ideen passer best for korte dikt, men noen av de store diktene i verdenslitteraturen er lange, og av og til åpner jeg for å poste og kommentere noen av disse lengre diktene. Noe annet ville være å utelukke flere av de beste diktene som er skrevet. Det ville også være å stenge ute noen av de beste poetene, i deres beste øyeblikk. Nå om dagen skal diktene være korte og ikke så anstrengende, få poeter tar sjansen på å skrive noe som krever konsentrasjon og tid fra leseren. Sånn har det ikke alltid vært.

Det gjelder for diktet og dikteren jeg poster i dag. Den danske dikteren Adam Oehlenschläger (1779-1850) introduserte romantikken i skandinavisk litteratur. Det er en litteraturhistorisk periode som åpner for de store format. Dikterens geni og inspirasjon kunne ikke la seg tøyle til bare å si noen få ting i noen få ord alltid. Det var store tanker, store følelser og store ideer som skulle uttrykkes, gjerne i dikt som forteller lange historier, med tema fra samtiden, fortiden eller fantasien. Diktene skulle ha faste former, med rim og rytme, men disse formene var ikke begrenset til de klassiske i antikken. Vel så bra var det å finne strofeformer fra middelalderen og senere, spesielt hvis det var på ens eget språk og en del av ens egen nasjons litteraturarv. Det var også fritt frem å skape noen nye strofeformer selv, eller å variere strofeformen i samme verk. Hovedsaken var at dikteren skulle ikke være så bundet av regler. Dikteren skulle være fri, fri til å la sitt geni utfolde seg.

Romantikkens måte å skrive på overtof fra opplysningstidens klassisisme. Der var det fornuften som skulle styre innholdet og strenge regler styre formen. Man fant i klassisismen sine idealer i den klassiske antikken. Disse diktene er vanskelig tilgjengelige i dag, hvor man ikke har noen følelse for de antikke verseformene pentameter og heksameter, og heller ikke kjenner de klassiske språkene. Den gang var dette bokstavlig talt barnelærdom, noe barna måtte lære på skolen. Dermed fikk de også inn de klassiske tekstene og referansene. I dag er det få som har disse referansene på plass, og det krever derfor en del arbeid å sette seg inn i tekstene fra denne perioden, og forstå dem. Det er vel kanskje også fremmed for vår tid, å være så bundet av regler, når man skal skrive. Vi har holdt på idealet om den frie kunstner, kunstneren som lager sine egne regler og skaper verk ingen har sett maken til før. I klassismen var det fornuften og formen som var det viktige, og idealene fant man i den greske og romerske antikken. Man skrev, bygget og malte sånn som de gjorde.

Romantikken bryter ut av dette her, med at det nå er følelsene som skal styre, og at de ikke lar seg underordne så strenge former som fornuften. Videre skal ikke dikteren lenger være en mester, som kjenner reglene og referansene, og er i stand til å bruke dem og beherske dem. I romantikken skal dikteren være et geni, som inspirert av ånden skal kunne uttrykke seg på måter ingen før har sett, og som åpner en verden for leseren. Gradvis ble også sagnstoffet, motivene og referansene hentet ikke bare fra den greske og romerske antikken, men også fra sin egen nasjons historie, fra middelalderen. For å kunne skrive dette skikkelig, nyttet det ikke å holde seg til korte og enkle dikt. Dikteren måtte få utfolde seg også i store og ubegrensede format. Ånden og tanken er fri, da må kunstneren også få være det.

Dette gjelder for diktet som introduserte romantikken i dansk og skandinavisk litteratur, det kanskje mest kjente av alle danske dikt. Det er skrevet i 1803, en tid Norge og Danmark ennå var samme land, og der det ikke var noen opplagte tegn på at det ikke skulle forbli slik i all fremtid. Hendelsene som førte til det vi i Norge kaller frigjøringen startet noen år etter, og hadde en god del tilfeldigheter og storpolitikk utenfor vår kontroll i seg. Hadde historien utviklet seg annerledes, kunne forfatteren og diktet blitt regnet som vårt. I stedet er han her hos oss lite kjent, annet enn for helt spesielt interesserte, og tekstene hans blir mindre lest enn alle det går an å sette norsk bak, selv om de på denne tiden skrev på samme språk, og tekstene av denne forfatteren vitterlig er av bedre kvalitet. Han regnes som en av de store, med rekkevidde også utenfor Skandinavia.

Forfatteren er Adam Oehlenschläger, diktet er Guldhornene. Tilblivelsen av det har sin historie. Det er naturvitenskapsmannen og filosofen Heinrich Steffens (1773-1845) som i 1802 holder en forelsningsserie på Elers kolegium, der Oehnsläger er student. De to møttes for det som beskrives som en 16 timers lang samtale, der Steffens fyller unge Oehlenschläger med romantikkens ideer. Steffens har før dette vært på et fire år langt studieopphold i Tyskland, der han er blitt fylt av romantikkens ideer. Ideene vakte gjenklang hos Oehlenschläger, som straks gikk hjem og skrev dette diktet, Guldhornene.

Her kan vi også ta med en parentes hvor tilfeldig det er dette med nasjonalitet og tilhørighet. Heinrich Steffens er født i Stavanger, av tysktalende foreldre fra Holstein. Kongen av Danmark var også hertug av Holstein, og som sådan vasall av det tysk-romerske riket. Om man skal kalle det tysk eller dansk får være opp til enhver å bedømme. Det er i dag tysk, etter de tyske samlingskrigene på 1860-tallet. Selv kalte Steffens seg visstnok nordmann, men det var i følge hans egen biografi for å vekke oppsikt. Mer om Heinrich Steffens står i Norsk biografisk leksikon.

Så er det til diktet. En liten introduksjon må til. De to gullhornene er to drikkehorn (det er mulig de hadde et annet bruksområde også) av gull fra 400-tallet. Det ene, det store, ble funnet i 1639, det andre i 1734. Det store hornet ble funnet av en kniplepige (Her henviser jeg til SNL, kniplinger, det nærmeste på norsk er kanskje syerske eller tjenestepike), Kristin Svensdatter, det lille andre av husmann Erik Larssen. De ble funnet i nærheten av hverandre, i Gallehus, Sønderjylland. I 1802 ble det stjålet, og smeltet om. Slik gikk en dansk kulturskatt tapt. Det er dette Oehlenschläger griper tak i, hvordan tidens grådighet ser større verdi i gullet i gullhornene, enn i den kulturelle og historiske verdien. Det er skrevet og tolket mye om dette, om materialistiske verdier og andre verdier, om grådighet og kulturarv, men nå har jeg skrevet nok til å la Oehlenschläger komme til orde.

Guldhornene

De higer og søger
i gamle Bøger,
i oplukte Høie
med speidende øie,
paa Sværd og Skiolde
i muldne Volde,
paa Runestene
blandt smuldnede Bene.

Oltids Bedrifter
anede trylle;
men i Mulm de sig hylle,
de gamle Skrifter.
Blikket stirrer,
sig Tanken forvirrer.
I Taage de famle.
„I gamle gamle
hensvundne Dage!
da det straalte i Norden,
da Himlen var paa Jorden,
giv et Glimt tilbage!”

Skyen suser,
Natten bruser,
Gravhøien sukker,
Rosen sig lukker.
De øvre Regioner
toner!
De sig møde, de sig møde,
de forklarede Høie,
kampfarvede, røde,
med Stierneglands i Øie.

„I som raver i blinde,
skal finde
et ældgammelt Minde,
der skal komme og svinde!
Dets gyldne Sider
skal Præget bære
af de ældste Tider.
Af det kan I lære.
Med andagtsfuld Ære
I vor Gave belønne.
Det skiønneste Skiønne,
en Møe
skal Helligdommen finde!”
Saa synge de og svinde.
Lufttonerne døe!

Hrymfaxe den sorte
puster og dukker
og i Havet sig begraver.
Morgenens Porte
Delling oplukker,
og Skinfaxe traver
i straalende Lue
paa Himlens Bue.

Og Fuglene synge.
Dugperler bade
Blomsterblade,
som Vindene gynge.
Og med svævende Fied
en Møe hendandser
til Marken afsted.
Violer hende krandser.
Hendes Rosenkind brænder,
hun har Lilliehænder.
Let som en Hind
med muntert Sind,
hun svæver og smiler;
og som hun iler
og paa Elskov grubler —
hun snubler!
og stirrer og skuer
gyldne Luer,
og rødmer og bæver
og zittrende hæver
med undrende Aand,
af sorten Muld,
med sneehvide Haand,
det røde Guld.

En sagte Torden
dundrer!
Hele Norden
undrer!

Og hen de stimle
i store Vrimle,
og grave og søge
Skatten at forøge.
Men intet Guld!
Deres Haab har bedraget.
De see kun det Muld,
hvoraf de er taget.

Et Sekel svinder!!

Over Klippetinder
det atter bruser.
Stormenes Sluser
bryde med Vælde.
Over Norges Fielde
til Danmarks Dale
i Skyernes Sale,
de forklarede Gamle
sig atter samle.

„For de sieldne Faae
som vor Gave forstaae,
som ei Jordlænker binde,
men hvis Siele sig hæve
til det Eviges Tinde,
som ane det Høie
i Naturens Øie,
som tilbedende bæve
for Guddommens Straaler,
i Sole, i Violer,
i det Mindste, i det Største,
som brændende tørste
efter Livets Liv,
som — o store Aand
for de svundne Tider!
see dit Guddomsblik
paa Helligdommens Sider,
for dem lyder atter vort Bliv!
Naturens Søn,
ukiendt i Løn,
men som sine Fædre,
kraftig og stor,
dyrkende sin Jord,
ham vil vi hædre,
han skal atter finde!”
Saa synge de og svinde.

Hrymfaxe den sorte
puster og dukker,
og i Havet sig begraver.
Morgenens Porte
Delling oplukker,
og Skinfaxe traver
i straalende Lue,
paa Himlens Bue.

Ved lune Skov
øxnene trække
den tunge Plov,
over sorten Dække.

Da standser Ploven,
og en Gysen farer
igiennem Skoven.
Fugleskarer
pludselig tier.
Hellig Taushed
alt indvier.

Da klinger i Muld
det gamle Guld.

Tvende Glimt fra Oldtidsdage
funkler i de nye Tider.
Selsomt vendte de tilbage,
gaadefyldt paa røde Sider.

Mystisk Helligdom omsvæver
deres gamle Tegn og Mærker.
Guddomsglorien ombæver
Evighedens Underværker.

Hædrer dem, thi Skiebnen skalter!
snart maaskee de er forsvunden.
Jesu Blod paa Herrens Alter
fylde dem, som Blod i Lunden.

Men I see kun deres Lue,
ikke det ærværdigt Høie!
Sætte dem som Pragt tilskue
for et mat nysgierrigt Øie.

Himlen sortner, Storme brage!
Visse Time du er kommen.
Hvad de gav de tog tilbage.
Evig bortsvandt Helligdommen.

1802 (første gang trykket Digte, 1803)

En gjennomgang av språk, form og innhold

Språk

Diktet er skrevet på dansk, men er ikke noe forskjellig fra språket enhver skrivekyndig i Danmark og Norge skrev til langt ut på 1800-tallet. Det er samme språk grunnloven vår fra 1814 er skrevet i, det er samme språk som Welhaven og Wergeland brukte, det er ikke vesensforskjellig fra språket til Bjørnson og Ibsen, og det er også rettskrivingsregler som skiller dette språket og språket til Hamsun og Obstfelder. Det er først på 1900-tallet norsk og dansk for alvor skiller lag, om man da ser bort fra landsmålet til Aasens og hans følgere, og selv på 1900-tallet og frem til i dag er det mye hvordan man skriver samme ord og lignende lyder som er poenget. Danske tekster fra 1800-tallet skulle ikke være det spor mindre tilgjengelige for norske lesere, enn våre egne norske.

Av bokstaver så har danskene aa for å. De har diftongen øi, der vi bruker øy (høie -> høye). I likhet med Rogaland og deler av Agder har de myke plosiver b, d, g for p, t og k, slik at det blir Bøger i stedet for bøker. Den store bokstaven i substantiv er noe tysk har behold, men som vi i Skandinavia har gått bort fra. Lydene som i dag blir gjengitt med skj og sj ble på denne tiden gjengitt med skj og si, slik at det blir Skiold for skjold. I svært mange ord er det æ for e, slik som hædrer for hedrer. Noen ord har stum e til slutt, sånn som Faae for få. Personlige pronomen som deg og meg ble skrevet dig og mig, men de kan godt leses med dagens uttale.

Kursorisk kan vi se at det var ikke alt i skrivemåten som var like fast. Ordet oldtid blir for eksempel også skrevet oltid. Nettsiden Kalliope.org har en note til teksten, skrevet av Sven Sørensen, der det står mer om dette, og om vanskelighetene med å velge en «originaltekst». Opptrykk av diktet i dikterens levetid avvek fra originalen, fordi Oehlenschläger selv hadde skiftet mening om hvordan forskjellige ord skulle skrives. Det er også et rent teknisk problem, i at trykkeriet ikke hadde bokstaven ø tilgjengelig, og at orgiginalutgaven derfor brukte erstatningen ö. Kalliope har brukt originalutgaven fra Digte 1803, inkludert denne fremmede bokstavn. Den har jeg endret til vanlig norsk og dansk ø. Ellers har jeg brukt utgaven fra Kalliope. Der finnes også hele samlingen diktet inngår i.

Hvis noe i diktet er vanskelig å forstå, har jeg gjort en gjennomgang av innholdet strofe for strofe lenger nede. Her følger ordforklaringer for de som vil finne ut av det selv.

Noen ordforklaringer

Guldhornene To horn av gull fra ca. 400 etter Kristus. Det ene ble funnet i 1639, det andre i 1734, begge i Gallehus, nær Møgeltønder, Sønderjylland. De ble deretter oppbevart i Köbenhavn kunstmuseum, hvorfra de ble stjålet i 1802. (Den Store Danske).

Runesten Stein der det er innrisset runer. Runene er bokstavene i det gamle alfabetet vi brukte, før det latinske ble innført. Så en runestein er en stein der det er skrevet inn en tekst. Ofte dreier det seg om gravsteiner.

Møe -> ung, ugift pike, i middelalderen ble ordet avløst av jomfru eller pike. I diktet refererer det til Kirsten Svénsdatter, kniplersken som fant det store gullhornet i 1639. En Møe/skal helligdommen finde – helligdommen er gullhornet. Både Møe og helligdommen kan gjelde i overført, utvidet betydning.

Hrymfaxe og Skinfaxe er de to himmelhestene. Hrymfaxe drar månen, Skinfaxe solen over himmelen. Delling er far til dagen. Alt dette er fra norrøn mytologi.

Hind Hunnhjort. Så når det står let som en Hind, er det lett som en hunnhjort. Hjorten springer veldig lett over marken.

Norden Skandinaiva er Norge, Sverige, Danmark, Norden er i tillegg Finland, Island, Færøyene og Åland. Store Norske leksikon, Norsk ordbok og forskjellige språk i Wikipedia opererer med litt forskjellige land som skal være med i denne geografiske betegnelsen. For Oehlenschläger er det nok de dansk-norske besittelser pluss Sverige og Finland, de nordiske landene i Europa.

Sekel er århundre. Egentlig er det latinsk for tidsalder.

Sluse En sluse er en åpning i en demning. Så når man åpner alle sluser, lar man alt strømme fritt.

Tvende dansk, gammeldags og høytidelig, tallet 2.

Form

Diktet består av strofer av varierende størrelse og oppbygning. Rimmønsteret varierer også mellom parrim (to og to), kryssrim (annenhver) og omsluttende rim (to i midten og to rundt). Det er også mer kompliserte rimmønstere, med rim som hentes opp igjen flere linjer under, og det forekommer også verselinjer som ikke rimer. Metrikken er heller ikke konsekvent. Stort sett er det to trykktunge stavelser i hver linje, men det varierer hvor mange trykklette det er i mellom dem, og det varierer også hvor disse er plassert. Svært ofte forekommer det taktskifte, overraskende rim, plutselige manglende stavelser og ekstra stavelser. Man får ikke anledning til å lese dette diktet i klassisismens regelstyrte rimmønster og takt, her må man lese i vissheten om at hva som helst kan skje. Romantikken har gjort sitt inntog.

Jeg kan vise med et eksempel fra en strofe tidlig i diktet, nummer 3. Trykktunge stavelser er markert med fet skrift, halvtungt er markert med fet kursiv, og halvlett med kursiv.

Skyen suser,
Natten bruser,
Gravhøien sukker,
Rosen sig lukker.
De øvre Regioner
toner!
De sig møde, de sig møde,
de forklarede Høie,
kampfarvede, røde,
med Stierneglands i Øie.

Det begynner i tofotede trokeer, trykk-lett, trykk-lett, før det i linje 3 kommer en ekstra stavelse man ikke helt vet hva man skal gjøre med. Så flytter trykket seg til andre stavelse i linje 5, det er en opptakt før trokeen, eller man går over til jamber, men det er ekstra stavelser her også mellom de trykktunge, og man har ikke noen fast metrikk å forholde seg til. Så kommer et rent tostavelsesord alene i linje 6, med rim på linje 5, og det er etablert en visshet om at her kan hva som helst skje. Det følger to linjer som best kan karakteriseres som anapester, lett-lett-tung, lett-lett-tung, med en svært lett ekstra stavelse etter hver av dem (e-en i møde).  Så kommer to linjer med noe helt annet igjen. Ordet kampfarvede bør ha et visst trykk både på kamp- og farvede, og ordet stierneglands er heller ikke opplagt hvordan trykket skal plasseres i.

Poenget er at dette diktet ikke er skrevet etter noen fast form. Det er ikke fritt, som diktene omlag hundre år senere blir friere i perioden som kalles modernismen. Det er både rim og fast rytme her, men den faste rytmen og rimene varierer på en måte som gjør at diktet ikke er helt bundet av dem. Det bryter seg ut av klassisismens og opplysningstidens grenser, og er skrevet på en helt annen måte. Det leker seg på en måte som før ikke var tillatt, som før ikke ble gjort.

Virkningen i dag er ikke all verden, for i dag er man vant med å lese alle typer dikt og tekster, og man er ikke vant med å låse seg fast i rim og rytme. Man kjenner heller ikke igjen mønsterne, og lar seg ikke overraske når mønstrene blir brutt. For en trenet leser på begynnelsen av 1800-tallet vil man øyeblikkelig kjenne igjen starten:

De higer og søger
i gamle Bøger,
i oplukte Høie
med speidende Øie,
paa Sværd og Skiolde
i muldne Volde,
paa Runestene
blandt smuldnede Bene.

Her er det konsekvent, opptakt, to trykktunge stavelser med en og to trykklette mellom, og gjennomførte parrim med trykklett utgang. Det er da forventet at dette skal fortsette. Det gjør det altså ikke.

Innhold

Denne delen av posten er ennå ikke gjort ferdig. Jeg gjør det ganske detaljert, slik at den som vil kan komme seg gjennom diktet med de vanskeligheter som er der.

Første strofer begynner med at det er noen – de – som higer og søker i gamle bøker og det som heter opplukkede høye etter noe. Hva opplukkede høye er, er sånn som kan lede til mer forvirring enn forståelse, å forsøke å forklare. Vi bruker høy og høye som adjektiv, skal det være substantiv, heter det høyde og høyder. Her hos Oehlenschläger er det brukt som substantiv, og blir det også nedover i teksten. Så skal man plent ha en konkret omskriving til moderne norsk, er mitt forslag det opplukkede høye eller opplukkede høyder. Men mitt beste forslag er å lese det som det står, oplukte høye, og komme seg videre i teksten. Det er noen som leter etter er tegn og historier fra fortiden. Det ser de etter på sverd, skjold, jordlagte voller og på runesteiner og på gamle, smuldrende beinrester. Sånn er det arkeologen og historikeren jobber, på sverd og skjold kan det være innskrifter, materiale og byggeteknikker sier noe om rikdom og kunnskap, og også om historisk slektskap. Stedet å finne sånne historiske levninger, som det heter, er gjerne gamle gravplasser. Det finnes på jordfylte voller, eller muldne Volde, som det heter i diktet. Benrester tilsier gravplass.

I andre strofe er det oldtidens bedrifter man skal hente frem, det som skjedde i gamle dager. Linje 2, med anede trylle, er også en slik der ordene er vanlige, men bruken uvanlig. Anede er preteritum av å ane, trylle er infinitiven å trylle, slik at det som står er Oldtids bedrifter/ anet å trylle. Meningen er nok at gamle dagers gjerninger kan virke litt forunderlige og magiske, de var liksom i stand til å trylle, men med å skrive dette beveger jeg meg bort fra forklaring, og over i tolking, og det er ikke meningen her. Videre er det greiere, med at de gamle skrifter hyller seg i mulm, eller dekker seg i mørke. Hylle er beslektet med tysk hüllen, hylle inn, som også er vanlig på norsk. Mulm er tett mørke, nå mest brukt i uttrykket nattens mulm og mørke. Det er en sammenheng mellom Oldids bedrifter og gamle Skrifter, subjektet i setning 1 og 2, de gamle skrifter handler selvfølgelig om oldtidens bedrifter. Så er det slik at man blir litt forvirret av å lese i disse gamle skriftene om oldtidens bedrifter, uttrykt i vendingen Blikket stirrer/sig Tanken forvirrer. Man leser disse tekstene, og famler som i tåke. Dette er gamle dager, da det strålte i Norden, det var en bedre tid enn i dag. Det blir uttrykket sterkt i nest siste linje, med vendingen da Himlen var paa jorden. Dette er en hyperbol, en kraftig overdrivelse, men også en overdrivelse ment å si noe om det den beskriver. Denne gamle tiden var så bra, at det var som om himmelen fantes på jorden, som om det var et paradis, her i denne verden. Strofen slutter med ønsket om å bli gitt et glimt tilbake, at man skal få sett litt hvordan det var, den gang.

Så er det strofe 3, der ordet høie (høye) kommer på ny, nå i sammensetningen Gravhøie. Da gir det ikke meningen at det skal være noe annet enn gravhøyder, opphøyde gravplasser. Ellers er det en del stemningsskapende skildringer, her, skyen som suser, natten som bruser, alt i overført betydning, og videre gravhøyden som sukker, rosen som lukker seg. At gravhøyden sukker er et kroneksempel på besjeling, døde ting som får levende egenskaper, rosen kan gjelde i både direkte og overført betydning. Om nettene lukker rosene seg, i likhet med de fleste blomster, og rosen er ofte symbol på noe vakkert. De øvre regioner er bare de høyere lag av stemninger, slik jeg leser det, høyere tanker, alt som er høyere, viktigere og bedre, det er de øvre regioner. Disse øvre regioner toner, det vil si klinger eller lyder, så nå er det de viktige tingene som lar seg lyde. De lar seg møte, disse forklarende høyder, for meg lest som den gamle tid, og de er kampfargede, røde, og har stjerneglans i øyet. Stjerneglans i øyet er også en del av dette maleriske, stemningsskapende, der det glinser i øynene til den som leser om og setter seg inn i denne store, gamle tid. At det er nettopp stjerneglans, gir en forbindelse til naturen, de fantastiske stjernene, men nå beveger jeg meg over i tolkning, i stedet for innholdsforklaring, og det er ikke hensikten.

I strofe 4 er det stemmene fra de gamle tider som snakker til vår tid. Det de sier er satt i anførselsestegn, fra I som raver i blinde, til skal Helligdommen finde. Det følger også opp med Saa synge de og svinde, altså sånn synger de, og forsvinner. Det er lufttonene som dør, de gamle stemmene, toner gjennom luften. Jeg vil gjenta at mye her er ment stemningsskapende, assosiserende, og ikke til å bli forklart i detalj. Men det de gamle sier, er viktig. Det er at de som raver i blinde, altså vår tid, og kanskje særlig forskere og kulturfolk som leser i gamle bøker og gjør seg viktige, de får beskjeden om at det skal komme et minne fra fortiden. Dette minnet er konkret, det er gullhornene, og her er gyldne sider sidene på gullhornene, preget (Præget) er det som er skrevet inn på dem, i det vil det være et reelt minne fra disse eldste tider man søker etter. Av dette kan vår tid lære noe, sier fortiden til oss, I kan lære/med andagtsfuld Ære. I er dansk for dere, så fortiden sier dere skal vår gave belønne. Fortiden sier også at denne skatten, altså gullhornene, skal bli funnet av det skjønneste skjønne, en ung jomfru. Slik gikk det også, da tjenestepiken (eller kniplepigen, som dansk har et uttrykk for) Kirsten Svénsdatter. Her er vi inne på noe viktig i romantikken, at det jomfruelige og umiddelbare er mer verdt enn det veldig lærde og kulturelle, at folket har mer kontakt med fortiden og magien der, enn de intellektuelle som gjennom lesing av bøker har beveget seg bort fra verden og historien. Også dette er tolking, og ikke forklaring av innholdet. Men det er et relevant poeng, og det blir fremhevet ytterligere nedover i diktet.

Strofe 5 er en slags pausestrofe. Der er det natten som dukker seg i havet, og lar dagen overta. Det er uttrykt med vesener fra norrøn mytologi, Hrymfaxe, Delling og Skinfaxe. Hrymfaxe og Skinfaxe er hester, mens det er uklart og ufullstendig hva Delling er for noe, annet enn at han er far til dagen, og var gift med natten. Så da er det hesten, eller natten, som dukker seg ned i og begraver seg i havet, mens far til dagen – Delling – lukker opp morgenporten. Deretter kan Skinfaxe trave i strålende lue på himmelens bue, sånn solen går over himmelen i en bue.

Det er denne dagen som gjelder i strofe 6, en lengre strofe på 24 linjer. Mye her er bare stemningsskapende, med fugler som synger og duggperler som bader, og blader som vifter i vinden, altså en flott og fantastisk dag. Så danser en ungmø,en ungpike, over marken, og det er denne ungpiken som finner det ene gullhornet. Nettopp her, i denne strofen. Det er beskrevet hvordan hun ser ut og hva hun gjør, klassiske beskrivelser av unge, skjønne piker, med rosekinn og liljehvite hender, sånn det skulle være. Hun tenker på elskov, som de fleste unge piker vel gjør, og så snubler hun altså over denne gullskatten. I moderne norsk går linjene hun snubler!/ og stirrer og skuer (ser) /gylne Luer (flammer),/og rødmer og bever (skjelver)/ og sitrende hever (sitrende av spenning løfter hun det hun har funnet)/ med undrende ånd (ånden er tanken, sjelen, den undrer seg her, i møte med gullskatten)/ av den sorte mold (opp av den sorte jorda),/med snehvit hånd,/ det røde gull. Her er det kontrast mellom den sorte jorden og den hvite hånden, og ellers lagt vekt på den sitrende spenningen hun føler i det hun finner og tar opp gullhornet. Det er som hun øyeblikkelig vet hvor mye dette er verdt.

Den lengste strofen av dem alle, blir fulgt av den korteste så langt, nr. 7, på bare fire linjer. En sagte Torden/ dundrer!/ Hele Norden/ undrer. Torden rimer på Norden, dundrer på undrer. Det er torden i overført betydning, en av de mektigste himmelkreftene, det er det som gir gjenlyd og dundrer i det denne ungpien finner gullhornet, og hele Norden undrer seg hva det er for noe.

Deretter forsøker de lærde og lite jomfruelige å finne flere skatter i strofe 8. De stimler sammen i store vrimler, som det står. Å vrimle er for oss i dag et verb, men det gir grei mening at det er en stor vrimmel av folk, mange som driver og graver for å øke skatten ungpiken har funnet. De klarer det imidlertid ikke, de finner ikke gull, bare jord (Muld). Så deres håp blir ikke oppfylt, det blir bedraget, bedratt, som det står.

Det følger nok en kort strofe, nummer 9, på kun én linje. Det er at århundrene svinner, går bort, og linjen er fulgt av to utropstegn. Kanskje kan man gjøre et poeng av en veldig kort strofe består av veldig lang tid, i motsetning til den korte handlingen at piken finner gullhornet, der det måtte til 24 linjer for å få det forklart. Her er det hva som er viktig, og hva som ikke er viktig.

I strofe 10 ser man forbindelsen mellom Danmark og Norge, den gang vi var samme land. Det er også en kraftfull og stemningsskapende strofe, som ikke er handlingsdrivende. Klippetinder er toppene på fjellene, eller klippene. Over der bruser det atter, alle sluser åpner seg, så stormen kan bruse fritt. Den bryter med velde, bryter med kraft, og her tenker jeg meg at den bryter sånn som bølgene bryter, og slår mot land. Så er det sammenbindingen mellom Norge og Danmark, over Norges fjell og Danmarks daler, her er det dikterisk frihet å snakke om daler i Danmark, det er lavlandet og flatlandet det er snakk om, selvsagt, før dette igjen blir bundet sammen med fortiden, og de som nå bare finnes i «skyene». Skyene er i himmelen, og i himmelen finnes de døde. Det er de gamle, fortidens mennesker, nå døde, som nå samler seg.

Strofe 11 er hva de gamle, døde sier til oss, der oppe fra himmelen. På ny er det en lang strofe, 24 linjer, og på ny er det kraftig stemningsberuselse. Jeg skriver den ut i vanlig, prosaisk norsk, linje for linje: «For de sjeldne få/ som vår gave forstår/ som ikke blir bundet av jordlenker/ men hvis sjeler hever seg (altså de som ikke er bundet av jorden, men har sjeler som løfter seg…)/ til det eviges tinde (topp)/ som aner det høye/ i naturens øie/ som tilbedende bever (skjelver)/ for guddommens stråler/ i sol, i fioler/ i det minste, i det største/ som brennende tørste/ etter livets liv/ som – o store Ånd (ånd er viktig i romantikken, det er tanken, sjelen, essensen)/ for de svundne tider (tider som har vært, den gamle tid, den bedre)/ se ditt guddomsblikk/ på helligdommens sider (helligdommen er gullhornene)/ for dem lyder atter vårt bli (dem er de (sjeldne få) som i første linje forstår gaven, for disse vil de gamle på ny bli, altså bli levende)/ Naturens sønn/ ukjent i lønn (i lønn = i det skjulte)/ men som sine fedre/ kraftig og stor/ dyrkende sin jord/ ham vil vi hedre/ han skal atter finne!». Det var dette de sang. Så forsvant de på ny. Det dreier seg om det andre gullhornet som blir funnet. Det er ikke en av de lærde, men en naturens sønn, en bonde, en husmann. Han er gitt gaven å forstå fortiden, han er forbundet med den, det er han de vil hedre, og det er han som skal finne. Det at han skal finne er bokstavlig. Han finner gullhornet.

Strofe 12 gjentar strofe 5, med hestene Hrymfaxe og Skinfaxe som traver med dag og med natt, natten som lar dagen overta, og med det vise tiden som går. Det er verdt å bemerke at Oehlenschläger knytter det dagligdagse med tidens gang opp mot norrøn mytologi. Det er også en forbindelse med fortiden, og med det magiske.

Strofe 13 er i formen en gjentakelse av nr. 7, med tordenet, dunderet, norden og underet. Her er det den lune skogen (skov), der oksene (øxene) trekker den tunge plogen (plov) over det sorte dekket. Strofen er starten på beskrivelsen hvordan gullhornet blir funnet. Det står ikke i diktet, men året er 1734. Det beskriver den faktiske hendelsen.

Strofe 14 fortsetter med beskrivelsen. Merk hvor upersonlig den er, her er ikke noe menneske personifisert, det er som skogen selv og naturen føler stemningen og finner hornet. Plogen stanser, en gysen farer gjennom skogen – skogen er personifiser. Fugleskarer tier, altså fuglene slutter å synge og kvitre. i en hellig taushet som innvier alt. Å vie er ikke så mye brukt lenger, det er opprinnelig å gjøre hellig gjennom bestemte seremonier. Det kan også være å tilegne, bli medlem av, gå inn i, men også her med en slags ide om at det er en seremoni som gjør det, og noe hellig i det. Her er det nok å bli innviet i fortidens hemmeligheter, for eksempel.

Strofe 15 er kort, på to linjer: Da klinger i Muld (mold, jord)/ det gamle Guld. Da jenta fant det første hornet i strofe 6, er kontrasten hennes hvite hender og det sorte jorden. Her er det den i denne sammenhengen verdiløse jorda som står i kontrast til det svært verdifulle gullet, særlig når det er en del av gullhornet. Det hinter også tilbake til de mange som lette etter flere skatter, etter det første funnet. De fant bare mold. Nå blir det funnet gull. Det ligger også en idé her, om at for å finne gullet må man være utvalgt, innviet. Gullet, fortiden, lar seg ikke finne av hvem som helst. Den må være verdig, som skal finne.

Tvende er ikke lenger noe oppslagsord på norsk, og det er heller ikke i vanlig bruk på dansk. Vi bruker det fremdeles i det litt sjeldne uttrykket tvende sinn, der det betyr todelt. Dansk ordbok har det som tallet to. Så når det er Tvende glimt fra Oldtidsdage i strofe 16, så er det to glimt fra gamle dager. De to glimtene, er de to gullhornene som er funnet. De vender forunderlig (selsomt) tilbake, gåtefylt på røde sider. De røde sidene har jeg ingen sikkerhet i hva skal bety, om det er sidene på hornet som er rødlige, eller om det er noe annet. Hornene er av gull, og derfor gullfarget.

Strofe 17 beskriver gullhornene. Det er en mystisk helligdom som svever om deres tegn og merker. Den mystiske helligdommen er fortidens, og tegn og merker er den konkrete innskriften. Store danske leksikon har for øvrig bilder av hornene, og en oversettelse av denne innskriften:  «Jeg Lægæst fra Holt (eller Holtes søn eller «skovbo») gjorde hornet». Ordet ombever (ombæver) er sjeldent, og antagelig satt sammen av Oehlenschläger selv for denne anledningen. Det er guddomsglorien som skjelver om evighetens underverker, en nydelig setning. Fortiden og nåtiden – historien – blir satt sammen med en guddommelig helligdom, en forunderlig, mystisk og fantasifull verdenshelhet.

Skalter i strofe 17 er ordet vi nå bare bruker i sammenhengen «skalter og valter». Norsk ordbok har dette som å styre og stelle, mens danskene setter det til schalten «støte, skubbe». I uttrykket skalte og valte er det å styre etter forgodtbefinnende. Her, i diktet er det skjebnen som skalter – eller styrer -, og lar gullhornene hedre noen før de kanskje (maaskee) er forsvunnet. Så er det forbindelse med kristendommen, typisk det også i tiden, der det gikk an å bruke norrøn mytologi og alt fra kristendommen i samme tekst. Det er Jesu blod på Herrens alter, som fyller dem, som blod i lunden. Det virker litt knapt og ufortalt, akkurat denne delen av diktet. Blod på alter er forbundet med offer, Jesus er det største offeret gjort, i hvert fall om man følger kristendommens lære, som man her skal, men hvordan dette offeret og dette blodet kan fylle dem, som blod i lunden, det virker på meg litt ufullstendig gjort. De i linje 2, her, er gullhornene, og det kan være disse som fylles med blodet, i en slags overført betydning. En lund er en mindre samling av trær.

I strofe 18 står det at dere (I) ser kun flammen (luen), og ikke det ærverdige høye (høie). Hornene blir satt til utstilling (til skue), som prakt på museet, og ikke som den skatten de egentlig er. Der, på museet, blir de sett på, av og med matte, nysgjerrige øyne, men de blir ikke forstått som det vitnesbyrd fra fortiden de er. Menneskene på museene ser bare det ytre, de ser ikke det opphøyde, ærverdige, i følge Oehlenschläger i dette diktet.

Så er det avslutningsstrofen, nummer 19, der hornene er stjålet. Det er kort og fyndig:

Himlen sortner, Storme brage!
Visse Time du er kommen.
Hvad de gav de tog tilbage.
Evig bortsvandt Helligdommen.

Himmelen sortner, stormen braker/ Visse time, du er kommet/ Hva de gav, de tok tilbake/ Evig forsvandt helligdommen. Helligdommen er stjålet, og med det sortner himmelen, med de døde fra fortiden. Nå er den borte for evig. Det gjelder også i konkret betydning, i og med at de er smeltet om.

Kommentar til diktet

Så hva er poenget med dette diktet?

Det er et dikt som innleder en ny tid, en romantisk tid, der følelsene kan få løpe av med én, og hvor man finner inspirasjon og stolthet i ens egen fortid. Det er et dikt som formelig galopperer avgårde. Det er en begeistret stemning dikteren liksom ikke forsøker å legge bånd på, men heller å fyre opp. Det er ikke måte på hvor spennende disse gullhornene er, og hvilken kraft som ligger i dem. Dette har ikke noe å gjøre med at de er av gull, gullet er i diktets sammenheng verdiløst, hele verdien er at de er en forbindelse mellom fortiden og nåtiden. Denne forbindelsen er fantasifull, inspirerende, man kan godt si magisk, og dette er en magi som også ligger i naturen vår og i historien. Romantikken åpner en videre verden, der fornuften ikke legger noen begrensninger på hva man kan tro og vite, der det er den frie fantasien som bestemmer.

Når man hengir seg til dette, åpner det også for en begeistring det ikke er mulig å finne i tider styrt av fornuften. Fornuften er i sin natur skeptisk, den vil ikke gå med på noe den ikke kan forstå, og den søker alltid bevis og logiske forklaringer. Fantasien setter av gårde, mye mer styrt av følelsene, enn av fornuften, og følelser liker seg når de får fritt utløp. Man kan se Oehlenschläger ikke holder igjen, i dette diktet. Vitenskapen og fornuften står igjen som de reneste idioter, som går og leter etter svar om fortiden i alle slags bøker, og i arkeologiske utgravinger. Forbindelsen med fortiden er i det umiddelbare, i dem som ikke er besudlet av kultur og tenking, i en tjenestejente og en husmann.

Historien til diktet bygger opp under legenden, og er nok kanskje med på å gjøre diktet populært. Det er noe eget med hvordan dikteren snakker med vitenskapsmannen, Oehlenschläger med Steffens, en samtale som er så oppslukende for dem, at den varer i 16 fulle timer. Oehlenschläger skriver det selv, fra klokkeslett, til klokkeslett, han kom da, gikk da, og vi snakket hele tiden. Så er dikteren full av inspirasjon, og skriver dette diktet, med inspirasjon fra dansk samtid og dansk historie. Om samtiden er det mye dårlig å si, som ikke forstår denne magien i fortiden, og den nesten hellige forbindelsen mellom fortidens og nåtidens mennesker, bundet sammen i den samme naturen, og en del av den samme historien. For en uvitende samtid er gullet i hornene mer verd enn den magiske historien den kan fortelle, og derfor lukker fortiden denne historien. Den vil ikke fortelle den til uverdige.

Om dette er noe som kan gi gjenklang i dag, er noe som får være opp til hver enkelt å bedømme. Diktet er nok i lengste laget for en utålmodig nåtid, og selv om man gjennom nettet har bedre muligheter enn noensinne til raskt å finne ut av alle referansene, er dette noe ganske mange ikke gidder. Jeg for min del liker å sette meg inn i andre tiders måter å skrive på og å tenke på. Det viser at vi lever i en rik verden, med uendelige måter å tenke på, mene på og å oppføre seg etter. Det er noe fascinerende med hvordan de sanneste romantikerne går så helhjertet inn i saken sin, for oss i en tid hvor vi alltid må ha ironien og distansen på lur, alltid fluktmuligheten at det er bare på gøy. For Oehelenschläger er det virkelig ikke bare på gøy. Det han vil formidle, er det viktigste av alt.

Av Adam Oehlenschläger har jeg tidligere postet Poesien.

Sonett XXVIII, av Erik Lindegren – att skjuta en fiende

I 1942 gav den svenske poeten Erik Lindegren ut en liten samling på 40 sonetter han kalte Mannen utan väg. I navnet var det sonetter, men tekstene hadde lite med den tradisjonelle formen å gjøre, annet enn at hver av dem består av 14 verselinjer med stort sett fem trykksterke stavelser. Lindegren kalte dem selv sönderbrutna, de var sonetter revet i stykker, og han kalte dem sprengda, en sjanger, der grensene var sprengt. Samlingen var for radikal til at noen tradisjonelle forlag ville gi den ut, så Lindegren finansierte utgivelsen selv på et eget lite forlag. Den fikk til å begynne med liten oppmerksomhet, få anmeldelser, men den ble lest og diskutert i litterære kretser, og Lindegren var også aktiv selv med å jobbe frem denne typen litteratur. I 1946 ble samlingen utgitt på ny, på Bonniers forlag, og nå ble den en av utgivelsene som fikk mest oppmerksomhet det året. Siden er det blitt hevdet å være 1900-tallets viktigste diktsamling i Sverige (av Knut Venneberg, som selv var i Lindegrens krets, og dermed kanskje ikke var helt uhildet).

Det er med denne samlingen modernismen for alvor kommer til Sverige, og Skandinavia. Det hadde vært tilløp tidligere også, sterkere i Sverige enn i Norge, men diktene i denne samlingen går lenger i å ta de gamle strofeformene og sønderrive dem. Det er mer radikalt hos Lindegren å forsøke å forsøke å gi ordene et nytt innhold, å i en ny tid få sagt ting som aldri har blitt sagt før. De gamle måtene å gjøre seg forstått på er virkningsløse, de gamle metodene å se etter sammenhenger må rives ned. Det er ganske illustrerende å bruke litt tid på denne samlingen, for å skjønne hva modernismen virkelig er for noe. Man vil med det kanskje også skjønne hvorfor nettopp denne samlingen ble møtt så fiendtlig, når svenskene allerede i godt 20 år hadde hatt sine finlandsvenske modernister og deres etterfølgere, mens vi i Norge hadde Rolf Jacobsen og noen få følgere.

I Norge kom debatten med det som fikk navnet Tungetaledebatten. Tungetale er å snakke uforståelige ord, ofte i religiøs ekstase. I kristendommen er den hos Paulus regnet til nådegavene, og for sterkt religiøse mennesker er det fremdeles slik at det gir mening når folk taler i tunger. For ikke-religiøse er det bare sprøyt, og det veksler mellom å være komisk og skremmende når noen kan tro det blir sagt noe viktig i den helt uforståelige talestrømmen. På 1950-tallet brukte Arnulf Øverland tungetale som metafor i foredragene Tungetale fra Parnasset, der han forsøker å ta et oppgjør med modernismen og dens uforståelige symbolbruk og ordsammensetninger. Det resulterer i den berømte tungetaledebatten, der tradisjonalister står mot modernister, og hvor tradisjonalistene mot hva de selv var overbevist, kjempet en håpløs kamp.

Den Øverland rettet angrepet mot var Erik Lindegren. I Sverige hadde den samme debatten foregått i tiåret før, og med en litt annen karakter. Sverige hadde de finlandsvenske modernistene, med Edith Södergran i spissen, og de hadde førende modernister som Gunnar Ekelöf og Gunnar Björling på 1930-tallet. Norge hadde Sigbjørn Obstfelder på 1890-tallet, men så var det lite med ordentlige modernister frem til Rolf Jacobsen, og selv han brøt ikke formene og tradisjonene som de svenske modernistene gjorde. Det var på 1940-tallet den svenske modernismen virkelig ble radikal, og her stodd Erik Lindegren i spissen. I artikelen Tungetale fra Parnasset retter Øverland sitt angrep mot ham.

Hver og en av 40 sonettene i samlingen kan brukes som eksempel. Det er ikke som i andre samlinger, der det er ett og to dikt som skiller seg ut, og utmerker seg over alle de andre. De er alle sammen besnærende, med linje etter linje som gjør sitt beste for å se viktige ut, men der det er vanskelig å finne sammenheng mellom de ulike linjeparene. Noen linjer skiller seg litt ut, som disse, i sonett III

vem tror att han utan blindhet kan krossa en spegel
vem tror han en gång kan leva och
Sonett III, vem vädjar väl lengre
Denne sonetten har gjentakelse av første ord, vem, i likhet med sonetten jeg skal poste, og flere av de andre sonettene. De fleste har det imidlertid ikke, som nummer 4, med disse linjene.
förintelsen sågar snuvigt en kropp i lika delar,
bittert som en bruten gren i november
Sonett IV

Av begge går det an å se hvordan tungetaledebatten oppstår. Det gir i utgangspunktet ingen mening i linjen hvem tror han uten blindhet kan knuse (krossa) et speil, og det er ikke godt å si hva som er poenget med å trekke en sammenligning av at forintelsen sager en kropp i like deler, og at dette er bittert som en brukket gren i november. Man må famle seg om etter en mening, det går jo an å assosiere noe med at man må være blind for å knuse speil, og at mennesket blir til ingenting (forintelsen) er jo riktig, og det går kanskje an å bruke et sterkt bilde som at kroppen blir saget opp, og at dette er kaldt og mørkt og trist og håpløst som en bladløs gren som knekker i november. Her la jeg til mange ord, og jeg viste en måte å lese mening inn i det, men i følge dette er det som å lese mening inn i tungetale. Det kan godt hende man får mening ut av tungetale, og modernistiske dikt, men det har ingenting å gjøre med det som blir sagt, eller det som står der.

Så får vi se da, i det vi går inn i en av sonettene for å behandle den nærmere, om det er noen mening å få.

Sonett XXVIII

att skjuta en fiende och rulla en cigarrett
att flamma till och släckas som en fyr i storm

att sitta som en fluga i intressenters nät
att tro sig född med otur fast man bara är född

att vara en funktion av allt som inte fungerar
att vara något annat eller inte vara alls

att som den gråa stenen passas in i hatets mur
och ändå känna stenars samförstånd som ljungens glädje

att känna allt försummat i det rykande regnet
att njuta av spänningen vid det pyrande bålet

att tvivla på att detta måste vara sista gången
att bejaka allt bara det inte upprepas

att slå sig igenom och nå fram till en utsikt
där blixtar jagar för att hämnas mänskligheten

Fra Mannen utan väg, 1942

Litt om formen

En tradisjonell sonett består av 14 linjer med femfotede jamber. En jambe vil si at annenhver stavelse er trykktung, og at den første skal være trykklett. At jamben har fem føtter vil si at det er fem par av slike trykklette og trykktunge stavelser. Den italienske sonetten har rimmønsteret ABBA BAAB CDC DCD, mens den engelske etter Shakespeare rimer abab cdcd efef gg. Vi kan av rimmønsteret se at den italienske og engelske sonetten har en litt forskjellig inndeling. Den italienske deler linjene inn i 8 + 6, altså at først er det 8 linjer med et innhold, så skjer en vending (volta), og det samme innholdet blir sett på fra en annen vinkel. Den engelske deler inn i 12 + 2, eller 4 + 4 + 4 + 2. Der er det en tanke eller et bilde uttrykt i tre ulike variasjoner i de tre kvartettene før konklusjonen, der tanken blir sammenfattet i to fyndige linjer. Sånn er det litt enkelt forklart. Den italienske sonetten har hatt større innflytelse og blitt mer brukt, enn den engelske.

I sonetten til Lindegren er det ingen rim. Linjene er delt inn i to og to par, altså ikke 4 og 3 som den italienske, eller 4 og 2 som den engelske. Alle sonettene til Lindegren i denne samlingen har denne formen. Det er en sonett i oppløsning, den er «sprengt» og «brutt ned», som han selv sier.

Tross mangelen på rim og den parvise inndelingen av strofene er det noen rester av den gamle sonettformen. Det er ikke fulle jamber, for antallet trykklette stavelser mellom de trykksterke varierer, men det er jevnt over fem trykksterke stavelser i hver linje. Jeg viser med det første linjeparet:

att skjuta en fiende och rulla en cigarrett
att flamma till och släckas som en fyr i storm

Denne måten å skrive sonetter på er prøvd også i tradisjonell sonettdiktning. Det kan være en stram tvangstrøye å holde seg slavisk til vekslingen mellom trykklett og trykktung, og man fant at rytmen ble opprettholdt selv om man skjøt inn noen trykklette stavelser ekstra mellom de trykktunge.  Det viktige var at de trykktunge kom på riktig sted. Hos Lindegren blir dette strukket her og der, og han har linjer som gjør at det stokker seg for tungen som skal lese. I de to siste linjene i denne sonetten går det ikke an å få inn noen ordentlig takt, slik jeg vil lese er det to tilfeller av bitrykk i linje 13 (markert med fetkursiv), og i siste linje går det i oppløsning med för at hämnas mänsligheten. Der må man sette opp farten i lesningen, for å få med seg alt.

att slå sig igenom och nå fram till en utsikt
där blixtar jagar för att hämnas mänskligheten

Det er også andre steder i rytmen og takten går i stå. Mest markant er det i linjeparet 7-8, der det rett og slett blir for mange stavelser, og ordet samförstand ber om trykk det egentlig ikke er plass til. Jeg kan godt merke av trykk og bitrykk i linjene, men det gir egentlig ikke noen mening, for trykket kan godt også legges andre steder. Det er sonetter som er sprengt, dette, de bryter ut av formen, og gir plass til flere ord og stavelser, når forfatteren føler for det.

att som den gråa stenen passas in i hatets mur
och ändå känna stenars samförstånd som ljungens glädje

Det er to ting det går an å si om dette. Det ene er at forfatteren bryter ut av reglene for å si noe tilsynelatende uviktig, vanskelig, og nesten meningsløst. Det er ikke uten grunn tradisjonalistene føler nå er det lov å gjøre hva som helst, alle kjente regler blir brutt, og så for dette? Men modernistene stiller seg suverene overfor tradisjonen. De kan bruke den som det passer dem, og erklærer seg frie til å forkaste nøyaktig hva de vil. Tradisjonalistene er med dette truet, det er verden som de kjenner den og behersker den som blir satt til side, mens modernistene egentlig ikke engang nedlater seg til diskusjonen. Deres argumentasjon er at verden har beveget seg, en ny tid er kommet, og det trengs nye former og virkemidler for å beskrive den.

Den andre tingen å si er at sonettformen ikke er så sønderrevet som Lindegren selv hevder, og at det i alle fall ikke er tilfeldig sånn han setter den opp. I den tradisjonelle, italienske sonetten er linjeinndelingen 8 + 6 (= 14), med en volta. I den italienske sonetten markeres inndelingen med rimene (ABBA BAAB CDC DCD), med oppsettet av linjene (ofte 4 + 4 + 3 + 3) og med meningsinnholdet. Lindegren har ingen rim, men akkurat i strofe 8 og 14 har han et annet startord enn att. Videre er det i akkurat disse to rytmen og takten går aller mest i stå. Når vi senere skal se på meningsinnholdet, ser vi at også dette er oppfylt, med det man kan kalle negativ mening i de 8 første, så en volta (vending), og så positivitet i de 6 siste. Det er altså en modernist som til fulle behersker tradisjonen, dette her, men som velger å bryte ut av den for å få sagt ting på en annerledes og ny måte.

Erik Lindegren har selv lest inn disse sonettene på bånd. Det hadde vært interessant å høre, selv om jeg mistenker ham for å ville ta litt lett på rytmen og takten, og at han i opplesningen ville være villig til å eksperimentere med hvor trykket skal legges. Med andre ord, han ville ikke lese sonettene opp likt hver gang. Selv når sonetten er skrevet, er ikke formen stivnet. De gamle reglene gjelder ikke lenger. Alt er i bevegelse. Formen er ikke så viktig som den var. Den er valgt nesten for å vise at nå i den moderne tid er ingenting hellig. Sonettformen er sønderrevet, som Lindegren selv formulerer det. Nå er det over til innholdet.

Kommentar til språket

Den svenske litteraturbanken har en fantastisk presentasjon av Erik Lindegren og hans forfatterskap. Der er også samlingen Mannen utan väg utførlig behandlet. De har telt forekomsten av forskjellige substantiv i samlingen, og funnet de substantivene som forekommer 9 ganger eller mer: öga, död, hand, hjärta, ljus, spegel, sten, dröm, jord, minne, sol, liv, vatten, blod, sanning, tro. Det er relevant for denne sonetten også, for her har vi substantivet sten brukt to ganger. Først er det brukt i direkte betydning, som den konkrete gjenstanden plassert inn i en mur. Deretter er den brukt i overført betydning, der det er de fysiske egenskapene til stenen som er tatt i bruk for å uttrykke et uvanlig bilde. Svært mange av modernistene bruker stenen på denne måten, den mest grå og livløse gjenstanden som finnes.

Når det gjelder selve ordene, og hva de betyr, så er som vanlig svensk veldig tett på norsk, det er bare skriftbildet som er litt annerledes. Bokstaven ä er e, uttalt mer likt ‘æ’. ö er ø, og det er noen rettskrivingsreformer vi har hatt i Norge, som de ikke har hatt i Sverige.

Så gjenfortalt i vanlig norsk sier diktet: å skjute en fiende og rulle en sigarett, å flamme til og slokkes som en fyr (ild, for eksempel flammen fra fyrstikken) i storm, å sitte som en flue i interessenters nett, å tro seg fødd med utur, selv om man bare er født, å være en funksjon av alt som ikke fungerer, å være noe annet, eller ikke være i det hele tatt, å som den grå stein passes (bli passet, bli fått til å passe) inn i hatets mur, og enda kjenne steiners samforstand som roens glede.

Deretter er det i linjene 9 til 14: å kjenne seg forsømt i det rykende regnet, å nyte av spenningen ved det glødende bålet, å tvile på at dette må være siste gangen, å bejae alt bare det ikke repeteres, å slå seg gjennom og nå frem til en utsikt, der lyn (i flertall) jager for å hevne menneskeligheten.

Merk at det til slutt er menneskeligheten (mänskligheten) som skal hevnes, ikke «menneskeheten». Det er altså ikke urett begått mot menneskeheten lynene skal hevne, men noe som har med menneskets natur å gjøre. Så er det tolkning hva dette betyr, jeg heller mot at det er begått forbrytelser mot menneskenaturen eller til og med at den er tapt. Man kan lete i diktet eller i verden hva forbrytelsen kan være, og siden diktet er skrevet i 1942, så kan det jo ha med verdenssituasjonen og også diktets første linje å gjøre. Og med det er jeg etter en kort gloseliste over i kommentarene til diktet.

Gloseliste

Glosene er ikke kvalitetssikret, ikke sjekket av andre enn jeg selv, men de skal være riktige. Der jeg har vært i tvil, har jeg søkt opp i ordbøker på nettet.

släckas slokkes
otur utur, uflaks
samförstånd «samforstand», samme ord på svensk som på norsk, og like uvanlig der som her.
ljungens -> ljung ro
försummat forsømmet, viet for liten oppmerksomhet
pyrande glødende
bejaka «baja-e», være bejaende, ville svare ja på spørsmål, være positiv
upprepas repeteres (opp)
blixtar -> blixt lyn

Kommentar til diktet

Jeg har frem til nå ikke lagt noe vekt på det, og behandlet diktet mer som del av en litterær debatt (mellom tradisjonalistene og modernistene) enn den del av samfunnsdebatten. Men diktsamlingen ble utgitt i 1942, den ble skrevet i 1941. Sverige var ikke i krig, men også svenskene fikk godt med seg hva som skjedde ute i verden. Dette alvoret ligger over flere av diktene i samlingen, selv om dette ikke kvalifiserer til å være krigsdikt eller til å skildre en verden i krig. Det er det allmennmenneskelige disse diktene angår, vil jeg si, men i å skrive om dette er Lindegren påvirket av den dystre verden han lever i. Og i dette diktet er det linjer som har direkte med vold og drap å gjøre.

Det starter i linje 1, med den liksomlette setningen: att skjuta en fiende och rulla en cigarrett. Det er en sammensetning av noe som skulle være veldig forferdelig og uvanlig, og noe som særlig på den tiden var noe veldig hverdagslig og vanlig. Det å skyte en fiende er å myrde et menneske, det skulle være sjokkerende og skjellsettende, om man ikke reagerer mer enn at man bare tenner seg en sigarett etterpå, vitner om en verden som har mistet sin moral. Det skildrer også det hverdagslige krigen har blitt for soldatene, det var virkelig for mange å ta seg en røyk med gutta, etter at dagens drap og myrderiet var forbi.

Diktet følger imidlertid ikke opp denne starten. Ingen av de neste linjene ser ut til å ha noe direkte med krigen å gjøre. Det er også vanlig for disse diktene, at linjene virker litt som løsrevne påstander, og ikke henger sammen som man forventer det i tradisjonen. Manuskriptene til Lindegren viser også at han flyttet om på linjene også, i utarbeidelsene av sonettene, sånn at det ikke var noe selvsagt hvor i en sonett en linje eller et linjepar hørte hjemme. Derimot er det i utkastene liten variasjon og utskiftning av ordene i en linje.

Et virkemiddel Lindegren bruker flittig er å komme med en påstand, som får seg et uvanlig brudd i fortsettelsen. Eksempelet med å skyte en fiende og rulle en sigarett passer også inn i dette, som gjør linjen att tro sig född med otur fast man bara är född. Man tror man er født spesielt uheldig, men man er bare født. Alle mennesker føler seg sånn uheldige, eller er det. Siden teksten beveger seg så fort fra den ene meningen til den neste, er det ikke så lett å diskutere med den, og det ser heller ikke ut til å skulle være meningen. Det er påstander, dette, og de gir seg ikke ut for å være noe annet. Hjernen er programmert til å søke mening, men disse linjene gjør det ikke lett for den.

Virkemiddelet med å gi en livløs gjenstand levende egenskaper bruker Lindegren ofte. I midtstrofen er det egentlig litt komplisert gjort, med at mennesket først blir sammenlignet med en grå sten, og så blir denne stenen plassert inn i hatets mur. Det er stenen som blir plassert der, men mennesket som er denne stenen, så det skal leses som at egenskapene til stenen passer for oss mennesker i det den blir satt i muren. Stenen er viljeløs, den grå stenen anonym, men hatets mur er likevel virkningsfull og stengende og ubrytelig. Og den består av enkeltstener, enkeltmennesker. I neste linje blir det lagt til at selv om man befinner seg der, i hatets mur, så kjenner man forståelse (samförstånd ) og roens glede.

Jeg vil tolke alle de 8 første linjene lignende dette. Det passer å lese det opp mot verdenssituasjonen og andre verdenskrig, der det er enkeltmennesker som er brikker i et spill, uten å kunne gjøre så mye med det, men også sånn at uten disse brikkene ville ikke spillet blitt spilt. Krigen trenger soldatene, og vanlige mennesker blir tvunget til å stille opp. Slik flammer de til, og slokkes (linje 2), de gjør en bragd, og dør, slik er de veldig en flue i nettet til interessentene. Krigen tjener interessene til en veldig liten gruppe mennesker på toppen, og vanlige folk er bare som fluer i disse interessene, uten evne til å komme seg ut av nettet og uten verdi. Sånn føler man seg fødd i uflaks (linje 4), men det er bare et resultat av at man er født, at man finnes. Alle blir sendt i krigen. Det er ikke noe unntak her. Sånn er man også en funksjon av alt som ikke fungerer (line 5). Linjene leses veldig godt opp mot krigen, men bortsett fra den første og kanskje andre linjen er ikke krigen nødvendig for å gi diktet mening. Også i vår tid og våre samfunn, uten denn krigen, er enkeltmennesker flest en brikke i større interessers spill, og det har ikke noe å gjøre med at man har spesiell uflaks. Det holder at man er her, og eksisterer. Dog skal man kanskje vokte seg for å lese altfor mye samfunnskritikk inn i diktet, og generelt være litt forsiktig med å tolke noe her for bokstavlig eller konkret.

I siste halvdel, siste 6 linjer, er stemningen en annen, som jeg tidligere har skrevet. Det har skjedd en vending, en volta. Paradoksale sammensetninger som «rykende regn» er vanlige i modernismen, og hos Lindeberg, det er ment å ha en sjokkerende virkning og kanskje også røske hjernen ut av de vante tenkemønstere. Diktet vil utfordre hva det rykende regnet (Line 5) og glødende bålet (linje 6) skal bety, og det er denne utfordringen som irriterte tradisjonalistene så voldsomt. De mener at det betyr ingenting, og at betydningen man eventuelt legger inn i det bare er en gjettelek, som når man oversetter folk som taler i tunger.

Jeg vil være forsiktig med det rykende regnet, og at alt skal være forsømt der, men det er ikke så vanskelig for meg å finne mening i overført betydning av å nyte spenningen ved det glødende bålet. Det kan for eksempel være et bilde på å være i live, eller det kan være konkret med det å være rundt et bål, og nyte spenningen der. Hva som videre står, gjør at jeg jakter etter positive meninger også i disse linjene. Å tvile på at det her må være siste gang (linje 11), er å lure på om det finnes et liv etter døden, og det blir fulgt av et krasj i linjen etter. Her skal man bejae alt, så lenge det ikke repteres. I så fall skal man ikke bejae livet, om det repeteres, som man i linjen over var i tvil om. Igjen er det modernismens trang til å bryne hjernen mot brutte forventninger, sjokkerende sammensetninger og paradokser, aldri la den få ro til å gå på autopilot.

Gjentakelsene med att ender i at man lykkes med noe i linje 13. Siden det i min lesning gjelder enkeltmennesket i alle linjene, må det gjelde også her. Og da slår man seg altså gjennom til en utsikt, der man ser en livløs gjenstand (lyn – blixt) ta hevn over menneskeligheten (mänskligheten). Livløse gjenstander tar ikke hevn, selvsagt, de har ingen vilje, men det går an å bruke det som et bilde på at rettferdigheten skjer fyllest på en måte. Lynets egenskaper er kraft og fart, ingenting er raskere enn lynet, så når lynet jager, går det fort. Denne utsikten er det enkeltmennesket blir stilt overfor, etter å ha brutt seg gjennom noe. Hva det betyr, er åpent for tolkninger og diskusjon, om det er dikteren som når frem til innsikt som gir denne utsikten, om det er uttrykk for et intenst ønske om å hevne dette drapet eller denne forbrytelsen mot menneskeheten, det er det opp til leseren å avgjøre.

De radikale modernistiske diktene er vanskelige uten veiledning, og virket uforståelige da de kom. Men denne måten å skrive dikt på har vært bortimot enerådende siden retningen for alvor slo i gjennom. Det sagt, så er det en grov feilslutning å kalle alle dikt skrevet etter andre verdenskrig modernistiske. Det er imidlertid riktig at de tradisjonelle former og virkemidler ble stadig mindre brukt, og det de siste godt femti år er helst for moro og i sangtekster dikt blir skrevet i bunden form med rim og fast rytme. I samme periode har det skjedd en tilvending. De radikale diktene og virkemidlene virker kanskje ikke så fremmede og sjokkerende som de en gang gjorde. Folk flest leser ikke dikt, men synes vel ikke det er noe vanskeligere å lese dikt fra 1940-tallet enn fra 1840-tallet, eller fra hvilken som helst periode.

Jeg både leser og skriver dikt, og forsøker å ta meg tiden til å sette meg inn i og forstå dikt skrevet i veldig mange forskjellige perioder. Så er det å forsøke å overbringe det videre, her på bloggen, hva som er meningen med diktet og hvordan det er forsøkt gjort. Tradisjonalistene tapte tungetaledebatten. De avviste det nye uten å sette seg inn i det. For Lindegren må det ha vært en stor seier, at han først måtte finansiere utgivelsen av diktene sine selv, og at svært, svært få brydde seg. Men i løpet av et tiår og to blusset debatten opp, først i Sverige, så i Norge. Historiens dom er at Lindegren hadde rett, og denne lille diktsamlingen er i dag ennå lest og høyt skattet. Det er denne bloggposten også et eksempel på. Til tungetale å være, har disse sonettene mye interessant innhold.

I rörelse, av Karin Maria Boye

Denne sommeren skal jeg poste to dikt av svenske poeter. Først ut er Karin Boye. Fra før har jeg postet Ja visst gör det ont, fra samlingen For trädets skuld (1935). Det er diktet med de berømte linjene: Ja visst gör det ont när knoppar brister, om det å sprette ut i livet, både for knoppene om våren og jentene i livets vår. Ordene har gått inn i dagligtalen, også på norsk. I dagens dikt finnes det også noen bevingende ord: Den bästa dagen är en dag av törst. Her skal vi se nærmere på diktet disse ordene er satt inn i, og hva det betyr.

Ingen dikt på bloggen er i nærheten av å være så populære som de norske kvinnelige poetene Inger Hagerup, Halldis Moren Vesaas og Gunvor Hofmo. Like over språkgrensen finnes det to til, som burde vært flittig lest, om det er kvalitetene ved de tre som er poenget. Edith Södergran er pioneren, alle har de latt seg inspirere av henne. Særlig er det lett å se hvor Hofmo har ideene og inspirasjonen sin fra. Men Edith Södergran står litt i en særstilling, livet hennes kan ikke sammenlignes med så mange, og måten hun dyrker en triumferende ensomhet og selvstendighet har kanskje ikke så enormt stor appell for alle. Da er det mer folkelighet over Karin Maria Boye, hun har nå etter hvert alle forutsetninger for å være en populær dikter, selv om hun ikke hadde det lett i sin samtid.

Karin Boye ble født i 1900 i Göteborg, men flyttet 9 år gammel til Stockholm. Faren var sivilingeniør, godt bemidlet, og moren kom også fra en velstående familie. Men moren var alkoholisert, så den borgerlige idyllen i det boyeske hjem hadde sine skyggesider. Lille Karin Boye skrev tidlig dagbøker, og der ser vi religiøs undring og tidlig søken etter sin seksuelle legning. Hun var poet i ung alder, kan man si, og hun endte sitt liv tragisk med selvmord i 1941. Da hadde hun ti-tolv veldig vanskelige år bak seg, med et håpløst ekteskap, med Leif Björk, fulgt av samlivsbrudd, tunge depresjoner, og nytt samliv med tyske Margot Hanel. Forholdet til Hanel kostet mer enn det gav, Hanel var sterkt sjalu, kronisk syk, og hennes sykdom krevde mye behandling det var opp til Karin Boye å gi. I disse vanskelige årene, er det det meste av hennes viktigste litterære produksjon foregår.

Diktet jeg skal poste er imidlertid skrevet og offentliggjort noen år tidligere. Fra 1926 var Boye medarbeider i et litterært tidsskrift, Clarté, der dette diktet ble offentliggjort og i følge Johan Sverjedal ”inte utan rätt har kallats Clartés kampsång” (Svedjedal 2011 – jeg har sitatet fra den svenske litteraturbanken). Når man leser diktet I rörelse, ser man at det kan være kampsang for litt av hvert. Det er en eventyrlyst og virketrang der, som passer til å overvinne motstand og få noe ut av livet og av dagene. Clarté var tidsskriftet til den sosialistiske organisasjonen Svenska Clartéforbundet, opprettet etter fransk mønster, og med motto: Forsvara, förklara, forändra. På 1920-tallet var den sosialistiske bevegelse nettopp i rörelse, den ønsket samfunnsendring, til et mer rettferdig samfunn med jevnere fordeling av godene, og det var mer enn i dag en kamp om å få disse endringene gjennom, gjerne med makt og alle nødvendige midler.

Samlingen diktet ble utgitt i, Härdarna (1927), er imidlertid ikke noen politisk diktsamling. Disse diktene handler om livet, om det å være menneske, og sånn synes jeg diktet I Rörelse også godt leses.

I RÖRELSE

Den mätta dagen, den är aldrig störst.
Den bästa dagen är en dag av törst.
Nog finns det mål och mening i vår färd
men det är vägen, som är mödan värd.
Det bästa målet är en nattlång rast,
där elden tänds och brödet bryts i hast.
ställen, där man sover blott en gång,
blir sömnen trygg och drömmen full av sång.
Bryt upp, bryt upp! Den nya dagen gryr.
Oändligt är vårt stora äventyr.

Fra diktsamlingen Häderna, 1927

Kommentar til språk og innhold

Svensk er veldig nær norsk, og det er stort sett bare skriftbildet som ser litt annerledes ut. De bruker ä for norsk e med uttale ‘æ’, ö for ø. Så er det i flere ord der de har å, mens vi har a (nattlång – nattlang, gång – gang, sång – sang).

Først sier diktet at den mette dagen ikke er bra, den beste dagen er en dag av tørst. Det er ikke når man er fornøyd og føler man har oppnådd det man vil at livet er på sitt største, det er når man tørster etter å klare ting.

Så er det at det nok finnes mål og meningen i ferden vår, men det er veien som (mest) er verdt anstrengelsene. Det vil si at det ikke er så viktig at man får til det man prøver på, det er veien mens man prøver å komme dit som er viktig. En omskriving av dette er det kjente: veien er målet.

Strofe 3 sier at det beste målet er en rast (hvil) som varer hele natten lang. I denne rasten skal ilden tennes, og brødet brytes i hast. Det er ikke reisens ende som er målet, men heller rasten man har underveis. Jeg leser det litt som gleden over å være på vei mot noe, men man skal alltid være litt forsiktig med å tolke i vei og legger mer inn i diktet enn det som står der. Kanskje kan man tillegge vekt at brødet brytes i hast, at den type hast er den som gjelder. Ikke den som er hastverk etter suksess og seire. Men det at brødet brytes i hast, er selvfølgelig også et tegn på at man er sulten, og vil ha mat.

Deretter er det at stedet man sover en eneste gang (blott en gång – bare en gang), blir søvnen trygg og drømmen full av sang. Det handler om å være i bevegelse, ikke ville sove trygt på samme sted, hver natt.

Avslutningen sier bryt opp, bryt opp! Den nye dagen gryr. Uendelig er vårt store eventyr. Her tenker jeg det er oppbruddet med rasten og søvnen, oppvåkningen til den nye dagen, der uendelig med muligheter skjuler seg. Det er bare å ta fatt, underforstått med vissheten om at man ikke trenger å få dekket over alt, det er lysten og nysgjerrigheten etter å få gjøre det som er saken.

Gloseliste

mödan anstrengelsen
ställen stedet
sömnen søvnen
oändligt uendelig

Kommentar til diktet

Diktet heter Rörelse, noe som betyr bevegelse. Det er veldig kort, veldig konsentrert, med 10 linjer til sammen. I alle linjene gjelder det om å være i bevegelse, på vei, ikke stoppe opp og slå seg til ro med det man har. Det er mer viljen til bevegelse, og forandring, det handler om, enn selve bevegelsen. Det handler om ikke å søke ro og trygghet, men heller forsøke å erkjenne at den egentlige roen og tryggheten ligger i stadig å være på vei. Det er i overført betydning en reise, der målet for reisen ikke er poenget, men alt handler om å være på vei mot dette målet.

Diktet er delt opp i 5 par med to linjer som rimer. De er nesten for korte til å kalles strofer, og ser nesten mer ut som 5 aforismer. Særlig gjelder dette de to første linjeparene, der det er livsvisdom som uttrykkes i fyndige setninger – nettopp aforismer. De to er variasjoner over samme tema, at man ikke skal være så opptatt av å oppnå noe, og i alle fall ikke telle, veie og måle hva et menneske har oppnådd, det er ikke det man skulle trakte etter, sier diktet. Begge disse to første linjeparene fungerer helt godt som løsrevne sitat, og linjen Den bästa dagen är en dag av törst, trenger ikke en gang linjen den hører sammen med. Den er eksempel på en linje som nesten er mer kjent enn diktet den hører til i.

Etter de fyndige påstandene i starten, går diktet over til å være litt mer av et helhetlig dikt, litt mindre en liten aforismesamling. Fremdeles, i strofe 3, er det en påstand som settes frem, om at rasten er det beste målet, men så går det over i å beskrive hvordan denne rasten skal være. Det er ikke så aforismeaktig, en aforisme trenger aldri noen forklaring. Strofe 4 henger også godt sammen med nummer 3, på en annen måte enn de to første henger sammen. De to første er litt variasjoner over samme tema, mens nummer 3 og 4 begge handler om rasten. Først er det å spise der, og tenne bål, så er det å overnatte på et sted man bare er en gang.

Om avslutningen skriver den svenske litteraturbanken at det klingar delvis okarakteristiskt hurtigt och äventyrsromantiskt. Det er riktig, men det er vel også den slags som gjør at Boye har den brede, folkelige appellen som hun har? I et fyndig dikt som dette, er det kanskje også en naturlig konklusjon. Du skal være sulten, ikke mett, ønske reisen, ikke målet for den, og du skal aldri slå deg til ro med bare å være på et og samme sted. Du skal være i bevegelse, og i rørelse. Og du skal være urolig, nettopp når du ikke er det. Da er det bare å oppfordre til å bryte opp, slippe det som holder deg fast i det vante, og ha tro på eventyret som venter når man tør og tar sjansen.

Dagen gryr med alle muligheter, uendelig er det eventyret som står foran oss. Det er bare å begi seg ut i det!

Den mätta dagen, den är aldrig störst.
Den bästa dagen är en dag av törst.
Bærheim, golfbane, morgen, Rogaland, Sandnes

Bryt upp, bryt upp! Den nya dagen gryr. Oändligt är vårt stora äventyr.

 

 

Klage-Wijsa Öfwer thenna Torra och kalla Wååhr, av Lars Wivallius

Et ganske langt og barokt dikt avslutter dette året med svenske dikt og poeter første søndag i måneden. Diktet er så gammelt at det svenske språket ikke er helt gjenkjennelig, alltid, og representerer en ekstra hindring for dem som skulle være interessert i å lese diktet. Det heter altså «Klagevise over denne tørre og kalde vår», med th for d i «denna», og lang vokal skrevet med gjentakelse (åå, i stedet for sånn vi gjør det nå, at kort vokal får dobbel konsonant etterpå).

Diktet er fra 1641, tidlig i barokken, denne tid da diktningen gikk ut på å få frem kontrastene mellom denne jordens jammerdal og himmelens herlighet. Som så mye i barokken er det overlesset, i arkitekturen og i kunsten kan det bli ganske vakkert og lett å like, med all pynten og alle snirklene og detaljene, mens det i litteraturen for mange fremstår som helst tungt og tregt.

Smak og behag er ikke til å diskutere. Vi i Norge, eller kanskje vi på denne tiden skulle si Danmark-Norge (eller bare Danmark) hadde vår porsjon barokke diktere som virkelig la sjelen sin i å få frem hvor vanskelig det er her på jorden, og hvor sterk lengselen er til himmelens evige herlighet. Svenskene var imidlertid på denne tiden en stormakt, dominerende i området rundt Østersjøen og store deler av det østlige Europa, mens Danmark var en provins, og Norge var en del av denne provinsen. Diktere som Thomas Kingo, Dorte Engebretsdotter og – den største av dem alle – Petter Dass var nok derfor ganske interessante for oss, fordi de var (og er) våre diktere, men interessen er minimal utover landegrensene.

Jeg skal ikke dra det så langt som å si at Lars Wivallius har så stor interesse ut over det svenske språkområdet og for spesielt interesserte han heller, men han har i tillegg til å skrive dikt helt i tidsånden også en ganske interessant livshistorie. Den gang provoserte han nok mange, løgnersk og bedragersk som han var, men nå noen århundre år etterpå er kanskje historiene om ham mer til å smile av.

Han er født Lars Svensson, ikke noe «Wivallius» her altså. Det navnet nok han, som en liten og før-tiden Erasmus Montanus, fra gården Vivalla, der han var født. Med dobbel (v –> vv-> w) og latinsk ending, blir det litt flottere: Vivalla –> Wivallius. Han fant på flere navn også, «Svanto Steinbock», og «Erik Gyllenstierna», for å finansiere egne reiser nedover Europa, og få tilgang til litt høyere kretser og tilgang på lån og hjelp fra velstående som ikke visste hvem han var. En real bløffmaker, med andre ord.

Bløffmakeriet skaffet ham også en adelig kone, under påskudd av at han selv var adelig, men dette samme bløffmakeriet skaffet ham også ganske mange år i fengsel. Og det var i årene i fengsel han skrev noen av sine mest kjente dikt, det som gjør at han blir husket, og finner veien til denne bloggen.

Jeg er i eksamenstid, og kan ikke gjennomarbeide selve diktet så grundig, ennå. Så foreløpig gjelder det å poste det. Jeg håper denne innledningen skal gi en motivasjon til å lese litt igjennom det, og se litt på stilen det er skrevet i. Så vil mer utfyllende kommentarer komme etter hvert.

Siden jeg ikke får jobbet noe mer med diktet, poster jeg det i versjonen fra Wikisource, på normert svensk. Den svenske litteraturbanken har orginalversjonen, og det i flere versjoner, for den som vil klikke seg litt frem og tilbake. Så gjelder det å holde motet oppe, tross denne tørre og kalde våren, som i tillegg var så altfor kort, og nå sitter vi jo allerede her, i begynnelsen av vinteren, desember.

Klagevisa över denna törra och kalla vår

En torr och kall vår gör sommaren kort
och vintrens föda fördriver.
Gud hjälpe, som rår, si våren går bort
och liten glädje oss giver.
Sol varma, förbarma!
Hos vädret torrt
nu kölden sommaren river.

Gott majeregn giv, lät dugga tätt ner,
lät varm dagg örterna fukta!
Oss torkan bortdriv, lät frostet ej mer
de späda blomsteren tukta!
Var nådig, var rådig!
För dem jag ber,
som Herran tjäna och frukta.

Lät väderet kollt och torkan oblid
ej tvinga rosorna röda,
lät åkeren stolt ej läggjas så nid,
att han ej bondan kan föda!
Bevara från fara
i allan tid
den späda jordenes gröda!

Lät himmelens port utvidga sin gång,
hjälp molnen högre uppstiga,
lät höra oss fort skön näktergals sång,
som kölden tvingar att tiga!
Lät sjunga de unga
med stämmor mång!
Lät barnen dansa och niga!

Lät dansa å rad folk, stora och små,
lät färla sommarens färlor!
På blomster och blad lät tillra och stå
de våta himmelska pärlor!
Lät kvittra, lät tittra
steglitsor små,
hos granna svenska sädsärlor!

Giv glädje och tröst, lät lärkjan ej dö,
lät leva sommarens svala!
Hugsvala vart bröst på Sveriges ö,
som nu mån sorgeligt tala!
Giv sommar, giv blommer,
giv gott grönt hö,
lät göken ropa och gala!

Mot gryningen blek, mot dagningen blid,
när natt och dag sig åtskilja,
lät höras mång lek om sommarens tid,
djur dansa, spela och gilja!
I strömmer ej glömmer
mång lax, mång id,
mång fisk tå hava sin vilja!

Gör dagen oss lång, gör natten oss klar,
lät duggregn varma nerfalla
och locka till sång den fågel som har
tyst varit vinteren kalla!
Lät klinga, lät springa
mångt hjon, mångt par,
lät fröjdas människor alla!

Gack fruktbar oss upp, gack fruktbar oss ner
och hälsa byar och städer!
Mång åkermans kropp tå gläder sig mer,
som går i tunna linkläder.
I dalar trast talar
och mång mun ler
och mång trumpetare kväder.

Ja, ljuvliga sol, tu fattig mans vän,
som titt sken ingom villt spara,
lys uppå vårt bol med sommar igen,
lät köld och torka bortfara!
Nu längta, nu trängta
kvinnor och män
att gå i solskinet klara.

Gör sorgen oss kort, bliv åkermans vän,
lät grönska skogar och dalar,
driv torkan oss bort, giv vätskan, som än
mång bondes hjärta hugsvalar!
Lät sjunga mång tunga
om fröjd igen,
som nu bedröveligt talar!

Lät skogen stå grön, lät jorden få fukt,
se till, att oss intet trängjer,
lät fläkta en skön och härlig en lukt
av skogar, åkrar och ängjer!
Lät kransas, lät dansas
med fröjd och tukt,
lät bäddas brokota sänger!

Lät gräset bli blött och blomsteren skön,
lät dansa lilla lekatten,
lät fläkta oss sött vitt ut uppå sjön,
lät skönt vär blåsa på hatten!
På ängen giv sängen
i gräset grön
åt dem, som färdas om natten!

Lät ämbetsmän få rätt bruka sin hand
och trygg på resa sig giva,
lät köpmänner gå till vatten och land,
tit de helst handelen driva!
Av rosor och kosor
ibland all stand
lät mången fröjdefull bliva!

Lät dagen bli varm! Mång herde tå står
i mång grön, lustigan skugga
och rester sin arm åt getter och får.
På bär och äpplen lät tugga!
Från plogen åt skogen,
så vitt han når,
lät oxen titta och glugga!

Släpp boskapen vall, lös oxen ur bås,
driv fä och fänat åt skogen!
Lät öken få stall in under Guds lås,
lät bonden glädjas vid plogen!
Höst mustig gör lustig,
lät säden fås
av åkren ymnig och mogen!

Lät grönskas hans får, lät blomstras hans äng,
hjälp fylla bingarna blotta!
När bonden själv rår, får krigsman ock säng
att vila lemmarna trötta.
Still vreden, giv freden!
Mång piga, mång dräng
tå glädjas över all måtta.

På blomster och löv lät stimma de bi,
som draga honungen söta!
Men luften blir döv av buller och skri,
där sig två krigshärar möta.
Still vreden, giv freden,
Gud statt oss bi,
som bäst kan fienden stöta!

Tu råder om krig, tu råder om allt,
tu rår om himmelens fäste.
Ty vill jag ock tig allt hava befallt.
Hjälp oss till fot och till häste!
Gör frodigt, frimodigt,
vad nu är kalt!
Tu vest allena vårt bäste.

Vi have, o Gud, tig syndat emot,
förlåt oss bristerna svåra!
Vi vele titt bud med bättring och bot
nu följa dagarna våra.
Lät falla med alla
tin vredes hot,
och dämp allt, vad oss kan dåra!

Dämp vällusten ner, tin gåvor oss lär
alltid rätt nyttja och bruka!
Och äntlig jag ber, hjälp deras besvär,
som tuktigt sina bord duka
och hjälpa, ej stjälpa
den hand, som bär
en tom och söndrigan kruka!

Giv dem ett gott år, dem lyse tin sol,
som årsens tider vet dela,
dem månen ock gå, i år som i fjol,
att ny och nedan ej fela!
De andra lät vandra
till tomma bol,
som aldrig hjälpa sjukt hela!

1641

Ytterligere kommentarer kommer.

 

Tag mig. — Håll mig. — Smek mig sakta, av Harriet Löwenhjelm

Det er eksamenstid for meg, og jeg har ikke så god tid til å lete opp gode dikt, eller sette seg så grundig inn i dem. Men jeg vil poste et lite dikt av den svenske forfatteren Harriet Löwenhjelm, en forfatter jeg kjente dårlig, og før i dag ikke kjente i det hele tatt. Enkle søk på Google, svensk Wikipedia og den aldeles ypperlige svenske litteraturbanken – kunne vi bare fått noe lignende på norsk – har ført meg frem til henne, og til dette diktet.

Det er skrevet på hennes dødsleie, i 1918, men først utgitt ni år senere. Löwenhjelm utgav ingen dikt i sin levetid, hun regnet seg heller som billedkunstner, men fullførte aldri utdannelsen sin ved kunstakedemiet i Stockholm, og ved Valans konstskola. Den mest utfyllende biografien jeg har funnet åpent på nettet er på sidene til Harriet Löwenhjelm-selskapet, og den mest kortfattede og presise er på sidene til Litteraturbanken. Jeg har ikke brukt mye tid på å bla meg gjennom noen av dem, eller søke ytterligere informasjon andre steder.

Löwenhjelm er født i Helsingfors, i en adelig familie, som det også skulle fremgå av navnet. Hun er altså finlandssvensk, som en av mine store favoritter, Edith Södergran, og hun døde – som henne – av tuberkolose. Det var også omtrent på samme tid, begge var født på slutten av 1800-tallet, levde og virket gjennom første verdenskrig, og døde kort tid etter. De var også farget av noen av de samme inntrykk, men måten de skrev på og veien de gikk, var vesensforskjellig.

Diktet jeg skal poste og kommentere litt i dag går inn i tradisjonen med dikt skrevet på dødsleiet. Vi kjenner den tradisjonen godt her i Norge, med vår egen kanskje aller største dikter, Henrik Wergeland, som skrev flere av sine aller mest kjente og sterkeste dikt mens han lå for døden våren 1841, altfor ung. Diktene til Löwenhjelm ligner litt på hans, men de er skrevet i en annen tid, der sentimentaliteten ikke lenger hadde gode kår, og rim og streng oppbygning og de tradisjonelle lyriske virkemidler heller ikke karakteriserte tiden.

Hos meg har sentimentaliteten imidlertid alltid gode kår, når det er skikkelig gjort, og uttrykker en følelse som er ekte. Jeg synes dette er et gripende dikt, skrevet av en som har et ganske naturlig forhold til det å dø, med en veldig menneskelig frykt, og et veldig menneskelig ønske om nærhet og ikke å dø i ensomhet. Jeg synes det er helt fint å skrive dette i rene ord, og i det vakre, svenske språket med det jeg hører som en nydelig, vâr kvinnelig røst, kanskje en stemme svak av tuberkolose, så blir det for meg ganske sterkt.

Tag mig. — Håll mig. — Smek mig sakta

Tag mig. — Håll mig. — Smek mig sakta.
Famna mig varligt en liten stund.
Gråt ett grand — för så trista fakta.
Se mig med ömhet sova en blund.
Gå ej från mig. — Du vill ju stanna,
stanna tills själv jag måste gå.
Lägg din älskade hand på min panna.
Än en liten stund är vi två.

I natt skall jag dö. — Det flämtar en låga.
Det sitter en vän och håller min hand.
I natt skall jag dö. — Vem, vem skall jag fråga,
vart jag skall resa — till vilket land?
I natt skall jag dö. — Och hur skall jag våga?

I morgon finns det en ömkansvärd
och bittert hjälplös stackars kropp,
som bäres ut på sin sista färd
att slukas av jorden opp.

1918

Gjennomgang av språk, form og innhold

Jeg har ikke tid til å gjøre dette skikkelig, så det blir bare litt skissemessig. Diktet består av tre strofer, første er 8 linjer, andre er 5, og den siste er 4. Det går stort sett i kryssrim, men andre strofe – midtstrofen – skiller seg ut, med å ha en siste linje til slutt, en som rimer med linjene 1 og 3. Det her bryter mønsteret, og i tradisjonell diktlesing er dette da noe som skal tiltrekke seg oppmerksomheten. Den ekstra setningen som bryter mønsteret er:

I natt skall jag dö. — Och hur skall jag våga?

Og det passer jo ganske bra at det er nettopp denne som skal skille seg ut, all den tid den veldig klart uttrykker diktets tema. Diktskriveren – jeg-personen – skal dø, og hun stiller spørsmålet om hvordan hun skal våge det. Diktet er skrevet for å uttrykke og sette ord på disse vanskelige følelsene.

Jeg vil også ha med at første strofe har 8 linjer, men i strukturen er det sånn at det like godt kunne vært satt opp i to strofer på 4. Mønsteret med kryssrim vil bli fulgt. Enten man leser det så eller så, er det her ønsket om menneskelig kontakt som blir uttrykt. Dikteren bønnfaller en ikke-navngitt person, en du-person, til å ta henne, holde henne og stryke henne, til å holde varsomt rundt henne en liten stund. Hun ber også om at denne du-personen skal gråte litt, over det enkle fakta at hun (diktskriveren) nå skal dø, og at hun skal se henne med ømhet.Alt dette er et sterkt uttrykt ønske om menneskelig kontakt, om ikke å dø alene.

I de neste fire linjene blir det enda sterkere, i det dikteren bønnfaller den andre om at hun (eller han) ikke må gå. Det er ganske hundløst, som de sier, ganske forsvarsløst, det er et blottlagt ønske om at jeg trenger deg, og det er vel vitende at akkurat nå har jeg ingenting å gi. Det er bare du må være her, for min skyld. Ønsket om menneskelig kontakt er nå veldig konkret, hånden på pannen, og så det sterke ønsket om at enda en liten stund, er vi to. I dette ligger det både at så lenge den andre personen er der, så er de to, og i det at når hun (dikteren) nå snart skal dø, så vil de for alvor ikke være to lenger.

Midtstrofen henvender seg ikke til denne andre, men er mer generell, nesten sett utenfra, analytisk. Det er situasjonen som beskrives, fakta som konstateres, i natt skal jeg dø, en venn holder min hånd. Dødsfrykten blir uttrykt gjennom spørsmålet hvem skal jeg spørre hvor jeg skal hen, altså hva er det som skjer etter døden. Vennen som er der, kan ikke hjelpe med det. Det er heller ingen som kan hjelpe i spørsmålet hvordan den døende dikteren skal våge spranget fra livet, til døden.

Tredje strofe er om begravelsen, om hvordan de jordiske restene skal begraves og forsvinne. Det står at denne kroppen fortjener medlidenhet, at den er bittert hjelpeøs og stakkars. Så slutter det med at den bæres ut på sin siste ferd, merk at dette er ikke den samme ferden jeg-et i midtstrofen skal på, hva som skjer med jeg-et er ikke klart, men kroppen skal begraves og slukes opp av jorden.

Gloser

Merk at jeg er ingen autoritet i svensk. Jeg har søkt disse glosene opp så godt jeg kan, alltid med utgangspunkt i Svenska akademiens ordbok, og så eventuelt andre kilder, men mine norske oversettelser og forklaringer til glosene er mine egne, og de er ikke kvalitetssikret.

Smek-> smeka stryke, berøre forsiktig

flämtar -> flämta puste raskt, i hurtige åndedrag. Det kan også bety «blinke, glimte, gnistre».

låga ild, lue (flåmtar en låga «blinker en ild»

ömkansvärd «verd medlidenhet», «som fortjener medlidenhet»

Kommentar til diktet

Det er et kort, lite dikt, der dødsangsten i starten ikke får noen fullgod ro av å snu om fra jeg-et til kroppen til slutt. Det er et mye brukt grep i litteraturen å snakke om forråtnelsen, at de jordiske etterlatenskapene skal forsvinne, men her blir det også sagt at kroppen som skal begraves og forsvinne, fortjener medlidenhet og at den er bitter. Den sterkeste strofen synes jeg er den første, der dødsangsten og ønsket om nærhet får fritt utløp. Der den døende poeten ser seg selv og situasjonen utenfra, og når hun ser frem til hva som skal komme med begravelsen og forråtnelsen, er ikke diktet like sterkt, synes jeg.

Men det er en smakssak. Diktet blir selvfølgelig forsterket av at situasjonen er reell, Harriet Löwenhjelm ligger og skal dø i det hun skriver diktet, og synes dette er så viktig å få sagt, at hun bruker noen av sine siste, dyrebare minutter til å få skrevet det ned. 8 år senere blir det utgitt i bokform, og nesten hundre år etter det igjen, blir det postet av meg her på denne bloggen. Så ordene hennes har kraft i seg til å bli husket, og gjennom dem blir også hun husket, Harriet Löwenhjelm, en finlansvensk kunstner og poet.

I dag är ingen dag, av Gunnar Björling

Gjennom arbeidet med denne bloggen kommer jeg i møte med mange poeter fra mange land og mange tider. Få har vært vanskeligere å finne dikt fra, enn Finlandssvenske Gunnar Björling (1887 – 1960). Hans dikt er krevende, så krevende at de ble avvist fullstendig av samtiden, også av den litteraturinteresserte delen av den. Björling var en modernist, en radikal modernist, han beveget seg i ytterkantene av språket, og var så eksperimentell at bedømmelsen av ham gikk fra å kalle det nonsens til latterliggjøring.

Det er ikke bare det at diktene er vanskelige å få mening ut av. De er også ikke skrevet som dikt, med tydelige markeringer hvor det ene diktet slutter, og det neste begynner. Diktet jeg poster i dag, kan like gjerne sies å være en strofe i et lengre dikt, bestående av det som i samlingen står før, og etter. Men Björling selv plukket ut deler av tekstene sine og leste dem som enkeltstående dikt, og dette har også blitt tradisjonen både i forskningen og i gjenutgivelsene, om enn originalene altså er frivillig ambivalente i dette.

Jeg valgte ut dagens dikt blant mange, mange tilsvarende, fordi det inneholder motiv Björling ofte brukte, med lyset, og er representativt for formen han skrev på og for forfatterskapet hans. Det er også mulig å sette det inn i en sammenheng, med at det kom ut i 1943, midt under andre verdenskrig. Sverige var nøytrale i andre verdenskrig, men Björling var ikke svensk selv om han skrev på svensk, han var finsk, og Finland hadde nettopp vært gjennom vinterkrigen og var ennå formelt i konflikt med Sovjetunionen, og en slags alliert med Tyskland. Björling hadde vokst opp i et Finland som den gang var en del av Russland, det var et lydrike under den russiske tsaren, og han hadde lært seg russisk på skolen, og var tett knyttet til den russiske kulturen. Han kom fra Viborg, byen som skiftet land i løpet av disse begivenhetene, den gikk fra å være finsk til å bli russisk, som den ennå er. Björling fikk oppleve både den russiske og den finske borgerkrig, og hadde altså krigen mye nærmere enn noen svensker på denne tiden. Jeg mener diktet leses godt på denne bakgrunnen, samtidig som Björling er så spesiell at man trenger ingen konkret referanseramme for å få noe ut av ham. Han er nok en poet man kanskje kommer vel så langt med bare å slippe fantasien løs, og assosiere i vei.

Jeg skal dog forsøke å gi noen ideer til hvordan diktet kan leses, og peke på noen av teknikkene han bruker. Om jeg ikke kommer lenger enn denne første kladden, så vil diktet bare bli postet som det er, som man ser.

Idag är ingen dag

Idag är ingen dag
idag är tyst, och ljus
och döda männer talar
det är lite svårt
och bittert mycket
idag är tyst, och ljus
och döda männer talar
idag är tyst, och ljus
ljus är mina stränder
hav och vad där ovan
ljus
och ljus kring flugan i mitt rum
kring fönsterna
kring detta fönsterhavets rum
idag är tyst, och ljus
omkring mitt rum.

Fra Ohjälpigheten (1943)

 

I dag regnar det, av Karl Vennberg

Det var ikke så lett å finne dikt av Karl Vennberg på nettet. Han ble født i 1910, og var sammen med Erik Lindegren en av de såkalte svenske fyrtiotalisterna, det vil si en generasjon svenske forfattere som ville bringe modernismen inn i svensk litteratur. Debatten ligner på den vi hadde i Norge, med tungetaledebatten, og det er jo også slik at i den norske tungetaledebatten var det nettopp Lindegren vår egen Arnulf Øverland brukte som eksempel på moderne poeter med uforståelige tekster, eller tungetale. Lindegren har skrevet samlingen Mannen utan väg, den er å finne i digital utgave på nasjonalbiblioteket i Norge, men jeg var ikke i stand til å finne noen av Vennbergs tekster der. Med ham var det å søke etter løsrevne enkeltdikt.

Det jeg fant heter I dag regnar det, og er fra en langt senere periode, en periode der modernistiske tekster nok har mistet det meste av sin sjokkerende kraft. Det er et enkelt dikt, følsomt og rett frem, slik jeg liker dem. Det tradisjonelle værmotivet regnet blir brukt som illustrasjon av jeg-personens følelser, slik det er brukt i tusenvis av filmer og sanger, men jeg synes det fungerer friskt og fint også her.

Idag regnar det

Idag regnar det
och du har övergett mig.
Det värker i handen
som har slitits loss från dina höfter,
och regnet slår in genom hjärtväggarna.
Men koltrasten, den lilla demonen,
droppar sin sång på fönsterblecket
som förtryckta leenden.

Morgonen ligger tung som en gravsten i regnet.
Nyss var kärleken ett träd
som du lutade dig mot.
Nu är den en gårdag
som gräver sig ut genom min hud
med vassa naglar.
Regnet faller som förryckta leenden.

fra Visa Solen Ditt Ansikte, 1978

Gjennomgang av språk, form og innhold

Diktet består av to enkle strofer, den ene på 8 linjer, den andre på 7. Det er skrevet på fri, metrisk form, ingen rim, og ingen fast, bundet rytme, men strukturen er jo likevel ganske fast med de to ryddige og omtrent like store strofene. Strofene blir også bundet sammen med at begge slutter med de samme ordene, som förtryckta leenden, eller på norsk «som undertrykket latter».

Første strofe består av tre setninger. Det begynner med at det regner, og at en du-person har forlatt jeg-personen. Det kan ha skjedd nå nettopp, men det kan også være for en stund siden eller til og med for svært lenge siden. Det er nærliggende å lese dette som en kvinne (du) har forlatt en mann (jeg), og uten å bale mer med det her, kommer jeg til å bruke det slik i resten av gjennomgangen. Han er poeten, jeg-personen, det er han som skriver, og det verker nå i hendene hans som er blitt slitt løs fra hoftene hennes. Det kan leses som et bilde på at forholdet mellom dem er slutt. Regnet, som til å begynne med var fysisk, og et værfenomen, slår nå inn gjennom hjerteveggene ( genom hjärtväggarna). Regnet blir altså et konkret bilde på sinnsstemningen. I siste setning i strofen er det svartrosten (koltrasten) som dropper sangen sin på vinduskarmen (fönsterblecket), som undertrykket latter (förtryckta leenden). Dette er første innslag av noe virkelig modernistisk, noe liksom sjokkerende og uforståelig, et «dristig bilde», som det ofte blir kalt. Svartrosten blir også kalt «den lille demonen», og kan vel også kanskje leses som å være en liten demon, en som ser scenen, og ler av den.

Andre strofe består av fire setninger. Der blir det slått fast at det er morgen, og at den ligger som en gravstein i regnet. Man kan lese det som det er samme morgen som i strofe 1, eller en senere morgen, uten at det er noe stort poeng. Bildet med at morgenen ligger som en gravstein er også et sånt såkalt dristig bilde, modernistene er kjent for. I setning nummer to blir kjærligheten kalt et tre (träd), som du lente (lutade – på norsk kanskje også «lutet deg mot», altså enten i betydningen «hvilte deg mot» eller «støttet deg mot»). Det er typisk modernistene å bruke slike bilder, og liksom overlate det til leseren å assosiere seg frem til hva det skal bety, hvorfor akkruat et tre? liksom? Jeg tror nok jeg vil lese du-personen i denne strofen til å være at dikteren snakker til seg, at det er han som lente seg til dette treet kjærligheten var. Og uansett hva man vil lese i treet og dets egenskaper, så er den et støøttepunkt, og et levende støttepunkt. Det er noe håndfast, noe konkret. I setning tre i strofen blir kjærligheten ikke bare sammenlignet med, men sagt å være, den er: en gårsdag/ som graver seg ut gjennom min hud. Det er i sannhet et dristig bilde, og et følsomt og ømt og vondt bilde, det er en gårsdag, en fortid, som graver seg gjennom huden. … med vassa naglar (med vasse negler), står det også, etterpå. Så kjærligheten er ikke noe mykt og abstrakt, det er noe skarpt som graver seg gjennom huden, innenfra, og vil ut. Nå slutter diktet med at det er regnet som faller som undertrykket latter, og ikke sangen til den lille demonen, svarttrosten.

Gloser

Glosene er slått opp fortrinnsvis på svenske akademiens ordbok (SAOB), og videre andre steder på nettet om jeg ikke har funnet klart svar der.

övergett forlatt
koltrost svartrost
fönsterbleck vinduskarm
förtryckta undertrykte
leenden latter

träd tre
vassa (h)vasse, kvasse, skarpe

Kommentar til diktet

Karl Vennberg er en gammel mann da han skriver dette diktet. Da det blir utgitt i 1978, er han 68 år. Jeg kjenner ikke til hans livssituasjon, eller om det er noe personlig som ligger bak, for meg og min lesing er diktet kun tekst. Det er et dikt om et brudd, et kjærlighetsbrudd, og en poet som nå tenker på og føler på hvordan det var. Merk at det kan ligge mye bak ordene «hun har forlatt ham», eller «du har forlatt meg», det kan være veldig mange grunner til at forholdet er slutt. Vennberg bruker som jeg har skrevet før regnet til å illustrere følelsene. Det regner på alle sett og vis, regner vonde følelser, regner inn i hjertet hans. I første strofe er det svarttrosten som dropper sin sang som undertrykket latter, svarttrosten er en førsteklasses sangfugl, og det er også Sveriges nasjonalfugl, men her opptrer den som «den lille demon». Det er alltid risikabelt å være konkret i åpne bilder og utsagn, å lukke igjen mangetydige bilder til en enkelt tolkning, men jeg tror nok kanskje denne trosten og undertrykte latteren er et forsøk på å se seg selv utenfra. Selv om scenen er vond, er den også vanlig, alle forhold ender før eller siden med å ta slutt, og det gjør alltid vond. Svartrosten har sett det hele før, og må undertrykke sin latter for den selvmedlidende poet. Den undertrykte latteren står også i kontrast til følelsene og stemningene ellers i diktet, den skiller seg ut, og blir lagt merke til. Forfatteren fremhever den også, med å la den være avslutningen i begge de to strofene.

Stemningen i diktet er trist, resignert, og ikke stormende og i protest. Den en gang elskende poeten aksepterer sin situasjon, at han nå ikke lenger har noen å elske, at kjærligheten ikke lenger er noe støttepunkt å lene seg mot, ikke noe tre. Nå er den fortid, symbolisert med ordet gårsdag, kjærlighet er noe som hendte før, og som nå er slutt. Selv det at den graver seg ut av huden med kvasse negler blir ikke uttrykt som i smerte, men som et kaldt og resignert faktum. Det er dette som skjer. Regnet, som først i strofe 1 satte scenen, så på ny i strofe 2 var rammen der morgenen lå som en tung gravstein, er til slutt i diktet det som faller med undertrykket latter, lik svartrostens sang i strofe 1. Fagteknisk har vi mildt sagt å gjøre med en besjeling, regn med undertrykket latter, men det funger også som bilde på situasjonen. Jeg tolker det slik at det er så trist, så trist, så trist, men regnet ler av det, for det har vært med på dette før, og også vært brukt til å illustrere det og å få frem stemningen i ord og bilde.

Men dette er min tolking, og regnet og diktet fungrer vel så godt som åpen gåte, enn som lukket tolking. Diktet er veldig stemningsskapende, verd å lese, og egnet til å illustrere og sette ord på følelsene man har når et kjærlighetsforhold har tatt slutt, synes jeg.